Sambåndet

Lørdag 24. juni 2017
RSS

Uten mål – men full av mening

– Det var som å sette en tiger i bur, sier Marit Stokken og ler godt. For det er ikke spøk når en sangevangelist mister stemmen.

Av Vilhelm Viksøy. Publisert 3. juni 2011.

Foto: Egill J. Danielsen

Fakta

Marit Stokken

  • 57 år, bor på Alnes på Godøy
  • Reist som evangelist i ImF siden 11. mai 1974. Fra 1. oktober samme med Irene.
  • Når hun ikke er på talerstolen treffer du henne ofte på tur, gjerne i fjellet. «Jeg er glad i naturen og trives med friluftsliv. Det gjør godt for både helse og tanke.» Havet med fiskestang.

Be for:

  • At jeg får leve med en god forbindelse til Jesus og kunne leve i Guds nærhet.
  • Et rett lys over Ordet så jeg kan gå med det Gud vil.
  • At det må skapes en Bibel- og bønnevekkelse blant kristne.

Det begynte på nyåret som en vanlig influensa. Av den sorten med verk i kroppen, feber og hosting og harking både dag og natt. Så røk stemmen og eneste medisin var å bli helt taus.

– Og det er jo ikke særlig lett for en emissær, sier Marit.

For andre gang på sine 37 år som sangevangelist var hun satt på sidelinjen på denne måten. For da hun startet sin «karriere» sammen med Irene 1. oktober 1974, fem måneder etter debuten som forkynner, så var også stemmen på vent. Den gang var det pga operasjon i mandlene.
– Jeg fikk ikke lov til å synge, så Irene måtte synge alene den uken. Men si litt om Jesus, kunne jeg.

Lengtet tilbake
Men i vinter fikk hun verken tale eller synge. Det var rett og slett ingen lyd å hente ut, og selv etter at lyden var tilbake, måtte hun ta pause. Med stemmen som hovedverktøy i jobben, så trengte hun noe ekstra tid på å samle krefter, mente legen.

Men det var krevende å bli satt på sidelinjen. Det gikk ikke mange dagene før lengten etter å reise meldte seg.
– Jeg trives jo best ute i felten. Jeg lengtet til møtene, til folket, til forsamlingene og fellesskapet, sier Marit, som kjenner drivet etter å forkynne Guds ord like sterkt som i starten. Ordet «lei» er et fremmedord.

– Det har blitt kallet og livet mitt. Jeg kjenner det like sterkt som da jeg startet. Så lenge Gud vil og åpner stadig nye veger, vil jeg reise for Ham.

Bønnearbeid
Men hun har brukt dagene fornuftig mens hun har vært sykt. For store deler av tiden har hun sittet med hendene i fanget – foldet i bønn.
– Bønnen er et fantastisk redskap og privilegium. Det har vært veldig sterkt å kunne bruke så mye tid denne vinteren i bønn, sier hun og minner om at mange av de mest trofaste forbederne er mennesker som av ulike årsaker er satt på sidelinjen slik hun selv ble.

– Man blir ikke arbeidsledig som kristen. Det er uendelig mye å be for og takke for. Det er godt å få gladmeldinger fra felten om at ting skjer. Det er stort å følge med der Gud arbeider. For man kan reise ganske langt i bønnens verden, sier Marit.

Bønnetakk
Men i midten av april kunne hun endelig gi lyd fra seg og ble med på andre del av møteuken på Fræna.
– Vi mistet den første uken på grunn av forlengelsen av møtene i Bergen, men hadde en fantastisk andreuke på Fræna. Det var en positiv uke og det var gjort et kjempefint forarbeid i bønn, sier Marit, som nå er tilbake bak mikrofonen.

– Jeg har lyst å takke alle som ber for oss og som har bedt for meg denne vinteren. Dere er gull verdt for oss i tjenesten. Vi løfter ofte behovet for forbønn fram både i samtaler og fra talerstolen og vi får mye respons tilbake. Vi er avhengig av alle de som ber for oss og er veldig takknemlige for den innsatsen de gjør. Det har jeg kjent konkret mange ganger, også denne vinteren på sidelinjen.

1 kommentar »

  • 1

    Per Morten Vaagan

    2. mars, 2013, kl. 15:08

    Hei du glede evangelist…….
    Det var et uforglemmelig møte vi hadde hos gitardoktoren i Trondheim på Tosdag.
    Håper alt gikk fin på bedehuset i Stjørdal…..

    Ha en god dag i gavn og glede

    Svar

Skriv en kommentar

På Kvinesdal bedehus planlegger ImF- og NLM-foreningene å danne forsamling.

Rallycrossfører Simon Wågø Syversen (24) har plassert henvisning til «Den lille bibel» på kanskje den viktigste sponsorplassen i fronten på bilen.

Med fare for å bli oppfattet som moralist og mørkemann tar jeg pennen fatt.

I sine 40 år som kristenlivsjournalist har Jan Arild Holbek vore oppteken av å ikkje meine noko offentleg. Det har han ikkje tenkt å slutte med no sjølv om han er blitt pensjonist.

Indremisjonskoret er svekket og må ta samling i bunn for å kunne gå videre.

Copyright © Sambåndet 2017