Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv.
Alle evangelistene forteller om Jesu oppstandelse, men de gjør det på ulik måte. Dette styrker troverdigheten, fordi det viser at de ikke har kopiert hverandres beretninger. Alle har en hovedsak felles: Jesus stod opp fra de døde.
Hva er så Johannes-evangeliets særpreg? Fra gammelt av ble dette evangeliet kalt «det åndelige evangelium», og det er langt på vei en rette betegnelse. Evangelisten viser oss mer enn noen annen hva som var den åndelige mening bak alt som hendte. Men det betyr ikke at han var mindre forankret i virkeligheten. Tvert imot: «Ordet ble kjød», sier Johannes i starten av sitt evangelium (1,14). Bevisst valgte han et anstøtelig ord for å få fram at evangeliet med alt sitt åndelige innhold bygger på noe håndgripelig, ja, noe de bokstavelig talt kunne ta og føle på (1. Joh 1,1).
Slik er det også med oppstandelsesberetningen. Evangelisten beskriver nøye den tomme grav, linklærne som Jesu legeme hadde vært svøpt i (se 19,40) og kledet Jesus hadde hatt over sitt hode. Blant vitnene om Jesu oppstandelse vil Johannes få fram noe viktig: Dette har faktisk hendt, graven er tom. Den oppstandne hadde et legeme som de kunne se med sine øyne og føle på med sine hender (20,27).
Det er lett å gripe til omtolkninger når vi tenker på oppstandelsen, for døden virker jo som det sikreste av alt i denne verden. Så kan vi bli fristet til å si at påskebudskapet betyr at Jesu ideer lever videre eller at hans lære har kraft i seg også i dag. Vel og bra men evangelisten skjærer gjennom alle åndelige fluktforsøk og sier: Dette har faktisk hendt. Graven var faktisk tom. Jeg så det med egne øyne.
«Han så og trodde», sier han i sitt tilbakeblikk. Vi står i en annen stilling: Vi er henvist til apostlenes øyenvitnebertninger. Innholdet i vår tro er likevel den samme som den gang: På basis av Jesu oppstandelse tror vi at Jesus er mer enn en profet eller lærer. Han er Messias, Guds egen Sønn (20,31).
Vi tror at vi i hans navn får syndenes forlatelse (20,23). Oppstandelsen viser at Jesu kors betyr soning for våre, ja, for hele verdens synder (1. Joh 2,2). Derfor må alle folkeslag få del i påskebudskapet!
Påskebudskapet er «et åndelig evangelium», ikke fordi det er uvirkelig, for det er basert på fakta. Men fordi det har kraft til å reise opp til nytt liv.
Aktuelt
