Er jøder best når de er døde?

Det er spørsmålet den jødiske forfatteren Dara Horn har stilt seg. I 2021 ga hun ut boken «People Love Dead Jews» (Folk elsker døde jøder). Jeg ble kjent med den gjennom en av podkastene (What matters now) til den engelskspråklige avisen Times of Israel. Dara Horn er her i samtale med assisterende redaktør Amanda Borschel-Dan.

Premisset i boken er at ikke-jødiske samfunn bare respekterer jøder når de ikke har makt, enten det betyr at de er politisk kraftløse eller døde.

Boken tar oss med rundt om i verden og ser på undervisning og minnesteder om holocaust og steder for jødisk kulturarv så langt borte som Kina. Boken går også inn på jødisk erfaring gjennom historien og jødisk liv i dagens USA.

Antisemittisme

Etter bokutgivelsen i 2021 opplevde hun at «slusene åpent seg», som hun uttrykker det i podkasten, ved at mange jøder tok kontakt med henne for å fortelle om sine negative erfaringer. Etter at terrororganisasjonen Hamas angrep Israel 7. oktober 2023, og antisemittismen økte, begynte også institusjoner å ta kontakt med henne.

Horn ble eksempelvis del av en rådgivende gruppe på Harvard-universitetet mot antisemittisme. Ettersom den daværende presidenten for universitetet ikke fulgte rådene deres, slik Horn ser det, utviklet dette seg svært dårlig, og hun ble innkalt som vitne da den amerikanske kongressen startet etterforskning av antisemittisme på universitetene.

Uvitenhet

Da Horn reiste rundt i USA for å snakke om boken, vanligvis for et ikke-jødisk publikum, oppdaget hun at det likevel eksisterer mye mer uvitenhet enn fiendskap om jøder. Når hun holdt foredrag, kunne hun få fiendtlige spørsmål fra folk som bar palestinaskjerf. Når hun ga dem ærlige svar, responderte de med at «slik hadde de aldri tenkt på det før». De ba henne om boklister og flere foredrag.

Disse opplevelsene førte til at Dara Horn nå skriver på en bok med tittelen «Den endelige løsningen på det jødiske spørsmålet» (fritt oversatt) – «fordi jeg er glad i motbydelige titler», som hun uttrykker det (tittelen spiller på det som ble navnet på nazi-Tysklands forsøk på å utrydde det jødiske folk). Undertittelen er «Kjærlighetshistorien for de levende».

De døde

På sine reiser i USA oppdaget Dara Horn at mange amerikanske stater har lover som sier at det skal undervises om holocaust i offentlige skoler, men at det ikke noen steder finnes krav om at elevene skal lære hvem jøder er. Det eneste ikke-jødiske barn i offentlige skoler skal lære om jøder, er at de er mennesker som døde i Europa mellom 1930 og 1945.

Det eneste ikke-jødiske barn i offentlige skoler skal lære om jøder, er at de er mennesker som døde i Europa mellom 1930 og 1945.

Da hun var på en lærerkonferanse på Holocaust-museet i Dallas, Texas, fikk hun høre av kuratorene at studenter spurte dem om det finnes levende jøder i dag. Og det var kanskje heller ikke så rart, fordi museet ikke ga dem kunnskap om levende jøder.

SYNAGOGE: Den aktive jødiske synagogen i Oslo ligger i Bergstien på St. Hanshaugen. FOTO: PETTER OLSEN

De levende

Dara Horn mener at samfunnet har satt ut oppgaven med å lære folk hvem jøder er, til sosiale medier som Tik Tok. Det samme gjelder kunnskap om Israel.

Når jødiske organisasjoner forsøker å adressere dette problemet, gjør de det, ifølge Horn, på en defensiv måte. Det presenteres gjennom en ikke-jødisk ramme, så som hvordan jøder passer inn i amerikanske tanker om identitet. Eksempelvis «Er jøder en religion?», «er jøder en rase?», «er jøder en nasjonalitet?».

Faktum, fastslår Dara Horn, er at det jødiske folk er eldre enn disse kategoriene. Det finnes et svar på hva jøder er. De er et stammefolk med en felles historie, hjemland og kultur.

På hebraisk finnes uttrykket «Am Yisrael», som betyr det israelske folk. Legger vi til «Chai», blir betydningen «Det israelske folk lever». Denne setningen sies å stamme fra en britisk-jødisk feltprest som skal ha ropt ut dette ved frigjøringen av konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i Tyskland etter andre verdenskrig.

Utstilling

For få uker siden besøkte kona mi og jeg Jødisk Museum i Oslo, som er lokalisert i en tidligere synagoge. Der fikk vi vandre rundt i utstillingen som har navnet «Husk oss til livet».

Om utstillingen skriver museet blant annet: «Dette er ikke en Holocaust-utstilling i vanlig forstand; her står historien om levende mennesker og sporene som finnes etter dem, i fokus. Utstillingens formål er å gi en ny innsikt i og nærhet til historien; en forståelse av at dette er norsk historie, og at den handler om nettopp levende mennesker – ikke bare dødstall.»

Når jeg ser tilbake på besøket i lys av Dara Horns problemstilling om at de jødene vi bryr oss om, er de døde og ikke de som lever i dag, er det likevel først og fremst minnet om døde jøder som sitter igjen etter museumsbesøket.

For noen er det ikke bare på et mer eller mindre ubevisst tankestadium at man foretrekker døde jøder.

Kanskje det lå i underbevisstheten da vi etterpå følte behov for å se den aktive jødiske synagogen i hovedstaden, i Bergstien på St. Hanshaugen. Det var for øvrig talende å se de tungt bevæpnede politifolkene som bevokter begge disse stedene. At dette anses nødvendig, forteller at det for noen ikke bare er på et mer eller mindre ubevisst tankestadium at man foretrekker døde jøder …

Jøden Jesus

Dette skrives på påskeaften, mot slutten av Den stille uke. Dette var dagen da Jesus var i dødsriket. Tanken slår meg om det ikke er slik, ikke minst i Vesten, at mange synes det er mest komfortabelt å tenke på jøden Jesus som død. Men Jesus ble reist opp igjen, han seiret over døden. Hans seier ble vår og skal engang også bli det for hans jordiske folk, jødene.

Er det ikke slik at mange synes det er mest komfortabelt å tenke på jøden Jesus som død?

«Am Yisrael Chai!» Det jødiske folk i og utenfor Israel lever i blant oss i dag, men det triumferende ropet skal engang få en tilleggsbetydning.