Sambåndet

Lørdag 27. mai 2017
RSS
ALTERNATIVET: Danielsen skole på Sotra er med sine nærmere 400 elever Norges nest største kristne grunnskole i elevtall. Nylig feiret den 15-årsdag. FOTO: VILHELM VIKSØY

På skolebenken med Hans og Frank

Hva om vi droppet retorikken om å være et alternativ til noe vi ikke liker, og heller snakket om hva vi vil få til?

Av Vilhelm Viksøy SYNSPUNKT . Publisert 2. november 2015.

Jeg er fortsatt litt stolt over at jeg startet 2015 på skolebenken allerede første nyttårsdag. Rett skal være rett; skolebenken var en sofa der jeg om min svoger satt henslengt i hvert vårt hjørne, skolepulten var sofabordet med nøtter, snop og julekaker, og forelesingen foregikk via tv-skjermen.

Foreleseren var det heller ikke noe å utsette på. Det var ingen ringere enn professor Frank Aarebrot og hans foredrag «200 år på 200 minutter», en fascinerende historiereise i anledning grunnlovsjubileet vi feiret i fjor.

Og i den sammenheng er det ikke bare 17. mai og 4. november som er viktige datoer for Frank’en. Allerede 7 minutter uti den 200 minutter lange skoletimen melder han: «vi har en tredje dato i 1814 som jeg er like fascinert av, nemlig lille julaften i 1814. For lille julaften 1814 ble Hans Nielsen Hauge dømt av retten i Kristiania til tusen riksdaler sølv i bot. Og hva er det denne mannen har gjort? Jo, han har dristet seg til å forkynne Guds ord uten å ha teologisk embetseksamen».

Det var konventikkelplakaten Frank Aarebrot snakket om. Wikipedia definerer den som en «forordning som ble innført 13. januar 1741 av kong Christian VI av Danmark og Norge og forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger – konventikler – uten sogneprestens godkjennelse.»

Men ifølge Frank Aarebrot var ikke konventikkelplakaten sin funksjon først og fremst å kneble den kristne predikant på grunn av forkynnelsen hans. En like viktig intensjon var å verne adelen og embetsfolket sin posisjon og beholde eneveldet sin innflytelse og kontroll i samfunnet. Så da loven ble opphevet i 1842, gav den ikke bare predikanten friere spillerom, men den la den grunnlaget for den generelle forsamlingsfriheten i Norge. De gamle «laugene» som gav deltakelse ved arv, ble forbudt. Det var nå frivillighet som er det nye, og det oppstår etter hvert en folkebevegelse og eksplosjon av nye foreninger. Professor Aarebrot trekker fram hvordan «de religiøse organisasjonene går foran» – og presenterer en liste over organisasjoner som etableres på 1860-tallet der et stort antall bærer kristennavnet.

Les også: Et forsvar for pietismen

Hva er det egentlig Frank Aarebrot sier? Jo, det var oppstått et sug og en lengt i folket etter å etablere frivillige organisasjoner. Sagt på en annen måte: lag og foreningsarbeid representerte tidsånden i 1860; et ord som i kristne sammenhenger ofte har en negativ klang. Tidsånden er noe vi advarer mot og styrer unna. Den er farlig og forførerisk og presenteres ofte som «det som klør i øret». Men i bølgen av forsamlingsfrihet, var kristenfolket en plogspiss. De var fremst i køen på å bryte nytt land på nasjonens vegne. De kastet seg uti og red bølgen – ikke som slaver av tidsånden, men ved hjelp av den.

Nyttårstankene fra Frank Aarebrot fikk nytt liv da jeg tidligere i høst leste at dette året har ni nye kristne barne- og ungdomsskoler fått godkjenning til å starte opp. Dermed er det nå 68 kristne grunnskoler og 32 videregående skoler registrert som medlemmer i Kristne Friskolers Forbund. Er denne veksten bra eller uheldig? Svaret vil variere alt etter hvem du spør. For meg vil svaret avhenge av intensjonen med å drive skolen. Dersom vårt hovedmål med den kristne friskolen er å verne barna mot «forfall i den offentlige skolen», og da særlig svekkelsen av kristendomsfaget, er det en svært defensiv holdning som ligger til grunn. Dersom målet er å skape en annerledes skole, er jeg mer begeistret – for her ligger uante muligheter.

For hvis vi et lite øyeblikk lar oss inspirere av våre forfedre og deres evne til å ri tiden; hva preger samfunnet, eller tidsåndens, ønske for dagens skole? «Større lærertetthet», «behovet for å bli sett som elev», «hele mennesket, ikke bare fag og karakter», «respekt for individet», «mindre måling og press»; altså, det handler ikke bare om kunnskap, men om menneskets verdi. Og hvem har vel bedre forutsetning for å få til nettopp dette enn de kristne friskolene?

Hva om dette ble vår inngang? Hva om vi droppet retorikken om å være et alternativ til noe vi ikke liker og heller snakket om hva vi vil få til – og ikke bare på vår skole, men for skolen i hele landet? Hva om vi bestemte oss for at den skolen folk i Norge lengter etter, den skal kristen-Norge skape. Ikke for å beskytte våre kristne barn, men fordi vi vil det beste for landet.

For tenk om det sitter en «ny Aarebrot» og holder foredrag ved inngangen til neste århundre og når han omtaler skolen, sier han: «på starten av århundret fikk vi en framvekst av kristne friskoler i dette landet. Det som først så ut til å være en protestbevegelse, viste seg å være en ny type skole som fikk prege hele den norske skolen – til eleven og samfunnets beste».

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

Det er flere reiseskildringer i Bibelen, og noen går faktisk over flere kapitler. Fascinerende lesning som gir oss et visst innblikk i hverdagen til Guds folk.

Etter å ha samarbeidet om felles søndagsmøter i cirka ti år går ImF og NLM på Vestnes et skritt lenger og danner en felles forsamling.

Han overtar lederstolen etter Arild Ove Halås som gir seg sommeren 2018.

Over ein periode på 20 år har har Magda Sæviks stiftelse fordelt over 13 millionar kroner på ulike lag og organisasjonar innom- og utanlands.

Fleire unge kristne i Misjon bak jernteppet brukte både sommarferiar og bryllaupsreiser til å smugle biblar til Øst-Europa under den kalde krigen.

Copyright © Sambåndet 2017