Den vanskelige andre

Dette er en kommentarartikkel. Den gir uttrykk for meninger og analyser som står for skribentens regning og ikke binder Sambåndet. Sambåndets meninger kommer fram på lederplass.

Jeg har vært på Bergens Indremisjons seniorakademi, årets første. På programmet sto «Hamas – deres religiøs-politiske ideologi». Odd Sverre Hove tok oss inn i en mørk verden av ekstremisme, radikalisering og hat. Den 7. oktober ga det seg utslag i et terrorangrep som førte til at cirka 1200 mennesker ble myrdet og 251 tatt som gisler.

Fra elven til havet

Hamas (betyr Den islamske motstandsbevegelsen) ble stiftet av folk fra Det islamske brorskap i 1987 som en reaksjon mot Egypts president Anwar Sadat fredsavtale og PLOs pragmatisme. Bevegelsens politiske prosjekt er at hele Palestina «fra elven til havet og fra Libanon i nord til Eliat i sør» skal befris fra «de vantro jødene» og sionismen.

Ideologisk står Hamas for palestinsk og arabisk nasjonalisme, militant islamistisk jihadisme (sunni-muslimsk type) antisemittisme, antiamerikanisme og antikolonialisme. De driver både sosial innsats for fattige i tillegg til at de har en militær gren, Izzi-al-Din al Quassam-brigadene.

Jihad

I Hamas sitt charter fra 1988 står det i artikkel 13 at fredsløsninger og internasjonale konferanser er bortkastet tid for å løse det palestinske problem. Det finnes ikke noen løsning på det palestinske problemet enn gjennom jihad.

Hoves konklusjon er at Hamas-ideologien stenger dørene mot kompromisser og fredsavtaler med «de vantro». Ingen kompromisser, bare militær løsning og problemet. «de vantro jødene», må vekk eller utryddes.

Oss og dem

Dette er en ekstremistisk tankegang fra Hamas’ side som har tatt det helt ut og delt opp verden i «oss» og «dem» til det mest ytterliggående. I den verden er det bare plass til alle dem som er som «oss», og de som ikke er som oss, er våre fiender.

Dessverre er det ikke bare menneskene i Hamas som deler opp verden i «oss» og «dem». I dokumentaren «No other land» dokumenterer palestineren Basel Adra tvangsflyttinger utført av det israelske militæret i hjembyen Masafer Yatta på Vestbredden. Vi møter også ekstreme jødiske bosettere som tydelig ser på palestinerne som «den andre» som ikke har noen rett til å være på Vestbredden.

De andre

Når noen har hjemme skriver om innvandring eller muslimer og islam, må man regne med at det kommer kommentarer som gjør innvandrere og muslimer til «de andre» i motsetning til oss. Kommentarer som at innvandrere er en fare for den norske velferdsstaten og ikke vil integreres. Og at muslimer også er en fare, for de vil overta Norge og erstatte kristendommen med islam og gjøre landet til en islamsk stat med sharialover.

Det er nærliggende å tenke at de som kommenterer slik, mener at innvandrere og muslimer helst bør komme seg ut av Norge. De er ikke en del av det norske vi, jamfør debatten som har fulgt i kjølvannet av Asle Tojes kronikker om hvem og hva som er norsk og om at norsk kultur er truet.

Ekstremisme

Når vi gjør de som er annerledes enn oss, til ting i stedet for mennesker som oss selv, legger vi grobunn for ekstremisme. Det vil ikke være noe rart om mennesker som ikke blir sett på som mennesker, som blir diskriminert og utsatt for overgrep og stadig får hint om at de ikke hører til, reagerer med frustrasjon, sinne og hat.

Når vi gjør de som er annerledes enn oss, til ting i stedet for mennesker som oss selv, legger vi grobunn for ekstremisme.

De er ikke nødt eller dømt til å bli radikaliserte og ekstreme, og det er et stort steg fra å være sint til å bli voldelig overfor sine omgivelser og til å delta i et slikt angrep som Hamas gjennomførte 7. oktober 2023. Heldigvis er det de færreste som blir så radikaliserte, og det er for de fleste av oss vanskelig å forstå.

Forebygge

Men det er viktig å prøve å forstå hvorfor noen blir radikalisert og ekstrem, hvis vi skal finne svar på et enda viktigere spørsmål: Hva gjør vi for å forebygge radikalisering og hjelpe de som er radikalisert med av-radikalisering? Mennesker som av ulike grunner ikke finner sin plass i et fellesskap, befinner seg i en sårbar situasjon, og de søker – som alle – tilhørighet og fellesskap der det er å finne.

I radikaliserte miljøer finner de gjerne andre som har lignende erfaringer. Hvis de ikke finner tilhørighet og fellesskap andre steder, er det ikke rart om de blir med i det radikaliserte miljøet, og at det blir deres fellesskap.

Kanskje må vi først se inn i oss selv, for å oppdage egne forestillinger, fordommer og bilder av vår neste og hvordan vi selv «andre-gjør» vår neste.

Potensial

Kanskje må vi først se inn i oss selv, for å oppdage egne forestillinger, fordommer og bilder av vår neste og hvordan vi selv «andre-gjør» vår neste. Vi får kanskje et møte med ekstremisten i oss, den delen i oss selv som har potensial til å bli ekstrem.

Dette blikket innover kan hjelpe oss til å forstå «den andre» og forstå at vi har vår menneskelighet til felles. Som møteleder på seniorakademiet, Njål Skrunes, sa under spørsmålsrunden: «Jesus sa: Elsk deres fiender.» Det er krevende å elske sine fiender. Det krever at vi ser mennesket bak fienden, og at vi ser at fienden også er i oss selv.

Kjærlighetsbud

Jeg tror at Jesus med sitt bud til de som ønsker å følge ham, om å elske fienden, også vil at vi skal slutte å «andre-gjøre» vår neste. Hvis vi «andre-gjør» vår neste, elsker vi ikke vår neste, og å elske vår neste er en del av det dobbelte kjærlighetsbudet som er noe av det viktigste i den kristne troen.

Det er et bud som egentlig er umulig å leve etter. Vi trenger alle et oppgjør, nåde og barmhjertighet, og det trenger vi særlig når vi er radikaliserte og ekstreme.