Sambåndet

Tirsdag 26. september 2017
RSS
SENTRUM: - Svært mykje tid og krefter vil gå med til å forklara KrF si haldning til regjeringsspørsmålet, meiner Tom Hetland. Her er KrF-leiar Knut Arild Hareide flankert av dei to statsministerkandidatane, Erna Solberg (H) og Jonas Gahr Støre (Ap). FOTO: PETTER OLSEN

Kan KrF få ein ny vår?

Frå å vera partiet med dei mest trufaste veljarane, er KrF blitt eit av partia med det lausaste grunnfjellet, konstaterer Tom Hetland.

Av Tom Hetland, kommentator, tidlegare sjefredaktør i Stavanger Aftenblad. Publisert 26. august 2017.

Kristeleg Folkeparti har all grunn til å sjå med nervøsitet fram mot stortingsvalet 11. september. Gjennomsnittet av juni-målingane gir Knut Arild Hareides parti 4,5 prosent av stemmene. Ein halv prosent over sperregrensa er ikkje mykje å gå på.

Samstundes ser det ut til at dei kristne veljarane er ei minst like ettertrakta målgruppe som før. På fleire kristne sommarstemne har det vore politiske debattar med stor oppslutning og mediedekning. Ei vanleg vinkling har vore at KrF blir utfordra av Frp i kampen om «kristenfolket».

Ut frå medielogikken er det lett å forstå at det blir slik, ikkje minst på grunn av Sylvi Listhaugs evne til å skapa engasjement og kontrovers omkring sin eigen person. Det er heller ikkje tvil om at ein del kristne menneske politisk plasserer seg i grenselandet mellom KrF og Frp, dels også Partiet De Kristne. Dei opplever sterkt å stå i ein sivilisasjonskamp, der den kristne tradisjonen har kome på defensiven både overfor sekularisme og islamisme.

Spørsmålet er likevel kor mange dei er, og om det er her hovudslaget står for KrF. Den politiske nettstaden pollofpolls.no har analysert bakgrunnstala for meiningsmålingane i første halvår. På gjennomsnittet av Norstat sine målingar for NRK er veljarutvekslinga mellom KrF og Frp ganske liten, og tilnærma lik begge vegar. Også i forholdet til Høgre og Ap er nettoen for KrF i praksis null. Det einaste partiet som KrF heilt klart har tapt til det siste året, er Sp. Men sjølv her er fråfallet berre 7500 veljarar, eller 5 prosent av dei vel 150.000 som røysta KrF i 2013.

Når KrF slit, er det altså ikkje på grunn av overgang til andre parti

Når KrF slit, er det altså ikkje på grunn av overgang til andre parti. Det skuldast for det første at mange KrF-sympatisørar har sett seg på gjerdet. Mellom kvar fjerde og kvar femte KrF-veljar frå 2013 er nå blant dei usikre. Frå å vera partiet med dei mest trufaste veljarane, er KrF blitt eit av partia med det lausaste grunnfjellet.

For det andre rekrutterer KrF svært få nye sympatisørar blant ungdom og andre som ikkje røysta i 2013. Her ligg ein avgjerande forskjell frå rekordvalet i 1997, då KrF vart største parti blant kvinnelege førstegongsveljarar.

KrF ser ut til å mangla mobiliseringssakene som skaper begeistring

Ein del av dette kan rettast opp med ein god valkamp. Problemet er at KrF ser ut til å mangla mobiliseringssakene som skaper begeistring. Svært mykje tid og krefter vil dessutan gå med til å forklara KrF si haldning til regjeringsspørsmålet. Det er for så vidt eit uttrykk for at KrF er interessant som maktparti, men gir ikkje nødvendigvis veljarane ein positiv grunn til å stemma på partiet. Dei som vil ha fire nye år med Erna, kan jo like gjerne stemma Høgre.

Regjeringsspørsmålet er også vanskeleg fordi den jamne KrF-veljar helst ikkje vil i regjering verken med Ap eller Frp. Dermed har KrF landa på det einaste alternativet som kan samla partiet, nemleg samarbeid med Høgre og Venstre. Dessverre er det nesten ingen utanfor KrF og Venstre som trur på ei slik regjering. Høgre vil ikkje bryta med Frp. Å insistera på eit urealistisk alternativ er eit sjansespel som veljarane fort kan avsløra.

Eg vil tippa at KrF greier sperregrensa

Eg vil tippa at KrF greier sperregrensa, men at partiet etter valet set i verk plan B, som er å gå i opposisjon utan samarbeidsavtalar av noko slag. Det treng ikkje vera ei ulukke for KrF, tvert om. I denne perioden har partiet i stor grad fungert som bremsekloss for den blå-blå regjeringa. Slik kan det ikkje halda fram om partiet skal koma på offensiven og nå nye veljargrupper. Det er krevjande, men ikkje umogleg.

KrF treng ikkje vera dømd til å gå undergangen i møte i takt med at eit aldrande grunnfjell døyr ut, slik somme spår. Det same vart sagt forut for oppblomstringa på 1990-talet. Og seinast i år har Senterpartiet vist at fråflytting frå landsbygda og færre bønder ikkje står i vegen for ny vekst for partiet.

Me er på veg inn eit etisk minefelt som kan vera det mest krevjande menneska har stått overfor

Framtida for KrF ligg neppe i å kjempa gårsdagens kampar. Likekjønna ekteskap er kome for å bli, akkurat som abortlova er det. Men for eit parti som gjerne vil at politikken skal handla om verdiar og menneskeverd, ligg det nye store utfordringar i vente. Me er på veg inn eit etisk minefelt som kan vera det mest krevjande menneska har stått overfor. Den rivande utviklinga innan gen- og bioteknologi, robotisering og kunstig intelligens har gitt oss idéretninga transhumanisme, som ønskjer velkommen teknologi som gjer det mogleg å designa menneske med ønskelege eigenskapar, samstundes som han viskar ut skiljet mellom menneske og maskin. Perspektiva verkar skremmande og svimlande på oss i dag, men dei økonomiske og politiske kreftene som vil driva fram ei slik utvikling, skal ikkje undervurderast.

Ingen parti er betre rusta enn KrF til å gå inn i desse debattane. Om få år kan dei stå høgt oppe på den politiske dagsordenen. Det kan gi partiet ein ny vår – og nye allierte.

4 Comments »

  • 1

    Hans E.H. Jacobsen

    26. august, 2017, kl. 20:13

    KrF har hatt overvekt av eldre velgere. De tidligere så trofaste er bokstavelig talt i ferd med å dø ut.

    Samtidig er kristendommen på retur. Kanskje flere innser at det er uheldig å blande politikk og religion, jfr. Muslimsk Brorskap i Egypt………

    Nei, jeg tror ikke på ny vår for KrF. Men en stormende høst der bladene faller av og visner.

    Svar
    • 1.1

      Petter Olsen

      29. august, 2017, kl. 18:12

      Hei, Hans, og takk for respons! Jeg svarer som ansvarlig redaktør for Sambåndet (og altså ikke på vegne av Tom).
      Tall jeg har funnet, gir et litt ulikt bilde. Denne oversikten (1965-2009) viser at KrF-velgerens gjennomsnittsalder faktsik har gått ned etter 1993 og ikke er markant høyere enn andre partiers velgere. Andre tall synes å bekrefte at KrF (sammen med Sp) har en høyere andel velgere over 60 år enn de andre partiene.

      At kristendommen er på retur er vel også en sannhet med modifikasjoner. Det at det nesten ble flertall på Aps landsmøte for å beholde K-en i KRLE-faget er vel, sammen med debatten om kristne verdier i sommer, eksempler på at bildet i alle fall ikke er entydig.

      Jeg tror kanskje det er vanskelig å sammenligne Muslimsk brorskap med norske forhold. Når man ser hvordan den arabiske våren utviklet seg, må det vel være lov å spørre om vilkårene for demokrati er like gode under alle himmelstrøk.

      Så er jeg helt enig i – og vi har skrevet mye om det i siste nummer av Sambåndet – at politikk og religion i utgangspunktet representerer to styresett (det Luther kalte toregimentslæren). Men for en kristen politiker å skulle koble troen ut når man utøver sin gjerning, blir feil.

      Så er jeg helt enig i Toms analyse av at det finnes problemstillinger som faktisk kan gi KrF en ny vår. (Og jeg er uenig med ham i at KrF like godt kan oppgi kampen mot ekteskapslov og abortlov.)

      Svar
  • 2

    Daniel Løsnesløkken

    27. august, 2017, kl. 23:27

    Det finnes ikke tapte saker.

    Det er ikke sant at det finnes tapte saker. Hvis man ikke står opp mot abort i sin helhet – og tror at dette kan snu en dag – hvordan kan det noen gang snu? I USA er man langt mer offensive enn i Norge, og det gir også resultater.

    Det var jo heller ikke bare KrF som stemte mot loven om selvbestemt abort i 1978, selv om de er det nå.

    Ved å fortelle oss selv at saker av essensiell etisk betydning, er tapte, bedrar vi oss selv. Tror vi at Gud er i stand til å snu dette noen dag?

    I stedet for å fortelle oss selv at saker er tapte, kan vi minne oss selv på at f.eks. abortsaken er noe det har vært store mengder forbønn for, over mange år. Det er ikke sånn at samfunnet bare blir mer og mer liberalt og aldri kan snus tilbake. Vi må derimot våge å stå opp for det, også de såkalt “tapte” sakene.

    Svar
    • 2.1

      Petter Olsen

      29. august, 2017, kl. 18:40

      Hei, og takk for respons! Jeg svarer som ansvarlig redaktør for Sambåndet (og altså ikke på vegne av artikkelforfatter Tom Hetland).

      Jeg er helt enig med deg i at KrF ikke kan oppgi kampen mot abortloven. Det ville være et stort skritt i retning av å fjerne «Kristelig» fra partinavnet. Jeg er heller ikke enig i den svekkelsen KrF har gjennomført i programmet når det gjelder forholdet til ekteskapsloven.

      Når det gjelder referansen til USA, tror jeg også det er viktig ikke bare å tenke på at det ufødte liv skal ha rettsvern, men også på å sette inn tiltak som faktisk fører til at det blir utført færre aboerter.

      Du har helt rett i at det ikke bare var KrF som stemte imot aborloven i 1978. Ifølge et innlegg i Dagen fra Hans Olav Syversen gjorde også H,Sp og V det samme. Ap og SV hadde imidlertid flertall i stortingssalen og fikk loven vedtatt, til slutt ved hjelp av odelstingspresidentens dobbeltstemme. Uten sammenligning for øvrig, stemte Sp – sammen med KrF – imot lovforslaget om juridisk skifte av fødselskjønn.

      I Ordsp 21,1 står det da også at «Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil». I 1. Tim 2,1-2 oppfordrer også Paulus oss til å be for «konger og for alle som er i høy stilling». Jeg er derfor enig med deg i at det ikke er umulig at abortloven kan bli endret, selv om det synes å måtte et under til!

      Svar

Skriv en kommentar

Kenneth Foss, ImF-UNG

Vipps er «in», og kort er «ut» som betalingsmiddel for å gi til ImF, mens girobrev ikke gir økte inntekter til indremisjonsarbeidet.

Australias statsminister Malcolm Turnbull forsvarer kirkens rett til å nekte å vie folk.

Neste uke kommer Bergens Indremisjons blad ut igjen med færre sider og i enklere format.

Det er forskjell på hvordan Gud kommuniserer «i fordums tid» og i «disse siste dager».

Sloveneren Primoz Roglic klatret i går inn til tempo-sølv i sykkel-VM. Oppladningen hadde han på ImF Midthordland sitt leirsted, Fjell-ly.

Copyright © Sambåndet 2017