Sambåndet

Torsdag 26. april 2018
RSS
Ommund Rolfsen fra Naturlig menighetsutvikling (Namu) gav et riss av menighetslandskapet i Norge. MOBILFOTO

– Det viktigste instrumentet

– Menigheten er det instrumentet Gud først og fremst bruker for å forandre Norge, mener Ommund Rolfsen.

Av Petter Olsen. Publisert 16. april 2014.

Fakta

Sunne menigheter,
åtte tegn på kvalitet:

  • Utrustende lederskap
  • Nådegavebasert tjeneste
  • Engasjert trosliv
  • Hensiktsmessige strukturer
  • Inspirerende gudstjenester
  • Livsnære grupper
  • Behovsorientert evangelisering
  • Varme relasjoner

Kilde: Naturlig menighetsutvikling

OSLO: Rolfsen er utdannet religionssosiolog og nasjonal leder for Naturlig menighetsutvikling (Namu). På konferansen hadde han seminar med tittelen «Livskraftige gamle og nye menigheter forandrer Norge sammen».

Forskjeller.
Rolfsen kunne opplyse at det er 2600 menigheter i Norge. 400 norske menigheter har gjennomført til sammen 900 Menighetsprofiler i regi av Namu, og minst 10.000 enkeltmedlemmer har besvart dette spørreskjemaet. Hensikten er å finne ut hvordan menigheten ligger an i forhold til åtte kriterier som definerer en sunn menighet (se faktaboks).

– Disse 2600 menighetene er spredt ut over hele landet. Og regionene i Norge er tydelig forskjellige når det gjelder religion. Å plante menighet i sør og nord er ikke det samme. Bygder og byer som ligger nær hverandre, kan også være forskjellige, og det er det viktig å ta høyde for, sa Rolfsen.

Han viste til at bokstaven n i Dawn også står for «nabolag». – Og det tror jeg blir enda viktigere framover, sa han.

Landsbyen Oslo.
Oslo har en spesiell posisjon, ifølge Rolfsen:

– Jeg tror ikke vi har grepet den ennå. Oslo består av mange landsbyer, og hver del er forskjellig. Noe av det aller første for å kunne utvikle eksisterende menigheter og plante nye, er å kjenne det området en lever i. Det som gjør at Oslo fortsatt er en by med mye kristenliv, er de etniske migrantmenighetene.

– Menighetsplanting gjør at vi i noen år framover kan vente oss mange unge, nye menigheter. Det skjer ikke innenfor soknestrukturen, men innenfor organisasjonsstrukturen som har mer eller mindre tilknytning til Den norske kirke (Dnk). Jeg savner menighetsplanting innenfor strukturen til Dnk, sa Rolfsen.

Tre punkter.
Han hadde tre råd til både gamle og unge menigheter. Det første var nye uttrykk for hva en menighet er, og han brukte Storbritannia som eksempel:

– Der har menigheter fått en cellebasert struktur, men i Norge er Dnk nokså stalinistisk når det gjelder en slik ordning, mente Rolfsen.

For det andre viste han til Jesu utsagn i Markus 4,28 – «av seg selv bærer jorden grøde»:

– Gud har en tendens til å overraske. Vekst kan komme der man minst venter. Vi har et ansvar for sunnheten, så har Gud et større ansvar for de mennesker (kvantiteten) som er i kontakt med menigheten (kvaliteten), sa Rolfsen.

Han brukte Centralkirken i Bergen som eksempel på en etablert menighet som hadde blitt sunnere etter å ha gjennomført en Menighetsprofil i 1999.

Begge deler.
Og i punkt tre viste han igjen til Storbritannia, der man snakker om «The mixed economy». Med det mener man å bygge på det som er misjonalt i de tradisjonelle former for menighet, samtidig som man leter etter nye, fleksible måter å proklamere evangeliet på til dem som ikke nås gjennom de gamle formene.

– Jeg tror det er viktig å bygge på begge deler for å forandre Norge, sa Rolfsen. Han utdypet det slik på spørsmål fra salen:

– Gamle menigheter som blir livskraftige, kan plante. Der er jeg redd for at det kan bli en forskyvning – at vi ikke ser at når menighetene i Norge er så spredt utover, er det store muligheter når en menighet blir ivrig. Vi må alltid ha som mål for en gammel menighet at det kan bli noe nytt, at den kan få et barn, understreket Rolfsen.

Fra tilhørerplass ble det spilt inn at det finnes en frykt i etablerte menigheter for at de ikke er sterke nok til å plante nye, og at en kanskje må senke lista for hva som må være på plass for å føde noe nytt.

– En liten menighet er ofte sunnere enn en tror, og planting i en liten menighet kan være bedre enn i en stor, svarte Rolfsen.

Forsterke forskjeller.
På spørsmål om vektlegging mellom det å starte noe nytt og å bygge på det etablerte, minnet religionssosiologen igjen om at det er forskjeller kirkelig sett i Norge:

– Den menighetsplantingen som nå foregår, ser ut til å forsterke den forskjellen – at det blir enda lettere å bli kristen på Sørlandet enn det har vært før. Jeg tror mer på å stå sammen med de som er på stedet, og forsøke å fornye det som allerede er. Det har sammenheng med at jeg har stor respekt for den kompetanse det er å vokse opp på et sted og kjenne det. Det å vitalisere en lokal menighet med hjelp utenfra, tror jeg er et godt alternativ til å komme utenfra og plante noe nytt. Dypest sett tror jeg det har med inkarnasjon å gjøre, at ordet ble kjød og tok bolig i nabolaget.

Samspill.
Egil Svartdahl, i dette tilfellet som tilhører, mente at det kunne være vanskelig for unge å satse livet sitt i en gammel menighet, selv med hjerte for folket og bygda:

– Er det mulig å se for seg et spennende samspill mellom det nye og det gamle, og at de gamle kan flytte til de nye? Kanskje sitter vi på noe i det gamle som i større grad kan investeres i det nye, for eksempel kirkebygg, bankkonti, der det gamle støtter det nye. At besteforeldrene «flytter» til barnebarna.

– Det som er vanskelig, er at vi har våre mentale bilder av menighet: bygg, prest, økonomi. Tenker en det samme om det nye, er det et problem, repliserte Rolfsen.

På spørsmål om det finnes likhetstrekk mellom menigheter som planter, svarte Rolfsen ved å vise til Menighetsprofilen:

– Utfra den er jeg overbevist om at du kan si om en menighet er i stad til å plante eller ei, om det finnes livskraft nok til å plante. En del av de menighetene som planter, som preges av ungdom, er sterke på å ha varme relasjoner, men fryktsomme på behovsorientert evangelisering, eksemplifiserte Rolfsen.

Gjennomsyre.
Pastor i IMI kirken, Martin Cave, bemerket at fram til år 2000 opptok planting ham lite.

– Jeg tror vi har altfor store forventninger til at menigheten skal plante uten å vite hva det er for noe. Jeg oppfattet at planting var for de spesielt interesserte. Men målet må være at forkynnelsen av det misjonale livet gjennomsyrer menigheten. Da blir planting en frukt. La forkynnelsen i måneder og år ha det misjonale fokuset. Vi snakket om nådegaver og godhet i misjonalt perspektiv. Nå ser vi det misjonale elementet i bunnen for alt vi må tenke på.

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

Den indre sjømannsmisjon har igjen henvendt seg til ImF med spørsmål om fusjon eller samarbeid.

Teologiske og strategiske årsaker ligger til grunn for at ImF-Ung ikke har gått inn i en ny forpliktende samhandling om Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid.

På tre år har søkningen til misjonseide NLA Høgskolen i Samordna opptak økt med 100 prosent.

Styret for Indremisjonsforbundet sender sine gratulasjoner på Israels nasjonaldag, som i år også markerer 70-årsdagen for gjenopprettelsen av staten Israel.

Kristne friskoler har ubevisst bidratt til redusert kristendomskunnskap, mener professor Njål Skrunes ved NLA Høgskolen Bergen.

Copyright © Sambåndet 2018