23. søndag etter pinse - Fil 1,6-11 Egill J. Danielsen Redaksjonsleder, Sambåndet
Illustrasjon Frode Kalleland
Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet. For Gud er mitt vitne på hvordan jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag. Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris
I sitt brev til menigheten i Filippi, gjør Paulus det klart at han stoler på at Gud vil fullføre sitt verk i menneskene som bor der. Den gode gjerningen som Herren begynte, skal ikke være forgjeves. Gud vil ikke trekke seg ut av prosjektet sitt.
Jeg tror at dette også gjelder meg i dag. Og akkurat dette er ett av de flotteste bibelstedene jeg kjenner. Det er godt å hvile i at det er han som er motoren i prosjektet, og ikke meg. For etter hvert som jeg blir eldre, erfarer jeg med større dybde at jeg kommer til kort. Jeg gjør mange feil. Og kanskje enda viktigere: Min syndige natur er fortsatt en del av meg, og ligger i bunnen av min identitet som menneske.
Livet synes ikke så ukomplisert som da jeg var 20 år. Og skuffelsene jeg har vært gjennom sitter sterkere i, fordi jeg har rukket å oppleve flere av dem nå som jeg er 36. Mange av skuffelsene er jeg skyld i selv. Jeg har gjort kortsiktige prioriteringer hvor sødmen som var innen rekkevidde, overskygget den sure svien som lurte lenger framme. Jeg har vært egoistisk og tenkt mer på egen vinning enn andres vel. Slikt er aldri fyllestgjørende og gir alltid større tap enn gevinst over tid.
Dessuten har andre kristne skuffet meg dypt. Lite skaper mer kaos i et ungt sinn enn å oppleve at åndelige forbilder faller til jorden og knuses i tusen biter. Mennesker jeg hadde sett opp til og beundret for deres rene ferd og gudvendte hengivenhet, viste plutselig helt andre og mørke sider av seg selv. I ung naivitet ble jeg sjokkert vitne til at mennesk-et er spaltet, samme hvor from fasaden er.
Livet påvirker troen. Hva jeg vektlegger i dag, er ikke akkurat det samme som for 15 år siden. Enkelte bibeltekster har jeg måttet lese i nytt lys, fordi erfaringene så til gangs har krevd det. I perioder har troen vært svekket. 20-åringens skråsikkerhet og åndelige sverdslag synes fjernt og har fått klangfarge av lydende malm og klingende bjeller.
Troen er annerledes nå, men den er. Kanskje vil den fortsatt ha ulike faser gjennom livet. Kanskje er dette å modnes. Muligens er det en naturlig del av en kristens liv. Mon tro hvordan troen vil se ut når jeg blir gammel?
Det er ikke mitt prosjekt alene. Heldigvis! Midt oppi all menneskelig maktesløshet skal jeg få klynge meg til at Gud vil fullføre den gode gjerning som han begynte i meg ved dåpen. Når det kjennes mørkt kan jeg få hvile i at Han ikke har tenkt å slippe taket. Dét gir grunn til lovsang.
Aktuelt
