Steve Cohoon forteller om Murai fra Papua Ny-Guinea. Alle foto: Vilhelm Viksøy

Jorden rundt med Awana

/0 Kommentarer/i , /av

TILBAKEBLIKK - DNA-KONFERANSEN «Ta oss til ethvert sted der det er barn». Slik lyder Awanas bønn til Gud. Og de blir bønnhørt.

SANDNES: – Vi velger ikke hvor barna er. De er der de er, og Gud vil at vi skal nå dem med evangeliet. Vi er opprømt over at Gud bruker Awana over hele verden. Vi er opprømt over hva Han gjør.

Det er 3. februar 2018, og Steve Cohoon står på talerstolen under den andre DNA-konferansen i Fredheim Arena om trosopplæringsopplegget fra amerikanske Awana.  Han er visepresident for internasjonale feltoperasjoner i Awana. Det neste kvarteret skal komme til å ta tilhørerne med på en verdensomspennende reise.

Flere barn
– Jeg vil snakke til dere om hva Gud gjør over hele verden gjennom dette underfulle arbeidet kalt Awana. Jeg er takknemlig til Gud for at han lar meg være en del av det.

Cohoon forteller at Awanas grunnlegger, norskættede – og nå avdøde – Art Rorheim, på sine eldre dager en gang ble spurt om hva han ville ha holdt fram om han kunne få sagt én ting til: «Flere barn», lød svaret. Flere barn til Jesu kongerike.

– Vår visjon i Awana er å utruste kristne ledere over hele verden til å lære barn og unge å kjenne, elske og tjene Jesus. Siden 2007 har vi fått lansert Awana i flere enn 65 utviklingsland, forteller Cohoon.

Strategi
Strategien for å oppnå dette har vært lederbasert. Awana har brukt tid og krefter på å lære lokale kristenledere hvordan de kan undervise barn i bibelhistorier og å lære bibelvers utenat, og hvordan man kan ha det gøy sammen og oppnå gode relasjoner til barna. Aller først på agendaen står likevel det å samle en gruppe med pastorer og utlegge Awanas visjon for dem og snakke om hva Bibelen sier om barn.

– Barna er ikke morgendagens kirke, de er dagens. Vi må investere vår tid, energi og ressurser inn i det å nå barn i dag, fordi de kommer til å bli morgendagens ledere. Vi må nå dem i dag, sier Cohoon inntrengende.

Mottakelige
Aldersspennet 4 til 14 år er ifølge Awana den perioden der barn er mest mottakelig for å ta imot evangeliet.

– Vi ønsker altså å nå dem når muligheten er størst, sier Cohoon.

I utviklingslandene der organisasjonen har arbeid, leder den erkjennelsen til en undervisningsøkt på tre til fem dager der lederne får lære hvordan de skal gjennomføre Awana-opplegget. Så er det oppfølgingsmøter for å avdekke det som måtte oppleves vanskelig.

Fire millioner
– Siden vi lanserte denne lederbaserte modellen i 2007, har Gud gjort det mulig for oss å nå flere enn 3,5 millioner barn over hele verden med evangeliet. I fjor fikk vi oppleve at nye 400.000 barn ble nådd for Jesus, noe som brakte oss over fire millioner til sammen, sier Steve Cohoon, som likevel skynder seg å understreke:

– Det handler om ett barn av gangen. Hvert eneste barn har betydning for Gud. Vi arbeider i svært mange kirker over hele verden og trener deres ledere, men det er mange igjen å nå.

El Salvador, Mongolia og Norge er land der Awana nylig har startet arbeid.

Cohoon er begeistret over hva Gud gjør i Norge.

Norge
– Vi er veldig begeistret over hva Gud gjør i Norge. Når vi snakker med lederskapet her og hører om deres innlevelse og den visjonen Gud har gitt dem – og når vi ser den måten de har tatt eierskap til Awana på – blir vi opprømt. Gud gjør store ting i dette landet, og vi ser med spenning på framtiden og hva Gud vil gjøre i hver enkelt av dere som tar del i dette, sier Cohoon.

Visepresidenten for Awanas internasjonale arbeid ser utover de om lag 300 konferansedeltakerne:

– Dere er alle spesielle for Gud, dere er alle kalt av Ham, og dere har alle en hensikt for Ham. Denne konferansen er en viktig dag, og jeg tror alle vil se tilbake på den som begynnelsen på noe stort som Gud gjør. Dersom Gud er i det, vil det utvilsomt bli større enn vi så for oss.

India
Cohoon starter på reisen. Han forteller om fire gutter fra India som opplevde seg uønsket og hadde startet sin egen lille gjeng. Foreldrene deres hadde ikke råd til å sende dem på skolen, så de endte på gaten, hvor de plukket opp dårlig språk og lærte seg kunsten å stjele.

– En Awana-leder så dem mens han var på vei til en lokal kirke og Awana-opplegget der. Nå sier guttene at avgjørelsen de tok om å bli med til denne kirken, var den beste de noen gang har tatt, forteller Cohoon.

Afrika
Liberia i Afrika er neste stopp. Salomon er 14 år gammel. Han har tre brødre og en søster. Moren forlot familien etter at søsteren ble født. Salomon var eldst, og han hjalp faren med å forsørge familien. Men det gikk ikke lenge før Salomon kom i dårlig selskap. Han begynte å stjele fra det han solgte, og han brukte pengene til å gamble for.

– Det gikk ikke lenge før han hadde tapt alle pengene, og i frykt for å bli straffet holdt han seg borte fra hjemmet i to år, forteller Cohoon.

I disse to årene oppholdt Salomon seg på gata. En dag han vandret formålsløst rundt i byen der han holdt til, møtte han barn som lekte utendørs i en Awana-sirkel. En av lederne så ham og spurte om han hadde lyst til å være med. Salomon takket ja, og etter at leketiden var over, gikk de alle inn til smågrupper. Lederen delte fra Jakob 4,8: «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.» Awana-lederen la til: «Ulydighet har ført noen av dere bort fra hjemmet og foreldrene deres. Men dersom dere holder dere nær til Gud i dag, kan Gud hjelpe dere med å vende hjem igjen.»

– Salomon ba en av Awana-lederne om hjelp til å holde seg nær til Gud, og den dagen fattet gutten lit til Kristus som sin herre og frelser. Salomon vendte hjem igjen og startet med skolearbeid. Han er nå til stor hjelp for faren med å forsørge familien, forteller Cohoon.

Oseania
Den siste historien handler om Murai, som bor i Papua Ny-Guinea. Han er 11 år gammel og den yngste av 18 barn. Murais far har fire koner. Murai, moren og søstrene går i kirken, og de deltar på Awana.

– Murai er glad i Awana, glad i å lære om Jesus og å lære bibelvers utenat. Han vokser i troen. I løpet av fjoråret inviterte Murai 30 andre barn til å være med ham på Awana, så han er en evangelist også, sier Cohoon.

Murais far er landsbyhøvding. Han er også dommer, så folk respekterer ham virkelig. Det er fordi han er landsbyhøvding at han har fire koner. Han har også to magikere som livvakter og som følger ham hvor han enn går. Murai er den yngste i denne familien, og det er grunnen til at hans far er særlig glad i ham.

Omvendt
En dag kom det et evangelisk korstog til landsbyen. Murai så plakaten og tryglet faren om å ta ham med seg dit. Faren gikk med på det for å tilfredsstille gutten.

Mens de er på møtet, lytter faren til budskapet fra Bibelen. Murai ber hele tiden: «Gud, vær så snill å dømme min far ved ditt ord mens han lytter. La din Hellige ånd vise ham alle dine hemmeligheter ved å kjenne hvem Jesus er. Takk, Gud! Amen.»

Da de kom hjem fra møtet, fikk faren en søvnløs natt på grunn av denne bønnen. Søndagen samme uke holdt faren Murai i hånden og gikk til gudstjenesten. Hele landsbyen fikk høre at høvdingen deres ble omvendt og ba Kristus om å bli hans personlig frelser. Landsbyboerne tror nå at alle i denne landsbyen en dag vil ta imot Jesus.

– Gud bruker barn på så mange måter. Han bruker troende til å lede barn til Kristus hele tiden, og han er opprømt over muligheten til å bruke deg, sier Cohoon, før han fortsetter reisen.

Bordeller
Konferansedeltakerne får være med til slummen i Bangladesh, der Awana driver menighetsarbeid blant barn av prostituerte. Også i slummen i Kenya har en rekke Awana-klubber vokst fram, og det drives menighetsarbeid for barn som lever i dyp fattigdom.

– Disse barna har ikke noe rent materielt, men dersom de får lære Kristus å kjenne, har de alt – alt de trenger for å leve evig med sin himmelske far, understreker Stev Cohoon.

Tilbake i India er det Awana-klubb blant bordellene i Mumbai som driver arbeid for barna av de prostituerte der.

Åpner dører
– Vi har bedt Gud om dette: «Ta oss ethvert sted der det er barn.» Vi velger ikke hvor disse barna er. De er der de er, og Gud vil at vi skal nå dem med evangeliet. Vi er opprømt over at Gud bruker Awana over hele verden. Vi er opprømt over hva Han gjør, sier visepresidenten i Awana, som ikke er ferdig:

– I midtre del av Afrika finnes det over 300 Awana-klubber. Det er forbløffende hvordan Gud bruker vår leder der til å spre evangeliet gjennom Awana-opplegget i land der vi aldri hadde drømt om å ha et arbeid. Gud åpner den ene døren etter den andre. I Irak, i Syria, i Marokko og i Mauritania åpner Gud dører i det stille. Vi ber om deres bønner i en situasjon der Gud begynner å bruke dette menighetsarbeidet i hvert verdenshjørne, sier Steve Cohoon.

Europa
Hva Europa angår, får deltakerne vite at Awana-ansatte i lengre tid har bedt om at Gud må åpne en sterk mulighet til å se evangeliet spre seg i denne delen av verden gjennom Awana.

– Gjennom arbeidet til Matt Markins (president for Awana, red.anm.) og gjennom Runar (Landro, red.anm.), Erik (Furnes, red.anm.) Anne Lene (Otterøen, red.anm.) og andre ser vi hva Gud gjør gjennom Awana i Europa. Vi er overveldet og takknemlig til Gud for velsignelsen ved å ha Awana i Norge. Og vi tror at dette bare er begynnelsen på å kunne nå mange med evangeliet om Kristus i denne delen av verden, sier Cohoon.

Endre verden
Awanas visepresident for internasjonale feltoperasjoner går inn for landing på Fredheim.

– Awana handler om å nå barn og utruste ledere, og vi ønsker å endre verden for Jesus Kristus. Vi ønsker at Gud skal bruke mennesker, vanlige mennesker akkurat som dere, til å nå barna som så desperat trenger å få høre evangeliet om Jesus Kristus. Disse barna trenger å få vite at det er noen som elsker dem, og du kan være den som forteller dem det. Du kan være den spesielle personen til en gutt eller en jente et eller annet sted der Gud har plassert deg. Vi er takknemlig for dere, for hva dere gjør, og vi er takknemlig for å være en partner for dere. Takk for at dere har tatt eierskap til dette arbeidet, konkluderer Steve Cohoon.

BEREIST: Harry Wiig Andersen (forsdebilde) har vært et trresifet antall ganger i Israel og blir del av programmet for jubileumsmarkeringen. Det gjør også en av Plussreisers mest brukte guider, Jonny Segal (bildet over) Foto: Petter Olsen/Brit Rønningen

Israelsfeiring uten ambassadøren

/0 Kommentarer/i , /av

Israel som moderne stat er 70 år, og lørdag blir det bursdagsfest på Lyngdal Bibelcamp.

I mars sendte ImF-styret en hilsen til Israels ambassade i Norge, ved ambassadør Raphael Schutz, for å gratulere med at Israel som gjenopprettet stat er 70 år i 2018. ImF-styret inviterte samtidig ambassaden til en markering på Lyngdal Bibelcamp lørdag 21. juli.

Nå nærmer festen seg, og generalsekretær Erik Furnes kam opplyse om at det dessverre ikke var mulig for den israelske ambassaden å sende noen representanter. Men fest blir det likevel.

Program
‒ Det skal være innlegg ved Harry Wiig Andersen og Kjell Furnes. Johan Halsne skal intervjue en av Plussreisers meste brukte guider i Israel, Jonny Segal. Dessuten blir det israelske sanger og jubileumskake, forteller Furnes til sambåndet.no.

Det er det han kan røpe av programmet.

‒ Men det kommer mer. Noen overraskelser må det være, sier Furnes.

Vennskap
‒ Hva vil ImF med feiringen?

‒ Vi vil markere solidaritet med land og folk, samt understreke det profetiske perspektiv i det at Israel ble gjenfødt som nasjon i vår tid, svarer Furnes og henviser til ImF-styrets hilsen som også ble trykket i Samåndets aprilnummer (lenken over).

Der står det blant annet ImF-styret med hilsenen ønsker å bekrefte vennskapet med Israel og slik bidra til at ensomhetsfølelsen hos alle israelere som opplever at nasjonen har få venner, kan bli litt mindre.

Feiringen er et samarbeid mellom ImF og Plussreiser. Reiseselskapet har turer til Israel som spesialitet.

Les også: Sambåndet-redaktøren kommenterer ambassadens avslag.

Kalenderen som er publisert på den israelske ambassadens Facebook-profil, gir ikke svar på hvorfor den ikke kan være representert når misjonsfolket lørdag markerer Israels 70-årsdag som moderne stat. (Illustrasjon: Skjermbilde med utheving påført av redaksjonen)

Ambassadørens nei

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR: Det er grunn til å være skuffet over at Israels ambassade i Norge takket nei til invitasjonen om å være representert under israelsmarkeringen på Lyngdal bibelcamp lørdag.

Mens Knutsen & Ludvigsen i sin berømte sangtekst «Kanskje kommer kongen» egentlig ikke framstår så lei seg over at kongen ikke kom til middag, er det nærliggende å tenke annerledes om at Israels ambassade i Oslo fant ikke å kunne sende noen representant til misjonsfolkets markering av Israels 70 år som gjenopprettet stat.

Vi skal ikke trekke bildet fra Øystein Dolmen («Knutsen») og nå avdøde Gustav Lorentzen («Ludvigsen») for langt. Men vi kan i alle slå fast at mens det i sangteksten synes uklart hvorfor kongen egentlig skulle komme til «perrongen» – bortsett, da, fra all den gode maten – burde ambassadør Raphael Schutz ha en soleklar motivasjon for å komme til Bibelcampen. 

«Ingen kommende arrangement»

AMBASSADØR: Raphael Schutz. Kilde: Wikimedia Commons. Foto: רפי שוץ

Forklaringen som formidles til leserne av sambåndet.no, er at det «dessverre ikke var mulig for den israelske ambassaden å sende noen representanter». Nei vel, da er vel ambassaden opptatt med et stort og viktig arrangement annetsteds, da? Et blikk på ambassadens Facebook-profil, der en kalender over arrangement er publisert, gir ikke noen støtte for en slik forklaring. Etter 3. mai har ambassaden «ingen kommende arrangementer», framgår det (se skjermbildet som illustrerer denne kommentaren).Ambassaden beskriver seg selv som «aktiv på Facebook» og bør vel da kunne forventes å oppdatere kalenderen. 

Om ambassadøren selv likevel er travelt opptatt med andre ting i disse dager (noe som ikke kan utlegges av hans egen profil på FB), har Raphael Schutz andre han kunne ha sendt. Ambassadens egen liste over «nøkkelpersoner» inkluderer ambassaderåd, konsul, kommunikasjonssjef og kulturansvarlig.

Var det virkelig slik at ingen kunne ta turen over fjellet til Lyngdal – til et arrangement ambassaden ble invitert til i midten av mars? Riktignok er det sommerferietid. Men kan et lands representasjon til et annet holde feriestengt?

Møte med misjonsfolket

Mens kongen i sangteksten gikk glipp av «majones og gåselever med rødbeter og løk», velger Israels ambassade i Norge – uansett årsak – bort et møte med et misjonsfolk som er genuint opptatt av jødenes og Israels sak.  

«Opp fra asken etter Holocausts grusomheter reiste det seg et fornyet krav om at det jødiske folk måtte få etablere en selvstendig stat. Legitimiteten til dette kravet var likevel nesten 1900 år eldre, helt fra det jødiske folk ble bortdrevet fra fedrenes land», heter det blant annet i gratulasjonsbrevet som ImF-styret sendte til Israels ambassade 19. mars.

Frimodig

Jeg vil påstå at av de største misjonsorganisasjonene i Norge er Indremisjonsforbundet den som med størst frimodighet fastholder sammenhengen mellom det profetiske ord i Bibelen og Israels gjenopprettelse som stat i 1948.

Under overskriften «Gratulerer med dagen, Israel», innleder ImF-styret på denne måten – i et brev som helthetlig sett ikke på noen måte framstår servilt: «I forbindelse med 70-årsdagen for gjenopprettelsen av staten Israel sender styret for Indremisjonsforbundet herved sine gratulasjoner til den israelske ambassaden i Norge, og vi tror at de fleste blant vårt misjonsfolk stiller seg helhjertet bak dette.»

Det er dette folket du har sagt nei til å møte på lørdag, ambassadør Raphael Schutz. Du møter kanskje ikke for mange med en slik innstilling

Omvendelse?

Det er dette folket du har sagt nei til å møte på lørdag, ambassadør Raphael Schutz. Du møter kanskje ikke for mange med en slik innstilling. I svaret ditt på gratulasjonshilsenen skrev du blant annet følgende (publisert på sambåndet.no): «Takk for invitasjonen til Lyngdal lørdag 21. juli. Vi vil komme tilbake (…) med informasjon om vår deltakelse.» 

Ennå er det bare onsdag. Du har god tid til å ombesttemme deg.

For lett å omskrive Knutsen & Ludvigsen: Ka-anskje kommer ambassadøren likevel? 

Apologet Stefan Gustavsson argumenterer for at evangeliene er troverdige kilder. Alle foto: Brit Rønningen

Forsvar og anklage

/0 Kommentarer/i , /av

TILBAKEBLIKK - Lederkonferansen: Verbene «spurte» og «svarte» brukes langt flere ganger i Bibelen enn ord for å «forkynne».

STRAUME: Det var Stefan Gustavsson som opplyste dette på et av foredragene i nettverket om apologetikk under ImFs første lederkonferanse, nærmere bestemt i november 2017. Dette var et av de nettverkene med flest deltakere på konferansen.

– «Spurte» finner vi hele 145 ganger i Det nye testamente (NT), og «svarte» er brukt så mange som 275 ganger, sa Gustavsson.

Trosforsvar
Her ligger det en kobling til ordet «apologetikk». Det stammer fra «kategoria», som betyr anklage, og «apologia», som betyr forsvar. Et annet norsk ord for apologetikk er «trosforsvar». «Apologia» finnes for øvrig 18 ganger i NT. Svenske Stefan Gustavsson er apologet, trosforsvarer, på heltid.

Gustavsson viste til Apg 17 om da Paulus var i Tessalonika. Fra v. 2 står det på norsk at apostelen «samtalte» med jødene «ut fra Skriftene». V. 3–4: «Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og stå opp fra de døde, og han sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias. Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinnene.»

Fornuft
I engelsk oversettelse (New International Version) brukes sterkere uttrykk som gjør at koblingen til apologetikk kommer enda tydeligere fram. Her brukes «reasoned» i stedet for «samtalte» i v. 2. Det betyr at Paulus «begrunnet» – ved bruk av fornuft – det han sa. I stedet for «la ut» og «viste» i v. 3 står det på engelsk «explaining» og «proving», som betyr at Paulus «forklarte» og «beviste» at Jesus måtte lide og stå opp igjen. I stedet for «forkynner» bruker den engelske oversettelsen «proclaiming», som indikerer at Paulus «proklamerte» eller «utropte» at Jesus var Messias. I v. 4 står det på norsk at noen ble «overbevist», mens engelsk har «persuaded», som betyr «overtalt».

– Det Paulus gjør her, er for det første å klargjøre Messias’ rolle og for det andre å presentere Jesus som Messias, sa Gustavsson.

Som nevnt i desembernummeret i 2017 legger Jesus til ordet «fornuft» når han i Mark 12,28–31 siterer fra blant annet 5. Mos 6,5 for å besvare spørsmålet om hva det største budet er: «elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft (vår understrekning) og av all din makt».

– Jesus er verdenshistoriens mest innflytelsesrike person, proklamerte Gustavsson.

Ikke nøytralt
Den svenske apologeten fortsatte foredraget med å gå inn på historiene om Jesus i NT, det vi kaller for de fire evangeliene. Disse har blant annet vært anklaget for å være «trosdokumenter» i stedet for historieskriving, og at de er subjektive «propagandaskrifter».

– Men saken er den at det finnes ikke noe kildemateriale før 1700-tallet som er uten religiøse referanser. Og det finnes i det hele tatt ikke noe objektivt kildemateriale. Alle kilder har et perspektiv, erklærte Gustavsson.

Han brukte Sokrates som eksempel. Den greske filosofen antas å være født omkring 470 f.Kr. og død i 399 f.Kr. Sokrates skrev ikke noe selv, men fire andre gjorde det: Aristofanes (ca. 450 til ca. 385 f.Kr.) latterliggjorde Sokrates i skuespillet «Skyene». Sokrates’ venn, Xenofon (ca. 430 til ca. 355 f.Kr.), skriver om Sokrates 40 år etter. Platon (ca. 428 til ca. 348 f.Kr.) var Sokrates’ disippel og skriver om læremesteren sin. Aristoteles (384 f.Kr. til 322 f.Kr.) skrev også om Sokrates og var Platons elev. Ingen av kildene vi har om Sokrates, kan altså sies å være nøytrale eller objektive. Likevel avvises ikke Sokrates.

Biografier
I 1992 utga den britiske presten og professoren Richard Burridge boken «What are the Gospels» (Hva er evangeliene?).

– Burridge tok utgangspunkt i at evangeliene var trosdokumenter, men han fant i stedet ut at de passet med biografisjangeren fra antikken, sa Gustavsson.

At evangeliene er antikke biografier har siden utgivelsen av denne boken blitt etablert som en oppfatning forskere er enige om.

– Materialet i evangeliene kommer fra dem som vet hvem Jesus var, påpekte Gustavsson.

Materialet i evangeliene kommer fra dem som vet hvem Jesus var, påpeker Gustavsson.

Troverdig
Men er det et problem at det er fire evangelier? Gustavsson trakk fram den romerske forfatteren Plutarchos (ca. 46 e.Kr til ca. 120 e.Kr.) som gjengir drapet på Cæsar i fem bøker ut fra ulike fortellerteknikker.

– Evangeliene er ikke motsetningsfylte. De kan bedømmes på samme måte som andre kilder fra antikken. De trenger ikke å leses ukritisk, men heller ikke overkritisk, poengterte Gustavsson.

Teksters troverdighet vurderes etter følgende kriterier:

  • Datering: Jo eldre, desto bedre.
  • Forfatteren: Hvordan har han fått sin informasjon?
  • Antall: Hvor mange kilder kan påvises?
  • Allmenne bekreftelser i teksten: Stemmer det overens med annen kunnskap?

– På alle disse fire punktene står evangeliene seg svært godt, erklærte Stefan Gustavsson.

På spørsmål om hva han mener om påståtte evangelietekster som har blitt kjent de senere år, som Judas og Thomas, viser Gustavsson til at mens de fire evangeliene som er med i Bibelen, er skrevet mellom 60- og 90-tallet, er de andre skrevet mellom 150 og 350 år etter Kristi fødsel. Det har betydning for troverdigheten.

Markus
Mot slutten av foredraget fikk den svenske apologeten en utfordring fra tilhørerne. I Bibelen 2011 vil man finne en fotnote hvor det gjøres oppmerksom på at v. 9–20 i Mark 16 ikke finnes i de eldste håndskriftene. Det gjelder for eksempel håndskriftene kalt Sinaiticus og Vaticanus. Det kan altså hevdes at den eldste evangelieteksten, Markus, slutter i v. 8 og dermed ikke har med at Jesus viste seg for disiplene etter oppstandelsen.

– I det eldste manuskriptet slutter det med v. 8, og det er åpenbart at v. 9–20 er skrevet i en annen litterær stil enn den øvrige hos Markus. Det kan også være en sammenfatning av hva Markus har skrevet, som er føyd til en stund etterpå. Men om disse versene var med i den opprinnelige teksten eller ikke, påvirker uansett ikke kristen tro, svarte Gustavsson.

Apologeten påpeker at oppstandelsen er med hos Markus selv om evangeliet skulle ende i v. 8, og at Jesu møter med disiplene er forutsagt. Etter å ha blitt presset litt, svarer han:

– Jeg tror personlig at Markus slutter av i v. 8.

Ny redaktør i KPK

/0 Kommentarer/i , /av

Ingunn Marie Ruud (36) er tilsett som ny redaktør for Kristeleg Pressekontor (KPK).

1. august overtek Ingunn Marie Ruud som ansvarleg redaktør for Kristeleg Pressekontor etter Markus Plementas, som har valt å gå over til ei stilling i Normisjon.

– Eg er svært glad for at Ingunn tek over som redaktør. Ho har løfta det journalistiske arbeidet og har gode føresetnader for å ta KPK vidare i riktig retning, seier Plementas.

Ruud har vore fast tilsett som journalist i KPK sidan mars 2016. Før ho byrja i KPK, jobba Ruud i over seks år som kommunikasjonskonsulent og redaktør for Credo i Noregs Kristelege Student- og Skuleungdomslag (Laget) og dessutan ein kort periode som ansvarleg redaktør for lokalavisa Suldalsposten.

– Eg er imponert over det arbeidet Markus har gjort i KPK og gler meg til å ta tak i nye utfordringar i tida framover, seier Ruud.

Omstrukturering

Som ein del av prosessen med å få på plass ny redaktør, har styret i KPK valt å gjera nokre endringar i struktureringa av arbeidet. Det er inngått ei avtale med Tankesmia Skaparkraft som skal ta seg av mykje av den økonomiske administrasjonen til nyhendebyrået, slik at redaktøren kan konsentrera seg meir om det redaksjonelle.

– Styret er glad for at vi har fått på plass ny redaktør, og vi kjenner oss sikre på at det vert ei god løysing. Sidan det vart internt opprykk i stillinga, oppstod det òg behov for ny journalist, og vi er tilfreds med at òg dette ordna seg før ferien, seier styreleiar i KPK, Petter Olsen.

Stein Gudvangen er tilsett som journalist i ein 50 prosent stilling frå 1. september.

– Styret er forvissa om at KPK kjem til å halda fram i den gode trenden som har vore under leiing av avtroppande redaktør, Markus Plementas. Vi vil òg ynskja han lukke til med nye utfordringar hos ein av eigarane våre, Normisjon, seier Olsen.

KPK er eigd av over 30 kristne organisasjonar og kyrkjesamfunn.

Første kvinne

Ingunn Marie Ruud har utdanning i journalistikk og kunst- og kulturforvalting frå Universitetet i Stavanger. Ho har òg årsstudium Design og kommunikasjon i digitale medier frå Høgskulen i Oslo og Akershus og tverrkulturell kommunikasjon frå Mediehøgskulen Gimlekollen.

Ho vert den første kvinnelege redaktøren i den 104 år lange historia til Kristeleg Pressekontor og trur KPK enno har ei viktig rolle å spela i det norske medielandskapet.

– Vi ser ei auka interesse for religion og livssynsstoff i sekulære medier samstundes som medieundersøkingar viser at få journalistar sjølv har eit religiøst livssyn. Her kan KPK bidra med den gode kompetansen sin på kristen-Noreg og det som rører seg der, sier ho. KPK

John-Inge Rolfsnes har kommet med ny singel Foto: Ingrid Kvernenes Misje

− Rom for det kristne i Norge?

/0 Kommentarer/i , /av

På sin nye singel spør John-Inge Rolfsnes om hvor stort mangfoldet er i samfunnet.

I fjor vant Rolfsnes den årlige låtskriverkonkurransen i regi av nynorskfestivalen Falturiltu.
– Det var bra at de likte låten og innholdet. Jeg har sendt inn bidrag til konkurransen 5-6 ganger. Det var overraskende at jeg vant, men det er en hyggelig tilbakemelding å få, sier Rolfsnes til sambåndet.no.

Vinnerlåt
Vinnerlåten heter Tabu/Stigma, som kan høres her. Juryens begrunnelse var at det er en fengende og enkel melodi som sitter godt i øret, og teksten er et viktig budskap om at en må tørre å være den man er og tørre å gå mot strømmen. Nå er den blitt en singel. I neste uke blir den å høre på en konsert Rolfsnes skal ha på Oase. Senere i juli skal han konsert i menigheten Nytt Liv på Stord, og i september blir det en større konsert med fullt band, det også på Stord.

– Det jeg vil formidle med Tabu/Stigma, er at vi som kristne i dagens norske samfunn er en minoritet, og at det er blitt en slags enighet og en oppfatning at å snakke og synge om tro og Gud skal du ikke gjøre, for det hører til i den private sfære. Vi kristne tenker også slik og forholder oss til det som omgivelsene våre krever.

Avvisning
– Det er ikke bare noe du tror eller har du noen konkrete eksempler på at det er slik?

– Du får høre det i direkte avvisning. Når jeg forteller noen at jeg skriver sangtekster som handler om tro og Gud, da er det ikke interessant lenger å høre det jeg lager, selv om de kan være musikkinteresserte. I Norske Talenter for et to – tre år siden deltok det noen med tydelig kristne tekster. Dommerpanelet påpekte på en slik måte at jeg oppfattet det som noe som burde tones ned.

Støtte
Ifølge Rolfsnes gjenspeiler det seg også i hva slags kultur som får støtte.

– Jeg har gitt ut litt musikk. Men jeg har ikke fått offentlig støtte, men lokal, fra min
menighet.

For to år siden ga han ut EP-en ”Nådens år” finansiert ved crowdfunding. At han ikke får offentlig støtte, tror han nettopp har å gjøre med at han skriver om kristen tro.

– Kan det også ha å gjøre med at når musikere og andre kunstnere vil formidle troen gjennom kunsten, så er det en fare for at man blir så opptatt å få ut budskapet, at det kan gå utover kvaliteten på kunsten man lager?

– Det er en fare som man skal være bevisst på.

Mangfold
– På Tabu/Stigma tar du også opp det du kaller dobbeltkommunikasjon fra samfunnet. Kan du si litt om det?

– Det er et ønske fra samfunnets side at det skal være rom for mangfold. Når kristne prøver å leve etter det, så virker det ikke som det er rom for dem i mangfoldet, er Rolfsnes sitt inntrykk.

– Hvorfor er det slik tror du?

– Jeg undrer meg over hvorfor, og jeg tror vi må begynne å snakke om det. Kanskje har det noe med hvordan kristne og kristen tro blir presentert. Til tider kan jeg bli redd og engstelig når jeg leser hva folk kan få seg til å skrive om kristen tro og kristne, i et land som har korset i flagget og hvor kristendommen har vært en viktig del av historien og kulturen. De uttaler seg basert på holdninger og ikke fakta, sier Rolfsnes.

Krevende
Han tror også det handler om et behov for å forstå verden og sette den inn en sammenheng og et system, og at det da kan bli vanskelig å forholde seg til at det er flere måter å forstå verden på.

– Jeg synger om er at en godt kan være kritisk til egne oppfatninger. Folk skal kunne være seg selv. Og da er det ikke farlig å låne øret til noen som har en annen oppfatning av virkeligheten enn det en selv har. Men det kan være krevende.

– Hva slags respons har du fått på Tabu/Stigma?

– Jeg har blitt takket for at jeg med å ta opp dette temaet, har gått foran og baner vei, sier Rolfsnes.

I august begynner Ole Andreas Wastvedt som kretsleder i ImF Midthordland Foto: Brit Rønningen

Søker tryggere havn

/0 Kommentarer/i , /av

Ole Andreas Wastvedt forlater en organisasjon som sliter for å jobbe i en organisasjon som opplever vekst.

− Jeg har kall som predikant og forkynner. Jeg har tenkt at kretsleder kunne være en passende stilling for meg. Jeg gleder meg til samarbeid med leirstedet Fjell-ly og til å bli kjent med kretsen og misjonsfolket, sier den påtroppende kretslederen i ImF Midthordland til Sambåndet.

Wastvedt begynner i den nye jobben i august. Siden januar 2016 har han jobbet i Indre Sjømannsmisjon, og i august samme år ble han konstituert daglig leder i organisasjonen. Det er en organisasjon som sliter og som søker samarbeid eller sammenslåing med andre organisasjoner. Indremisjonsforbundet (ImF) er en av organisasjonene som har fått en slik henvendelse om samarbeid eller sammenslåing.

Fremmed farvann
− Det er store utfordringer i Indre Sjømannsmisjon og jeg har ikke maktet å snu den negative utviklingen, konstaterer Wastvedt og fortsetter:

− I Indre Sjømannsmisjon har jeg vært i fremmed farvann. Jeg er ikke fisker og ikke vokst opp langs kysten, men i Rakkestad i indre Østfold.

Som kretsleder i ImF Midthordland vil han kjenne seg på tryggere grunn.

− Kona har vokst opp med leirstedet Fjell-ly. Vi kan stå mer sammen når jeg begynner i ImF Midthordland. Wastvedt er utdannet bedriftsøkonom fra BI. Fra 2008 til 2016 jobbet han i P7, og før det har han vært områdearbeider i Finnmark for Norsk Luthersk Misjonssamband. Han har også gått på Bildøy Bibelskole og vært ettåring i Finnmark Indremisjon. I dag bor han, kona og deres tre barn bor på Vik i Øygarden, og familien går i Vik bedehus i Øygarden.

Kretsens rolle
− Hva vil du som kretsleder i ImF Midthordland? − Det viktigste er å forkynne og formidle Guds ord. Forsamlingsbygging og leirarbeidet på Fjell-ly er satsingsområder. Og kretsen må finne sin funksjon.

− Kan du si litt om det?

− Trenger vi kretsen, spør Wastvedt før han utdyper: − Kretsen kan komme inn når det gjelder tunge oppgaver som forsamlinger ikke har ressurser til. I tillegg driver kretsen leirarbeid. Kretskontoret kan være et ressurskontor for forsamlinger og foreninger. Det kan hjelpe forsamlingene med forkynnere og oppfølging av dåpsbarn og trosopplæring. Det kan være et støtteapparat rundt forsamlingene. Kretsen kan være bindeledd mellom forskjellig forsamlinger og koordinere samarbeid mellom forsamlingene.

Økonomi
− Hvilke muligheter ser du i ImF Midthordland?

− Kretsen har et velfungerende barne- og ungdomsarbeid. I Straume Forum er det en vekst.

− Hvilke utfordringer ser du i ImF Midthordland?

− Økonomi er alltid en utfordring. Vi kan ikke drive misjon uten penger. Bærekraftig økonomi er viktig. Det er blitt vanskeligere å få tak i frivillige. Å drive arbeid på frivillig basis blir mer krevende. Med vektlegging på forsamlingsbygging ser vi tendens til pastorisering av bedehusene. Det kan være bra, men det krever at vi har økonomi til å betale lønn. Det kan føre til at det blir mindre penger til ytremisjon. Men landet er kommet i en slik situasjon med avkristning og sekularisering at det er blitt en misjonsmark. Kanskje er det riktig å bruke mer ressurser på misjonsarbeid i Norge, sier Ole Andreas Wastvedt.

Ole Christian Martinsen er ny toppleder i Nordhordland Indremisjon. Foto: Privat

Martinsens nye utfordringer

/0 Kommentarer/i , /av

Nordmøre og Romsdal Indremisjons tidligere barne- og ungdomskonsulent har nå overtatt som kretsens toppleder.

Da Arild Ove Halås i fjor ga beskjed om at han ønsket å gi seg etter tolv år som kretsleder i NRI, ble Ole Christian Martinsen spurt om han kunne tenke seg å overta stillingen.

‒ Etter å ha bedt over dette en tid, samt snakket med dem hjemme, bestemte jeg meg for å si ja til denne utfordringen. Jeg gleder meg til å ta fatt på nye og spennende oppgaver sammen med staben på kretskontoret og kretsstyret, sier Martinsen til Sambåndet.

Arild Ove
Siden 2015 har han jobbet som barne- og ungdomskonsulent i NRI. Den 1. juni begynte han som kretsleder i samme krets. Martinsen er gift og har tre barn. Av utdanning har han gått på Bildøy Bibelskole og studert teologi på NLA.

‒ Jeg må og legge til at jeg er takknemlig og glad for at Arild Ove blir med oss videre. Han er en jeg er blitt glad i og setter veldig stor pris på, fortsetter Martinsen.

Relasjoner
‒ Hva kan du bidra med i stillingen?

‒ Jeg tror jeg kan bidra med nytenking omkring arbeidet vi driver. Men her er det ikke bare snakk om hva jeg kan bidra med. Her er det snakk om hva totaliteten kan bidra med og støtte opp om. Det er ikke et «Oneman’s show». I tillegg tror jeg at jeg kan være med å bidra til å bygge tettere relasjoner mellom krets, leirsted og foreninger. Det er noe vi har potensiale til å bli bedre på.

‒ Hva vil du som kretsleder?

‒ Vi driver misjonsarbeid av en enkel grunn, og det er at vi har fått et oppdrag fra Jesus: Vi skal være med å disippelgjøre mennesker.

Økonomi
‒ Hva er utfordringene og mulighetene for NRI?

‒ Økonomien har vært og er fortsatt en av våre største utfordringer. Sånn kommer det til å være i fremtiden også. Det er en klar tendens at gaveinntektene er på vei nedover. Det er nok flere grunner til det, som jeg ikke skal komme inn på nå. Vi må tenke fremover og kanskje litt nytt. Det har vi fått en fin mulighet til nå, ettersom det har kommet nye inn i kretsstyret og vi har fått en ny sammensetning av gode folk som «vil noe» på kretskontoret, svarer Martinsen.

Sammenslåing
I 2014 var det kritisk for økonomien i NRI. Det ble innkalt til ekstraordinært kretsmøte hvor et av punktene på møtet var mulig sammenslåing med Sunnmøre Indremisjon. For Martinsen ligger en eventuell fusjon mellom NRI og Sunnmøre Indremisjon litt frem i tid.

‒ En fusjon mellom NRI og Sunnmøre Indremisjon tror jeg det er for tidlig å lansere pr dags dato. Men i fremtiden tror jeg dette spørsmålet vil bli mer aktuelt for oss. Tanken om fusjon med sunnmøringene må nok få modnes en stund hos en del mennesker i NRI og på Sunnmøre, sier han.

UNG
‒ Hvordan er det å slutte som UNG-leder i NRI for å bli kretsleder i NRI?

‒ Det har vært tre utrolig gode og fine år som ungleder. Jeg har fått blir kjent med mange flotte barn og ungdommer gjennom leirene våre, ledertrening, lokallagsbesøk samt andre arrangement som vi har vært med på. Å ha fått være med å bidra til at barn og unge har fått bli kjent med eller enda bedre kjent med Jesus, er godt å tenke på. Samtidig er jeg trygg på at vår nye Ungleder Hans Ivar Guddal kommer til å gjøre en strålende jobb med Ung-avdelingen, sier Ole Christian Martinsen.

FORTSATT MED: Kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen, Geir Smith-Solevåg, sier Frelsesarmeen fortsatt er med i P7, via Tro & Medier. Bildet er fra 2017. FOTO: INGUNN MARIE RUUD, KPK

Frelsesarmeen trekker medlemskapet i P7

/0 Kommentarer/i , /av

P7 Kristen Riksradio går fra å ha sju til seks medlemsorganisasjoner.

‒ Det er ikke noen stor sak for oss, sier daglig leder Kenneth Hjortland i P7 til Sambåndet som en kommentar til at Frelsesarmeen i Norge trekker seg som medlemsorganisasjon i P7.

Frem til nå har Frelsesarmeen vært medlemsorganisasjon sammen med Tro & Medier, Indremisjonsforbundet, Indre Sjømannsmisjon, Kabb – Kristent arbeid blant blinde og svaksynte, Ibra Media Norge og Kristen Muslimmisjon.

‒ Hvilke konsekvenser, økonomisk og andre, får det for P7 at Frelsesarmeen trekker seg som medlemsorganisasjon?

‒ Ingen direkte konsekvenser for oss. Medlemmene våre har ikke noe ansvar for vår økonomi. Vi ville gjerne hatt dem med videre for å vise noe av den teologiske og organisatoriske bredden vi ønsker å ha. Men det er jo Frelsesarmeen som bestemmer hvor de ønsker medlemskap, svarer Hjortland.

Udramatisk

‒ Vi oppfatter det som udramatisk, sier kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen, Geir Smith-Solevåg.

‒ Hvorfor vil dere ikke lenger være medlemsorganisasjon i P7?

‒ For det første er P7 en organisasjon som driver radioarbeid. Vi driver ikke nærradioarbeid, og det er over tjue år siden vi gjorde det. Samtidig vil jeg si at P7 driver et fint arbeid. For det andre er vi fortsatt med i P7 gjennom at vi er medlem i Tro & Medier. Du kan si vi har hatt dobbelt medlemskap i P7. Nå har vi ett medlemskap, sier Smith-Solevåg.

FREKHAUG: Medlem i prosjektgruppen, Jogeir Romarheim, presenterer planarbeidet på Nordhorland Indremisjons årsmøte. Foto: Petter Olsen

Planlegger utbygging av Raknestunet

/0 Kommentarer/i , /av

Nordhordland Indremisjons årsmøte har vedtatt at planarbeidet for opprusting av kretsens leirsted skal være ferdig innen årsmøtet i 2019.

‒ Utgangspunktet for utbyggingen er at Raknestunet trenger vedlikehold. Noe er prekært å få gjort, og noe er ønskelig å få gjort, sier leder i styret for Raknestunet, Helge Hellem, til Sambåndet.

Arbeidet begynte høsten 2016 da kretsstyret i Nordhordland Indremisjon ga styret og daglig leder for Raknestunet i oppdrag å utarbeide en vedlikeholds-, opprustings- og utviklingsplan for leirstedet, ved bruk av eksterne rådgivere. GK Norge utarbeidet en tilstandsrapport for eiendom med anbefaling. I oktober 2017 ble en rapport for eiendom med anbefalinger presentert for kretsstyret.

 Omtrentlig
Siden mars i år har en egen prosjektgruppe jobbet med å konkretisere og forberede et prosjekt som først ble presentert i kretsstyret 15.-18. mai. På årsmøtet 2. juni presenterte prosjektgruppa arbeidet på vegne av kretsstyret. Prosjektgruppa la frem fire alternativer med kostnader.

‒ Alternativene og kostnadene er veldig omtrentlige anslag. De er ikke veldig detaljerte, og det er på et veldig tidlig tidspunkt i prosessen, forteller Hellem.

Alternativene
Det første alternativet kaller prosjektgruppa «må». Det dreier seg om nødvendig renovering av kjøkkenet, og at bygget fra 1965 trenger opprusting. I tillegg trengs det ny varmepumpe. Dette alternativet er kostnadsberegnet til 4,3 millioner kroner.

Andre alternativ blir kalt «bør» og inneholder nybygg for kjøkken og matsal med økt kapasitet, nytt ventilasjonsanlegg og opprusting og oppgradering av internatrom og bolighuset. Det er estimert til 12,5 millioner kroner.

Tredje alternativ er full rehabilitering til 18,5 millioner kroner, mens det fjerde alternativet er å rive eksisterende bygninger og bygge nytt basert på eksisterende volum. Det er beregnet til å koste 40 millioner kroner.

 Vedtak
Prosjektgruppas anbefaling til årsmøtet 2018 er at det samtykker i at kretsstyret og prosjektgruppa arbeider videre med saken med sikte på å forberede endelig godkjenningsfremlegg for et senere årsmøte. I det endelige vedtaket inkluderte årsmøtet en tidsfrist som innebærer at planarbeidet må fullføres slik at det seinest kan legges fram for neste årsmøte i 2019.

Videre arbeid
‒ Like over ferien vil prosjektgruppa starte arbeidet med konkretisering av ulike delprosjekter, slik at konkrete pristilbud kan innhentes. Innspillene fra årsmøtet vil også forsøkes innarbeidet. Videre må det gjøres et arbeid knyttet til plan for finansiering. Gjennom dette arbeidet vil det være behov for et nært samarbeid mellom prosjektgruppa, styret for Raknestunet og kretsstyret, og det vil også vurderes å bruke innleid konsulent på deler av dette arbeidet, avslutter Hellem.

Se mer om årsmøtebehandlingen i Sambåndets papirutgave for juni (6/18).

Også publisert denne uka: Jødisk forstander tror ikke at Gud griper inn i historien.

OSLO: Det Mosaiske Trossamfund har en synagoge i Oslo. Foto: Grzegorz Wysocki/Wikimedia Commons

Jødisk forstander tror ikke Gud intervenerer

/0 Kommentarer/i , /av

Ervin Kohns Gud er god, men han griper ikke inn i historien.

‒ Dette er en ganske vanskelig diskusjon hvor det er mange ulike teologiske og filosofiske syn. Den har blitt tatt opp av mange filosofer, både jødiske og kristne, sier Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund, til Sambåndet.

I debatten rundt «mirakelpredikantene» Svein-Magne Pedersen og Tor Roger Edvardsen kommenterte Kohn overfor Vårt Land 21. juni hvordan Det Mosaiske Trossamfund ser på helbredelse ved bønn. Der uttaler han blant annet: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke på at Gud intervenerer lenger.»

Ervin Kohn Foto: Privat

Spørsmål
Uttalelsen har fått Samåndets redaktør Petter Olsen til å skrive et innlegg på Verdidebatt hvor han spør Kohn om på hvilken bakgrunn han feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn når han ikke tror på at Gud intervenerer i historien. I skrivende stund har Kohn ennå ikke svart på Olsens innlegg. I tillegg spør Olsen Kohn om han tror at opprettelsen av staten Israel er Guds intervensjon i jødefolkets historie.

‒ Jeg jobber med en artikkel hvor jeg vil svare Olsen, forteller Kohn.

På Olsens første spørsmål svarer han følgende:

‒ Det viktigste med Shabat er at Gud skapte verden og at den er vår viktigste helligdag, fordi den feires hver uke. Å feire shabat er en religiøs forpliktelse fra Tora (de fem Mosebøkene, red.anm.) og en påminnelse om at Gud tok oss ut av Egypt. Det er ikke alltid lett å forstå jødiske tradisjoner med kristne referanserammer. Den jødiske tradisjon vekter praksis i større grad enn spiritualitet og åndelighet. Det er for enkelte vanskelig å forstå at i vår menighet har vi også ateistiske medlemmer. Til og med styremedlemmer som er ateister. Om det er noe jøder frykter, er det avgudsdyrkelse. Det er hovedårsaken til at vi ikke vet hvor Moses er begravet. At vi tror på en transendent gud hjelper oss til ikke å henfalle til avgudsdyrkelse. Han er ikke en del av vår verden, verken i tid, rom eller fysisk. Dersom han hadde respondert på bønner om helbredelse, hadde vi vært lettere offer for avgudsdyrkelse.

‒ Olsen tror at opprettelsen av staten Israel er et eksempel på at Gud intervener i jødefolkets historie. Hva tenker du om det?

‒ Vi mener at Israel absolutt har religiøs signifikans for oss. Yom Haatzmaut (Israels nasjonaldag, red.anm.) feires som en religiøs helligdag i vår synagoge. Vi legger til Hallelbønnen (Hallel: hyllestsang som synges på helligdager, red.anm.) på denne dagen. Men like lite som Gud intervenerte under Holocaust, intervenerte han i de politiske prosesser forut for etableringen av staten Israel.

MOSAISK: Den jødiske synagogen i Oslo. Foto: Grzegorz Wysocki/Wikimedia Commons

Eksempler
‒ Kan du utdype den uttalelsen om at Gud ikke intervenerer?

‒ Det er mange eksempler i Tanakh (den jødiske Bibelen, red.anm.) på at Gud sluttet å intervenere. For eksempel etter syndfloden lovet Gud at han aldri ville ødelegge jorden igjen med en syndflod. Etter de syv plagene mot egypterne sluttet Gud å sende plager, og etter profetene sluttet Gud å intervenere i det hele tatt. Og Gud sluttet å snakke med folk. For eksempel sluttet Gud å snakke med Abraham etter bindingen av Isak. Etter det snakket ikke Gud og Abraham sammen. Vi har til og med en hel bok i Bibelen, Esters bok, der Gud ikke er nevnt i det hele tatt., svarer Kohn og legger til:

‒  Olsen vil diskutere om Gud intervenerer uten å komme inn på det ondes problem. Det går ikke.

Gud
‒ Hvis Gud har sluttet å intervenere, hvem er da Gud for deg?

‒ Vi tror Gud er både allvitende og allmektig, og at Gud er god og vil gjøre verden bedre. Det viktigste premiss for min forståelse av Gud, er at han er transendent. Gud er ikke en del av den skapte verden, og vi vet heller ikke hvor Gud var da han skapte verden. En av våre mest sentrale filosofer, Rambam (Maimonides 1138–1204) var veldig opptatt av Guds transendens fordi han var så redd for avgudsdyrkelse.

Holocaust
‒ I intervjuet med Vårt Land nevner du også at Holocaust er det fremste argumentet mot at Gud intervenerer. Kan du utdype det?

‒ Der er de som sier at Holocaust er Guds straff mot jødene på grunn av noe de har gjort. Jeg tror ikke det er snakk om Guds straff, men snakk om menneskelig ondskap. Gud kunne ha hindret Holocaust, men han gjorde det ikke.

Ondskap
‒ Så det at der er mye ondskap, lidelse og smerte, betyr det at Gud ikke intervenerer?

‒ Noen katolske filosofer tror at Gud har fastsatt en viss mengde ondskap. Det kan virke som de kan ha rett. Gud har i alle fall valgt å ikke intervenere overfor ondskapen. Så har Gud også skapt oss mennesker og gitt oss   fri vilje. Vi kan velge å gjøre godt, og vi kan velge å gjøre ondt. Vår pakt med Herren hadde ikke vært relevant uten menneskets frie vilje, sier Ervin Kohn.