Snart alene igjen om ansvaret

SØR-VARANGER: På ytterveggen til bedehuset Betania i Kirkenes henger det et skilt der det står «Det Vestlandske Indremisjonsforbund». Både navnet og logoen til organisasjonen Indremisjonsforbundet er utgått på dato, men skiltet forteller likevel hva som skjer på huset.

Sambåndet har mellomlandet i Kirkenes på vei til Vadsø. Utsendt reporter er blitt hentet på flyplassen i administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune av Geir Aarnes og Tove Norheim, og nå er vi kommet til bedehuset som de regner som sitt åndelige hjem.

Vi går inn og finner oss en plass i stuen i det som egentlig er et vanlig bolighus som en dame solgte til ImF. Aarnes og Norheim har sagt seg villig til å fortelle om det kristne livet i Kirkenes og hvordan det er å være kristen her. Norheim begynner.

Sammendrag

Sammendraget er laget av Copilot, en digital assistent basert på kunstig intelligens. Gjennomlest av redaksjonen. Nedenfor fortsetter selve teksten:

Åndelig hjem
– Da jeg flyttet hit, ble Betania mitt åndelige hjem. Etter hvert har jeg tatt en del ansvar. Jeg har vært med på å legge til rette for møtene, og jeg sender tekstmeldinger og poster innlegg på Facebook.

Tove Norheim var kristen som ung. Da hun studerte sykepleie i Oslo, gikk hun i Storsalen (Normisjon). Men hun var borte fra troen en del år og ble kristen da hun var 52 år. Nå er det ti år siden hun ble pensjonist.

– I begynnelsen var jeg med og hadde åpning på møtene. Den biten er borte. Jeg har ikke frimodighet til det lenger.

Ansvar
Ifølge Norheim er det hun og Geir Aarnes som er igjen til å ta ansvar på Betania. Et eldre ektepar har stått sammen med dem, men de er etter hvert blitt mindre aktive. De blir stadig færre folk og opplever at gamle folk dør, og at det ikke kommer nye til.

Vi ber om at det skal komme nye, og så gjør det ikke det. Det kan bli litt mye for Geir og meg.

Det kan bli litt mye for Geir og meg.

Det er møter på Betania annenhver søndag, av og til kan det gå litt lenger tid imellom. Kretsleder Håkon Garvo i Finnmark Indremisjon kommer jevnlig for å ha møter. Andre fra ImF kommer også av og til. Samemisjonen, Ordet og Israel og Jørn-Ivar Holmgren fra Bønn for Finnmark (se egen sak) har også møter i Betania.

– Det kommer om lag ti stykker på møtene. Hvis det er ti, er vi rimelig fornøyd, men det kan være fire–fem. Hvis det kommer 14–15, er vi veldig fornøyd, sier Norheim.

Fra byen

Geir Aarnes er født og oppvokst i Kirkenes. Han ble en bevisst kristen rundt 20 år gammel da han var i militæret i Harstad. Så kom han tilbake til Kirkenes og var på garnisonen her et års tid. Etterpå studerte han fire år på Alta distriktshøgskole og kom tilbake til Kirkenes og jobbet som lærer på en barne- og ungdomsskole som nå er lagt ned. Senere tok han mer utdannelse i Oslo og kom hjem igjen og begynte i PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste). De siste årene før han ble pensjonist, jobbet han som logoped på sykehuset i Kirkenes.

Betania
Han forteller at kirken, som i Vardø, ble ødelagt under andre verdenskrig, og da ble det gamle bedehuset Betania i sentrum av Kirkenes brukt som erstatning mens kirken ble bygd opp igjen. På veggen henger bilder av en flokk mennesker utenfor Betania fra 1950-tallet. Da var det flere som gikk på bedehuset.

I dag er det gamle Betania lagt ned og solgt. Bedehuset Betania som vi er i nå, ble ferdig bygd i 1995. I andre etasje er det en leilighet som Finnmark Indremisjon leier ut til vikarprester.

– Hvis vi går helt tilbake til 1995, var det to unge sykepleiere som var med her. Da var det noen yngre som gikk på bedehuset, minnes Geir.

Pensjonister
Han opplevde at det var en overgang å gå fra å ha fast jobb til å bli pensjonist med god tid.

– Jeg synes de siste årene etter at jeg ble pensjonist, har vært litt tunge, sier Aarnes.

– For meg var det annerledes. Jeg følte meg så lettet da jeg ble pensjonist. Jeg har barn og barnebarn, sier Tove Norheim.

Geir Aarnes nyanserer: – Jeg synes også det er veldig greit å ha mer fri og ha mindre å gjøre.

Familien
Tove Norheim forteller at hun er den eneste som er troende i sin familie. De fire eldste barnebarna har hun hatt mye på overnatting. Hun har fått fortelle om Jesus, lese i barnebibelen med dem og ta dem med seg på leir på Vestre Jakobselv misjonssenter.

Aarnes har ikke egen familie, men han har to søstre, og som med Norheims familie, er heller ikke de kristne.

– Men mormor viste en del kristne verdier, sier Aarnes.

Fellesskap
Geir Aarnes og Tove Norheim er med i en bibelgruppe en gang i uken sammen med en til. De møtes på Betania.

– Der føler jeg at jeg har noen andre å prate med om de åndelige tingene. Jeg synes bibelgruppen er veldig fin, sier Norheim.

Aarnes har i tillegg en mannsgruppe. – Det er en slags bibelgruppe, det også, men bare for menn. Sist gang var vi ingen, men gangen før der, var vi fire, forteller han.

Begge er med i flere kristne fellesskap, blant annet i Smyrnia, pinsemenigheten. Der går det barnefamilier og også flyktninger, og Aarnes har vært med når menigheten har sunget og evangelisert på torget.

Internasjonalt

– Søndager klokken 13.00 har russere og ukrainere egen gudstjeneste der. Det er litt dårlig forhold mellom russere og ukrainere. En mann fra Murmansk og hans familie har startet det, forteller Aarnes.

En av barne- og ungdomsarbeiderne i Finnmark Indremisjon begynte i november i fjor med barneklubb på Betania annenhver tirsdag. Tove Norheim fikk melding fra kretsleder Håkon Garvo om at det var en mor til en av jentene på barneklubben som gjerne ville vite når de hadde møter på Betania. Norheim sendte meldinger til kvinnen, som er fra Tunisia, og hun kom på møtene. Slik fikk Norheim kontakt med henne.

Vi har ikke fått folk til å komme, og så plutselig så skjer dette nå, at det er så lett.

– Vi har også fått hjelp fra Greta, en dame fra Østerrike som også er blitt kristen. Hun var litt med oss, og hun begynte å snakke om Jesus med henne fra Tunisia, forteller Aarnes.

– Det var hun som anbefalte kvinnen fra Tunisia å gå på Betania, fordi det var så godt å være der. Det er veldig mange som sier at det er en god ånd her. Hun fra Tunisia ble kristen nå på torsdag som var, legger Norheim til.

– Vi har ikke fått folk til å komme, og så plutselig så skjer dette nå, at det er så lett. De vil bare komme og bli kristne, undrer Aarnes.

Lukket
– Hvordan er det å være kristen i Kirkenes?

– Jeg har hørt, særlig fra pinsemenigheten, noen som sier det er et slags åndelig mørke her. Da har jeg tenkt at jeg merker ikke det noe særlig, svarer Aarnes.

– Her er det veldig lukket, synes derimot Norheim.

– Hva mener du med det?

– At folk er imot kristendommen.

– At folk ikke har tatt imot evangeliet. De kan være interessert, men de har kanskje ikke tatt imot helt, nyanserer Aarnes.

– Hvordan skal vi nå de som bor her og få dem til å komme inn og bli en del av menigheten, følger Norheim opp.

Evangelisering
Geir Aarnes opplever også at det er vanskelig å nå de som er fra Kirkenes.

– Jeg er fra byen selv, og når jeg ser andre som er herfra, koster det litt å gå rundt og invitere eller vise at man er troende. Men Jesus sa jo at dersom vi bekjenner vår tro for andre mennesker, så vil Jesus kjennes ved oss for vår far i himmelen.

Hver gang er det en kamp. Men jeg er veldig glad etterpå.

– Du synes det koster å gå rundt å evangelisere, men du gjør det likevel?

– Hver gang er det en kamp. Men jeg er veldig glad etterpå, bekrefter Aarnes.

Han pleier å gå alene nede ved Hurtigruta som har siste stopp i Kirkenes, og ha med seg materiell på forskjellige språk.

– Turistene er veldig villig til å ta imot. Det kommer mange tyskere og engelskspråklige, men også folk fra andre nasjoner og tungemål.

Paret fra Taiwan
For ikke så lenge siden kom det en mann som hadde munnbind forbi Betania og spurte Aarnes etter «the main church» (hovedkirken). Da pekte Aarnes på kirken som man ser godt. Ikke lenge etter kommer mannen tilbake og sier «Closed» (stengt). Det er om morgenen, og Hurtigruta kommer til Kirkenes klokken 09.00.

– Da begynte jeg tenke: «Hvorfor vil han i kirken?» Det endte med at jeg ble med ham til Hurtigruta. Han forklarte at kona hans var syk, og at hun var om bord på båten.

Det viste seg at mannen var fra Taiwan.

Olje

– Jeg bor ikke så langt fra kaien. Så sier jeg: «Vent her!» Det tar ti minutter opp og ti minutter ned. Jeg fikk tak i en kinesisk bibel, og så kom jeg litt ned i bakken på vei tilbake da det slo meg: «Geir, du glemte olje!» De ti minuttene sprakk. Men jeg fikk tak i olje, og han sto og ventet utenfor Hurtigruta. Kona sto og ventet på båten.

Aarnes kom om bord uten å måtte vise legitimasjon. I lugaren til paret forklarte han hvorfor han hadde med seg olje.

Geir, du glemte olje!

– De sa: «Ja, ja, du må be.» Det var ikke noe «kanskje», det var ganske så direkte. Da fikk jeg tatt olje og smurt på og forklarte litt, og vi fikk be. Etter det gikk jeg og mannen ut på dekket. Han tok blide av meg og fikk min e-postadresse.

Kinesiske turister
En annen historie Geir Aarnes deler, handler om noen kinesiske turister som ville se nordlyset. Men det var ikke noe nordlys, og de skulle reise snart.

– Jeg hadde en kinesisk bibel og ville gi den til dem. De ville ikke ta imot, for de følte at de måtte gi noe i gjengjeld. Så kom det en dame forbi som jeg kjenner så vidt. Hun sa: «Hvis han vil gi dere en bibel, så ta imot.» Og da tok de imot.

Enorme muligheter
– Hva ser dere som mulighetene til å nå ut med evangeliet i Kirkenes?

– Med tanke på flyktninger, hurtigruteturister og turister som kommer hit på annen måte, synes jeg at det er en enorm mulighet til å nå ut med evangeliet, svarer Aarnes.

– De blir ikke en del av menigheten, men det er lettere å gi til de fremmede enn til nordmenn, er Norheims erfaring.

Hun stiller spørsmålet som hun har stilt før: – Hvordan skal vi nå de som bor her og få dem til å bli en del av menigheten?

Det er en enorm mulighet til å nå ut med evangeliet.

Frelsesarmeen
Tove Norheim viser til at de var veldig på for å kontakte flyktninger i begynnelsen.

– Men Frelsesarmeen har språkkafé og forskjellige andre aktiviteter, og de har et opplegg og en måte å drive på som er helt annerledes enn det vi gjør på Betania. På Frelsesarmeen har de et flott tilbud og kan søke om penger til det ene og det andre, og de er flere sammen om hjelpe flyktningene.

Kan bli nedlagt

Norheim understreker at positiv til at folk går i Frelsesarmeen, men hun innrømmer at det hender hun tenker at folk må gå i Betania.

– Hvis alle går i andre menigheter, blir vi til intet, eller nedlagt. Jeg ser for meg at vi blir nedlagt hvis det ikke blir noe annerledes, fordi jeg klarer ikke mer.

Da tenker Norheim på at hun har ansvar for alt det praktiske på Betania, som vask og vedlikehold.

Hvis alle går i andre menigheter, blir vi til intet, eller nedlagt.

Tidsånd
– Hvorfor tror dere at det er vanskeligere å nå nordmenn med evangeliet enn de fremmede?

– Det har noe å gjøre med at tidens ånd er at man ikke skal tro på Gud, anser Norheim.

– Mitt inntrykk er at mange som kommer fra andre land, og spesielt Kongo, Eritrea og Etiopia, er kanskje kristne når de kommer til Norge. Men så går det en viss tid – det trenger ikke være så lang tid – så mister de troen på grunn av at Norge er et så rikt land, supplerer Aarnes.

Kongo
Her blir Tove Norheim engasjert og forteller om en familie på fire fra Kongo som bodde i Bjørnevatn, ti kilometer sør for Kirkenes. De var med på alle møtene på Betel i Bjørnevatn, og mannen spilte på trommer.

– Han ba og sang og var så full av Den hellige ånd. Det var så stort å være med på, minnes Norheim.

Skilsmisse

Så begynte familien å være en del av «samfunnet», som Tove Norheim kaller det. De fikk utdanning som helsefagarbeidere. Han fikk seg sertifikat, og de kjøpte seg bil.

– Resultatet ble skilsmisse. Hun reiste med ungene til Oslo, og han gikk her og ble dårligere og dårligere, og ingen av oss tok seg av ham. Jeg har så dårlig samvittighet for den mannen. Han klarte ikke å holde på jobben sin. Han begynte å drikke. Hvor han er i dag, vet Gud.

Hvor han er i dag, vet Gud.

– Det er et problem at det blir for mange på de få, som trenger å bli fulgt opp, konstaterer Aarnes.

Har ikke behov
Tilbake til spørsmålet om hvorfor det er vanskelig å nå nordmenn med evangeliet, har Tove Norheim noe hun vil legge til.

– Jeg har tenkt på det å få folk til å komme. Jeg føler at det er som at forkynnelsen ikke betyr noe. De har ikke behov for det. Det forundrer meg. Det skulle være en naturlig ting å ville gå på møte. Nå har folk mange unnskyldninger.

Håper og ber

Noen ganger har de husmøter hjemme hos Norheim. – Det er fint alternativ til å ha møte på Betania, sier Norheim.

Hun avslutter intervjuet slik: – Vi ber og håper om at det kommer flere troende som kan være med og ta ansvar.