HAMAR: Leverer man inn en Lotto-kupong på hundre kroner, går sju av disse kronene til en grasrotpartner. FOTO: ATLE JENSEN, NORSK TIPPING

Når det regner på presten …

Kristne foreninger mottar hvert år 1,7 millioner kroner fra Grasrotandelen til Norsk Tipping. Hadde pengene vært gitt direkte i kollekten, ville summen vært 35 millioner kroner.

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer, sier reklamen fra Norsk Tipping. Selv er de heller ikke som andre spill-selskap. For der andre selskap kan hente ut profitt, blir overskuddet fra Norsk Tipping pløyet tilbake til frivilligheten i Norge. En av de mest kjente måtene det skjer på, er gjennom Frifond-ordningen der blant annet ImF-ung fordeler over to millioner til sine mange lag og foreninger hvert år.

Øremerking
En annen ordning er Grasrotandelen. Her kan tipperen selv avgjøre hva deler av tippeinnsatsen skal øremerkes til. Prosenten han styrer, er fra 2018 steget fra fem til sju for de fleste spill. Det vil si at leverer du en lotto-kupong på hundre kroner på lørdag, vil sju kroner gå direkte til den grasrotpartner du har valgt.

Litt over halvparten av alle norske tippere, nærmere bestemt 1.082.616 tippere, hadde i 2017 valgt å fordele en grasrotandel til en av de 33.131 lag og foreninger som er registrert som mulige mottakere. I 2017 ble 455 millioner kroner av spill-innsatsen fordelt på denne måten. Summen som er brukt i lykke-jakten, er dermed på over ni milliarder kroner. Hver spiller har da tippet for 8400 kroner i løpet av året i snitt – og gitt 420 kroner direkte til «sitt lag».

Bedehus-fangst 
I kategorien «Tro & livssynsorganisasjoner» finnes det per i dag 607 godkjente mottakere. Nesten 80 prosent av disse har en form for kristen tilknytning. I tillegg finnes det også mottakere i andre kategorier, for eksempel «barne- og ungdomsorganisasjoner», så den reelle «kristen-andelen» er enda høyere.

Antall spillere som har valgt å knytte sin grasrotandel til en mottaker i kategorien Tro & livssyn, er om lag 4300. Deres innsats har gitt 1,7 millioner kroner i «ekstra-kollekt» til disse lagene. Det tilsvarer en «gave» fra hver av dem på 403 kroner per år. For å nå denne summen må hver enkelt tippe for ca. 8000 kroner i året, 660 kr i måneden eller 155 kroner per uke. Samlet tippesum fra kristen-tipperne er på 35 millioner.

Som høstmessen
Et av bedehusene med grasrot-givere er Moster indremisjon. Med 48 registrerte givere er de på 18. plass av alle 607 registrerte mottakere i gruppen av Tro og livssynsorganisasjoner. De mottok 10.433 grasrot-kroner i 2017.

– Vi har ikke hatt noen kampanje eller offensiv rundt dette, så vidt jeg kjenner til, men jeg registrerer at det tikker inn noen tusen hvert år, sier Frank Schmidt, kasserer i Moster indremisjon.

Det har det gjort siden ordningen startet i 2009, den gang med 11 spillere i grasrot-potten. De siste årene har tallet vært stabilt på 48 spillere. Summen som er mottatt, har variert mellom 8. 000 og 14.000 kroner.

Den totale summen som er brukt hos kommisjonæren siste året, er da ca. 200.000 kroner. Til sammenligning har forsamlingen 630.000 kroner i fast givertjeneste per år, i tillegg til 200.000 i kollekter og omtrent samme beløp innsamlet på høstmessen.

Krets-gevinst
Også flere av kretsene til ImF er registrert som grasrot-mottakere. Den største mottakeren er Nordhordland indremisjon som i 2017 mottok 6138 kroner fra sine 39 tippere. Det tilsvarer en tippeinnsats på drøye 120.000 kroner – eller 3100 per tipper. Kretsen med høyest tippe-iver er ImF Midthordland, der hver misjons-tipper la igjen 5300 kroner hos kommisjonæren, altså hundre kroner per uke.

En tredje krets som har grasrot-tippere, er Nordmøre og Romsdal indremisjon. Avtroppende kretsleder Arild Ove Halås kan ikke huske det har vært noen stor offensiv for å få dette på plass.

– Jeg tror det stammer fra et kretsledermøte vi hadde for noen år siden. Da ble dette nevnt som en mulig inntektskilde – «når folk tipper likevel», sier Halås.

– Greit drypp
28 spillere sørget i 2017 for 2836 kroner til kretsen. Ikke det store beløpet, men heller ikke et beløp som ødelegger nattesøvnen for Halås.

– For noen år siden fikk vi tilbud om å få inntektene fra en lokal spilleautomat i kretsen. Da var det snakk om betydelig større summer, men vi valgte å takke nei av prinsipielle grunner.

Tipperne fra Nordmøre og Romsdal er ikke noen stortippere. Med drøye 2000 kroner i snitt per år, eller 40 koner per uke, er de godt bak landssnittet. Den totale summen det tippes for, er på drøye 50.000 kroner.

– Det hadde jo vært bedre for oss om de gav det direkte i kollekten, men det gjelder jo mange områder i livet. Det er mye vi bruker penger på som konkurrerer med kollektene. Men når det først tippes, er det jo kjekt at vi får en liten andel, sier Arild Ove Halås.

KARIKATURER: Tegningen til venstre sto på trykk i Dagbladet 7. august i år (kilde: skjermbilde fra dagbladet.no). Tegningen til høyre sto på trykk i samme avis 10. juli 2006 (kilde: skjermbilde fra israelnorge.com). Tegner er i begge tilfeller Finn Graff. Montasje: Petter Olsen

Anklager Dagbladet for antisemittisme

Israels ambassadør i Norge, Raphael Schutz, mener Dagbladet har brakt til torgs en antisemittisk karikaturtegning.

Den israelske ambassadøren rykket ut på sosiale medier i går mot et tegning av Finn Graff (se til venstre over) som ledsaget en kommentarartikkel i Dagbladet 7. august. 

– Dette er et eksempel på det mest frastøtende antisemittiske bildemateriale som kan tenkes, skrev Raphael Schutz på sine private profiler på Facebook og Twitter.

https://twitter.com/RafiSchutz/status/1026869156942110720

Ambassadøren mener tegner Finn Graf har formet kroppen til Israels statsminister som en svastika eller hakekors, som vi i Vesten først og fremst forbinder med nazistenes nasjonalsosialisme i forbindelse med andre verdenskrig.  Benken med «whites only» (bare for hvite) på, gir i tillegg assosiasjoner til apartheid (raseskille).

– Vi krever at Dagbladet fjerner denne avskyelige tegningen og kommer med en unnskyldning. Antisemittisme utkledd som ytringsfrihet er fremdeles antisemittisme, skriver Raphael Schutz.

Definisjon

I debatten som fulgte på Twitter om hvorvidt dette er et uttrykk for antisemittisme eller ikke, viser professor i statsvitenskap, Gerald Steinberg, til en definisjon fra IHRA (en internasjonal allianse som skal arbeide for at holocaust ikke blir glemt): «Å dra sammenligning mellom nåtidig israelsk polititikkutforming og politikken til nazistene». Med Israel for fred (Miff) påpeker at IHRA har 31 medlemsland, deriblant Norge og 24 EU-land, og at den nevnte definisjonen ble enstemmig vedtatt 26. mai 2016. Definisjonen er ikke juridisk bindende. 

Medlem i Miljøpartiet de grønne (MDG), Haakon S. Brænden, gir på Twitter sin støtte til denne definisjonen, og han skriver også at han har oppfordret nasjonal talsperson for partiet, Arild Hermstad, til å komme med en offentlig uttalelse der han støtter kravet som den israelske ambassadøren har kommet med overfor Dagbladet.   

Ehud Olmert

Som det også blir påpekt i debatten, er det ikke første gang Dagbladet pådrar seg en slik anklage. Mandag 10. juli 2006 trykket Dagbladet en tegning av samme Finn Graf (se til høyre ovenfor) der daværende israelsk statsminister Ehud Olmert. Tegningen skulle illustrere en aktuell kommentar om konflikten mellom Israel og palestina-araberne. I samme avis fem dager senere beskrev historieprofessor Sven G. Holtsmark denne tegningen slik:

«Tegningen viser en mann på en balkong med et gevær med kikkertsikte i hånden. Bak ham ser man en menneskemengde i det som fremstår som et fengsel eller en leir. Menneskemengden er identifisert som palestinere. På bakken ligger et menneske som åpenbart nettopp er skutt av mannen på balkongen. Mannen på balkongen gliser selvtilfreds. Mannen på balkongen er Israels statsminister Ehud Olmert.Motivet er hentet direkte fra filmen «Schindlers liste», der den sadistiske leirkommandanten Amon Götz moret seg med å skyte på blink på jødiske leirfanger fra sin balkong. På inngangsporten til leiren i Graffs tegning kan man lese det gamle slagordet «Jedem das Seine» (fritt oversatt: Til den enkelte hva den enkelte tilkommer), som sto skrevet over porten til nazistenes leir Buchenwald». 

Ytringsfrihet

Israels daværende ambassadør i Norge, Miryam Shomrat, klaget tegningen fra 2006 inn for Pressens faglige utvalg (PFU).  I sak 149/06 kom PFU til at Dagbladet ikke hadde brutt god presseskikk. Utvalget kunne «forstå den engstelse for en uønsket utvikling som klageren indirekte gir uttrykk for, sett på bakgrunn av de historiske fakta knyttet til jødeutryddelsen under naziregimet.» Men:
«Utvalget legger vekt på den store takhøyde karikaturen må ha og tradisjonelt har hatt i norsk presse. Det innebærer at satiren, som del av ytringsfriheten, både må kunne såre og krenke.»

Dagbladets politiske redaktør, Geir Ramnefjell, sier til Filter nyheter at avisen står ved publiseringen, men at han forstår at tegningen skaper reaksjoner: – Vi erkjenner at dette er helt på grensen og en omstridt tegning, samtidig som vi likevel mener det var forsvarlig å trykke den. I tekster i Dagbladet vil vi ikke trekke sammenligninger mellom nazismen og israelske samfunnsaktører. Men satiretegningen har en egen plass og rolle i norsk presse, der takhøyden er større enn den ville vært i skriftlig form. Også presseetikken har vist at det er rom selv for denne typen ytringer i avisene.

HISTORISK: Den første dansk-norske bibelen ble utgitt i 1550 (frontbilde). På bildet over museumsgründer Rune Arnhoff, nr. to fra venstre, og boksamler Hans Beckhaug, med ryggen til, i samtale med en journalist, ALLE FOTO: PETTER OLSEN

Viser fram Bibelens nordiske historie

Er du interessert i Bibelens historie i blant annet Norge, er Nordisk bibelmuseum i Oslo stedet å oppsøke.

OSLO: Predikant og skribent Olaus Nielsen fra Fredrikshald (nå Halden) i Østfold var ifølge Norsk biografisk leksikon en «frontfigur for det konservative lekfolk i deres kamp mot prestenes embetstenkning og det statskirkelige styret på midten av 1800-tallet». Han kjempet for lekfolks rett til å drive kristen virksomhet i forbindelse med et lovforslag fra 1840 om å opprettholde en streng regulering av lekmannsforkynnelsen. 

Protestbibel

PROTEST: Bibel utgitt av konservativ frontfigur Olaus Nielsen i 1853.

Da Bibelselskapet fra 1851 av begynte å oversette og utgi Bibelen i hefter slik at folk kunne lese nyere oversettelser, var det mange som reagerte. Lengst gikk nettopp Olaus (også kalt Oluf) Nielsen, som i 1853 fikk trykket hele Bibelen etter en dansk utgave fra 1744. Et eksemplar av denne bibelen, trykket i et opplag på 6000 i Halden av Chr Olsen, er bare én av biblene du kan se i montrene på Nordisk bibelmuseum. 

Museet åpnet i mars, og hoveddelen av utstillingen er gründer Rune Arnhoffs samling av over 3000 bibler. 1600 av dem ble opprinnelig samlet av Hans Beckhaug. Tidligere styremedlem Jan Olaf Tønnevold kjøpte samlingen av Beckhaug. Tønnevold solgte den videre til Arnhoff.

Da sambåndet.no besøkte museet tre måneder etter åpningen, var det Bibelens historie i Norge vi viet mest oppmerksomhet. Og den startet naturlig nok lenge før Olaus Nielsens protestutgave. 

Reformasjonsbibelen

Kongerikene Danmark og Norge var som kjent forent mellom 1380 og 1814. Den første dansk-norske bibel er fra 1550. Den ble utgitt av kong Christian III og trykket i København av Ludowich Dietz i 3000 eksemplarer. Av disse kjenner man til 120 utgaver som er bevart fram til i dag. Én av disse kan man se i Nedre Slottsgate i Oslo (se hovedbildet). 

Monterteksten på bibelmuseet opplyser at Christian ble kronet til konge i 1536 av den tyske reformatoren Johan Bugenhagen og kunngjorde at alle undersåttene hans skulle bli lutheranere. Det teologiske fakultetet ved Københavns universitet fikk ordre om å utarbeide en dansk bibel basert på Luthers tyske utgave. Alle kirker i Danmark-Norge ble pålagt å kjøpe et eksemplar, og dermed havnet 96 bibler i Norge. Den kalles Christian IIIs bibel eller Reformasjonsbibelen.

For og i Norge

NORGE: Den første bibel med bilder trykket i Norge (t.v.). Øverst til høyre: Første bibel trykket i Norge (t.v.) og første bibel «på norsk». FOTO/MONTASJE: PETTER OLSEN

Den første bibel utgikk spesifikt for det norske folk, er fra 1829. Bibelselskapet i Norge – stiftet i 1816 – maktet ennå ikke å påta seg oppgaven, men Det Britiske og Udenlandske Bibelselskab sørget for utgivelsen i 1829. Trykkingen fant sted i London. Skriftspråket i Norge på denne tiden var i all hovedsak dansk. Et eksemplar av denne sjeldne bibelutgaven kan man se i Nordisk bibelmuesum. Ves siden av ligger for øvrig den første bibel som er trykket i Norge, av Chr Grøndahl i Oslo i 1834. Også den ble bekostet av Det Britiske og Udenlandske Bibelselskab.

I 1854 kom endelig den første hele Bibelen som det norske Bibelselskapet fikk trykket, hos ovennevnte Chr Grøndahl og i 6000 eksemplarer. Førsteopplaget ble utsolgt på ett år, og i 1857 kom det et nytt på 10.000 eksemplarer. Teksten til Det gamle testamente (GT) var hentet fra den britisk-finansierte utgivelsen i 1829, mens Det nye testamente (NT) var et opptrykk av Bibelselskapets egen NT-utgivelse fra 1848. Også denne bibelutgaven er en del av samlingen til museumsgründer Rune Arnhoff.

17 år før det norske Bibelselskapet lanserte sin første hele bibel, kom H.T. Winthers Forlag ut med en illustrert bibelutgave, som dermed ble den første bibel trykket i Norge med bilder. Teksten var hentet fra den før nevnte 1834-utgaven og kan også beskues på Nordisk bibelmuseum. Bildene er trykket i såkalt stålstikk. På de første sidene finnes et portrett av Martin Luther, trolig for å markere at det i 1837 var 300 år siden reformasjonen ble innført i Norge. 

King James 

MONUMENT: En originalside av førsteutgaven fra 1611 av den berømte King James Version.

Fra utstillingen tar vi ellers med en originalside av førsteutgaven fra 1611 av den berømte King James Version. Monterteksten kan fortelle at før James I (Jakob I) i 1603 etterfulgte Elizabeth I som monark, var han konge av Skottland. I 1859 giftet han seg med den danske prinsesse Anne. Giftemålet fant sted i Ladegården i Oslo. Norge har altså en forbindelse til kongen som utgav det som skal være den mest utbredte bibeloversettelsen i verden.

Man kan også se en originalside fra en bibel trykket i 1450-55 av Johannes Gutenberg, boktrykkerkunstens far. Denne siden skal være den eneste i sitt slag som er utstilt i Norge. Bibelen som siden er hentet fra, ble solgt på en Sotheby-auksjon i 1920 til forretningsmannen Gabriel Wells. Utrolig nok valgte han å selge den videre side for side under tittelen «The Noble Fragment». Siden som er utstilt i Oslo, inneholder teksten fra Forkynneren 7-10.

Tilleggskilde: Bibelutgaver 1816-1938, Bibelselskapet.

FORKYNNEREN: En originalside fra en bibel trykket i 1450-55 av Johannes Gutenberg.

MARTYR: Odd Dubland var krass då han kom inn på korleis Norge behandla Hans Nielsen Hauge. FOTO: PETTER OLSEN

‘- Ein David for si tid

Odd Dubland samanliknar livsgjerninga til Hans Nielsen Hauge i Norge med ord Paulus brukte om Israels kong David.

TIME: – Det står om David i Bibelen at han tente Gud i si samtid, og eg trur at Hauge var ein mann for si tid, sa kunstmalar, songar og predikant Odd Dubland frå Dirdal på Frøyland forsamlingshus sundag.

«Hans Nielsen Hauge – ein norsk martyr. Har vi noko å læra av soga?» var overskrifta Dubland hadde sett for talen. Omtalen av kong David som han viste til, finn me i ein tale av Paulus referert i Apg 13,36: «David var i si levetid ein tenar for Guds plan».

Oppleving

Odd Dubland tok utgangspunkt i Hauge si andelege oppleving då bondesonen som 25-åring 5. april 1796 gjekk bak plogen og song «Jesus, din søte forening å smake». Ifølgje Norsk biografisk leksikon kjende Hauge det slik at «Guds kjærlighet besøkte ham».

– Det er mange som har hatt andelege opplevingar. Men den opplevinga Hauge fekk den gongen, fekk konsekvensar for store delar av folket vårt i Norge. Av enkeltpersonar er det vel få eller ingen som har betydd meir for Norge enn han, konstaterte Dubland. 

Gründar

Talaren starta med Hauge si tyding for næringslivet. – Han gjorde Røkke (Kjell Inge, red.ann.) til ein smågut når det gjaldt å starta bedrifter og arbeidsplassar – og det i ei tid der det ikkje var bankvesen i landet, erklærte Dubland.

Busett som han no er på Ålgård, brukte Dubland Ole Nielsens vei på administrasjonsstaden i Gjesdal kommune som døme. Ole Nielsen kom som innflyttar til Ålgård og kjøpte rettane til ein foss. På den tida var Ålgård ein liten stad med to kvernhus.

– I løpet av 25 år var det 400-500 menneske som budde på Ålgård som var knytt til ullvareproduksjonen. Ole Nielsen var ein pioner innan norsk tekstilindustri – og han var ein haugianer, sa Dubland. 

Forfattar

Hauge meinte at alle menneske var pliktige til å nytta evnene sine og såg på latskap som synd mot Gud. Han var, i Dubland si forståing, ein «omvandrande verdikommisjon». 

– Dei 33 bøkene hans kom ut i så store opplag at han gjer dagens forfattarar i Norge til statistar, i ei tid der det kanskje var 700.000 menneske i Norge, sa Dubland. 

Gudsteneste

Det eneste kjente portrettet av Hans Nielsen Hauge, malt i København av ukjent kunstner ca. 1800. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Noko av tanken til Hauge og i evangelisk kristendom, er at kvar einaste kristen skal sjå på livet sitt som ei gudsteneste for Gud. Dubland  brukte «sekkjaforkle» som døme. 

– Det var ikkje noko som passa for catwalk-en, men eg skal seia dykk at mor sitt sekkjaforkle var like heilagt som ei bispekåpe eller ein prestekjole, berre kvar til sitt bruk. Du skal sjå på livet ditt som ei gudsteneste for Gud. Og om alle hadde gjort det, hadde det blitt slutt på svarte pengar og korrupsjon og alt det som virkar så øydeleggjande mange stader i dag, slo Dubland fast.

Hans Nielsen Hauge samla folk om Guds ord og bad dei om å fylgja etter Jesus Kristus. I forkynninga la han vekt på det personlege gudstilhøvet i ein nøktern og arbeidsom livsførsel: «Arbeid det du kan, ten det du kan, gi det du kan». 

Gudløyse

Dubland peika på at på Hauge si tid vart alle rekna som kristne fordi nesten alle vart døypt og konfirmert. 

– Kyrkja og presten rekna slik. Men så var det slik at det var mykje gudlaust liv, mykje alkohol. Hauge insisterte på at ein kristen må visa i si ferd at ein er kristen, sa Dubland.

Hans Nielsen Hauge var likevel ingen stor folketalar eller stor teolog. 

Endring

– Noko av det han skreiv, var kanskje endåtil litt spekulativt, vedgjekk Dubland, men la til: – Men det fulgte ei and med han som gjorde at ein enkel samtale kunne få ein person til å endra måten han levde på.

Dubland fortalte om ein gong Hauge sigla forbi Jæren og trefte ein fiskarbonde ute på havet. Fiskaren kleiv over i båten til Hauge. Den korte samtalen resulterte i at denne mannen byrja med å samla folk i stovene sine om Guds ord. 

– I ei tid utan telefon, aviser og radio, og der alt måtte forteljast frå mann til mann, hende det at Hauge samla svært mykje folk. Ein mann frå Sogn fortalte meg at det ein gong var samla tusen menneske på ein gard der Hauge kom for å tala. Det var noko nytt, dette, at ein lemann forkynte Guds ord. 

Tukthus

Med slike gründareigenskapar vart vel Hauge «slått til ridder» og æra med kongens gull, spurte Dubland retorisk.

– Nei, det norske maktapparatet takka Hauge med å gi han 11 år i fengsel, tre av åra var i såkalla slaveri, i tukthus. Ein av aktorane forlangte livsvarig fengsel for Hauge, og han fekk tusen riksdalar i bot – like mykje som det kosta å kjøpa ein relativt stor gard, fortalte Dubland.

Sjølv kongen i København var ifølgje Dubland redd for Hans Nielsen Hauge.

– Ein kan lura på kven det var som informerte kongen og kven Hauge var og gjorde. Det var vel sjølvsagt embetsfolk, folk med makt i Norge, som var redd for makta si. Det vart kanskje òg servert ein del løgner og overdrivingar for kongen. Dei var redd for eit gryande bondeopprør, sa Dubland og heldt fram:

– Men Hauge sitt kall og agenda var ikkje å frigjera på det ytre plan, meinte Dubland, det var gudstilhøvet det var spørsmål om.

Salt

På den tida Hauge sat i fengsel, var det saltmangel i landet. Hauge hadde greie på korleis ein kunne produsera salt. Han vart henta ut av fengselet for å hjelpa til med dette.

– Då han hadde gjort det, sette dei han inn igjen. Det gjorde Norge med ein av sine beste menn, sa konstaterte Dubland.

Kva var så den kriminelle handlinga Hauge hadde gjort? Var det økonomisk utruskap? Nei, det var det at han i stover og i friluft samla folk om Guds ord utan å ha spurt presten om lov. Det var det heile.

Prestane

Johan Nordahl Brun. Maleri i Domkirken i Bergen. Kilde: Nina Aldin Thune/Wikimedia Commons

Dubland utdjupa med at mange av prestane i Den norske kyrkja på denne tida var aggressive i si haldning til Hauge. Den einaste biskopen som hadde ein viss sympati for Hauge, var Johan Nordahl Brun i Bergen.

– Det som var litt underleg, var at Hauge liksom ikkje heilt fekk tak i bergensarane. Ein forklaring skal vera at Bruns forkynning likna så på Hauges forkynning, kunne Dubland opplysa. 

På Hå prestagard på Jæren budde det ein prest som heitte Søren Michael Kastrup. Han vart ifølgje Dubland ein aggressiv motstandar av Hauge og Hauge-rørsla. Han gav bod om at forkynnarar frå Hauge-rørsla som kom til hans område, skulle arresterast og transporterast heimover frå lensmann til lensmann. Han baud òg at alle skrifter som var delt ut, skulle samlast inn. Han kalla det svermerisk.

Redd for å miste

Ligg lenger sør på Jæren, på Ogna, var haldninga litt annleis. Der skrev formannskapen eit kraftig protestskriv retta mot den motstanden Hauge var blitt møtt med. Dei skreiv at folk kan samlast til dugnad og til bryllaup, der alkoholen flyt, utan at nokon kritiserer det, men om nokon vil samlast om Guds ord, blir dei jaga frå kvarandre.

– Dei mektige var redde for Hauge då han hjelpte småkårsfolk fram til makt. Ingen gir frå seg makt utan kamp, og det gjeld òg i kyrkja, konstaterte Dubland.  

Lekmannsrørsla i Norge er ein av fruktene etter Hans Nielsen Hauge, og Norge er det landet som har hatt flest misjonærar i høve til folketalet.  

Sekter

Var det så, spurte Odd Dubland, svake sider ved haugianismen?

– Det er ingen kristne rørsler som ikkje har utvekster. Det kan til dømes vera einsidig forkynning, sa Dubland.

Han samanlikna eit sunnt kristensliv med blomen prestekrage. Den har ein gul kjerne i midten og kvite kronblad rundt. Desse kronblada kan stå for ulike ting når det gjeld det som høyrer Guds rike til.

– Alle desse kronblada har eit senter, og det er Kristus. Det som blir galt, er dersom ein trekkjer eit kronblad vekk frå blomen og byrjar å gå rundt det. Der har du inngangsporten til mange sekter,  sa Dubland.  

Han viste til Pauli brev til kolossarforsamlinga, der nokre hadde byrja med engledyrking, faste og å halda seg til syner. Folk er svake for slikt. Paulus sa at dette ikkje var noko verdt, fordi dei ikkje heldt fast ved han som er hovudet for lekamen, peika Dubland på. 

Kunstig

KUNSTIG: Odd Dubland sa seg ikkje fri for sjølv å ha vore smitta av å gjera seg til for å sjå kristeleg ut. FOTO: PETTER OLSEN

Hos haugianarane viste talaren til det den tidlegare nemnde presten Søren Michael Kastrup mellom anna hadde trekt, nemleg at haugianarane snakka med ein pipete stemme, dei gjorde seg ynkelege. Ein haugianar ved namn John Haugvaldstad frå Mosterøy, ein rik og flink forretningsmann og venn av Hauge sjølv.

– Han skulle ta sin kristendom alvorleg, og han skulle då og gå på ein kristeleg måte, med hovudet på skrå og blikket retta nedover. Hans Nielsen Hauge tok tak i John Haugvaldstad og sa: «Ditt vesen er taget og ikke givet» – altså du er kunstig, du er unaturleg. Slikt kan finnast i dag òg, så som kunstig stemme og patos, sa Dubland.

Han fortalte om Ludvig Hope frå Nordhordland som snakka på dialekt frå Preikestolen og som «kristna» det som vart sett på som den radikale nynorsken. 

– Hope var så ekte i si framferd og talte så ekte at skodespelarar ved teatra i Oslo vart rådde til å gå i forbundssalen og høyra på han, fortalte Dubland. 

Leid for Kristi skuld

Då Hans Nielsen Hauge til slutt vart sett fri, var han fysisk og psykisk nedbroten. Men Dubland kunne opplysa om at det på ei minnetavle er tatt inn eit sitat frå Hauge: «Jeg har svoret Den hellige ånd trosskap, og han har hjulpet meg til å være mitt forsett tro.»

– Eg trur at Hauge fann trøyst i at han opplevde å lida for Jesu Kristi skuld, sa Odd Dubland og siterte mellom anna frå 1. Pet 4,14f: «Sæle er de når dei spottar dykk for Kristi namn skuld, For Guds Ande, herlegdomens Ande, kviler over dykk. (…) lid nokon fordi han er ein kristen, skal han ikkje skjemmast, men prisa Gud for dette namnet». 

– Me få lysa fred over denne mannen sitt minne. avlsutta Odd Dubland i Frøyland forsamlingshus.

Forsidebilde: Det er nesten fullt på seminaret "Hva skal jeg bli?". Bilde over: Silje Wiig Andersen i aksjon. Mathias Pettersen hører på. Alle foto: Brit Rønningen

På UL for å få påfyll

Venner, aktiviteter, seminarer og møter med taler og lovsang trekker ungdom til en av landets største kristne ungdomsfestivaler.

GJESDAL: ‒ Ditt kall er først og fremst å holde deg nær til Jesus, sier Silje Wiig Andersen.

Hun er på UL 2018 på Ålgård rett ved Kongeparken og holder seminar om «Hva skal jeg bli?» i Natt-teltet. Teltet er fullt av ungdommer. Og Wiig Andersen bruker altså anledningen til å utfordre ungdommene til å tenke om kall som noe mer enn hva man skal bli.

Oppbyggelig
Elen Nilsen er på UL for andre gang.

‒ Jeg er her for å være sammen med venner og få påfyll med Jesus og få nye venner. Talene og lovsangen er veldig bra. Jeg er veldig glad i å synge. Det er min måte å være i kontakt med
Gud, sier Elen.

Omtrent det samme sier vennene Laura Kleven og Ole Johan Bredvei Hvarnes.

‒ Jeg møter gamle venner og får nye. Så er jeg her for å gå på møter. Det er veldig gode taler. Men lovsangen er best, sier Laura.

‒ Det er min første gang på UL. Jeg er her for å møte andre. Det er veldig god stemning og lett å bli kjent med folk, sier Ole Johan. Han synes talene er det beste med UL:

‒ Det er oppbyggelig, slår han fast.

Påfyll, bli oppbygget eller holde seg nær til Jesus, som Wiig Andersen uttrykker det viktigste kallet for kristne. Men her dreier seg om hva man skal bli, yrke, arbeidsliv.

Verdi

‒ Jeg ville bli musikalsanger når jeg ble stor. Men jeg var sikker på at jeg kom til å bli lærer, forteller Wiig Andersen.

Hun ble hverken musikalsanger eller lærer. I stedet har hun studert på BI og jobbet for det palestinske bibelselskapet i Jerusalem og vært personalleder i Laget. I dag bor hun i London hvor hun har vært med og starte firmaet Nordic Navigation som hjelper hjelpeorganisasjoner med lederutvikling, undersøkelser og evaluering.

‒ På BI og andre studier er gode karakterer viktig, men min verdi ligger i at jeg er elsket av Gud, understreker Wiig Andersen.

Lys
Den andre seminarholderen, Mathias Pettersen, som har bakgrunn som misjonærbarn, begynner sitt innlegg med å be folk om å hilse på hverandre.

Deltakerne på seminaret «Hva skal jeg bli?» hilser på hverandre.

‒ Hvorfor begynner jeg med å hilse? Vi er kalt til å være lys. Til å elske også de som ikke elsker oss. Vi trengs over alt. Det er godt å bli sett. Jeg håper at vi er mennesker som kan se andre mennesker. Jesus er mitt forbilde med tanke på hvordan han møtte mennesker. Jeg håper at vi som følger Jesus, kan gjøre en brøkdel av det Jesus gjorde, sier Pettersen.

Utdannelse

Han har ikke hatt en drøm om hva han skal bli, men etter videregående skulle han på folkehøgskole, et skoleslag han slår et slag for.

‒ Det er godt med et år hvor du kan bare være, få være barn, bli kjent med deg selv og leve livet med Jesus og la han få vokse, argumenterer Pettersen.

Etter en bachelor i idrett, religion og samfunnsfag fikk han tilbud om jobb på Hurdal Verk Folkehøgskole, en jobb han likte veldig godt. Så ble han utfordret av henne som i dag er hans kone. Hun hadde kall til å reise ut som misjonær. Hvis ikke han ville reise ut sammen med henne, ville det ikke bli noe mellom dem. I dag er de to utsendinger i Indonesia. Pettersen fremholder at misjon ikke bare er for de som er sendt ut som misjonærer.

‒ Vi er kalt til å være misjonærer og prester uansett hvor vi er. Jeg håper vi er brennende lys, sier Pettersen og fortsetter:

‒ Utdannelse er viktig, men ikke alt. Tar jeg utdannelse på grunn av statusen og pengene, eller for å nå andre mennesker? Vi kan ikke tjene både Gud og mammon. Hvis penger, status og karriere er så viktig, må vi spørre hvorfor.

Utenfor boksen
Både Pettersen og Wiig Andersen oppfordrer tilhørerne til å tenke utenfor boksen når de skal prøve å finne ut hva de skal bli.

‒ Vær åpen. Det finnes muligheter du ikke har tenkt på ennå. Forventes det at du gjør noe kristent? Det finnes ingen jobber som er mer kristne enn andre, sier Wiig Andersen.

‒ Noen ganger må man kanskje hoppe i det, selv om vi ikke vet konsekvensen av det man velger å gjøre, sier Pettersen.

Ingrid Kvalvik Vasshus (til venstre) og Marit Veen Høien koser seg med å spiller bordtennis.

Til de som ikke vet hva de skal bli og som i hvert fall ikke vet hva som er Guds vilje, har Wiig Andersen følgende råd:

‒ Begynn med det Gud allerede har gitt deg. Hva er du interessert i? Hva liker du?

‒ Ta med Gud i det. Be over det, føyer Pettersen til.

Bra seminar
Etter seminaret slapper Ingrid Kvalvik Vasshus og Marit Veen Høien av med å spille bordtennis. De er blitt kjent med hverandre på årets UL.

‒ Det var et bra seminar. Arbeidslivet er veldig viktig for samfunnsutviklingen. Det er veldig mye oppmerksomhet på å vite hva du skal bli. Derfor var det godt å høre at det er greit hvis man ikke vet hva man vil bli, sier Ingrid.

‒ Det er bra møter og mange aktiviteter vi kan være med på. Det er også fint at vi får inkludert fri adgang til Kongeparken i prisen, sier Marit.

Andreas Evensen er personlig på seminaret om følelser. Alle foto: Brit Rønningen

Om å ikke føle noen ting

Følelsene er verdifulle, men det er ikke de som bestemmer hvem og hvordan Gud er, er hovedbudskapet på et seminar om følelser på Ung Landsmøte (UL).

GJESDAL: Det handler om følelser når daglig leder i ImF-Ung, Andreas Evensen, skal ha seminar med tittel «Hjelp, jeg føler ingen ting!?» på årets UL, ungdomsfestivalen til NLM Ung og ImF-Ung. Stedet er sirkusteltet i Kongeparken på Ålgård. Mange ungdommer er interessert i seminaret og har samlet seg i teltet.

Forbeder
Før seminaret begynner, blir det opplyst om at det etterpå er mulighet for forbønn. En av forbederne er Janet Seierstad som er flerkulturell konsulent i NLM.

‒ Vi opplever at mange kommer til forbønn. Jeg er også med som smågruppeleder. Da får vi bli kjent med flere og gi en mulighet til å slippe maskene, sier Seierstad.

Personlig
Evensen begynner seminaret med å være personlig. Han forteller om alt det gode som skjedde i livet frem mot sommeren 2006. Han var glad for å være kristen og kjente Guds nærvær. Så brakk han foten og ble mye alene før UL det året, og han kan fortelle at det var en tung tid etterpå.

‒ Himmelen var lukket. Bibelen og bønnen var lukket. Jeg var på jakt etter å få tilbake følelsen fra UL 2006 på Askøy. Hva skulle jeg gjøre for å få tilbake følelsen av tro og følelsen fra opplevelser, sang og møter, skildrer Evensen.

Følelser
Han fremholder at det er viktig å reflektere over hvordan man uttrykker sine følelser og hva man har lært som barn av foreldre og andre voksne.

‒ Hva slags følelser var det lov til å uttrykke? Var det noen som ikke var lov å uttrykke? Eller var det ingen begrensning, spør Evensen og fortsetter:

‒ Vi har det med å sammenligne oss med hverandre. Jeg er sånn, de er sånn. Noe er galt med meg fordi jeg ikke er som de andre, og noe er galt med meg siden jeg ikke føler sånn og sånn. Det kan gi følelser av skyld og skam. Og jeg tror at jeg er alene og at ingen andre har det som jeg. Men hvis jeg forteller det til andre, vil jeg oppdage at det ikke bare er jeg som har det slik. Vi går med masker og dekker oss til. Vi prøver å være som de andre.

Guds prosjekt
Evensen henviser til 1 Tess 5,23: «Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!»

‒ Vi er legeme, sjel og ånd. De påvirker hverandre. Om jeg tar vare på kroppen eller ikke, påvirker sjelen og ånden. Hvordan du tenker om det åndelige livet, påvirker kroppen. Tingene henger sammen. Anerkjenn at vi er forskjellige. Følelsene kommer og går, og de påvirker oss. Se på følelsene som verdifulle. Hva gjør vi når de gode følelsene er borte? Vi prøver gjerne å komme opp til Gud. Men sannheten er at han kommer ned til oss, og det er hans prosjekt å frelse oss. Det viktigste er det som Gud tenker om oss. Det er ikke noe jeg avgjør, sier Evensen.

Kan vite
Igjen henviser han til bibelvers, denne gangen fra 1. Joh 5,10-13 hvor det står at de som tror på Guds Sønn, har evig liv.

‒ Jeg kan vite det uansett hva jeg føler. Følelsene kan ikke bestemme hvem Gud er og hvordan han er. Guds ord slår fast at den som har Sønnen, har livet. Tro er tillit. Det betyr å stole på Gud. Det er nok at jeg går til Gud med alt.

Har trekker Evensen en parallell til det å leve i mørket eller lyset som det står om i 1. Joh 1,6-7.

‒ De som lever i mørket, går ikke til Gud med alt, mens de som lever i lyset, kommer til Gud med sine synder. Jesu oppgave i dag er å tale vår sak for Gud.

Til slutt vil den daglige lederen i ImF-Ung advare mot å sette følelsene på en standard.

‒ De andre kan vise veldig glede, og så tror du kanskje at det er slik man uttrykker glede. Men det er flere måter å vise glede på. Gled deg på din måte, oppfordrer Andreas Evensen.

OMTANKE: Mange på Lyngdal Bibelcamp har snakket om ulykken natt til fredag. Ulykken skjedde i fjorden like utenfor campområdet (bildet over, fra 2017). Foto: Brit Rønningen

Dødsulykke preger Lyngdal Bibelcamp

En 16 år gammel gutt fa Rogaland omkom i ulykke med båt og vannscooter på Rosfjorden i Lyngdal natt til fredag. Det har blitt lagt merke til på Bibelcampen.

− Det er blitt lagt merke til av mange, og spesielt blant de som bodde nede på campen som var nærmere det som skjedde. Selv fikk jeg dette med meg i kiosken kl. 8 morgenen etter, sier Marit Hårklau Ådnanes til sambåndet.no. Hun er leirsjef den siste uka på Lyngdal Bibelcamp.

Sambåndet vet at i alle fall to av camperne på Bibelcampen var direkte involvert i redningsarbeidet. 

Sammenstøt
Ifølge NRK skjedde det et sammenstøt mellom en båt og en vannscooter utenfor feriesenteret i Rosfjorden like før klokken 01 natt til fredag. Politiet opplyser til NRK at en 16 år gammel gutt døde og at ytterligere to gutter på 17 og 15 år var involvert i ulykken. Den ene er sendt til Sørlandet sykehus med lettere skader, mens 17-åringen ble fraktet til Ullevål sykehus fredag formiddag. Politiet melder også at de har rutinemessig tatt blodprøver av de involverte, men det er ikke mistanke om ruspåvirkning.

Politiet har frigitt navnet på 16-åringen. Det var Henrik Auestad Skjørshammer fra Bryne som omkom i ulykken. 

Trist
− Mange har snakket om det som har skjedd, og synes det er veldig trist. Vi ber for familie og nære venner til gutten, og informerte også om hendelsen under bibeltimen i går. Det er ikke mitt inntrykk at han var nær innpå folk på campen, sier Ådnanes.

Så han var ikke med på Bibelcampen?

Jeg har snakket med lederne på ungdomscampen. De er ganske sikker på at han ikke har vært med denne uka. Det er mindre folk siste uka på campen, og lederne har bra oversikt over hvem som er her. Men noen sier at han har vært innom tidligere, svarer Ådnanes.

Forsidebilde: Jarle Waldemar får foreldre og barn er med på sang med bevegelser. Bilde over: Jarle Waldemar holder høyt tempo på scenen. Alle foto: Brit Rønningen

Party for barn i alle aldre

Jarle Waldemar vil at dagens barn og unge skal trives i Guds hus. Da må bibelundervisningen også være morsom.

I møtehallen på Lygdal Bibelcamp denne fredagen, 20. juli, er foreldre og barn samlet til Kidzparty, Det er Jarle Waldemar som inviterer, Han begynner friskt og får forsamlingen med på noen fengende sanger med spreke bevegelser til. Waldemar er høyt og lavt på scenen og har høyt tempo.

– Jeg tror på Bibelen. Den er Guds ord. Den forteller om Gud. Den forteller meg hva som er rett, sier Waldemar og får voksne og barn til å gjenta det etter seg.

Lignelser
– Denne sommeren har jeg fokusert på Jesu lignelser og da særlig hans mest kjente lignelser, og mine tanker rundt det og hvordan barn og unge kan oppdage flere sider ved dem, forteller Waldemar til sambåndet.no. Han hadde familiekonsert på Bibelcampen på torsdag 19. juli.

Dagens lignelse er den barmhjertige samaritan.

– En mann gikk alene. Noen røvere så ham og tenkte: «Han kan vi ta.» Så overfalt de mannen og slo ham og lot ham ligge igjen nede. Det kom en skriftlærd og en prest forbi. De hjalp ikke. Så kom det en samaritan forbi. Han stoppet opp og hjalp mannen. Samaritanerne var man ikke venner med, sier Waldemar.

Team Rogaland i aksjon.

Lagspill
Han trekker paralleller til det som skjedde med mannen og det å mobbe og plage andre.

– Det er galt, slår Waldemar fast.

– Men det er like mye et ord ti voksne som til barn om å vise vennlighet og godhet.
Så viser han et bilde hvor noen gutter spiller fotball. Den ene gutten på bildet har ballen og det virker ikke som han har lyst til å spille den videre til de andre på laget.

– Han spiller alene. Han sier jeg, jeg. Men fotball er et langspill. Det handler om at vi skal vinne sammen. Det handler om vi, vi. Noen av dere har ingen venner, eller kjenner ingen her. Inviter med noen. Ikke la noen være ensomme. Vi kan inkludere, og vi kan være hjelpsomme og vennlige. Men vi trenger også alenetid, sier Waldemar.

Håndballjenta får mange baller i kurven.

Konkurranse
Etter et slikt alvorlig tema er det konkurransetid.

– Jeg trenger frivillige. Noen barn sammen med en mamma eller pappa. Har vi noen fra Rogaland? Og har vi noen fra Hordaland? Og noen fra Agder?

Foreldre og barn kommer opp på scenen. Fylkesveier skal de konkurrere om følgende: Mamma eller pappa skal ta imot flest baller som sønn eller datter kaster til dem. Rogaland vinner.

– Er det pappa som har lært deg å kaste, spør Waldemar jenta fra Rogaland.

– Nei, svarer jenta.

– Hun har lært det selv, konstaterer Waldemar.

Så er det klassetrinene som konkurrerer om å kaste flest baller i nettet som den ene lagdeltakeren holder. Ei jente som får mange baller i nettet, får spørsmål fra Waldemar om hun spiller håndball. Jenta svarer bekreftende.

Gøy
Partyet er over og går kidza går videre ut i dagen og Waldemar signerer bøker.

– Hva vil du med Kidzparty?

– På et møte for barn i alle aldre prøver jeg å gjøre det slik at bibelundervisningen blir givende og inspirerende og morsom. Det skal være gøy. Hvis det bare er bibelundervisning, blir det kjedelig. Vi må ha en blanding av forkynnelse og konkurranser. Jeg vil at dagens barn og unge skal trives i Guds hus. Da blir det mer interessant. Men det betyr ikke at budskapet pakkes inn og blir utydelig. Jeg ønsker å være tydelig i min forkynnelse, sier Jarle Waldemar.

Odd Asbjørn Nybø (til venstre) intervjuer rektor ved KVS Lyngdal, Ståle Andersen. Alle foto: Brit Rønningen

Møte med rektoren

Det handler om KVS-Lyngdal på Kveldsåpent, Lyngdal Bibelcamps tilbud til de som er godt voksne.

Det er lørdag 21. juli klokken 21.00. I matsalen på KVS-Lyngdal er det tid for Kveldsåpent for 55+. Denne uken på Bibelcampen er det Marit og Odd Asbjørn Nybø som har ansvar for Kveldsåpent, og 30-40 har møtt frem denne kvelden.

Deltakerne får utdelt et lodd når de kommer. Marit og Odd Asbjørn vil vite hvor folk kommer fra fylkesvis. Marit plasserer en rosa lapp for hver deltaker på et norgeskart på veggen. Det er flest deltakere fra Sunnmøre og Hordaland.

− Vi begynner med kaffe og kake, sier Odd Asbjørn.

Folk forsyner seg, og praten går livlig rundt bordene før Odd Asbjørn får frem KVS-Lyngdals rektor, Ståle Andersen.

KVS Lyngdal
− Kan du fortelle om skolen, spør Odd Asbjørn.

− Vi har cirka 300 elever, har fire linjer – studiespesialisering, IKT, idrett og naturbruk – hvor elevene kan velge mellom landbruk skogbruk og friluftsliv og hest. Det er gode fritidstilbud for elevene. Vi har kristne møter på torsdagene og opplever at cirka 100 elever kommer på disse kveldsmøtene. Det er et stort engasjement for vårt misjonsprosjekt, som i år er Gunnar Hamnøy og North-South Partnership Aids arbeid i Kenya. Det er viktig med et engasjement for andre, forteller Andersen.

Praten går livlig rundt bordet.

Utfordringer
En i salen vil vite mer om dyrene som skolen har på landbrukslinjen, og hvor de holder til.

− Vi har melkekyr, sauer og høner. Kyrne har vi ute på engen, sauene beiter på utmarken, og hønene er på gården, svarer Andersen.

− Hva er de største utfordringene med å drive kristen friskole, er Odd Asbjørns neste spørsmål.

− Å drive kristen friskole har sine utfordringer, men jeg tenker mest på mulighetene. Det er pedagogiske utfordringer. Vi har også økonomiske utfordringer, og for økonomien er det viktig å få nok elevtilgang, sier Andersen.

Program
Etter intervjuet er det loddtrekning. Gevinsten er en liten julekrybbe fra Israel.

Som avslutning på Kveldsåpent leser Marit en historie fra Alf Kjetil Walgermos bok ”Mestermøter”, som handler om bibelske personers møte med Jesus. I kveld handler det om ”Sønnene som gikk”, Sebedeus sine sønner.

− Dette er første gang vi har ansvar for Kveldsåpent. Det er en del jobb å planlegge programmet, men det er veldig kjekt, sier Marit til sambåndet.no.

Av programmet tidligere i uken nevner hun at de har vist film fra egen fiskefangst – laksefiske med not – og av blomster og frukt fra egen hage, og de har hatt besøk av Haldis Reigstad og Kjell Furnes. Det er med andre ord variert program på Kveldsåpent.

Forsidebilde: Slik ser det nye servicebygget ut. Bilde over: Jonatan Hetland til venstre og Petter Nordvik i den nye butikken. Alle foto: Brit Rønningen

Fornøyd med nytt servicebygg

Lyngdal Bibelcamp har fått ny butikk og bedre sanitærforhold.

− Det gamle bygget var for dårlig og utslitt. Det var to bygg, en butikk og et sanitærbygg. Vi tok det opp i styret for Lyngdal Bibelcamp og i ImF-styret. Det ble vedtatt at vi skulle bygge nytt servicebygg. Vi begynte å bygge i fjor og var ferdig i slutten av mai i år, forteller rektor Ståle Andersen ved KVS-Lyngdal til sambåndet.no.

Det nye servicebygget har kostet cirka ni millioner kroner. Et lokalt firma har stått for byggingen, og driftsleder for Lyngdal Bibelcamp og ansatte på KVS-Lyngdal har ledet byggeprosessen.

Større og bedre
− Det har gått bra med byggingen, men det har vært utfordringer med grunnforholdene knyttet til vanntilførsel til Lyngdal Bibelcamp, forteller Andersen.

Årets gjester på Lyngdal Bibelcamp kan nå glede seg over et nytt servicebygg med et større butikklokale og bedre sanitærforhold med flere toaletter og dusjer. Til sammen er det fjorten toaletter, og der er rom hvor det er både toalett og dusj.

Fornøyd
Jonatan Hetland har jobbet en gang før på Lyngdal Bibelcamp og jobber i butikken.

Jarle Stokkeland er fornøyd med det nye servicebygget.

− Det er flere nye rutiner, men jeg er veldig fornøyd med det nye bygget. Vi har bedre tilbud når det gjelder varm mat, og så går det mye kuleis når det er så varmt.

Tor Ivar Stølen er også fornøyd med det nye bygget. Han har jobbet på drift på Bibelcampen i 4-5 år.

− Vi trengte et nytt bygg. Det er veldig bra. Alt fungerer, men det er alltid noen småting som dukker opp når det er nytt.

− Det er et veldig bra nytt bygg. Det er mer utvalg i kiosken. Sanitærbygget er fint. Det er flere toaletter og dusjer, sier Jarle Stokkeland som bruker å dra fast på Lyngdal Bibelcamp.

Vaskeforhold
Trine Sande var på Lyngdal Bibelcamp da hun var liten. I er første gang hun er her som voksen. Hun synes også at det nye servicebygget er flott.

− Men vaskeforholdene kan bli bedre. Det er såpe på toalettene, men ikke der det er både dusj og toalett. Så er det mye kø på morgenen siden det er rengjøring samtidig som folk skal vaske seg. Men ellers går det greit, sier hun.

Lasse Amberg synes det er greit tilrettelagt for bobil på Lyngdal Bibelcamp.

Utenfor bobilen sin sitter Svein Folde og slapper av. Han har også registrert at det er kø om morgenen siden det renhold av sanitærbygget mellom klokken åtte og ni.

− Det er et veldig fint servicebygg. Selv om vi har vårt eget sanitæranlegg i bobilen, bruker vi anlegget her. Det er kanskje ikke så lurt å ha renhold mellom klokken 8 og 9 når alle skal vaske seg, sier Folde.

Bobil
Hvordan synes du det er tilrettelagt for bobil?

− Det går greit å bli kvitt gråvann, svarer Folde.

Bobileier Lasse Hamberg synes også det er greit tilrettelagt for bobiler på Lyngdal Bibelcamp.

− Vi fyller på med en hagekanne. Der får vi inn vann. For å tømme har vi en kanne under bilen. Men jeg tror de kommer til å legge enda bedre til rette for bobiler siden det blir enda flere av dem, sier Hamberg.

Rektor Ståle Andersen opplyser at det ikke har blitt gjort noe mer for å legge til rette for campingvogn eller bobil.

− Men vi vurderer om vi må utvide for bobiler og campingvogner, sier Andersen.

Forsidebilde: Mange ville få med seg Israelsfesten på Lyngdal Bibelcamp. Bilde over: Johnny Segal (til høyre) blir intervjuet av kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne. Alle foto: Brit Rønningen

Fest for Israel

Ambassadøren kom ikke, men Lyngdal Bibelcamp markerte likevel Israels 70-årsdag.

LYNGDAL: Lørdag 21. juli er en dag hvor det handler om Israel på Lyngdal Bibelcamp. Folk har fått beskjed om møte klokken 10.27 i hallen. Hvis man møter senere, går man glipp av noe.

Det de går glipp av er en video med hilsen fra Israel som viser orkester, sangere og dansere som ønsker reisende på Ben-Gurion internasjonale flyplass i Tel Aviv velkommen med Hevenu Shalom Alechem og en annen video hvor landets første statsminister, David Ben-Gurion, leser opp uavhengighetserklæringen.

Blant venner
Johnny Segal er hedersgjesten som kommer utenfra. Han er svensk jøde og han har jobbet i mange år som guide i Israel. Det er som guide på tidligere Si-Reiser (nå Plussreiser) sine turer til Israel at han er blitt kjent med Indremisjonsforbundet.

− Jeg er veldig glad for å være her. Mange i Israel tror ikke at der er mange venner i Norge. Men jeg kan fortelle dem at det er det. Her er jeg blant venner, sier Segal til forsamlingen.

Hans mor var jøde fra Romania som opplevde at hele hennes familie ble drept i Holocaust. Det var vanskelig for Segal å vokse opp med en mor som hadde en slik traumatisk bakgrunn.

− Følelseslivet hennes var blitt ødelagt i Auschwitz. Hver eneste natt hadde hun mareritt. Noen ganger var jeg redd henne, forteller Segal.

Mørke
Harry Wiig Andersen som kanskje er den nordmann som har besøkt Israel flest ganger, bidrar med en oversikt over jødefolkets og Israels historie.

− Det er flere markeringer i år. Det er ikke bare 70 år siden staten Israel ble gjenopprettet. Det er også 80 år siden Krystallnatten. Den 9. november 1938 ble 500 synagoger brent og flere tusen jøder drept, begynner Wiig Andersen og poengterer at disse 70 årene har vært et liv i sorg og et liv i lovsang.

Han går helt tilbake til GT og det som står om jødefolket som Guds folk og Guds løfter til dem.

− De var spredt i diaspora i mange år. Alle hatet dem. Ingen ville ta imot dem. De måtte gå i den mørke tunellen. Det er mange blodspor i kirkens historie. Korstogenes store blodspor var jødisk. Prester oppfordret til å brenne synagoger. Luther var en av de verste. Han kalte jødene djevelens barn. Og hvordan var det i Norge? Vi kan ikke slå oss på brystet. Grunnloven av 1814 slo fast at jøder ikke hadde adgang til riket, og den 26. november 1942 ble 532 jøder arrestert og deportert med skipet Donau og sendt til Auschwitz, forteller Wiig Andersen.

Til sammenligning nevner han hvordan Danmark under krigen sendte sine jøder i sikkerhet til Sverige.

Harry Wiig Andersen gir en oversikt over jøedenes og Israels historie.

Født på ny
− Men etter 1945 ser man lyset i tunellen. Nå skjer tingene fort. Den 29. november 1947 skulle medlemslandene i FN stemme over om Israel skulle få sitt land tilbake. Under avstemningen svarte 39 ja, 13 nei og 10 blankt. Israel skal få sitt land tilbake. Nå var vedtaket gjort.

Som en kuriositet nevner Wiig Andersen at predikanten Åge Samuelsen visst hadde en rolle i å påvirke de nordiske utsendingene til FN slik at de stemte ja.

− Folk sa: ”Herre, takk for at du i dette øyeblikk har vist at du er vår frelser.” Da de 350 delegatene satt i Independence Hall i Tel Aviv den mai 1948 og Ben Gurion hadde lest uavhengighetserklæringen, sa de: ”Vårt land er født på ny”.

Men etterpå kom det som Wiig Andersen kaller veene, da fem store araberland allerede dagen etterpå angrep Israel. Denne konflikt med nabolandene som ennå ikke løst. Samtidig påpeker Wig Andersen at Israel ligger langt fremme når det gjelder vannforvaltning, vitenskap, teknologi og jordbruk.

Eiendomsfolk
− Hvorfor vedtar FN flere resolusjoner mot Israel enn andre land? Hvorfor er norske medier så ensidig negativ i dekningen av Israel, spørs Kjell Furnes.

Kjell Furnes argumenterer ut fra Bibelen for at jødefolket er Guds eiendomsfolk.

I sitt innlegg argumenterer ut fra Bibelen at jødefolket er Guds eiendomsfolk.

− Gud har to eiendomsfolk, et åndelig eiendomsfolk, som er alle som har tatt imot Jesus som frelser, og et jordisk eiendomsfolk, som er jødefolket, sier Furnes og henviser til 5. Mos 7.

− Det står at jødene var et hardnakket folk. Men det var et redskap for Gud når han skulle gjennomføre sin frelsesplan. Han brukte folket for å gi oss sitt ord, og han brukte det for å gi oss det levende ordet. Du finner ikke et folk som har slik tillit til Gud som det jødiske. Folket har vært spredt for alle vinder. Men Gud har lovet å våke over folket i diasporaen. De skal hjem for å møte sin Messias. Det kan ikke skje i diasporaen. Gud skal ta folket i eie og gi dem landet i eie, hevder Furnes.

I Bibelen finner han 700 løfter til jødefolket og 80 prosent av dem er ifølge ham oppfylt.

Herrens finger
− Den som ikke ser Herrens finger i det som nå skjer med jødene og Israel, må be Herren om å få klarsyn. Det stemmer at jødene skal hjem. Dette folket har gitt meg Guds ord, Jesus, disiplene, Paulus og profetene. På dette grunnlaget kan jeg få bygge min tro, sier Wiig Andersen.

Segal oppfordrer kristne til å reise til Israel.

− Jeg skjønner ikke kristne som ikke har vært i Israel. Etter en tur i Israel får man et annet forhold til Bibelen, sier Segal som en avslutning på Lyngdal Bibelcamps Israelsfest.