Utvalgt i Kristus
Sambåndet setter i marsnummeret søkelys på den kalvinske læren, som er blitt revitalisert gjennom bevegelsen ny-kalvinismen.
Bakgrunnen er at det er dannet en menighet på Nærbø på Jæren, der flere av medlemmene har bakgrunn i bedehusmiljøet. Kilden menighet vedstår seg hovedpunktene i den kalvinske læren og er trolig den første kalvinske menigheten i Norge – og det «midt i ImF-land».
ImF Rogaland, ved kretsleder Torgeir Lauvås, skal ha ros for både å ha hatt møte med de to unge eldstebrødrene i denne menigheten, og for å ha tatt initiativ til et informasjonsmøte om den kalvinske læren og ny-kalvinismen.
I redaksjonens arbeid med denne saken har vi tilegnet oss grunnleggende kunnskaper om kalvinismen, slik den framstilles i Arne Helge Teigens orienteringsbok (anmeldt i bladet). Eldstebroren og de to menighetsmedlemmene vi har intervjuet, framstår både som sympatiske, oppriktige og bibelkyndige, men selve lærepunktene gir oss grunn til å advare mot den kalvinske læren.
Særlig gjelder dette punktet om «ubetinget utvelgelse». Det går ut på at Gud har bestemt hvem som skal bli frelst, og hvem som skal gå fortapt, før det enkelte menneske ble til. Gud styrer verden etter «evige dekreter». Selv om Gud har et «begjær» etter å frelse alle mennesker, setter dekretene grenser for dette begjæret. At en allmektig Gud skal la seg begrense av seg selv, framstår for oss som en selvmotsigende tanke.
Vi vil også trekke fram punktet om «uimotståelig nåde», som er nært knyttet til utvelgelsen. De som er forutbestemt til frelse, blir gjenstand for Guds nåde og derfor omvendt til Gud, uavhengig av om de selv vil eller ikke. For de som er forutbestemt til å gå fortapt, derimot, har innbydelse til omvendelse ingen frelsende effekt. Bare de utvalgte opplever et indre kall og får en fornyet vilje som setter dem i stand til å tro. De som ikke er utvalgt, opplever ingen forandring, selv om de får høre evangeliet.
Hvordan disse to lærepunktene skal kunne sammenholdes med Bibelens budskap om en Gud som har utvalgt oss i Kristus (Efes 1,4), vil at alle mennesker skal bli frelst (1. Tim 2,4) og som sier at troen kommer ved forkynnelsen som en hører (Rom 10,17) – for å nevne bare tre skriftsteder – framstår for oss vanskelig å se.
Vissheten om å være blant de utvalgte, i kalvinsk forstand, forankres i erfaringer en får som en kristen, med henblikk på tro, gode gjerninger og Åndens frukter. Vi vil i stedet fastholde 1. Joh 5,13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn». Og «dette» som Johannes her skriver om, handler om Sønnen. Ikke om å være utvalgt, men om å eie og tro på Ham.
Kilden Menighet og ny-kalvinisme
I mars hadde Sambåndet ny-kalvinisme som hovedsak og blant annet fokus på Kilden Menighet. Vi må først si at vi er takknemlig for at Sambåndet ville ha dette som tema i et nummer, og vi setter også pris på at Sambåndet ved Petter Olsen ville høre hva vi i Kilden Menighet tenkte om tematikken. Det var naturlig ettersom vi av mange blir regnet som kalvinistisk, selv om vi bare ønsker å kalle oss kristne.
Saken i sin helhet ble presentert på en god og nyansert måte. Det er likevel noen ting vi ønsker å kommentere. Dette er ikke fordi vi ønsker å stå frem som bedrevitere som liker å kritisere, men fordi vi mener at noen aspekter i saken ikke stemmer og at vi alle er tjent med å se mer på de.
Utvelgelse
I sin lederartikkel kritiserer Petter Olsen den kalvinistiske læren, men slik det blir fremstilt, vil de fleste lesere trolig oppfatte dette som en indirekte kritikk av Kilden Menighets lære. Redaktøren skriver på lederplass at i den kalvinistiske læren har Gud et ønske om å frelse alle, men at Guds dekret om å bestemme hvem som skal bli frelst og hvem som skal gå fortapt setter begrensninger for dette ønsket. Dette kritiserer Olsen som en selvmotsigende tanke, fordi Gud da måtte bli begrenset av seg selv.
For det første er det ikke en selvmotsigelse, men et paradoks. En selvmotsigelse er å si at noe er noe og samtidig ikke er noe på samme tid og samme måte. Dersom du sier at «Jesus er Gud» og «Jesus er ikke Gud» på samme tid og samme måte, er det en selvmotsigelse.
Det Olsen kritiserer, er derimot et paradoks, som altså er to sannheter som en tilsynelatende ikke får helt til å henge sammen. Vi regner med at Olsen tror på treenighetslæren, slik strengt tatt alle kristne gjør. Men også treenighetslæren er et paradoks. Hvordan kan Gud være én og samtidig tre? Dermed er det ingenting ved det Olsen kritiserer som bryter med logikkens lover.
For det andre så sier vi ikke noe annet enn de lutherske bekjennelsesskriftene, som også svarer på Olsens innvendinger. Konkordieboken, som er en del av de lutherske bekjennelsesskriftene og dermed grunnlaget for luthersk lære, er nemlig også tydelig på at Gud har utvalgt mennesker til frelse, at ikke alle er utvalgt og at de utvalgte vil bli frelst:
«Men Guds evige nådevalg eller forutbestemmelse (praedestinatio) til frelse angår ikke samtidig både gode og onde, men bare Guds barn som er utvalgt og forordnet til å skulle få evig liv..» (Valen-Sendstad O. (1957). Konkordieboken – Dogmatikk for legmenn. Bergen: Lunde & co.s forlag, side 512)
«Gud har i sin plan og sin rådslutning bestemt følgende: (…) At han til slutt også i det evige liv vil frelse og herliggjøre dem som han har utvalgt, kalt og rettferdiggjort.» (Konkordieboken, Lunde Forlag år 2000, side 527, punkt 22).
«Bare de utvalgte hvis navn er skrevet i livets bok, blir frelst; og derfor er det nødvendig å vite hvordan og hvorav man kan erkjenne hvem som er utvalgt for hvem denne lære kan og bør være til trøst.» (Valen-Sendstad, 1957, s. 515).
Olsen må altså gjerne være kritisk til at kalvinister lærer at Gud både vil at alle mennesker skal bli frelst samtidig som han ikke har utvalgt alle, men luthersk lære er også at Gud ikke har utvalgt alle og at det bare er de utvalgte som blir frelst. Hvorfor reformert lære skulle være selvmotsigende, men ikke luthersk, blir vanskelig å forstå. Og hvorfor vi blir kritisert av dagens lutheranere og advart mot for akkurat det samme som de lutherske bekjennelsesskriftene lærer er mildt sagt merkelig. Spesielt når sambåndet fremstiller seg og våre kritikere som lutheranere.
Det er også verdt å nevne at lutherdommens egen grunnlegger, Martin Luther, vil falle under Olsens kritikk i spørsmålet om utvelgelse. For den såkalte «reformerte» læren om utvelgelsen er ikke spesiell for kalvinismen, men noe alle de store reformatorene trodde på. Luther sa, «Alle ting kommer fra, og er avhengig av guddommelig handling. Det var forutbestemt hvem som skulle motta livets ord, og hvem som skulle avvise det. Det var forutbestemt hvem som skulle bli frigjort fra sine synder, og hvem som skulle bli forherdet. Hvem som skulle bli rettferdiggjort, og hvem som skulle bli dømt.» (Fra Luthers forord til Romerbrevskommentaren).
Vi i Kilden Menighet har som tidligere nevnt opplevd mye skepsis fra kristne som gjerne kaller seg lutheranere, på grunn av det vi lærer om utvelgelse. Hva tenker man da om at Luther, lutherdommens egen «grunnlegger», trodde på det samme som oss om utvelgelse og faktisk gikk lenger enn oss? Skal lutheranere i dag være veldig skeptisk til Kilden på grunn av utvelgelseslæren må de være minst like skeptisk til Martin Luther.
Det vi savner fra lutheranere som er kritiske til oss, er at man definerer hva vi i Kilden lærer om utvelgelse som er «farlig» eller «vranglære» og som bryter med det de lutherske bekjennelsesskriftene lærer. Det blir brukt sterke ord mot oss, men jeg har enda til gode å se at noen tydelig sier hva som er galt med det vi lærer om utvelgelsen, og hva vi derimot burde lære. Vår erfaring er derimot at mange som kaller seg lutheranere kommer med vidt forskjellige teorier om utvelgelsen som bryter med hverandre. Det eneste man er sikker på om tematikken, er at man er uenig med Kilden Menighet, og dermed også Luther, og i mange tilfeller de lutherske bekjennelsesskriftene.
Frelsesvisshet
Olsen skriver på slutten av sin artikkel at reformert teologi fokuserer på tro, gode gjerninger og Åndens frukter som en forankrer frelsesvissheten i, mens han heller vil fastholde at frelsesvisshet handler om å tro på Sønnen. Reformerte tror også at frelsesvisshet handler om å tro på Sønnen. Men Sønnen er ikke taus, Han sier livsforvandlende ting som vi også tror på. For oss er det svært naturlig at når man tror på Sønnen så tror man også på det Han sier. «Men vær ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv.» Jak 1:22
Hvis Sønnens ord ikke får konsekvenser så viser man at man ikke tror på Sønnen og fortsatt er i sine synder (Matt. 7:24-27). Da er det også logisk at Skriften sier at vi kan vite at vi har blitt frelst om vi holder Guds bud: «På dette vet vi om vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: ‘Jeg har lært Ham å kjenne,’ og ikke holder fast på Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.» (1. Joh 2:3-4).
Det er åpenbart ingen kristen som er syndfri, men vi ønsker å bli og leve som vår herlige Frelser. Vi ønsker å avsky synden som Gud hater så intenst og som ledet Sønnen til å gå gjennom helvete for oss.
Dessverre forkynnes det de fleste steder ingenting om de troendes kjennetegn. Dermed kan det være folk som bekjenner seg som frelst men som vitner med livene sine at de ikke tror på Sønnens ord (lever i synd), uten at de blir konfrontert eller advart om at de er på vei til helvete.
De lutherske bekjennelsesskriftene er også veldig tydelig på at frelsesvissheten også må forankres i kjennetegnene på en kristen, og ikke bare ved at en bekjenner troen:
«Forat man skal kunne atskille de utvalgte fra andre, blir de i Skriften beskrevet med disse kjennetegn, Joh. 10,27: «Mine får hører min røst, og de kjenner meg, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv.» Og Ef. 1,11. 13: De som etter hans forsett er forutbestemt til å få arvelodd, de hører evangeliet, tror på Kristus, påkaller Gud og takker ham, blir helliggjort i kjærlighet,