Sambåndet

Torsdag 22. februar 2018
RSS
LANG ERFARING: Elisabeth og Knut Osland har over 35 års erfaring med menighetsplanting i Europa og Asia. – Vi har gjort mange feil og vil at den neste generasjonen skal få slippe å gjøre de samme feilene, sier de. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

– «Møtemenighet» har lite å bidra med

Om en «absolutt skal ha møter», trengs det andre fellesskap i tillegg, mener menighetsgrunnlegger og forfatter Knut Osland.

Av Ingunn Marie Ruud, KPK. Publisert 30. januar 2018.

VIL MOTIVERE: (f.v.) Knut Osland og kona Elisabeth Osland ønsket å motivere folk på Gjøvik til å tenke relasjoner i menigheten. En av parets husmenighetsfeller, Kristine Stranheim Sunde (t.h.), delte også av sine erfaringer med å dele hva hun tror på. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Ekteparet Elisabeth og Knut Osland grunnla husmenigheten DNA i Oslo for rundt ti år siden. De bor i et stort hus i Skien der flere familier har fellesskap og deler livet som en husmenighet.

– De første kristne møttes i hjemmene og hadde fellesskap der. Jeg tenker at Gud beskriver menigheten som en familie. Husmenighet er en familie med et oppdrag, sier Knut Osland.

Han mener at relasjonene er noe av det viktigste i menigheten.

– Det må handle mer om relasjoner med Gud og hverandre enn møter og programmer. Menigheten skal være mer en familie enn en institusjon, sier Osland.

Kona, Elisabeth Osland, skyter inn at det ikke trenger å være en motsetning til en vanlig menighet med cellegrupper eller husfellesskap og at folk også kan oppleve Gud der.

– Vi er for alle menighetsutrykk. Det viktigste er ikke formen men naturen i menigheten, sier de.

Undervise i hverdagen

Osland mener at det viktigste hvis en vil starte husmenighet, er å legge vekt på Jesus og oppdraget han ga oss i misjonsbefalingen. Han forteller at dersom man allerede er noen venner som ønsker å ha fellesskap, så kan man bare begynne å møtes.

– Det er viktig å ta med den dimensjonen som går på relasjonen til Gud og hvordan det er å leve med Jesus i sin hverdag. Man kan hjelpe hverandre i relasjonen til Gud og å leve med Jesus som Herre i sin hverdag, sier Osland.

Den erfarne menighetsplanteren sier at selv om det ikke er noe galt med kristne møter i seg selv, er det viktigere å undervise og lære opp de nye kristne i hverdagen.

– Det er det som er disippelgjøring. Disippelgjøring skjer ikke fra en talerstol. Disippelgjøring skjer ikke i en anonym setting. Disippelgjøring skjer når vi lærer folk helt praktisk å gjøre.

Savner ingenting

Selv om Osland tenker at metodene husmenighetene bruker, også kan brukes i hjem som samtidig er del av en større menighet, savner han selv ingenting fra en slik setting.

– Livet er mangfoldig, men jeg savner absolutt ikke «nakkefellesskapet» (et uttrykk der en ser for seg mennesker som sitter bak hverandre i stolrekker, red.anm.). Jeg tror den tradisjonelle møtemenigheten har veldig lite å bidra med, sier han.

Han har liten tro på at menighetsmedlemmer har forandret Europa til det bedre.

– Hvis folk absolutt skal ha møter, trenger vi å få inn en annen dimensjon i tillegg hvor det blir ekte, åpent, ærlig, transparent fellesskap i hverdagen.

Menighetsplanter

KAIZERS OG TÔG: Tidligere trommeslager i Kaizers Orchestra, Rune Solheim, og tidligere frontmann i bandet Tôg, Lars Christian Olsen, er to som er engasjert i DNA husmenighet. De hadde fått med seg musikere fra Viken Folkehøgskole på Gjøvik og spilte lovssanger for de frammøtte. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

I over 35 år har ekteparet plantet en mengde husmenigheter i Europa og Asia.

– Vi er ikke egentlig opptatt av å plante menigheter men å gjøre disipler, sier Knut Osland på Gjøvik der han er sammen med en gjeng fra husmenighetsfellesskapet for å dele erfaringer og presentere boka «Him’len hit» som han ga ut i høst.

– Jeg er glad for at jeg ikke har skrevet denne boka før. Vi trengte å ha gjort alle erfaringene vi har gjort, sier forfatteren.

Over 52 kapitler forsøker han å fortelle Bibelens kjernebudskap og vise Guds plan for planeten. Osland ønsker å presentere dyp teologi for folk flest på en lettlest og morsom måte.

– Gjelder alle kristne

INSPIRERT: Venninnene Edel Isaksen og Hildur Hafstad fra familiekirken på Gjøvik ble inspirert av Oslands oppfordring om å åpne hjemmene. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Venninnene Edel Isaksen og Hildur Hafstad er med i familiekirken på Gjøvik og var to av dem som tok turen for å høre på Osland og de andre fra husmenighetene. De forteller at deres egen menighet alltid har vært knyttet opp til små grupper og celler.

– Vi er egentlig ikke husmenighet i den forstand i dag, men dette budskapet gjelder alle kristne enten man er husmenighet eller ikke, sier Isaksen.

Hafstad syntes det var mye gjenkjennelig i det som ble fortalt.

– Jeg synes det var veldig praktisk og konkret. Det gir tro på at vi kan dele hjertene med hverandre og dele det budskapet vi har fått, sier hun.

Isaksen tror det Osland presenterer kan fungere både i husmenigheter og andre menigheter.

– Hvis du åpner hjemmet ditt og tar imot mennesker og leder dem til Jesus og lærer dem opp, så er det i seg selv en husmenighet. Alle hjemmene i en menighet kan gjøre dette, så kan man også være knyttet til en større sammenheng, sier hun.

Tror på lederskap og struktur

Osland forteller at han har stor tro på lederskap og struktur.

– En kropp må ha en struktur. Men det må være mer liv og fellesskap enn struktur. Jeg tror at Gud setter inn hyrder som har omsorg for folk. Jeg tror på åndelige foreldre som ikke fokuserer på å lede, men som leder med livet sitt og som leder med å gå foran, sier han.

Menighetsplanteren er opptatt av tjenestegavene Bibelen beskriver i Efeserne 4: apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere.

– Gud har satt det i menigheten sin for at vi skal vokse, bli utrustet og komme til enighet i tro. Det er viktig, sier Osland til samtykkende nikk fra kona.

Nettverket mellom de ulike husmenighetene er ifølge Osland også kjempeviktig.

– I vår tid er det så mange komplekse problemstillinger og utfordringer. Man kan ikke vente at hver lille husmenighet skal ha all den kompetanse som trengs for å hjelpe folk med alle de utfordringene de har i sitt daglige liv.

Han oppfordrer blant annet tilhørerne på Gjøvik til å se på de eldre som en stor ressurs.

– Jeg brenner for å se at alle de som har levd lenge med Jesus og kjenner ham godt, skal bli koblet med de som ønsker å bli kjent med Jesus, sier Knut Osland. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

4 Comments »

  • 1

    Thomas Rake

    30. januar, 2018, kl. 13:41

    Jeg har ikke lest Oslands bok, men kjenner ganske godt til husmenighetsbevegelsen både fra å ha lest en del andre bøker og lyttet til og møtt flere personer som lever etter disse prinsippene og verdiene.

    Jeg har så lenge jeg kan huske, understreket at jeg ikke identifiserer meg med husmenighetsbevegelsen. Jeg kjenner meg kalt til å tjene Gud innenfor rammene av det eksisterende etablerte uttrykket av kirke og lever veldig godt med det.

    Vi har kanskje lett for å gå i forsvarsposisjon når vi leser noen av utsagnene som kommer til uttrykk over, og det har jeg full forståelse for.

    Jeg tror likevel at vi vil være tjent med å møte det Osland her målbærer, på en litt annen måte enn å bare forsvare oss mot det vi er uenige i. Når vi ser på kirkehistorien i store linjer, ser vi at det gjentatte ganger skjer bevegelser som den etablerte kirke opplever som krevende i nåtid, men som på lang sikt hjelper henne. Et kirkehistoriske eksempel er den lavkirkelige lekmannsbevegelsen. Det budskapet husmenighetebevegelsen tydelig bærer om å la Jesus i mye større grad få prege livene våre, våre relasjoner til mennesker som deler vår tro, og til mennesker som ennå ikke kjenner Jesus, tror jeg vi trenger å lytte til.

    Det er ikke farlig å stille ransakende spørsmål. Det er mye verre å unngå dem.

    Jeg tror vi som i dag hører til det etablerte kirkelandskapet, må våge å slippe slike utfordringer som det husmenighetsbevegelsen målbærer, inn på oss. Vi skal være grunnfestet i det Jesus har gjort når vi i tro strekker oss mot det Han vil gjøre gjennom oss. Jeg tror det er på høy tid vi lar spørsmålet om vi faktisk disippelgjør mennesker, få plass. Det er tross alt det Jesus har befalt oss å gjøre. Dersom vi finner ut at det vi gjør, det kan vi fortsette med, har spørsmålet vært til hjelp. Dersom vi derimot innser at vi ikke gjør det Jesus har befalt, så kan vi justere oss. Da har også spørsmålet vært til hjelp. Det er ikke farlig å stille ransakende spørsmål. Det er mye verre å unngå dem.

    La oss heie på hverandre, også på husmenighetsbevegelsen, og den utfordringen de gir oss! Når vi har tatt imot utfordringen fra dem, kan vi kanskje også utfordre tilbake.

    Svar
    • 1.1

      Roar Flacké

      30. januar, 2018, kl. 18:01

      En viktig samtale! Gode innspill fra deg og, Thomas!

      Vi er kalt til å hjelpe mennesker til å følge Jesus. Da trenger vi forkynnelse til det, og annet som kan ligge i det store fellesskapet. Men først og fremst trenger vi den livsnære samtalen over en åpen Bibel gjennom smågrupper og medvandring. Der kan vi hjelpe hverandre til å finne ut hvordan det konkret ser ut å følge Jesus i våre hellige alminnelige hverdagsliv.

      Svar
  • 2

    Torgeir Lauvås

    30. januar, 2018, kl. 16:32

    Forsamlingsbygging er ikke bare et festmåltid på søndagen, selv om det er viktig. Forsamlingens sunnhet og kraft måles enda tydeligere på forsamlingens evne til å sende sine medlemmer ut til hverdagslivet og de ferdiglagte gjerningene Gud har for oss der.

    Møter er jo som måltider. Å spise mat er viktig for de som er hender og føtter på Jesu kropp. Slike måltider bør inntas både i store møter og i den åndelige samtalen/bibellesningen vi kan få til i smågrupper og i eget andaktsliv.

    De fleste spiser ca. 21 måltider hver uke. En Jesu tjener trenger mat og måltider servert på ulike måter og oftere enn hver søndag. Så er ikke spisesetd, antallet du spiser sammen med og navnet på retten som serveres, det viktigste. Det viktigste er at maten er sunn, at den spises, at måltidsfellesskapet gir en god ramme om måltidet (noe som øker matlysten), og at den gir næring og kraft til oppdraget som venter.

    Går det an å spise seg så mett at du til slutt bare synker ned i en stol?

    Svar
  • 3

    Sondre Johannes Orrestad

    31. januar, 2018, kl. 08:28

    Her er det mange gode innspel som er verdt å ta med seg.

    Overskrifta i saka om at ein sokalla «møtemenighet» har lite å bidra med, synes eg er eit litt unyansert utspel. Som min gode venn og kollega Lauvås er inne på, er det viktig for alle kristne å møte Gud i fleire ulike fora i løpet av ei veke. Eg trur absolutt at menighetene som innbyr til møter på søndagen (eller andre dagar), har noko viktig i seg. Å invitere breidda av folket til eit samlingspunkt der evangeliet står i sentrum, er viktig, det store fellesskapet kan vere sunt for oss – so lenge ein ikkje forsvinn i mengda.

    Det er noko kunstig med at det einaste fellesskapet ein har med andre kristne, kun skal føregå på bedehuset/kyrkja ein dag i veka

    Samtidig trur eg at me må få augene meir opp for dei mindre fellesskapa i heimane våre. Det er noko kunstig med at det einaste fellesskapet ein har med andre kristne, kun skal føregå på bedehuset/kyrkja ein dag i veka – om det i det heile er møte/gudsteneste so ofte. På fleire av stadene eg held kontakten med og besøker i min krins, er møtene sporadiske og det store fellesskapet fråverande. Kva gjer me då?

    Då eg «gjekk for presten» og skulle bli konfirmert lærte me om dei fire B’ane. Bibel, Bøn, Brorskap og Brødsbrytelsen. Dette er byggjesteinar i den kristne sitt liv – ikkje berre i dei store møtesamanhengane, men kvar dag i alle fellesskap. Me må hugse at kyrkja – guds menighet – ikkje er eit bygg, men fellesskapet av alle dei som trur. Kyrkja det er oss, ikkje ein bygning. So lat oss samlast om bibelen, saman i bøna, saman i nattverdsmåltidet – saman. Fleire gonger i veka der ordet om Jesus er i sentrum. So er det mykje som kunne vore sagt om disippelskap og tjenende leiarskap – det må også løftast fram i fellesskapa våre – uavhengig av kvar, når og korleis samlingene våre er.

    Svar

Skriv en kommentar

Den verdenskjente vekkelsespredikanten som blant annet omtales som den viktigste evangelisten siden apostelen Paulus, døde onsdag 21. februar, 99 år gammel.

Awanas toppleder er imponert over måten ImF har tatt trosopplæringsopplegget til Norge på, og han har et klart råd for veien videre.

Norsk luthersk misjonssamband vil markere 70-årsjubileet for den israelske staten med seminar og bønn i stedet for flaggheising.

KOMMENTAR Jesu stedfortredende strafflidelse går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen.

– Det er eit mirakel det som skjer i Iran no, seier Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

Copyright © Sambåndet 2018