12. søndag etter pinse   -  Lukas 18, 9-14

Bjørg Lilledrange
Adm. leder i Flekkefjord Indremisjonskrets

Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre.

Vi møter to mennesker i teksten. Den ene ser ut til å leve et forbilledlig liv, mens den andre tilsynelatende strever med å få det til. Jesus ser annerledes på det. Ordene han konkluderer denne lignelsen med, viser det. Han premierer ikke god livsførsel på den måten at det gjør deg rettferdig for Gud. Derimot så bifaller han den som erkjenner sin utilstrekkelighet og ber om nåde. Gud forventer en god livsførsel som en konsekvens av samlivet med ham, men den må være forankret i nåden som rettferdiggjør.

Strever du med din synd og syns du er mislykket hver gang du må krype til korset? Kamp mot stolthet og selvrettferdighet er ikke det samme som å være mislykket. Vi er kalt til å leve et Kristusliv her på jord, og det fører med seg ydmykelse. Behovet for tilgivelse overfor både Gud og mennesker blir tydelig. Selv om vi til tider føler at vi får det til i livet, må ikke bønnene våre bli fariseiske og kritiske mot andre. Det var Guds bankende hjerte for ethvert menneske som lå bak advarselen om ikke å stole på egen rettferdighet. Vi må ikke glemme at Gud elsker vår verste fiende, og at Gud vil se etter den samme holdningen i våre hjerter. Vår Gudstjeneste må ikke bare bli ord, men Ordet omsatt i handling.

Gud identifiserer seg med mennesker av alle slag. Det viste han til fulle da han gikk i døden for oss, og gav oss et forbilde til oppofrelse for andre. Jesus sier: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike. Matt 5,20. Nei, vi kommer aldri dit på egen hånd.

Det er bare den som gjør seg avhengig av Guds nåde, som kan brukes i Guds rike. Han ønsker at vi skal utøse vårt hjerte for ham og lytte til hans gjensvar. Det er som en åndelig syklus tilsvarende menneskekroppen. Vi spiser, vi avgir avfallsstoffer, og vi får ny energi til å utføre handlinger. Det samme skjer når vi mottar nådemidlene, erkjenner og bekjenner synden, da frigjøres kraft til tjeneste!

Å lykkes er noe vi alle håper på. Hvem vil ikke ønske å kunne slå seg for brystet og si: Jeg får det til! Vi higer etter oppmerksomhet og anerkjennelse. Vi vil gjerne bli godt likt, og kan lett bli styrt av hva andre mener om oss. Også vi som vil ha Jesus til Herre i våre liv, blir fristet på denne måten enten vi drives av hovmod eller menneskefrykt.

Guds rettferdighet i Jesus er den eneste som overgår skriftlærdes og fariseeres. Det som vi ikke kunne, det gjorde Gud. Han frelste oss fullkomment gjennom Jesus. Uten ham kommer vi ingen vei om våre prestasjoner er aldri så gode. I ham kan vi hvile og vandre i troen på syndenes forlatelse.