Den rådløse kirken

Torsdag overkjørte Åpen folkekirke-flertallet i Kirkerådet igjen det krystallklare rådet fra den omfattende kirkelige avstemningen. Den eneste av de tre bispekandidatene i Stavanger bispedømme som vier likekjønnede, ble utnevnt til biskop.

Dette var alt annet enn overraskende, og det understreker situasjonen med en kirkeledelse som har mistet all åndelig autoritet.

Fred?

For å spore dette burde vi ha startet i 1870- og 1880-årene med sekulariseringen av Universitetet i Oslo og framveksten av «den nye teologien» som utfordret kristentroens kjernepunkter som kristologi og forsoningslære (ja, det er lite nytt under solen).

Vi hopper imidlertid noen tiår fram, til tiden etter første verdenskrig. Historieskriftet «Ordets folk» forteller om en herskende stemning blant teologer som vi også kjenner oss igjen i hundre år senere. Det skulle være «arbeidsfred» – men på hvilket grunnlag? 

De konservative holdt fram den apostoliske trosbekjennelsen som samlingsgrunnlag, men det ble for sterkt for de liberale. De var ikke interessert i læremessig samling. Kristne fra ulike leire skulle stå sammen i arbeidet og unngå teologisk og konfesjonelt uenighet. 

Problemet

Vi kjenner lusa på gangen. Resultatet var at det brøt ut kirkestrid og diskusjoner om frikirke. På et Rådsmøte i daværende «Vestlandske» (nå ImF) i 1920 ble regelen om ikke å holde bedehusmøter i kirketiden gjort fravikelig. Lekmannsbevegelsen så, den gang som nå, at den måtte forberede seg på å tilby et alternativ til Den norske kirke (DNK) og ikke bare et tilskudd.

Lekmannsbevegelsen så, den gang som nå, at den måtte forberede seg på å tilby et alternativ til Den norske kirke og ikke bare et tilskudd

I et foredrag på denne tiden uttalte de konservatives leder, professor Ole Hallesby, at «den første og grunnlæggende fare» ved den liberale teologien «er at den har brutt med Bibelens autoritet og indsat menneskemeninger i Guds ords sted». Det er nøyaktig hva som også har skjedd i våre dager, med en omdefinering av ekteskapet og tilhørende endring av lære – i åpenbar strid med Bibelen. 

Hallesby la til at mennesket hadde gjort seg selv til «øverste dommer i de kristelige spørsmål». Og da er vi ved det andre hovedproblemet i DNK i dag: Læremessige spørsmål avgjøres ved simpelt flertall i en ubibelsk rådsstruktur.

Struktur

Ulykken med denne rådsstrukturen startet i 1920 da «lov om menighetsråd og menighetsmøter» ble vedtatt. Alle medlemmer av DNK som hadde statsborgerlige stemmerett og bodde i soknet, fikk stemmerett ved valg av menighetsråd.

Lekmannsbevegelsens 100 år gamle uro var i aller høyeste grad berettiget

Lekmannskristne, særlig på Vestlandet, var imot nyordningen med menighetsråd. De mente at valgordningen ville føre til at menighetsrådene ikke ville være i stand til å lede et åndelig arbeid etter bibelske retningslinjer. Særlig strukturen med Kirkeråd og Kirkemøte som i senere år er bygd over menighetsrådene – basert på samme valgordning – har til fulle vist at lekmannsbevegelsens 100 år gamle uro i aller høyeste grad var berettiget.

Arbeidet med ny kirkeordning som nå pågår, legger opp til å flytte enda mer makt oppover. Det er en alvorlig trussel også mot tanken om at kirken skal være lokal. Ære være de menighetene som – ut fra en slik tanke – har nektet å innføre den nye ekteskapsliturgien/-læren.    

Gjennom det berømte møtet i Calmeyergatens Misjonshus 15.-19. januar 1920 nedkjempet det bibeltro kristenfolket i praksis den liberale teologien i sin tid. Lite tyder på at det vil skje i våre dager – i Den norske kirke. Bispeutnevnelsen torsdag er – uavhengig av person – bare én konsekvens av den trøstesløse utviklingen.