Sambåndet

Fredag 21. september 2018
RSS
Forsiden: På besøk på skolen i Nairobi. Foto: Privat Over: Gudstjeneste i Nairobi. Foto: Privat

En tur med sterke inntrykk

Konfirmanter fra ImF Straume har vært på tur til Kenya, og noen av dem vil gjerne reise tilbake.

Av Brit Rønningen. Publisert 13. mars 2018.

RETUR: Hans Vilhelm, Laura og Hanne-Agnethe har lyst til å reise tilbake til Kenya. Foto: Brit Rønningen

− Vi dro ut for å se på prosjekter til North-South Partnership Aid (NSP Aid). Vi besøkte et barnehjem utenfor Mombasa og en skole i slummen i Nairobi og et område utenfor Voi hvor NSP Aid bygger en barnelandsby. Der fikk vi være med på å ta det første spadestikket, forteller barne- og ungdomsarbeider Inge Wilhelm Økland i ImF Midthordland til Sambåndet.

13 konfirmanter var med på turen som varte i ti dager, fra 23. februar til 5. mars. Tre av de som var med, Hans Vilhelm Viksøy, Hanne-Agnethe Holmedal og Laura Kleven, vil gjerne fortelle om hva de har opplevd.

− Vi var på gudstjeneste i en kirke i slummen i Nairobi. Den varte lenge, i fire timer, og alt unntatt talen var på swahili. For vår skyld holdt de gudstjenesten ute på grunn av varmen. Ellers ville de holdt den inne i kirken. Det var mye musikk og dans, forteller Laura.

− Vi sang Velsignelsen for dem, og vi lærte å danse, sier Hanne-Agnethe.

− De serverte også mat. Jeg tror de gjorde det hver dag, og for noen var det det eneste måltidet de fikk, legger Hans Vilhelm til.

Kontraster
De store kontrastene de fikk se, har gjort inntrykk.

− Vi opplevde de store forskjellene, ikke bare mellom Norge og Kenya, men innad i Kenya. Du har noen som er veldig rike, og du har fattige som ikke har noen ting, sier Hans Vilhelm.

− Slummen er i nærheten av sentrum, og ikke langt unna er det flotte, store boliger. De rike og fattige lever nært på hverandre, men de rike er dårlige på å hjelpe Vi bodde de fleste dagene på gjestehus hvor standarden var OK, men ikke topp. De siste dagene bodde vi på et fint hotell. Da ser du kontrastene. Rett utenfor var det folk som sultet, men på hotellet var det buffet som vi kunne forsyne oss fra, sier Hanne-Agnethe.

I den forbindelse nevner de Organisasjonen Heart to Heart som så vidt klarer å få inn nok penger til å gi mat til hundre barn hver dag. Det koster 4 kroner å gi et barn mat for en dag.

− Det er vanskelig å vite at vi ikke kan hjelpe alle, sier Laura.

Hans Vilhelm Viksøy, Inge Wilhelm Økland, Jan Ernest Ntwari og Fillip Heggernes på safari. Foto: Privat

Sterk opplevelse
I programmet hadde de ifølge Økland tatt høyde for de sterke inntrykkene.

− Som en fast del av programmet hadde vi egne kveldssamlinger og gruppesamlinger hver dag hvor vi snakket sammen om dagen og ba sammen. Det var sterke inntrykk og mye å fordøye. Hvordan ungdommene ville reagere på alle inntrykkene, var det jeg var mest spent på i forkant av turen, forteller Økland.

Noe av det sterkeste Hanne-Agnethe opplevde på turen, skjedde i kirken.

− Der var noen barn som ville ta meg vekk derifra, og vi gikk utenfor. De tok i håret mitt. Så kom det en jente som ville ta meg med. Jeg løftet henne opp. Litt senere kom det også en gutt som ville ta meg med. De kalte meg mamma. Det var tøft å se hvor lett de knytter seg til fremmede og se det behovet for kontakt.

Laura nevner en annen sterk opplevelse fra turen.

− Vi skulle kjøpe inn mat som vi skulle gi til barn som ikke går på skole. Utenfor butikken flokket noen barn seg rundt oss. Da vi holdt på å legge maten inn i bilen, kom en vakt og jaget dem vekk. Det var helt forferdelig.

− Det var sterkt å se hvor imøtekommende de var. De ville vise hva de hadde, og de ville vi skulle leke med dem, forteller Hans Vilhelm.

Laura Kleven, Britt-Marie L. Norhaug og Marie Ruud i Voi. Foto: Privat

Takknemlighet
Hva sitter dere igjen med etter turen?

Jeg ble oppmerksom på kontrastene. Jeg så at de ble glade for lite. I Norge er vi litt kresne og ikke så takknemlige, svarer Hans Vilhelm.

Ja, vi kan lære å være mer takknemlige. Og vi kan være med og gi. Det var sterkt å se den gleden de hadde, og hvordan de eldste barna tar vare på de minste. De har ikke mye, men de var takknemlige for det de hadde. Barna er veldig glad for å få gå på skole. Vi så at barn som ikke hadde råd til å gå på skole, sto utenfor skolen og ville inn, sier Laura.

Økland oppsummerer turen for sin del slik:

Det beste var hele turen samlet, det å få være med ungdommene over litt lengre tid og komme tett sammen og gjøre kjekke ting sammen med dem. Det mest utfordrende var å ta innover seg hvor godt vi har det i Norge, og at vi har mulighet til å hjelpe og hvor lite jeg hjelper. Så kjenner jeg på takknemlighet for alt vi har her i Norge, og det at jeg er blitt enda bedre kjent med 13 ungdommer. Det blir spennende å se fremover hvilke spor turen har satt i dem.

Vil tilbake
Hva skjer videre?

Vi skal informere på gudstjenesten til ImF Straume. Så skal vi treffes privat og mimre og dele bilder og snakke om hvor vi er nå, svarer Økland.

Laura vil bli fast giver til NSP Aid.

Så vil jeg fortelle hva om vi har opplevd, og hvor viktige prosjektene til NSP Aid er, sier hun.

I min familie har vi bestemt oss for at vi vil få fadderbarn og prøve å få flere givere, sier Hanne-Agnethe.

Noe av det samme sier Hans Vilhelm.

Jeg vil formidle hva vi har opplevd, for å få folk til å forstå og for å få flere givere og få folk til å be.

Alle tre ungdommene har lyst til å reise tilbake.

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

En møtehelg på Frikstad bedehus ble plutselig til seks, snart syv møtehelger.

Det smalt i helgen, ikke av skudd eller fyrverkeri, men av påmeldinger til ImFs Lederkonferanse.

Rolv Egelandsdal har et engasjement for det gode lydbildet, og det vil han dele på ImFs lederkonferanse.

Paul Otto Brunstads første møte med NLA var et sjokk. I dag er han professor der og ser på skolens fortid og fremtid i anledning at den fyller 50 år.

Lørdag åpner dørene til jubileumsfeiring på Nesttun bedehus.

Copyright © Sambåndet 2018