Dagen etter skjedde det at han drog til en by som heter Nain. Mange av hans disipler og mye folk gikk dit sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne. Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! Så gikk han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk. Og dette ordet om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.
Det er to tog som møter oss. Fra den lille byen Nain kommer sørgetoget med enken som har mistet sin eneste sønn. Men dødens tog møter et annet tog. Der går Jesus, han som er oppstandelsen og livet. Liktoget møter livets tog. Jesus sier til den døde mannen: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!»
Sørgetoget oppløses i glede og slutter seg til livets tog. Denne søndagen er høstens påskedag. Oppstandelsens krefter møter oss. Han som slukker sorgen til evig tid, er virksom iblant oss dødelige mennesker. Det går to tog også gjennom historien. Begravelsesfølget i Nain er fortroppen på det uendelige tog som går igjennom verden og som drar alle med seg. Men det går også et annet tog gjennom historien av kvinner og menn som har sett den oppstandne Kristus og følger etter han mot det evige liv.
Vi går alle mot døden. Og Bibelen forstår døden som en skremmende fiende. Men det skremmende og brutale står ikke alene. For i sentrum av Bibelen står Jesus, den oppstandne. Han har seiret over døden. Det betyr ikke at døden er borte eller at den har mistet sin gru for den som går i livets tog. Men for den som tror, er ikke døden den vonde endeholdeplassen, men veien inn til Guds glede.
Den som tar livet i egne hender, må også ta sin død og evighet i egne hender. Våre hender kan nok ha noe styrke i dette livet. Men i døden visner de og blir maktesløse. Livet lar seg i noen grad takle av oss selv. Men ikke døden. Ikke det evige livet. I stedet kan vi legge våre hender på Han som har overvunnet døden. Han som lever. Vi kan bytte tog igjennom vårt livs historie.
Hver dag dør jeg, sier Paulus. Livet her på jorden, troens liv er egentlig å dø litt hver dag. Bort fra meg selv, fra å tro på meg selv, tviholde på meg selv og øves i å stole på Herren Jessus Kristus. Det hand-ler om å legge mine forhåpninger mer og mer tilside for å håpe desto fastere på Han. For om vi setter vår lit til Jesus, hører vi til dem som kan si at - vi sammen med Han er gått over fra døden til livet.
Aktuelt
