ALPENE: Skredet skjedde i dalen som er kjent som haute Maurienne i de franske alpene på grensen til Italia. Bildet er fra 2011. FOTO: Florian Pépellin/Wikimedia Commons

Mener menneskelige faktorer var årsak til skredulykke

30. mars 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Petter Olsen

Et år etter skredulykken som krevde livet til fire elever ved Alta folkehøgskole, har skolen offentliggjort en hendelsesrapport om ulykken.

Fire voksne elever ved delvis ImF-eide Alta folkehøgskole omkom i en skredulykke i Val Cenis i Frankrike 29. januar i fjor. Sambåndet omtalte ulykken på nett samme dag og fulgte opp med en artikkel i nr. 2/25 (19. februar).

3. februar i år har skolen sluttført en hendelsesrapport om ulykken. Den er skrevet av rektor, Andreas Granerud, og faglærer for Ski og skred-kurset, Bjørn Michaelsen, på bestilling fra skolestyret. Styret har behandlet omstendighetene rundt ulykken.

Sammendrag

Nedenfor følger et sammendrag på ca. 400 ord av artikkelen.

Hendelsesrapporten fra Alta folkehøgskole om skredulykken i Val Cenis 29. januar 2025 beskriver bakgrunnen for ulykken, vurderinger gjort av skolen og studentene, og hvilke menneskelige faktorer som kan ha bidratt til den tragiske hendelsen. Fire voksne elever – Bjarte Selsaas, Jon Håvard Hagerup Appelkvist, Ingrid Velken Kverneland og Emil Tobias Langhus Bye – mistet livet. Rapporten er skrevet av rektor Andreas Granerud og faglærer Bjørn Michaelsen på oppdrag fra skolestyret, og tar sikte på å lære mest mulig for å forebygge framtidige ulykker.

Ski og skred-kurset ble etablert i 2002, og mer enn 160 studenter har gjennomført det uten alvorlige hendelser tidligere. Kurset inkluderer samlinger i Alta, Frankrike og Canada, og innebærer tett samarbeid med internasjonalt godkjente fjellførere. Studentene blir kvalitetssikret både i forkant og underveis i kurset gjennom blant annet 3×3-filtermetoden, Daily Assessment Plan (DAP) og skredvarsler.

Rapporten bygger blant annet på to debrifinger gjennomført med de overlevende. På ulykkesdagen skilte en gruppe på sju seg fra resten, og fire av disse valgte å gå opp en vestvendt fjellside som ikke var del av dagens plan. Dette var i strid med både morgenens grovplan og skredvurderingene. Skolen peker på to konkrete feilstudentene gjorde: de gikk opp et bratt parti nedenfra, og de oppsøkte en leformasjon etter kraftig nysnø og vind – et område som var særlig utsatt for flakdannelse.

Skredproblemene denne dagen var tydelige: ferske fokksnøflak ved rygger og vedvarende svake lag i snødekket. Studentene var kjent med begge forholdene, blant annet gjennom tidligere snøprofiler som viste sårbarhet i området. Likevel vurderer skolen at menneskelige faktorer – ikke manglende kunnskap – er hovedårsakene. Studentene uttrykte selv at de «visste nok». Fenomener som «pudderfeber», der begeistring for gode forhold svekker risikovurderingen, og «familiarity trap», der kjennskap til området skaper falsk trygghet, trekkes fram som avgjørende.

Skolen mener også at et langvarig skredvarsel på nivå 3 kan ha redusert studentenes tillit til varslene. Faglærer og guide uttrykker kritikk mot at nivået ikke ble hevet til 4, gitt mengden nysnø og vind.

Selv om tragedien er dyptgripende, ser skolen ikke behov for store faglige endringer i kurset. De vil likevel styrke skriftlig informasjon om ansvar og menneskelige faktorer. Rapporten avsluttes med en tydelig markering av sorgen og medfølelsen overfor de pårørende, og understreker at ulykken for alltid vil prege skolens historie.

Sammendraget er laget av Copilot, en digital assistent drevet av kunstig intelligens. Sammendraget er gjennomlest av redaksjonen. Under sammendraget finner du lenke til artikkelen i sin helhet.

Dyp sorg

De fire som omkom, var Bjarte Selsaas (29) fra Vindafjord, Jon Håvard Hagerup Appelkvist (31) fra Stjørdal, Ingrid Velken Kverneland (32) fra Færder og Emil Tobias Langhus Bye (22) fra Oslo. Navnene ble offentliggjort to dager etter ulykken.

– Tilbake sitter familier i dyp sorg over å ha mistet sine kjære. For Alta folkehøgskole har dette vært en enorm tragedie, skriver rektor og faglærer.

Første ulykke

De påpeker at hensikten med rapporten er å redegjøre for ulykken og Ski og skred-kurset «for å kunne lære mest mulig av en slik tragisk hendelse». Kurset ble utviklet av skolen og Bjørn Michaelsen i 2002, og på 23 år har flere enn 160 studenter gjennomført halvårskurset som går fra november til mai.

– Dette er den første skredulykken i løpet av kursets historie, framholder rektor og faglærer.

Kvalitetssikring

Kurset startes og avsluttes i Alta og inneholder ellers samlinger i de franske alpene og i Canada. Disse delene av kurset er i regi av og i samarbeid med internasjonalt godkjente fjellførere som guider og instruktører. Ifølge rapporten blir studentenes ferdigheter kvalitetssikret på den første samlingen i Alta «og videre gjennom de krav de må etterkomme før kurset fortsetter i alpene». De tolv studentene i reisefølget, «og særlig de fire som omkom», hadde ifølge rapporten dokumentert omfattende egenerfaring.

Beslutningene som skal tas i fjellet, blir kvalitetssikret på tre måter: daglig bruk av det som kalles 3×3 Filter-metoden (Werner Munter), en Daily Assessment Plan (plan for daglig vurdering, forkortet DAP, red.anm.) og skredvarsler. Skolen vurderer det slik at skredvarslene fungerer som «en daglig ROS-analyse (Risiko- og sårbarhetsanalyse, red.anm.) – der Sannsynlighet og Konsekvens gir en score mellom 1 og 5 som uttrykker risikonivået».

Debrifing

Rapporten beskriver hva studentene gjorde ulykkesdagen. Denne delen bygger særlig på to debrifinger som ble gjennomført med de gjenlevende studentene få dager etter ulykken. (Å debrife noen handler om å innhente informasjon fra noen som har vært med på en bestemt hendelse.) Foruten faglærer var kursets sertifiserte guide i Frankrike med på begge disse, og den lokale skredeksperten var med på den andre av de to debrifingene.

På ulykkesdagen startet sju av de tolv studentene på skitur sammen. Etter at de hadde kjørt flere ganger ned fra en rygg i sørlig sektor, gikk fem av dem videre til et annet fjell. På vei tilbake valgte fire av disse fem å gå opp en fjellside som ikke var planlagt fra morgenen av.

DAP

Hvor dette nøyaktig var, fremgår ikke av rapporten, men en rekke medier meldte at dette var vestsiden av fjellet Signal du Petit Mont-Cenis i Maurienne. Skredet skjedde under den 2984 meter høye toppen Point de Cugne. Det var nesten 1 kilometer bredt og om lag 600 meter langt.

«Grovplanen» fra morgenen av var å holde seg i sørlig halvdel, og dette hadde alle vært enige om. I DAP hadde studentene skrevet at de skulle holde seg unna rygger, i henhold til skredvarselet. (En «rygg» er i denne sammenheng øverste del av langstrakt fjell eller høydedrag.)

De fire som omkom, gikk opp vestsiden av fjellet Signal du Petit Mont-Cenis i Maurienne. Bildet, som er fra 2009, viser sørsiden av toppen. FOTO: Wikimedia Commons

Feil

De tre som ikke ble med på den fatale turen, var i området hele dagen og kunne observere hva som skjedde med de fire som ble tatt av skredet. Ifølge rapporten gjorde studentene to ting som var i strid med det de hadde lært:

De gikk nedenfra og opp
De oppsøkte en vestvendt le-formasjon i en bratt startsone under en rygg – rett etter et større snøfall og med kraftig vind.

Nysnø

Det var to relevante skredproblemer ulykkesdagen. Det første var nydannet snøflak nær rygger på grunn av mye nysnø (60 centimeter i dagene før) og vind. Det andre var «svake lag fra vest mot øst». Begge disse problemene var spesifisert i skredvarselet for dagen.

Det første problemet var ifølge rapporten kjent fra studentene fra dagen før, i skianlegget i Val Cenis, og det andre problemet hadde de jobbet med i hele kursperioden.

Tidlig i kurset hadde hele gruppen på tolv vært forbi ulykkesfjellsiden sammen med guide, og de rapporterte da om svært lite snø og mange steiner som stakk fram. De gravde såkalte snøprofiler vest for ulykkesfjellet, og profilene bekreftet hvor usikkert snødekket var, og hvor farlig det kom til å bli ved neste snøfall.

Menneskelig

I rapporten anser skolen at det var menneskelige faktorer som er hovedforklaring på ulykken. De gjenlevende studentene sa like etter ulykken at «de visste nok». Dersom alle studentene hadde praktisert det de lærte på kurset, hadde ikke ulykken skjedd.

– Det er menneskelig å gjøre feil, vi er ikke maskiner, framholder rektor og faglærer.

Pudderfeber

Studentene forklarte at de ble ivrige fordi det var en fantastisk skidag. Ifølge rapporten peker det mot en klassisk menneskelig faktor som «pudder-feber» (powder fever), gleden over å kjøre i nysnø.

– Dette er en av de vanligste årsakene til ulykker, og den rammer alle ferdighetsnivåer. Powder fever er ekstra vanskelig å motstå når det har vært en lang periode uten snøfall, slik det var i 2025. Faktorene de opplevde den dagen, resulterer i svært mange skredulykker årlig, verden over, påpeker rektor og faglærer.

For å prøve å motvirke dette, legger Ski- og skred-kurset betydelig vekt på «kampen mot seg selv».

Fartsblind

En annen menneskelig faktor er fellen som ligger i å tenke at man er blitt godt kjent («familiarity trap»). I rapporten blir det sammenlignet med å være fartsblind. I novembersamlingen i Alta blir studentene oppfordret til å spre seg og reise til andre steder etter kursperioden for å bygge erfaring andre steder, men i dette tilfellet ble studentene igjen i Maurienne-dalen.

– Skolen ga råd, men vi kan ikke umyndiggjøre voksne studenters prioriteringer etter kurset og på fritiden, framholder Andreas Granerud og Bjørn Michaelsen i rapporten.

Skredvarselet

Videre opplevde studentene at skredvarselet hadde mistet verdi. Det hadde vært på nivå 3 over lang tid, og studentene sammenholdt dette med at det hadde skjedd lite når de var på kursturer i en tidligere periode på nivå 4.

– Faglærer og guide er kritisk til at skredvarslingen ikke endret fra 3 til 4 når det var meldt minst 30 centimeter nysnø og vind oppå det kjente, vedvarende svake laget. Det gikk veldig mange og store nok skred den dagen til at det kunne vært på nivå 4, anfører rektor og faglærer.

Overvurderer

De to skole-ansette vedgår at det er mye å lære og fordøye i løpet av kurset i alpene. For at det ikke skal bli uoverkommelig, sprer skolen de seks kursdagene over en periode på om lag to uker.

Det er også en fare for at folk med ny skredkunnskap overvurderer sitt eget kompetansenivå (Dunning-Kruger-effekten). For å motvirke dette under kurset ble studentene «korrigert som gruppe og enkeltpersoner» på blant annet risikoforståelse. Kursets sertifiserte guide i Frankrike (Fred Buttard) var, ifølge rapporten, fornøyd med risikoforståelsen de tolv viste siste kursdag.

ANSVAR:- Skiulykken i alpene vil alltid være en del av skolens historie, og vi vil fortsette å ta det ansvaret som følger med dette, skriver rektor Andreas Granerud i rapporten. Bildet er fra 2020. FOTO: PRIVAT

Ikke store endringer

– På grunn av de faktiske forholdene presentert av studentene og vurdert av faglærer/ansvarlig guide, ser ikke skolen grunn til å gjøre større endringer ved det faglige innholdet eller metodikken i kurset, skriver rektor og faglærer.

De mener ulykken viser hvor viktig det er å fortsatt prioritere menneskelige faktorer fra første samling i Alta i november. «For å gjøre ansvaret den enkelte student har for egne valg enda tydeligere», har skolen skriftliggjort mer av den muntlige informasjonen som gis på novembersamlingen. Opptaksbrevet som studentene må signere, poengterer også dette ansvaret, heter det i rapporten.

Ingen garanti

Rektor og faglærer oppsummerer med at det å bli for ivrig, er en av de vanligste feilene innen skredulykker.

– Ingen kan dermed garantere at dette ikke vil skje igjen. Over 20 personer omkom i alpene av samme grunn som våre studenter, mens Ski og skred-kurset varte nå i 2026, understreker Andreas Granerud og Bjørn Michaelsen.

Rektor og faglærer avslutter rapporten slik: – Så tenker vi aller mest på de fire familiene som mistet sine kjære. Det var ikke slik et studietilbud med skiglede skulle ende. Vi minnes deres kjære med stor respekt. Skiulykken i alpene vil alltid være en del av skolens historie, og vi vil fortsette å ta det ansvaret som følger med dette.

Anmeldelse ble henlagt

Mor til en av de omkomne har etterlyst en offentlig gransking av skredulykken.

Rannveig Velken er mor til Ingrid Velken Kverneland (32), som er en av de fire som omkom i skredulykken i Frankrike. I avisen VG 17. februar i år ga hun uttrykk for at hun mener det er nødvendig med systemendringer.

Ikke holdepunkter

I intervjuet kommer det fram at Velken politianmeldte Alta folkehøgskole etter ulykken. Hun ønsket at de skulle vurdere om skolen kunne være strafferettslig ansvarlig.

VG skriver at politiet henla saken etter ni dager. Rannveig Velken påklaget henleggelsen til Statsadvokaten, men henleggelsen ble opprettholdt.

I brevet fra statsadvokaten står det at det ikke finnes holdepunkter for at skolen uaktsomt har forårsaket elevenes død, og at eventuelle brudd på folkehøgskoleloven ikke kan straffes etter straffelovgivningen.

HENLAGT: Påtalemyndigheten mener det ikke finnes holdepunkter for at Alta folkehøgskole uaktsomt har forårsaket elevenes død. Bildet er fra 2022. Foto: Sambåndet arkiv

Direktorat

Velken opplever at det er et hull i regelverket siden opplæringsloven ikke gjelder for folkehøyskoler. Hun kontaktet også Utdanningsdirektoratet (Udir) og Arbeidstilsynet for å få svar på om dødsulykken følges opp fra deres side.

Ifølge VG vurderer Udir det slik at saken faller utenfor deres ansvarsområde. De henviser til at det er Arbeidstilsynet som skal føre tilsyn med at kravene til elevenes læringsmiljø følges.

Tilsyn

Seksjonsleder i Arbeidstilsynet, Ida Aagard, sier til VG at det er folkehøgskolenes ansvar å sørge for at bo- og læringsmiljøet er forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til elevenes helse, sikkerhet og velferd.

Hun legger til at Arbeidstilsynet kan føre tilsyn med at folkehøgskolene ivaretar dette ansvaret, men at det ikke har vært en prioritert aktivitet.

Risiko

Ingrid Velken Kvernelands mor har stilt spørsmål ved hvilke risikovurderinger skolen har gjort knyttet til turen og Ski og skred-kurset. Rektor Andreas Granerud opplyser til VG at skolen «i nyere tid ikke har laget overordnede ROS-analyser, men at de er i gang med dette». ROS står for risiko og sårbarhet.

– Jeg vil understreke at vi tar sikkerhet på største alvor. Vi underviser i sikkerhet og jobber med risikovurderinger sammen med elevene våre fra dag én, framholder Granerud.

Som det også framgår av hovedartikkelen, vurderer skolen det slik at skredvarselet fungerer som en daglig ROS-analyse.

Krav

Rannveig Velken fastholder overfor VG at hun mener at det ikke er tydelige krav til kvalitet og hvordan norske folkehøgskoler skal vurdere risiko. Hun understreker at hun ikke vil gå etter enkeltpersoner, men systemet.

– Jeg er opptatt av å se hvilke forbedringer som kan gjøres. For dette kan ikke skje igjen, sier Rannveig Velken.

I hendelsesrapporten fra Alta folkehøgskole opplyses det at skolen valgte å betale ut ulykkesforsikringene for de fire omkomne for egen regning.

– Dette ble gjort for å lette de etterlatte for byrden med å ta dette videre med forsikringsselskapet, skriver rektor og faglærer.

Skolen sier seg lei for at de ikke har lyktes med å følge opp alle de pårørende slik disse har ønsket.

EKSODUS: Mark Sayers mener mennesker i dag føler seg fanget i en individualisme preget av angst og frykt. – Dette er en form for utferd – en eksodus, sa han. FOTO: PETTER OLSEN

Vår utgang fra «Egypt»

12. mars 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Petter Olsen

Hvordan skal vi leve som kristne i Europa i den overgangsfasen vi nå befinner oss i?

KRISTIANSAND: Det var temaet for det andre foredraget til den australske pastoren og kommentatoren Mark Sayers på Awanas fagdag 11. juni i fjor. Det var en oppfølging av hans første innlegg (se egen artikkel over).

Forandring

– En av tingene som definerer øyeblikket vi lever i, er stor grad av flyktighet. Mange ting kan bli forandret, påpekte Sayers.

Han nevnte kunstig intelligens som ett eksempel på forandrende faktorer.

En av tingene som definerer øyeblikket vi lever i, er stor grad av flyktighet

Fasen pastoren og kommentatoren mener Europa er på vei ut av, var preget av forutsigbarhet, styring, prosesser og stabilitet. I overgangsfasen, gråsonen, vil vi fortsatt se elementer av den gamle orden, og det kan virke forvirrende.

– En æra (tidsperiode, epoke, red.anm.) er merket av noen klare tegn og signaler, og når den nye epoken er etablert, vil disse bli tydelige. Men vi lever nå i et øyeblikk der det er motstridende tegn og signaler, analyserte Sayers.

Posisjoner

I den utgående, etter-kristne tidsperioden der man tenkte at Europa kom til å forbli sekulært, kunne man i det minste komme opp med noen strategier, noen kristne praksiser.

– I et gråsone-øyeblikk med stor flyktighet, vil jeg ikke gi dere noen praksiser, men kanskje heller noen posisjoner (postures), basert på at vi opplever en lavere grad av kontroll, sa Sayers.

LOVSANG: En internasjonalt sammensatt gruppe ledet lovsangen på fagdagen. FOTO: PETTER OLSEN

Moses

Så hvordan posisjonerer vi oss i det uforutsigbare overgangsøyeblikket vi lever i?

Her viste pastoren fram Moses. Han ble oppdratt i den egyptiske kongefamilien og befant seg da i en forutsigbar situasjon. Men dette forandret seg, og Moses ble plutselig kastet ut av den kjente verden og befant seg i eksil.

Gud begynte å forme Moses til en leder som skulle føre folket sitt ut av fangenskap

– Og Gud begynte å forme ham til en leder som skulle føre folket sitt ut av fangenskap.

Utgang

Mark Sayers brukte dette som et bilde på hva kristne ungdomsledere i dag står overfor.

– De unge er fanget av teknologiske nettverk og sosiale plattformer som utnytter deres følelser og oppmerksomhet på en måte som jeg tror fremtidige generasjoner vil under seg over hvordan det kunne skje.

Dette er en form for utferd – en eksodus

Som Moses, fortsatte pastoren, er vi kalt til lederskap for mennesker som føler seg fanget i en individualisme preget av angst og frykt.

– Dette er en form for utferd – en eksodus, sa Sayers.

VELKOMST: Anne Lene Otterøen og Øivind Augland var blant dem som ledet gjennom programmet. FOTO: PETTER OLSEN

Nøkkelen

Han viste til 2. Mos 33. I v. 12 utfordrer Moses Gud på at Han ikke har latt Moses se hele planen for utferden. Moses ønsket altså den gamle ordens forutsigbarhet. Guds svar, i v. 14, var at «Mitt åsyn skal gå med, og jeg vil føre deg til hvile». Her står «åsyn» for Gud selv. Guds nærvær skulle gå med dem.

– Dette er nøkkelen, mente den australske pastoren.

Vekkelse og fornyelse i Europa har historisk skjedd når folk har nådd enden av det de greier selv

I mange europeiske land har man vært gode på prosesser, planlegging, samarbeid, nettverk og manualer.

– Men vi har ikke vært så gode på å slippe kontrollen og faktisk trå over til et sted der du ikke har annet å stole på enn Guds nærvær. Vekkelse og fornyelse i Europa har historisk skjedd når folk har nådd enden av det de greier selv, påpekte Sayers.

Josva

Et annet poeng pastoren tok ut fra 2. Mos 33, er det vi leser i v. 11. Herren talte til Moses i sammenkomstens telt utenfor leiren (v. 7f), og så vendte Moses tilbake. Om Josva – han som skulle bli den nye lederen – står det at han «var alltid i teltet», i leiren.

Josva blir formet av å se at Moses går inn i Guds nærvær

– Josva blir formet av å se at Moses går inn i Guds nærvær. Han lærer av det Moses har lært i sine møter med Gud. Dermed får også den neste generasjon del i Guds nærvær, utla Sayers.

SAMTALE: Mark Sayers deltok også i en panelsamtale, her flankert av Michael Handler (t.v.) og Matt Markins, begge fra Awana i USA. FOTO: PETTER OLSEN

Sult

Pastoren og kommentatoren lurer på om ikke dette er noe av det som skjer i overgangsøyeblikket vi lever i.

– Nesten uten at vi får det med oss – over hele verden og på mange overraskende måter – slår Gud på en veldig sult i mennesker. De blir plutselig slik som kirkefaderen Augustin snakket om – «Våre hjerter er rastløse inntil de kan finne hvile i deg» – observerte Sayers.

Australia

I Australia gir dette seg eksempelvis utslag i at nesten 800.000 voksne australiere i 2021 gikk fra å svare at de ikke hadde noen religion, til at de var kristne. De fleste av disse var over 55 år gamle.

– Det viktigste de oppga at de søkte, var en opplevelse av guddommelig fred og gudsnærvær, utdypet Sayers.

Støtter

Så hvordan skal vi møte dette behovet som kristne?

Pastoren vendte seg til Åpenbaringen 3,12. I sendebrevet til menigheten i Filadelfia sier Jesus at «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel».

Jeg tror at verden ser etter slike støtter, slike eldste

– En støtte er motstandsdyktig og arbeider sammen med andre støtter. Jeg tror at verden ser etter slike støtter, slike eldste. Mennesker som ønsker å leve på en måte som skaper rom gjennom sin motstandsdyktighet, sitt nærvær og sin karakter, sa Sayers.

Tempel

Støtter virker altså slik at andre kan blomstre.

– Men når alt kommer til alt, nevnes de i Åpenbaringen fordi støttene i tempelet skapte rom for at Gud kunne være nær der, framholdt Sayers.

I dette nye tempelet lever vi som støtter

Pastoren trakk fram Matt 24, der disiplene lot seg imponere over tempelet i Jerusalem, og Jesus forutsier at det «skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal brytes ned».

– Jesus bygger et nytt tempel i denne verden, men han har ikke reist et tredje tempel i Jerusalem. I dette nye tempelet lever vi som støtter, sa Sayers.

Gudsnærvær

Dette realiseres, mente australieren, når mennesker sier at «jeg ønsker å leve på en måte som gir rom for andre mennesker, som gir rom for Guds herlighet og Guds nærvær, og jeg skal gjøre det ved å arbeide sammen med mine kristne brødre og søstre».

– Lik Josva, kan da unge mennesker komme og bli formet sammen med oss, fordi Gud er nær når vi lever som støtter, sa Sayers.

Forventning

I den etter-sekulære æraen pastoren og kommentatoren altså mener vi er på vei inn i, trenger vi som kristne å leve med en annen form for makt. Det handler ikke om politisk makt, men om Guds.

Guds kraft kommer fra en økt forventning til hva Gud kan gjøre

– Guds kraft kommer fra en økt forventning til hva Gud kan gjøre. Så øk dine forventninger til Gud. Guds kraft kan faktisk nå folk gjennom evangeliet, og Jesus er blant oss, understreket Sayers.

Ettersom vi er i et overgangsøyeblikk, en gråsone, må vi også være tålmodige. Og Gud vil gå fram med sin kraft på ulike måter i ulike land.

Tre ting

Med tanke på hans eget hjemland, fortalte Mark Sayers at han hadde intervjuet en historiker med kunnskap om fornyelse i den kristne kirken. Vedkommende hadde trukket fram tre ting: Gud handler når det er «ekstraordinær enhet, bønn og forventning».

Sayers mente å se alle disse tre i funksjon nå, og han nevnte særlig bønn.

Vi har en utrolig mulighet. La oss tre inn i den

– Vi opplever en hunger etter bønn, ikke minst blant unge. La oss be vedvarende for den nye generasjonen, oppfordret Mark Sayers.

Pastoren, kommentatoren og forfatteren avsluttet slik:

– Vi har en utrolig mulighet. La oss tre inn i den.

ÆRLIGHET: – Dersom vi ikke er ærlige med våre liv, tror jeg ikke vi har en nøkkel inn i de unges liv, sier nestleder i Ungdom i oppdrag, Ann-Helen Sperrud. FOTO: PETTER OLSEN

Nøkler til unges liv

11. mars 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Petter Olsen

– Gi de unge noe å dø for, så får de noe å leve for, spissformulerer nestleder Ann-Helen Sperrud i Ungdom i oppdrag (UiO).

KRISTIANSAND: På Awanas fagdag i Hånes frikirke i Kristiansand 11. juni i fjor delte hun fra sin erfaring særlig med det som kalles «generasjon z» (født mellom 1997 og 2012). I noe mindre grad jobber hun også med enda yngre «generasjon alpha» (født mellom 2010 og 2024).

– Jeg får det midt i ansiktet hele tiden at dette er en ny generasjon som fungerer annerledes enn tidligere generasjoner, sa 44-åringen.

Et skifte

Nestlederen i UiO har arbeidet med tenåringer siden hun selv var på samme alder.

På et tidspunkt innså jeg at det har skjedd et skifte

– På et tidspunkt innså jeg at det har skjedd et skifte, og et større skifte enn jeg er vant til fra tidligere, sa Sperrud.

Teknologi

En av de enkleste forskjellene handler om at de er «digitale innfødte», for eksempel når det gjelder bruk av mobiltelefon. At unge får tilgang til dette mye tidligere enn da UiO-nestlederen selv var tenåring – og at det nå også handler om smarttelefoner, mener hun gjør at de unge også vil bruke teknologien annerledes enn tidligere.

Den største forskjellen i framtiden mellom generasjon alpha – 16-åringer og yngre – og generasjon z, mener Sperrud vil ligge i at den yngste gruppen i tillegg vokser opp med kunstig intelligens (KI).

NY: – Jeg får det midt i ansiktet hele tiden at dette er en ny generasjon som fungerer annerledes enn tidligere generasjoner, sa Ann-Helen Sperrud. FOTO: PETTER OLSEN

Påkoblet

– En av de tingene vi ser, er at generasjon z er ekstremt påkoblet. De har mer til felles med tenåringer på andre siden av verden, enn de har med min generasjon.

En av de tingene vi ser, er at generasjon z er ekstremt påkoblet

Når foreldrene tror at ungdommene deres er alene på rommet, har de vennene sine på øretelefonene og spiller dataspill sammen med dem.

– De er super-sosiale, fastslo Sperrud.

Kulturelle koder

Nestlederen i UiO konstaterer dermed at tenåringene bruker internett på en helt annen måte enn det hennes egen generasjon har gjort. Hun mener dette gir en god mulighet når det gjelder å dele tro.

De vil dele troen på en måte som vi ikke har sett før

– De vil dele tro med sin generasjon med de samme kulturelle kodene, uansett hvor man er. For de er oppvokst med de samme profilene på Tik Tok og Youtube. Vi har fått en globalisering av noen av disse kulturelle kodene, og det vil føre til at de vil dele troen på en måte som vi ikke har sett før – og de gjør det, sa Sperrud.

Skam

I forbindelse med et stort arrangement i 2022 (Send, red.anm.) jobbet UiO-nestlederen med å rekruttere mange fra generasjon z til å være med i omreisende grupper innen UiO. Hun snakket med noen av disse. En jente fortalte at hun hadde gjort noe dumt, og Sperrud rådet henne til å be om tilgivelse og så gå videre.

– «Nei», sa hun, «jeg må gå noen strafferunder først».

Ann-Helen Sperrud forsto ikke helt hva jenta mente med dette, og det plaget henne. Da hørte hun en annen ungdom si at «jeg vet ikke om jeg er verdig til å være her».

Jeg ville ikke ha spurt om jeg var verdig nok

– Det undret meg enda mer. Selv ville jeg ha stilt meg spørsmål som «Er jeg god nok? Har jeg det som skal til?». Men jeg ville ikke ha spurt om jeg var verdig nok.

Det gikk opp for UiO-nestlederen at dette var «skam-språk».

– Dette er ikke min generasjons spørsmål om synd versus uskyld, det handler om skam.

SKAM: – Når man tar bort objektiv sannhet, tar man bort det man kan måle synd opp mot. Da sitter man igjen med skam, konstaterte Ann-Helen Sperrud. FOTO: PETTER OLSEN

Nøkkel

Da hun begynte å grave i dette, forsto hun at skam er en av nøklene til de unges hjerter.

– Når man vokser opp i en postmoderne verden, der man tar bort objektiv sannhet, tar man bort det man kan måle synd opp mot. Da sitter man igjen med skam, konstaterte Sperrud.

De unge var med andre ord ikke så opptatt av dårlig samvittighet, men de var svært opptatt av det å kjenne på skam og hvordan man kommer ut av det.

Bibelen

UiO-lederen framholdt at mye av Bibelen er skrevet inn i en kultur preget nettopp av ære og skam.

De har mer til felles med skam- og æreskulturer i Midtøsten enn med oss

– Så den gir oss mange spor for hvordan vi kan hjelpe dem. De har mer til felles med skam- og æreskulturer i Midtøsten enn de har med oss, sa Sperrud.

Tillit

Da hun i en tale kom til å dele om hva hun selv skammet seg over, opplevde hun et gjennombrudd i kontakten med ungdommene. Det leder henne til et et annet punkt som hun mener særpreger generasjon z.

– De ser etter ærlige liv og ekthet på en måte jeg aldri har sett før. Og da jeg delte min skam-historie, gjorde at jeg fikk tillit, og at de åpnet hjertene sine.

ÆRLIGHET: – Dersom vi ikke er ærlige med våre liv, tror jeg ikke vi har en nøkkel inn i deres, reflekterte Ann-Helen Sperrud. FOTO: PETTER OLSEN

Filter

En av grunnene til at de unge leter etter ekthet, tror UiO-nestlederen er at hennes generasjon kom med filter og ville framstå som «Generasjon perfekt», eksempelvis på sosiale medier.

– De ser rett gjennom alt det der. De går tilbake og ønsker f.eks. «dumme» telefoner, påpekte Sperrud.

Dersom vi ikke er ærlige med våre liv, tror jeg ikke vi har en nøkkel inn i deres

Dette, fortsatte hun, bør gjøre noe med måten vi som voksne kommuniserer med dem på.

Ærlighet

– Dersom vi ikke er ærlige med våre liv, tror jeg ikke vi har en nøkkel inn i deres.

UiO-lederen viste til den amerikanske sosialarbeideren og forskeren Brené Brown. Hun har sagt at skam er noe vi alle erfarer og at det handler om dette: «Er jeg verdig til kjærlighet», «Er jeg verdig til å høre til?»

Aktivistisk

Enda en ting Ann-Helen Sperrud har lagt merke til, er at generasjon z er «ekstremt aktivistiske».

– Dette er «Greta Thunberg-generasjonen», de ønsker å gjøre en forskjell.

Dette er «Greta Thunberg-generasjonen», de ønsker å gjøre en forskjell

Til alle tider, forklarte UiO-nestlederen, har enhver generasjon stilt to spørsmål: «Hvem er jeg», og «Hvor hører jeg til?»

– Men generasjon z, og også alpha, legger til et spørsmål: «Hvor kan jeg gjøre en forskjell? De ønsker å ha noe å bidra med. Av og til sier jeg det slik: «Gi dem noe å dø for, og de vil ha noe å leve for.» De ser etter å kunne påvirke verden rundt seg, å fikse det som de tenker at vi ødela.

IVER: – Vi ser nå den samme iveren, denne all in-holdningen, hos en 13-åring, sier Ann-Helen Sperrud. FOTO: PETTER OLSEN

«All in»

I den eldste delen av generasjon alpha, opp mot 16 år gamle, erfarer UiO den samme «overtenningen» for tro som generasjon z hadde som 18–19-åringer da de begynte på Bibelskole eller Disippeltreningsskole (DTS).

– Vi ser nå den samme iveren, denne all in-holdningen, hos en 13-åring. Det er fantastisk. Tenk bare hvor mye de kan vokse åndelig sett gjennom tenårene, og hvor mange kamper de blir spart for, framholdt Sperrud.

Åndelige

UiO-nestlederen påpeker at dette også gir organisasjonen store muligheter og et stort ansvar. Hvordan sørger man for at de ikke blir slukner hen siden de var «all in» allerede som 13-åringer.

Denne generasjonen er ikke «vaksinert mot tro»

– Denne generasjonen er ikke «vaksinert mot tro». De vokser opp og er åndelige. De leter ikke nødvendigvis etter Gud, men de ser etter sannhet, noe å bygge livet sitt på. Og de går helt inn for det når de finner det.

Forskning i Sverige som involverte 17.000 tenåringer («Ungdomsbarometeret»), viste at de alle lette etter tro, en dypere mening. I Storbritannia har bibelsalget økt med 85 prosent de siste årene, og det var en ungdomsutgave som solgte best.

Motstand

På den andre siden vokser de opp i en verden der forholdene for tro ikke er enkle.

Dersom du er inne, er du «all in»

– Men kanskje fordi motstanden mot tro er så stor, har man ikke «gjennomsnittskristne» lenger. Du gjør et valg; enten er man inne, eller så er man ute. Og dersom du er inne, er du «all in».

Deler tro

Dette påvirker også ungdommenes venner.

– For de deler troen sin på en måte jeg ikke har sett før, sa Sperrud.

UiO-nestlederen eksemplifiserte med å fortelle om en episode med hennes egen datter og noen av hennes venninner. Da hun hentet dem etter en ungdomssamling en fredagskveld, spurte hun om de hadde noen planer for helgen. Hun ble blåst bort av svaret som kom fra en ellers stillferdig 14-årig gutt i baksetet på bilen: «Jeg skal ut på gateevangelisering i morgen, og jeg ser veldig fram til det!»

Disipler

Ann-Helen Sperrud mener at et annet navn som kan settes på generasjon z, er «disippel-generasjonen».

De ser etter voksne som kan snakke inn i livene deres

– De ser etter mentorer. I Ungdata-undersøkelsen sa 97 prosent at de ønsket å tilbringe mer tid med voksne. 96 prosent sa at de likte foreldrene sine. Her har vi en generasjon som ønsker å få råd. De ser etter voksne som kan snakke inn i livene deres. De ønsker å bli disippelgjort, selv om de kanskje ikke bruker det ordet, påpekte Sperrud.

LØPER: – Det de ønsker, er at vi tar med oss vår stafettpinne og løper sammen med dem, framholdt Ann-Helen Sperrud. FOTO: PETTER OLSEN

Stafettpinne

Ifølge Laget er det ikke «rektor-nekt» som er det største problemet deres, men at de ikke har nok voksne til å være mentorer for skolelagene.

De ønsker ikke at vi skal stå langs veien og heie, de ønsker at vi snakker inn i livet deres

– Det er en utfordring til oss. Dersom vi skal snakke om å forme tro, er det på tide at vi begynner å løpe sammen med de unge. De spør ikke om å få overta din stafettpinne, de har sin egen. Det de ønsker, er at vi tar med oss vår stafettpinne og løper sammen med dem. De ønsker ikke at vi skal stå langs veien og heie, de ønsker at vi snakker inn i livet deres.

Tid

UiO-nestlederen mener tid er kjærlighetsspråket til generasjon z.

– Jeg tror at det er det aller vanskeligste for oss å gi dem, for vi er så travle med så mange viktige ting. Men de spør etter vår tid, de ønsker å bli sett. Denne generasjonen deler tro i en grad som vi aldri gjorde. De evangeliserer sin egen generasjon. La oss løpe sammen med dem. Jeg tror det ville ha forandret mye, avsluttet Ann-Helen Sperrud.

ØYEBLIKK: - Riket som ikke kan rystes, er her, og Gud drar mennesker til oss. For et øyeblikk å leve i, understreket Mark Sayers på fagdag i regi av Awana. FOTO: PETTER OLSEN

– Gud ryster verden

10. mars 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Petter Olsen

Pastoren og kommentatoren Mark Sayers tror vi er på vei fra en etter-kristen virkelighet i Europa til en etter-sekulær virkelighet.

KRISTIANSAND: «Det er noen øyeblikk der du merker at noe har endret seg.» Slik innledet Mark Sayers fra Melbourne, Australia sitt hovedinnlegg på Awanas fagdag.

I Hånes frikirke 11. juni i fjor viste pastoren, kommentatoren og forfatteren til appene som mange av oss har på mobiltelefoner. Yr kan eksempelvis fortelle oss at det skal bli fint vær, men noen ganger kan vi se på skyene at det nok kommer til å regne likevel, til tross for det som dataene forteller oss.

Av og til kan statistikk lede oss i feil retning

– Vi har mer informasjon enn noen gang før. Men av og til kan statistikk lede oss i feil retning, eller det kan være at de forandringene som skjer, ikke er fanget opp i statistikkene, påpekte Sayers.

Data om nedgang

Han mener vi er ved et slikt øyeblikk i Europa nå. Siden midten av 1900-tallet har det vært entydige data om en uunngåelig nedgang for den kristne kirke. Dataene har fortalt at det vil bli vanskelig å oppdra barna våre i den kristne tro, og at kulturen rundt dem vil trekke dem bort fra troen.

– Men vi er i et underlig øyeblikk nå der noe har endret seg. Og dersom alt du har kjennskap til, er et bestemt datasett, kan du gå glipp av det som er i ferd med å skje, framholdt Sayers.

Vi er i et underlig øyeblikk nå der noe har endret seg

Han viste til situasjonen før finanskrisen i 2008. Byråene som skulle vurdere sikkerheten på boliglån, sa alle som en at den var god. Men så var det noen få investorer som, på tross av alle dataene, forsto at noe var i ferd med å skje.

Analytikeren fra Melbourne sier han føler seg litt som en av disse. I ti år har han fortalt historien om hvordan man kan leve som troende i etter-kristne samfunn.

– Men de siste 18 eller 24 månedene har det blitt veldig klart at noe er i ferd med å endre seg, sa Sayers.

ENDRING: I ti år har Mark Sayers fortalt historien om hvordan man kan leve som troende i etter-kristne samfunn. Nå har det skjedd en endring. FOTO: PETTER OLSEN

– Spillet har endret seg

Han trakk fram at norske medier skriver om at den kristne tro er tilbake. Generasjon Z (født mellom 1997 og 2012, red.anm.) er mer åpne for kristen tro. I et sekulært land som Finland er det en vesentlig økning i andelen unge menn som oppsøker kristne forsamlinger. I USA har Barna Group og andre meningsmålingsinstitutter i flere år målt nedgang for den kristne kirken, men registrerer nå en oppgang. I Storbritannia viser rapporten The Quiet Revival (den stille oppvåkningen) plutselig en firedobling i generasjon Z som går til kirke. I Australia er en berømt komiker og en idrettsmann blitt en kristen, og mange er overrasket.

Dette er øyeblikket der du merker at spillet endrer seg

– Dette er øyeblikket der du merker at spillet endrer seg. Og problemet er at noen ganger kan folk gå glipp av disse endringene. I 2008 var det noen som tapte milliarder av dollar fordi de ikke forsto hva som var på vei, sa Sayers.

Markør

Han brukte Alpha Internasjonal, som driver med introduksjonskurs til kristen tro, som en markør for hva som skjer i verden. De har ligget stabilt på om lag 1,3 millioner årlige brukere de siste 10–15 årene. I 2024 steg tallet til anslagsvis 2,3 millioner, og i første kvartal 2025 hadde de allerede nådd en million brukere, kunne kirkelederen fortelle.

– Det skjer overalt, og det drives av unge mennesker som har en enorm åpning for tro, konstaterte Sayers og brukte kvalifiseringen til fotball VM i 2026 som et bilde:

Det skjer overalt, og det drives av unge mennesker som har en enorm åpning for tro

– Dersom man er vant til narrativet (fortellingen, red.anm.) om at Europa uunngåelig kommer til å bli sekularisert, kan det hende at Guds lag kommer til å score et mål i siste øyeblikket som tar det til VM. Ting kan forandre seg svært raskt når det handler om åndelige situasjoner.

Rystelse

Pastoren utdypet ved å lese fra Hebr 12,26–27, der Gud beskriver at det er noe i kosmos som kan rystes – det skapte – og noe som ikke kan – Guds rike. Les mer om det her.

– Jeg tror det har vært en slik rystelse av det skapte, sa Sayers.

Jeg tror det har vært en rystelse av det skapte

Faren er da, påpekte analytikeren, at vi fortsetter med en fortelling som ikke lenger er relevant. Han oppfordret til oppdatering av hvordan vi ser situasjonen for misjon i Europa, akkurat som operativsystemet på smarttelefonene av og til må oppdateres.

RYSTELSE: – Jeg tror det har vært en rystelse av det skapte, sa Mark Sayers. FOTO: PETTER OLSEN

Periode

Det har vært en tidsperiode i Europa, framholdt Sayers, som man kan kalle for den kristne æra eller epoke. Og Europa kan defineres av hva kristendommen en gang var i denne verdensdelen.

– Det gir deg øyeblikkelig en tanke om at Europa er området som en gang var kristent, men som ikke er det lenger. Og dette definerer hvordan man tenker om disippelgjøring av barn og om forming av tro i et slikt miljø, resonnerte Sayers.

Sekularisering

Ifølge foredragsholderen hadde vi altså en periode i Europa som var kristen. Så flyttet vi oss til en ny periode som er etter-kristen. Denne forflytningen kan vi kalle for sekularisering, og ulike land har sine egne versjoner av den.

Det er nesten som sandglass, der man ser på at troen sakte forsvinner

– Det er nesten som å ha sand i et sandglass, og man ser på at troen sakte forsvinner. Og ikke bare troen, men også ting som kristen innflytelse på kulturen, støtte fra myndighetene og kristen moral. Dette har vært bakgrunnen for hva det er å «gjøre tro» i Europa, beskrev Sayers.

Motstandsdyktig

Derfor, fortsatte analytikeren, må vi snakke om det å forme tro i møte med den deformerende impulsen fra kulturen. Vi må snakke om motstandsdyktig disippelskap.

– Fordi trykket fra kulturen er imot troen, sa Sayers.

Svakere tro

Etter 2. verdenskrig, og særlig i Europa, var det en drivkraft som gikk utpå at vi måtte ta tak i en ny form for politikk og ideologi og en ny form for tro som ikke var så sterk i hva man trodde på. I stedet for å strekke oss mot de store visjonene, skulle vi senke ambisjonene ned til det å ha gode ledere som kunne styre ting.

Det gikk nedover med dyp og lidenskapelig tro

– Så i denne perioden gikk det nedover med dyp og lidenskapelig tro. Og dette er på mange måter det som særpreger etter-kristendom, sa Sayers.

Velstand

Denne tenkningen kan føre til en form for orden, eksempelvis økt levestandard. Og i 1989, da den kommunistiske delen av verden begynte å falle, ble denne måten å tenke på nesten en ideologi i seg selv. Store ambisjoner ble byttet ut med forbruksvarer. Krig skulle byttes ut mot samarbeid. Sentralbanksjef Allan Greenspan i USA sa at tiden for tilbakegang i økonomien (resesjon) var over. Man tenkte at militære handlinger ville være begrenset til å bevare fred.

– Alle, til og med kristne – uten å være klar over det – i Europa trodde at dette var framtiden. Menighetsarbeid måtte derfor handle om å holde ut, forklarte Sayers.

2014-16: – Vår forståelse av hvordan vi trodde verden ville utvikle seg, begynte å forandre seg i raskt tempo, analyserte Mark Sayers. FOTO: PETTER OLSEN

Sjokkartede endringer

Men så, kanskje i tiden 2014–2016, skjer det noe sjokkartet i Europa. Retningen vi trodde ting skulle gå i, endrer seg:

Sosiale medier, som vi trodde skulle samle oss, skiller oss i stedet.
Økonomiske kriser som det ikke skulle bli flere av, skjer likevel, og det endrer Europas økonomiske dynamikk.
Ideologier vi trodde var borte, kommer uventet tilbake.
Eksperter tar feil om ting som Brexit (Storbritannias utgang fra EU) og valget av Donald Trump i 2016.

– Vår forståelse av hvordan vi trodde verden ville utvikle seg, begynner å forandre seg i raskt tempo, framholdt Sayers og eksemplifiserte:

Sosiale medier blir mer forstyrrende.
Verden forstyrres av en global pandemi. Det globale som var ment å samle oss, blir også en trussel, ikke bare når det gjelder sykdom, men også med tanke på ideer og ideologier.
Det var spådd at Europa ikke ville ha flere kriger, men så er det plutselig en landkrig i Europa når Russland invaderer Ukraina i 2022.
Plutselig har Europa og Vesten konkurrenter i verden, som f.eks. Kina.

Åndelighet

– Realiteten blir destabilisert. Det som skjer, er et skifte. Vi trodde at vi gikk inn i en etter-kristen virkelighet, men det ble noe annet, framholdt forfatteren.

Realiteten blir destabilisert

Han nevner eksempler som at om lag 50 prosent av Generasjon Z i Tyskland tror på spirituelle skikkelser som spøkelser, engler og demoner. I Storbritannia tror 47 prosent av kvinnene på astrologi. Flere fra Vesten som ikke kommer fra en islamsk bakgrunn, konverterer til islam, og noen plasser vokser buddhisme.

– Alle slags spirituelle virkeligheter åpner seg, konstaterte Sayers.

Alt dette gjør at det etter-kristne og sekulære ikke lenger framstår som så attraktivt. Det virker i stedet som at de som står for det sekulære, bare lager problemer.

Jeg tror vi går fra en etter-kristen virkelighet til en etter-sekulær virkelighet

– Så nå beveger vi oss inn i noe nytt, og jeg tror vi går fra en etter-kristen virkelighet til en etter-sekulær virkelighet. Det er en ny åpenhet, en ny åndelig åpenhet, og det er de unge som driver det. Og dette endrer alt, erklærte Sayers.

UNGE: – Der ute – særlig blant unge – er det en oppvåkning parallelt med at deres tiltro til kulturen reduseres, konstaterte Mark Sayers. FOTO: PETTER OLSEN

Overgang

For tiden befinner vi oss i et overgangsøyeblikk, fortsatte analytikeren, og i slike øyeblikk kan man se truslene i det at en gammel orden går over i noe annet.

– Men det er også store muligheter, og det som er i ferd med å skje, er noe annerledes enn tidligere, sa Sayers.

Tidligere hadde man vekkelser og fornyelser der den kristen kirken virkelig elsket Jesus, og hans kraft kom over den. De kristne gikk ut og brakte folk tilbake til kirken.

Oppvåkning

– Det skjer fremdeles noen steder. Men det vi kanskje ikke ser, er at der ute – særlig blant unge – er det en oppvåkning parallelt med at deres tiltro til kulturen reduseres. Flere og flere mennesker i mange land ville ha kommet til en kristen forsamling dersom de bare hadde blitt invitert, sa Mark Sayers og tok sluttsats:

For et øyeblikk å leve i!

– Vi vil gå glipp av dette som kristne dersom vi fortsetter med det gamle narrativet om nedgang. I øyeblikket står vi foran en potensiell stor vekkelse blant unge, og spørsmålet er om vi vil være i stand til å se ting annerledes, se mulighetene og se at Gud ryster verden. Riket som ikke kan rystes, er her, og Gud drar mennesker til oss. For et øyeblikk å leve i!

PANELSAMTALE: Joakim Magnus (t.v.), Eivor Andersen Oftestad, William Grosås og Dag-Inge Ulstein. FOTO: Peter Risholm

– Kristendommen vinner til slutt

27. februar 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Petter Olsen

Høgskolelektor mener vi må være mer redde for å ikke være trofaste mot korset, enn for at sivilisasjonen skal kollapse.

I en av panelsamtalene på årets Tenk-konferanse i januar snakket høgskolelektor William Grosås ved den delvis ImF-eide NLA Høgskolen, partileder Dag-Inge Ulstein i KrF og professor i kristendomshistorie, Eivor Andersen Oftestad, om nasjonalisme, politikk og kristen tro.

Borgerkrig?

I et innlegg tidligere på dagen hadde den kristne konservative forfatteren Rod Dreher vist til spådommer om at enkelte vestlige land beveger seg mot borgerkrig på grunn av sterk polarisering eller meningsforskjeller.

Kristendommen går fram ved at sivilisasjonene ryker

William Grosås tok tak i dette: – Rod Dreher sier at sivilisasjonen vår kan ryke. Men kristendommen går fram ved at sivilisasjonene ryker, hevdet Grosås.

Vikingtiden

Høgskolelektoren begrunnet utsagnet ved å vise til den vikingtiden i Norden fra om lag 800 til 1050, som han beskrev som «300 år med terrorisme og sivilisasjonskollaps». Olav Haraldsson, senere kjent som Olav den hellige, var Norges konge fra 1015 til 1028 og ble drept i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

– Hvorfor var Olav den hellige så populær? Fordi han er symbolet på at etter at vår kultur er blitt ødelagt i 300 år, vinner kristendommen til slutt. Den suger i seg ting, slik som Jesus tok slagene mot seg på korset, og så vinner den til slutt, resonnerte Grosås.

Korset

Samtidig som staten har et ansvar for å beskytte sine innbyggere og legge til rette for den kristen kirken, mente høgskolelektoren at vi ikke må være redde for at sivilisasjonen skal kollapse.

– Vi må være redde for at vi ikke er trofaste mot korset. Korset vinner alltid til slutt. Det ligger i korsets vesen at det vinner ved å tape. Vi er kristne i dag fordi det kom noen voldsmenn til Lindisfarne, sa Grosås.

Det ligger i korsets vesen at det vinner ved å tape

Vikingenes angrep på Lindisfarne-klosteret i nord-øst-England i 793 regnes som starten på vikingtiden.

VIKINGER: – Vi er kristne i dag fordi det kom noen voldsmenn til Lindisfarne, sa William Grosås. Foto: Peter Risholm

Grunnfortellinger

I starten av panelsamtalen ble partileder Dag-Inge Ulstein spurt om kristendommens rolle i politikk og nasjon.

– Drivkraften i mitt liv er at Jesus er verdens håp og det beste fundamentet for familie og samfunn. Det tar man ikke ut av politikken. De kristne grunnfortellingene er det jeg ønsker skal drive politikken vår. Det var slik KrF oppsto, sa Ulstein.

Jesus er verdens håp og det beste fundamentet for familie og samfunn

Nasjonalisme

Med tanke på temaet nasjonalisme og kristen tro lurte ordstyrer Joakim Magnus på om noe av dette kunne bli usunt.

Ulstein svarte ved å vise til Jesu komme til jord, inn i et land, et folk og en familie, som noe «eksklusivt, men ikke ekskluderende».

– Man skal ikke bli parkert i politikken om man er opptatt av å ivareta det som er grunnlaget for land og folk og som er nevnt i Grunnloven. Det går an å være opptatt av grensene våre, men samtidig har vi et globalt ansvar. Det finnes inspirasjon til begge disse aksene i de kristne grunnfortellingene, sa Ulstein.

Sekularisert teologi

William Grosås sa at «all politisk tenkning i kristne samfunn er sekularisert teologi».

– Når vi snakker om hva kristendom skal være i relasjon til staten, er det viktig at kristne innser at dype teologiske spørsmål ligger under, framholdt Grosås.

Kultur og skapelse

Høgskolektoren utdypet med at hver kultur er et uttrykk for skapelsen.

– Hver kultur har både løgn og sannhet i seg, og målet for den kristne kirken er at Gud skal bli åpenbart gjennom den spesifikke kulturen, sa Grosås.

Hver kultur har både løgn og sannhet i seg

Motivasjonen for å ta evangeliet til eksempelvis Papua Ny-Guinea, blir dermed at kulturen der skal vise oss noe om Gud som ikke europeisk kultur kan gjøre.

– Nasjonalisme, i beste forstand, er tanken om at enhver kultur, språk og historie har en unik måte å åpenbare Gud på som politikken har til oppgave å legge til rette for at kan åpenbares når troen blir spredt, definerte Grosås.

– Vranglære

Det handler, ifølge høgskolelektoren, ikke om å spre sivilisasjon og makt.

– Å tenke at vi eier sannheten, og at vi må presse den ned på virkeligheten, er vranglære, tordnet William Grosås.

NASJON: – Norge ble en nasjon gjennom kristningen, framholdt Eivor Oftestad. Foto: Peter Risholm

Nasjonene

Eivor Andersen Oftestad framholdt at «Norge ble en nasjon gjennom kristningen» ved blant andre Olav den hellige – en sammensmeltning av kristendom og nasjon.

– Mange kristenledere sier de er opptatt av Jesu universelle budskap, men så bruker de det til å si at det skal være grenseløst. Men i vår historie henger kristendommen sammen med nasjonene.

I vår historie henger kristendommen sammen med nasjonene

– Kan vi da kalle en nasjon «kristen», spurte ordstyrer Joakim Magnus.

– Dette er ikke noe som bare de kristne har eierskap til, det ligger i vår kultur. Norge har vært preget av frikirkelighet, men vi må se på det vi har felles og de lange linjene, svarte Oftestad.

Det var på dette punktet i samtalen at høgskolelektor William Grosås kom med sitt ovennevnte resonnement om at kristendommen og korset vinner til slutt, noe som vakte applaus i salen.

Kulturkrig

KrF-leder Dag-Inge Ulstein tok ordet rett etterpå og understreket at vi må stå opp mot de som vil ødelegge kristendommens frihet. Vi kan ikke, mente han, bare «vente på at det blir så dårlig at korset kommer».

– Når vi bli anklaget for kulturkrig, vil jeg si at de framrykningene vi har sett, er det den aktivistiske venstresiden som har stått for. De har influert fagmiljøer innenfor blant annet skole og helse. Så er det noe som snur, og så blir det betent hvis politikere setter ord på det. Men det må vi våge, fordi det handler om neste generasjon og våre familier, det handler om oppløsning av familieverdier, mente Ulstein.

De framrykningene vi har sett, er det den aktivistiske venstresiden som har stått for

KrF-lederen viste til avdøde pave Francis, som skrev at dersom vi tror at vi er siste instans, kan til og med de beste framskrittene snu seg mot oss dersom de ikke er ledsaget av en tilsvarende moralsk utvikling. Da må vi våge å sette ord på hvilken forankring det er snakk om, slik det også står i Grunnloven, framholdt Ulstein.

Staten

Høgskolelektor William Grosås understreket, og her var det lett å kjenne igjen tanker fra Rod Dreher og debatten rundt den konservative kristne forfatteren – at «det er legitimt å si at vi ønsker en kristen stat», at barna skal lære om Bibelen på skolen, og at kirken skal ha en privilegert posisjon i samfunnet.

Det er ikke illiberalt

– Det er ikke illiberalt, fordi enhver kultur har et referansepunkt. Det finnes ikke noe referansepunkt som er allment. Man kan vise til «fornuften», men den kan brukes til mye vondt, og det holder ikke, sa Grosås.

Grunnlag

Den kristne kirke, fortsatte høgskolelektoren, vil si at det finnes et grunnlag. Grunnlaget for internasjonal rett, grunnlaget for at nasjoner skal ha sine grenser, og for rettferdig krig, er den kristne Gud.

Kristne sier at det er sant, fordi Gud finnes, og staten kan bygge på det

– FNs idealer ble formulert i middelalderen av kirken. Kristne sier at det er sant, fordi Gud finnes, og staten kan bygge på det. Det betyr at vi skal ha religionsfrihet. Det er legitimt å ønske seg en stat der den kristne troen er referansepunktet, fastslo Grosås.

Høgskolelektoren mener denne tenkningen kan brukes mot blant andre Donald Trump og noen av hans ambisjoner, fordi «det handler om en virkelighet som er grunnet i noe som er større enn Norges og Amerikas interesser».

– Det er grunnet i Gud, fastslo William Grosås, som dermed også fikk siste ord i panelsamtalen.

SAMTALE OM ÅNDELIGHET: Joakim Magnus (t.v.), Theodor Svane, Silje Jortveit, Paul Omayio og Hilde Tollefsen Wathne. FOTO: Peter Risholm

– Lite erfaring med det mystiske

27. februar 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Petter Olsen

To uker før demonutdrivelse fikk oppmerksomhet i riksdekkende medier, ble den åndelige virkeligheten satt på dagsordenen under Tenk-konferansen i Oslo.

I en episode av TV2-serien «Hver gang vi møtes» som ble sendt 14. februar, fortalte artist André Jensen at han hadde opplevd demonutdrivelse under oppveksten i en pinsemenighet på Østlandet. Dette førte til en rekke medieoppslag.

Beklaget

Daglig leder i Pinsebevegelsen i Norge, Fred Emil Bjerke, uttalte til TV2 (se lenken over) at de beklaget Jensens opplevelser. «Når det gjelder våre lokale menigheter i dag, er den praksisen som beskrives, ikke gjenkjennelig for oss», sa Bjerke.

André Jensens tidligere pastor, Terje Gustavsen, ble sitert blant annet slik i Vårt Land 17. februar: «I menigheten hadde vi jo noen besøk av enkelte forkynnere som var voldsommere med tanke på det karismatiske. Det kan noen ha opplevd som skremmende. Et veldig iver etter å gi seg hen til Gud og til å drive evangelisering, kan skape et press på ungdommen.»

Åndelig virkelighet

I Oslo bare to uker tidligere, under Tenk-konferansen i regi av den kristne tankesmien Skaperkraft, var «Åndelig virkelighet – hvordan forholder vi oss til det mystiske?» tema fredag kveld 30. januar.

– Vi evangelikale har lite erfaring i å håndtere dette, vurderte Skaperkraft-leder Joakim Magnus.

Han konstaterte også at etterspørsel etter forbønn har økt betydelig de siste årene.

Eksorsisme

Temaet ble innledet med et videoklipp av den katolske presten Carlos Martins. Han ble presentert som «verdens mest kjente eksorsist», som betyr nettopp djevel- eller demonutdriver. Podkasten hans, «The Exorsist Files», ble opplyst å ha ni millioner nedlastinger.

Jesus er den sanne eksorsisten

Ifølge presten er det slik at de som er minst interessert i religion, tror mest at demoner eksisterer. Eksorsistens oppgave, forklarte Martins, er å finne ut hvilke rettigheter djevelen har oppnådd i den som er besatt, og hvordan forholdet har oppstått. Han hevdet at «Jesus er den sanne eksorsisten».

– Alle avgjørelser man tar, har en moralsk dimensjon. Den leder deg enten til Gud eller bort fra ham. Velg relasjon til Kristus i alt det du gjør, lød Carlos Martins’ råd på videoklippet.

Panelsamtale

«Sunn åndelighet i en sekulær tid» var tema for panelsamtalen som fulgte. Her deltok medpastor i pinsemenigheten Imi-kirken Kollektivet, Silje Jortveit, den ortodokse presten Theodor Svane fra Bergen, pastor i baptistmenigheten Oslo International Family Church, Paul Omayio, og konstituert overlege i psykiatri, Hilde Tollefsen Wathne.

Ordstyrer Joakim Magnus trakk fram undersøkelsen The Quiet Revival (Den stille oppvåkningen), som viser at det er de under 30 som er de mest åndelig åpne.

Taktskifte

– Det er definitivt et taktskifte og en mye større åpenhet for det åndelige enn før. Min datter på 14 år sa at «nå er det kult å være kristen», istemte pastor Silje Jortveit og la til:

– Vi opplever at folk kommer med åndelige erfaringer – opplevelser av gudsnærvær.

En 16-åring mente det var en demon på rommet hans

Paul Omayio får mange spørsmål fra tenåringer som vil lære om demoner, engler og åndelige spørsmål.

– En 16-åring mente det var en demon på rommet hans, fortalte baptist-pastoren.

Psykiatri

Hilde Tollefsen Wathne hadde ikke slike erfaringer å komme med fra sitt fagområde, psykiatrien:

– I den offentlige psykiatrien er den rådende oppfatningen at mennesket er materie (stofflig, red.anm.), sa psykiateren.

Det hun likevel opplever at noen mennesker etterspør, er et tilbud som kombinerer solid faglig kunnskap med et kristent verdensbilde.

Typisk norske

Pastor Paul Omayio kommer opprinnelig fra Kenya. Han avviste at afrikanere mister sin spiritualitet eller åndelighet når de kommer til Norge.

Migranter er ikke modige nok til å overlevere åpenheten for det spirituelle

– Men spiritualiteten til barna våre er litt annerledes. De er typisk norske, og kanskje mister vi vår unge av den grunn. Migranter er ikke modige nok til å overlevere åpenheten for det spirituelle til den neste generasjonen, konstaterte Omayio.

Åndelige utfordringer

Joakim Magnus ledet samtalen inn på hvordan man bør forholde seg til mennesker som opplever åndelige utfordringer.

Nøkkelen er å gjøre Jesus til herre

Pastor Silje Jortveit i Imi-kirken Kollektivet merker en økning i antall mennesker som tar imot Jesus, men at mange av dem har med seg okkulte erfaringer eller bindinger.

– Det å være demonisk bundet gjennom traumer, f.eks. Nøkkelen er å gjøre Jesus til herre, tilgi og å korrigere løgner, mente Jortveit.

Synd

Teodor Svane er prest for den ortodokse menigheten som kjøpte bedehuset Betania Laksevåg av ImF. I panelsamtalen trakk han inn syndsbegrepet.

– Synd er i seg selv demonisk, noe destruktivt og ødeleggende, sa Svane.

Den som er grepet, må vende seg til Herren

Den ortodokse presten viste til 1. Mos 4,7, der Gud sier til Kain at «har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren».

– Ordet som er brukt for «synd» er noe som beskriver en demon, og vi kan alle kjenne syndens destruktive kraft. Den som er grepet, må vende seg til Herren. Det dreier seg om omvendelse, framholdt Svane.

Fortryllelse

Presten kom også inn på begrepet fortryllelse – noe en blir fengslet eller bergtatt av – i forbindelse med det åndelige aspektet. Han påpekte at det materialistiske språket ikke klarer å beskrive virkeligheten slik man erfarer den.

– Fortryllelse er også en erfaring alle har. Nordmenn som er ute i naturen, kan eksempelvis få en erfaring av noen utenfor seg selv der ordene blir for små.

Vrangforestilling

På spørsmål om hva det psykiatriske fagmiljøet i Norge tenker om det å være besatt, svarte Hilde Tollefsen Wathne at det ble sett på som en vrangforestilling og noe man er svært skeptisk til.

Vi er mer enn materie

– Min oppfatning av det er at psykiatrien har et kjempepotensial til å forstå mer av mennesket. Vi er mer enn materie, fastslo hun.

Legen advarte imidlertid imot at man i noen bevegelser ser på det meste av vanskelige ting som demonisk.

– Det kan i verste fall føre til mer psykisk smerte. Det trengs visdom og skjønn inn i denne tematikken, understreket Wathne.

Sårbare

Teodor Svane erklærte at han i utgangspunktet ville vært veldig skeptisk om noen kom til ham og sa at de var demonbesatt.

– Jeg utelukker ikke demoniske årsaker, som f.eks. avhengighet, men jeg vil anbefale at man først snakker med en psykolog eller psykiater, sa den ortodokse presten.

La oss være åpne, slik at vi kan lære

Pastor Paul Omayio fra Kenya mente det var en god tilnærming.

– Folk er sårbare, og dette er vanskelige ting. Mitt folk dør på grunn av mangel på kunnskap. Det handler også om levd kunnskap, erfart kunnskap. La oss være åpne, slik at vi kan lære, oppfordret pastoren i Oslo International Family Church.

TEMA: Egil Svartdahl inviterer til å komme hjem. ALLE FOTO: Brit Rønningen

Bedehusmøte på kulturhuset

27. februar 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Brit Rønningen

Egil Svartdahl er på Stord, og Stord kulturhus er fullt. Det handler om å reise og om å komme hjem.

STORD: Det er lørdag 21. februar, og klokken er 18.45. Utenfor storsalen i Stord kulturhus står det fullt av folk som venter på at døren skal åpne seg og de kan slippe inn på kveldens arrangement.

De skal høre på pastor, predikant og programleder Egil Svartdahl, som i 2025 tok mellomnavnet Lund etter kona, og det han har å si om reisen hjem. I tillegg skal koret Voice of Joy fra Haugalandet synge.

Dørene åpnes, og folk strømmer inn i salen. Noen har problem med å finne plass. Møteleder Svein Bjarne Aase fra ImF Stord ber de som har et ledig sete ved siden av seg, om rekke opp hånden slik at de som ennå ikke har funnet en plass, kan få et sete.

Fullt hus
Når alle er på plass, oppsummerer Aase:

– Det er 440 stykker samlet i kulturhuset.

Det betyr helt full storsal.

Ved siden av sitter en kvinne som er kommet fra Karmøy for å få med seg denne begivenheten.

– Jeg har en svigersønn som er med i Voice of Joy, forklarer hun til sambåndet.no om hvorfor hun er her.

Et lovsangband starter med å synge «O store Gud», og de får salen med seg.

ÅPNING: Henriette Bjørnvik åpner møtet med lignelsen om den hjemkomne sønnen.

Bortkommen og hjemkommen
Henriette Bjørnevik åpner kvelden.

– En av de mest kjente og kjæreste lignelsene i Bibelen het tidligere «Den bortkomne sønnen». Nå heter den «Den hjemkomne sønnen». Snakk om å skifte fokus. Mine barn har flyttet hjemmefra, og det er godt. Men det er også godt når voksne barn kommer hjem, sier hun.

Dermed er hun rett inne i kveldens tema, «Reisen hjem».

STEMMEKRAFT: Det er trykk og kraft i koret Voice of Joy.

Jubilant
Før Svartdahl skal snakke om det temaet, skal Voice of Joy synge. Møteleder Svein Bjarne Aase ber Ivan Underhaug i koret om å komme frem for å bli intervjuet.

– Hva er Voice of Joy, spør Aase.

– Det er et gospelkor. Vi har ulik bakgrunn og erfaring, men en felles lidenskap i gospelsangen, svarer Underhaug.

– Hvor lenge har dere holdt på?

– Vi har 30-årsjubileum. Voice of Joy startet i 1995.

Da må salen le.

– Det var andre som var med da, slår Aase fast.

Nasjonalsang

Voice of Joy er ikke bare ikke bare gledestemmer. Det er også stemmer som synger med kraft og trykk. Koret høres ut som en høy bølge med mektig lyd som skyller over deg, eller som et gledeshyl. En sterk opplevelse.

Salen skal synge igjen.

– La oss synge nasjonalsangen, «Navnet Jesus», sier Aase

Det høres ut som hele salen er med på sangen som har melodi fra Sør-Afrika.

INTERVJU: Egil Svartdahl blir intervjuet av Svein Bjarne Aase.

Intervju
Så er det Egil Svartdahls tur, men før han slipper til, vil møtelederen ha et lite intervju med ham.

– Fortell litt om hvem du er, begynner Aase.

– Hva vil du vite, spør Svartdahl.

– Hva slags utdanning har du?

– Å ja, du tar den. Den er lang. Jeg hadde gleden av i sin tid å lede Menighetsfakultetets 100-årsfest. Jeg kom ut på fakultetet der og så at det bare er tidligere professorer og amanuenser og geistligheter og tidligere og nåværende biskoper. Da bestemte jeg meg for å si det som det er.

Svartdahl viser til at man finner ut hvordan det er hvis man googler ham. På Wikipedia ser man at han har fem ukers bibelskole til sammen.

– Jeg sa at i en forsamling som dette kan det kanskje virke litt eplekjekt, men jeg har respekt for at noen trenger litt mer tid, forteller han til spontan latter fra salen.

Hjemme
Aase trekker seg tilbake, og scenen er Svartdahls. Han tar salen med seg på ulike reiser, reisen bort og reisen hjem.

– Hvor er egentlige hjemme, spør han.

Spørsmålet er kveldens utfordring som folk kan ta med seg hjem og grunne på.

STOLTENBERG: Egil Svartdahl viser klipp fra intervju med Nini og Thorvald Stoltenberg.

Stoltenberg
Som en illustrasjon på hva det handler om, viser Svartdahl et klipp fra et intervju med Nini Stoltenberg om hennes rusmisbruk, og faren Thorvald Stoltenberg. Mens Thorvald Stoltenberg var fredsmegler på Balkan fra 1993 til -96, var han bekymret for datteren Nini fordi han ikke hørte noe fra henne på en stund.

Faren dro rundt i Oslo for å lete etter henne. Da han til slutt fant henne, sto han lenge stille og ga Nini mulighet til å løpe vekk, men det gjorde hun ikke. De omfavnet hverandre.

– Mektige Thorvald Stoltenberg var maktesløs overfor sin egen datter. Da han fant henne, kunne han ha sagt mye, men det viktigste for ham å få sagt, var: «Jeg elsker deg, Nini.», påpeker Svartdahl.

Nini Stoltenberg døde sommeren 2014, 51 år gammel.

Velsignelsen
– Gud sier: Jeg elsker deg. Jeg lengter etter deg. Jeg kaller på deg. I kveld kommer jeg hjem, avslutter han.

Sokneprest i Stord, Jørgen Knudsen, sender folk hjem ved å lyse velsignelsen over dem.

Utenfor slår det meg at jeg har vært på Stord kulturhus, men det er som om jeg har vært på et møte på Leirvik bedehus, et møte hvor bedehuset er helt fullt. Man kan nesten spørre seg om det er vekkelse på gang.

I et senere nummer av bladet Sambåndet vil du kunne lese mer om det Egil Lund Svartdahl snakket om på Stord.

MØTE: - Jeg er glad for at jeg møtte Mesteren før jeg møtte systemet. Våre familier, venner, naboer og kolleger trenger et møte med Mesteren, sier Rune Edvardsen. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Med hjerte for de oversette

11. februar 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Brit Rønningen

Rune Edvardsen vil gå dit behovene er størst. - Nåden kansellerer ingen, konstaterer han.

ÅLESUND: Daglig leder Rune Edvardsen i stiftelsen Ingen utelatt er invitert til å ha seminar med tittel «Hvorfor spurte dere ikke meg?» på den regionale lederkonferansen til ImF Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) på Ålesund folkehøgskole i november 2025.

– Jeg vil fortelle om det jeg har sett med egne øyne, sier Edvardsen.

Han har sett mye på sine reiser til de 21 landene Ingen utelatt jobber i. I Nairobi, for eksempel, traff han en jente som banket på vindusruten på bilen han satt i. Hun het Irene, var 13 år og hadde en baby på ryggen som var hennes barn.

Hun fortalte at hun ble voldtatt hver dag av politimenn.

Han har sett mye på sine reiser til de 21 landene Ingen utelatt jobber i.

Tilbake på hotellet kom Edvardsen på at han ville prøve å finne henne igjen for å hjelpe henne, men han fant henne ikke.

Verdens tilstand

– Det er 110 kriger i verden, 140 millioner flyktninger og 4,4 milliarder fattige. Det er den verden vi lever i, konstaterer Edvardsen.

Et annet tall som virkelig har engasjert ham, er at én milliard av verdens befolkning på cirka åtte milliarder er født med spesielle behov.

– En milliard vi har oversett, slår han fast.

– Alle disse har noen i nettverket. En bror, det blir to milliarder. En søster blir tre milliarder pluss mor, far og øvrig familie, legger han til.

Sterke historier

I Uganda bygger Ingen Utelatt opp en omsorgsby, som er et helt nytt hjelpetilbud for barn og unge med funksjonsnedsettelser og deres familier.

– Det er et stigma (trekk som gir dårlig status, red.anm.) i det ugandiske samfunnet med tanke på det å ha spesielle behov. Kirken har også det samme stigmaet.

Noen av barna Edvardsen forsøker å hjelpe, har så sterke historier at man blir kvalm av å høre dem.

Noen av barna Edvardsen forsøker å hjelpe, har så sterke historier at man blir kvalm av å høre dem. Som gutten på 18 år som har sittet inne på samme sted i 13 år, og jenta som var svært mye seksuelt misbrukt. Da foreldrene var ferdig med henne inntektsmessig, sendte de henne til en tante som stengte henne inne i et hundebur sammen med kjøtere. Hun slengte ned mat i buret.

Vi får også se bilde av en gutt som Edvardsen fikk hentet i en heksedoktors hjem. Gutten skulle ofres.

– Jeg fikk reddet ham og gitt ham til Jesus, sier en berørt Edvardsen.

HISTORIE: – Jeg fikk reddet ham og gitt ham til Jesus, forteller en berørt Rune Edvardsen om en av de mange barna han har møtt. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Korsets vei

Den daglige lederen av Ingen utelatt kommer med en utfordring til deltakerne på konferansen.

– Vi er invitert til det store gjestebudet, men vi tar ikke imot. Vi har unnskyldninger, og vi har noen tendenser selv til å gjøre ting for å unngå å gi. Gå der det er mest behov. Når vi følger Jesus, er vi kalt til å gjøre godt mot andre.

Kristus døde for alle. Ingen utelatt – det er korsets vei.

Stiftelsen han leder, jobber for å nå de minst nådde og de meste utsatte.

– Kristus døde for alle. Ingen utelatt – det er korsets vei, sier Edvardsen og kommer med et par bibelvers som illustrerer hva korsets vei er:

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg» (Matt 25,35) og «… dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.» (Jes 58,7).

Kall

– Dette er Jesu vei. Dette er vårt kall. Stå opp for de svake. Trøst de sørgende. Det handler ikke om at alt må være perfekt. Det handler om å gi dem verdighet, og at det er et rom for dem også. Gjør det så lett som mulig å komme nær Jesus, fortsetter Edvardsen.

Stå opp for de svake. Trøst de sørgende.

Han fremholder at kristne er kalt til å være innkastere, ikke utkastere. Lederen for Inge utelatt oppfordrer forsamlingen på den regionale lederkonferansen til å ikke gjøre det vanskelig å møte Jesus.

– Det å være kristen betyr ikke et medlemskap i en kirke, men at en er Guds barn. Jeg er glad for at jeg møtte Mesteren før jeg møtte systemet. Våre familier, venner, naboer og kolleger trenger et møte med Mesteren.

NÆRHET: – For Jesus betyr verden alt. Ingen er blitt frelst gjennom avstand, påpeker Rune Edvardsen. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Nåden

På et lysbilde har Rune Edvardsen skrevet noen setninger om hva slags holdning Jesus hadde da han døde på korset: «Jesus døde ikke for oss i sinne og irritasjon over hva vi har gjort, men i kjærlighet og medfølelse fordi vi ikke klarte det. Han ropte ikke ut i sinne på korset anklager om hvor dårlige, svake og fulle av feil vi var. Han klandret oss ikke for sin forsoning. Sendte heller ikke ut skyldfølelse og fordømmelse. Nei, han gjorde det fullt og helt frivillig.»

Vi blir frelst gjennom nærhet og uendelig, ubetinget og offervillig kjærlighet som aldri svikter.

– For Jesus betyr verden alt. Ingen er blitt frelst gjennom avstand. Vi blir frelst gjennom nærhet og uendelig, ubetinget og offervillig kjærlighet som aldri svikter. Guds kjærlighet er dyp nok til å nå det mest ødelagte hjerte, høy nok til å omfavne hele menneskeheten og sterk nok til å være evig. Gud er kjærlighet. Han elsker ikke bare, han er kjærlighet i sitt vesen. Nåden kansellerer ingen, slår Rune Edvardsen fast.

TRO: - Vi skal tro med hele kroppen – med hodet og hjertet. Jeg har lyst til å elske Jesus med hele meg, sier Rune Tobiassen. FOTO: BRIT RØNNINGEN

– Apologetikk har gjort meg tryggere i troen

11. februar 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Brit Rønningen

Rune Tobiassen opplever at den kristne troen holder, og at den har gitt ham svar på de store spørsmålene.

ÅLESUND: Sambåndet treffer Rune Tobiassen på ImF Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal Indremisjons regionale lederkonferanse i Ålesund i november 2025.

Der har han seminar om apologetikk eller trosforsvar. Samtidig tar han seg tid til et intervju med Sambåndet.

Forsvar

I seminaret siterer han fra 1. Pet 3,15 «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.»

– Det kan være en forsvarstale. Når jeg har sett og hørt, kan jeg ikke la være å dele de gode nyhetene og komme med mitt vitnesbyrd. Vi trenger å øve oss i å dele, sier han.

Et burde blir en byrde.

Samtidig understreker den nye lederen for Tro & Medier at han ikke vil at folk skal ha dårlig samvittighet for at de burde delt mer.

– Det blir en byrde jeg vil fri deg for. Et burde blir en byrde.

Med hele kroppen
Tobiassen fortsetter å definere hva det vil si å være kristen. Da sammenligner han det største budet slik det er gjengitt i 5. Mos 5,6 og i Matt 22,37.

I 5. Mos står det at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt». I Matt 22,37 er ordlyden slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.»

– Forstanden er også med når den viser til den jordiske trosbekjennelsen. Jesu samtid var påvirket av gresk kultur som la vekt på forstand. Frimodig kristendom kan bli hode-kristendom, men målet er hjertet – og det er ikke bare følelser. Det skal inn i hele kroppen. Vi skal tro med hele kroppen – med hodet og hjertet. Jeg har lyst til å elske Jesus med hele meg.

Rom for spørsmål
– Hvorfor er du interessert i apologetikk?

– Det er fordi jeg opplever at kristen tro har gitt meg svar på de store spørsmålene, og at jeg har opplevd at det var rom for spørsmålene mine. Jeg har også opplevd at det har hjulpet meg til å sortere troen, sier Tobiassen.

Kristen tro har gitt meg svar på de store spørsmålene.

Han presiserer at for ham er ikke apologetikk at han skal forsvare Gud.

– Det handler om at jeg skal få lov til å gi et svar når noen spør meg hvorfor jeg er en kristen. Jeg skal få lov til kjenne at troen min holder. Den tåler alle de vanskelige spørsmålene.

Svar

Tobiassen skiller mellom det å forsvare og det å forklare troen. Han understreker at apologetikk ikke bare er for intellektuelle og for spesielt interesserte, men at det handler om å gi et svar når noen spør hvorfor man tror.

– Jeg vet hva jeg tror på, og jeg har lyst til å si hvorfor. Men mine barn skal ikke tro på det jeg tror på. De skal tro på sitt eget ut fra det de har sett og hørt.

Grunner til å tro
Denne interessen har ført til at Rune Tobiassen i 2023 ga ut boken «17 grunner til at jeg er kristen». Noen at disse grunnene tar han opp i seminaret, som at han i troen har funnet mening med livet.

– Det handler ikke om meg. Det handler om å legge ned sitt liv. Det er en brutal kamp for det gode mot det onde.

Det er en brutal kamp for det gode mot det onde.

En annen grunn han nevner, er at naturen peker på Gud. – Jeg tror på Gud og vitenskapen. Ikke sett opp tro og vitenskap som en motsetning. Gud og vitenskap. Det viktigste spørsmålet når det gjelder verdens skapelse, er ikke hvordan verden ble skapt, men hvorfor.

Det ondes problem

Tobiassens andre grunner til å tro, er at man som kristen tror på en Gud som elsker oss, selv om vi ikke strekker til, at troen gir håp og trøst, glede og fred, og at det finnes noe som er vakkert, sterkt og hellig. Han finner også at den kristne troen har et godt svar på det ondes problem.

Det ondes problem har en løsning i korset.

– Hvis vi bringer inn Gud, er problemet løst? Det gjør fortsatt vondt. Det ondes problem har en løsning i korset. Det onde er i mitt hjerte. Hvis Gud skal skape fred, må Gud ta bort meg. Det er jeg som ikke skaper fred. Skal Gud ta bort det onde, må han ta bort meg.

PROBLEM: – Skal Gud ta bort det onde, må han ta bort meg, reflekterer Rune Tobiassen. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Utfordring og risiko
– Når du samtaler med folk om troen din, hvordan balanserer du det å være åpen og lytte til det folk faktisk sier – og da risikere å måtte endre noe på hva og hvordan du tror – og samtidig holde fast på det du tror på?

Hvis jeg ønsker å lytte til andre, må jeg være åpen for at jeg kan ta feil.

– Det er utfordrende, og det er en risiko. Hvis jeg ønsker å lytte til andre, må jeg være åpen for at jeg kan ta feil. Jeg trenger å få veiledning i det. Jeg kan ikke bare sette min sekstenåring til å høre på alle alternativer. Da vil jo de kunne manipulere deg. Men jeg tror at sannheten er der ute, og det gjør at jeg vil heie på at folk er kritisk og stiller spørsmål til alt, ikke bare velger å tro og ha skylapper på, sier Tobiassen og legger til:

– Men jeg tror fordi vi har sannheten med stor S. Da kan man være frimodig.

Mer frimodig
– Har du i slike samtaler opplevd at du har måttet endre måten du tenker på og tror på?

– Ja, det har gjort at jeg er blitt tryggere i troen, fordi jeg har sett at vår tro er så godt forankret. Den har stått seg til alle tider. Så jeg blir bare mer frimodig med tanke på det jeg tror på.

Da vil jeg først høre om den guden de ikke tror på.

– Hvordan balansere det at du vil overbevise andre om å tro på det samme som deg, og det å ha dialog og være åpen?

– Jeg har lyst til at de skal se sannheten de også. Men samtidig må jeg lytte meg inn på og se hva de tenker. Hvis de sier at de ikke tror på Gud, sier ikke jeg at «jeg tror på Gud». Da vil jeg først høre om den guden de ikke tror på.

– Du mener hva slags gudsbilde de har?

– Ja, for jeg vil vite hva de snakker om. Det er viktig for meg å få frem gudsbildet, og da vil jeg fortelle om den Gud jeg tror på, og det gudsbildet jeg har. Kanskje det kan bli en åpning.

Fortelle evangeliet
– Hva vil du si er poenget med apologetikk?

– Det er det å lede mennesker til sannheten og fortelle evangeliet ut fra der den andre står. Det handler om å forklare både kristne og mennesker som ikke tror, hva troen går ut på, og hvorfor vi skal tro det.

Eget språk

Rune Tobiassen fremholder at man må finne sitt eget språk når man skal forklare hva troen går ut på.

– Det er å finne en måte å snakke om troen sin som gjør at det blir mitt, ikke bare andres. Da blir det naturlig og ekte, påpeker den daglige lederen i Tro & Medier.

OFFER: - Gud er ikke norsk. Hopp og dans for Herren som offer, selv om det ikke er naturlig for deg, oppfordrer Arvid Pettersen (t.v.) i et svar på et spørsmålene som Johan Halsne formidler. FOTO: BRIT RØNNINGEN

– Det er ikke stilen som frelser

11. februar 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Brit Rønningen

Det skapte engasjement da Arvid Pettersen hadde seminar om sang om musikk i kristen sammenheng.

ÅLESUND: Scenen var Ålesund folkehøgskole, og anledningen var ImF Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal Indremisjons lederkonferanse i november 2025.

Før pianist, sanger, komponist og forfatter Arvid Pettersen får ordet, oppfordrer møteleder Johan Halsne deltakerne til å skrive ned sine spørsmål til temaet anonymt på en lapp og levere dem i løpet av pausen.

Jubal

– Jeg har spilt piano siden jeg var 10–12 år. Det var hele tiden behov for noen som kunne spille. Det var en mulighet til å bli inkludert, og jeg fikk utvikle mulighetene mine. Jeg har ikke hatt arbeidsgivere, bare oppdragsgivere, forteller Pettersen før han går i gang med å se på temaet ut fra et historisk perspektiv.

OPPDRAG: – Jeg har ikke hatt arbeidsgivere, bare oppdragsgivere, forteller Arvid Pettersen. FOTO: BRIT RØNNINGEN

– Det står ikke om musikk i skapelsesberetningen, men i Esek 28,13 står det om trommer og fløyter i fullt arbeid i Edens hage. I 1. Mos 4,21 står det om Jubal at han ble stamfar til alle dem som spiller på lyre og fløyte. Vi kan si at han ble stamfar til alle musikere. I Det gamle testamentet ble musikk brukt til feiringer og i dagliglivet.

De første kristne
Pettersen har ikke funnet så mye om musikk i de første kristne menighetene.

– Det er indikasjon på at det ikke var så mye av det. De første kristne var en undergrunnsbevegelse, og musikk skapte uønsket oppmerksomhet. Da kristendommen ble lovlig med Konstantin på 300-tallet, ble musikk mer sentralt, slik det også er i menigheter i dag, sier Pettersen og legger til:

Musikk er en del av den evige himmelen.

– Musikk er en del av den evige himmelen. Syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde.

Oppbyggelig
Han siterer Ef 5,19, der tittelen på seminaret, «Syng for Herren», er hentet fra.

– Bibelen inspirerer oss til musikk, og den oppfordrer oss til å synge for hverandre.

Når det gjelder sang, skiller Pettersen mellom sanger til Gud og sanger til hverandre.

– Lyttesang – det er oppbyggelig. Det brenner jeg for; instrumentalt å formidle toner og male Gud med et instrument og toner som man kan ta imot.

Musikalske uttrykk
Her er han opptatt av at det må være åpenhet for mange musikalske uttrykk og tekster som beskriver livets mange sider.

– Slipp fri mennesker som er litt annerledes. Vær en menighet som er preget av oppfinnsomhet, er hans råd for å få til det.

– Ifølge Ef 1 er vi skapt til pris og ære for Gud, til å være til glede for han som skapte deg og til å lage en enorm symfoni til Guds ære.

Variasjon
Så er det pause, og Sambåndet får tid til å stille Pettersen et spørsmål.

– Hva slags musikk liker du selv?

– Jeg er avhengig av variasjon i musikken og kunsten. Det kommer an på dagen, hvor jeg er. Det kan være ubevisst. Jeg sammenligner det med variasjon med mat. Jeg vil ikke si hva jeg liker og ikke liker. Jeg vil ikke påvirke andre. Jeg vil ikke snakke negativt om musikk. Smak og behag endrer seg gjennom livet. I dag liker jeg musikk jeg ikke likte før.

VARIASJON: – Smak og behag endrer seg gjennom livet. I dag liker jeg musikk jeg ikke likte før, sier Arvid Pettersen. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Det beste
Etter pausen er det kommet inn flere spørsmål.

– «Hvordan ære Gud med musikken uten å distrahere ved gjøre sitt beste», leser Halsne.

– Gud fortjener det beste. Det er ikke et ideal at det skal være surrete og dystert. Ikke gjør noe for å få oppmerksomhet. Rop det ut. Dans til Guds ære. Bruk kroppen. Det som bygger opp, er det som er sunt. Det må være ekte.

Det er ikke et ideal at det skal være surrete og dystert.

Neste spørsmål Halsne leser opp, går på hvordan man kan kommunisere at salmer kan være lovsang.

– Hvorfor skal vi alltid ha noe nytt? Det er ikke stilen som frelser. Det er Gud. Syng en ny sang for Herren. Kvalitet er ikke avhengig om det er nytt eller gammelt, sier Pettersen.

FRIHET: – Det er ingen regel at alle må stå for å lovsynge, konstaterer Arvid Pettersen (t.v.) i spørsmålsrunden ledet av Johan Halsne. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Lovsang og allsang
– Lovsangsteam på scenen. Synge for eller synge med, er det noen som vil ha svar på.

– Lovsang er sanger rettet mot Gud. Det er ingen regel at alle må stå for å lovsynge. Jeg leder ikke bare lovsang, jeg leder allsang. Må det være så perfekt, i stedet for å la seg lede av Ånden? Jeg kan endre planer for hva og hvordan jeg spiller og synger. Du må ha fleksibilitet.

Det er ingen regel at alle må stå for å lovsynge.

– Synge ikke-kristne sanger på møte, er det en annen som lurer på.

– Det er ikke noe poeng, men det gjør ikke noe. Det er viktig at folk kjenner seg igjen i noe, lyder svaret.

Hvordan engasjere
Så er det noen som vil ha råd for hvordan man kan engasjere folk i fellessangen.

– Det må begynne med forkynnelsen der vi lærer om de ulike uttrykksformer vi kan bruke. Bibelen oppfordrer til å ikke ligne på hverandre. Gud er ikke norsk. Hopp og dans for Herren som offer, selv om det ikke er naturlig for deg.

Viktig med frihet
Et annet spørsmål går på hvordan man forholder seg til ulike former for tilbedelse og takksigelse.

Hvis vi aldri bruker stemmen, ruster kroppen.

– Alle hjem og menigheter har sin stil. Noen er stille, andre er bråkete. Det er ingen ting som er feil, men hvis vi aldri bruker stemmen, ruster kroppen. Vi kan være lite uttrykksfulle. Men det er viktig med friheten til å reise seg eller sitte, selv om ikke alle andre reiser seg eller sitter, svarer Arvid Pettersen.

FRED: - Hvis du har fred, så har du en langt mer rettferdig situasjon enn om du ikke har fred, konstaterer Morten Fjell Rasmussen. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Peker på mulig fredsløsning i Midtøsten

29. januar 2026/0 Kommentarer/i Ekstra sak /av Brit Rønningen

Morten Fjell Rasmussen har god oversikt over forsøkene på fredsavtaler Midtøsten. Han tror det må komme en ny generasjon som tenker på en ny måte, for at det skal bli fred der.

BERGEN: – Vi skal snakke om hva skal til for å få fred. Hvis jeg klarer å komme med et veldig godt forslag i dag, så kan jeg jo bli historisk. Jeg kunne ikke la den sjansen gå fra meg.

Slik begynner Morten Fjell Rasmussen fra Med Israel for fred (Miff) spøkefullt sitt foredrag på Kristent Seniorakademi i Bergens Indremisjon i november 2025. Til daglig er han ansatt som seniorrådgiver ved den delvis ImF-eide NLA Høgskolen.

– Jeg tror ikke jeg klarer å lage noe slikt, men jeg har noen tanker om det, legger han til.

Sammendrag

(Selve artikkelen fortsetter under)

Morten Fjell Rasmussen fra organisasjonen Med Israel for fred (Miff) holdt i november 2025 et foredrag om hva som skal til for å oppnå en rettferdig og varig fred i Midtøsten.
Han understreket at stabil fred forutsetter at befolkningen ikke opplever urettferdighet, enten den er reell eller basert på forestillinger.
Rasmussen mener at en ny generasjon som søker fred, forstår motparten og bryter fiendebilder, er avgjørende.
Han gjennomgikk tidligere fredsforsøk og kommenterte dagens situasjon i Gaza, der Israel nå kontrollerer store deler av området etter press mot Hamas. Dette har blant annet ført til våpenhvile og første del av Trumps 20-punkts fredsplan.
Rasmussen viste til forskeren Mordechai Kedars idé om å bygge palestinske områder rundt klanstrukturer, noe han mener kan ha potensial, selv om det palestinske samfunnet trolig vil være delt. Han avsluttet med å understreke viktigheten av å bevare humaniteten på begge sider for at en varig fred skal være mulig.

Sammendraget er laget ved hjelp av Copilot, en samtalebasert assistent drevet av kunstig intelligens. Gjennomlest av redaksjonen i Sambåndet.

Stabil fred

Temaet er «Rettferdig fred i Midtøsten. Forsøk på fredsløsninger – hva skal til?». Rasmussen starter med det grunnleggende.

– Når vi snakker om hva som er en rettferdig fred, er det mest grunnleggende av alt at hvis du har fred, så har du en langt mer rettferdig situasjon enn om du ikke har fred. Men det er ikke bare snakk om at du må få til en våpenhvile. Du må få til en stabil fred. Og hvis du ikke får til det, hvis det er en ustabilitet der, vil den ustabiliteten føre til at det blir nye runder med konflikt og krig, sier Rasmussen.

Urettferdig

– Så hva er det som skaper ustabilitet, spør han og svarer selv:

– Jo, først og fremst er det når de som lever i regionen, opplever seg urettferdig behandlet.

Hvis noen opplever seg urettferdig behandlet, har du ikke stabilitet, og da kan denne ustabiliteten lede til krig og konflikt.

Rasmussen skiller mellom det å oppleve seg urettferdig behandlet fundert på faktiske forhold, og forestillinger man har om at man er urettferdig behandlet.

Søke fred

– Hvis du skal rette på en urettferdighet, så kan det skape en ny urettferdighet. Derfor er det så viktig å gjøre det som egentlig er utrolig vanskelig, nemlig å skape en ny generasjon som søker fred. En generasjon som tenker på det på en ny måte og lærer å forstå den andre parten, og som ser hverandre som venner og ikke fiender.

Når Rasmussen tar for seg forsøkene som har vært gjort på fredsløsninger i Midtøsten, nevner han særlig fire fredsforslag (se egen sak under).

FORSLAG: – Hvis jeg klarer å komme med et veldig godt forslag i dag, så kan jeg jo bli historisk, konstaterte Morten Fjell Rasmussen spøkefullt. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Dagens situasjon

Når det gjelder dagens situasjon, viser han et kart over Gaza med en gul linje. Den innerste delen er nå av kontrollert av Hamas. Den ytterste delen er kontrollert av Israel og utgjør 53 prosent.

– Man har fått på plass et rammeverk for fred, og det inneholdt noe jeg ikke så for meg at ville skje, nemlig at Hamas har gått med på å frigi alle gisler. Gislene var jo det viktigste kortet de hadde, og det har de vært villig til å oppgi. Dette viser at de har vært under stort press.

Fredsplan

Som forklaring på hvorfor Hamas har vært villig til det, peker Rasmussen på at Israel gikk inn i Gaza City og på Israels bombing av Qatar. Ifølge Israel var Hamas-folk i Qatar målet for bombeangrepene 9. september i fjor. Fem Hamasmedlemmer av lavere rang skal ha blitt drept.

Den 10. oktober godtok Israel og Hamas våpenhvile og første del av Trumps 20. punkts fredsplan. Et av punktene der er at det skal opprettes et freds-styre på Gaza.

– Det som blir mer og mer tydelig nå, er at situasjonen på bakken kan bli ganske langvarig. Israel kommer ikke til å oppgi den ytterste delen av Gaza og gi det til Hamas, er Rasmussens vurdering.

Samsvar
Han henviser til israeleren Mordechai Kedar, som har jobbet i den militære etterretningen til de israelske forsvarsstyrkene (IDF) og som er ekspert på arabiske forhold.

– Kedar har snakket mye om at de statene i Midtøsten som fungerer – som De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman og Saudi-Arabia – er kjennetegnet ved at det er samsvar mellom klanstruktur og statsstruktur, sier Rasmussen.

Tilsvarende har land mislykkes når de har prøvd å lage en enhetsstat etter vestlig mønster, tvunget på dem av tidligere europeiske kolonimakter, uten å ta hensyn til klanstrukturen. Libanon, Syria, Libya og Jemen er eksempler på dette. De fungerer ikke, fordi det ikke er samsvar mellom klanstruktur og statsstruktur. Kedar har foreslått en fredsplan der de palestinske områdene blir delt opp i et «De palestinske emirater».

EMIRATER: Morten Fjell Rasmussen refererte til en fredsplan for Midtøsten basert på klan-strukturer. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Klansystem
Etter foredraget har Sambåndet et par spørsmål.

– Hva tenker du om forslaget til Kedar med tanke på å skape fred i Midtøsten?

– Jeg tenker at Kedar er inne på noe når han sier at de statene som fungerer, er bygd opp rundt klansystemet. Så har han også sagt at klanenes makt er knyttet til det landområdet de besitter. Krigen i Gaza har ført til at samholdet i disse klanene har blitt svakere som følge av de har måttet flyttet så mye rundt på seg.

Delt samfunn

– Utfra ditt kjennskap til området, hva tror du det palestinske samfunnet tenker om et slikt forslag?

– Der vil nok det palestinske samfunnet være veldig delt. Det er sterke nasjonalistiske krefter som vil motsette seg det. Det er en maktkamp i det palestinske samfunnet mellom de som vil at klanene skal ha mye makt, og de som vil at det skal være en nasjonalstat. Hvis man kan ha en allianse med krefter som ikke er så nasjonalistiske og som er bygd på klanstrukturen, vil det kanskje være en farbar vei fremover mot noe som kan bli en slags fred.

Bevare humaniteten
– I krigen mellom Israel og Hamas har man vært brutale på begge sider. Og på begge sider har man blitt urettferdig behandlet, og man har fått mer urett å hevne og fått bekreftet sine fiendebilder. Hvordan kan denne våpenhvilen bli til stabil fred og partene lære å forstå hverandre og se hverandre som mennesker og ikke fiender?

– Der er vi inne på noe som man kan snakke veldig lenge om. Det er ikke bare at noen opplever seg urettferdig behandlet, veldig mange er urettferdig behandlet. Nå går vi tilbake til det grunnleggende, det at en fredssituasjon alltid vil være mer rettferdig enn en situasjon med krig. En krig vil aldri være rettferdig. Så er det viktig at befolkningen både på palestinsk og israelske side går noen runder med seg selv, slik at man bevarer humaniteten i seg, sier Morten Fjell Rasmussen.

Forsøk på fredsløsninger

Peel-kommisjonen
I 1936 foreslo Peel-kommisjonen en deling av landet i en liten jødisk og en stor arabisk del, og i tillegg skulle britene administrere et område fra Jerusalem og ut til havet. 1250 jøder skulle flytte fra det arabiske til det jødiske området, mens 225.000 arabere skulle flytte motsatt vei.

– Britene aksepterte, jødene aksepterte, araberne sa «nei» til forslaget, forteller Morten Fjell Rasmussen. Han siterer Said «Awni» Abd al-Hadi, som var medlem av den palestinsk-arabiske delegasjonen: «We’ll struggle against the partition of the country and against Jewish immigration. There is no compromise.» («Vi vil kjempe mot deling av landet og mot jødisk immigrasjon. Det finnes ikke noe kompromiss.»)

FNs delingsplan

Det andre fredsforslaget er FNs delingsplan, som ble stemt frem av De forente nasjoner den 29. november 1947. Planen skulle avslutte Det britiske palestinamandatet innen 1. august 1948 og løse Midtøsten-konflikten i Det britiske palestinamandatet. Jødene ble tildelt 56% av mandatområdet Palestina mens araberne fikk 43%, med resten (1 % – Jerusalem og omgivelser) som en internasjonal sone. Det jødiske samfunnet godtok delingsplanen, mens Den arabiske høyere komité, Den arabiske liga og andre arabiske ledere og regjeringer avviste den.

– Allerede noen timer etter at forslaget ble stemt frem i FN, startet terrorbølgen mot det jødiske samfunnet. Ifølge historikeren Benny Morris var hensikten med terrorbølgen at FN skulle skjønne at dette lar seg ikke implementere, og at de skulle trekke seg fra hele greia, sier Rasmussen.

Etter at staten Israel blir opprettet 14. mai 1948, ble landet invadert. Resultatet ble at Israel overlevde, og at cirka 700.000 palestina-arabere ble flyktninger.

Khartoum-møtet

Khartoum-møtet i 1967 er det tredje fredsforslaget Rasmussen går inn på. Det kom som følge av seksdagerskrigen 5.–10. juni 1967. På det første møtet i Arabiske liga etter krigen, i Khartoum september 1967, anla de arabiske stater en kompromissløs holdning. De vedtok prinsippet om ingen fred med Israel, ingen anerkjennelse av Israel og ingen forhandlinger.
– De aksepterte ikke noen løsning som innebar at Israel fortsatte å eksistere, fastslår Rasmussen.

Oslo-prosessen
Det siste fredsforslaget Morten Fjell Rasmussen tar opp, er Oslo-prosessen med forhandlingene i Camp David i 2000 og Taba i 2001. Han fremhever hva palestinerne ble tilbudt i disse forhandlingene.

– De ble tilbudt hele Gaza, så godt som hele Vestbredden, med kompensasjonsområde inne i Israel, og det ble forslått en kreativ løsning i Jerusalem. De skulle få ha Jerusalem som hovedstad. Så skulle et symbolsk antall på 100.000 1948-flyktninger få vende tilbake. Dette her, det var faktisk det verdenssamfunnet så på som en rimelig løsning på konflikten.