Sambåndet

Tirsdag 11. desember 2018
RSS
NETTVERK: Misjonsleiarar fotografert i samband med danninga av Evangelisk luthersk nettverk våren 2012: Frå venstre: dåværande generalsekretær Rolf Kjøde i Normisjon, dåværande synodeformann Arnfinn Løyning, Frikirken, generalsekretær Erik Furnes, Indremisjonsforbundet, tilsynsmann Rolf Ekenes, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn og generalsekretær Øyvind Åsland, Norsk Luthersk Misjonssamband. Foto: ImF Media arkiv

Ny diskusjon om frikyrkje

Det er meir som talar for ei ny luthersk frikyrkje no enn for hundre år sidan, og ordskiftet har så vidt starta.

Av Petter Olsen ANALYSE . Publisert 18. desember 2017.

Til Sambåndet nr. 11/16 sa Rolf Kjøde, då i eigenskap av leiar for styringsgruppa for Evangelisk luthersk nettverk (ELN), følgande: «Vi har en vedvarende visjon om å samle i et nasjonalt nettverk – med internasjonalt utblikk – alle oss som står sammen om klassisk reformatorisk teologi i ulike kirker og organisasjoner.»

«Søke sammen»
30. oktober 2017, gjorde Kjøde det kjent – gjennom innlegg og intervju i avisa Dagen – at han på reformasjonsdatoen 31. oktober ville melda seg ut av Den norske kyrkja (Dnk). Grunnen var vedtaket i Dnk om å signa homofilt samliv. I første runde ville han melda seg inn i det nyoppretta trussamfunnet innan Normisjon, men den tidlegare normisjonsgeneralen hadde større ambisjonar enn det han i Vårt Land 24. november omtala som «trussamfunnsregister»:

«Jeg mener at alle de lutherske frikirkene og menighetsbyggende organisasjonene og Frimodig kirke bør søke sammen og i alle fall danne et kirkelig nettverk. Over tid håper jeg det skal vokse frem en sterk, luthersk frikirke i Norge», vart Kjøde sitert på i Dagen 30. oktober. I Vårt Land 24. november konkretiserer han det til Normisjon, ImF, NLM, Den evangelisk lutherske frikirke (Frikirken) og Det evangelisk lutherske kirkesamfunn (Delk).

-For å signalisere til folk at vi er mange, grunngjev han.

Dette knyter ein tråd tilbake til intervjuet i Sambåndet i fjor (der dei første tankane om det som vart nettverket Frimodig kyrkje innanfor Dnk, òg kjem fram).

Positive
4. november vart synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken utfordra av Dagen: «Personlig tenker jeg at jeg ikke vil tviholde på Frikirken som trossamfunn hvis det viser seg at flere små lutherske grupperinger vil danne noe nytt sammen», svara Skullerud.

I same avisutgåve har Dagen òg fått kommentar frå generalsekretærane Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) og Øyvind Åsland i Norsk luthersk misjonssamband (NLM):

«Det er ingen hemmelighet at vi ønsker å stå sammen med andre trossamfunn på luthersk side. Allerede da vi etablerte ImF trossamfunn i 2009, var vi klare på at vi ønsket å stå sammen med andre i bedehusland», seier Furnes, som legg til at «det kan være et nettverk av trossamfunn eller noe mer.»

Øyvind Åsland i NLM er òg positiv: «Vi står i fare for en veldig fragmentering på luthersk side blant organisasjoner som absolutt burde stå sammen.»

På spørsmål om han kan sjå for seg ei felles luthersk frikyrkje i framtida, svarar Øyvind Åsland: «Ikke i nær fremtid. Men på lang sikt kan disse samtalene om enhet føre til en overbygning mange kan slutte seg til.»

I Vårt Land 24. november seier tilsynsmann Rolf Ekenes i Delk seg open for å vera med i eit nettverk.

Statskyrkja er historie i Norge, og bibellaus teologi har tatt ein leiande posisjon i Den norske kyrkja. Det gjer ambisjonar lik dei Rolf Kjøde har, meir realistiske enn på lenge

Realisme
Som Sambåndet minna om i ein kommentarartikkel i nummer 3/16 (sjå òg 10/15), er ikkje frikyrkjediskusjon noko nytt i ImF. Faktisk er det slik at Forbundsstyret (no ImF-styret) i 1906 gjekk inn for ei bibelsk ordna frikyrkje organisert ut frå indremisjonsforeiningane. Enkelt sagt var for lite gjennomslag i misjonsfolket og Ludvig Hope sine tankar i 1922 om at statskyrkja og dei frie lekmannsorganisasjonane var dei beste «stillasa» å stå på medan ein bygde den sanne, åndelege kyrkja (kristne menneske), årsakar til at vedtaket aldri vart gjennomført.

To viktige ting har endra seg sidan frikyrkjediskusjonen tidleg i førre århundre: Statskyrkja er historie i Norge, og bibellaus teologi har tatt ein leiande posisjon i Den norske kyrkja. Det gjer ambisjonar lik dei Rolf Kjøde har, meir realistiske enn på lenge.

15 Comments »

  • 1

    Bjørn Olav Sørhus

    18. desember, 2017, kl. 15:17

    Positiv til sterkt nettverk mellom nevnte lutherske frikirker og organisasjoner.

    Men jeg mener avstanden teologisk er stor i synet på tjenestedeling (mtp kvinnelige eldste og prester) mellom Frikirken og Normisjon på den ene siden og NLM, Indremisjonsforundet og DELK på den andre. Ser det mer naturlig at de tre siste på sikt kan bli ett kirkesamfunn.

    Svar
  • 2

    David A. Sjøen

    18. desember, 2017, kl. 22:15

    Det er et par ting jeg ikke får helt tak på her:

    Hva er det de nevnte lutherske organisasjonene har til felles som de ikke har til felles med alle evangeliske kristne?

    Og hvorfor settes det tilsynelatende likhetstegn mellom «klassisk reformatorisk» og «evangelisk luthersk»?

    Svar
  • 3

    Rolf Kjøde

    21. desember, 2017, kl. 09:54

    Takk til redaktøren for å halde eit fokus på denne saka.

    Det er rett, som han skriv, at ImF for eit sekel sidan hadde ståande ei frikyrkjevedtak i mange år. Den første sekretæren, Andreas Lavik, hadde, til liks med Ole Hallesby, ei ganske grunnleggande frikyrkjeleg overtyding. Om lag samtidig framførte også ein ung teolog, seinare praktikumsrektor ved MF og biskop, Gabriel Skagestad, synsmåtar med frikyrkjeleg potensial då han framheva den truande si offentlege trusvedkjenning som eit kjenneteikn på den sanne kyrkja ved sidan av Ordet og sakramenta og samlinga om desse.

    Lavik ville nok ha reagert sterkt på den ulykksalige kyrkjelovgivinga frå 1920 som gav folk flest røysterett til sokneråd

    Sjølv om desse tre hadde fleire samanfallande tankar tidleg forrige århundre, blei ingen av dei frikyrkjelege forkjemparar vidare. Skagestad dempa noko av det radikale frå «Maalet og Veien» og implementerte seinare nokre av dei berande tankane sine innanfor ei folkekyrkjeleg tenking. Lavik sat i kyrkjekommisjonen 1908-13 og utvida gjennom dette si forståing av folkekyrkja si historiske rolle. Han døydde i 1918, men han ville nok ha reagert sterkt på den ulykksalige kyrkjelovgivinga frå 1920 som gav folk flest røysterett til sokneråd. Dette la vegen open for den ekstreme demokratiseringstenkinga og grenselause folkekyrkjeideologien som politikarar og kyrkjepolitikarar i vår tid har styrt mot og lagt som føresetnad for politikarane si litt slakkare lenke til kyrkja.

    Nokre kommentarar til kommentarane over:

    1. Ei kyrkje er meir enn eit meinings- eller vennefellesskap. Den er eit folk i Jesu følge. Det har vore noko av det tyngste med oppbrotet mitt frå Dnk. Alternativa kan fort lukke seg inne i seg sjølv og sitt tette fellesskap.

    Ei kyrkje er meir enn eit meinings- eller vennefellesskap. Den er eit folk i Jesu følge

    Eg er Normisjons-mann, men Normisjon er over tid for smalt som kyrkjeleg fellesskap. Eg og vi treng nokon som utfordrar og utfyller oss. Tilsvarande ImF og NLM eller kven det måtte vere. Eg høyrer til noko større enn eit foreiningsfellesskap av meiningar, vennskap og aktivitet. Åra mine som misjonsleiar og med vid kontakt med den verdsvide kyrkja, også i ulike konfesjonar, har gjort meg redd for det som avgrensar, gjort meg glad i det store universelle fellesskapet og gitt meg ein visjon for å skape noko stort saman. Vi treng å forstå saman med alle kristne kva det betyr at Jesu ber for ytre einskap – så verda skal tru, i Joh. 17,21.

    2. Ein kan meine mangt om pave Frans, men han lanserte i alle fall tidleg i si tenestetid eit omgrep som råka meg midt i alle meldingane om forfølgde kristne i krisa i Midt-Austen: martyriets økumenikk. Dette er eit viktig punkt for oss i Europa i dag. Som vedkjennande kristne som samlar seg i det ytre fellesskapet om Jesus, er vi relativt få og marginale i samfunnet. Som luthersk kristen, teolog og leiar ser eg i første omgang til korleis vi kan begynne med ei samling mellom oss, men eg ønsker at vi også skal ha eit vidare utsyn for relasjonane våre. Dette trengs ikkje minst i lys av at vi no ser signal etter signal også frå frikyrkjeleg side om at tilliten til Bibelen som Guds ord er under angrep også der. Ingen er immune. Vi treng kvarandre.

    Vi ser no signal etter signal også frå frikyrkjeleg side om at tilliten til Bibelen som Guds ord er under angrep også der

    3. Då vi danna Evangelisk luthersk nettverk i 2012, klarte vi å samle oss om denne formuleringa, som eg trur bør ligge i botnen også når ein framover bør føre samtalar om eit omrigga luthersk kyrkjereisverk, kanskje som eit nettverk: «Partene står sammen i respekt for saker som vi tradisjonelt har noe ulikt syn på, særlig knyttet til embetssyn og tjenestedeling mellom kjønnene.» Med ei slik innstilling skal vi alltids kunne finne berekraftige løysingar for eit fellesskap som strekker seg utover den enkelte samanhengen sine meiningar og markeringar.

    4. Det evangelisk lutherske er i mange ting den evangelikale teologien sitt kjernestoff: frelse av nåde aleine, ved trua aleine, på Jesus aleine, slik han stig fram frå Skrifta aleine, alt til Guds ære aleine. Når John Stott formulerte kva som var Evangelical Essensials, la han vekt på å vere Jesus-fokusert, bibelbasert, misjonsorientert – og alt ut frå eit fellesskap av personleg tru og etterfølging.

    Det er i det heile tatt interessant å sjå kor gjenoppdagingane i den lutherske reformasjonen, slik vi har feira det i år, har forma evangelisk kristendom, også tverrkonfesjonelt. Det slettar ikkje ut at der er skilnader på luthersk kristendom, reformert kristendom (Calvin), metodistisk kristendom og pentekostal kristendom. Fordi vi søker sanninga, tar vi ikkje lett på læremessige skilnader. Fordi vi gjer det i kjærleik, tar vi ikkje lett på splittinga i kyrkjekroppen.

    Fordi vi søker sanninga, tar vi ikkje lett på læremessige skilnader. Fordi vi gjer det i kjærleik, tar vi ikkje lett på splittinga i kyrkjekroppen

    5. Det kan diskuterast kor synonymt «klassisk reformatorisk» og «evangelisk luthersk» er. Historisk er det openbert at den lutherske læra var reformatorisk grunnleggande og utgangspunktet også for andre rørsler som ikkje delte heile den lutherske overtydinga. Derfor er uttrykka eit stykke på veg synonyme. Samtidig fekk den evangeliske reformasjonen også andre straumar, der ikkje minst den calvinske blei dannande. «Klassisk reformatorisk» kan derfor ha andre vektleggingar enn det reint lutherske.

    I den samanhengen eg har brukt det og som redaktøren viser til over, er rammene den lutherske konfesjonen. Det hindrar ikkje at omgrepet kan nyttast noko vidare. Omgrepet har likevel også ein avgrensande funksjon, ikkje minst mot mykje av dei impulsane av framgangsteologi for helse, rikdom og lykke som spring ut av ein kultur av amerikansk «positive thinking», eit austleg gnostisk menneskesyn og eit humanistisk og eindimensjonalt gudsbilde. Dette er ikkje ulikt ein del av moderne nyreligiøsitet si vektlegging av å få kontakt med eigne åndelege djupner gjennom manipulasjon og teknikk, den moderne kulturen si tru på ytre metodar og den seinmoderne normative vekta på kjensler, oppleving og erfaring.

    Svar
  • 4

    Bjørn Olav Sørhus

    22. desember, 2017, kl. 03:20

    To kommentarer til Kjødes innlegg ovenfor:

    1. Ytre enhet: Kjøde legger vekt på dette og refererer til Joh 17,21. Jeg har lagt merke til at også andre ledere i Normisjon legger vekt på akkurat dette. Også andre synes å tolke ytre enhet inn i denne teksten. Slik teksten i Joh 17 foreligger, er det ikke tydelig at det er ytre enhet Jesus snakker om. Jesus ber om at de displene (og andre som ved deres ord kommer til tro på Jesus) skal være ett slik Faderen og Sønnen er ett. Denne enheten er ikke synlig (hvert fall ikke ennå). Slik disiplene er ett med Treenigheten, slik – og bare slik – kan også verden tro at Faderen har utsendt Sønnen.

    Slik teksten i Joh 17 foreligger, er det ikke tydelig at det er ytre enhet Jesus snakker om

    Så jeg er uenig med Kjøde når han sier dette; «Vi treng å forstå saman med alle kristne kva det betyr at Jesu ber for ytre einskap – så verda skal tru, i Joh. 17,21.» Det er upresist og slagordmessig, en innlegging av betydning i teksten, ikke en utlegging av hva teksten faktisk sier. Også i Bibelens eskatologiske tale finner vi ingen ting om at ytre enhet av Kristi kropp er det avgjørende for at Kristus skal komme igjen (som er et av Kristi Kropps hovedanliggender). Faktisk er det mye som tyder på det motsatte, og at en falsk enhet skal være en motstander av Kristi sanne etterfølgere. En tro på at en ytre enhet er det avgjørende for Kristi kropp, kan komme til å erkjenne at det ikke var Kirken man bygde, men Babels tårn.

    En tro på at en ytre enhet er det avgjørende for Kristi kropp, kan komme til å erkjenne at det ikke var Kirken man bygde, men Babels tårn

    2. Når det er sagt, så taler Bibelen også andre steder om å elske hverandre som troende (ikke minst i Joh 13,34-25). Det er det avgjørende i denne sammenhengen. Vi er kalt til å elske alle Guds barn i Kristus. Siden Bibelen også taler sterkt om å elske sannheten, og Guds ord er sannheten fordi Ordet og Kristus er ett, så er det (som Kjøde nevner) disse hensyn som må råde når man tenker å på muligheter for ytre enhet. Kjærligheten driver oss sammen, men avvikende syn på sentrale trossannheter driver oss fra hverandre. Vi må være sannheten tro i kjærlighet.

    Rent spesifikt i denne debatten kan formuleringen for nevnte nettverk – «Partene står sammen i respekt for saker som vi tradisjonelt har noe ulikt syn på, særlig knyttet til embetssyn og tjenestedeling mellom kjønnene.» – fungere greit i et nettverk. Men når man snakker om et felles kirkesamfunn, kan ikke dette fungere i praksis når man skal finne ordninger for tilsyn og hyrdefunksjon.

    Slik jeg ser det, er det kun DELK, NLM og Indremisjonsforbundet som har tilstrekkelig felles basis for en ytre enhet

    Så min konklusjon er fortsatt som jeg begynte; viktig med tett og varmt nettverk mellom alle de nevnte parter, men når man snakker om å danne et kirkesamfunn, er det slik jeg ser det, kun DELK, NLM og Indremisjonsforbundet som har tilstrekkelig felles basis for en ytre enhet. Så kan jo Frikirken og Normisjon se på muligeheten for å komme sammen i et kirkesamfunn.

    Svar
  • 5

    Rolf Kjøde

    22. desember, 2017, kl. 09:34

    Sørhus tar tak i eitt viktig punkt i det eg skreiv, spørsmålet om kyrkja sin ytre og indre einskap, noko som langt på veg svarar til den synlege og skjulte kyrkja.

    Sjølv om alle er enig i at berre Gud ser og kjenner vårt indre menneske og derfor også aleine veit kven som utgjer kyrkja (Gudsfolket som følgjer Jesus) i eskatologisk forstand, ligg all vekta i NT si kyrkjeforståing likevel på kyrkja som det lokale, ytre fellesskapet som blir kalla ekklesia, dei som er kalla saman, forsamlinga, menigheten, kyrkja. Alle breva i NT er skrivne til slike lokale, tilgjengelege fellesskap, og det er dei som midt i deira ytre veikskap likevel blir kalla «heilage».

    All vekta i NT si kyrkjeforståing ligg på kyrkja som det lokale, ytre fellesskapet som blir kalla ekklesia, dei som er kalla saman, forsamlinga, menigheten, kyrkja

    I delar av lekmannstradisjonen har vi hatt ein tendens til å spiritualisere kyrkjetenkinga. Hopes stillas kan stå som eit døme på dette. ImF sin første leiar, Andreas Lavik, tenkte ulikt Hope. (Eg skreiv for lenge sidan mi teologiske spesialavhandling om A. Lavik. Derfor dukkar hans namn stadig opp i det eg skriv her.) Eg tilrår lesing av Harald Hegstads bok «Den virkelige kirke» som stimulans til å gjenerobre ei felles kristen og bibelsk tenking om den ytre kyrkja som sann kyrkje. Eg meiner rett nok at han ikkje drar nødvendige konsekvensar av sin eigen teologi. Hadde han gjort det, ville det ha enda i eit radikalt oppgjer med sjølve folkekyrkjemodellen og ideologien, særleg i ein etterkristen kultur. Tanken om at den sanne kyrkja primært er eit ytre, tilgjengeleg fellesskap forutset at det er bunde saman av trua si tilslutning og vedkjenning.

    Om vi ser på Jesu bøn for sine etterfølgjarar i Joh 17, tenker den gjennomført om dette folket som eit ytre, erkjennbart og tilgjengeleg folk. Ytre erfaring ein: Vi er hata i verda, konkret (14). Ytre erfaring to: Vi blir verande i verda, konkret (15). Ytre erfaring tre: Vi er sendt til verda, konkret (18). Ytre erfaring fire: Vår einskap er meint å vere av en slik erkjennbar art at den leier verda til tru (21). Ytre erfaring fem: Denne einskapen er prega av ein kjærleik som læresveinane erfarte i møte med Jesus og som verda skal erfare i møte med oss som kyrkje, som fellesskap (23). Som reiskap er kyrkja primært til for å føre menneske til tru på Jesus. Då må ho leve av Guds usynlege nåde, slik den kjem til oss i nådens erfarbare middel (ord og trykksverte og øre og auge, vatn for hud og drukning, brød og vin for munn og kropp). Ho må leve av Andens usynlege nærvær, frimod og kraft, slik den kjem til uttrykk i den kristne sitt heilage liv i etterfølging og i kyrkja sin diakoni og tenesta ut frå nådegåvene.

    Om vi ser på Jesu bøn for sine etterfølgjarar i Joh 17, tenker den gjennomført om dette folket som eit ytre, erkjennbart og tilgjengeleg folk

    Men talar ikkje Jesus om at vår einskap er å likne med den guddommelege einskapen Far/Son? Og er ikkje einskapen då djupast sett skjult? Den djupe einskapen som vi har med Gud i Kristus og ved Anden, lar seg ikkje grunne ut, erfare i full djupne eller forklare. Det høyrer til tilbedinga sitt mysterium. Samtidig er Johannesevangeliet minst like tydeleg på at det er Jesus som konkret gjer Gud som Far nær, konkret og erkjennbar. Har vi sett Jesus, har vi sett Far. Vi har fått openberra Guds einskap i det treeine fellesskapet Far, Son og Ande gjennom Sonens nærvær i historia, slik vi skal feire i jula. Kyrkja er kalla til å spegle denne djupe og evige einskapen som vi kallar menneske inn i samfunn med ved evangeliet. Inkarnasjonen gir kyrkja sin misjon konkret kroppsspråk.

    Når eg skriv dette, merkar eg at det er overveldande tankar for meg, men poenget, om vi går tilbake til Sørhus sitt spørsmål, blir om Jesus i Joh 17, 21 primært legg vekt på ein skjult eller ein erkjennbar einskap. I lys av bøna si retning, nemleg at einskapen skal tene til at verda kjem til tru (21.23), er det vanskeleg å kome unna eit sterkt element av det siste, ein einskap som vitnar i det ytre – om ein realitet som er langt større og åndeleg og skjult for tanken vår, men reell.

    Eg tenker ikkje om dette primært som kyrkjesamfunnseinskap. Primært skal det lokale, offentlege fellesskapet av disiplar, kalla ekklesia, leve ut denne einskapen. Vi kan likevel ikkje sjå bort frå at dette også har å gjere med relasjonane mellom dei ulike lokale kyrkjene. Måten vi som kristne fellesskap relaterer til kvarandre på, vitnar også om kva evangeliet betyr for oss. Derfor må dei mange menighetene søke å finne felles veg, syn hodos (gresk), eller synode, som det er blitt på kyrkjeleg norsk.

    Dei mange menighetene må søke å finne felles veg, syn hodos (gresk), eller synode, som det er blitt på kyrkjeleg norsk

    Det er denne viljen som eg utfordrar hos ulike partar og som står i fare for å gå tapt i alle våre oppsplittingar. Kva vitnar eg ved å forlate Dnk dersom eg ikkje søker ein større einskap som kan vitne for verda slik at Jesus blir truverdig i folks auge?

    Svar
  • 6

    David A. Sjøen

    26. desember, 2017, kl. 18:43

    Takker for utførlige, interessante og grundige svar, Rolf Kjøde! Jeg har et par oppfølgingsspørsmål som jeg håper du har tid til å svare på.

    1. Du skriver: «Fordi vi søker sanninga, tar vi ikkje lett på læremessige skilnader.»

    Dette er jeg helt enig i, og det er litt av bakgrunnen til det opprinnelige spørsmålet mitt. Jeg er klar over at lutherske organisasjoner og forsamlinger formelt sett har et felles trosgrunnlag i den augsburgske bekjennelsen, og at denne til en viss grad skiller dem fra andre evangeliske kristne.

    Samtidig er det slik at i praksis har jeg sjelden møtt noen lutherske kristne som faktisk vet hva som står i bekjennelsen. Likeledes er det få både i ImF og NLM som vil være enig i alt som står der, f.eks. artikkel X, som sier at «dåpen er nødvendig til frelse», og de vil også nøle med å fordømme «gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp».

    Det er få både i ImF og NLM som vil være enig i alt som står i bekjennelsen

    Det er derfor jeg lurer på hva de nevnte organisasjonene i praksis har til felles, som de ikke har til felles med alle andre evangeliske kristne.

    2. Takk for en veldig interessant gjennomgang av Joh 17 og vektleggingen på et synlig fellesskap! Jeg lurer likevel på følgende: Er det grunnlag i Skriften for å bruke begrepet «kirke» (el. «menighet») om noe annet enn enten den lokale eller den universelle kirken? Er det mandat i Skriften til å danne kirkesamfunn?

    Er det mandat i Skriften til å danne kirkesamfunn?

    Du sier også om enheten som er beskrevet i dette kapitlet at primært «skal det lokale, offentlege fellesskapet av disiplar, kalla ekklesia, leve ut denne einskapen». Likevel betoner du viktigheten av å søke en større enhet enn den lokale, «slik at Jesus blir truverdig i folks auge». Er det grunnlag for å anta dette i Bibelen?

    Er det videre noen grunn til å tro at eksistensen av hundre kirkesamfunn med hver sin bekjennelse vitner sterkere enn tusen uavhengige menigheter? Blir ikke dette lett et argument for én verdensvid synlig kirke, og dermed den katolske med alle sine feil og mangler, slik stadig flere tenker?

    Svar
  • 7

    David A. Sjøen

    26. desember, 2017, kl. 20:10

    «Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.»

    For et par år siden tok jeg dette bildet i Kragerø. Hvis Jesu bønn gjaldt ytre enhet blant menigheter, ble denne bønnen noen gang hørt? Er ikke da det virvaret av menigheter og retninger vi ser rundt oss, et tydelig tegn på at Gud ikke hadde sendt ham?

    Selvsagt ble bønnen hørt: «Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» (Ef 4:4-6). Åndens enhet er der, den trenger ikke skapes, bare bevares.

    Åndens enhet er der, den trenger ikke skapes, bare bevares

    Men hvordan kan den bli synlig, slik at verden kan tro? Selvsagt kan man som C. S. Lewis ta utgangspunkt i en «mere Christianity», en klassisk kristen tro som er felles for alle kristne, men jeg tror det først og fremst er noe annet det er snakk om: Den lokale virkningen når de kristne alle er nær Kristus, for da er de også nær hverandre, også helt praktisk. «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.» (Apg 2:44-47).

    Opplever mennesker at «Gud er sannelig blant dere», har jeg stor tro på at de mest innbitte fordommer begynner å vakle

    Jeg har liten tro på at et kirkesamfunn fra eller til bidrar noe særlig til å overbevise mennesker, heller tvert imot. Men blir de vitne til dette, og opplever de at «Gud er sannelig blant dere», har jeg stor tro på at de mest innbitte fordommer begynner å vakle.

    Svar
  • 8

    Rolf Kjøde

    27. desember, 2017, kl. 11:43

    Takk for vidare spørsmål, som eg svarar på kvar for seg.

    1. Den augsburgske vedkjenninga (CA)
    Då eg var i menighetspraksis i Dnk under teologistudiet mitt, var det ein liten «nattverdstrid» i forsamlinga der eg gjorde teneste, fordi ein ganske bevisst prest mellom anna kravde alkohol i nattverdvinen for å kunne forsvare nattverden som bibelsk/kyrkjeleg riktig. Soknerådet sa nei til prestens krav, noko som var med på å føre til at han søkte seg bort. Den andre presten, som var min rettleiar, kommenterte dette overfor meg på følgande måte: «Dette forstår ikkje folk. 95 % av nattverdgjestane ville ikkje kunne gi sakssvarande greie for eit luthersk nattverdsyn.» No trur eg rettleiaren min undervurderte forsamlinga, men midt i overdrivinga hadde han eit poeng. Det er ikkje alltid kristne flest heilt får grepet om kva vi teologane driv med. Då er det teologane som har eit problem!

    CA er det mest sentrale lutherske vedkjenningsskriftet og etter innhaldet sitt forpliktande for alle lutherske kyrkjer. Det er rett at CA mellom anna slår fast at dåpen er nødvendig til frelse. Det kan skrivast tilbake til eit luthersk syn på menneskets status som fortapt under synda og til forståing av dei bibelske tekstane, mellom anna Jesu ord til Nikodemus om å bli fødd av vatn og Ande i Joh 3.

    Dette «nødvendig» må lesast historisk. Reformatorane ville forsikre overfor dei katolske at dei heldt fast ved eit sterkt syn på dåpen og ikkje ville akseptere forakt for dåpen som nådemiddel. Sakramenta (= synlege teikn på Guds usynlege nåde, instituert av Jesus sjølv) sin karakter av å vere nådemiddel er til sentrum av den lutherske trusovertydinga, for vi er overtydd om at frelsa berre kan bli gitt oss utanfrå. Som Luther skriv i forklaringa til tredje trusartikkelen: «Eg trur at eg ikkje av eigen fornuft eller kraft kan tru på Jesus Kristus eller kome til han, min Herre. Men Den heilage Ande har kalla meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gåver, helga meg og halde meg fast i den sanne trua.»

    Dette evangeliet kjem til oss som trykksverte til augene når vi les Guds ord, som godt nytt for øyrene når vi høyrer det forkynt, for øyrer og hud når nokon etter Jesu ord og løfte legg hendene på meg og tilseier meg tilgjevinga for dei syndene som eg har bekjent, som reinsing, drukning og nytt liv når Gud etter sitt ord og løfte lar meg døype til sitt namn, og gjennom lukt og smak når eg etter Jesu ord og løfte blir gitt hans kropp og hans blod så det kan strøyme gjennom mitt blod og min kropp.

    Fordi vi er så seine til å tru, treng vi heile registeret av nådemiddel, av måtar Gud kjem nær oss ved evangeliet, så ingen av oss lett støyter det bort

    Evangeliet som ytre ord er heilt sentralt for å gripe det genuint lutherske. Dåpens «nødvendighet» er ei avvising av alle som foraktar det ytre ordet, slik det er gitt oss av Gud i ulike variantar. Fordi vi er så seine til å tru, treng vi heile registeret av nådemiddel, av måtar Gud kjem nær oss ved evangeliet, så ingen av oss lett støyter det bort. Når Guds ord lyder i forsamlinga, kan eg lettare vise det frå meg og adressere det til andre, både lova og evangeliet, men når eg blir døypt med namns nemning, tar imot syndstilgjevinga i skriftemålet eller får sakramentet lagt i handa eller i munnen, kan eg ikkje adressere det til andre. Det er eg som får og tar imot Guds nåde! Slik er sakramenta den beste sjelesorg som tenkast kan.

    Det betyr ikkje, som nokon lett kan tenke, at det er luthersk lære at den som ikkje rakk fram til sakramentet, går fortapt. Nei, seier både Luther og seinare den pietistiske læraren Pontoppidan; Gud har rett nok bunde oss til sitt ytre ord og vil ikkje akseptere at vi foraktar det. Guds sjølv, derimot, kan ikkje vere bunden.

    Det betyr ikkje at det er luthersk lære at den som ikkje rakk fram til sakramentet, går fortapt

    Mange av oss har levd dårleg med måten CA omtalar andre kristne på. Seinast no i reformasjonsåret har lutherske kyrkjer tatt avstand frå dei fordømmande utsegnene som gjendøyparane. Vi er ikkje bundne til dei og kan trygt legge dei bort. Vi kan ikkje fjerne dei frå den historiske teksta, men det viser kor viktig det er å lese tekstene historisk.

    Når det er sagt, vil eg gjerne legge til at vi frå luthersk side framleis ser på gjendåp som eit av dei vanskelegaste spørsmåla å kome til rette med på evangelikal side. I den grad der berre er EIN dåp, slik Ef 4 vitnar om, og andre kristne framleis set som krav at vi som er døypte som barn, må døypast igjen under ei bevisst tru, er det ei erklæring av at vår dåp som barn er ugyldig som kristen dåp. Det er ein veldig utfordrande ståstad å meine at det store fleirtalet av kristne i verda ikkje er eller har vore døypt. Om eg ikkje er døypt, kan eg vanskeleg ta til meg fylden i apostelens ord om at eg i dåpen blir gravagd og reist opp med Kristus (Rom 6/Kol 2), blir ikledd Kristus (Gal 3) eller har fått pakta sitt merke, som no er utan kjønnsavgrensing (Kol 2). Og OM eg blei døypt i september 1959, då vitnar eg vel imot Ef 4 om eg går bort og lar meg døype på nytt. Er eg ikkje då blitt ein som tvilar på Guds løfte og Guds nåde?

    Frå luthersk side ser vi framleis på gjendåp som eit av dei vanskelegaste spørsmåla å kome til rette med på evangelikal side

    Det vanskelegaste økumeniske spørsmålet er ikkje tidspunktet for dåp. Ikkje minst i ei etterkristen tid er mange av oss sterkt kritisk til folkedåpen, slik eg også har forlate folkekyrkja. Mi haldning, som eg lærte i den anglikanske forsamlinga som vi høyrde til då eg budde eit år i London, er vel etter kvart blitt at dåp berre bør utførast der minst ein av foreldra er ein vedkjennande kristen. Eg tenker også at vi som lutherske kristne av pedagogiske grunnar burde gå tilbake til den gamle skikken med å dukke barnet under i dåpens vatn, noko som svarar til det greske ordet «baptizå».

    2. Ekklesia
    Ekklesia er i gresk NT primært eit lokalt og konkret brukt omgrep. Bakgrunnen er det hebraiske qahal som blei brukt om samlinga av Israels-folket, altså ikkje berre som lokal eining men som Guds folk, gjerne kalla saman frå ulike stammer. Det lokale utelukkar altså ikkje den større eininga av Guds folk, men forutset det. Den totale dimensjonen på dette folket, universelt, kjenner ingen av oss. Berre Gud ser til hjartet. Vi må relatere oss til den ytre vedkjenninga og tilhørigheten til folket. For jødane var paktsteiknet omskjæringa. I den nye pakta er dåpen dette innhaldsfylte teiknet som markerer kven som høyrer til folket. Kvinner og menn. Små og store.

    I den nye pakta er dåpen dette innhaldsfylte teiknet som markerer kven som høyrer til folket

    NT opererer heile tida med eit stort folk som høyrer saman. Romarbrevet blir skrive til kyrkja i ein by med kyrkjer i mange hus, jf kap 16. Når Paulus adresserer menigheten i Korint (1 Kor), nemner han dei som dei som «på ein kvar plass påkallar Jesu namn». Galatarbrevet og 1 Pet er skrivne til menigheten forstått som menighetene i eit større område, truleg også Ef. Titus får i oppdrag å sikre leiarskapen i alle forsamlingane på Kreta, slik at dei alle kjem i rett skikk. Denne skikken er knytt til den felles apostoliske trua. Paulus helsar i breva sine stadig frå «alle forsamlingane», ja, jamvel samanliknar for at dei andre skal få noko strekke seg mot. Heile den tredje misjonsreisa hans handlar om å stå saman med den etter kvart fattige forsamlinga i Jerusalem. Når tru og lære skal fastsettast, søker dei saman frå dei nye forsamlingane der Paulus har fare rundt, med dei kristne i Judea. Overalt i NT ser vi det same mønsteret: Dei truande høyrer saman og må ikkje splittast. Dei er lokale forsamlingar som høyrer saman som eit større folk, og dette folket må søke felles uttrykk for trua. Eg har ingen tru på at bispeembetet er den historisk-teologiske oppfølginga av denne apostoliske einskapen, men kallet til å søke ein større einskap og fylde ligg fast.

    Rein kongregasjonalisme, slik vi gjerne finn den i pinserørsla, Misjonskirken Norge, ImF og Normisjon, må utfordrast av ein synodal tankegang

    Derfor er det blitt mi ekklesiologiske overtyding at ein rein kongregasjonalisme, slik vi gjerne finn den i pinserørsla, Misjonskirken Norge, ImF og Normisjon – og som eg sjølv er vakse opp med og har vore stolt av – må utfordrast av ein synodal tankegang. Eg meiner også at vi ser gode historiske grunnar til å la oss utfordre.

    Den største vekkinga i USA si historie kom på 1700-talet gjennom Jonathan Edwards og den kongregasjonalistiske rørsla. I dag er den kongregasjonalistiske kyrkja i USA noko av det mest liberale vi har «over there», og det skjedde tidleg. Allereie i møte med det tidlege 1800-talets sekulære tankar viste det seg at vegen var kort til å la seg føre med av all slags ver og vind. Vi ser absolutt det same med store delar av framgangsteologien og pinserørsla si «venstreside» i dag, ikkje minst i den usunne dyrkinga av lokale pastorar og deira suverene leiarskap. Enkeltsåtande, sjølvstendige suksessmenigheter vil i dei fleste tilfella ikkje ha noko å seie utover sin korte generasjon dersom dei ikkje finn sin plass i ein større heile.

    For å slå ring om trua si sanning og ikkje gifte seg med tidsånda, trengs ytre vedkjenning, ytre samhald og ytre tilsyn

    Aleinegangens farar er i alle fall to: Marginalisering og ekstrem fare for å la seg likeforme med kvar tids og kvar kulturs krav og preg. For å slå ring om trua si sanning og ikkje gifte seg med tidsånda, trengs ytre vedkjenning, ytre samhald og ytre tilsyn. Forma på dette kan variere. For å unngå maginalisering, treng vi også eit tydeleg ytre samhald. Då må den ulykksalige fragmenteringa mellom evangelikale, og denne samanhengen lutherske, aktivt motarbeidast. Det er det siste mine utspel om luthersk samling handlar om. Også dette kan ta ulike former men mitt poeng er at vi er forplikta ved einskapen i evangeliet til aktivt å finne ytre former for samhald. Elles sviktar vi vårt pastorale ansvar med halde flokken saman.

    Svar
  • 9

    David A. Sjøen

    27. desember, 2017, kl. 23:14

    Takker igjen for utførlig svar, Rolf Kjøde! Her er mine kommentarer til dine to punkter:

    1. Bekjennelsen

    Jeg er ikke helt sikker på om jeg formulerte det første spørsmålet mitt tydelig nok. Jeg ønsket ikke å starte en dåpsdebatt, selv om det kunne vært interessant nok. Poenget mitt var at blant «det myndige lekfolket» i blant annet NLM og ImF er det mange som ikke deler det dåpssynet CA gir uttrykk for.

    Formelt sett vil nok de fleste gi sin tilslutning til CA, men det blir mer på samme måten som man godtar en lisens når man installerer et dataprogram eller skriver under på sidelange lånekontrakter i banken. De færreste leser det, og har heller ikke noe forhold til det som står der.

    For meg og sikkert mange som leser det, er det nærliggende å tenke at CA lærer at dåpen virkelig er en nødvendig forutsetning for frelse

    Likevel har de sitt syn, og noen av dem har sterke overbevisninger som er i strid med dette dokumentet. Det er slett ikke alle som mener at dåpen er nødvendig til frelse, ei heller i den historiske betydingen du skisserer. Artikkel II sier: «Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.» I lys av dette, og at gjendøperne fordømmes for å påstå «at barna blir salige uten dåp», er det for meg og sikkert mange som leser det, nærliggende å tenke at CA lærer at dåpen virkelig er en nødvendig forutsetning for frelse. At både Luther og Pontoppidan modererte dette med å si at Gud likevel er fri til å gjøre det han vil, endrer ikke noe på bekjennelsens ordlyd og intensjon.

    Jeg undres også litt over at man føler seg fri til å se bort fra fordømmelsene i CA, men likevel anser det for å være et forpliktende bekjennelsesskrift. Hvordan det enn måtte være, når det gjelder den teologien som i praksis råder i de nevnte organisasjonene, og variasjonen i den, ser jeg lite som tyder på at et minste felles multiplum ville være stort annerledes enn det ville vært i en hvilken som helst frimenighet.

    Hva vil man da oppnå med et slikt kirkesamfunn? At en luthersk bekjennelsestroskap skal ligge til grunn, med et håp om at den etter hvert også skal gjenspeiles i praksis i menighetenes syn? Bekjennelsen skal vel ikke være like uforpliktende som i dag? Hvis den skal det, hvorfor skal den i det hele tatt være et luthersk kirkesamfunn?

    2. Enhet

    Jeg er enig i at enhet, også læremessig, er viktig i Guds menighet. Samtidig lever vi i en tid hvor det ikke er slik. Paulus kunne ikke akkurat si «som i alle de helliges menigheter» om så mye i dag, spesielt ikke om det han sier det om i 1Kor 14:33-34. Spørsmålet er hva Guds strategi for enhet egentlig er?

    I NT brukes, som du som teolog vet mye bedre enn jeg, tre hovedbegrep for lederskapet i menighetene: Eldste (presbúteros), hyrde (poimḗn) og tilsynsmann (epískopos). Fra disse begrepene har vi fått henholdsvis ordene prest, pastor (via latin) og biskop.

    I forskjellige kirkesamfunn brukes disse begrepene som titler i hierarkiske strukturer: Pastor -> eldste, eldste -> pastor, prest -> biskop, og hos noen et apostolisk lag på toppen.

    Det interessante er imidlertid at i NT er eldste, hyrde og tilsynsmann tre forskjellige betegnelser på samme tjeneste og de samme personene:

    «Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste (presbúteros). … Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden (poímnion), som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn (epískopos) for, for at dere skulle vokte (poimaínō) Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.» (Apg 20:17+28).

    Altså, omskrevet til vår begrepsbruk: «Dere prester, vær pastorer for flokken DHÅ satte dere til biskoper for.»

    Det er ikke bare Paulus som «blander» disse begrepene: «De eldste (presbúteros) blant dere formaner jeg … : Vokt (poimaínō) den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den (episkopéō), ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte» (1Pet 5:1-2).

    Igjen omskrevet: «Prestene blant dere formaner jeg: Vær pastorer for flokken idet dere er biskoper for den» osv.

    For min del er det da lett å se at de hierarkiene som veldig tidlig oppstod, ikke var der på apostlenes tid.

    Veldig kort sammenfattet leser jeg NT slik at menighetene i hver by hadde en gruppe eldste/tilsynsmenn/hyrder («eldste» står så vidt jeg vet alltid i flertall i NT). Deres tjeneste var avhengig av at menigheten frivillig underordnet seg dem, og deres myndighet lå i at de var innsatt i tjenesten fordi de oppfylte apostlenes kriterier (1Tim 3, Tit 1). Hele deres tjeneste skulle bygge på og være forpliktet på «apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef 2:20), den vi i dag har i NT.

    Det er imidlertid slik at Paulus så at problemer ville komme. Når han tilkaller seg de eldste i Efesus, og vet at de snart kommer til å miste hans apostoliske tilsyn, og at det etter hans bortgang vil komme «glupende ulver» inn blant dem, og at blant dem selv «skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg», hva er da medisinen han foreskriver?

    Er det en annen, mer hierarkisk struktur? Er det dannelsen av et kirkesamfunn med overregional eller endog verdensvid autoritet? Er det formalisering av en trosbekjennelse?

    Nei, det vi finner, er en oppfordring til desto mer å passe på å gjøre jobben sin som eldste, og både passe på seg selv og på flokken, og å følge etter det forbildet Paulus viste dem, og forkynne «hele Guds råd» både offentlig og i hjemmene, og å «formane hver enkelt med tårer».

    Er det han skrev og sa en del av den «grunnvollen» Gud bestemte at menigheten skulle bygge på, hvem er da vi til å overprøve hans vurdering? Er det ikke forpliktende, men heller veiledende å forstå, spør jeg likevel for egen del: Hvem er jeg?

    Og når alt kommer til alt: Er det blitt mindre problemer etter at vi fant på andre strukturer? Du nevner kongregasjonalistene i USA som eksempel på hvor galt det kan gå om menigheter er uavhengige. Jeg kan ikke skjønne at det er verre stilt der enn i de lutherske kirkene i Norge og Tyskland, som jeg kjenner til, på tross av at begge har en klar bekjennelse i bunnen, og både regionale og nasjonale tilsynsstrukturer.

    I det hele tatt synes jeg ikke det er spesielt relevant. Det viktigste er hvilket mønster vi ser i Skriften. Efeserbrevet 4 beskriver ikke bare den grunnleggende enheten som Gud har tilveiebrakt, men også hva han har gjort for at den skal bli virkeliggjort, slik at vi «når fram til enhet i tro» (v. 13).

    Hva har han gjort? Jo, han har gitt menigheten noen menn som gaver (v. 11). Disse er i fire kategorier: Apostler, profeter, evangelister, og hyrder/lærere.

    Fundamenter legges bare én gang, og en menighet har ikke frihet til å bygge videre som den vil. NTs apostler og profeter er forpliktende og retningsgivende også i dag

    Ut fra 2:20 ser vi at de to første danner grunnmuren for Guds hus. Fundamenter legges bare én gang, og en menighet har ikke frihet til å bygge videre som den vil. NTs apostler og profeter er forpliktende og retningsgivende også i dag.

    På denne solide grunnmuren bygger så evangelister («døper dem» i misjonsbefalingen), slik at nye legges til, og hyrder/lærere («lærer dem» i misjonsbefalingen), som arbeider med de troende i fellesskap og enkeltvis.

    Jeg mener det er tydelig at Paulus anså dette for å være tilstrekkelig i Efesus. Med Kristus som hode ved Guds høyre hånd, kunne han trygt si: «Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.» (Apg. 20:32).

    For min del klarer jeg ikke å se annet en at dette også er tilstrekkelig i dag for en lokal menighet, og jeg skjønner verken behovet eller mandatet for å danne synoder, i hvert fall ikke basert på noe annet en Skriften selv. Det er derimot i mine øyne av avgjørende betydning at dette nytestamentlige mønsteret følges når stadig flere bedehus blir til menigheter. En menighet uten slike kvalifiserte hyrder/eldste/tilsynsmenn lider nemlig mangel, slik Paulus sier til Titus.

    Svar
    • 9.1

      Harry Valderhaug

      28. desember, 2017, kl. 15:23

      Interessant og særs aktuelt tema du m.fl. tek opp og drøfta her, David.

      Har du nokon kommentar til det NYE bodet Jesus kjem med etter å ha vaska disiplene sine føtter i Joh 13, 34-35 – «Et nytt bud gir eg dere, at dere skal elske hverandre; likesom jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Derpå skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» – og verset i Joh 17,21; «at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, FOR AT VERDEN SKAL TRO AT DU HAR UTSENDT MEG» (mi utheving).

      Eg tenker at den omtala kristne søskenkjærleiken kan forståast til å vera særs viktig reiskap i å vinne menneske for Kristus. Det synest for meg, ut frå m.a. desse orda, at vi ikkje er utfordra til noko anna enn å leve vårt liv som kristne der vi bur og saman med søsken i trua, og i ei eining og i samvirke i liv og ord slik at folk vi bur i lag med, kan kome til tru på Jesus Kristus, verda sin Frelsar.

      Men eg må få sagt at eg undrer meg litt over desse to sitatene (Joh 13 og 17) – korleis skal ein forstå desse orda?

      Svar
      • David A. Sjøen

        30. desember, 2017, kl. 19:33

        Det er interessant at Jesus kaller det et nytt bud, all den tid «du skal elske din neste som deg selv» allerede stod i GT. Jeg tror det er knyttet til det faktum at Jesus snakker om et nytt fellesskap, når han skulle føre sauene sammen i «én flokk» med «én hyrde», eller som Paulus skriver, «skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred» (Ef 2:15).

        Denne nye enheten, menigheten, er ett fordi den har én Ånd, er født av samme Far og har samme Herre og samme hode, Jesus Kristus.

        Da er det også naturlig at relasjonen oss imellom er preget av kjærlighet, slik den var blant de første kristne.

        Samtidig er det ikke en selvfølge at det er slik, ellers hadde han ikke brukt uttrykket «et nytt bud«. Å elske er ikke bare varme følelser, men først og fremst en vilje til å gi seg selv for den andre. For at dette skal skje med oss, må Overhyrden arbeide med oss, også gjennom hans lokale «underhyrder». Det kom ganske tidlig inn uenighet, misunnelse og svik i den første menigheten, og det krevdes at noen tok tak i dette, slik at tilgivelse og gjenopprettelse kunne lege sårene og bygge opp igjen det som var revet ned. Det er nok ikke annerledes i dag.

        I den grad det kristne fellesskapet viser denne kjærligheten, er jeg helt enig med deg at det er et kraftfullt vitnesbyrd om menighetens Herre, og et lite stykke himmel på jord.

        Svar
  • 10

    Rolf Kjøde

    31. desember, 2017, kl. 08:37

    1. Vedkjenninga

    Eg trur etter nokre tiår med reising i heile landet som forkynnar og leiar at eg har rimeleg god oversikt over arbeidet i både Normisjon og ImF og gansake bra også i NLM utover i landet. Nokre stader er prega av impulsar som er mindre lutherske, men den breie bedehustradisjonen er både luthersk forankra og evangelikal open. Det er min posisjon også. Derfor jobbar eg gjerne – og har vel som aktiv både som luthersk leiar og som leiar av NORME i periodar – etter to spor, både å samle på luthersk grunn og på evangelikal grunn.

    Den breie bedehustradisjonen er både luthersk forankra og evangelikal open

    Det siste legg neppe ein basis for ei samla kyrkjetenking. Til det må vi respektere at skilnadene er for store pt for eit så tett samliv. Eg meiner likevel at det hadde vore bra om ein sette seg ned på evangelikal side og spurte etter likskap og skilnad i teologien, der ein ikkje minst fekk drøfta seg gjennom dåps- og nattverdsyn.

    Som Sjøen korrekt påpeikar, er den lutherske vedkjenninga sin bakgrunn for det sentrale synet på dåpen som middel for Guds nåde forankra i eit syn på mennesket som trellbunden i viljen med tanke på si frelse. Lat meg gjere merksam på eit viktig dokument som er blitt laga i USA i reformasjonsåret av leiande evangelikale teologar, A Reforming Catholic Confession. Dette har både pentekostale frå Assemblies of God, baptistar frå sørstatane, anglikanarar, presbyterianarar og lutherske frå Missouri m.fl. signert. Jamvel nokre teologar frå andre land. Filosofen William Lane Craig. Leiar av Lausanne, Michael Oh. Osv. Tilrådd lesing for den som vil google det opp!

    Det viktigaste spørsmålet med tanke på den økumeniske samtalen om dåpen – og den kjem vi ikkje utanom – er etter mitt skjønn kven som utfører den. Døyper eg meg, eller blir eg døypt? Er den mi handling for å stadfeste, vedkjenne, markere, eller er den Guds handling med meg? Sjølv om mangt kan vere uklart for mange eller vanskeleg å drøfte om ein blir pressa, er det absolutt mitt inntrykk rundt om i landet at dei fleste bedehusfolk veit veldig godt at den gamle kyrkjelege haldninga som den lutherske læra er berar av, er at sakramentet er Guds handling med oss. Dette er også basis for den liturgien knytt til dåp som er laga til for bruk i dei tre organisasjonane. At dette er forståinga av dåpens primære handling, ligg også i det bibelske frimodet til å døype born.

    Eg trur vi treng slike samtaler tverrkykjeleg også i den økumeniske tida som vi lever i

    Eg trur vi treng slike samtaler tverrkykjeleg også i den økumeniske tida som vi lever i, der i alle fall dei fleste unge er i stand til å svitsje mellom ulike forsamlingar og samanhengar. Det krev ikkje minst av leiarskapen nasjonalt at ein tar nokre læresamtaler. Sjølv har eg registrert at delar av ei luthersk nattverdliturgi har fått ein form for felles bruk i tverrkyrkjelege samlingar. Kva ligg av felles forståing av sakramentets handling i det?

    2. Einskap

    Eg vil understreke det som blir sagt i samtalen her om det nye bodet av søskenkjærleik – som må finne uttrykk som vitnar offentleg.

    Når det gjeld den første kyrkja sine forhold av leiing, er det mykje forska på og skrive om. Konklusjon: NT har ikkje eitt mønster. Det tredelte embetet biskop-prest-diakon er ein konstruksjon som ikkje har noko bibelsk basis.

    No treng vi, etter luthersk kyrkjetenking, ikkje leite etter bibelske modellar for alt mulig i kyrkja, fordi dette er menneskelege ordningar som skal tene evangeliet. Derfor prioriterer vi dei ordningane som gjer nettopp det. Det vil variere kulturelt. I Filippi, der det ikkje var ein jødisk synagoge, er forsamlinga leia av «episkopoi kai diakonoi» (tilsynsmenn og diakonar) (Fil 1,1), to titlar som var vel kjent i det greske bysamfunnet.

    Der det var jødiske synagoger, ser det gjennomgåande ut til at den jødiske eldsteordninga blei brukt. Tilsynsteneste og hyrdeteneste er same sak. Nokre eldste hadde ansvar for undervisninga, andre eldste det ikkje.

    Ord for leiarskap i kyrkja varierer i NT. Om vi vil kopiere noko som var, veit vi rett og slett ikkje heilt kva vi skal kopiere. Og det er vi evangelisk sett frie frå. Kyrkja og forsamlinga treng leiarskap som tar ansvar for forkynning av Guds ord, forvalting av sakramenta, utøving av sjelesorg, ordning med bøn for sjuke, å gå fremst i bøn, tene dei fattige m.m. Kva titlar og ordningar vi gir til dette, er underordna. Det bør også fordelast på fleire, med nådegåvene som distribuerande prinsipp.

    Einskapen ligg ikkje i ordningane, men ordningane skal tene einskapen

    Einskapen ligg ikkje i ordningane, men ordningane skal tene einskapen. Norges dyktigaste teolog i mi tid har etter mi meining vore Oskar Skarsaune. Han skreiv i 1975 (trur eg) ein god artikkel i Fast Grunn der han avviser at tilsynsrolla i det andre århundret blei til som eit embete med overføring av apostelautoritet gjennom ordinasjonen, den såkalla apostoliske suksesjonen. Han seier, etter mi meining med gode argument, at biskoptenesta i det andre århundret fekk såpass sterk autoritet, fordi den i stor grad var gitt til personar som i rom og tid hadde vore saman med nokre av apostlane og saman med folk som hadde kjent apostlane og derfor på ein særleg måte kunne vise til den eigentlege autoriteten i kyrkja, ikkje bispeembetet men apostlane si lære. Dei kunne samle seg om deira leiarskap, fordi dei hadde ei tett historisk og teologisk linje til apostlane si lære. Kyrkja var ute etter å sikre det apostoliske vitnemålet. Husk at dette var før NT var samla, noko som også blei akutt frå midten av det andre århundret.

    Det er slik samling vi treng også no, ordningar som kan tene forsamlingane og dei truande med samhald på basis av apostelautoriteten. Dei konstante angrepa på denne, primært innanfrå Dnk, gjer kvar enkelt lokale eining veldig sårbar.

    Det krev eit leiarskap som samlar på tvers av det lokale – for å tene det lokale

    Kristne rundt om treng å vite og erfare at dei står i ein større samanheng av tru som skal overleverast frå generasjon til generasjon. Det krev eit leiarskap som samlar på tvers av det lokale – for å tene det lokale.

    Eg møter utruleg mange som har tatt til å tenke at vi er få, marginale, døande, utdaterte. Sanninga er det motsette. I den verdsvide kyrkja er vi mange, sentrale, vitale, inndaterte.

    Både kyrkje og samfunn vil ha oss til å tenke og tru om oss sjølve at vi er utgåande og sære. Vi treng ordningar som nasjonalt som hjelper oss til å sjå oss sjølve som del av noko større, nasjonalt og internasjonalt. Eg trur vi treng dette like mykje som Timoteus, han som var prega av ei ånd som gav mismod, enda han hadde fått den Anden som gir kraft, kjærleik og visdom.

    Med dette trur eg ikkje eg kan bidra med så mykje meir i denne runden. Takk for stimulerande utfordringar.

    Svar
  • 11

    Roar Flacké

    31. desember, 2017, kl. 09:56

    Takk til Sambåndet for å ta denne saken videre. Og takk til Rolf for grundige historiske, teologiske og visjonære bidrag. Jeg har lenge ønsket meg åpne samtaler om dette og håper at de tas videre både her og i andre fora.

    La oss være åpen for hva som tjener Guds sak i vårt land på lengre sikt. Da tror jeg vi trenger en bredere samling enn det de foreløpige registrene og oppsplittede alternativer tilsier.

    Jeg tror vi trenger en bredere samling enn det de foreløpige registrene og oppsplittede alternativer tilsier

    Det trenger ikke være et «kirkesamfunn» ala Dnk med detaljerte og rigide strukturer. Men heller ikke bare et løst samtaleforum på lederplan. Jeg håper på et eller annet mellom der, som kan ivareta de bibelske anliggendene for det som skjer mellom lokale menigheter: tydelig bibelsk basis, tilsyn og fellesskap om oppdraget.

    Både nær og fjern historie viser viktigheten av å stå i en slik sammenheng. Ellers kan det innenfor et slikt «kirkelig nettverk» eller «trossamfunn» (eller hva det skal kalles) gjerne være relativt fleksible strukturer og måter å gjøre ting på.

    Signalene fra ledere i frikirker og organisasjoner den siste tiden er oppmuntrende. Og jeg håper de følges opp med åpne og konkrete samtaler om hvordan dette kan se ut i fremtida.

    Svar
  • 12

    Erik Furnes

    2. januar, 2018, kl. 10:04

    Har ikkje vore merksam på denne tråden i vårt eige organ, så det er jo litt sløvt, men er takksam for nyttige innspel i ei sak som vi må ha samtalar om framover.

    For nokre år sidan var eg på eit seminar med ein kar som underviste om multipliserande evangelisering og planting av nye fellesskap. Han fortalde om ei ny bølgje av fellesskap som har vakse fram på tvers av dei etablerte kyrkjesamfunna i USA. Eg spurde han om ikkje dette bana veg for total mangel på rettleiing i sunn og rett lære, men han kontra tilbake: Når du ser på kyrkjehistoria – er det ikkje dei etablerte kyrkjene som med sine strukturar har sementert vrang lære i hundrevis av år? Var det ikkje dei som sjølve leste Bibelen på fritt grunnlag som reiste seg mot den forføringa som Moderkyrkja stod for?

    Eg trur nok ein skal vere forsiktig med å ha bastante konklusjonar med tanke på kyrkjehistorie, for vi kan ha lett for å drage ut av den det som underbyggjer våre eigne konklusjonar, men eg må seie at eg har tenkt på dette når eg har lest synspunkta som ny-katolikkane Bruun og Østreng har fronta i Dagen i det siste. Når eg tenkjer på Den katolske kyrkja, fleire av dei eldre ortodokse kyrkjene, og ikkje minst på utviklinga i dei nordiske folkekyrkjene, kjenner eg på frykta for at store kyrkjesamfunn skal sementere vranglære.

    Vi er naive om vi trur at vi i bedehus-land er immune mot det fråfall mot bibeltruskap og klassisk kristendomsforståing som gjer seg gjeldande i vår tid

    På den andre side: Dersom det ein vedkjenner seg, er godt og bibelsk, kan det hjelpe også dei små organisasjonar og trussamfunn å demme opp for det usunne som kjem innanfrå. Vi er naive om vi trur at vi i bedehus-land er immune mot det fråfall mot bibeltruskap og klassisk kristendomsforståing som gjer seg gjeldande i vår tid. Derfor trur eg at ei forplikting mot noko større også kan hjelpe oss.

    Så er eg open for å diskutere ein basis utanfor den noverande, men samstundes trur eg at vi alle må gjere ei åndeleg øving i å stille oss bak ein vedkjenning der vi ikkje er samde i eitt og alt.

    Svar
  • 13

    David A. Sjøen

    3. januar, 2018, kl. 01:19

    1. Bekjennelsen

    Det er nok så at flertallet i bedehus-Norge tror at «Gud handler i dåpen», og står inne for et luthersk syn, selv om det er en viss fare for at det hos mange er begrunnet i tradisjon og ikke nødvendigvis verken Bibel eller bekjennelse. Likefullt er det mitt inntrykk at det er et ikke ubetydelig mindretall som ikke gjør det, og et kirkesamfunn der CA skal være forpliktende i praksis og ikke bare på papiret, vil ikke favne disse.

    Både kirkesamfunn og bekjennelser kan i like stor grad spre og sementere vrang lære og splittelse som rett lære og enhet.

    Men det Erik Furnes på en veldig fin måte poengterer, er mye mer vesentlig her: Både kirkesamfunn og bekjennelser kan i like stor grad spre og sementere vrang lære og splittelse som rett lære og enhet. Har den læremessige utglidningen i DNK kommet fra lokalmenighetene, eller har den kommet ovenfra? Hvordan ser det ut ellers? Vel kan et kirkesamfunn hindre en negativ utvikling, men kan det ikke like gjerne akselerere den? Er det ikke det som i stor grad har skjedd ned gjennom historien?

    Og en forpliktende bekjennelse, fyller ikke den herder i en prosess, slik at mange generasjoner risikerer å bli stående fast i en feilaktig lære? Hindrer den ikke ofte at sanne troende kan komme fram til «enhet i tro» og dit hen at de står «fast forenet i samme sinn og samme tanke»? Hvorfor kan ikke Skriften alene være vårt forpliktende bekjennelsesskrift? Er den kanskje for utydelig skrevet?

    Hvorfor kan ikke Skriften alene være vårt forpliktende bekjennelsesskrift?

    Jeg kjenner trang til å gjenta dette: Hvis vi argumenterer for at forpliktende kirkesamfunn og bekjennelser er nødvendige for å gi stabile og sunne menigheter som ikke faller for ethvert lærdoms vær, hvorfor skrev ikke Paulus ut den resepten i Efesus?

    Vi må ikke glemme at det allerede finnes strukturer over den lokale menigheten: Det fins en Overhyrde som tar vare på sauene sine, og som også har tilsyn med hyrdene. Med dette himmelske hovedkvarteret, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd, og kvalifiserte tilsynsmenn, overgitt til Gud og hans ord, kan en menighet trøstig møte det som måtte komme. Uten det, hjelper verken synoder, kirkesamfunn, biskoper eller bekjennelser, heller tvert imot.

    2. Et bibelsk mønster?

    Rolf Kjøde hevder at konklusjonen på forskningen er klar, nemlig at det ikke finnes ett enkelt mønster i NT. Jeg tillater meg å være uenig i den konklusjonen, ikke fordi jeg har fullstendig oversikt over forskningen, men på grunnlag av mange års studium av dette temaet i Bibelen.

    En vesentlig forutsetning for å avgjøre dette er hvorvidt begrepene «eldste» og «tilsynsmann» er synonymer. Er de det, er det lite relevant om det skulle være slik at lederne kalles «eldste» der hvor det var en synagoge, men «tilsynsmenn» der hvor det ikke var dette.

    Jeg mener å ha vist ganske tydelig at disse begrepene nettopp er synonymer både hos Peter og Paulus og betegner de samme personene og ulike aspekter ved den samme tjenesten.

    Det faktum at det i Filippi er tale om «tilsynsmenn og menighetstjenere», og ikke «eldste» er for øvrig et tynt argument. Vel var det en synagoge i Efesus, men de som kalles «eldste» i Apg 20, kalles «tilsynsmenn» i samme kapittel, og også når Paulus skriver til Timoteus i samme menigheten.

    Alexander Strauch har følgende oversikt i Biblical Eldership, en uhyre grundig og leseverdig gjennomgang av det bibelske materialet om eldstetjenesten:

    – I menighetene i Judea og områdene rundt fantes det eldste (Apg 11:29-30; Jak 5:14-15).

    – Menigheten i Jerusalem ble ledet av eldste (Apg 15).

    – Blant de menighetene som ble grunnlagt av Paulus, ble følgende ledet av eldste: Derbe, Lystra, Ikonium og Antiokia (Apg 14:23), Efesus (Apg 20:17; 1Tim 3:1-7; 5:17-25), Filippi (Fil 1:1) og Kreta (Tit 1:5).

    – Ifølge 1. Petersbrev, som ble sendt til et antall geografisk spredte menigheter, fantes det eldste i menighetene i det nordvestlige Lilleasia: Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia (1Pet 1:1; 5:1).

    – Mye tyder på at det også fantes eldste i menigheten i Tessalonika (1Tess 5:12) og Roma (Heb 13:17).

    (Det kan selvsagt reises innvendinger mot punktet med Roma.)

    Gitt at det finnes et mønster i NT, noe jeg mener er veldig tydelig: Er dette forpliktende for oss? Er vi «evangelisk sett frie» til å organisere det som vi finner nyttig?

    La oss anta at vi har en slik frihet, noe jeg personlig er uenig i. Har vi ikke da likevel en forpliktelse til å argumentere for hvorfor den ordningen vi kommer frem til, er bedre, sunnere og mer hensiktsmessig enn det nytestamentlige forbildet? Hvordan vil vi argumentere for det? Og hva gjør vi med de detaljerte beskrivelsene av disse mennenes kvalifikasjoner i Tit 1 og 1Tim 3? Kan vi bare helt fritt anvende disse på andre tjenester og embeter vi skulle finne på?

    Kan det tenkes at tanken om menighetsordninger som adiafora , har vært en ulykke for oss?

    Kan det tenkes at nettopp denne tanken om menighetsordninger som adiafora som har preget bl.a. luthersk tankegang, har vært en ulykke for oss?

    Leonard Verduin viser med et imponerende kildemateriale i The Reformers and their Stepchildren at en av de store uenighetene mellom Luther, Zwingli, Calvin og andre på den ene siden, og gjendøperne på den andre, stod om hvorvidt den synlige menigheten var en «folkekirke», eller om den var et fellesskap kun av gjenfødte troende.

    Luther og andre så det slik at kirken skulle omfatte alle innbyggerne i byen, slik at alle skulle få høre Guds ord. Det viser igjen i det faktum at det tyske ordet for en politisk kommune er det samme som ordet for menighet, nemlig Gemeinde.

    Det kan ikke være tvil om at det var gjendøperne som hadde Skriften på sin side her. Det er bare å lese det Paulus skriver om at «en liten surdeig syrer hele deigen» og om menighetstukt i 1Kor 5:1ff – om man da ikke bare skal ta en titt på hva folkekirketanken har ført til.

    Kanskje var de store reformatorene og deres bekjennelser også bremseklosser for reformasjonen?

    Kanskje var de store reformatorene og deres bekjennelser også bremseklosser for reformasjonen? Kanskje fant de ikke mønsteret fordi de ikke lette etter det? Kanskje er dette en fare også i 2018?

    Svar

Skriv en kommentar

14 bibelskoler har gått sammen om å opprette Informasjonskontor for bibelskolene i Norge for å fremme skoleslaget for potensielle elever.

Rus, seksualitet og nettvett er tema for færre enn halvparten av kirker og organisasjoner som driver med arbeid for aldersgruppen 9 til 13 år.

Sunniva Gylver ble æret med prisen for sitt mangeårige engasjement og sin formidling av kristen tro til Norges befolkning. – Jeg håper vi alle kan la oss inspirere, sier prisvinneren.

Det er vanskeleg for etnisk norsk ungdom i dag å snakka om tru, observerer skuleleiar og generalsekretær.

Sjølv om Svein Helge B. Torsteinsbø har stått i spissen for arbeidet med å gjera Fosen bedehus om til museum, meiner han ikkje at tida for bedehusrørsla er over.

Copyright © Sambåndet 2018