UTTREKNING: En soldat trøster en innbygger i forbindelse med evakueringen av israelske nybyggere på Gazastripen for 20 år siden. Bildet er tatt 17. august 2005 i Morag. FOTO: IDF. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS
Dette styrer hvordan israelere tenker
BAKGRUNN Hva former hvordan ulike grupper av israelere ser på palestinaaraberne og samfunnet, og hva har det med tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005 å gjøre?
For nøyaktig 20 år siden i dag, 15. august 2005, begynte israelske soldater å evakuere israelske nybyggere på Gazastripen (heretter Gaza) som ikke allerede hadde forlatt territoriet frivillig.
Dette er utgangspunktet for en svært interessant episode av podkasten «Daily brefing» fra den engelskspråklige avisen The Times of Israel. Vi møter assisterende redaktør Amanda Borschel-Dan i samtale med den jødiske filosofen og forfatteren Micah Goodman. Han har blant annet skrevet boken «Catch 67», med undertittel «Ideene bak debatten som splitter Israel».
To tenkemåter
I seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Sinaihalvøya fra Egypt, Golanhøydene fra Syria og Vestbredden (Judea og Samaria) og Gaza fra Jordan. Ifølge Goodman var det to konkurrerende paradigmer eller tenkemåter i Israel etter seieren i denne krigen.
Høyresiden tenkte at ved å befolke de erobrede landområdene – og dermed bygge moderne jødiske samfunn på eldgammel bibelsk jord – ville man koble fortiden til nåtiden og revitalisere det jødiske folk.
Venstresiden tenkte at dersom Israel tvert imot ga disse landområdene tilbake til nabolandene, ville Israel få fred.
Høyresidens versjoner
Høyresidens paradigme kom i flere versjoner. Den sekulære, verdslige versjonen gikk ut på at ved å knytte seg til (det erobrede) landet, knyttet man seg til det jødiske folks hjerte, sjel og historie.
Den religiøse versjonen gikk ut på at ved å bygge jødiske samfunn på bibelsk jord, oppfyller man eldgamle profetier. Profeter som Jesaja, Jeremia og Esekiel snakket om den dagen da folket skulle vende tilbake til Israels land og gjenoppbygge det. Oppfylte profetier vil til slutt bringe Kongen Messias (Melech Ha Mashiach) tilbake. (Dette gjelder altså for jøder som fremdeles venter på Messias.)
Eksil
– I bunn og grunn handlet det om hvordan Israel skulle gjøre seg nytte av seieren i 1967, konstaterer Micah Goodman.
Forfatteren framholder at jøder ofte har opplevd å være i eksil, både fysisk og på andre måter. Fred med de arabiske naboene kunne på den ene siden gjøre slutt på eksilet fra store deler av verden, mens det å befolke landet ville gjøre slutt på eksilet fra folkets fortid og historie.
Første intifada
Den første intifadaen eller palestinske opprøret startet i Gaza 9. desember 1987 og varte til 1991. Ifølge Goodman fører opprøret til at drømmen til den sekulære grenen av den israelske høyresiden slår sprekker eller knuses. Symbolet for den første intifadaen er en palestinaarabisk 11-åring med en stein i hånden på den ene siden, og en soldat med hjelm og våpen på den andre. Det fikk fram at rollene var byttet om. Da Israel erobret landområdene fra sine arabiske naboer, var Israel David og de arabiske landene Goliat. Nå, når Israel holder fast på landområdene, er det blitt motsatt. Spørsmålet om hva Israel egentlig gjør i Gaza, begynte å dukke opp.
– Den sekulære høyresiden gikk inn i en prosess av skuffelse eller desillusjonering (disenchantment). Magien og fortryllelsen var borte, sier Goodman.
Andre intifada
Den andre intifadaen begynte 28. september 2000 og varte til 2002. Mens det første opprøret rammet høyresiden i Israel, var det andre et slag for venstresiden. Det som preget den andre intifadaen, var buss- og kjøpesenterbomber. Over 1100 israelere ble drept, nesten like mange som 7. oktober 2023.
– Grunnen til at det rammet venstresiden, var timingen, sier Micah Goodman.
Det andre palestinaarabiske opprøret brøt ut i tiden etter Oslo-avtalene (i 1993 og -95) og toppmøtet på Camp David mellom Israels statsminister Ehud Barak og PLO-formann Yasser Arafat i juli 2000. Barak ga et tilbud om dannelse av en palestinsk stat på 73 prosent av Vestbredden og hele Gaza. Arafat avviste tilbudet, og seks uker etterpå begynte busser å eksplodere.
Lærdom
Den israelske venstresidens tenkning på begynnelsen av 2000-tallet var at vold fra palestinaaraberne skyldtes «okkupasjonen». – Men volden i den andre intifadaen begynte jo etter at Israel tilbød seg å gjøre slutt på okkupasjonen, framholder Goodman.
Forfatteren mener de to opprørene lærte israelere to ting. Først at man ikke kan kontrollere palestinaaraberne og dernest at man ikke kan skape fred med dem.
Frakobling
Disse lærdommene førte, ifølge forfatteren, fram til at Israels statsminister fra mars 2001 til april 2006, Ariel Sharon, kommer med sin kunngjøring om at Israel skal trekke seg ut fra Gaza (disengagement). Det skjer i desember 2003.
Forfatteren mener Sharons tenkning var at Gaza var land Israel kunne kvitte seg med uten å risikere egen sikkerhet, mens en tilbaketrekning fra Vestbredden ville sette Israel i reell fare. Derfor gjorde statsministeren det ensidig, uten at det var resultat av en avtale mellom flere parter (mer om dette i egen artikkel senere). Dette ville også gi Israel mer tid. Tilbaketrekningen fra Gaza var altså et skritt for å unngå mer tilbaketrekning.
Staten
Nå var den religiøse grenen av den israelske høyresidens tur til å bli ideologisk påvirket. Tilbaketrekningen fra Gaza gjør at ideen om den hellige staten Israel og det hellige landet Israel blir stående mot hverandre. Den israelske staten gir hæren ordre om å evakuere mennesker som lever på land som etter Bibelen tilhører landet Israel.
Dilemmaet som oppstår, er at dersom man er ulydig mot regjeringen, er man lojal til landet, men ikke til staten. Og dersom man ikke adlyder statens myndigheter, er det ingen stat tilbake.
– Overraskende nok valgte flertallet av de religiøse sionistene staten. De forsto at eksistensen av den jødiske staten er et guddommelig mirakel, sier Goodman.
Landet
Men den israelske høyresiden er kompleks, og forfatteren påpeker at det var en opposisjon. De mente at dersom det å beskytte landet betyr at man ødelegger eller svekker staten, må man gjøre det.
– Og det som har skjedd de siste 20 årene, er at opposisjonen til hovedstrømmen på høyresiden, ble hovedstrømmen på høyresiden, mener Micah Goodman.
To av personene som var i opposisjon til den daværende hovedstrømmen på den religiøse høyresiden, var Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich. De er nå henholdsvis sikkerhetsminister og finansminister i regjeringen til Benjamin Netanyahu.
– De var for landet, ikke staten, og nå leder de staten, påpeker Goodman.
Traume
Forfatteren mener at den religiøse sionistiske delen av Israel ble traumatisert av uttrekningen fra Gaza i 2005. Og det utviklet seg en historie – med en viss sannhet – om at regjeringen ikke tok seg skikkelig av de menneskene som ble flyttet ut fra Gaza i 2005. En tredjedel av dem skal eksempelvis ikke ha fått permanente boliger før i 2016.
Disse begynte å danne seg en oppfatning av at hele systemet var imot dem, deriblant rettsvesenet.
– Og historier som folk tror på, definerer hvem de er og hva de gjør, resonnerer Goodman.
I tillegg emigrerer tanken om «den dype staten» – om at globalistiske eliter kontrollerer byråkratiet – fra USA til Israel – og til mange andre land også.
Rot
Som kjent har Netanyahu-regjeringen, med representanter fra den religiøse høyresiden, arbeidet for juridisk reform, som å gi rettsvesenet mindre myndighet over politikeres beslutninger. Mange, ikke minst på venstresiden, har uttrykt uenighet om dette.
– Roten til ønsket om juridisk reform, om å slå tilbake mot systemet, ble plantet sommeren 2005, mener Goodman.
Så mens frakoblingen fra Gaza var et resultat av to traumer, skapte tilbaketrekningen et nytt som forandret den religiøse høyresiden og gjorde dem mer militante. Derfor deltar finansminister Smotrich på konferanser i nasjonalforsamlingen Knesset om å befolke Gaza på nytt. Og derfor ledet Ben-Gvir bønn fra Tempelhøyden for få dager siden.
Tempelhøyden
Før tilbaketrekningen fra Gaza så hovedstrømmen i den religiøse høyresiden på Tempelhøyden som noe som kunne vente, noe som skulle komme i slutten av en reise mot frelse. Tenkningen var at dette var en gradvis prosess, og at religiøse sionister måtte være tålmodige og jobbe sammen med sekulære sionister.
– Etter uttrekningen fra Gaza fungerte ikke denne måten å se ting på, lenger. Nå mener de mest religiøse på høyresiden at de ikke vil vente til de sekulære er enige med dem. De tenker at det sekulære Israel har vendt seg mot dem, forklarer Goodman.
Bedrag
Et annet moment er det forfatteren kaller «sikkerhetsbedraget». Etter uttrekningen lovet Ariel Sharon at enhver rakett fra Gaza ville bli møtt med hundre gangers styrke. Goodman mener at det ikke har vært tilfelle, og viser til at man i stedet har opplevd flere kriger mellom 2005 og 7. oktober 2023.
– Vi trodde på en måte at da vi forlot Gaza, var Gaza ute av livet vårt. Men Gaza forlot ikke oss, konstaterer forfatter og filosof Micah Goodman.






















