VISJON: - Hold fortsatt visjonen høyt, er rådet fra Matt Markins til Awana Norge. FOTO: VILHELM VIKSØY

– Stiller de vanskelige spørsmålene

Awanas toppleder er imponert over måten ImF har tatt trosopplæringsopplegget til Norge på, og han har et klart råd for veien videre.

SANDNES: Sambåndet møtte Matt Markins på DNA-konferansen i Fredheim Arena i Sandnes 3. februar. Vi spurte presidenten og den administrerende direktøren hvilket inntrykk han har av Indremisjonsforbundet (ImF) som partner i Norge for Awana.  

Spørsmål

– Mitt inntrykk er at lederskapet i ImF stiller virkelig vanskelige spørsmål og virkelig gode spørsmål, og at det har ført til at Erik (Furnes, generalsekretær i ImF, red.anm.) har tatt kontakt med de beste folkene for å få et samarbeid på et slikt nivå i stand, sier Markins og fortsetter:

– Jeg ser på ImF som en tilrettelegger av de beste og vanskeligste samtalene for å takle noen av de største utfordringene dere står foran i dag. Og i sentrum for det er evangeliet og disippelgjøring av barn og familier.

– Har du noen følelse av hvilke spørsmål det er ImF står ovenfor?

– Ett av dem vet jeg er av en praktisk natur: Hvordan får man foreldre til å ta et skritt nærmere barna sine? I en travel og hektisk kultur med en overfylt timeplan, hvordan hjelper vi foreldre til å ha visjonen som gjør at de ser at det å engasjere meg med barnet mitt og dets åndelige utvikling, er en prioritert oppgave? I de årene jeg har vært på denne reisen sammen med Erik og Runar (Landro, pastor på Fredheim, red.anm.) og Anne Lene (Otterøen, daglig leder for Awana Norge, red.anm.), er det et spørsmål jeg ser de har stilt seg gang på gang.

Bevisst

– Hva er ditt inntrykk av måten ImF har tatt imot Awana på, forberedt opplegget og lansert det i Norge?

– Grundig, bevisst, samarbeidsorientert og partner-drevet. Jeg har kjent Runar og Gunnar (Ferstad, rektor på Bildøy bibelskole, red.anm.) siden 2009. Vi begynte å snakke om Awana i 2013 og så å møtes om Awana i 2015. Derfra har det vært sammenhengende forberedelse, læring og trening.

Markins er klar på hva han oppfatter som ImFs motivasjon.

– Det tror jeg er å være bevisst på at Awana kunne være til hjelp med å møte de bekymringer som ImF og deres nettverk av forsamlinger er opptatt av. Når det gjelder samarbeidsbiten, har vi vært i stand til å samarbeide både person til person og med Awana-organisasjonen her i Norge. Det å se på hvordan de samarbeider med hverandre, er faktisk helt nydelig. Det gjør at jeg har lyst til å være tettere på kirken her i Norge for å være en enda bedre venn.

Kritikk

I avisen Vårt Land 30. oktober i fjor kom flere fagpersoner med kritiske merknader til Awanas trosopplæringsopplegg. Menighetsfakultetet (MF) mente enkelte av lærebøkene ga uttrykk for et ubalansert menneskesyn. IKO – kirkelig pedagogisk senter advarte mot det konservative bibelsynet, Søndagsskolen Norge mente materiellet ga for lite rom for undring, og misjonseide NLA Høgskolen var ikke fornøyd med trosforsvarsbiten. Awana Norge var enig i noe av kritikken fra MF og skriver om innholdet i en av lærebøkene.      

– Jeg vil understreke at jeg av språklige årsaker ikke har lest artiklene. Ut fra den begrensede innsikten jeg har, vil jeg utfordre kritikerne til å komme og ta en kopp kaffe med Erik Furnes, ha dialog og samtaler og se opplegget i funksjon, kommenterer Matt Markins og fortsetter:

– Awana er helt på linje med måten Jesus møtte mennesker på. Vi ser han engasjere seg med religiøse ledere, med syndere og med disiplene. Han snakket med mange folk på en gang, han disippelgjorde de 12, og han var mentor for de tre. Også Awana er svært relasjonell.

Visjon og trening

– Hva mener du vil være det viktigste for ImF og de som jobber med Awana, å legge vekt på i fortsettelsen?

– To ting: Hold budskapet og visjonen fremst, slik at når kirker hører om Awana, forstår de hvorfor dette er viktig. Trening og utrusting vil hjelpe ImF med å være bærekraftig. Jo mer Anne Lene kan utvikle nettverk av mennesker som blir trenet, desto flere ledere vil det bli. Om ImF legger vekt på dette i den nærmeste perioden, vil de klare å fortsatt være sunne og vokse samtidig, mener Matt Markins.

MARKERING: 14. mai er det 70 år siden opprettelsen av staten Israel. Her fra Independence Hall i Tel Aviv. Foto: Petter Olsen

Respekterer NLMs nei til å heise israelsk flagg

Norsk luthersk misjonssamband vil markere 70-årsjubileet for den israelske staten med seminar og bønn i stedet for flaggheising.

Deltakere på et bibelkurs på Tonstadli leirsted oppfordret hovedstyret i NLM til å heise det israelske flagget under organisasjonens generalforsamling for å markere Israels 70-årsjubileum som egen stat, men får ikke støtte fra ledelsen i NLM.

– Å heise det israelske flagget kan lett forstås som en politisk markering, skriver generalsekretær Øyvind Åsland og leder for NLM Norge, Kåre Johan Lid, i et leserinnlegg i avisen Dagen.

Seminar
Lederne presiserer at NLM tror at jødene er Guds utvalgte folk, men forklarer at organisasjonen historisk har brukt flagg fra NLMs misjonsland i ulike sammenhenger.

– Det har vært gjort for å markere vårt kall til å nå mennesker i disse landene med evangeliet. Å heise et israelsk flagg blir noe annet da NLM ikke driver arbeid i dette landet, skriver de.

Selv om NLM-ledelsen ikke ønsker å heise flagget eller sende en hilsen til den israelske ambassaden under sin generalforsamling, vil Israel likevel få en plass under arrangementet.

– Vi vil legge til rette for et teologisk seminar om Israel og vårt ansvar for det jødiske folk. Vi vil også gjennomføre bønn for Israel og Midtøsten under GF, skriver Åsland og Lid i sitt leserinnlegg.

Omsorg
– Generalsekretær Øyvind Åsland har gitt et tydelig og godt uttrykk for omsorgen og støtten til det jødiske folk, og NLMs ledelse og styre vurderer selv hvordan dette skal aktualiseres innen egen organisasjon. Det har jeg all respekt for, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet ImF til sambåndet.no.

Ola Tulluan som er tidligere generalsekretær i NLM og var en av de som signerte og ønsket heising av det israelske flagget, har ikke endret mening, men sier til Dagen at han er fornøyd med hovedstyrets behandling av saken.
– Jeg tar uttalelsen fra hovedstyret til etterretning, sier han.

Lav profil
Forkynner Vegard Svensen skrev også under på oppfordringen. Han synes NLM har holdt en for lav profil når det gjelder støtte til Israel, men har forståelse for hovedstyrets beslutning.

– Vi kan ikke legge skjul på at dette er en politisk betent sak, og vi ønsker ikke å politisere denne samlingen verken innad eller utad. I NLM er det ulike syn på hvor sterkt man skal gå ut. Vi skal ikke bidra til splittelse. Derfor støtter jeg avgjørelsen til hovedstyret, sier Svensen til Dagen.

Samtale
På spørsmål fra sambåndet.no om ImF hvordan vil markere 70-årsjubileet for opprettelsen av staten Israel, svarer Erik Furnes:

– For ti år siden hadde ImF en 60-årsmarkering av Israels gjenopprettelse som stat ved vårt sommerstevne, og verken før eller etter registrerte jeg i egne rekker at det var noe kontroversielt – tvert imot. Jeg delte for en tid siden noen tanker i vår ledergruppe om hvordan vi kan gi 70-års milepelen oppmerksomhet, og jeg vil samtale med styret om dette når vi samles i mars. Eventuelle nysgjerrige får smøre seg med tålmodighet.

Illustrasjonsfoto: Offerlammet. Kilde: Wikimedia Commons. Acquired by Henry Walters with the Massarenti Collection, 1902

Straffen lå på ham

KOMMENTAR Jesu stedfortredende strafflidelse går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen.

6. januar viet Vårt Land seks sider til hva som skjedde på korset. Debatten startet da Sambåndet i november 2016 første gang skrev om angrepet på det som også kalles objektiv forsoningslære.

Kritikk

Det siste året har særlig tre personer stått fram i Norge med kritikk av objektiv soning: Hovedpastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, leder Harald Giesebrecht i Syvendedags Adventistkirkens barne- og ungdomsforening og seniorprofessor Notto Thelle ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Dette er et utdrag av et svar til dem i årets februarnummer av Sambåndet.

Lære

Andreassen holder seg til den klassiske forsoningslæren, som legger vekt på at Jesus døde for å beseire ondskap og død og bringe befrielse. Jeg er enig med førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole som i den viktige boken «Kors og frelse», framholder at klassisk og objektiv forsoningslære er to sider av samme sak. Vi står da igjen med den subjektive, liberalteologiske forsoningslæren – om at synd ikke finnes, og at Guds tilgivelse derfor ikke er nødvendig – som ubibelsk. 

N.T. Wright

Erik Andreassen siterer den britiske teologen N.T. Wright på at mange kristne har unnlatt å tolke Jesus ut fra det Bibelen sier om hva Gud gjorde med jødene. Tankerekken «vi har syndet – Jesus døde – vi blir frelst» holder ikke, ifølge Wright. Jeg vil argumentere for at læren om Jesu objektive, stedfortredende lidelse og soning nettopp er grunnlagt på det Guds handlemåte overfor israelsfolket betyr for oss som hedningekristne. (Alle uthevelser i bibelsitater er mine.)

Guds lam

Døperen Johannes plasserer Jesus inn i israelsfolkets historie: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29, jf. Apg 2,22-23; 4,26f). I 2. Mos 12 leser vi om den siste av plagene Gud førte over Egypt for at farao skulle la det slavebundne israelsfolket forlate landet. Dersom blodet fra påskelammet ble smurt på ytterdørens rammeverk, sparte Gud livet til den førstefødte innenfor.

Vårt lam

Paulus bekrefter sammenhengen mellom Jesus og påskelammet i 1. Kor 5,7: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» I Luk 24,25-27 sier Jesus til emmausvandrerne: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (jf. Apg 3,15-18).

Jesus kalles også for «vårt påskelam». I Egypt døde påskelammet i stedet for den førstefødte. Peter bekrefter i apostelens første brev (1,18-20): «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting (…) dere ble kjøpt fri (…), men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent (…), og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.»

Synd

«Den som synder, skal dø», sier profeten (Esek 18,20a). Paulus samstemmer i Rom 6,23a: «For syndens lønn er døden». For de førstefødte i de israelittiske familiene i Egypt ble dommen eksekvert over det lyteløse og uskyldige lammet. For oss ble dommen eksekvert over den syndfrie Jesus.

Døde

Hebreerbrevet sier det slik om da Jesus ble menneske (2,14-15): «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen». Vi er ikke frelst fordi Jesus oppfylte loven, men fordi han døde i vårt sted.

Juridisk

Jesaja profeterte slik (kap. 53) om det få vil være uenig om at er Jesus: «Han ble såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. (…) Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. (…) Ved trengsel og ved dom ble han revet bort». Språket er juridisk. Peter bekrefter stedfortredelsen i sitt første brev (2,24a): «han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet».

Døperen Johannes

I boken «Gåten Jesus» skriver Notto Thelle at det er «vanskelig å tenke seg at denne (læren om objektiv soning, min anm.) kan amputeres uten at kirken blir skadet og får fantomsmerter.» Thelle peker også på at døperen Johannes utpeker Jesus som «Guds lam». Men så forsøker professoren å argumentere for at verken døperen eller evangelisten hadde soning i tankene. Starten av Jes 40, som døperen knytter seg an til, gjør det til en underlig påstand. Og hva evangelisten angår, skriver Johannes i sitt første brev (1,1b-2) at Jesus Kristus «er en soning for våre synder (…) også for hele verdens» (jf. 3,5).

Ofring

Harald Giesebrecht hevder (i Dagen 30.11.17) at blod ikke var nødvendig for at Gud skulle kunne tilgi, og at «drapet» på dyret ikke var sentralt. Jeg vil henvise Giesebrecht til framstillingen ovenfor om Guds lam og vårt lam. Jeg har også vist til flere skriftsteder som slår fast at Jesu død, som vårt påskelam, var nødvendig. Jesus uttalte om sin forestående korsdød: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Matt 26,28). Paulus skriver til efeserne (1,7): «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom.»

Jesus

Fordi ofringene i gamle pakt er en skygge (Hebr 10,1), refereres Jesus slik i Hebr 10,8-10: «Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme blir ofret én gang for alle.»

Jo, Giesebrecht, vårt påskelam, Kristus, ble ofret. Og som yppersteprest (Hebr 8) motsvarer Jesus handlingene til ypperstepresten Aron (jf. Hebr 7,27; 9,24; 9,28).            

Rettferdig

Jesu objektive, stedfortredende strafflidelse er vanskelig å forstå. Men dette var nødvendig for at Gud skulle kunne være rettferdig (Rom 3,25-26), og Jesus fikk se resultater av sitt offer (Jes 53,10ff). «Er ei det kjærlighet, da er havbunnen tørr».   

Også publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 17.02.18.

Les også Synspunkt i Dagen om samme tema (16.02.18).

Er du ikke abonnent på Sambåndet og ønsker å lese den fullstendige artikkelen, kan nr. 2/18 kjøpes her

MIRAKEL: Faglig leder i Åpne Dører, Stig Magne Heitmann, mener vekkelsen som skjer i Iran er et mirakel. ARKIVFOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Enorm kristen vekking i iranske huskyrkjer

– Det er eit mirakel det som skjer i Iran no, seier Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

I den islamske republikken Iran veks kristendomen raskare enn i noko anna land i verda.

Den pågåande politiske krisa og økonomiske utfordringar bringar med seg eit utbreitt sinne mot regimet, ifølgje den amerikanske nettstaden CBN News. Med dette kjem òg ein større skepsis til det islamske presteskapet og islam.

– Gud jobbar i Iran, erklærer Mike Ansari.

Han er president for Heart4Iran Ministries og seier til CBN News at politisk uro skapar unike høve til å dela Kristi kjærleik.

– Mange iranske kristne har vendt seg til oss og spør kva dei skal gjera, seier Ansari.

Han seier at med alle negative nyhende om Iran, er det lett å gå glipp av den store historia om kva som verkeleg skjer i den islamske nasjonen.

– Jesus byggjer kyrkja si, den Heilage Ande forvandlar liv, og evangeliet er på farten.

– Størst kyrkjevekst i verda

Fagleg leier i Åpne Dører i Noreg, Stig Magne Heitmann, stadfestar at det er ei vekking på gang i Iran.

– Det er eit mirakel det som skjer i Iran no. Det er ingen andre land i verda som prosentvis har like stor kyrkjevekst, seier Heitmann til KPK.

Han fortel at vekkinga primært skjer gjennom huskyrkjelydar.

– I tillegg til at mange i Iran vert kristne, ser vi òg at mange iranarar som har flykta frå landet, har kome til tru på Jesus.

Ansari ser at Irans huskirker opplever eksplosiv vekst då mange iranarar forlèt islam for kristendomen.

– Jesus er i live, Han rører seg, Guds Ånd rører seg i Iran, og kyrkja veks verkeleg fort. Vi har aldri sett ein så stor vekst av ei underjordisk kyrkje nokon andre stadar før, seier Ansari.

Les historia til David Kamalirad.

Viktig Satellitt-TV

Mike Ansari. Kilde: Jacques Koolen/Wikimedia Commons

Heart4Iran Ministries skildrar seg som «eit ikkje-politisk partnarskap av multinasjonale organisasjonar», som bringar rundt 86 ulike misjonsorganisasjonar saman med målet om å tena og velsigna folket i Iran.

I 2006 vart mediekanalen deira, Mohabat TV, den første 24- timars kristne farsi satellitt-tv-kanalen til å streame gospel-program til Iran.

– Kristne satellitt-TV-sendingar til Iran har spelt ei viktig rolle i suksessen til den underjordiske huskyrkjebevegelsen. Han trengjer gjennom tryggingssperringar som regjeringa set opp, seier Ansari.

Ei nyleg undersøking Heart4Iran Ministies har gjort, viser at rundt 16 millionar iranarar i løpet av dei siste 12 månadene har sett eit eller fleire av programma deira på satellitt-tv og på mobileiningar.

– Det utgjer rundt 20 prosent av Irans folkesetnad, og det er ei overveldande mengd, seier Ansari.

Draumar og personlege vitnesbyrd

Åpne Dører samarbeider med fleire kristne satellitt-TV-kanalar i Iran, og Heitmann stadfestar at desse, saman med internett, er eit viktig verkemiddel for å spreia evangeliet i landa.

– I tillegg er det to andre faktorar som er viktige i Iran: At Gud openberrar seg direkte til lengtande menneske gjennom draumar og syner, og at nye kristne inviterer med seg vener og deler personlege vitnesbyrd, seier Heitmann.

Den demografien som responderer mest på evangeliet er, ifølgje både Ansari og Heitmann, dei unge frå 18 til 30 år, som er veldig teknisk kompetente.

– Dei er online, dei følgjer verda si popkultur, og dei er veldig kobla på, og dei leitar etter svar. Dei ynskjer å tilhøyra eit større føremål og meining i livet, og dei finn det i Jesus, seier Ansari.

– Iranske styresmakter seier sjølv no at det er i universitetsbyane flest menneske forlèt islam og vert kristne, seier Heitmann

Forfølging

Det er ikkje utan risiko iranske kristne delar vitnesbyrda sine. Å konvertera frå islam til eit anna livssyn er straffbart.

– Det er eit enormt overvakingssystem i Iran som følgjer med og arresterer huskyrkjelydsleiarar ofte. Dei som forlèt islam, risikerer å mista studieplass, jobb eller forfølgjelse på andre måtar, seier Heitmann.

Iran har i mange år vore på topp ti på World Watch List der Open Doors International rangerer land der kristne blir forfølgde. I år er landet på ein 10. plass.

– Realiteten til ein iransk kristen er at dei lever i frykt. Dei kan ikkje gå ut på gata og dela den nye trua si med folk. Dei kan ikkje feira nokon stad som helst offentleg, og dei er stadig i frykt for gjengjelding frå styresmaktene. Det er difor vi vil at folk rundt om i verda skal halda fram å løfta opp den forfølgde kyrkja i Iran, seier Ansari. KPK

Andre nyleg publiserte artiklar:

Makt med ansvar (kommentar)

Med evigheten som målestokk (intervju med Helge Kleven)

Folkehøgskoler vil bli klimakloke.

Ny styreleder i ImF Straume.

Taus om religionsfrihet.

 

VEDTEKTER: Leder for arbeidsgruppa som nå er blitt interimstyre, Eirik Pettersen, orienterer om vedtektene som har skapt strid i sekulær presse. Foto: Petter Olsen

Taus om religionsfrihet

Høyre-politiker og medlem i Time kommunestyre, Andreas Vollsund, kritiserer stiftelsen av bedehusforsamlingen Inn-kyrkja på Lye.

Vollsund har lest vedtektene til Inn-kyrkja, og han reagerer på at bare menn kan være med i eldsterådet. Han reagerer også på at interimstyret i forsamlingen uttalte til Jærbladet at det rådende bibelsynet i Den norske kirke, hvor man har åpnet for likekjønnet vigsel, har vært vanskelig å forholde seg til.

– Splittelse

Andreas Vollsund representerer Høyre i Time kommunestyre. Foto: Privat

«Eg reagerte sterkt då eg las om det. Dei skaper splitting på Lye. Eg trudde me kunne halda saman sjølv om me er ueinige», sier Vollsund til lokalavisen Jærbladet etter stiftelsesmøtet den 28. januar for den nye forsamlingen Inn-kyrkja i Lye forsamlingshus på Lyefjell i Time kommune. Inn-kyrkja vil melde seg inn i Indremisjonsforbundet (ImF), Norsk luthersk Misjonssamband (NLM) og Normisjon. 

Videre uttaler Vollsund til Jærbladet: «Skal ein leva ordrett etter Bibelen, må ein også opna for at andre skal leva ordrett etter andre religiøse tekstar. Eg trudde med var komne lengre enn dette.»

Jarle Mong er en av de mest leste bloggerne på Jæren og er selv med i Bedehuskirken på Saron, Bryne. Han skriver blant annet følgende i en fersk bloggpost: «Andreas Vollsund representerer partiet Høyre som i all sin tid har vært et liberalt parti. Partiets grunnverdier stammer fra opplysningstidens filosofer. Locke, Voltaire og Rousseau for å nevne noen var opptatt av menneskets frihet, de snakket om individ og grunnleggende rettigheter. Disse herrene var katalysatorer for ytringsfrihet og religionsfrihet. Partiet Høyre springer ut av denne tradisjonen og har i alle år vært forsvarere av individets overbevisning, valgfrihet og samvittighet. Det er en grunn til at leger i Norge kan reservere seg mot å utføre aborter. Vollsunds tirader er for meg paradoksale. Av alle ting i verden etterlyser Høyre-politikeren takhøyde.»

En menneskerett
Sambåndet ringte Vollsund for å be ham utdype uttalelsene til Jærbladet. Før vi kom så langt i telefonsamtalen at vi fikk stilt spørsmålet, ble vi imidlertid henvist til det han hadde skrevet på Facebook-profilen sin. Der sto det ikke noe om det vi ville spørre ham om, og vi sendte Høyre-politikeren følgende spørsmål i form av en melding på Facebook-profilen hans:

Religionsfrihet er en menneskerett som er nedfelt i menneskerettighetserklæringen. Artikkel 18 sier: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.» Lov om likestilling og forbud mot diskriminering gir i enkelte tilfeller trossamfunn lov til å forskjellsbehandle, som i § 9 om «Lovlig forskjellsbehandling»: Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet (…) når den a) har et saklig formål b) er nødvendig for å oppnå formålet og c) ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.» Hva tenker du om religionsfrihet og lovlig forskjellsbehandling?

Flaut
I sitt svar skriver Høyre-politiker Vollsund at han ikke ønsker å si noe mer enn det han har uttalt i Jærbladet og på Facebook.

På Facebook-profilen skriver han blant annet:

«Eg har sjølv vokst opp på Lye der vi har hatt eit forsamlingshus med stor takhøyde og der alle var velkomne… Ekteskap for homofile har blitt dagens «korstog» for enkelte. Det kan virka som det er viktigare enn alt anna som står i Bibelen. Skal dei følgja Bibelen bokstaveleg er eg spent på korleis den nye Inn-Kyrkja på Lye skal bli dreven. At vesle Lye ikkje skal kunna holda saman er flaut…Eg ønskjer heller eit samfunn der me viser toleranse. Der me kan vera uenige, men allikevel holda saman og vera einige om at me er uenige.»

ÅPNING: ImF Straume tok i bruk Straume forum i septebmer 2016. Her fra åpningsmøtet. I forgrunnen til venstre sitter daværende styreleder, Kenneth Foss. Foto: Petter Olsen

Kamilla Furnes Hauge skal lede ImF Straume

ImF Straumes nye formann ønsker å jobbe for å ansette forsamlingsleder.

NY STYRELEDER: Kamilla Furnes Hauge. Foto: Privat

Kamilla Furnes Hauge er datter av Indremisjonsforbundets generalsekretær, Erik Furnes. Hun er gift og har to døtre.

‒ Jeg tar en bachelor i spesialpedagogikk. Ellers er jeg hjemmeværende, sier hun om seg selv. Men nå skal hun som nyvalgt formann i styret i ImF Straume også bruke tid der.

Til årsmøtet den 11. februar hadde valgkomiteen ikke klart å finne kandidater til formannsvervet i styret for ImF Straume. Forsamlingen vokste som kjent ut av Brattholmen bedehus og er en av de største innen ImF. 

Arbeidskrevende
‒ Det var vanskelig å få folk til å stille som formannskandidat. Folk var villige til å sitte i styret, men de ville ikke ta på seg oppgaven å være formann. Vi snakket med over ti stykker som vi tenkte kunne gjøre en OK jobb. Så på årsmøtet hadde vi en samtale om hva det innebærer å være formann, og om hva vi kan gjøre for at det skal bli mindre arbeidskrevende, sier medlem i valgkomiteen, Kristin Brennhaug, til sambåndet.no.

I løpet av årsmøtet sa Furnes Hauge seg villig til å stille som formann. På forhånd var hun blitt spurt om å være med i styret, men ikke om å stille som formannskandidat. Det siste året har hun vært andre vara i styret.

ImF Straume har et eget hyrderåd. Dette skal fortsatt bestå av menn, utfra det lære- og tilsynsansvaret Bibelen pålegger egnede menn. 

Styre sammen
‒ Det kan bli bra med unge som kommer litt mer utenifra, og som kanskje har lettere for å delegere og å tørre å be om hjelp, sier Brennhaug.

‒ Det ble lagt frem at stillingen som formann er utfordrende. Jeg tok opp om det er mulig å se nærmere på hvordan styret er organisert, og om det kan gjøres annerledes slik at det ikke behøver å bli så mye på formannen. Vi skal styre sammen. Jeg tror ikke det trenger å bli så utfordrende, sier Furnes Hauge.

Forventninger
‒ Hvordan ser du på det å være formann i forsamlingens styre?

‒ Vi har et spennende år fremover. Jeg har store forventninger til hva Gud vil gjøre i forsamlingen. Så har jeg gode folk i styret å arbeide sammen med. Det er hele forsamlingen som skal gjøre arbeidet, ikke bare styret. Alle må være med og bidra.

Forsamlingsleder
‒ Hva vil du prioritere som formann i styret?

‒ Jeg vil jobbe for å ansette en forsamlingsleder. Forsamlingen har uttrykt et ønske om ansette noen. Så er det diskusjon om det skal være en administrativ eller åndelig stilling. Personlig foretrekker jeg en åndelig stilling. Styret har det administrative ansvaret. Det vil vise seg hvor mye arbeid det er. Mange ønsker seg en åndelig leder som kan vise vei. Men det administrative må selvfølgelig være på plass.

 Nå ut
Furnes Hauge ønsker også å prioritere barne- og ungdomsarbeidet.

‒ Særlig ønsker jeg at vi skal fokusere mer på ungdomsarbeidet. Vi har satset på Awana, og jeg vil at vi skal satse enda mer på det, sier Kamilla Furnes Hauge og legger til:

‒ Jeg drømmer om åndelig fornyelse og vekkelse i forsamlingen og utover, og at ImF Straume kan være med på å nå ut. Det er jo det det handler om. Jeg tror på en Gud som kan gjøre store ting.

TAR ANSVAR: Folkehøgskolen Sørlandet vil utruste elevene med bevissthet om bærekraft. Her rydder elever opp på dugnad etter storflommen i fjor høst. FOTO: Folkehøgskolen Sørlandet

Folkehøgskoler vil bli klimakloke

Flere av Indremisjonsforbundets folkehøgskoler er med på et prosjekt sammen med andre folkehøgskoler for å lære både seg selv og elever samfunnsansvar.

Framtiden i våre hender (FIVH) har de siste tre årene fått flere folkehøgskoler med på et samarbeid om prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden» for å øke engasjementet for bærekraftig utvikling. Over 40 folkehøgskoler har vært med på prosjektet. Rundt halvparten av folkehøgskolene som har deltatt i bærekraftprosjektet, er kristne.

Bærekraft
– I korte trekk går prosjektet ut på å få bærekraftstanken på dagsorden slik at elevenes erfaring setter seg på en bevisstgjørende måte. Aksjonslæring forsøker å finne ut hva som er det aller beste handlingsvalget til enhver tid, sier professor ved Universitetet i Tromsø, Tom Tiller, til KPK. Han har vært vitenskapelig leder for prosjektet.

En av skolene som har vært med på prosjektet de siste tre årene, er Folkehøgskolen Sørlandet, som eies av Normisjon, Indremisjonsforbundet og KFUK/KFUM. Rektor Gunnar Birkeland forteller til KPK at den populære folkehøgskolen ikke var særlig grønn i utgangspunktet, men at de likevel sa ja til å bli med.

– Elevene som kommer nå, har kunnskap om at måten vi lever på i vår del av verden, ikke er bærekraftig. Da kan vi, det året de er hos oss, være med på det laget som faktisk ønsker å gjøre noe, sier han og betegner prosjektet som en gylden mulighet.

Fra høsten 2017 er Folkehøgskolen Sørlandet sammen med 17 andre folkehøgskoler med på prosjektet Klimaklok folkehøgskole i samarbeid med FIVH.

Viktig tema
Ålesund folkehøgskole som eies av Sunnmøre Indremisjon, var med på prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden», men har sagt nei til prosjektet Klimaklok folkehøgskole.

− Vi ønsker ikke å spre oss på for mange prosjekter. Men det er et veldig viktig tema de jobber med. Under prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden» hadde vi opplæring om det fysiske miljøet og hva vi kan gjøre for å bidra til mindre klimaavtrykk, sier rektor Sven Wågen Sæther.

Høgtun folkehøgskole ligger i Torvikbukt i Møre og Romsdal.

Prioritering
Høgtun folkehøgskole eies av Normisjon, Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet. Skolen var, som Ålesund folkehøgskole, med på prosjektet «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden» og har også valgt å takke nei til å bli med på prosjektet Klimaklok skole.

− Det går på ressurser og prioriteringer, men vi prøver å være en klimaklok skole, sier rektor Bjarte Grøteide og legger til:
− Vi prøver å være flinke på søppelsortering. Og vi vet at et kosthold med veldig mye kjøtt ikke er bra for klimaet. Blant annet derfor har vi minst to middager i uka med fisk og et måltid uten kjøtt eller fisk. Hvert år lager vi en evalueringsrapport. Vi prøver å implementere konkrete tiltak. Det handler om bevisstgjøring om at vi har et ansvar og å prøve å tenke bærekraftig. Så har vi har et veldig bra nærmiljø. På Høgtun trenger vi ikke reise langt for å komme oss ut på flotte turer i fjellet eller på sjøen.

Friluftsskole
En annen folkehøgskole som derimot er med på prosjektet Klimaklok folkehøgskole, er Alta folkehøgskole som eies av Normisjon, Indremisjonsforbundet og Samemisjonen.

− Vi er en friluftsskole, og alle her er opptatt av bærekraft, natur og miljø. Derfor ønsker vi blant annet å tone ned reiseaktiviteten mange folkehøgskoler har til fjerne kontinent og heller fokusere på mulighetene vi har her i nord. Ett av flere prosjekt i høst var da cirka 40 elever og noen av lærerne var på Sørøya og surfet, men også plukket 13 tonn med boss. Dette fikk stor oppmerksomhet lokalt i Finnmark, sier rektor Henning Iversen.

Lærer Anved Kvammen forteller mer om hva skolen gjør konkret som en del av prosjektet:

− Vi har fellesfag og seminarer som tar opp miljøsaker som er relevant og miljønært. Det er et stort utstyrspress, så vi har en bruktbutikk hvor elevene kan selge og kjøpe friluftsutstyr og klær. Og vi prøver å lage og reparere ting. En klasse driver med sykling, og vi har kjøpt inn sykler som de kan leie. Vi legger også vekt på ikke å kaste mat, og har bl.a. en kjøttfri dag i uka.

Fremtiden
Også Nordhordland folkehøgskole som eies av Nordhordland Indremisjon, er Klimaklok folkehøgskole.

− Når vi driver folkehøgskole, er det viktig å fokusere på bærekraft, for det har å gjøre med fremtiden som de unge skal vokse opp i og skal overta, og videre at vi viser vei og at hver enkelt kan gjøre en forskjell, sier rektor Jan Inge Wiig Andersen.

− Hva gjøre dere?

− Vi ser på deler av driften, og det gjelder for både personalet og elever. Det dreier seg blant annet om å unngå å kaste mat. På linjer og felles temadager har vi blant annet om fysisk miljø, sparing av strøm, søppelsortering. Vi oppfordrer også til sykling og har et eget sykkelverksted. Vi prøver å kaste minst mulig. Vi oppfordrer folk til å ikke kjøpe så mye.

Reising
− Dere og mange andre folkehøgskoler har miljøskadelige flyreiser til utlandet som en del av opplegget. Hvordan går det sammen med å være klimaklok?

− Det er blitt mer og mer reisevirksomhet fordi ungdommene ønsker å reise. Hos oss har alle klassene en utenlandstur. I tillegg har vi en fellestur til Israel. Det er veldig mye positivt å hente i å reise. Det er viktig å fylle turene med positivt innhold, slik at det blir et møte med andre kulturer og at elevene får se at der er mennesker som lever på en annen måte. Vi er opptatt av å skape solidaritet og engasjement for andre. Derfor støtter vi et prosjekt for Strømme Stiftelsen. Vi ønsker å øke forståelsen for andre som lever annerledes og kulturutveksling, sier Wiig Andersen.

Noe av det samme sier Sven Wågen Sæther på Ålesund folkehøgskole:

− Vi mener våre reiser er god miljøpolitikk, for det er reiser som har danning, læring og kulturutveksling som mål. Det handler om å være i en annen kultur over litt tid, hente så mye læring som mulig og bli kjent med lokale folk og forhold og få relasjoner. De reisene som er verst, er de som ikke har noe særlig mål, som for eksempel korte shoppingturer til europeiske storbyer. Samtidig kan vi nok godt være kritiske til omfanget av reisingen, er hans kommentar til reisevirksomheten.

CO2-avtrykk

ALTA: Med sitt nye navn ønsker folkehøgskolen i Alta å kommunisere bedre hvor de ligger i tillegg til å synliggjøre det arktiske villmarksprogrammet sitt. Foto: Alta folkehøgskole.

Henning Iversen på Alta folkehøgskole påpeker at de reiser mindre enn andre folkehøgskoler.

− Vi har et halvt års kurs til Alaska og en fotolinje som reiser til USA. Samtidig er det noe med å være attraktiv for de unge. De liker å reise. Vi har noen lange turer som varer lenge. Andre har flere lengre turer som varer kortere. Ifølge Framtiden i våre hender er det ikke reisen som er problemet, men det daglige forbruket.

− Når det gjelder reiser, kan elevene hos oss velge bare en utenlandstur. Andre skoler velger å tilby to utenlandsturer. Vi mener at å tilby en utenlandsreise i tillegg til alle kortere turer er med på å gi et godt folkehøgskoletilbud. Vi ønsker å bevisstgjøre ungdommene på at når vi reiser, setter vi CO2-avtrykk – jo lengre vi reiser og jo flere reiser vi har – jo større CO2-avtrykk, sier Bjarte Grøteide ved Høgtun folkehøgskole.

‘- Med evigheten som målestokk

Helge Kleven går fra å være vikar til fast ansatt i Indremisjonsforbundet (ImF).

Anja Ulveseth Heggen har som kjent sagt opp stillingen som administrasjonsleder i ImF. Helge Kleven som siden 1. april 2017 har vikariert for Ulveseth Heggen, er blitt fast ansatt som ny administrasjonsleder.

− Jeg har kjent en stund på at jeg har behov for nye arbeidsoppgaver, selv om det i mitt tidligere arbeid i Barnevernet har vært meningsfylt å jobbe for sårbare barn og familier, svarer Kleven på spørsmål om hvorfor han vil fortsette som administrasjonsleder i ImF.

Sosionom
Han er utdannet sosionom og har jobbet 19 år i barneverntjenesten i ulike roller. Han er oppvokst i Molde og med ImF på Molde Bedehus, og han har gått på Bildøy bibelskole. I tillegg har Kleven også jobbet i indremisjonen, som barne- og ungdomsarbeider på Flekkefjord Bedehus, ungdomssekretær i ImF Rogaland og forsamlingsarbeider på Nesttun Bedehus. For åtte år siden flyttet han til Brattholmen på Sotra, og han har vært aktiv i Brattholmen Indremisjon. I dag sitter han i styret for ImF Straume.

Betenkeligheter
− Betenkeligheten med å skifte jobb fra Barnevernet til ImF har vært at det å jobbe i ImF kan bli en boble, og at jeg får mindre kontakt med personer utenfor sammenhengen. Det er viktig at vi som kristne har en bred kontaktflate med ikke-kristne. Men vikarperioden har hjulpet meg til å se tjenesten som administrasjonsleder i en større sammenheng, fortsetter Kleven.

Krevende fase
− Hvordan har det vært å vikariere som administrasjonsleder?

− Det har vært kjekt og inspirerende å komme inn i ImF. Ikke minst Lederkonferansen har hjulpet meg til å se jobben i en større sammenheng. Ellers har det vært en spennende og krevende fase å komme inn i. Blant annet har ImF fått en ekstern leverandør til å utføre regnskapstjenester. Jeg har vært et bindeledd mellom organisasjonen og Knif Regnskap. Det har vært en fase hvor organisasjonen må lage nye rutiner. Samtidig har vi hatt en omlegging av IT.

Kleven konkluderer med at det har vært mye nytt å sette seg inn i.

− Det har vært en ekstra utfordring, men jeg synes det har gått greit, sier han.

Nedbemanning
− Hva vil være viktig for deg som administrasjonsleder?

− Organisasjonen er i en nedbemanningsprosess. Det gjør meg ydmyk og skjerpet, og det er viktig at ressursene blir brukt mest mulig i tråd med organisasjonens visjoner og mål. Jeg vil gjøre mitt for at administrasjonen jobber effektivt for å fremme visjoner og mål. En konkret utfordring er at vi ikke lenger skal ha IT-leder. Det gir oss noen nye utfordringer på IT-området, men jeg tror vi skal finne gode løsninger på dette, sier Helge Kleven og legger til:

− Jeg er takknemlig for å jobbe i ImF, en sammenheng som har evigheten som målestokk. Jeg har jobbet med sårbare mennesker i Barnevernet. Nå jobber jeg i en sammenheng som både tar på alvor at vi alle er hjelpetrengende og som samtidig peker på den fullkomne hjelperen.

Skjermbilde fra saron.no.

DEBATT: Makt med ansvar

KOMMENTAR Bedehuset Saron på Bryne skal det neste året driftes av et styre som kun består av medlemmer fra det største laget på huset. Med en slik makt følger det et betydelig ansvar.

På årsmøtet for Saron torsdag kveld skulle det velges hele fem styremedlemmer og to varamedlemmer til Saronsstyret. Dette styret er først og fremst et driftsstyre som skal «ta vare på huset og syta for økonomien», som det heter i lovene. Den åndelige virksomheten er det i all hovedsak organisasjonenes lokallag som står for, i første rekke Bedehuskirken (tidligere ImF Bryne og fortsatt tilknyttet ImF), Norsk luthersk misjonssamband (NLM) og Normisjon. 

Rent bord

Bortsett fra ett av styremedlemmene var hele styret på valg i år. Dermed var det behov for fem kandidater til faste plasser og to kandidater til varamannsplassene. Det som skjedde, var at laget med størst virksomhet og flest medlemmer, Bedehuskirken, stilte med fem kandidater. Ettersom stemmegivningen nødvendigvis måtte legges opp slik at alle måtte skrive fem navn på stemmeseddelen, hadde Bedehuskirken nærmest på forhånd sikret seg solid flertall i styret.

Resultatet ble ikke bare flertall, men «rent bord». Styremedlemmet som ikke var på valg, er tilknyttet Bedehuskirken, og det ble klargjort på forhånd at alle de fem nye kandidatene tilhørte Bedehuskirken. To av medlemmene fra det avgående styret stilte som kandidater for to nye år, men stemmetallene viste at en massiv mobilisering hadde vært nødvendig for at de skulle hatt en sjanse til fast styreplass. 

Mange stemte bare på sine egne

66 stemmesedler ble avgitt, og to sedler ble forkastet fordi de bare inneholdt fire navn. Bedehuskirkens kandidater fikk mellom 61 og 47 stemmer, mens kandidatene fra det avgående styret som stilte til gjenvalg, fikk henholdsvis 32 og 30 stemmer. Mange av de stemmeberettigede fra Bedehuskirken som stilte på årsmøtet, stemte dermed bare på «sine egne». At Bedehuskirken stilte med fem kandidater, gjorde det da også overflødig for dem å stemme på de to andre. Stemmeberettigede fra øvrige lag på huset var derimot nødt til å føre opp minst tre kandidater fra Bedehuskirken på sin stemmeseddel – i alle fall dersom de ønsket å få stemmen godkjent.

Delt flokk

Hva gjør det så verdt å gjøre et poeng ut av dette? For det første kan det settes spørsmålstegn ved klokskapen. Når man, som i tilfellet med Bedehuskirken, går fra i liten grad å stille med kandidater til husstyret, til å rigge seg for å kunne ta hver ledige styreplass, vil tanken om et kupp uunngåelig melde seg. «Bevisbyrden» for at dette eventuelt ikke måtte være tilfelle, ligger på Bedehuskirken. 

Bevisbyrden ligger på Bedehuskirken

For det andre er det ingen hemmelighet at det for 15-20 år siden oppsto en deling på Saron. Bakgrunnen var at daværende ImF Bryne la om virksomheten sin fra tradisjonell forenings- og møteukebasert til søndagsgudstjenester og huskirker. Man gikk også til ansettelse av et pastorteam og organiserte seg som en selvgående forsamling som også tilbød dåp. Navnet ble etter hvert endret til dagens Bedehuskirken, og all nyrekruttering av unge på Saron har i ettertid skjedd i dette laget. Med andre ord var man tidlig ute med den utviklingen som har skutt fart i bedehusland i senere år. Det teologiske forfallet i Den norske kirke har da også ført til at ImF sentralt anbefaler en slik organisering, men på Saron var altså ImF-laget tidlig ute og gjennomførte endringene i raskt tempo.

For det tredje har Saronsstyret i alle disse årene hatt en hovedvekt av personer med bakgrunn fra tiden før disse endringene skjedde, og som har oppfattet seg som å representerte hele virksomheten på huset. Styremedlemmenes bakgrunn, også de med medlemskap i Bedehuskirken, har med andre ord vært fra en virksomhet fysisk knyttet til huset, basert på foreningsmodellen og med vekt på misjonsmøter, møtehelger og -uker og barne- og tenåringsarbeid. 

Det nye nå er at Bedehuskirken har lagt ned en innsats for å stille med styrekandidater som i sterkere grad enn de tidligere fra samme lag, har identifisert seg med den omtalte endringen av virksomheten. Disse har altså fram til nå vist liten interesse for å stille til valg i Saronsstyret. 

Ansvar

Det er selvsagt ikke noe formelt galt i dette. Man kan også argumentere med at det bare var for «de andre» å stille med like mange kandidater og mobilisere stemmeberettigede. Man kan også si at det er positivt at Bedehuskirken nå i større grad tar ansvar ut over sitt eget arbeid. Bedehuskirken vil også med rette kunne si at laget utgjør ryggraden i økonomien på huset.

Faren er stor for at delingen sementeres, og at frontene hardner til

Men – som nevnt innledningsvis – må det etter mitt syn uansett følge et betydelig ansvar med den makten som Bedehuskirken nå har fått. Man kan velge å overkjøre dem som på årsmøtet i går kveld utgjorde mindretallet, men da er faren stor for at delingen sementeres, og at frontene hardner til. «Dette er bare begynnelsen», lød en av de megetsigende kommentarene fra en som nok tilhørte mindretallet, da årsmøtet var slutt i går kveld.

Det avgående styret understreket i forbindelse med årsmeldingen at man det siste året opplever å ha hatt et godt samarbeid med Bedehuskirken om ulike praktiske ting, og jeg mener det må være viktig å bygge videre på dette. Det er heller ikke slik at alle dem som torsdag kveld tok kandidatene fra det avgåtte styret med på sin stemmeseddel, har knyttet seg like sterkt opp til en av «sidene». Noen går både på Bedehuskirkens søndagsgudstjenester og på «vanlige» møter i regi av andre med arbeid på huset. Blå Kors samler eksempelvis bredt på Saron. Også disse bør fortsatt oppleve at de har en stemme i styringen av bedehuset, og det bør det nye Saronsstyret se seg tjent med. Oppgaven som lovene pålegger styret, er uendret: «ta vare på huset og syta for økonomien». Det er på disse premissene styret har latt seg velge.

Selvsagt må man regne med at det nye styret vil noe – ellers leder de jo ikke

Når det nettopp gjelder økonomien, er det behov for endringer. For et par år siden ble en framtidsstudie kalt Saron 2040 fra det daværende Saronsstyret lagt på is fordi organisasjonene vurderte behovet for endringer ulikt. Her så styret blant annet på modeller for større eieransvar og nye inntektsmuligheter, og Bedehuskirken støttet dette. Økonomien er ikke kritisk per i dag, men også det avgående styret antydet på årsmøtet behov for å se på alternativer til loddsalg og basar. Det blir spennende å se om det nye styret henter fram Saron 2040 igjen og hvordan dette i så fall nå blir mottatt av eierorganisasjonene. Selvsagt må man regne med at det nye styret vil noe – ellers leder de jo ikke. Spørsmålet er hvordan de går fram for å oppnå det. Om ett år er to av styreplassene på valg igjen. 

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg er menig medlem av Bedehuskirken og var medlem av Saronsstyret i 13 år fram til årsmøtet i februar 2017.  

TILBAKE TIL RØTTENE: Nestleder i Frikirken, Anne Mari Schiager Topland og Areopagosprest Tore Laugerud mener den nye misjonsforståelsen griper tilbake til røttene og Jesu opprinnelige befaling. De to deltok en panelsamtale sammen med Anne-May Grasaas (fra venstre på bildet over) og Knut Hallen. Samtalen var arrangert av Storsalen, Kraftverket og Areopagos. BEGGE FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Misjon er hverdagsliv

Misjon forstås nå slik det var for de første kristne, da man møttes på tempelplassen og i hjemmene.

– Misjon handler nå først og fremst om et integrert liv, om å dele tro og gjøre godt i nærmiljøet. Jeg tror vi er inne i en ny tid for misjon og for samtalene om misjon, sier nestleder i Frikirken, Anne Mari Schiager Topland. Hun mener det ligger i den kristne kirkens vesen å dele det man har fått lagt på hjertet.

Ingen av deltakerne i Storsalens panelsamtale kalt «Har misjon gått ut på dato?» tirsdag kveld ville svare ja på tittelens spørsmål.

– Vi har fått et oppdrag som er utvetydig. Misjonsbefalingen har ikke gått ut på dato. Uansett hva vi tenker om andre religioner og utgangen på livet, står det fast at når noe er umistelig og frigjørende for mitt liv, blir det maktpåliggende å dele dette, sier domprost i Oslo, Anne-May Grasaas.

Sammen med Areopagos-prest Tore Laugerud og daglig leder for Samarbeid menighet og misjon (SMM) i Mellomkirkelig råd, Knut Hallen, samtalte Grasaas og Schiager Topland om misjon i vår tid i Storsalens samtaleserie «På liv og død».

Paneldeltakerne mener at vår forståelse av misjon og hva det innebærer er i et skifte.

– Jeg tror tiden vi er inne i nå vil kunne gi en ny retning på misjon. Vi har en ny forståelse av kirkens egenart og hva misjon er. Vi snakker mer om å være misjonale menigheter og om tro på hjemmebane, sier Frikirke-nestlederen.

Forandret verdensbilde

Schiager Topland mener man før kunne tenke at misjon var noe man betalte seg ut av ved å sende og støtte andre misjonærer.

– Nå er vi blitt mer bevisst på at misjon er en del av hverdagen. Det gjør at misjonsforståelsen har endret seg tilbake til røttene, da de møttes på tempelplassen og i hjemmene, sier hun.

SMM-leder Knut Hallen ser også en ny misjonsforståelse som går tilbake til opprinnelsen.

– Den nye misjonsforståelsen er egentlig å gripe tilbake til det som var Jesu oppdrag til oss fra begynnelsen av. Det handler om å dele evangeliet i både ord og handling, sier han.

Hallen tror også at virkeligheten har forandret seg ved at vi har fått en global kirke, noe som påvirker vår forståelse av misjon.

– Vi må tenke ganske nytt om misjon nå fordi verdensbildet er helt forandret. Dagens kirke og misjon handler om at det går fra alle til alle, på kryss og tvers og ikke fra Vesten til resten, sier han.  

– Først og fremst misjon i Norge

Areopagosprest Tore Laugerud tror det hos mange sitter igjen en forestilling om at misjon er noe som skjer «der ute».

– Vi må venne oss til tanken at når vi snakker om norsk misjon, handler det først og fremst om misjon i Norge. Vårt misjonsoppdrag er primært det sekulariserte norske samfunnet, som inkluderer en nyåndelig søken og folk fra andre kulturer, sier han.

Dette betyr likevel ikke at han utelukker misjon i andre land og verdensdeler.

– Fordi kirken er verdensvid og ikke kjenner noen grenser, deltar vi også i et kall om å være partnere, sier Laugerud.

Han mener det er etablert dype relasjoner gjennom norsk misjon i 150 år.

– Det er ikke noe en bare kutter av. Vi skal ta vare på disse relasjonene og være gode samarbeidspartnere, sier han.

De andre i panelet er enige.

– Vi må tenke begge deler. Å dele tro her i Norge og bruke de ressursene vi har som tusenårig kirke til det beste for våre lokale partnere i andre deler av verden, sier Hallen.

– Vi kan bidra med teologisk hjelp på ting vi har spisskompetanse på, men det er kirkene der ute som må få definere hva de trenger oss til, legger Grasaas til.

– Dra dit færrest har hørt

Schiager Topland mener at når man først sender misjonærer ut, må man våge å være litt spesifikke og dra til de områdene der få har hørt om Jesus.

– Vi må ikke bruke så mye av misjonsinnsatsen vår på steder som allerede har utbredte kirker. Jeg er stolt av Frikirken hvor vi har valgt at vår internasjonale innsats skal gå til å støtte kirker i områder der færrest har hørt, sier hun.

Samtidig ønsker Frikirke-nestlederen at vi tenker stort om nabolagene våre.

– Vi er så heldige å ha de samme folkegruppene i vårt nærmiljø der vi kan være med å både gjøre godt og dele evangeliet. Verden er kommet til oss. KPK

En reklamefilm for Fjell-ly skal gjøre leirstedet mer kjent. Foto: ImF Media arkiv

Fjell-ly skal bli mer kjent

ImF-Midthordlands leirsted Fjell-ly skal lage reklamefilm og søker statister til å være med.

‒ Vi har fått tilbakemeldinger fra folk vi kjenner, at de ikke visste hva vi driver med, og fra folk vi ikke kjenner, at de ikke visste at vi eksisterer, sier daglig leder Solveig Holth på Fjell-ly for å forklare bakgrunnen til at skal spilles inn en reklamefilm for leirstedet.

Statister
På Fjell-lys Facebook-sider spørres det derfor etter statister til filmen, og da «Gjerne barn som liksom er på leir og har det gøy. Gjerne også med foreldre.» De som melder seg, får gratis lunch. Barn under 18 år må ha skriftlig tillatelse fra foreldre hvis foreldrene ikke er med selv.

Det er reklamebyrået call2action som skal produsere filmen.

‒ Det er et ledd i medierådgivningen vi har med dette firmaet. Vi begynte å samarbeide med dem etter nyttår, forteller Holth.

Nå ut
‒ Hva vil dere med filmen?

‒ Målet er å nå lengre ut med det vi har å tilby. Poenget er å gjøre det mer kjent. Vi vil presentere alt vi driver med, som utleie, kurs, konferanser, selskaper, catering og leirarbeid.

Filmen kommer til å være noen minutter lang og den skal brukes på sosiale media som Facebook og YouTube. Fristen for å melde seg på som statist er 4. februar.

‒ Det blir spennende å se hvor mange som melder seg på. Vi ønsker oss 10-20 statister, sier Solveig Holth.