5. søndag etter pinse - Jakobs brev 4,11-12 Egill J. Danielsen Redaksjonsleder i Sambåndet
Illustrasjon: Frode Kalleland
Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer. Én er lovgiveren og dommeren, han som har makt til å frelse og til å ødelegge. Men du, hvem er du som dømmer din neste?
Jeg kjenner at denne teksten kaller meg til å ransake hjertet mitt. Hvordan er mine vaner for å omtale andre mennesker? Hva legger jeg vekt på når jeg snakker om dem jeg ikke liker? Pleier jeg å baktale folk? Og hender det at jeg dømmer dem som lever annerledes enn meg selv?
Det sies at baktalelse er en utbredt synd i kristne miljøer. Det stemmer sikkert. Jeg tror at baktalelse sniker seg fram over alt hvor en ikke er bevisst på problemet. Sannsynligvis baktales det også der hvor man er bevisst på og forsøker å unngå det. Min egen bevissthet omkring baktalelse har variert sterkt i løpet av livet, og jeg har nok bidradd til denne destruktive aktiviteten.
Et kjapt søk på nettet gir mange forsøk på definisjon av baktalelse. En av dem sier at baktalelse er «alt man ikke våger å si om en person når denne er tilstede». Et velkjent uttrykk er å «snakke bak ryggen» til noen. Det er lettere å snakke om en persons egenskaper enn å snakke til den samme personen om temaet. Og alt for ofte velger vi minste motstands vei og plaprer i vei, i stedet for å adressere problemet der det hører hjemme.
Hvorfor baktaler jeg? Motivene kan nok være ulike. Og de kan nok ha forskjellig grad av uedelhet. Noen ganger kan det være for å hevde meg selv. Fokusere på andres synd og svakhet, for liksom å føle meg selv som et litt bedre menneske. Andre ganger kan det være et slags rop i en maktubalanse. Jeg baktaler mennesker som har stor makt over meg for liksom å frigjøre meg. Oftest føler jeg i beste fall bare et stikk av dårlig samvittighet. Men i mine mørkeste øyeblikk kan det kanskje også være snev av ren ondsinnethet i baktalelsene?
Synden er rå og brutal. Den skaper et annet klima enn hva Paulus etterlyser i 1. Kor 14,26: «Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.» Gud vil at vi skal bygge hverandre opp. Han ønsker at vi skal gjøre hverandre gode, i stedet for å slenge dritt. Hvordan er det når vi møtes? Hva snakker vi om? Skaper vi vår egen «sladrespalte» med «siste nytt på kristenfronten»?
Jeg kjenner at jeg utfordres. Jeg behøver Guds nåde. Og jeg trenger å få åpnet øynene for hva som er en adekvat måte å omtale andre mennesker på. Når jeg befinner meg bak ryggen deres.
Aktuelt
