I FELTEN: Her deltar Edvard Foss på finnmarksmøte på Folkestad bedehus i Volda kommune høsten 2020. Einar Børtveit på trekkspill. FOTO: Hjørdis Almelid Vikenes

Hører ropet fra Finnmark

/0 Kommentarer/i /av

Deler av Edvard Foss sin jobb er å skape engasjement for Finnmark og Finnmark Indremisjon. Han oppfordrer til å be om at Herren må kalle og sende arbeidere til arbeidet.

Forkynner og arrangementsansvarlig Edvard Foss i ImF Sør har blant annet som sin jobb å tilrettelegge arbeidet for Finnmark i Sør-Norge, en oppgave han fikk i 2019. Han har en 20% stilling i regi av ImF sentralt som brukes til dette.

Det betyr at han besøker en del foreninger og forsamlinger og organiserer møtevirksomhet for Finnmarksarbeidet i forbundet. I tillegg besøker han Finnmark et par ganger i året.

Skape engasjement
– Det går på å få ut informasjon og støtte og samle inn penger. Og så preke Guds ord. Det er jo like viktig, sier Foss.

– Det er litt av det jeg holder på med. Skape litt engasjement her sør for Finnmark, oppsummerer han.

Foreninger og møter
Når Sambåndet spør ham om hvor mange Finnmarksforeninger det er, så må finnmarkskonsulenten tenke seg litt om.

– Der er en del foreninger som jobber for Finnmark. De har vi kontakt med. Det er i grunnen i hele området for Indremisjonsforbundet.

Så regner han på det. På Jæren og på Sørlandet har de en del plasser der de jevnlig har møter. I Møre og Romsdal har de en utvidet møteuke, og så har de litt kontakt på Østlandet i Gudbrandsdalen. Videre er det en forening i Haugesund, Bømlo og Bergen. I Sogn har de kontakt, og de har møter på Godøy på Sunnmøre.

Dugnad

– Noen er mer hvilende og har møter, og andre er mer aktive og har basarer, møtevirksomhet og innsamling. Så har vi enkeltpersoner som reiser opp til Finnmark for å delta på dugnadsarbeid. Det kan være vedlikehold og klargjøring for sommeren av misjonssentrene. Det er mange som er gode til å bidra når det er nødvendig.

– Utfra ditt ståsted, hvordan vurderer du ImFs Finnmarksarbeid?

– Der det er engasjement, der er det godt engasjement. Når du reiser rundt, møter du veldig mye positivt. Skulle gjerne hatt enda bredere kontakt med en del foreninger og forsamlinger, sier Foss og konkretiserer:

Øst og vest

– Jeg har inntrykk av at barne- og ungdomsarbeidet, spesielt i Øst-Finnmark, opplever god oppgang. Så har vi en større utfordring i Vest-Finnmark. Vi skulle hatt en arbeider der. Det har vi jobbet med og prøvd lenge, men vi har ikke fått napp ennå.

Når det gjelder campingdriften som er en viktig del av virksomheten til Repparfjord camping og misjonssenter og Vestre Jakobselv camping og misjonssenter, er inntrykket til Foss at det går godt.

– I fjor var de veldig godt besøkt både i og utenfor sesongen.

Trenger flere
Men tilretteleggeren for arbeidet for Finnmark har et hjertesukk.

– Utfordringen er rett og slett at vi skulle hatt flere folk. Jeg ønsker at vi får misjonærer som sier: «Jeg kan tenke meg å flytte oppover og være der og bety en forskjell.»

– Hvordan vil du beskrive arbeidet du driver med tanke på Finnmark?

– Der var noen ikke-kristne foreldre som spurte meg om jeg ikke kunne starte opp søndagsskole. Hun som jobber på Repparfjord camping og misjonssenter, måtte si «Jeg har ikke kapasitet». Det er ropet fra Finnmark. De kan ikke starte opp nye ting, Jeg håper på flere folk som gjør en innsats.

Foss presiserer at det også trengs flere som kan gå inn i det etablerte arbeidet.

I Sambåndet nr. 3/26, som kommer ut 19. september, kan du blant annet lese om et ektepar som har flyttet til Finnmark.

Oppgang
– Hvordan synes du arbeidet går?

– Den gangen jeg jobbet på Bildøy bibelskole som lærer, reiste vi til Finnmark med elevene. Når vi hadde leir for ungdommer, og det var ti stykker, så syntes vi det var bra. Nå kan de ha leir med 25–30 ungdommer på Vestre Jakobselv camping og misjonssenter.

Hans opplevelse er at det planlegges flere møter, og at det samles flere på møtene i Øst-Finnmark.

Oppfordring
– Det er det vi arbeider for, at det skal være slik i hele Finnmark, men det er store avstander. Ellers så er det jo slik at de som driver arbeidet, drar på årene.

Til slutt kommer Edvard Foss med en oppfordring:

– Det er viktig at folk vil be for Finnmark. Be om at Herren må kalle og sende arbeidere til arbeidet, at det må være noen som er villige til å gå, spesielt i Vest-Finnmark.

FINNMARK: Beate og Jørn-Ivar Holmgren ønsker å kjøpe Vardø menighetshus og gjøre det om til et bønnehus. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Bønn for Finnmark som svar på oppfordring

/0 Kommentarer/i /av

Beate og Jørn-Ivar Holmgren hadde ingen planer om å flytte fra Alta. Men da de ble spurt om å være med og be for grenseområdene mot Russland, fikk de kall til å flytte nordover.

VARDØ: Det blåser friskt og surt i Vardø en ettermiddag i april. Sambåndet venter på Beate og Jørn-Ivar Holmgren ved Vardø rådhus. Vi slipper å vente lenge, og sammen kjører vi til Vardø menighetshus.

Det er et gammelt rødt hus bygd i 1885 med blå dør og blå vinduskarmer – et hus som trenger oppussing. Tidligere har det vært brukt som bedehus. Kirken i Vardø ble bombet under 2. verdenskrig, og i en periode ble menighetshuset da brukt som nødkirke for kirkelige handlinger.

Ekteparet Holmgren ønsker å kjøpe huset og bruke det som et bønnehus og senter for organisasjonen Bønn for Finnmark, som de har startet. Det er dette arbeidet vi ønsker å snakke med dem om, og derfor passer det fint å ha samtalen i dette huset. Vi har god tid til en samtale før vi skal få være med på et av bønnemøtene.

Sammendrag

  • Beate og Jørn-Ivar Holmgren bodde godt etablert i Alta og hadde ingen planer om å flytte. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 ble de imidlertid utfordret av bønnelederen Bjørn Olav Hansen til å be for grenseområdene mot Russland. Det ble starten på et kall som etter hvert utviklet seg til et bredere engasjement for hele Finnmark. Ekteparet ønsket ikke bare å be for grensene, men for menneskene, menighetene og lokalsamfunnene i fylket.
  • I oktober 2023 stiftet de organisasjonen Bønn for Finnmark. Arbeidet startet med digitale bønnemøter på Zoom og reiser til ulike steder i Finnmark. Etter en tur til Øst-Finnmark ble de sterkt berørt av området, og under et senere opphold i Vardø kjente de begge at Gud kalte dem dit. De solgte huset i Alta, Jørn-Ivar sa opp jobben, og de flyttet til Vardø etter å ha opplevd at både boligkjøp og økonomi la seg til rette.
  • I Vardø ønsker de å kjøpe det gamle menighetshuset fra 1885 og gjøre det til et bønnehus og senter for Bønn for Finnmark. De har startet innsamling til kjøpet og leier huset mens arbeidet pågår. Nå arrangerer de bønnemøter hver tirsdag, digitale bønnemøter på Teams og felles bønn med flere menigheter i Vardø og Vadsø.
  • Målet deres er å bygge et åpent bønnefellesskap der folk kan søke forbønn, møte Jesus og kjenne fellesskap. De ønsker også å ansvarliggjøre kristne i Finnmark til å ta større ansvar for egne menigheter. Beate og Jørn-Ivar forteller at arbeidet både gir glede og motstand, men de opplever at de er på rett plass og ønsker å be helhetlig for Vardø, Finnmark og landet.

Sammendraget er laget av Copilot, som er en digital assistent basert på kunstig intelligens. Sammendraget er gjennomlest av Sambåndet-redaksjonen. Nedenfor fortsetter selve artikkelen:

Læstadianere
Beate er fra Alta, vokst opp i en læstadiansk familie. Jørn-Ivar har også læstadiansk bakgrunn. Hans mor var læstadianer, og Jørn-Ivar var mye på forsamlinger og stevner. Han kommer fra Kvalsund som ligger cirka en og en halv times kjøring fra Alta.

Paret har vært gift i 27 år og har fire voksne barn. De bodde en periode på Stranda på Sunnmøre. Det var også der de giftet seg.

– Der fikk jeg lære Indremisjonsforbundet å kjenne. Jeg er veldig glad i ImF, og vi var en del av bedehuset på Stranda, sier Beate.

Fra Stranda til Alta

I 2002 flyttet de nordover og etablerte seg i Alta. Beate jobbet i den kristne bokhandelen Kilden Alta i cirka 15 år frem til hun ble sykemeldt for cirka fem år siden. Hun er i dag ufør.

Jørn-Ivar er utdannet baker og har jobbet som baker og i matvarebutikk.

Russland
Etter Russlands fullskala-invasjon i Ukraina i 2022 skjer det noe som blir første skritt til at de et par år senere flytter fra Alta til Vardø. Pastoren og bønnelederen Bjørn Olav Hansen, som døde i fjor, tok kontakt på Facebook for å høre om noen ville være med og be for grenseområdene mot Russland.

– Da tenkte jeg at det vil vi være med på. Men vi hadde et bredere perspektiv. Vi ønsker ikke bare å be for grenseområdene, men for hele Finnmark. Jeg tenkte at skal vi beskytte våre grenser, så må vi også be om frelse for folket. Den beste måten vi kan beskytte grensene våre på, er gjennom å be for folket i Finnmark, resonnerer Jørn-Ivar.

Organisasjon
Slik utviklet Holmgren tanken fra Bjørn Olav Hansen om å be for Finnmark.

I starten besto arbeidet av bønnemøter på den elektroniske møtetjenesten Zoom. I tillegg reiste Beate og Jørn-Ivar rundt og hadde møter i Finnmark. Det ble etter hvert slik at de reiste i regi av Bønn for Finnmark, organisasjonen som de stiftet i oktober 2023.

Vendepunkt

I august 2023 var de på møtehelg i Kirkenes og Nordkalottstevne i Vestre Jakobselv med Steinar Harila.

– Den sommeren bestemte vi oss for å besøke steder i Øst-Finnmark vi ikke hadde vært før, forteller Beate.

De kjørte til Kjøllefjord, Mehamn, Gamvik, Kirkenes, Berlevåg, Kongsfjord, Båtsfjord, Vardø og Vadsø.

– Det var lange kjøreturer, og vi ble veldig fascinert av området. Det var fine plasser, og det var flott å være i Øst-Finnmark, beskriver Beate.

Vardø
Men de kjente ikke noe kall til å flytte til Vardø. I ferien reiser de tilbake til Øst-Finnmark. Først skulle de være i Vardø, og så skulle de til Kirkenes.

– Da vi var i Vardø, kjente vi at vi ikke skulle reise til Kirkenes, vi skulle bare være her i Vardø ut den tiden vi hadde ferie. Vi kjenner begge to på at Gud drar oss denne veien. Det var litt merkelig, for det hele startet med at jeg ble minnet om å se etter hus her, forteller Beate.

Bolig

Tilbake i Alta leter de på nett og finner flere hus som kan være aktuelle. I august 2024 drar de til Vardø for å gå på visning. De hadde to hus som favoritter, men det ble ingen av de to. Et hus som de nesten hadde slått fra seg, kom til dem da de hadde en bønnestund dagen de skulle kjøre hjem.

– Det gule huset kom frem til oss begge to. Og det ble det huset som vi ikke hadde tenkt at det skulle bli. Gud hadde en annen plan enn oss, konstaterer Beate.

De solgte huset i Alta, og Jørn-Ivar sa opp sin jobb. I prosessen de måtte gjennom, opplevede de at Gud la alle tingene til rette, både hussalget og økonomien for øvrig.

TRENGER OPPUSSING: Beate og Jørn Ivar Holmgren samler inn penger for å kunne kjøpe Vardø menighetshus. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Innsamling
– Hva gjør dere konkret her i Vardø?

– Nå jobber vi for å få kjøpt menighetshuset, svarer Jørn-Ivar først.

De har startet en innsamling med mål om å få inn om lag 500.000 kroner for å kunne kjøpe bygget. I mellomtiden leier de huset av menighetsrådet. Fram til slutten av juli er det ifølge Jørn-Ivar kommet inn 250 000 kr.

– Hvis Gud vil, vil det ordne seg. Vi må stole på at Gud har en plan med at vi har gått inn i dette. Og så må han bare stoppe det hele hvis ikke hans vilje er der, men så langt har han ikke gjort det, framholder Beate.

Støttepartnere
Som leder for Bønn for Finnmark er Jørn-Ivar opptatt av å finne støttepartnere som kan hjelpe dem i arbeidet. De sender jevnlig et bønnebrev til over hundre personer der de skriver om hva de har gjort den siste tiden, og legger ved bønneemner som folk kan være med og be for.

Bønnebrevet og bønneemnene deler de også på Facebook og en egen nettside.

Aktivitetskultur

Når Sambåndet besøker dem, er de fremdeles inne i en periode der de har møtene i private hjem.

– Men vi har ikke følt at vi skal gjøre det i fortsettelsen. Nå ønsker vi å ha møtene her på Vardø menighetshus. Det er ikke så lett for folk å komme inn i et privathjem som en skulle tro, sier Jørn-Ivar.

– En skulle tro det var omvendt, at det var lettere for folk å komme hjem til noen enn gå på et møte på bedehuset?

– I Vardø er folk vant til å være sosiale, men ikke nødvendigvis hjemme. De er vant til å gå på kafé og på møter. Det er masse forskjellige aktiviteter her. Det er det kultur for, og det er lett å komme i kontakt med folk på den måten, forklarer Jørn-Ivar.

Utvikle

Nå har ekteparet også et ønske om å komme et steg videre med bønnedelen av arbeidet til Bønn for Finnmark.

– Det vil si å ha bønnemøter på menighetshuset og få folk til å komme hit. Og da ikke bare fra Finnmark, men fra hele landet for å være sammen med oss og be. Be for Finnmark og grenseområdene og for landet som helhet, utdyper Jørn-Ivar.

– Vi tenker også på å ha kafé, at vi kan få mennesker til komme inn her som ikke har noen plass å være, legger Beate til.

Fellesskap

Når Sambåndet ringer for å få en oppdatering, kan ekteparet fortelle de nå har bønnemøte hver tirsdag på Vardø menighetshus. De bruker å være mellom fire og ni personer på bønnemøtene.

Ekteparet har også startet fellesskap med de andre menighetene i Vardø og Vadsø. En gang i måneden har de felles bønn som går på rundgang i de ulike menighetene. De som er med, er Frelsesarmeen, Indremisjonen og pinsemenigheten og De frie venner. I tillegg har de elektroniske bønnemøter på Teams hver mandag formiddag der det bruker å være mellom fem og ni deltakere.

– Det er åpent for alle som vil bli med. Det er bare å trykke på linken, oppfordrer Jørn-Ivar.

Mottakelse

Tilbake til intervjuet i april spør vi hvordan budskapet ekteparet kommer med, blir tatt imot.

– Budskapet blir tatt godt imot, svarer Jørn-Ivar.

Beate bekrefter det. – Jeg har pratet med mange og får gode tilbakemeldinger. Når jeg skulle fortelle hvorfor vi skulle flytte til Vardø, måtte jeg si at «vi flytter til Vardø, fordi Gud kaller oss hit, fordi han elsker folket her». Det meste av responsen var god, og noen fikk tårer i øynene.

På rett plass

– Hva har vært best med å flytte hit?

– Det beste har vært å få lov til å være med og bygge dette arbeidet, komme i kontakt med nye folk rundt omkring og få være med og forkynne Guds ord, svarer Jørn-Ivar.

Ekteparet reiser rundt og har møter sammen. Han taler, og hun spiller piano. Det var under koronapandemien hun lærte seg å spille.

– Når vi står i denne tjenesten og forkynner Guds ord, opplever jeg at det når inn, og at vi er på den plassen vi skal være, sier Jørn-Ivar.

ANFEKTELSE: Arbeidet Beate og Jørn-Ivar Holmgren står i, har ikke bare vært enkelt. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Kamp
– Hva har vært det vanskeligste med å flytte til Vardø?

– For min egen del kan jeg kjenne på at jeg er mer sårbar og møter mer motstand fra den onde som vil rive oss ned og bryte oss ned til ingenting. Da kjenner jeg på at jeg blir motløs, og at jeg ikke har noe jeg skulle ha gjort her. Jeg føler meg ikke verdig til å gjøre disse tingene. Jeg kjenner at det er kamp og noe som ikke vil at jeg skal være her, sier Beate.

– I stedet for å lytte til det, så er Gud større enn våre følelser, og Gud kan bruke oss selv om vi ikke tror det. Det er det viktig å holde fast på. Sånne tanker er ikke fra Gud, slår Jørn-Ivar fast.

Ærlig

– Det du sier, Beate, får meg til å tenke at når du tør å si det som du nå sa – tør å være sårbar – så kan du møte folk, og det skaper nærhet i stedet for avstand, fortsetter Jørn-Ivar.

– Det tror jeg, for jeg er en person som er veldig ærlig. Jeg liker ikke å holde inne ting når jeg er svak. Når du er svak, så kommer kanskje den styrken frem som menneske og du får en nærhet til andre mennesker, bekrefter Beate.

Ansvarliggjøre
– Hva ønsker dere å formidle?

– Det viktigste er å forkynne Guds ord, og at vi skal be for Finnmark. Så er det at vi i større grad enn det som har vært, må sette i stand folket her i Finnmark til å ta ansvar for sine forsamlinger og menigheter selv, fremholder Jørn-Ivar.

Han viser til hvordan folk sørfra kommer enten for å forkynne eller reise rundt og har møter et par år, og så reiser de sørover igjen. De tilreisende gjør kanskje det meste av arbeidet.

– Så blir det litt sånn at folk lokalt ikke blir ansvarliggjort. Vår fordel er at vi er både født og oppvokst i Finnmark. Det er her vi har våre røtter, legger han til.

Kulturforskjeller
– Hvordan er kristenlivet i Vardø sammenlignet med Alta?

– Det er ganske stor forskjell. Alta er en større by, og der er det mange flere kristne og mange forskjellige menigheter. Det er også kulturforskjeller, synes Beate.

– Hva går kulturforskjellene ut på?

– Vi fra Alta-området er mer forsiktige og rolige. Kystkulturen er generelt kjent for å være mer høylytt, frittalende og rett frem. Man legger ingenting imellom, forklarer hun.

Bønnehus
– Hva er målet deres?

– Målet mitt er at vi skal bygge dette bønnearbeidet, og at det skal bli et bønnehus her som folk kan søke til, der de kan be og få forbønn. Jeg ønsker at mange skal få mulighet til å møte Jesus, at mennesker skal få kjenne at Jesus bryr seg om dem, har dem kjær, og at han ønsker fellesskap med folket her i byen, sier Beate.

– Jeg tenker det samme. Det er det som er den store drømmen og ønsket, både lokalt her i Vardø og i Finnmark, samstemmer Jørn-Ivar.

Helhetlig
Beate understreker at de også er opptatt av å be for byen Vardø i sin helhet, det vil si for næringslivet, kommunestyret, menighetsrådet og andre virksomheter.

– Vi ser at ordføreren følger med på oss, for han ser de bønneemnene som blir lagt ut. Det er også andre i Vardø som får med seg det vi deler om det som skjer i byen. Det kan også være med og vekke dem, for det ligger ganske åpent på Facebook, fremholder hun.

VARDØ: Bønnemøtet blir innledet med bibellesing og sang. Beate Holmgren til venstre. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Møte

Intervjuet må avsluttes og bilder tas, for bønnemøtet nærmere seg. Og i april, da Sambåndet var på besøk, ble altså møtene fremdeles holdt i private hjem.

Damen som er vertinne for bønnemøtet, ønsker varmt velkommen. I stuen sitter det tre kvinner og en mann. På bordet ligger Sangboka, og det står glass og krus og en mugge med vann. Vertinnen forsikrer om at det kommer kake og kaffe når bønnestunden er ferdig.

Det hele begynner med loddsalg der gevinsten er hjemmestrikkede sokker. Inntektene går til Bønn for Finnmark.

Bønnemøtet åpnes med at en leser Matt 18,1–5, der disiplene spør Jesus om hvem som er den største i Guds rike. Så synger de sang nummer 17 i Sangboka – «Da jeg mitt liv til Jesus gav».

Bønneemner

En av kvinnene ber om forbønn for smertene sine som blir verre. En annen ber om visdom til å se hvor veien går videre, mens en tredje takker for at de kan samles, og for at Gud ser det den enkelte strever med.

– Vi ber for ordfører, sykehjem, barnehage, næringsliv og for flere bedrifter og butikker i Vardø, og for folket i Vardø. Skap liv, skap håp, uttrykker Beate i sin bønn.

– Bevar og beskytt våre grenser. Vi ber for militæret og at det må komme kristne der. Vokt grensene og byen, ber Jørn-Ivar.

Superkristne?
Når folk er ferdig med å be, forteller Beate om en hun har møtt.

– Vedkommende spurte: «Hva er bønn?» Jeg fortalte om bønnehuset. «Så dere er superkristne», var vedkommende sin kommentar. Man er visst en superkristen hvis man er en kristen som tar Bibelen på alvor. Vi må tørre å overgi våre liv til Gud.

Det blir en passende avslutning på bønnedelen av møtet. Kaffe og kake venter.

FINNMARK: På bedehuset Betania i Kirkenes har Geir Aarnes og Tove Norheim brukt tiden til andre ting enn å oppdatere skiltet. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Snart alene igjen om ansvaret

/0 Kommentarer/i /av

Geir Aarnes og Tove Norheim er aktive på bedehuset Betania i Kirkenes. I vår opplevde de at en dame ble kristen, men de trenger flere som kan forplikte seg.

SØR-VARANGER: På ytterveggen til bedehuset Betania i Kirkenes henger det et skilt der det står «Det Vestlandske Indremisjonsforbund». Både navnet og logoen til organisasjonen Indremisjonsforbundet er utgått på dato, men skiltet forteller likevel hva som skjer på huset.

Sambåndet har mellomlandet i Kirkenes på vei til Vadsø. Utsendt reporter er blitt hentet på flyplassen i administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune av Geir Aarnes og Tove Norheim, og nå er vi kommet til bedehuset som de regner som sitt åndelige hjem.

Vi går inn og finner oss en plass i stuen i det som egentlig er et vanlig bolighus som en dame solgte til ImF. Aarnes og Norheim har sagt seg villig til å fortelle om det kristne livet i Kirkenes og hvordan det er å være kristen her. Norheim begynner.

Sammendrag

  • Begge forteller om sine trosreiser og hvordan fellesskapet på Betania har vært viktig for dem. Samtidig uttrykker de bekymring for framtiden. Dersom det ikke kommer flere som vil engasjere seg, frykter Norheim at arbeidet kan bli lagt ned.
  • Til tross for utfordringene opplever de også oppmuntrende hendelser. Gjennom en barneklubb fikk Norheim kontakt med en kvinne fra Tunisia, som etter en tid begynte å komme på møtene. Sammen med andre kristne fikk de dele troen med henne, og nylig ble hun kristen. Opplevelsen ga nytt håp etter en lang periode med få synlige resultater.
  • Aarnes forteller også om evangelisering blant turister og internasjonale besøkende. Han deler ut bibler på ulike språk og forteller om møter med blant annet reisende fra Taiwan og Kina. Han mener Kirkenes gir store muligheter til å nå mennesker fra mange nasjoner, selv om disse sjelden blir værende i menighetsfellesskapet.
  • Begge opplever at det er vanskeligere å nå lokalbefolkningen enn flyktninger og turister. De mener mange nordmenn ikke ser behovet for tro og menighetsliv, og beskriver Kirkenes som et sted der kristendommen møter motstand eller likegyldighet. Samtidig finner de styrke i bibelgrupper og samarbeid med andre kristne fellesskap.

Sammendraget er laget av Copilot, en digital assistent basert på kunstig intelligens. Gjennomlest av redaksjonen. Nedenfor fortsetter selve teksten:

Åndelig hjem
– Da jeg flyttet hit, ble Betania mitt åndelige hjem. Etter hvert har jeg tatt en del ansvar. Jeg har vært med på å legge til rette for møtene, og jeg sender tekstmeldinger og poster innlegg på Facebook.

Tove Norheim var kristen som ung. Da hun studerte sykepleie i Oslo, gikk hun i Storsalen (Normisjon). Men hun var borte fra troen en del år og ble kristen da hun var 52 år. Nå er det ti år siden hun ble pensjonist.

– I begynnelsen var jeg med og hadde åpning på møtene. Den biten er borte. Jeg har ikke frimodighet til det lenger.

Ansvar
Ifølge Norheim er det hun og Geir Aarnes som er igjen til å ta ansvar på Betania. Et eldre ektepar har stått sammen med dem, men de er etter hvert blitt mindre aktive. De blir stadig færre folk og opplever at gamle folk dør, og at det ikke kommer nye til.

Vi ber om at det skal komme nye, og så gjør det ikke det. Det kan bli litt mye for Geir og meg.

Det kan bli litt mye for Geir og meg.

Det er møter på Betania annenhver søndag, av og til kan det gå litt lenger tid imellom. Kretsleder Håkon Garvo i Finnmark Indremisjon kommer jevnlig for å ha møter. Andre fra ImF kommer også av og til. Samemisjonen, Ordet og Israel og Jørn-Ivar Holmgren fra Bønn for Finnmark (se egen sak) har også møter i Betania.

– Det kommer om lag ti stykker på møtene. Hvis det er ti, er vi rimelig fornøyd, men det kan være fire–fem. Hvis det kommer 14–15, er vi veldig fornøyd, sier Norheim.

BEDEHUS: Tove Norheim og Geir Aarnes i møtesalen på bedehuset som opprinnelig var et vanlig bolighus. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Fra byen

Geir Aarnes er født og oppvokst i Kirkenes. Han ble en bevisst kristen rundt 20 år gammel da han var i militæret i Harstad. Så kom han tilbake til Kirkenes og var på garnisonen her et års tid. Etterpå studerte han fire år på Alta distriktshøgskole og kom tilbake til Kirkenes og jobbet som lærer på en barne- og ungdomsskole som nå er lagt ned. Senere tok han mer utdannelse i Oslo og kom hjem igjen og begynte i PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste). De siste årene før han ble pensjonist, jobbet han som logoped på sykehuset i Kirkenes.

Betania
Han forteller at kirken, som i Vardø, ble ødelagt under andre verdenskrig, og da ble det gamle bedehuset Betania i sentrum av Kirkenes brukt som erstatning mens kirken ble bygd opp igjen. På veggen henger bilder av en flokk mennesker utenfor Betania fra 1950-tallet. Da var det flere som gikk på bedehuset.

I dag er det gamle Betania lagt ned og solgt. Bedehuset Betania som vi er i nå, ble ferdig bygd i 1995. I andre etasje er det en leilighet som Finnmark Indremisjon leier ut til vikarprester.

– Hvis vi går helt tilbake til 1995, var det to unge sykepleiere som var med her. Da var det noen yngre som gikk på bedehuset, minnes Geir.

Pensjonister
Han opplevde at det var en overgang å gå fra å ha fast jobb til å bli pensjonist med god tid.

– Jeg synes de siste årene etter at jeg ble pensjonist, har vært litt tunge, sier Aarnes.

– For meg var det annerledes. Jeg følte meg så lettet da jeg ble pensjonist. Jeg har barn og barnebarn, sier Tove Norheim.

Geir Aarnes nyanserer: – Jeg synes også det er veldig greit å ha mer fri og ha mindre å gjøre.

Familien
Tove Norheim forteller at hun er den eneste som er troende i sin familie. De fire eldste barnebarna har hun hatt mye på overnatting. Hun har fått fortelle om Jesus, lese i barnebibelen med dem og ta dem med seg på leir på Vestre Jakobselv misjonssenter.

Aarnes har ikke egen familie, men han har to søstre, og som med Norheims familie, er heller ikke de kristne.

– Men mormor viste en del kristne verdier, sier Aarnes.

FAMILIE: Geir Aarnes og Tove Norheim reflekter rundt familie og kristenliv i Kirkenes. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Fellesskap
Geir Aarnes og Tove Norheim er med i en bibelgruppe en gang i uken sammen med en til. De møtes på Betania.

– Der føler jeg at jeg har noen andre å prate med om de åndelige tingene. Jeg synes bibelgruppen er veldig fin, sier Norheim.

Aarnes har i tillegg en mannsgruppe. – Det er en slags bibelgruppe, det også, men bare for menn. Sist gang var vi ingen, men gangen før der, var vi fire, forteller han.

Begge er med i flere kristne fellesskap, blant annet i Smyrnia, pinsemenigheten. Der går det barnefamilier og også flyktninger, og Aarnes har vært med når menigheten har sunget og evangelisert på torget.

Internasjonalt

– Søndager klokken 13.00 har russere og ukrainere egen gudstjeneste der. Det er litt dårlig forhold mellom russere og ukrainere. En mann fra Murmansk og hans familie har startet det, forteller Aarnes.

En av barne- og ungdomsarbeiderne i Finnmark Indremisjon begynte i november i fjor med barneklubb på Betania annenhver tirsdag. Tove Norheim fikk melding fra kretsleder Håkon Garvo om at det var en mor til en av jentene på barneklubben som gjerne ville vite når de hadde møter på Betania. Norheim sendte meldinger til kvinnen, som er fra Tunisia, og hun kom på møtene. Slik fikk Norheim kontakt med henne.

Vi har ikke fått folk til å komme, og så plutselig så skjer dette nå, at det er så lett.

– Vi har også fått hjelp fra Greta, en dame fra Østerrike som også er blitt kristen. Hun var litt med oss, og hun begynte å snakke om Jesus med henne fra Tunisia, forteller Aarnes.

– Det var hun som anbefalte kvinnen fra Tunisia å gå på Betania, fordi det var så godt å være der. Det er veldig mange som sier at det er en god ånd her. Hun fra Tunisia ble kristen nå på torsdag som var, legger Norheim til.

– Vi har ikke fått folk til å komme, og så plutselig så skjer dette nå, at det er så lett. De vil bare komme og bli kristne, undrer Aarnes.

Lukket
– Hvordan er det å være kristen i Kirkenes?

– Jeg har hørt, særlig fra pinsemenigheten, noen som sier det er et slags åndelig mørke her. Da har jeg tenkt at jeg merker ikke det noe særlig, svarer Aarnes.

– Her er det veldig lukket, synes derimot Norheim.

– Hva mener du med det?

– At folk er imot kristendommen.

– At folk ikke har tatt imot evangeliet. De kan være interessert, men de har kanskje ikke tatt imot helt, nyanserer Aarnes.

– Hvordan skal vi nå de som bor her og få dem til å komme inn og bli en del av menigheten, følger Norheim opp.

PÅ GATA: Geir Aarnes er av og til ute og evangeliserer. Han opplever det hver gang som en kamp, men så kjenner han på glede etterpå. På bildet viser han Sambåndets utsendte rundt i Kirkenes. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Evangelisering
Geir Aarnes opplever også at det er vanskelig å nå de som er fra Kirkenes.

– Jeg er fra byen selv, og når jeg ser andre som er herfra, koster det litt å gå rundt og invitere eller vise at man er troende. Men Jesus sa jo at dersom vi bekjenner vår tro for andre mennesker, så vil Jesus kjennes ved oss for vår far i himmelen.

Hver gang er det en kamp. Men jeg er veldig glad etterpå.

– Du synes det koster å gå rundt å evangelisere, men du gjør det likevel?

– Hver gang er det en kamp. Men jeg er veldig glad etterpå, bekrefter Aarnes.

Han pleier å gå alene nede ved Hurtigruta som har siste stopp i Kirkenes, og ha med seg materiell på forskjellige språk.

– Turistene er veldig villig til å ta imot. Det kommer mange tyskere og engelskspråklige, men også folk fra andre nasjoner og tungemål.

Paret fra Taiwan
For ikke så lenge siden kom det en mann som hadde munnbind forbi Betania og spurte Aarnes etter «the main church» (hovedkirken). Da pekte Aarnes på kirken som man ser godt. Ikke lenge etter kommer mannen tilbake og sier «Closed» (stengt). Det er om morgenen, og Hurtigruta kommer til Kirkenes klokken 09.00.

– Da begynte jeg tenke: «Hvorfor vil han i kirken?» Det endte med at jeg ble med ham til Hurtigruta. Han forklarte at kona hans var syk, og at hun var om bord på båten.

Det viste seg at mannen var fra Taiwan.

Olje

– Jeg bor ikke så langt fra kaien. Så sier jeg: «Vent her!» Det tar ti minutter opp og ti minutter ned. Jeg fikk tak i en kinesisk bibel, og så kom jeg litt ned i bakken på vei tilbake da det slo meg: «Geir, du glemte olje!» De ti minuttene sprakk. Men jeg fikk tak i olje, og han sto og ventet utenfor Hurtigruta. Kona sto og ventet på båten.

Aarnes kom om bord uten å måtte vise legitimasjon. I lugaren til paret forklarte han hvorfor han hadde med seg olje.

Geir, du glemte olje!

– De sa: «Ja, ja, du må be.» Det var ikke noe «kanskje», det var ganske så direkte. Da fikk jeg tatt olje og smurt på og forklarte litt, og vi fikk be. Etter det gikk jeg og mannen ut på dekket. Han tok blide av meg og fikk min e-postadresse.

Kinesiske turister
En annen historie Geir Aarnes deler, handler om noen kinesiske turister som ville se nordlyset. Men det var ikke noe nordlys, og de skulle reise snart.

– Jeg hadde en kinesisk bibel og ville gi den til dem. De ville ikke ta imot, for de følte at de måtte gi noe i gjengjeld. Så kom det en dame forbi som jeg kjenner så vidt. Hun sa: «Hvis han vil gi dere en bibel, så ta imot.» Og da tok de imot.

HVERDAGSKRISTNE: Tove Norheim og Geir Aarnes har også gode historier å fortelle fra kristenlivet i Kirkenes. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Enorme muligheter
– Hva ser dere som mulighetene til å nå ut med evangeliet i Kirkenes?

– Med tanke på flyktninger, hurtigruteturister og turister som kommer hit på annen måte, synes jeg at det er en enorm mulighet til å nå ut med evangeliet, svarer Aarnes.

– De blir ikke en del av menigheten, men det er lettere å gi til de fremmede enn til nordmenn, er Norheims erfaring.

Hun stiller spørsmålet som hun har stilt før: – Hvordan skal vi nå de som bor her og få dem til å bli en del av menigheten?

Det er en enorm mulighet til å nå ut med evangeliet.

Frelsesarmeen
Tove Norheim viser til at de var veldig på for å kontakte flyktninger i begynnelsen.

– Men Frelsesarmeen har språkkafé og forskjellige andre aktiviteter, og de har et opplegg og en måte å drive på som er helt annerledes enn det vi gjør på Betania. På Frelsesarmeen har de et flott tilbud og kan søke om penger til det ene og det andre, og de er flere sammen om hjelpe flyktningene.

Kan bli nedlagt

Norheim understreker at positiv til at folk går i Frelsesarmeen, men hun innrømmer at det hender hun tenker at folk må gå i Betania.

– Hvis alle går i andre menigheter, blir vi til intet, eller nedlagt. Jeg ser for meg at vi blir nedlagt hvis det ikke blir noe annerledes, fordi jeg klarer ikke mer.

Da tenker Norheim på at hun har ansvar for alt det praktiske på Betania, som vask og vedlikehold.

Hvis alle går i andre menigheter, blir vi til intet, eller nedlagt.

Tidsånd
– Hvorfor tror dere at det er vanskeligere å nå nordmenn med evangeliet enn de fremmede?

– Det har noe å gjøre med at tidens ånd er at man ikke skal tro på Gud, anser Norheim.

– Mitt inntrykk er at mange som kommer fra andre land, og spesielt Kongo, Eritrea og Etiopia, er kanskje kristne når de kommer til Norge. Men så går det en viss tid – det trenger ikke være så lang tid – så mister de troen på grunn av at Norge er et så rikt land, supplerer Aarnes.

ALENE: – Vi ber og håper om at det kommer flere troende som kan være med og ta ansvar, sier Tove Norheim. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Kongo
Her blir Tove Norheim engasjert og forteller om en familie på fire fra Kongo som bodde i Bjørnevatn, ti kilometer sør for Kirkenes. De var med på alle møtene på Betel i Bjørnevatn, og mannen spilte på trommer.

– Han ba og sang og var så full av Den hellige ånd. Det var så stort å være med på, minnes Norheim.

Skilsmisse

Så begynte familien å være en del av «samfunnet», som Tove Norheim kaller det. De fikk utdanning som helsefagarbeidere. Han fikk seg sertifikat, og de kjøpte seg bil.

– Resultatet ble skilsmisse. Hun reiste med ungene til Oslo, og han gikk her og ble dårligere og dårligere, og ingen av oss tok seg av ham. Jeg har så dårlig samvittighet for den mannen. Han klarte ikke å holde på jobben sin. Han begynte å drikke. Hvor han er i dag, vet Gud.

Hvor han er i dag, vet Gud.

– Det er et problem at det blir for mange på de få, som trenger å bli fulgt opp, konstaterer Aarnes.

Har ikke behov
Tilbake til spørsmålet om hvorfor det er vanskelig å nå nordmenn med evangeliet, har Tove Norheim noe hun vil legge til.

– Jeg har tenkt på det å få folk til å komme. Jeg føler at det er som at forkynnelsen ikke betyr noe. De har ikke behov for det. Det forundrer meg. Det skulle være en naturlig ting å ville gå på møte. Nå har folk mange unnskyldninger.

Håper og ber

Noen ganger har de husmøter hjemme hos Norheim. – Det er fint alternativ til å ha møte på Betania, sier Norheim.

Hun avslutter intervjuet slik: – Vi ber og håper om at det kommer flere troende som kan være med og ta ansvar.

TRUSFORSKING: – No har vi fått eit meir solid innblikk i kva slag tilhøve danskane har til trua og til Bibelen, seier generalsekretær Johannes Baun i Det Danske Bibelselskab. Foto: Carsten Lundager.

Danske tal underbygger trua på stille vekking

/0 Kommentarer/i /av

Står vi overfor ei stille kristen vekking mellom unge vaksne i Vesten? Det er sådd tvil om dette, men nylege tal frå Danmark stadfestar ein slik trend.

Diskusjonen har gått ei stund om aukande kyrkjesøking og meir bibellesing mellom unge i fleire vestlege land – og i kva grad aktuelt forskingsmateriale kan sjåast som påliteleg.

Trekte rapport

I mars kom det fram at data som rapporten The Quiet Revival – Den stille vekkinga – bygde på, var svak reint metodisk.

Det britiske bibelselskapet, The Bible Society, valde derfor å trekkja heile rapporten som var utarbeidd av forskings- og meiningsmålingsinstituttet Yougov og som tydeleg synte at mange fleire unge gjekk i kyrkja eller var på leit etter ei gudstru.

Ikkje alle funn var feil

Samtidig understrekte toppleiaren Paul Williams at feila som var gjort, ikkje innebar at alle funna var feilaktige.

– Det tyder berre at vi ikkje kan underbygge deira data på ein måte vi kan lita på ut frå undersøkinga, skreiv Williams.

Han insisterte på at ein ser ei positiv utvikling mellom unge britar i trusfeltet, sett frå ein kristen ståstad.

Bibelselskapet i London heldt fast på at stadig fleire i Generasjon Z har søkt Gud i tida etter koronapandemien. Her lener dei seg ikkje berre på Yougov si undersøking, men òg på bibelsalstala i Storbritannia og statistikk som syner ein klar auke i kyrkjebesøket.

Finland og Danmark

I april omtalte Kristelig Pressekontor ei finsk undersøking som tyder på at unge finske menn i Generasjon Z ser ut til å søkja seg til kyrkja i større grad enn før, og også i større grad enn kvinner i same aldersgruppa.

Hovudmønsteret har lenge vore stikk motsett, men no vert biletet ein ser i ei rekkje andre land, stadfesta. Der orienterer mange unge menn seg i såkalla konservativ retning, i motsetnad til kvinnene.

OVERRASKANDE: – Funna om unge menn er mellom dei mest oppsiktsvekkande i undersøkinga, meiner Jacob Holst Mouritzen som leier firmaet som har spurt unge danskar om trua deira. Illustrasjonsfoto: Elin Tabitha / Unsplash.

I vår vart det gjort ei undersøking i Danmark i regi av Det Danske Bibelselskab. Tala frå Danmark bygger opp under påstanden om ei stille vekking, og også her er endringa mest markant mellom mennene.

Halvparten av dei 3000 unge vaksne respondentane som har teke del i undersøkinga, seier at dei absolutt trur at Gud finst eller at det finst ei høgare makt.

Auka bibelinteresse

Trenden er tydeligast mellom unge menn. Til det danske bibelselskapet si overrasking melder så mange som ein tredjedel av menn i denne aldersgruppa at dei har vore på gudsteneste den siste månaden.

Dette er data frå undersøkinga Gud og danskerne: Trosanalysen 2026. Den ferske rapporten syner òg at 41 prosent av unge under 30 år gjerne vil vite meir om Bibelen.

Nesten to av tre unge mellom 16 og 30 seier at dei leitar etter meininga med livet.

– Noko er i endring, konkluderer Det Danske Bibelselskab.

Unge mest interesserte

Undersøkinga syner òg at unge i den aktuelle aldersgruppa er dobbelt så interesserte i tru som menneske over 30.

25 prosent av dei spurde mellom 16 og 30 år seier at religion er viktig i deira daglegliv, medan prosentandelen er på berre 13 for dei som har passert 60.

I aldersgruppa 45 til 60 år er det kun 11 prosent som seier det same som sine unge vaksne landsmenn.

Opne for tru

Unge vaksne er generelt langt meir opne for gudstru enn folkesetnaden totalt sett. Nesten 49 prosent av dei som er mellom 16 og 30, trur på ei høgare makt. Her er talet for heile den danske folkesetnaden 39 prosent.

Unge vaksne seier ikkje berre at dei trur eller jaktar gode forklaringar rundt livets store spørsmål, men dei er òg langt meir aktive når dei leitar enn dei som har levd lenger.

26 prosent av dei har gått i kyrkja den seinare tida. For alle danskar er talet kun 10 prosent.

Når det gjeld bibelinteressa, er det svært markante ulikskapar mellom aldersgruppene. Medan 41 prosent av unge vaksne danskar under 30 gjerne vil vite meir om kva Bibelen seier, er talet for heile folkesetnaden berre 22 prosent.

 Unge menn meir religiøse

Igjen – som i andre tilsvarande undersøkingar – syner tala at unge menn ser ut til å vera meir religiøst søkande enn unge kvinner.

34 prosent av unge menn går til gudsteneste. Desse tala inkluderer ikkje kyrkjebesøk i samband med  vigslar, dåp eller gravferder.

Mellom dei unge mennene melder 21 prosent at dei les Bibelen kvar veke, og dei melder oftare enn jamnaldrande kvinner at dei har hatt ei åndeleg oppleving som har påvirka trua deira og forståinga dei har av livet.

– Oppsiktsvekkande

– Funna om unge menn er mellom dei mest oppsiktsvekkande i undersøkinga. Ikkje berre svarar mennene meir ope på spørsmål om tru, men dei tek også i større grad del i aktiv religionsutøving, peikar Jacob Holst Mouritzen på.

Han er leiar for firmaet som har gjennomført undersøkinga.

– Når ein av tre unge menn har vore på ei gudsteneste den siste månaden, og ein av fem les kvar veke i Bibelen, kan ein ikkje avfeie det med at det berre dreier seg om å vere nyfiken. Dette syner at mange unge menn er reelt interesserte i kristen tru, seier han.

Opne om trua

– Kristendom, tru og det andelege er blitt eit framtredande tema i den offentlege samtalen. Politikarar, kulturpersonlegdomar, idrettsfolk og vanlege danskar snakkar no ope om trua, og dei gjer det med større overtyding.

Dette står i kontrast til det sekulære narrativet som freistar å fortrengje religionen til ei eksklusiv privatsfære, står det i den danske rapporten.

– Vi har gjennomført studien fordi det lenge har versert mange historier om unge menneske og tru og om kor nyfikne folk er på kristendomen. No har vi fått eit meir solid innblikk i kva slag tilhøve danskane har til trua og til Bibelen, seier generalsekretær Johannes Baun i Det Danske Bibelselskab. KPK

UNG LANDSMØTE: Konsertene på UL skal holdes i KVS-hallen på KVS Lyngdal. FOTO: SAMBÅNDET AKRIV

Derfor fikk ikke UL tilskudd

/0 Kommentarer/i /av

Lyngdal kommunes lave rangering av søknaden var en viktig grunn til at UL fikk avslag på ønske om en drøy million kroner i statlig tilskudd.

Ung landsmøte (UL) 2026 arrangeres av Misjonssambandet Ung og ImF-Ung. I år skjer det for første gang på ImF-eide KVS Lyngdal, og datoen er 21.-25. juli.

16. mai skrev vi på sambåndet.no at UL hadde fått avslag på en søknad til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om 350.000 kroner til et prosjekt med gjennomføring av «åpne, rusfrie og inkluderende konserter» på UL.

Tre år i Lyngdal

På forhånd hadde UL-ledelsen fått bekreftet fra Lyngdal kommune at vertskommunen for UL i år deltar i ordningen Tilskudd til inkludering av barn og unge.

I brevet fra prosjektleder UL i Misjonssambandet Ung, Josefine Gyland, går det også fram at UL har ønske om å være på KVS Lyngdal «i årene fremover».

Og i et vedlegg til søknaden kommer det fram at den gjaldt for tre år, slik at det totalt dreide seg om 1,05 millioner kroner i offentlig støtte.

Inkludering

Konsertene skal holdes i KVS-hallen, som UL-ledelsen påpeker «er universelt utformet og rommer opp til 2000 publikummere».

I søknaden skrev UL at konsertene skal fungere som «en inkluderende møteplass, hvor ungdommer fra ulik bakgrunn kan oppleve fellesskap, mestring og tilhørighet».

Utenforskap

UL lovet å «rekruttere frivillige og konsertverter fra lokalmiljøet, identifisere og invitere med ungdom som ellers står utenfor, tilby gratis eller rabattert inngang for ungdom i utsatte grupper og å synliggjøre tiltaket i ungdomsgrupper, klubber og sosiale medier i kommunen».

Prosjektet skulle bestå av to-tre konserter gjennom festivaluken, «der ungdommene får oppleve profesjonelle artister i et trygt og lavterskel miljø».

Mestring

Artistene skulle være «kjente innen ungdomssegmentet», definert som musikksjangrene pop og gospel, og konsertene skulle settes opp «med teknisk og visuell kvalitet som gir opplevelsen høy verdi for deltakerne».

I tillegg til det musikalske ville UL «involvere ungdom som crew/frivillige for å skape mestring og eierskap». Det skulle være sosiale møteplasser før og etter konsertene, og det skulle være lav terskel for inngang «med mål om gratis inngang for ungdom i Lyngdal kommune».

Vurdering

I avslagsbrevet skriver Bufdir at de har «sett det totale tilskuddet til kommunen opp mot antallet barn og unge og omfanget av utenforskap blant barn og unge i kommunen».

Bufdir vurderer det med andre ord slik at graden av utenforskap er høyere andre steder enn i Lyngdal.

Lav rangering

Videre påpeker direktoratet at det er kommet inn 11 søknader fra frivillige og private aktører i Lyngdal kommune, og at kommunen selv bare har rangert ULs søknad på niende plass.

Dermed har Bufdir «prioritert andre prosjektet i kommunen i 2026».

Oversøkning

I tillegg viser Bufdir til at det totalt ble søkt om ca. 1 milliard kroner fra ordningen, noe som «innebærer en oversøkning på 793,2 millioner kroner». Da har Bufdir regnet inn at 463 millioner kroner allerede var holdt av til flerårige prosjekter som begynte i 2024.

For tilskuddsåret 2026, som altså var ment å være det første av tre for UL-prosjektet, ble det innvilget 558 nye søknader.

Flere søknader

I budsjettet har UL-ledelsen også lagt inn et uspesifisert beløp på 100.000 kroner i året i «inntekter fra prosjektet». Det kommer også fram i søknaden at UL har søkt om tilskudd fra Eckbots legat og Olsokfondet.

Førstnevnte delte ut 41,4 millioner kroner i 2025, men har ikke offentliggjort noe om 2026 ennå. Olsokfondet eies av Lyngdal kommune, og det kan søkes om maksimalt 10.000 kroner.

Gir ikke opp

20. mai omtalte avisen Dagen Sambåndets nyhet om avslaget. Da uttalte leder for Misjonssambandet Ung, Andreas Furnes, at årets konsert – med den svenske søskentrioen Lin D», skulle gjennomføres som planlagt.

– Vi har fortsatt ambisjoner om en større konsert til neste år. Avslaget gjør at vi må lete etter annen finansiering dersom vi skal klare å tilby gratis eller rabattert inngang for ungdom i utsatte grupper, opplyste Furnes til Dagen.

TVERRKIRKELIG: The Send Norway ble arrangert i juni 2022 i Telenor Arena. I 2027 blir også ImF med på arrangørsiden. Foto: Magnus Løvrød, Ungdom i Oppdrag

Blir med på The Send 2027

/0 Kommentarer/i /av

Både ImF og ImF-Ung blir medarrangører av The Send i 2027.

Det har henholdsvis ImF-styret og landsstyret til ImF-Ung bestemt.

– Vi var med i forrige runde, i 2022, og opplevde det som et godt initiativ som har skapt mye positivt blant voksne ungdommer. The Send handler om misjon og å nå ut med evangeliet. Vi er ImF sin barne- og ungdomsorganisasjon, og misjon er viktig for oss, sier daglig leder Asle Steinbru i ImF-Ung til Sambåndet.

Mange står bak

The Send ble først lansert i Norge i 2020. Visjonen er å inspirere en ny generasjon til å leve helhjertet for Gud.

Ifølge The Send selv inkluder ledergruppen nå representanter fra NLM, Pinsebevegelsen, Laget (NKSS), Misjon Uten Grenser, Impuls, Euromission og Ungdom i Oppdrag. Totalt har 29 kristne organisasjoner, og enda flere lokale menigheter, gått sammen om The Send Norge.

ImF var ikke med på The Send i 2022. Generalsekretær Jarle Haugland i ImF er enig med Asle Steinbrus begrunnelse for deltakelsen og legger til følgende for ImFs del:

– Det er viktig for ImF å stå sammen med søsken i troen på evangelisk grunn og med et sterkt kall til misjon. Det er beundringsverdig at ungdomsorganisasjonene har gått foran, og dersom vi kan gi ryggdekning og tyngde inn i dette, er det en glede. Å se ungdommer oppdage evangeliet og bli sendt ut med evangeliet er en velsignelse å få være med på.

Fornebu

22. juni 2022 samlet The Send over 9000 deltakere i Telenor Arena på Fornebu i Bærum kommune. I forkant hadde et team reist rundt i hele Norge med et kall til unge mennesker om å gå «All in» og tjene Gud hvor som helst og når som helst.

I 2023 fortsatte denne bevegelsen med «The Send Local», som ble arrangert i Oslo, Kristiansand og Rogaland. Disse samlingene samlet over 5400 deltakere til lokale møter, men med samme globale visjon og budskap.

«All in»

Uttrykket «All inn» skapte debatt i kristenpressen, og både Asle Steinbru og Jarle Haugland er oppmerksom på at det kan ligge noen spenninger her ute blant misjonsfolket.

– «All in» har blitt diskutert mye, og det er enkelte teologiske spørsmål knyttet til noen av innslagene. Det tenker jeg at vi står veldig trygt i, sier Haugland og utdyper:

– Det er et nytt arrangement nå, og ImF står veldig godt i det å være en misjonsbevegelse som kaller mennesker til å følge Jesus helhjertet. Det ville være rart å gjøre noe annet.

Prege forkynnelsen

Generalsekretæren håper at dette perspektivet også preger forkynnelse i ImF.

– For det er helhjertet etterfølgelse Jesus kaller oss til. For å sammenligne med menneskelige forhold, så ber ikke en brudgom om å få være halvveis gift og halvveis trofast. Men vi skal forkynne det med mye nåde og sann menneskelighet.

Sunt

Generalsekretæren i ImF oppfatter at det er kommet innspill som gjøre at det gjøres noen justeringer i arrangementet.

– Men med kallet til etterfølgelse og å ha Jesus som herre og frelser, så er det «all in». Så må vi hjelpe hverandre til å kommunisere slik at det ikke handler om å ta seg selv i nakken og prestere. Det går fint an å forkynne «all in» på en sunn måte menneskelig, mener Jarle Haugland.

Daglig leder Asle Steinbru i ImF-Ung samstemmer.

– Så er det klart at vi har mye å vinne på å stå sammen med brødre og søstre i troen, framholder han.

Teologi

Generalsekretæren i ImF er oppmerksom på at det kan være ulike nyanser og bredde også teologisk blant arrangørene.

– Vi får brynes på hverandre. Vår bevegelse har mynt sunt å komme med, repliserer daglig leder i ImF Ung.

Økonomi

Det er mulig å gå inn som medarrangører eller partnere på flere nivåer. Både Haugland og Steinbru sier at graden av engasjement ikke er bestemt ennå. Foreløpig har verken ImF eller ImF-Ung forpliktet seg noe økonomisk.

– Man kan være en aktiv part, og da vil det også handle om økonomi, sier Jarle Haugland.

Fornye de voksne

Generalsekretæren synes det er spennende å registrere en økt lyst til å lese i Bibelen og en økt åndelig tørst, ikke bare hos kristne, men også hos søkende.

– Det er noe som skjer, og det er det enormt viktig at også vi voksne er med på. Også fordi denne generasjonen vil kunne fornye de voksne. Det handler om at det rører seg noe her som jeg håper vi som voksne blir rørt av. Vi Håper The Send kan være med på å styrke det, avslutter generalsekretær Jarle Haugland i ImF.

Mellom 2025 og 2027 skal The Send besøke åtte–ti skandinaviske byer under vignetten «The Send experience».

MOSTER: Møte med menneske i ulike forsamlingar er til oppmuntring for fritidsforkynnar Tor Espen Kristensen. FOTO: KJETIL FYLLINGEN

– Eit privilegium å få peika på Kristus

/0 Kommentarer/i /av

Tor Espen Kristensen brukar noko av fritida si som frivillig forkynnar i IMS. For han handlar det ikkje berre om gleda ved å formidla, men om eit kall til å løfta fram evangeliet og peika på Kristus. No håpar han fleire vil våga å prøva seg i forkynnartenesta.

Tekst og foto: Kjetil Fyllingen

BØMLO: – Eg er med fordi eg har glede av å forkynna, men også fordi eg kjenner på ei dragning mot denne tenesta, seier Tor Espen Kristensen.

Han er ein av dei frivillige forkynnarane i Indremisjonssamskipnaden (IMS). Ved sida av kvardagsliv, arbeid og andre oppgåver set han av tid til å førebu og halda talar i ulike forsamlingar. 3. mai var han på Moster.

Peika på Kristus

– Det handlar ikkje berre om at eg likar å formidla. Det handlar om eit ønske om å få vera med og peika på Kristus og det vi har fått i evangeliet.

Tor Espen er glad i Bibelen, glad i å arbeida med tekstar og glad i å formidla det han sjølv får oppdaga.

– Då opplever eg det meiningsfullt å kunne bidra på denne måten i IMS.

Forkynner jamleg

Kor ofte han er ute og talar, varierer litt frå halvår til halvår. Men vanlegvis blir det åtte til ti møte per semester.

– Ein del av desse er på Horneland og Leirvik, som er to forsamlingar vi sjølve høyrer til i. I tillegg blir det nokre besøk i andre forsamlingar.

For Tor Espen er det noko fint med å få reisa litt rundt og møta ulike fellesskap.

– Det kjekkaste er å møta folk og få sjå breidda i fellesskapet, seier han.

Rikdom

Når Tor Espen skal setja ord på kva som er viktig i forkynninga, kjem han raskt tilbake til Bibelen og evangeliet.

– For meg er det viktig at forkynninga gir Gud ære, og at menneske får sjå meir av det vi har i Kristus. Det er ein enorm rikdom i evangeliet, og god forkynning skal opna Bibelen slik at vi får sjå meir av den rikdomen.

Nær livet

Han understrekar at forkynninga må vera tru mot bibelteksten.

– Ein skal ikkje berre bruka teksten som eit utgangspunkt for eigne tankar, men verkeleg lytta til kva teksten seier.

Samtidig meiner han at god forkynning ikkje kan bli fjern frå livet folk lever.

– Forkynninga må vera nær livet. Ho må tale sant om menneskelivet, om trua, om kampen, om gleda, om synda, om nåden og om håpet.

For Tor Espen er målet klart: – God forkynning skal hjelpa menneske til å sjå Gud klarare, stola meir på Kristus og leva i trua der dei er.

SJÅ KRISTUS: – For meg er det viktig at forkynninga gir Gud ære, og at menneske får sjå meir av det vi har i Kristus, seier Tor Espen Kristensen. FOTO: KJETIL FYLLINGEN

Får mykje tilbake

Sjølv om forkynnartenesta krev tid, førebuing og arbeid, opplever ikkje Tor Espen at dette berre er noko han gir til andre. Han får også mykje igjen.

– Først og fremst skjer det gjennom arbeidet med tekstane. Når eg skal forkynna, må eg sjølv bruka tid med Bibelen, be over teksten og prøva å forstå kva Gud vil seia gjennom den. Det gjer noko med meg.

Han fortel også at møte med menneske i ulike forsamlingar er til stor oppmuntring.

– Sjølv om det krev tid og førebuing, opplever eg det ikkje berre som noko eg gir. Eg får også mykje tilbake.

Veksa inn i tenesta

Tor Espen håpar fleire vil vurdera om forkynnartenesta kan vera noko for dei.

– Ja, eg vil absolutt anbefala fleire å bli med. Dersom nokon kjenner på ei glede over Guds ord og eit ønske om å formidla det, trur eg det er verdt å prøva seg.

Han meiner det er viktig at ein ikkje ventar til ein kjenner seg «utlært».

– Ein treng ikkje tenkja at ein må ha alt på plass før ein begynner. Forkynnartenesta er også noko ein veks inn i.

Alvor

Samtidig ønskjer han å halda fram alvoret i oppgåva.

– Det er viktig å gå inn i det med audmjukskap. Forkynning er ei stor og alvorleg teneste, men også ei veldig meiningsfull teneste.

For Tor Espen Kristensen er det først og fremst dette som står igjen: – Det er eit privilegium å få vera med og peika på Kristus og oppmuntra Guds folk.

HISTORIE-KVELD: John-Inge Rolfsnes bidrog med eigne songar. FOTO: KJETIL FYLLINGEN

Vil gi nye artistar ein scene

/0 Kommentarer/i /av

Elvis, Cash og Dylan – alle bar på ei tru som sjeldan blir snakka om. No vil både forfattar Olav Solvang og arrangørane i Lyd løfta fram historia – og gi plass til nye stemmer.

Tekst og foto: Kjetil Fyllingen

STORD: Onsdag kveld 15. april var det fullt av engasjement på Leirvik bedehus då Olav Solvang heldt kåseri om den kristne populærmusikken si historie (sjå saka over). Bak arrangementet stod musikklubben Lyd – ein gjeng som ikkje berre vil sjå bakover, men også framover.

– Lyd er ein musikklubb og konsertarrangør som ønskjer å løfta fram artistar som kanskje ikkje har så lett for å finna ei scene, seier John-Inge Rolfsnes.

Gir plass

Rolfsnes fortel at dei ser eit tydeleg behov:

– Det er mange som driv med musikk og drøymer om å koma seg opp og fram, men som ikkje slepp til på ordinære konsertscener, fordi dei ikkje er kjende nok eller manglar referansar.

Han meiner kvaliteten ofte er der – men at scenen manglar.

– Me opplever at det er mange artistar som leverer høg kvalitet, men som likevel strevar med å koma seg rundt. Som klubb ønskjer Lyd å vere eit bidrag inn i dette biletet.

Nesten gløymd

Den same tanken ligg bak valet om å invitera Olav Solvang til Stord. Solvang har skrive to bøker om kristen populærmusikk – eit felt Rolfsnes meiner er altfor lite synleg.

– Den kristne populærmusikken si historie er svært underkommunisert. Ein finn lite om dette i vanleg musikkhistorie, seier han.

Sterk respons

Responsen på bøkene til Solvang har ikkje berre kome frå kristne lesarar.

– Eg spurde Olav om han har fått merksemd utanfor kristne krinsar. Svaret var eit tydeleg «ja», seier Rolfsnes.

Han peikar mellom anna på omtale i Dagens Næringsliv og gode meldingar i fleire aviser.

– Han opplevde faktisk å få betre omtale der enn i kristne miljø, fortel Rolfsnes.

Ein kveld som trefte

For arrangørane i Lyd vart kvelden akkurat det dei håpa på.

– Eg opplevde dette som ein veldig fin kveld med eit engasjert publikum. Olav selde mange bøker og sa etterpå at han opplevde publikum som svært interesserte i temaet, seier John-Inge Rolfsnes.

MUSIKK: Tidlegare kulturjournalist i Vårt Land, Olav Solvang (t.h.), snakka om kristentrua til kjende songarar. Her saman med arrangør John-Inge Rolfsnes i musikklubben Lyd. FOTO: FOTO: KJETIL FYLLINGEN

Løftar fram den gløymde historia om kristen populærmusikk

/0 Kommentarer/i /av

Elvis Presley, Johnny Cash, Bob Dylan og Cliff Richard. Dei er verdskjende artistar, men ifølgje forfattar og tidlegare kulturjournalist Olav Solvang er ein viktig del av historia deira blitt altfor lite fortald: den kristne trua.

Tekst og foto: Kjetil Fyllingen

STORD: Onsdag kveld 15. april gjesta Solvang Leirvik bedehus på Stord, der han heldt kåseri om dei to bøkene sine «Rytmer rett i hjertet – en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge» og «Over stjernene – 208 artister om den kristne troen». Arrangementet var i regi av musikklubben Lyd (sjå eiga sak).

– For meg har dette vore ei veldig viktig historie. Eg er veldig interessert i musikk, i alle moglege former. Då eg vaks opp, var det ikkje så mykje kristen populærmusikk, men så byrja det sakte, men sikkert å koma meir, sa Solvang til dei frammøtte.

Frå kjellar til bok

Solvang fortalde at bokprosjektet heilt konkret starta heime i kjellaren, mellom plater og CD-ar samla gjennom fleire tiår.

– Kona mi Astrid kom ned og sa: «Kva skal de gjera med alt dette når denne historia går tapt?» Då sa ho at eg måtte skriva bok om det. For den kristne populærmusikken var jo ikkje dokumentert i bokform, fortalde han.

Det som først var tenkt å bli ei bok på 200 sider, vaks til eit langt større prosjekt.

– Historia var så stor og så spennande at eg måtte kutta 200 sider og likevel enda på 650, sa han om den første boka.

Kristen påverknad

Gjennom kåseriet la Solvang vekt på kor stor påverknad kristen tru og gospelmusikk har hatt på populærmusikken, både internasjonalt og i Norge.

Han drog linjene tilbake til 1950-talet og peika mellom anna på korleis Elvis Presley, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins alle hadde røter i kristne miljø.

– Dei som påstår at rock’n’roll var djevelens musikk, tek feil. Det var pinsevenene sin musikk, sa Solvang til latter frå salen.

– Underkommunisert historie

Han viste også korleis artistar som Johnny Cash, Cliff Richard, Bob Dylan og fleire andre har vore opne om tru, omvending og korleis kristendommen har forma både livet og musikken deira.

– Dette er historier som har hatt stor betydning for mange menneske og for norsk populærmusikk, men som dessverre er blitt underkommuniserte, sa Solvang.

RYTMISK: Ifølgje Olav Solvang var Aage Samuelsen (1915-1987) ein av dei aller første i Norge som tok i bruk rytmisk musikk i kristen samanheng. FOTO: KJETIL FYLLINGEN

Tidleg ute

Ein stor del av kvelden handla om den norske historia. Solvang løfta fram pionerar som Aage Samuelsen og Arvid Vangberg, og vidare utvikling gjennom ungdomskor, Tensing-rørsla og kristne artistar og band på 1970- og 80-talet.

Aage Samuelsen grunnla pinseretninga Maran Ata (betyr «Vår Herre kommer»). Olav Solvang skildra Samuelsen som ein av dei aller første i Norge som tok i bruk rytmisk musikk i kristen samanheng.

– Han var tidleg ute og skreiv den eine kristne, rytmiske songen etter den andre, sa Solvang.

Han peika også på korleis mykje av denne musikken lenge møtte motstand i kristne miljø, sjølv om fleire av songane sidan har fått ein sjølvsagd plass i norsk kristen songtradisjon.

KJENTE: Flekkerøyguttene og Egil & Arne var andre songarar Olav Solvang var inne på. FOTO: KJETIL FYLLINGEN. Montasje: Sambåndet

Ville dokumentera

For Solvang har arbeidet med bøkene handla om meir enn musikkinteresse. Det har også handla om å ta vare på ei viktig kulturhistorie.

– For meg har det vore sentralt både å få dokumentert ein viktig del av musikkhistoria, men også den kristne musikkhistoria, sa han.

Kvelden på Leirvik bedehus baud både på forteljingar, musikkeksempel og personlege refleksjonar frå ein mann som gjennom fleire tiår har følgt feltet tett – både som journalist, samlar og forfattar.

Og bodskapen hans var klar: Historia om kristen populærmusikk er langt større, rikare og viktigare enn mange er klar over.

RESPEKT: Jarle Haugland sier at arven skal forvaltes med stor respekt. FOTO: TRO & Medier

Har fått oversikt over arv

/0 Kommentarer/i /av

Kontantbeløpet i arven som ImF har fått, viser seg å være nesten seks ganger høyere enn det som hittil har vært kjent.

ImF-ledelsen har nå fått full oversikt over verdiene i arven som kom fra en 92 år gammel ugift mann fra Kristiansand. Det viser seg at kontantbeløpet er på 5,8 millioner kroner. Disse pengene har ImF nå fått inn på konto.

Sist Sambåndet skrev om arven, var i nr. 1/26, som kom ut 21. mars. Det kjente beløpet da var på 1,1 millioner kroner, men en hadde indikasjoner på at verdiene var høyere.

Ikke dagligdags

– Dette er et veldig stort beløp for oss, og det er ikke dagligdags å få en slik økonomisk hjelp på veien, sier generalsekretær Jarle Haugland i ImF og fortsetter:

– En blir litt målløs. Her er det noen som hadde så stort hjerte for indremisjonsarbeidet at de valgte å gi det videre til kommende generasjoner gjennom ImF. Det er enormt inspirerende, og det utfordrer oss til å forvalte arven på en god måte.

Brødrepar

Det hører med til historien at arven egentlig er fra et brødrepar. De avtalte at den av dem som levde lengst, skulle arve den andre. I 1991 skrev de i testamentet at verdiene så til slutt skulle gå til «Det vestlandske indremisjonsforbund», ImF i dag.

– Dette var et valg begge brødrene tok. De har spart og tjent opp disse verdiene, og så gir de det fra seg. Det må vi forvalte med stor respekt, både med tanke på dem og på misjonsoppdraget, understreker Haugland.

Leilighet

I tillegg til kontantene inneholdt arven som kjent også en leilighet sentralt i Kristiansand. Denne er nå i ferd med å bli annonsert for salg, med en prisantydning på 7,5 millioner kroner.

Det antyder en totalverdi av arven på om lag 13 millioner kroner.

Utvalg

Når det gjelder forvaltningen av dette, opplyser generalsekretæren at ImF-styret har besluttet å sette ned et utvalg bestående av kompetente personer i indremisjonsfamilien. Disse skal gi ledelse og styre råd.

– Det vi i utgangspunktet kan tenke om bruken, er eksempelvis å bedre likviditeten og betale ned på lån, samt fondssparing og eventuelt også vurdere om det er rom og behov for økt satsing i arbeidet, utdyper Haugland.

Drift

Om økt satsing sier han at det eventuelt må skje med varsomhet, ettersom driftsunderskuddet jo ikke endres av det faktum at forbundet har mottatt en arv.

ImF trenger ikke lenger å bruke av dyr kassakreditt for å betale lønn og løpende utgifter.

– Vi har fortsatt betydelig gjeld. Men det er gjort et stort arbeid fra tidligere ledelse på å redusere gjeldsbelastningen, og arven vil bidra til å bedre det bildet, sier Haugland.

Gaver

Når det gjelder driften, påpeker generalsekretæren at ImF har behov for å øke givertjenesten, primært gjennom faste givere.

– Det å være et stort fellesskap gjør at vi gjennom ordningen Gaver med skattefradrag (FGS) kan invitere folk til å gi litt månedlig. Den sunne økonomien kommer av at mange gir litt, resonnerer Jarle Haugland.

FRA JAKOBSELVKAIA: Få den andre siden av Jakobselvkaia. ALLE FOTO: BRIT RØNNINGEN

Overrasket av Finnmark

/0 Kommentarer/i /av

Det er ganske langt fra Bergen til Finnmark. Slikt kan det bli ulike verdener av. Noe er likt, men mye er ulikt.

Nylig var jeg på reportasjetur til Finnmark, nærmere bestemt besøkte jeg Kirkenes i Sør-Varanger, Vestre Jakobselv i Vadsø kommune og de tilgrensende kommunene Båtsfjord og Vardø.

  • Jeg har vært i fylket før, som tenåring, så det er et gjensyn etter mange år. Minnene fra den gang er diffuse, men de gjorde meg litt forberedt på hva jeg kunne vente meg.

Likevel ble det mange overraskelse på denne turen.

Sol
Første overraskelse er når jeg ankommer Kirkenes. Det er varmt, og solen skinner. Solbriller hadde ikke vært så dumt, men de har jeg ikke tatt med.

Men det er deilig å kunne sitte på en benk utenfor flyplassens terminalbygning og nyte solen uten å fryse, mens jeg venter. Den var jeg ikke forberedt på. Jeg venter på Geir Årnes og Tove Norheim som jeg skal intervjue de timene jeg har her i Kirkenes før jeg flyr videre til Vadsø.

Stoltenberg
Geir og Tove tar godt imot meg. Etter intervjuet tar Geir meg med på en guidet tur i Kirkenes sentrum. Det blir litt spesielt siden mine besteforeldre bodde her. Geir viser meg gaten og huset de bodde i. Jeg husker huset som blått. I dag er det hvitt og større.

Jeg husker huset som blått. I dag er det hvitt og større.

Det neste Geir viser fram, er en byste av Thorvald Stoltenberg. Den er reist fordi Stoltenberg tok initiativ til Barentssamarbeidet da han var utenriksminister i 1992.

KIRKENES: Krigsmoder-monumentet og utstilling av Ellisif Wessels fotografier fra Øst-Finnmark på torget i Kirkenes.

Utstilling
På torget er det en utstilling av Ellisif Wessels fotografier fra Øst-Finnmark. Hun og mannen Andreas Wessel, som var lege, kom til Kirkenes i 1886.

Ifølge utstillingen var Ellisif en overklassejente fra Gausdal som hadde et stort engasjement for arbeiderklassen og svakere stilte i lokalsamfunnet rundt Varangerfjorden. Gjennom sin litterære penn og sine fotografier formidler hun Øst-Finnmarks flerkulturelle historie. Fotografiene er en unik nasjonal skatt.

BÅTSFJORD: Måser i Båtsfjord. Båtsfjord kommune ligger i Øst-Finnmark, på Varangerhalvøya ut mot Barentshavet.

Gruveselskap
Så kommer vi ikke utenom A/S Sydvaranger, gruveselskapet som ble dannet i 1906, og som utvant store forekomster av jernmalm i Varanger, i den østligste delen av fylket.

Etableringen av selskapet fikk stor betydning for utviklingen av Kirkenes både økonomisk og kulturelt. Blant annet bidro selskapet ved byggingen av byens første sykehus i 1909 og kulturhuset Malmklang i 1913.

2. verdenskrig
Guidingen avsluttes ved Kirkens Bymisjons bygg som tidligere var skole. Der henger det en plakett på veggen. Den er reist av norske lærere som takk for all hjelp folket i Sør-Varanger ga 636 lærere i tysk fangenskap 28. april til 4. november 1942.

I det hele tatt er det mye spennende historie i Kirkenes.

TRANSPORT: I januar 2024 var det registrert 20.932 snøskutere i Finnmark, det høyeste antallet av alle fylkene.

Avstand
Den neste overraskelsen går på avstand. Jeg vet jo at det er store avstander i Finnmark, og at det er langt mellom folk.

Hvilken tur det er, denne strekningen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord!

Dagen etter skal jeg kjøre med kretsleder Håkon Garvo i Finnmark Indremisjon og ungdomsarbeiderne Maria Berre og Jon Vegard Arnesen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord for å være med på barnelaget Håkon startet for et og et halvt år siden.

Det er en aha-opplevelse når det gjelder avstand. Vi kjører to timer én vei for å komme til barnelaget som holder til i pinsemenigheten Sion sine lokaler i Båtsfjord.

«Vi er dedikerte», repliserer Håkon når jeg påpeker at man må være engasjert når man kjører fire timer til sammen hver mandag for å ha barnelag. Vi snakker også om avstander.

VIDDA: Reindrift i Finnmark har utviklet seg fra jakt på villrein til tamreindrift og har vært en viktig del av samisk livsstil i århundrer.

Vidda
Og hvilken tur det er, denne strekningen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord! Den går gjennom kommunene Nesseby, Tana, Berlevåg og Båtsfjord.

Ifølge Håkon er det ikke uvanlig at det er snø på veiene i slutten av april, men det er det ikke denne dagen. Ulempen med at det er snøfritt, er at det er mange humper som kommer frem og gjør kjøreturen til en knudrete opplevelse.

Man kjenner på at man er midt i noe vakkert, vilt og stort.

Men det er snø på fjellvidda. Et par ganger ser vi noen som holder på med snowkiting, en sport der en bruker kite eller drage på snø, og utøveren bruker enten ski eller snowboard. Flere steder på turen ser vi samling av snøskutere med eller uten folk til stede. En reinsdyrflokk dukker også opp.

Det flate og snødekte landskapet og det spesielle lyset fra himmelen, gjør at man kjenner på at man er midt i noe vakkert, vilt og stort. Man innser hvor liten man er. Samtidig er jeg takknemlig for at jeg får være her.

VARDØ: Vardø kirke med en av Forsvarets Globus-radarer i bakgrunnen.

Vindfullt
Dagen etterpå tar jeg buss til Vardø. Der overnatter jeg hos en venninne jeg har studert med, og som jeg ikke har sett på flere år. Kontakten er likevel der med én gang. Det er som om vi så hverandre i går.

Hun advarer meg om at neste dag blir det ganske vindfullt og litt snø. Så hun foreslår at hvis vinden blir for heftig, kan jeg ta taxi til sentrum. Jeg får nummeret til taxien, sånn i tilfelle, men har egentlig bestemt meg for å gå.

Jeg må holde meg i lyktestolpen utenfor.

Og det gjør jeg. Igjen får jeg meg en overraskelse. Værmeldingen stemte absolutt. Når jeg kommer forbi Lushaugen, som er en del av Vardø museum, må jeg holde meg i lyktestolpen utenfor. Jeg kan ikke komme på at jeg har vært borti slike vindkast tidligere.

Russland
Lushaugen fikk forresten navnet fordi det fungerte som karantestasjon der det var vask og avlusing. På grunn av stor trafikk mot Russland ønsket det offentlige på begynnelsen av 19-tallet å få bedre kontroll over den helsemessige situasjonen for ut- og innreisende.

Alle fiskere og fangstfolk som skulle på land etter en periode i isen eller på havet, fikk også et tilbud.

FISKE: Produksjon av tørrfisk har en lang historie i fylket og bidrar fortsatt til bosetting og verdiskaping i mange kyst- og fjordkommuner. Bildet viser fiskehjell ved Jakobselvkaia.

Dramatisk erfaring
Videre på vei mot sentrum av Vardø kommer det flere sterke vindkast hvor det kjennes ut som jeg skal flakse av gårde. Heldigvis har jeg stort sett medvind. Midt i det hele prøver jeg å ta bilder. Det er ikke lett å holde kameraet i ro på grunn av vinden.

Jeg finner frem til biblioteket for å varme meg litt og samle krefter for å komme til Haugenstua for å spise. Ikke lange strekningen, likevel gjør vinden det til en dramatisk erfaring. Den forteller meg at her har jeg ikke så mye jeg skal ha sagt.

Jeg sto han av.

Men vinden får likevel ikke siste ordet. Kanskje har jeg i en slik situasjon en fordel av å ikke være så høy. Venninne min fortalte kvelden før om at det kan være en større utfordring for de som er høye å stå imot vinden, på grunn av at balansepunktet ligger høyer enn hos de som er kortvokst. I alle fall; jeg sto han av.

FISKE: Nærheten til gode fiskefelt og store muligheter til å tørke fisk på hjell, skapte grunnlaget til at Vardø tidlig utviklet seg til en av Finnmarks fremste og mest velstående byer.

Dagligvarer
Senere på dagen, etter å ha vært med ungdomsarbeiderne Emilie Grinik Henriksen og Jon Vegard Arnesen på barnelaget i Vardø som holder til i Frelsesarmeen sine lokaler, kjører vi tilbake til Vestre Jakobselv der jeg bor i leilighet på Jakobselvkaia.

På veien stopper vi Kiwi Vadsø for å handle, for butikken som var i Vestre Jakobselv, er nedlagt.

Ifølge google maps er det cirka 16 kilometer fra Jakobselvkaia til Kiwi Vadsø. Det går bra hvis man har sertifikat og bil. Hvis man er blant den sjeldne rasen som ikke har det, blir det mer komplisert. Bussruten viser at det går bare én buss fra Vestre Jakobselv til Vadsø om dagen og to busser fra Vadsø til Vestre Jakobselv om dagen. Skal man gå, tar det noen timer.

MILJØ: Hus, hav og fjell i Vestre Jakobselv.

Utsikt
Vestre Jakobselv er et tettsted med under 500 innbyggere. Det har fått navnet etter elva som renner ut av tettstedet. Laksefiske i elva og rikt fugleliv trekker til seg mange turister i sommersesongen.

Her skal også være hval, men jeg ser ingen mens jeg er her.

I det misjonseide gjestehuset Jakobselvkaia bor jeg i leiligheten Lønnskontoret. Det er en veldig grei leilighet med en utsikt som gir fred i sjelen. Vi ligger, som navnet tilsier, på kaia, ved sjøen, med båter, fisk, fiskehjell og fugler rett utenfor døra. Her skal også være hval, men jeg ser ingen mens jeg er her.

JAKOBSELVKAIA: Her bodde jeg mens jeg var i Vestre Jakobselv.

Trygt
Siden det er så få mennesker her, er det tryggere enn i min hjemby, Bergen. Håkon sier at jeg ikke behøver å låse ytterdøra til Jakobselvkaia. Jeg låser døra til Lønnskontoret selv om det kanskje ikke er nødvendig.

Håkon sier at jeg ikke behøver å låse ytterdøra til Jakobselvkaia.

En av dagene mens jeg er her, kommer det likevel en politibil kjørende og svinger inn mot moloen like ved. Hva den gjør her i nærheten, vet jeg ikke. Kanskje er det ikke så trygt her likevel? Jeg kommer meg i alle fall trygt hjem til Bergen, fascinert, inspirert og betatt av Finnmark.