Sambåndet

Søndag 24. september 2017
RSS
MUSIKKLAG: Min ungdoms musikklag hadde røde sangpermer. Hvordan forholder vi oss til at denne sangstilen gir dagens unge «kultursjokk»? (FOTO: ImF MEDIA ARKIV)

Overgang eller undergang

For bare tre tiår siden var problemet med overgangen fra ungdoms- til voksenarbeidet bortimot ukjent, mens det nå er smertelig reelt. Jeg våger denne påstanden basert på egen erfaring. Hva er skjedd, og hva gjør vi?

Av Petter Olsen KOMMENTAR . Publisert 23. juni 2017.

Først en scene fra Gardermoen.

9. og 10. mai var det samling for Misjonsrådet i Indremisjonsforbundet (ImF), bestående av krets- og forsamlingsledere, forstandere i ImF Trossamfunn og ledergruppa. På dag nummer to sluttet ung-ledere i kretsene seg til. Det var duket for, som det ble hetende, et møte mellom «ung og tung».

Daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung viste en plansje med mange aldersbestemte tilbud fra søndagsskole og oppover. «Hva skal vi finne på etter Unge voksne», spurte han med dårlig skjult selvironi.

Vi ble kommandert i grupper med «minst en ung-representant i hver». Gruppen jeg var på, utfordret «vår» ungdom til å si noe om hva han mente var viktigst for de unge. Hans klare inntrykk var at det er sang- og musikkstilen:

– Om de går innom et vanlig søndagsmøte på bedehuset, opplever de ingen gjenkjennelse på dette området, sa han.

En annen ung-leder brukte uttrykket «kultursjokk» om opplevelsen av å høre et klassisk musikklag (vi lar kilden være anonym!).

Det begynte å demre for oss tunge

Det begynte å demre for oss tunge. Gjenkjennelse er viktig for «de unge» for at vi skal klare overgangen fra aldersbestemt arbeid til forsamlingen som sådan. Dersom det altså i dag er mangel på gjenkjennelse, må det på et eller annet stadium ha funnet sted en fremmedgjøring. Noen kjente og kjære innholdselementer og uttrykksformer på bedehuset har mistet kontakten med den oppvoksende slekt.

Det var da tankene mine gikk vel 30 år tilbake i tid til da jeg selv var i min første ungdom. Hvor befant jeg meg hver uke i timen før Mandagsfilmen på NRK? Jo, på øvelse i Åkra musikklag, som tenåring! Og jeg var slett ikke den eneste i min aldersgruppe som festet grepet om de røde sangpermene og reiste rundt til Karmøys mange bedehus i helgene (en gang var vi også på Espevær).

Faktisk kan jeg ikke huske at overgangen var noe problem

Det som altså av folk på samme alder i dag beskrives som et kultursjokk, var for meg og mine jevnaldrende helt naturlig. Faktisk kan jeg ikke huske at overgangen var noe problem. Via søndagsskole, guttelag og yngres bar det sømløst inn i ungdomsforeningen, der det også bød seg styre- og ledererfaring, og så var vi blitt voksne og en del av den «ordinære» virksomheten på huset.

I løpet av en forsvinnende liten del av historien er altså dette helt endret. Hvordan? Samfunnet generelt har endret seg, i form av en flimrende tilværelse preget av hvileløs teknologisk utvikling og informasjonstilgang. Det har også preget de som er vokst opp med dette, og de langt flere aldersbestemte virkegreinene i det kristne arbeidet har vært et behovsorientert og velment svar. Konsekvensen er at ungdomsperioden er blitt utvidet, og ungdommene er blitt vant til egne opplegg til langt inn i studier og arbeidsliv.

Jeg sier ikke nødvendigvis at det er noe galt i det, ei heller at dette er en revolusjonerende oppdagelse fra min side, men jeg tror det er rimelig å slå fast at ett av resultatene er den før nevnte fremmedgjøringen. For voksenarbeidet har jo ikke endret seg veldig mye (noen ville sikkert sagt at det er der hovedproblemet ligger).

Vi må samles på tvers av generasjonene på bedehuset og snakke om sang- og musikkstilen

Skal vi tro «vår ungdom» i gruppearbeidet på Gardermoen – og det synes jeg vi skal – blir mitt enkle resonnement at vi må samles på tvers av generasjonene på bedehuset og snakke om sang- og musikkstilen. Da kan verken Nora på 25 eller Gottfred på 84 vente gjenkjennelse på ti av ti punkter, men:

    • Det går an å gi velkjente bedehussanger nytt akkompagnement (for eksempel «Navnet Jesus», «O, store Gud»).
    • Det finnes lovsanger man kan velge, med innholdsrike vers og tilsvarende færre repetisjoner av refrenget.
    • Det går an å redusere lydnivået.
    • Det går an å gi unge oppgaver, slik at de blir sett og anerkjent.
    • Det går an å vurdere hvilke samlinger musikklaget virkelig når fram på.

Målet må være en fellessamling på bedehuset som synliggjør at lemmene på Kristi legeme finnes i alle aldre. Dersom ikke det er viktigere enn at alle får oppfylt sin form til punkt og prikke – og de unge forsvinner fra bedehuset – må både den enkelte av oss voksne og forsamlingen som sådan gå i seg selv – før nedtellingen mot nedleggelse og salg av bedehuset kommer for langt.

1 kommentar »

  • 1

    Tor André Haddeland

    23. juni, 2017, kl. 18:46

    Hei! Dette var en spennende og interessant fremstilling Petter. Jeg har noen tanker jeg ønsker å dele om temaet da jeg også anser problemstillingen for veldig aktuell. Jeg er 27 år selv, og befinner meg nok derfor midt i grensesnittet mellom ung og gammel (liker jeg hvertfall å tro selv da..) Jeg har også litt erfaring fra ungdomsarbeid selv, som leder og forkynner.

    Hva er det som gjør overgangen fra ungdomsarbeid til «vanlig» voksenarbeid så vanskelig? Personlig tror jeg det dreier seg om dypere og viktigere ting enn at det er forskjell i sang og musikkstil. Nå kan det godt være at det å nykomponere «navnet Jesus» kan hjelpe, men jeg tror ikke det er hovedutfordringen. Jeg tror nemlig at hovedforskjellen ligger i forkynnelsen som lyder på våre barne og ungdomslag sml. med «vanlige» møter. Det har skjedd en stor endring i hvordan og hva man forkynner til de unge i dag sml. med for 30 år siden. Mye av ungdomsarbeidet rundt i landet vårt tror jeg desverre minner ganske mye om en verdslig ungdomsklubb der man har masse altiviteter pluss en 5 minutts andakt «fordi man alltid har hatt det og derfor også bør fortsette med det…» (satt på spissen da selvfølgelig) Det synes jeg er trist, da forkynnelsen av Guds Ord skulle være det viktigste og mest sentrale! Nå trenger det ikke å være galt å ha korte andakter så lenge innholdet er bra, men ofte tror jeg det skorter på det også..

    Hva blir så frukten av mangelfull og tynn forkynnelse? Jo, da tror jeg vi kommer i den situasjonen vi er nå, der man skylder på forskjell i musikkstil og at de «vanlige møtene» er så «kjedelige». Så kan det nok som sagt være noe i det med musikkstil altså, ikke misforstå meg, men forkynnelsen av Guds Ord skulle vel være den samme på begge steder? Og er det ikke forkynnelsen som egentlig skulle samle oss? Hvis da ungdommene våre har hørt og er blitt vant med en forkynnelse som er grunnleggende forskjellig fra den som lyder på våre «vanlige» møter, synes jeg ikke det er så merkelig at overgangen ser ut til å være vanskelig.. Det skulle nesten bare mangle!

    Min erfaring er at mange av de voksne og eldre er naive og uvitende om hva som faktisk blir forkynt (og kanskje enda viktigere: Hva som IKKE blir forkynt) for ungdommene våre. De går ut fra at det er det samme som det de selv hørte når de var yngre, – en Bibelsentrert forkynnelse med bibelfortellinger og hovedvekt på den sannhet at Jesus har sonet for alle våre synder da han døde på korset. Ja, dette forkynnes nok flere steder fremdeles, men jeg er redd for at det ikke er så fremtredende som det en gang var. I stedet er det byttet ut med humoristiske, lette andakter med fokus på at ungdommene skal underholdes og ikke støtes vekk. Det sies i dag at dagens ungdommer ikke tåler å høre om synd og deres fortapte tilstand i møte med en hellig Gud. Ja kanskje det, men hvordan kan man relatere behovet vi alle har for frelse hvis vi ikke forkynner/formidler hele sannheten i tilværelsen vi lever i?

    La oss derfor med frimodighet forkynne hele Guds råd (Apgj 20:27) til frelse for våre ungdommer! Troen kommer tross alt av «forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi Ord.» (Rom 10:17) Det er også interessant å se hva Paulus skriver til sin venn og medarbeider Timoteus, at «helt fra barndommen av kjenner du de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Jesus Kristus.» (2. Tim 3:15) La oss ikke forakte og se smått på Bibelen og dens virkning i et barns/ungdoms liv!

    Ja, dette var noen umiddelbare tanker fra min side..
    På bakgrunn av det jeg har skrevet over er jeg nå svært takknemlig for ImF’s satsing på Awana inn mot barn og unge! Jeg blir begeistret over hvor stor plass Bibelen og ikke minst evangeliet har i Awana’s måte å møte ungdommene på! Jeg håper og ber om at det kan bære frukter også i vårt land! For om våre ungdommer får et møte med den oppstandne Jesus Kristus i Ordet, og gjennom det blir glad i Bibelen og en flittig bruker av Bibelen selv, – da tror jeg overgangen fra ungdomsarbeid til voksenarbeid blir enklere i fremtiden!

    Mvh Tor André Haddeland

    Svar

Skriv en kommentar

Australias statsminister Malcolm Turnbull forsvarer kirkens rett til å nekte å vie folk.

Neste uke kommer Bergens Indremisjons blad ut igjen med færre sider og i enklere format.

Det er forskjell på hvordan Gud kommuniserer «i fordums tid» og i «disse siste dager».

Sloveneren Primoz Roglic klatret i går inn til tempo-sølv i sykkel-VM. Oppladningen hadde han på ImF Midthordland sitt leirsted, Fjell-ly.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og forfatter og forkynner Asle Hetlebakke er blant gjestene når Molde folkehøgskole denne uken skal feire 100-årsjubileum.

Copyright © Sambåndet 2017