Sambåndet

Tirsdag 19. juni 2018
RSS

Når verktøyet blir målet

Av Vilhelm Viksøy. Publisert 17. oktober 2014.

Fakta

Les mer om årsmøtet i Møre og Romsdal:

Tidligere saker:


– Det er jo bare ting, sier vi noen ganger hjemme hos oss når vi skal rydde opp i kroker og skap. Summen av tingene som er samlet, viser at «bare» kanskje ikke er det beste ordet å bruke.

For jo, det er bare ting. Det er ikke liv. Det meste kan erstattes. Men ting bærer med seg minner – og minner er en del av livet. Derfor er det ikke alltid så enkelt som vi først trodde, å kvitte oss med tingene som har samlet seg opp.

Kanskje er dette noe av utfordringen i det kristne arbeidet vårt også? Organisasjoner, hus, aktiviteter – det er bare verktøy vi bruker for å fullføre oppdraget vi har fått, sier vi. Men er nå det hele sannheten? Kan det hende verktøyene betyr mer for oss enn vi vil innrømme?

I Sambåndet skriver vi for tiden en del om krets, forening, struktur og samarbeid. En av grunnene er at strategiplanen som misjonsfolket vedtok på generalforsamlingen i fjor, sier noe om dette. Der oppfordres det i et av punktene til å gå mer på tvers – og til og med til sammenslåing.

Hvorfor det? Jo, fordi struktur er et verktøy som skal fungere i et terreng, og det er langt fra sikkert dagens terreng stemmer med terrenget slik det var i starten.

For å ta et lokalt eksempel:
Øygarden ligger nord-vest for Bergen. Tidligere var det sjøveien som var ferdavegen for øyfolket, og de var en naturlig del av Nordhordland. Derfor er de også en del av denne kretsen. I dag er det broer og veg via Sotra som binder dem til fastlandet, og når den oppvoksende slekten i Øygarden skal på leir, må de i dag kjøre gjennom to andre kretser – Bergens Indremisjon og Midthordland indremisjon.

Det finnes mange slike eksempler, og de sier noe om at tiden vokser raskere enn våre strukturer.

Lørdag møtes misjonsfolket i Møre og Romsdal for å diskutere sin framtid. Alternativene er alt fra videre drift til nedleggelse eller sammenslåing. Jeg kjenner ikke forholdene godt nok til å si hvilket av styrets alternativer som er det beste, men det egentlige spørsmålet misjonsfolket skal svare på, er hva slags verktøy arbeidet er best tjent med i 2014. Og for å finne det svaret, trenger man å undersøke, kartlegge og samtale, også med nabokretsen, for å finne fakta – ikke bare meninger.

For hvis kretsleder Arild Ove Halås har rett når han sier at «kretsen er et redskap, ikke et mål i seg selv», så bør det ikke være noe stort problem samme hva man ender opp med. Men kanskje er kretsen og kretskontoret en del av identiteten og ikke bare et verktøy? Da er det viktig å erkjenne dette.

– Det er jo bare ting, sier vi fortsatt hjemme hos oss – vel vitende om at det ikke er helt sant. Noe blir derfor værende iskapet, men mye blir likevel sendt videre. Noen ganger skjer det også med litt sorg. Men dersom det ikke skjer, dersom skuffer og skap skal fortsette å samle historie, blir det til slutt så fullt av det gamle at det ikke lenger er plass til dagen i dag.

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

«Det ser ikkje ut til å bekymra ImF-Ung at dei går glipp av den kontaktflata som Kirkens Unge representerer. Det er berre å laga si eiga. Er det verkeleg så enkelt», spør Halvard Wiik i dette lesarinnlegget.

Magnus Persson er ferdig med det som er moteriktig og trendy. Det er det tidløse evangeliet han vil holde fram.

Årets Bibel og Fellesskap ble avlyst – kanskje for første gang. Kan lavere oppslutning om arrangementet skyldes at dagens eldre ikke er som gårdagens? Forsker ser en endring blant eldre.

I år er det 40 år siden loven om selvbestemt abort kom. Det blir markert med sørgetog for alle fostrene som er blitt abortert siden da.

Lillian Ueland døde for to og et halvt år siden i kreft, men i Ravnanger idrettspark på Askøy lever diktene hennes videre og inspirerer folk til å leve.

Copyright © Sambåndet 2018