De misjonale fellesskap

– Det er enklere enn du tror, og det koster langt mer enn du tror.

OSLO: – Jeg tror framtida handler om helt vanlige folk som åpner hjemmene slik at naboen får møte Jesus, sier Egil Elling Ellingsen, pastor i IMI kirken i Stavanger. Sammen med flere medlemmer i kirken inviterte han til seminar om såkalte misjonale fellesskap.

– Hos oss begynner denne historien for seks år siden. I mange år hadde vi bedt medlemmene våre tjene lederskapets visjon. Nå snudde vi alt på hodet. Vi spurte medlemmene hva de brenner for, og så lovet vi å støtte og oppmuntre dem.

– Vi stilte bare to krav; det skal ikke være ulovlig eller umoralsk, forteller Ellingsen med et smil.

Hvem?
For å komme i gang utfordret de medlemmene til å lese Lukas 10; om når Jesus sendte ut disiplene to og to. Deretter skulle de be og arbeide med to spørsmål: hvem sender han meg til, hvem sender han meg sammen med?

– Dette ble starten på en enormt spennende reise der vi så mye nytt og spennende vokse fram. Fra å tenke «vi skal gjøre dette, men ikke dette», måtte vi nå svelge mange kameler, og plutselig gjorde vi ting vi tidligere hadde sagt vi ikke skulle, eller ikke hadde fantasi nok til å se som mulig, noen år tidligere, sier pastoren.

Nød for bygda
Et av resultatene av snuoperasjonen var nyplanting av et fellesskap i bydelen Tananger deR Anne-Lisbet og Halvor Lindal bor. Begge har vært aktive og sentrale medlemmer av IMI kirken i mange år, og Halvor har vært ansatt som ungdomsleder, rektor og nå leder for Impuls-arbeidet til kirken.

Deres nye etappe startet 10. desember 2006 under innsamlingen Aksjon håp.

– Da jeg som høygravid sendte Halvor rundt med bøssene, fikk han en veldig nød for bygda, forteller Anne-Lisbet.

De visste lite om stedet de hadde flyttet til, og de visste lite om hva de skulle gjøre. De visste bare at de ville leve misjonalt, det vil si at de ville leve sitt kristenliv i hverdagen. Tett på folkene de omgikk. Ikke som en aktivitet i kirken i tillegg, men som en del av den daglige rytmen.

I starten var de 4-5 familier som møttes hjemme hos hverandre. De brukte tid i lag, bad til Gud, lyttet til ham og lyttet til bygda.

– Hva finnes her, hva finnes ikke her? Hva er folkene rundt oss opptatt av, spurte vi.

Snøfesten
Raskt fant de noen felles faktorer for den lille gruppa. De var alle småbarnsfamilier, de var glade i mat, og de likte å ha det moro. Dermed var «IMI Tananger på tur» en realitet. Et lite fellesskap som gikk annonserte turer med innlagt søndagsskole.

Neste steg ble større arrangement som Hallovenn der de pepret postkasser og plakatstativ med invitasjoner. Og så, i 2010, kom det store gjennombruddet med et enormt snøfall:

– Ja, enormt til å være i Stavanger, da. Det eneste sikre med snøen hos oss, er at den ikke varer særlig lenge, forteller Anne-Lisbet.

Da kom ideen: skirenn for bygda. Invitasjoner ble laget og levert i ekspressfart, plakater ble skriblet, premier hentet, og da lørdagen kom, stod ungene i kø.

– Denne dagen samlet vi hundre barn, og alle visste plutselig om oss. «Åh, ja, det er dere som gjør så mye bra for barna.»

Verdiforankret
Denne vinterdagen ble det store gjennombruddet for IMI Tananger. Gruppen som samlet seg, ble stadig større, og de ble tvunget til å tenke enda mer igjennom hvem og hva de skulle være. Dermed vokste det fram tre verdier som skulle prege alt de gjorde.

– Vi bestemte oss for å ha gjestfrie hus. Det var en utfordring for mange av oss, for dermed risikerer vi folk på besøk uten at alt er på geledd. Men vi har sett noe av kraften som ligger i fellesskapet rundt kjøkkenbordet, forteller Anne-Lisbet.

Den andre verdien handler om godhet: – Vi er en del av godhetsuken til IMI kirken, men like viktig er jo det som skjer de 51 andre ukene i året, sier hun og forteller om hverdagsgodhetens fasetter. En middag på døren, nyhugget ved, barnevakt for alenemødre.

– Det ligger en enorm kraft i å vise Guds godhet til medmennesker på denne måten, og de fleste av de som nå er med i fellesskapet, har vi nådd gjennom godhetsarbeidet.

Den tredje verdien er familiekultur: – Vi bor i et nabolag som ytre sett preges av fine hus og velstelte hekker, men når vi spør Gud, og etter hvert kommer mer på innsiden hos folk, ser vi at stedet preges mye av ensomhet og brutte relasjoner. Dermed utfordres vårt bilde av «familie», og vi trenger å tenke familiekultur på nye måter, forteller Anne-Lisbet Lindal.

Høy pris
– Jeg kjenner dette gjør inntrykk, for jeg vet noe om hva dette har kostet for Anne-Lisbet og Halvor. sier Egil Elling Ellingsen når Anne-Lisbet har levert talerstolen tilbake til pastoren. For selv om noe leves midt i hverdagen, går det ikke av seg selv.

– Men jeg har erfart at når man bestemmer seg for å sette utpå for å vinne mennesker med evangeliet, så skjer det. Be, gå og se det skje, sier Ellingsen og fortsetter: – Det andre jeg har erfart, er at det er mye enklere enn du tror, og det koster mye mer enn du tror. For på en måte passer det aldri å gjøre noe sånn, det skjer midt i livet som allerede er travelt for de fleste, sier Ellingsen og peker på en nøkkelverdi også han har identifisert.

– Godhet er en av kulturene vi ønsker skal prege alle våre fellesskap, sier han.

Vekselvirkning
Men satsingen på misjonale fellesskap betyr ikke at IMI kirken nå planlegger å avvikle det tradisjonelle menighetsarbeidet. Forsamlingsbygget like ved Tjensvoll-krysset med mange aktivitetsrom og hovedsal som rommer flere tusen mennesker, er fortsatt viktig for arbeidet.

– Det er ikke enten–eller, men et både–og. Vi ser på menighetsbygget vårt som et senter som leverer verktøy til de små fellesskapene, forklarer Ellingsen.

Slike verktøy kan være teleios-kurs, alpha-kurs, veiledningstjenester, godhetsfestival, gudstjenester og møter. På den måten trenger ikke de misjonale fellesskapene å bygge komplette menigheter; arbeidet skjer i en vekselvirkning med det etablerte. For et misjonalt fellesskap trenger ikke være like omfattende som IMI Tananger. Det kan like gjerne være en lego-klubb for barn og fedre, kor for tweens, suppebuss for uteliggere – utseendet er like ulike som folkene bak.

– Misjonale fellesskap er nettopp det, felleskap. Det er ikke en aktivitet som menigheten driver, det er en levemåte i hverdagen, sier Ellingsen. Og ressursene er folkene som er med, og den visjon de bærer.

– Våg å slippe dem løs, hei dem fram. Gi dem verktøykasser. I folkene dine ligger det et enormt potensial til å nå mennesker med evangeliet.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.