BERGEN: «Når livet knuser troen», står det som tittel på temaet for fordypningskveld på Søsterhjemmet Haraldsplass i Bergen som arrangeres av Haraldsplass samtalesenter en onsdag i desember 2025.

Eller «Når troen ødelegger sjelen», som er tittelen på den siste boken til professor i systematisk teolog ved MF vitenskapelig høyskole, Jan-Olav Henriksen. Det er Henriksen som skal gå i dybden på temaet denne kvelden.

Sammendrag

(selve artikkelen fortsetter under)

• Artikkelen handler om teologiprofessor Jan-Olav Henriksen og hans bok «Når troen ødelegger sjelen», som tar for seg hvordan kristen tro kan bli skadelig når den brukes på måter som bryter ned menneskers selvbilde og livskraft. Henriksen forteller at boken er skrevet i sorg og sinne etter mange møter med mennesker som er redde for å si noe galt om sin tro og som bærer med seg dype sår fra religiøse miljøer.
• Han understreker at religion i seg selv ikke skader; det er menneskers bruk av religion i relasjoner som gjør det. Den samme forkynnelsen kan oppleves helt ulikt avhengig av hvilke emosjonelle ressurser og erfaringer mottakeren har. Særlig sårbare er de som allerede har opplevd sviktende omsorg eller negative relasjoner.
• Et sentralt tema er gudsbilder. Mange har blitt presentert for en Gud som først og fremst er krevende, kontrollerende og dømmende – en slags «disiplineringsgud». Dette skaper et indre «superego» som gir dårlig samvittighet og konstant frykt for å gjøre feil. Henriksen mener at man kan teste troens sunnhet ved å se på dens frukter: gir den fred, glede og livskraft, eller skam, uro og nedstemthet?
• Han bruker begrepet patologisk teologi om teologi som holder mennesker nede og forsterker negative selvbilder. Mange som forbinder kristendom med skam, har møtt slike former for teologi. For å forklare hvorfor tro virker så ulikt, bruker Henriksen to psykologiske teorier: tilknytningsteori, som viser hvordan tidlige relasjoner former trygghet, og selvpsykologi, som beskriver hvordan indre forestillinger om Gud og oss selv er emosjonelt ladet og vanskelige å endre.
• Henriksen advarer også mot autoritetsdyrking, lydighetskultur og narsissisme i religiøse miljøer, som hindrer personlig vekst og skaper skam. Som motgift løfter han frem behovet for trygge, åpne fellesskap som tåler følelser, fremmer selvstendighet og støtter mennesker i prosessen med å frigjøre seg fra skadelig tro.

Sammendraget er laget ved hjelp av Copilot, en såkalt samtalebasert assistent drevet av kunstig intelligens. Gjennomlest av Sambåndets redaksjon.

Stjeler

– Den siste boken min er skrevet i sorg og sinne og med bakgrunn i erfaring. Det handler om teologi og tro som stjeler livskraft, sier Henriksen og fortsetter introduksjonen til temaet: – Relasjoner er et stikkord til mye jeg vil snakke om i kveld.

Det er alltid mennesker som bruker religion på den ene eller andre måten, som fører til at mennesker blir såret.

På en konferanse han nylig var på i USA, var det noen som sa: «At noen sårer deg, det er en erfaring som mennesker har.»

– Jeg tenkte litt gjennom det. Religion og tro gjør ikke noe i og for seg. Det er alltid mennesker som bruker religion på den ene eller andre måten, som fører til at mennesker blir såret. Det betyr jo ikke at alt vi formulerer som teologi, er OK, men det betyr at det er først og fremst vevet inn i relasjonene vi har, at teologien kan få negative og ødeleggende konsekvenser.

Ressurser
Professoren kommer med eksempler på hvordan samme type forkynnelse – ordrett det samme – kan ramme helt ulikt hos mennesker. Noen kan synes det er OK; det er noe de trenger å høre, noe som de lar seg utfordre av og ta til seg og jobbe videre med. For andre kan det være knusende og ødeleggende.

– Hva er det som gjør forskjellen? Det er ikke det som blir sagt, men det går på de ressursene som den som mottar forkynnelsen, har fått lov til å utvikle i kraft av de relasjonene som hun eller han står i fra før. Disse ressursene har gjort at mottakerapparatet er mer eller mindre innstilt til at man oppfatter det på den ene eller den andre måten, fremholder Henriksen.

Skadelig

Derfor tror han at religion er noe som skader mennesker som allerede er blitt skadet eller har anlegg for å bli skadet i kraft av relasjonen som de har til andre.

– Dette er ikke et forsøk på å si at troen i seg selv eller teologien i seg selv alltid er OK, for det er den ikke, men det er ikke der jeg er mest opptatt av å være i kveld.

Gudsbilde

Når det er snakk om tro og teologi som virker skadelig, fremholder Henriksen gudsbilde som viktig.

Veldig mange av oss har på en eller annen måte gjennom livet fått presentert en Gud som først og fremst er en disiplineringsgud.

– Ofte er ødeleggende tro ikke bare vevet sammen med dårlige relasjoner som man har fra før, men det er også vevet sammen med gudsbilder som mennesker har brukt for å få til det ene eller det andre, sier han og utdyper:

– Veldig mange av oss har på en eller annen måte gjennom livet fått presentert en Gud som først og fremst er en disiplineringsgud som vi skal gjøre noe for, fordi Gud vil det.  Da blir Gud brukt i mor eller fars eller andres liv for å få oss til å gjøre det som de egentlig vil.

Super-ego

Det er ifølge professoren en måte å bruke Gud på der en formidler et gudsbilde der Gud ikke først og fremst er nådig og barmhjertig, men der Gud er krevende og også dømmende, og der Gud etableres som form for et superego. Med andre ord et over-jeg som hele tiden er der og kan frembringe dårlig samvittighet – få en til å gå rundt med en følelse av at det alltid er en fare for at man gjør noe galt.

Dere aner ikke hvor mange jeg har møtt oppgjennom årene som er så redd for å si noe galt.

– Dere aner ikke hvor mange jeg har møtt oppgjennom årene som er så redd for å si noe galt. Når de prøver å finne et språk for troen sin, har de allerede en forestilling om at det er noen som skal bestemme dette for dem. Det dominerende er bekymringen for å si noe galt, ikke gleden over å få lov til å prøve å formulere hva troen betyr for dem.

Frukter

For å teste om troen er ødeleggende eller ikke, foreslår Henriksen å bruke Jesu råd om at på fruktene skal treet kjennes, og om vi kan se noe av Åndens frukter som nevnes i Galaterbrevet.

– Du kan teste om troen ødelegger eller hjelper sjelen å vokse, ved å spørre: Hvilke frukter er det som troen bringer?

En tro som hjelper sjelen å vokse, beskriver Henriksen slik: – Dens frukter preger vårt indre liv og sjelen vår på en slik måte at vi vet at her kan vi åpne opp, her kan vi ha tillit, dette kan vi glede oss over og ikke bekymre oss.

Undertrykke

Selv om det ikke er teologi Jan-Olav Henriksen er mest opptatt denne kvelden, kan han ikke unngå å komme inn på det likevel, nemlig en teologi som han kaller patologisk teologi.

– Patologisk teologi er teologi som vedlikeholder at mennesker holdes nede. Nå kan mennesker ha vært holdt nede av helt andre grunner enn teologiske, men så fortsetter teologien å holde dem nede i en selvopplevelse som ikke er preget av troens frukter, forklarer Henriksen.

Videre definerer MF-professoren patologisk teologi som teologi som skaper grunnlag for negative selvopplevelser på en sånn måte at man skammer seg, at man stort sett er nedstemt, eller at livskraften og troen på egenverd blir borte.

– Det er teologi som bidrar til lidelse, i stedet for frigjøring og glede.

Selvbilde

Dette tror Henriksen er noe av forklaringen på at noen mennesker forbinder kristentro med negative følelser og ødelagt selvaktelse.

Mennesker vender seg bort fra tro dersom de opplever at de stort sett får et negativt bilde av seg selv.

– I dette landskapet er jeg ikke noe verd. I Guds øyne er jeg ingenting. Det er ikke til å underslå at mennesker vender seg bort fra tro dersom de opplever at de stort sett får et negativt bilde av seg selv.

Mønstre

I boken «Når troen ødelegger sjelen» bruker Henriksen to teorier som utgangspunkt for å forstå hvorfor tro kan erfares så ulikt for ulike mennesker. Den ene teorien, tilknytningsteori, handler om hvordan vi utvikler mønstre når vi knytter oss til andre.

– De mønstrene er bestemte av hvordan andre møter oss og ivaretar oss. Hvis mor eller far trøster oss når vi har det vondt og vanskelig – når de lytter til følelsene våre, når de gjør oss trygge når vi er utrygge – utvikler vi et mønster for å knytte oss til det andre, der jeg kan være trygg på at andre vil meg vel, fordi andre ser meg som den jeg er. Det er det ideelle. Men det ideelle er jo ikke alltid tilfellet, konstaterer Henriksen.

«Fraknytning»

For det motsatte er også tilfelle, at noen opplever som et mønster at de ikke blir sett, ivaretatt og møtt følelsesmessig.

– Da blir du usikker, og du må finne måter å knytte deg til den andre på der du ikke blir altfor sårbar, og der du kan trekke deg tilbake dersom det blir vanskelig. Det som er verre, er at du blir utrygg på hvem du selv er, fordi du blir ikke møtt med det du har med deg og det du viser frem.

Forestilling

Den andre teorien kalles selvpsykologi, som er opptatt av hvordan vi forholder oss til oss selv og til andre og verden i kraft av forestillingen vi har inni oss om hvordan verden er. Den teorien bruker begrepet selvobjekt om disse forestillingene vi har inni oss om hvordan verden er, og hvem vi er.

Jeg har et selvobjekt av meg selv, og jeg har et selvobjekt av Gud.

– Selvobjekter er ikke bare forestillinger, men det er forestillinger som er emosjonelt ladet og som er preget av de erfaringene vi har inni oss fra før. Inni mitt hode, for å ta et eksempel, er det mange selvobjekter. Jeg har et selvobjekt av meg selv, og jeg har et selvobjekt av Gud, forklarer Henriksen.

Investering

Professoren påpeker at det selvobjektet man har av seg selv og Gud, er noe man investerer sine egne ressurser i.

– Investeringen handler ikke bare om forestillingsevne. For noen kan det handle om hva det betyr av tid, penger, håp, karriere, tillit, kjærlighet og oppmerksomhet. De kan ha investert mye i gudsrelasjoner selv om de noen ganger kan være skadelige.

Blir værende

Det er investeringen som etter Jan-Olav Henriksens erfaring gjør det vanskelig for mennesker å si adjø til ødeleggende tro og teologi. En sa til ham at «det er det samme som er i spill her, som når mennesker lever i parforhold som er preget av misbruk og dypt problematiske ting».

De blir i det, fordi de er tryggere enn om de skulle gå ut av det.

– Jeg synes det var en veldig tankevekkende kommentar.  De blir i det, fordi de er tryggere enn om de skulle gå ut av det. For den som skal si adjø til et fellesskap der det bare handler om tilpasning og konformitet – og der en aldri blir tatt på alvor som den en er – vet jo ikke hva som skjer der det ikke er noe fellesskap som en har fått bygget opp erfaringer av. Da er det tryggere å bli i det som er utrygt, enn å gå ut i det som er totalt utrygt, resonnerer Henriksen.

Lydighet
Hvilket selvobjekt eller bilde man har av Gud, er med på å skape trygghet eller utrygghet.

– Det kan handle om gudsbilder som stort sett er basert på at Gud forlanger lydighet. Jeg har studenter i dag som kommer fra alle steder i verden, der det som først og fremst er viktig i relasjonen til Gud, er at vi skal være lydig mot gudsbildet, forteller Henriksen og spør:

– Hvor blir det av evangeliet da? Hvor blir det av Guds barmhjertighet og Guds nåde? Og lovsangen og gleden? De er ikke der hvis du legger vekten på – og alt handler om – hvorvidt jeg er lydig nok nå.

Autoriteter
Idealisering er et annet tema Henriksen kommer inn på og som henger sammen selvobjekter og gudsbilder.

– Idealisering vil si at verden blir delt i svart og hvitt. Det er sterke autoriteter som hevder å stå på den gode siden, og som har definisjonsmakten når det gjelder å si hva som er rett og galt, godt og vondt. Hvis vi knytter idealiseringen til lydighet, gjelder det selvfølgelig da først og fremst å være lydig mot de autoritetene. Hvis du ikke er det, hva skjer da? Da kan du bli satt utenfor. Da har du ikke tilpasset deg nok.

Henriksen er klar på at en slik idealisering og autoritetstro kan være farlig. – Det fører til lydighet og tilpasning og til manglende evne til å utvikle selvstendighet. Den som ikke våger å stille spørsmål til det autoritetene sier, får ikke sjansen til å utvikle tillit til egne vurderinger, egne følelser og egne reaksjoner.

Skam
Hvis en ikke er lydig nok eller er tilpasset nok, kan en bli satt utenfor et fellesskap og sitte igjen med skamfølelse.

Skammen er et relasjonelt fenomen som handler om hvordan jeg tror og føler at andre ser på meg.

– Skammen er et relasjonelt fenomen som handler om hvordan jeg tror og føler at andre ser på meg. Det handler ikke om hvordan andre i realiteten ser på meg. Skam blokkerer fellesskap og handlingsliv. Den som skammer seg, er ikke bare utrygg på seg selv, men er også utrygg på hva han eller hun skal gjøre, og hvem han eller hun skal være.

Selvopptatt
Her har Henriksen behov for å komme inn på narsissisme i religiøse sammenhenger.

– Narsissisme handler i stor grad om å bruke andre til å kompensere for mangler i seg selv. I den sammenhengen som vi har oppsatt her, så betyr det at mennesker kan bruke religiøse sammenhenger for å finne en bekreftelse på hvem en er.

Narsissisme handler i stor grad om å bruke andre til å kompensere for mangler i seg selv.

Henriksen understreker at det ikke trenger å være noe galt i at mennesker bruker religiøse fellesskap på den måten, men at det kan bli problemer hvis fellesskapet bare brukes på den måten og hele tiden fungerer på det svake selvets premisser.

Midler

– Da handler det bare om det svake selvets behov, og ikke om fellesskapet i stort. Bekreftelse blir da et middel som motvirker skam eller opplevelsen av mindreverd, og andre blir først og fremst midler, sier han.

Et eksempel som han trekker fram på at andre blir midler, er den som etablerer seg selv som religiøs autoritet.

– Jeg sier: «Jeg skal stifte en menighet, for jeg har en visjon, og jeg skal ha folk med meg, og de skal være enige med meg og dele min visjon.» Jo mer folk jeg samler, jo mer suksessfull er jeg, jo mer kan jeg føle at jeg er noe, jo mer kan jeg overvinne min egen skam eller det som er gjemt langt inni meg av mindreverd.

Vekst
Professoren advarer mot hele tiden å tro på autoriteter og lydighet mot dem.

– Jeg sier det så sterkt at det ødelegger din moralske kompetanse. Det handler om at hvis vi bare er lydige mot det andre sier, så utvikler vi ikke vår egen dømmekraft og evnen til å ta selvstendig stilling. Lydighet og autoritetstro forhindrer faktisk at mennesker vokser som moralske individer. Hvis vi utvikler selvstendig stilling, så betyr det også at vi utvikler en tillit til hvem vi er og hva vi har, som gjør at vi kan vokse som mennesker.

Lydighet og autoritetstro forhindrer faktisk at mennesker vokser som moralske individer.

En viktig del av det å vokse som menneske, er ifølge Henriksen å kunne stå i det som er vanskelig, ambivalent og det tvetydige eller mangetydige i livet, og at en ikke deler verden i svart og hvitt.

– Det er faktisk en god kompetanse å være i noe av det. Jo mer trygghet du har i deg selv, jo mer evne har du til det, sier Henriksen og legger til:

Tro

– Her kommer tro inn. Tro kan fungere på premissene til en selv som ikke har fått sjanse til å utvikle seg, men tro kan også fungere slik at det åpner for mer liv og mer livskraft. Det kan tro bare hvis den spiller sammen med erfaring av å være trygg og tålt. Da kan tro motvirke de usunne behovene for å tilpasse seg eller for å undertrykke følelsene og reaksjonene.

Det er ved å bli kjent med egne følelser og med andres følelser at vi blir hele som mennesker.

Motgiften mot ødeleggende tro oppsummerer Henriksen slik: – Det er å utvikle mennesker som kan være selvstendige og trygge i fellesskap med andre som tror. Det betyr også aksept for alle følelser, selv om ikke alle følelser skal leves ut. Det som er viktig, er at vi trenger å få lov til å kjenne følelsene og bli møtt på dem. Det er ved å bli kjent med egne følelser og med andres følelser at vi blir hele som mennesker. Et menneske som ikke er kjent med hele seg, er ikke helt.

Kjærlighetssorg

For å motvirke ødeleggende tro og patologisk teologi foreslår Henriksen å identifisere det som blokkerer livskraft og livsbegjær, og ha mot til å tørre å si fra når det er deler av troen som bidrar til denne typen blokkering.

Det å endre sin indre verden eller sine selvobjekter, og det å si adjø til et fellesskap og en tro som man har investert mye i, er ifølge Henriksen en lang og krevende prosess. Han sammenligner det med å komme ut av kjærlighetssorg.

– Hvis vi skal komme ut av den sorgen, krever det støttende fellesskap og støttende allianser, der en ikke er overlatt til seg selv. Det å hjelpe mennesker i den forstand, det er hele fellesskapets oppgave. Sjelesorg i positiv forstand som bidrar til å motvirke patologisk tro, det er det kristne fellesskapets oppgave i fellesskap, slår professor Jan-Olav Henriksen fast.