5. søndag etter pinse - Joh 8, 2-11 Egill J. Danielsen redaksjonsleder i Sambåndet
Illustrasjon: Frode Kalleland
De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne fram for ham. Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du? Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne! Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden. Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der. Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!
Vær helt ærlig med deg selv: Er du en fariseer av og til?
Jeg er. Av og til har jeg lett for å falle i den trygge fariseergrøften, og tenke dogmatisk først av alt. Kvinnen i bibelteksten er tatt på fersken. Hun har gjort den klassiske storsynden. Hun har drevet hor. Hva er det enkleste? Å fordømme henne eller å møte henne?
Tenk deg hvordan denne kvinnen har det når de skiftlærde fører henne til Jesus. Hun har gjort en konkret synd, og vet det godt. Kvinnen er livredd, og kanskje skamfull over det hun har stelt i stand. Hva trenger hun først og fremst å høre? At hun er en synder?
Hva gjør Jesus? Han sitter og skriver med fingeren på jorden. Fariseerne – lovens voktere – skal sette ham på prøve. De har kvinnen med seg og vil ha en reaksjon fra Jesus. Jesus retter pekefingeren ned. Mot jorden.
Hva ville jeg ha gjort?
Vi kristne blir av og til beskyldt for å være pekefinger-mennesker. Vår iver etter å forsvare budene og loven som i dag blir satt under press, kan føre til at vi glemmer hvordan Jesus møtte syndere.
Jesu reaksjon til fariseerne i denne fortellingen er myntet på meg og deg. Han sier «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første stein på henne!» Jeg vet det. Jeg er en synder selv. Når Jesus sitter ved siden av skjønner jeg det: Jeg må skamfull slippe steinen jeg hadde plukket opp.
Jesus viser stort mot i denne fortellingen. Fariseerne og de skriftlærde setter ham på prøve. Folkemengden ser på. Jesus er sannelig utsatt for gruppepress. Hadde jeg klart å vise samme integritet i en slik situasjon? Hvor mye tryggere hadde det ikke vært å spille på lag med fariseerne?
Jesus gjør det uventede: Også han svar til denne kvinnen, er til deg og meg: «Heller ikke jeg fordømmer deg.» Vi er i hennes sted også. I utgangspunktet fordømt. Fulle av synd og skam. Men Jesus fordømmer oss ikke. Han møter oss med pekefingeren ned. Han skriver i sanden.
I avslutningen av bibelteksten kommer selve kunststykket: «Gå bort og synd ikke mer!»
Jesus gjør det klart at loven gjelder fortsatt, uten at han har dømt kvinnen. Dette er kjernen i Jesu møte med mennesker: Han møter folk der de er, uten at de føler seg fordømt, men uten å oppheve hva som er rett og galt.
La oss be om nåde og hjelp til å bære et slikt karaktertrekk.
Aktuelt
