Sambåndet

Onsdag 17. oktober 2018
RSS
Etter Frank Aarebrots foredrag var det samtale mellom Aarebrot og biskop Halvor Nordhaug. Foto: Brit Rønningen

− Kirken er fortsatt en kraft

− Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk, er professor Frank Aarebrots råd til kirken.

Av Brit Rønningen. Publisert 15. november 2015.

I forbindelse med Årstad kirkes 125-årsjubileum holdt professor Frank Aarebrot den 5. november et foredrag på Høgskolen i Bergen om Den norske kirkes (Dnk) rolle i samfunnsutviklingen etter krigen og frem til i dag. Aarebrot gikk lenger tilbake en til etter krigen i foredraget. Han trakk de lange linjer helt tilbake til reformasjonen.

Reformasjonen
− Reformasjonen har stor betydning for demokratiutviklingen i Norge. En av betingelsene for demokrati i Norge, var reformasjonen. Med Luther og reformasjonen fikk vi frelse av Guds nåde. Den enkelte blir ansvarlig for sin skjebne. For katolikkene er det slik at du er katolikk fordi du lever i et katolsk samfunn. Det nye som kom med reformasjonen, var at det ble mer søkelys på individet enn på fellesskapet. Uttrykket «personlig kristen» understreker det individuelle ansvaret, sier Aarebrot.

Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten var ifølge professoren sentral i denne utviklingen, siden det førte til at Bibelen ble oversatt til morsmålet og man fikk andaktsbøker, huspostiller og salmebøker. En annen trend som Aarebrot peker på, er at man får et samfunn hvor man får status på grunn av prestasjon.

Embetsstand og lekmannsbevegelse
− Man fikk en embetsstand og utdannet elite som var prestasjonsorientert. Prestene var en del av denne eliten. Det var en krasj mellom den utdannete eliten og en kristen lekmannsbevegelse. Haugianerne ville ha frihet til å drive næringsvirksomhet og til å drive lekmannsbevegelse, forteller Aarebrot.

Ifølge grunnloven fra 1814 hadde man ytringsfrihet og organisasjonsfrihet etter loven, men man hadde ikke det i praksis. Konventikkelplakaten hindret lekmenn i å tale på kristne møter. Den ble opphevet i 1842. Først i 1861 fikk man fri organisasjonsdannelse.

Les også: Et forsvar for pietismen (Petter Olsens blogg)

− Kristne misjonsforeninger var størst i volum i denne veksten av organisasjoner som kom etter 1861. Kirken var den største kraften nedenfra, med sine huspostiller og husmøter, sier Aarebrot.

Okkupasjonen
1920-årene beskriver han som en periode hvor man får en polarisering mellom kommunisme og nazisme. Under krigen og okkupasjonen kom kirken til å spille en viktig rolle.

− Kirken gikk i kamp mot okkupasjonen for å kjempe for sin identitet. Det var en samlet kirke. LO derimot hadde avfunnet seg med at reichskommissar Terboven innsatte sin LO-leder. Fagforeningene var interessert i å beholde sine lønninger. Det var mange som sa: «Se til kirken. De kjemper mot nazismen!» Både indremisjonen og kirken kom ut av krigen med flagget til topps, mener Aarebrot.

Uenighet
Etter krigen virker det for Aarebrot som om det var på tide for kirken å være uenig igjen.

− Det ble uenighet mellom bedehus og kirke. Det ble spørsmål om hvem som er mer eller mindre bibeltro, og det ble spørsmål om hvem som er personlig kristen. Konflikten ble løst territorielt. Bjørgvin bispedømme med konservativt flertall, fikk konservativ biskop, mens Oslo bispedømme med mer liberalt flertall, fikk liberal biskop, sier Aarebrot.

Striden om bibeltroskap er en strid som Aarebrot tror har virket ødeleggende for kirken og hindret den i å ha den demokratiske kraften som den hadde under okkupasjonen.

− Man bruker Bibelen bokstavtro, slår opp i den som en løve, men ramler ned som en skinnfell. For eksempel når det gjelder gjengifte, kvinnelige prester, abort og homofile ektepar, så er det en del som hadde et bestemt syn noen år tilbake, utfra Bibelens klare ord, men som i dag har skiftet syn. Det er en eksegese bak et hvert standpunkt. Å nekte for det, er misbruk av Bibelens autoritet. Man svekker Bibelens autoritet ved å underslå den fortolkning som ligger bak, og at Bibelen må fortolkes. Et standpunkt i en sak er menneskelig, ikke hellig ydmykhet.

Les også: Når de fattige leser Bibelen (Brit Rønningens blogg)

I den saken har Aarebrot et råd til kirken: − Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk. Man kan være uenige uten å være hatefulle.

Håp for kirken
I dag ser Aarebrot håp for kirken, fordi det er noen store og viktige saker hvor den står samlet.

− Nå er kirken felles i klima- og miljøkampen og i flyktningkrisen. Jeg ser en positiv mulighet for kirken der. Noen politikere mener at kirken ikke skal blande seg i politikk. Kirken skal ikke være partipolitisk, men kirken har selvfølgelig noe å si om saker som er politiske. Under krigen var det ikke måte på hvor bra det var at kirken var politisk, minner Aarebrot om.

For kristne som er redde for islams påvirkning i Norge og Europa og som er redde for den kristne kulturarven, har Aarebrot følgende å si:

− Kirken er fortsatt en kraft. Den er ikke nasjonal, men universell. Misjonsbefalingen er internasjonal.

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

Finansiering er på plass og grunnarbeidet i gang for den lenge planlagte ridehallen på KVS-Bygland.

Er til dømes saudiarar som har konvertert til kristendomen i løyndom, kristne, spør professor Berit Thorbjønrsrud.

Både KrF og Kristne Friskolers Forbund vil ta opp saken om kraftige kutt i statstilskuddet til naturbruksskoler.

Religiøse leiarar må slutta å seia at valdelege konfliktar ikkje har noko med religionen deira å gjera, meiner islam-forskar Martin Accad.

STATSBUDSJETTET Misjonseide KVS-Bygland og KVS-Lyngdal vil tape henholdsvis 600.000 og 2 millioner kroner i statstilskudd for 2019.

Copyright © Sambåndet 2018