– Er Den norske kirke som før – eller ny? 

BERGEN: Professor emeritus Egil Morland lanserer sin nye bok «Frå kristenrett til kyrkjerett» under den nylige markeringen av Bergen Kristne Bokhandels tiårsjubileum.

– I boken går vi i 500 års etapper inn på kristenretten og så til reformasjonen og opplysningstiden og grunnlovsendringene i 2012. Det er også undertittelen på boka – «Ei tusen års vandring og fortelling om statskyrkja sin ende», sier Morland.

Jubileum

Noe av bakgrunnen for å skrive boken er fjorårets 1000-årsjubileum for Mostertinget, som regnes som innføringen av kristendommen i Norge. Det handler også om Magnus Lagabøtes landslov av 1274 (mer om dette i Sambåndet nr. 7/25).

– Det er umulig å forstå landsloven av 1274 uten å ha med kristenretten og det som skjedde 250 år før det, fortsetter han.

Fullfinansiert

Et av spørsmålene han stiller i boken, er om statskirken egentlig ble opphevet i 2008, 2012 eller 2017, som er markante årstall fra ca. 2000 og frem til 2025. Boken er ført like fram til 2025 og datoen for når de siste endringene i trossamfunnsloven går gjennom. Morland har flere argument for at statskirken ikke er opphevet.

– Hvis vi bruker det engelske uttrykket «follow the money», følg pengestrømmen, så vil du jo se at Den norske kirke (DNK) er fullt ut finansiert av kommune og stat fortsatt, akkurat som før.

Ingen forskjell

Da Morland lanserte boken på et seminar på NLA Høgskolen, var en prest i Øygarden med på lanseringen.

– Han sa at han ikke hadde merket noen forskjell i sitt daglige virke med at DNK ikke var en statskirke lenger, og ikke han hadde tid til å tenke på det heller, refererer Morland og spør:

– Hvordan kan vi si at alt er blitt nytt hvis ingenting er blitt nytt? Hvordan skal vi si at vi har gått inn på en helt ny ordning hvis ikke en gang presten i DNK merker noe til det?

Nytt begrep

Et annet argument forfatteren kommer med, er at «folkekirke» kom inn som et ord i Grunnloven.

– Det er første gang det står i Grunnloven at vi er folkekirke. Det er jo litt ironisk, da, at det skjer samtidig som kirken nettopp mister oppslutning.

Todelt

Morlands tredje argument er at trossamfunnsloven er en lov som er delt i to.

– Trossamfunnsloven skulle omsider oppfylle Stortingets ønske om at vi skulle få en egen religionslov i Norge som omfatter alle trossamfunn. Da den kom, kom den egentlig ikke som en lov, men som en lov som deler klart i to.

Da peker Morland på at ett hovedkapittel i trossamfunnsloven ikke gjelder DNK, mens det andre hovedkapittelet bare gjelder DNK.

«Tilsnikelse»

– Dermed er det en slags tilsnikelse å si at vi har fått en felles lov, for vi har fått en lov som gjelder for DNK, og en lov som passer for de andre. I grunnen har Stortinget gått lenger enn det bør gjøre når det gjelder å bestemme ting over et kirkesamfunn, slår Morland fast.

Et annet spørsmål Morland stiller i boka, er om reformasjonen var et brudd eller i kontinuitet med fortiden.

– Det er et viktig spørsmål. Jeg vil si at gjennom disse tusen årene er det vel så mye kontinuitet, hvis du ser etter det, som brudd med fortiden.

Krigen

En bolk i boka handler om kirken under den andre verdenskrig. Morland henviser også til sin doktoravhandling, som handler om kirkens forkynnelse under krigen. Han viser også til at under krigen ble 25 prosent av prestene enten fengslet, utsatt for strenge forhør eller utvist. Én omkom i Sachsenhausen.

– Så de måtte betale en kjempehøy pris de som forkynte under krigen. Det er det som har inspirert meg til å si at akkurat da når vi etter krigen skulle inn i den nye tiden, kunne vi ha bygget på erfaringene fra krigen og fått en helt annen kirkeordning enn den vi fikk.

Fri folkekirke

Sambåndet skyter inn et spørsmål:

– Hva tenker du konkret på når du sier at vi kunne fått en annen kirkeordning hvis vi hadde reflektert over erfaringene fra den andre verdenskrig?

– Fra 5. april 1942 til 8. mai 1945 var Den norske kirke en fri folkekirke helt uavhengig av staten. Det eneste prestene ikke gjorde, var å vie folk, for det var en statlig oppgave. Kirken var økonomisk uavhengig av staten. Prestene levde av innsamlede penger, svarer Morland.

Forfatteren forteller at det var et sinnrikt system som fordelte det ansvaret ute i hele landet, med dyktige folk i som koordinerte dette, slik at ikke noen skulle få for mye og andre for lite.

Fremtidshåp

Som avslutning på innlegget sitt nevner Egil Morland Moster, der man har både en kirke fra 1000-tallet, en 150 år gammel kirke og Salem. Sistnevnte er et moderne gudshus som folk som også går i DNK, har reist med egne penger, og som også blir brukt som representasjonsplass for Bømlo kommune.

– Det er veldig interessant. Så jeg uttrykker et fremtidshåp om at lyset må gå på i andre hus hvis det blir besøk i enkelte hus. Videre at kristenheten med all den velsigning den har ført til for folket vårt gjennom tusen år, må leve videre og ikke være kakepynt, men fundamentet som vi står på når vi bygger samfunnet.

En kortere versjon av denne artikkelen ble først publisert i Sambåndet nr. 9/25, som kom ut 16. desember (i kun digital utgave).