Sambåndet

Onsdag 26. april 2017
RSS
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Det skjulte og det åpenbarte

Vårt Lands avtroppende sjefredaktør treffer dårlig når han forsøker å påvise likhetstrekk mellom «kristen og muslimsk fundamentalisme» ved å vise til hvordan Bibelen og Koranen leses.

Av Petter Olsen KOMMENTAR. Publisert 20. november 2015.

I en kommentarartikkel i sin egen avis 31. oktober forsøker Helge Simonnes å forklare uttalelser han kom med etter et frokostmøte i regi av Human-Etisk Forbund tidligere samme måned. Redaktøren skriver: «Jeg sammenligner ikke jihadister («hellige» krigere, red.anm.) og kristne fundamentalister, men jeg drar en parallell mellom måten grupper av troende muslimer og troende kristne bruker sine hellige skrifter på».

20. juli i år brakte Vårt Land en reportasje fra en moské i Kristiansand. Sanaa Kayed fra Gaza presenteres som en som underviser i arabisk og Koranen for jenter og kvinner. Hun skulle ønske flere arabiske kvinner kom til moskeen.

«Mange kjem ikkje fordi dei allereie snakkar arabisk. Men dei gløymer at Koranen må lesast på ein spesiell måte, og det er det ikkje alle som kan», blir hun sitert på.

Simonnes’ sammenligning av hvordan Koranen og Bibelen leses minnet meg om utsagnet fra Sanaa Kayed. Punkt 1: Koranen må leses på en spesiell måte. Punkt to: Det er det ikke alle som kan. Jeg har ikke registrert forsøk verken fra Kayed eller andre på å avsanne dette.

I Vårt Land 18. september 2007 kommenterer Simonnes’ redaktørkollega Erling Rimehaug en bok om innføring i koranvitenskap. Forfatteren av boken (Nora S. Eggen) siteres blant annet på at Koranen inneholder «utvidet og subtil kunnskap som ikke er åpenbar for alle til enhver tid». Ordet «Koran» betyr resitering, og Rimehaug siterer videre Eggen på at Koranen dypest sett oppstår når teksten leses som en bønn. Det er ikke bare ordenes meningsinnhold, men også deres klang, sammenheng og rytme som til sammen blir Guds åpenbaring, og derfor er Koranen egentlig kun mulig å forstå på arabisk. «En rent intellektuell tekstkritikk kan aldri trenge inn i dette subtile budskapet», ifølge forfatter Nora S. Eggen.

I Rimehaugs utmerkede artikkel kan vi også lese om at det allerede fra de to første generasjonene etter Muhammed foreligger fortolkninger av koranteksten – det som kalles «tafsir». Den eldste som fortsatt eksisterer, er fra 700-tallet, men den klassiske tafsir-perioden er fra 900-1400-tallet e.Kr. Korantolkningen som da ble utviklet, er fortsatt for mange muslimer den autoriserte forståelsen av islam. Koranen inneholder påbud som står i direkte motstrid til hverandre, og da må man forsøke å finne ut hvilke av dem som er yngst (naskh-prinsippet).

Etter Muhammeds død fantes det ulike versjoner av Koranen i omløp. Den såkalte Mushaf-teksten er grunnlaget for alle utgaver av Koranen som finnes i dag. Den var skrevet uten vokaler og uten noen form for skilletegn. Det innebærer at den lar seg lese på mange måter, og det finnes også flere ulike tradisjoner for hvordan Koranen skal leses. De fleste av dagens trykte utgaver av Koranen bygger på en egyptisk tradisjon fra 800-tallet, ifølge Rimehaugs artikkel.

I nettavisen Your Middle East 28. september i fjor uttaler en kurdisk avhopper fra terroristgruppen IS at utenlandske rekrutter «ikke hadde peiling på» hva vers de fikk sitert fra Koranen, «egentlig betyr». Den israelske avisen Haaretz skrev 20. september 2014 at regjeringen i Østerrike vil arbeide for en standardisert tysk oversettelse av Koranen for å hindre det de mente var ekstremisters misbruk av teksten basert på oversettelser som ikke holder mål.

Dette skulle være nok til å ha sannsynliggjort at det å lese Koranen ikke er for alle gitt. Det gir dem som mener seg å forstå, en betydelig makt og innflytelse.

Jo visst finnes det også uheldige eksempler fra kristendommen på at sterke personligheter har ført mennesker vill med Bibelen i hånd. Men det er altså ikke en institusjonalisert holdning at det å lese Bibelen krever en rekke bestemte menneskelige ferdigheter og menneskelig forutbestemt innsikt.

I den danskspråklige boken «Bibelens syn på sig selv», som er omtalt på temasidene i novembernummeret av Sambåndet, nevner forfatter Peter Olsen prinsippet om «Skriftens klarhet». Han siterer Salme 119,105: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti». Og 2. Pet 1,19a: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted». I Rom 16,25-26 omtaler Paulus budskapet om Jesus Kristus som «åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk».

Her er det ikke snakk om et uklart budskap forståelig kun for en engere krets.

Paulus minner om at «de Hellige Skrifter» kan gjøre Timoteus «vis til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2. Tim 3,15). På bakgrunn av innblikket Helge Simonnes’ avis har gitt meg i koranvitenskap, er jeg ikke sikker på om visdommen er like lett tilgjengelig i Koranen. Kanskje det også reflekteres i bruken av den.

Les også: Ikke ta ansvaret fra dem (skrevet etter terroren i Paris 13.11.15)

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

Arrangørene ønsker at Håpets festival skal bidra til en stor vekkelse i Norge slik at mange kan bli frelst.

Langt færre ja-svar enn ventet, gjør at KVS-Bygland må kutte i fagtilbudet.

Til høsten starter to kretser i Indremisjonsforbundet med konfirmantundervisning – Indremisjonssamskipnaden og ImF Rogaland.

Frikstad bedehus er i gang med å utvide, mens Molde bedehus planlegger utbygging.

Byråkrater og politikere går nå langt i å mistenkeliggjøre virksomheten til kristne organisasjoner.

Copyright © Sambåndet 2017