Sambåndet

Mandag 20. november 2017
RSS
INTRERESSERT I BEDEHUS: Bidragsyterne under seminaret om bedehuset, fra venstre Nils Tore Andersen, Bernt T. Oftestad, Kristin Norseth, Kristian Helland, Erlend Berge og Olaf Aagedal. FOTO: BOE JOHANNES HERMANSEN, KPK

På innsiden av bedehuset

De gamle folkebevegelsene har gått tilbake, men bedehusene er de som har lengst levetid og lengst brukstid, mener forsker.

Av Boe Johannes Hermansen, KPK. Publisert 11. september 2017.

Forsker Olaf Aagedal var en av dem som holdt et interessant foredrag om bedehuset. FOTO: BOE JOHANNES HERMANSEN, KPK

Det særnorske ordet «Bedehus» og historien til bevegelsen bak dem interesserer forskerne på Menighetsfakultetet.

– Bedehusbevegelsen gikk inn i det 20-århundre som en bred folkebevegelse med en stadig mer effektiv organisasjon, sier professor i kirkehistorie Bernt T. Oftestad under heldagsseminaret «Det ene nødvendige – og alt det andre – om Bedehuset, vekkelsen, kirken og kulturen» på Menighetsfakultetet.

Oftestad kommenterer blant annet mellomkrigstiden da vekkelsesbevegelsene fikk en ny og vanskelig utfordring.

– På 1920-tallet skrev Ole Hallesby om «vekkelseskristendom og oppdragelseskristendom». Utfordringen var at vekkelseskristendommen selv hadde skapt en særegen oppdragelseskristendom, sier han.  

Viktige dagbøker

– Ikke alle lekpredikanter var enkle og enfoldige. Mange var meget begavet, sier førsteamanuensis Kristian Helland som redegjør for lekpredikanters erfaring i lys av deres egne dagbøker.

– Det finnes en lang rekke emissærdagbøker i Norge. Jeg har bare funnet 251 dagbøker fra 58 bibelbud. Vi har navn på ca. 200 bibelbud fra andre kilder.

Helland påpeker at hans lekpredikanter møtte mye sosial nød og uvitenhet.  De møtte også mye motstand fra ikke-troende mennesker. De ofret mye for å følge sitt kall, og de opplevde enten støtte eller motstand fra presteskapet.

Det var ikke bare foredrag, men også rikelig med bedehussang under seminaret, med tonefølge av stipendiat Vegard Holm (piano) og stud. theol. Sindre Gelius Eikje (gitar). FOTO: BOE JOHANNES HERMANSEN, KPK

Stolt av bedehusbevegelsen

Tidligere kirkerådsleder Nils Tore Andersen gir et innblikk i sitt barndomsbedehus, i Kragerø.

– Jeg er stolt av å komme fra bedehusbevegelsen. Der lærte jeg Gud å kjenne, jeg ble bevart som et Guds barn. Der lærte jeg tidlig å stå fram og ta ansvar, sier Andersen.

Han forteller at den forkynnelsen han kjente fra bedehuset, var lys. Likevel manglet ikke alvoret.  

Talen Hallesby ble kritisert for og som utløste helvetsdebatten, var ikke annerledes enn den vi var vant med på bedehuset.

Store endringer

Professor Olaf Aagedal påpeker at bedehusene i særlig grad så dagens lys fra 1870-årene og utover.

– Ingen vet nøyaktig hvor mange bedehus som er bygd her i landet, men vi regner med ca. 3000. Dette er hus av og for vekkelse og oppbyggelse. Men de har også fungert som skoler for demokratibygging.

Aagedal forteller at bedehuset ikke bare er bygget for det kristne vennesamfunnet, men også for et bredere grendefellesskap. Moderniseringen og endringene i bygdene medførte store endringer i bedehusenes virksomhet.

– Grenda er ikke så viktig lenger. Det har blitt færre vekkelser og mindre aktivitet. De gamle folkebevegelsene har gått tilbake. Likevel er bedehusene de som har lengst levetid og lengst brukstid, sier Aagedal og henviser til doktorgraden til Grete Swensen.

– Viktig å ta vare på

Fotojournalist Erlend Berge har gjennom 12 uker besøkt over 200 av landets bedehus for å dokumentere dem.

– Det har vært en veldig interessant reise, og det er en historie som er svært viktig å ta vare på, sier Berge og viser en rekke bilder fra sin reise.

– Det finnes bedehus i hele landet, og det er andre områder enn i bibelbeltet det kan være tett med dem, sier Berge.

I sitt foredrag om bedehus og navn viser førsteamanuensis Kristin Norseth til at ordet bedehus er særnorsk . Hun forteller at bare noen få bedehus er oppkalt etter personer, som for eksempel Hans Nielsen Hauge. Ut fra tre bøker som er utgitt om bedehus i Norge, er dette de fem på topp: Betel, Betania, Salem, Emmaus og Betlehem.

– Poenget er ikke geografien, men navnet skal minne en om noe som er viktig, sier Norseth. KPK

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

Indremisjonsforbundet (ImF) ønsker å styrke organisasjonens identitet.

Det har vært hektiske dager for arrangements- og markedsansvarlig Kenneth i Indremisjonsforbundet (ImF) like før ImFs lederkonferansen starter.

Atle Våge har brukt det siste året til å drive bruktbutikk.

Nå gledet Tordis Langlo seg til å høre sønnen. – Vi regner med det blir oppbyggende og bibelsk.

KOMMENTAR Det var sterkt å se mennesker i ti- og hundretall gå fram i Oslo Spektrum lørdag kveld for å søke frelse.

Copyright © Sambåndet 2017