FOLKSAMT: Søndagsskulen i Stavanger er Noregs eldste søndagsskule. Deira utflukter til leirstaden Folkvang var populære i mellomkrigstida. FOTO: ukjent/ Søndagsskolen Rogaland krets.

Den eldste søndagsskulen i landet jubilerer

/0 Kommentarer/i , /av

For 175 år sidan vart den første søndagsskulen i Noreg formelt stifta i Stavanger. I dag tyr ein til kreative løysingar når fleire kyrkjelydar i byen legg ned søndagsskulane sine.

10. mars 1844, som det året var fastelavnssøndag, vart den første søndagsskulen i Stavanger og Noreg formelt stifta. Dette skal feirast på søndag med både gratis jubileumskonsert og utgjeving av jubileumsboka «Fotspor», som tek for seg historia frå 1844 og fram til i dag.

– I starten fekk gutane og jentene undervising kvar for seg, og vi kan òg sjå at søndagsskulen dreiv ei solid leiartrening, fortel søndagsskulekonsulent i Rogaland, Helga Fykse.

Den første søndagsskulen vart starta av Svend Svendsen etter inspirasjon frå England. Svendsen var med i vekkingsrøyrsla kalla Brødrevennene, og søndagsskulen heldt til i lokala deira. Saman med haugianarane hadde brødrevennene, ifølgje Stavanger Aftenblad, stor innverknad i det arbeidet som la grunnlaget for misjonsbyen Stavanger.

– Dette var ressurssterke menneske som stod sentralt i handelsstanden. Dei var òg involvert då den første misjonssamskipnaden i landet vart danna i Stavanger i 1826 og då NMS vart starta i 1842, fortel Fykse.

Norsk Søndagsskuleforbund, som no heiter Søndagsskulen Noreg, vart først etablert i 1889 .

Kreative løysingar

FLANELLOGRAF: Søndagsskuleleiarar i Rogaland gir framleis bibelfortellingane liv via flanellografen. Barna følger nøye med. FOTO: Sørnes kyrkjelyd/Søndagsskolen Norge.

Fykse fortel at det enno skjer veldig mykje bra og spennande arbeid i søndagsskulane i Stavanger.

– Samstundes merkar vi i byane at ein del søndagsskular faktisk vert lagt ned i kyrkjelydane. Det er trist. Her skjer det nok ein prioritering i ressursbruk i trusopplæringa, men det er trist at eit kontinuerleg tiltak som borna kan gå på jamleg, ikkje vert tatt med, seier ho.

Søndagsskulekonsulenten trur søndagsskular kan gjera det meir attraktivt for barnefamiliar å gå på gudstenestene.

– Når det ikkje er tilrettelagt for ungane, ynskjer dei naturleg nok ikkje å gå, noko som kan gjera at barnefamiliane held seg borte, seier Fykse.

Ho legg til at det likevel skjer mykje kreativt for å gje borna eit søndagsskuletilbod.

– Ein arrangerer søndagsskule på andre dagar og i ulike lokale for å leggja til rette for eit slikt tilbod. I tillegg til tradisjonelle søndagsskulegrupper har vi mellom anna kor, tårnagentgrupper, aktivitetsgrupper og tweensgrupper knytt til Søndagsskulen Noreg her, seier Fykse.

Nedskrive historie

Jubileumsboka «Fotspor», som er ført i pennen av Ole Jone Eide, omhandlar oppstartinga av den første søndagsskulen og vidare stiftinga av Stavanger Søndagsskoleforening, og boka gjev innblikk i livet til sentrale personar og kva for ei tyding dei hadde for søndagsskulen. Boka belyser tema som fredagsmøter, gode hjelparar, likestilling, krigen og ikkje minst utfluktsstaden Folkvang og korleis minna herfrå har sett spor.

– Det vart etter kvart fleire søndagsskular i byen, og i 1867 vart Stavanger Søndagsskoleforening etablert. Då den vart nedlagd i 2015, kom ønsket om å samla historia, og no lanserer vi boka i samband med jubileet, fortel Fykse.

Ho fortel at søndagsskuleforeiningane i fleire byar etter kvart vart nedlagd då det vart meir naturleg å berre organisera seg under kretsane i Søndagsskulen Noreg.

– Men det var alltid eit tett samarbeid mellom Stavanger Søndagsskoleforening og kretsen.

Jubileumsfeiringa vil skje på Stavanger revyscene som òg har ei forhistorie som det tradisjonsrike bedehuset Betania. KPK

KREATIVT: Dei eldste barna i Gausel kyrkjelyd saman med leiar Bjørn Bakkane utformar bibelhistorier i leire. FOTO: Ole Jone Eide/Søndagsskolen Norge 

PÅ KAFÉ: Prosjektleiar Jeritu Berhanu (48) er ei av dei etiopiske kvinnene som Marit Breen samarbeider tett med. Dei møtest gjerne for eit prat på ein av Ghimbis lokale kafear. Foto: privat

‘- Kvinnekamp utan menn kan skada relasjonar

/0 Kommentarer/i , /av

For misjonær og samfunnsvitar Marit Breen i NMS er det 8. mars heile året. Erfaringar frå Etiopia har lært henne at menn må inkluderast i arbeidet med å styrkja posisjonen til kvinner.

Ho jobbar som «rådgjevar i kjønn og kvinner sine rettar» i ein misjonsorganisasjon (NMS) som faktisk var ute med røysterett for kvinner allereie i 1904 – ni år før kvinner i Noreg fekk allmenn røysterett ved politiske val. Og meir enn halvparten av Det Norske Misjonsselskap sitt Norad-finansierte prosjekt (meir om dette seinare, red.anm.) er no leia av kvinner.

– Eg er stolt av å jobba i ein organisasjon som tek kvinner på alvor, seier Marit Breen og held fram:

– Når eg er på jobb i Etiopia, ser eg korleis kvinnene òg der er verdifulle bidragsytarar når dei berre får sleppa til. Då eg først kom dit, såg eg at kvinnene – der som mange andre stadar – ofte stiller i bakgrunnen, som kaffikokarar og kakebakarar. Men no er situasjonen ein annan.

8.mars

Breen har bakgrunn som samfunnsvitar med MA (Master of Arts – akademisk grad på høyere nivå, red.anm.) i Globale Studier frå Misjonshøgskulen i Stavanger, og ho hadde gjennom studiet sitt stadig fokusert på Afrika som region, og kjønn og kvinner.

– Eg var i Etiopia på ei studiereise i 2003, men såg ikkje for meg då at eg skulle reisa tilbake for å jobba her. Men slik vart det. Mi bachelor-oppgåve handla om kvinneleg kjønnslemleste, med historier òg frå Etiopia. Det kunne ikkje verta meir perfekt enn å enda opp i dette arbeidet, med tanke på både engasjement, utdanning, interesse, og NMS sitt arbeid her, gjennom partnarane sine.

– Er du innerst inne ein kvinne-aksjonist som gjerne går i 8. mars-tog når du synest det trengst?

– Så absolutt. Men eg har faktisk aldri gått i 8.mars-tog – enno, seier misjonæren.

Kulturimperialisme

– På 70-talet var det mykje kritikk mot kristne her i Noreg, der det vart påstått at misjonsorganisasjonane dreiv med kulturimperialisme. Var det ein riktig kritikk, tenkjer du?

– Eg trur at mange ulike aktørar som jobba utanfor Noreg, og spesielt i land i sør på 70-talet, er verdige denne kritikken, inkludert misjonærar og misjonsorganisasjonar. Dette var ei tid der eit imperialistisk tankesett dominerte og prega arbeid i land i sør. Noko av dette tankegodset ser vi diverre enno. Men det vert heile tida utfordra – heldigvis, seier Breen.

Ho meiner ny forsking og kunnskap, meir dialog og aktiv deltaking frå aktørar i land i sør bidreg til at organisasjonar og personar som jobbar i dette feltet, vert halde i øyra til kvar og ei tid.

– I dag ser vi at menneske og organisasjonar ein jobbar med, omtalast som partnarar framfor mottakarar – om det er av bistand, eller evangeliet. Dette er positivt, og absolutt ein dreiing vekk frå ei kulturimperialistisk tenking som vil halda på skiljet mellom «oss» og «dei». Den gamle tenkinga skapte avstand – og passive menneske. Men når menneske og organisasjonar vert sett på som partnarar, vert dei aktive deltakarane i eigne liv og eiga utvikling.

– Ingen kvinneliv er identiske

Når Etiopia står på dagsorden, snakkar Breen ofte om kvinner som står fram, kvinner som trassar den kulturen som har gjort dei underdanige og lite frimodige.

– Eg synest det er viktig å formidla historiene til desse kvinnene. Og mangfaldet. Ingen historier er like, fordi ingen kvinneliv er identiske. Men fellesnemnaren er ofte at historiene ikkje høyrest eller ikke vert gjeve nok merksemd. Dei druknar fordi dei ikkje har «rett morsmål», for å bruka metaforen til den etiopiske juristen. Dette har òg vore tilfelle gjennom historia her i Noreg, og er det enno for enkelte grupper. Me too-rørsla har òg bevist dette. Vi må halda fram med å fortelja historiene, om dei ikkje skal gløymast, og for å halda saker som gjeld kvinner, på agendaen.

– Mennene då, korleis taklar dei denne nytenkinga?

– Vi må òg fortelja dei positive historiene om alle dei mennene som står ved sida, og bak, kvinner og heiar dei fram. Kvinnekamp kan lett verta noko negativt for menn, ja, han kan nokon gonger òg skada relasjonen mellom menn og kvinner. Personleg vel eg ofte å trekkja fram dei gode og framifrå relasjonane, seier Breen og held fram:

– I Etiopia har vi fleire døme på at det er mannen i ein familie som bidreg til å få ein slutt på tradisjonen med kvinneleg omskjering. Eg trur ikkje ein vil nå langt i arbeidet med å styrkja posisjonen til kvinner om ein ikkje inkluderer menn. I kjønnsforsking vert det no i aukande grad fokusert på maskulinitet, og dette vert òg spegla i bistandsarbeidet, og er noko vi òg har nytte av i prosjekta våre.

Økonomisk sjølvstende

ØKONOMI OG INNTEKT: Medlemmer i WEWEPs låne- og sparegrupper i Innango Kobara menighet i Vest Etiopia. Medlemmene samles to ganger i måneden til fellesskap, der de også bidrar med egne sparepenger for å øke gruppas felleskapital, i tillegg til egen sparing. Med større gruppekapital blir det flere lånemuligheter (rentefritt, eller til lav rente). Med dette lånet som starthjelp etablerer kvinner seg med ulike inntektsbringende aktiviteter. Mange livnærer sine familier med dette. Foto: Dag Rune Sameien

Misjonæren fortel at prosjektleiarane deira i Etiopia rapporterer om at dei stadig ser forandringar – sjølv om dei på ingen måte er i mål.

– Fleire ting er avgjerande for den positive endringa: Stadig fleire kvinner får utdanning og opplæring, og fleire får høve til eiga inntekt gjennom låne- og sparegrupper. Dei blir sjølvstendige økonomisk – noko som gjev sjølvtillit til å bidra òg som leiarar utanfor heimen. Det vert gjeve plass til kvinner i ulike slutningsfora, både i kyrkja og i samfunnet elles, gjennom til dømes kvotering.

Breen seier at prosjektet som NMS støttar, Wewep (Western Ethiopia Women Empowernment Program), berre ein del av eit større bilete av kva som skjer av positive forandringar for kvinner i Etiopia.

Prosjektet, som får støtte frå Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid), er drive av den nasjonale Mekane Yesus-kyrkja, som er NMS sin partnar i Etiopia. Programmet handlar om at etiopiske kvinner skal kunna bli sjølvstendige, utdannast og vert gjeve hjelp til sjølvhjelp. Likestilling og kamp mot kjønnslemlesting er òg ein viktig del av prosjektet, ifølgje Norads heimesider.

Enklare å vera jente

TUNG BØR: Shashitu Wajira (50) fra Boji representerer på mange måter et typisk liv for en kvinne på landsbygda i Vest Etiopia. Hun livnærer seg og sin familie på å selge ved – en jobb hun har hatt i over 30 år. Fra salget sitter hun igjen med en fortjeneste på ca 4 kr per bunt. Hennes humoristiske sans og smittende latter gjør det vanskelig for Marit å forstå den historien hun bærer på, for det har ikke vært lett å vokse opp som kvinne i dette området. Foto: privat

– Rykta går om at det no er vorte enklare å vera jente i Etiopia. Stemmer det?

– I ein kultur der kvinner er lærd opp til å vera lite synlege – iallfall utanfor sitt eigen heim, skal det mange krefter til, på ulike felt og frå ulike hold, for å skapa forandring. Ein kvinneleg etiopisk jurist skildrar situasjonen slik: «Patriarkatet er morsmålet til samfunnet vårt. Heilt frå vi er små, lærer vi å sjå ned på kvinner». Det er mykje spennande på gang i Etiopia i desse dagar, endringar som bidreg til eit «anna morsmål». Til dømes har statsministeren tilsett fleire kvinner i parlamentet, og den første kvinnelege presidenten i landet er på plass. Det er elles ei positiv utvikling i arbeidet med å kjempa mot barneekteskap. Og delen av jenter som kjønnslemlestast, går ned. Eg trur vi kan seia at det å fødast som jente i Etiopia inneber langt lysare framtidsutsikter i 2019 enn nokon gong.

Uthald

– Til slutt, Marit Breen, har norske kvinner noko å læra av til dømes kvinner i Etiopia?

– Eg er alltid redd for å svara på slike spørsmål – i frykt for å generalisera. Alle kvinner i Etiopia er jo ikkje i same kategori, og det er til dømes svært store skilnader på livet for ei kvinne på landbygda og for ei kvinne i byen. Men det er kanskje noko med eit uthald som eg har sett i mange etiopiske kvinner. Når han vert brukt positivt for å skapa endring, og blir sett i eit målretta system, har eg sett at strategiane kan vera utruleg effektive. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

 

Fræna brannvesen brenner ned Stavik bedehus. Foto: Oddbjørn Harnes, Romsdals Budstikke

Bedehus i brann

/0 Kommentarer/i , /av

Stavik bedehus har stått tomt lenge. Nå er det brent ned på initiativ fra Nordmøre og Romsdal Indremisjon.

‒ Vi bestilte brannvesenet i Fræna for å brenne det kontrollert ned. Det har stått tomt veldig lenge. Ingen ville ha det, og huset forfalt, sier kretsleder Ole Christan Martinsen i Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) til sambåndet.no.

På første møte i kretsstyret for NRI høsten 2016 var Stavik bedehus på sakslisten:

«Kretsstyret vil også gjøre et siste forsøk på å få gitt vekk Stavik bedehus (inkl. en medfølgende tomt på 500 m2).» står det.

Vemodig
Mandag kveld ble bedehuset i Fræna kommune på Romsdalshalvøy nord for Molde brent ned som øvingsobjekt for Fræna brannvesen, og tomta går tilbake til gården.

‒ Vi har prøvd å gi det vekk ved flere anledninger uten å lykkes, forteller Martinsen.

‒ Hva tenker du om at dere ber brannvesenet om å brenne ned et bedehus?

‒ Det er trist og vemodig at vi må gå til et slikt tiltak. Det er ikke noe kjekt. Vi skulle ønske vi kunne gjort noe annet.

Vedtekter
For vel to år siden uttalte daværende kretsleder i NRI, Arild Ove Halås, til Romsdals Budstikke at «Det er minst ti år siden det var aktivitet i bedehuset. Siden har vi forsøkt å finne en løsning. Å selge det til høystbydende er ikke lenger mulig. Alternativene er riving, flytting eller kontrollert nedbrenning.»

‒ Vi fikk ikke solgt bedehuset på grunn av vedtektene for huset. Her står det at hvis huset ikke er i bruk som bedehus, kan naboene kreve at det fjernes, forteller pensjonist og tidligere kontorfullmektig i NRI, Jan Inge Nasvik.

Tilbakemeldinger
Stavik bedehus var nesten 100 år gammelt med et tilbygg som ikke var mer enn 25 år gammelt. Dører, vinduer, toalett og inventar var i brukbar stand. Ifølge Nasvik var dreneringen på huset dårlig, og det var råteskader i kjelleren.

‒ Vi fikk tilbakemeldinger fra folk i bygda som syntes at vi ikke skulle brenne bedehuset. Og det er forferdelig å brenne ned et bedehus. Men riving ville kostet 150 000 kroner, og det er ikke noe bedre at det står og forfaller, sier Jan Inge Nasvik.

FØR: Slik så huset ut. FOTO: ODDBJØRN HARNES, ROMSDAL BUDSTIKKE

VEKST: – Vårt mål er at minst én del av Bibelen skal være oversatt til alle de 81 språkene innen 2025, og jeg tror vi skal greie det, sier generalsekretær Yilma Getahun i det etiopiske bibelselskapet. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Bibelen omformer samfunn

/0 Kommentarer/i , /av

Generalsekretæren for det etiopiske bibelselskapet ønsker å bidra til at bibelske verdier får sette mer preg på samfunnet.

– Vi må bringe Bibelen fram på torget. Når Bibelen får en riktig plass i et land, omformer det hele samfunnet og dets moral og gir alle et bedre liv, mener Yilma Getahun.

Virker samlende
Etiopia har opplevd delvis splittelse både i og mellom kirkesamfunnene, men har sett en endring de senere åra. Generalsekretær Getahun mener bibelselskapet har spilt en viktig rolle for å bygge ned motsetninger og skape enhet rundt det kirkesamfunnene har felles. Enheten avspeiles i selskapets styre der åtte kommer fra den ortodokse kirke, åtte fra den katolske kirke og åtte fra ulike evangeliske trossamfunn.

– Vi bruker denne muligheten til ikke bare å spre bibler, men også skape fred og forsoning og enhet i stedet for splid, sier Yilma Getahun.

HIV- og AIDS-arbeid
Et bibelselskap har liten helsekompetanse, men kan likevel engasjere seg for grupper på siden av samfunnet. En av de mest utsatte gruppene i Etiopia er de som har HIV eller AIDS. Opptil en million etiopiere er smittet, og med dette følger et sterkt stigma.

– Kristne menigheter har ofte stemplet dem som syndere, sier Getahun som forteller at bibelselskapet gir helsekurs til svært mange HIV- og AIDS-ofre. Samtidig driver de et målrettet holdningsarbeid i kirker og menigheter.

– Det er mange misforståelser knyttet til HIV og AIDS, sier Getahun.

Han forteller at bibelselskapet sprer informasjon til kirkene og deres ledere for å svekke stigmaet. HIV og AIDS er skambelagt fordi mange tror AIDS bare overføres gjennom et utsvevende seksualliv.

– Vårt bidrag er blant annet å oppfordre til å behandle HIV- og AIDS-syke slik den barmhjertige samaritan gjorde med mannen som lå utslått i veikanten. Vi må gi syke håp gjennom stell og positiv oppmerksomhet i stedet for utstøtning og diskriminering, sier Getahun. som mener de siste årenes innsats har ført til en gradvis holdningsendring i kirkene.

En million bibler

På de siste 15 åra er antallet bibler som er distribuert av det etiopiske bibelselskapet, mer enn tidoblet, og det spres nå nær en million bibler i Etiopia i selskapets regi hvert år.

– De driver et veldig effektivt arbeid. Sammenlignet med andre land har de et stort, aktivt og veldig godt bibelselskap. I Afrika er det ingen som overgår dem, fastslår Hans Johan Sagrusten som er bibelbrukskonsulent i Det Norske Bibelselskap.

Veksten skyldes ikke minst god og strategisk ledelse, og det er trolig ikke helt tilfeldig at den faller sammen med at det er 15 år siden Yilma Getahun ble generalsekretær. Han var Det Norske Bibelselskaps gjest nylig i forbindelse med markeringen av Bibeldagen 2019, og det ble samlet inn penger nok til å trykke 17.000 etiopiske bibler.

Enorm vekst
Veksten i etiopisk kirkeliv kan måles på flere måter. I Yilma Getahuns tid som generalsekretær har arbeidet ekspandert enormt. For 15 år siden hadde bibelselskapet ett enslig kontor som lå i hovedstaden Addis Abeba. De siste 12-13 årene er antallet kontorer økt til et landsdekkende nettverk på 20 med en bibelbokhandel knyttet til hvert kontor. De fungerer som regionale baser for bibeldistribusjonen.

– Å etablere mange kontorer er en viktig del av vår strategi, sier generalsekretær Getahun til Kristelig Pressekontor.

Etiopias 105 millioner innbyggere gir Getahun et svært marked. 63 prosent av befolkningen anses som kristne. Ved de regionale bibelkontorene kan folk kjøpe bibler og studiemateriell som leseplaner og bibelordbøker.

– De fleste kundene kommer til oss for å kjøpe bibler, men noen ganger oppsøker vi menigheter for å informere om hva vi tilbyr. Vi har to-tre ansatte pr. kontor som etablerer kontakt med menighetsledere og lokalt kirkeliv, sier Getahun.

Økt salg

Under hans ledelse er tallet på ansatte økt fra 20 til nesten 120. Med det har også bibelsalget økt betraktelig, og store deler av driften finansieres på denne måten. Det kommer også inn penger fra givere og fra bibelselskapets omkring 50.000 individuelle medlemmer og deres årlige kontingent.

Dessuten får selskapet kollektinntekter og store bidrag fra andre lands bibelselskaper, deriblant det norske. Disse pengene går særlig til oversettelsesprosjekter.

Urbaniseringen er lav i Etiopia. Over 80 prosent bor på landsbygda og lever av landbruk. Mange er fattige og har ikke har råd til å kjøpe sin egen bibel.

– I byene er det lett tilgang til bibler, og folk har råd til å kjøpe. På landet er det verre. Der strir mange med å få seg et daglig måltid, så vi gir bort bibler til mange som ikke har råd til å kjøpe selv. Vi deler også ut bibler i fengsler og flyktningleirer, forteller Getahun.

Offensive oversettere
Etiopia har 81 ulike språk. Bibelen er helt oversatt til ti språk og delvis til 17 språk til. Men bibelselskapet er framoverlent og har for tiden 22 oversettelsesprosjekter. Det Norske Bibelselskap støtter flere av disse. Når disse 22 er fullført, vil det stå igjen 32 språk som ikke har noen deler av Bibelen oversatt.

– Vårt mål er at minst én del av Bibelen skal være oversatt til alle de 81 språkene innen 2025, og jeg tror vi skal greie det, sier Getahun.

I 2019 fullføres fem av de 22 prosjektene som er i gang, og det skal kontinuerlig fylles på med nye for å nå 2025-målet.

Trenger penger
Det etiopiske bibelselskapet jobber tett med det norske og ser dem som en sentral samarbeidspartner.

– Fra Norge får vi både pengestøtte og hjelpe til å bygge faglig kompetanse og kapasitet, ikke minst når det gjelder bibeloversettelser, sier generalsekretær Getahun.

Her tenker han på teknisk støtte og undervisning av bibeloversettere.

– Det er viktig å komme til Norge, bruke tid sammen og snakke ansikt til ansikt om hvor vi befinner oss med de prosjektene vi har og hva vi planlegger videre, sier Getahun.

Han har vært i noen forsamlinger og blant annet takket for den støtten som gis fra Norge til bibelarbeidet i hjemlandet. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

LIDELSE: Den britiske kunstneren William Blakes fremstilling av Satan som påfører Job lidelser. KILDE: Wikimedia Commons

Den gudfryktige Job og forfulgte kristne

/0 Kommentarer/i , /av

Den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen, skriver Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

16. januar ble World Watch List 2019 fra Åpne Dører presentert. Et stort antall mennesker, noen på grasrota og noen eksperter på fagfeltet, har samlet og systematisert data om forfølgelse av kristne. Av alt innsamlet materiale får vi et bilde av hvordan kristne blir forfulgt, drept, diskriminert og trakassert i 75 land. 50 land kommer på den endelige «Forfølgelseslisten». I noen land karakteriseres forfølgelsen som «ekstrem». I andre er den «svært høy» eller «høy». Forfølgelsen har mange ansikter. Drivkreftene og hvem som forfølger, er også svært forskjellige.

Bibelen forteller at den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen.

Bibelsk perspektiv

Men uansett hvordan forfølgelsen arter seg og hvem og hva som er bak forfølgelsen, gir Bibelen noen perspektiver som vi i Åpne Dører gjerne vil ha med. Bibelen forteller at den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen. Selv om det er mennesker – som ugudelige og maktkjære diktatorer, radikale islamister, religiøse nasjonalister, etniske grupper eller ens egen familie – som står for voldshandlinger, fengslinger, diskriminering og trakassering, er apostelen Paulus’ påminnelse viktig: «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot … ondskapens åndehær.» (Ef kap. 6).

Job

Vi har mye viktig å lære fra historien om Job. Job var en hederlig og rettferdig mann som fryktet Gud og holdt seg borte fra det som var ondt (1,8). Det var Guds perspektiv. Job var velsignet med mye jordisk gods og mange barn. Det så virkelig ut som det var en sammenheng mellom Jobs gudsfrykt og velsignelsene. Men Anklageren, Satan, mente at om bare velsignelsene ble tatt fra Job, så ville han vende seg bort fra Gud. Ja, ikke bare bort fra Gud, men mot Gud.

Så begynte den ene ulykken etter den andre å ramme Job. Alle barna hans omkom. Han mistet all sin rikdom. Så ble kroppen hans angrepet, og livet ble uutholdelig. Job hadde grunn til å klage, og han gjorde det. Likevel vendte han seg ikke bort fra Gud, heller ikke da hans kone sa: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!».

Tre venner kom på besøk. Tre kloke og lærde menn. Da de så hvor mye Job led, satt de der tause. Men da Job begynte å klage sin nød og fortalte at han ikke kunne forstå hvorfor dette skjedde ham, begynte Elifas, Bildad og Sofar å bære fram argumenter fra sin fornuftige filosofi og teologi. De sier mye sant, og likevel bommer de så totalt. Deres teologi og filosofi er enkel: Det går godt for den gode, rettferdige og gudfryktige, men det går ille for den onde, urettferdige og gudløse. Derfor må det være noe galt med Jobs liv og gudsforhold. Hør bare på klagen hans og alle hvorfor-spørsmålene han skriker ut mot Gud! Det er det verste med Job at han på en måte går i rette med sin Skaper, mener de.

Herlighetsteologi og lidelse

Også i dag har mange en herlighetsteologisk tilnærming til det kristne livet.  Noen lager et teologisk system av det: Den rettferdige som er sterk i sin tro, velsignes, men den urettferdige og vantro får ikke del i velsignelsene. (Det lyder til forveksling likt en hinduistisk karma-filosofi.) Andre kristne lager ikke system av det, men liker likevel bare å holde seg til oppmuntrings- og velsignelsesordene i Bibelen. De vanskelige ordene legger en til side. Kristne skal vel alltid gå fra herlighet til herlighet? Denne type teologi rakner når den møter stormene.

Også i dag har mange en herlighetsteologisk tilnærming til det kristne livet

Også her kan Paulus korrigere oss: I Romerbrevet (kapittel 8) skriver han at Guds barn angripes på mange måter gjennom nød, angst, forfølgelse, nakenhet og sverd: «Vi regnes som slaktesauer!». En sterk tro på Gud gjør ikke at Guds barn unngår dette. Det var Paulus’ egen erfaring. Men sann herlighetsteologi er at «det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår». «I alt dette vinner vi mer enn seier», tilføyer Paulus triumferende. Ingenting kan nemlig skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Et lite poeng til: I den bønnen Jesus lærte disiplene, sa han ikke «frels oss fra det vonde» (= det smertefulle og vanskelige), men fra det kvalifisert onde (= synd, frafall og fortapelse) eller fra Den onde (= Satan, djevelen).

Job og forfulgte kristne ydmyker Satan

Det som er den store hemmeligheten i Jobs bok, er veddemålet mellom Gud og Satan.  Job ydmyker Satan ved at han holder fast på Gud gjennom alle trengslene. Gjennom all lidelse holdt Job fast ved troen på Gud. Satans påstander og strategi holdt ikke, og han ble ydmyket!

På samme måte vil den lidende kirke, forfulgte kristne, ydmyke Satan, Guds og vår motstander. Den koptiske (egyptiske) kirke har vært både en lidende martyrkirke og en seirende kirke i hele kirkens historie. Mange ganger har den ydmyket Satan, og til sist vil Satans ydmykelse være fullstendig. Kristne i Pakistan ydmykes daglig, på mange måter. Men om de holder ut, skal de på den siste dag ydmyke Satan. Han greidde ikke å skille dem fra Jesus Kristus. Denne sannheten gjelder den enkelte kristne og hele den del av kirken som forfølges. Kristne i Nord-Korea ydmykes av det mektige regimet på alle mulige måter, men hver dag ydmykes Satan ved at forfulgte og fornedrede kristne tilber Gud i fangeleirenes latriner.

Hvis jeg ikke bryr meg om dem som lider for Jesu skyld, bryr jeg meg da om Jesus?

Hva med oss som ikke forfølges?

Hva med oss som tilhøre den delen av kirken som ikke forfølges av Guds motstander? Det første vi må huske, er at Kirken er én. Det er ikke «den forfulgte kirke» og «den frie kirke». Vi tilhører den samme kirke og det ene Kristi legeme. Så når ett lem lider, lider hele legemet. Derfor kalles vi «ikke-forfulgte» til å være ett med de forfulgte gjennom bønn og omsorg. Hvis jeg ikke bryr meg om dem som lider for Jesu skyld, bryr jeg meg da om Jesus?

For det andre kan vi være med og seire over Satan ved å støtte og styrke våre søsken som Satan akkurat i dag herjer med og ydmyker, trakasserer, diskriminerer og dreper. Det er vårt kall i Åpne Dører.  Mitt håp er at World Watch List 2019 skal vekke oss til akkurat det.

Stig Magne Heitmann er faglig leder i Åpne Dører

STORE TAP: – Våre folk har mistet alt, men de har ikke mistet Jesus, sier Andrew White som er hyrde for en menighet der 1000 medlemmer er drept. Foto: Stein Gudvangen, KPK

Menigheten mistet alt, men ikke Jesus

/0 Kommentarer/i , /av

Andrew White er presten som opplevde at nesten hele menigheten hans i Bagdad måtte flykte, og at tusen ble drept. Selv ble han i det krigsherjede Irak til han ble beordret ut.

Årets nasjonale bønnekonferanse, under navnet «Sammen for Hans ansikt», har rekorddeltakelse med 550 påmeldte. Det er omtrent så mange Grimerud gård, Ungdom i Oppdrags hovedbase i Norge, kan håndtere.

Tar bønn på alvor

Konferansens største profil er utvilsomt den anglikanske presten Andrew White.

– Jeg har stor glede å være sammen med nordmenn som tar bønn så alvorlig. For da går vi rett inn i Guds hjerte, og da vil han åpenbare for oss det han vil gjøre, sa han på i et seminar fredag.

55-åringen – som er lege og prest og har tre teologiske doktorgrader – står midt i et omfattende arbeid for kristne flyktninger fra Irak. Det er ingen tilfeldig gruppe mennesker, men folk fra hans egen menighet i Bagdad.

Han kom til Iraks hovedstad i 2005 og tjenestegjorde i St George’s Church som hadde 6.500 medlemmer. Nå er det rundt 1000 igjen. Etter at de fleste måtte flykte, gjør han alt han kan for dem i Amman i Jordan, i Jerusalem i Israel og i Betlehem som er under palestinsk kontroll. Her oppholder de seg i påvente av fast opphold andre steder.

White er avhengig av rullestol fordi han lider av multippel sklerose. Det hindrer ham ikke i å ha et tett reiseprogram, med hjemlandet England som base. Han er ofte i Amman, men møter ellers et vidt spekter av mennesker andre steder i regionen, både kristne, muslimer og jøder, som del i en vedvarende fredsinnsats.

Med støtte fra en mengde kontakter verden over og to unge assistenter som følger ham overalt, får han tilværelsen til å henge sammen og kan fortsette å tale, selv om kroppen ikke spiller særlig mye på lag.

Da IS kom

På Grimerud i Stange forteller White den grufulle historien om kvinnen som fikk besøk av IS-soldater. De sa de ville drepe henne og barna om hun ikke oppga sin kristne tro og gikk over til islam. Med tårer i øynene oppsøkte hun White og spurte om Jesus kom til å tilgi henne for at hun hadde gitt etter. «Jeg kunne ikke se på at de ville drepe barna mine, men du vet at jeg alltid vil elske Jesus. Han er sentrum i livet mitt. Vil han tilgi meg?», spurte hun.

White svarte at det alltid var tilgivelse å få hos Jesus.

Neste dag kom soldatene tilbake. Nå sa de til barna at de måtte følge islam, ellers ville de bli drept. Barna svarte at de aldri ville gjøre det. «Vi elsker Jesus. Vi snakker med ham hver dag, og han snakker med oss.»

– Så holdt de hverandre i hendene og sang den eneste engelske sangen jeg hadde lært dem, «Jesus loves me, This I know, For the Bible tells me so». Og mens de sang, ble de alle drept, fortalte White som fortsatte:

Beordret

– Våre folk har mistet alt, men de har ikke mistet Jesus. De vet at han er der sammen med dem. Dette er den ekstreme historien om hva som skjer med vår menighet. Over 1000 av mine folk er drept, sier han.

Presten forteller at da det strammet seg til i Bagdad, hadde han 34 soldater utenfor huset sitt som passet på at ingen angrep ham.

Til slutt gikk det ikke lenger. Det var for mange farer på alle kanter, og i 2014 ga Whites overordnede, erkebiskopen av Canterbury, ham klar beskjed om at han måtte ut.

– Jeg svarte at jeg alltid hadde sagt at jeg ikke ville forlate mitt folk, men erkebiskopen sa at «Hvis du ikke drar, blir du drept, og jeg vet at du er mer nyttig levende enn død».

IS er i stor grad slått tilbake i Irak, men under deres terrorvelde er de fleste av Iraks 1,5 millioner kristne fordrevet eller drept. Bare 150.000 er igjen, de fleste nord i landet, som i Ninive, den viktigste kristne byen som ble totalt rasert av IS.

Alle i Whites menighet har flyktet fra Bagdad, og han betjener mange av dem i Jordan. Han benyttet mange av dem utenfor Irak. White takker norske støttespillere for kjærlighet og omsorg og for bidrag i form av bønn og penger så arbeidet kan fortsette.

– Jeg takker for at dere ikke har glemt oss.

NORGESVENN: – Jeg har stor glede å være sammen med nordmenn som tar bønn så alvorlig, sier Andrew White. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Farsfigur

Mange av barna han tar seg av, har fedre som er drept. Flere av dem ser på White som sin far, mens han ser på dem sine uadopterte barn. Omsorgen for barna og deres familier kommer tydelig fram hvor enn han taler.

I Amman, Jerusalem og Betlehem har de startet skoler for flyktningbarna, og ellers jobber de for å skaffe husrom, mat og klær og helsetjenester til familiene deres. I alt arbeidet legger han vekten på å formidle kjærlighet, enten det er overfor kristne eller folk med en annen tro.

– Jeg kan snakke med dere om metoder for bønn og sånt, men nøkkelen er å be ut fra en kjærlighetsrelasjon med den allmektige Gud, sa White.

– På skolene starter vi hver dag med bønn, og jeg spør alltid om hva barna ber om. De er blitt terrorisert og fordrevet, så de ber om fred, men hva annet ber de om? Noen ber om å få komme til Norge, Australia eller Canada, sier han.

I samtale med Kristelig Pressekontor sier White at han gjerne så at Norge tok imot flere av de kristne familiene som frister en uviss tilværelse og som aldri kan vende tilbake til Irak.

– Vis kjærlighet

– Du og dine menighetsbarn har opplevd grusom forfølgelse fra muslimske ekstremister. Hva tenker du om muslimene som forfølge dere?

– Vi må skille mellom ekstremister og vanlige muslimer, men vi har en plikt som kristne til å vise alle muslimer Jesu kjærlighet. Og dette er det like mulig å gjøre her i Norge som i Jordan. Det er til og med mer nødvendig her, for her tilhører vi kristne majoriteten. Muslimer i Vesten er en minoritet som noen ganger også er forfulgt fordi de blir sett på som den gruppen som huser terrorister, som de slemme, sier White.

Presten mener han er blitt en slags ekspert på å elske sine fiender.

– Det er fordi jeg er blitt nødt til å gjøre det så ofte, sier Andrew White med et underfundig smil. KPK 

ROKERING: Tina Haddeland (til v.) er ny daglig leder på Kvinatun, mens Anette Bye Stensland er ny ungleder i samme krets. Foto: Privat

Nye oppgaver i sør

/0 Kommentarer/i , /av

Anette Bye Stensland er ny ungleder i ImF Sør, mens Tina Haddeland er ny daglig leder på Kvinatun.

‒ Det har vært litt endringer i arbeidsoppgaver på huset. Nye tider gjør at en må tenke nytt. Jeg har vært ungleder i fem år, og da er det greit å gjøre nye oppgaver, sier Tina Haddeland.

Den 01.01.2019 sluttet hun som ungleder i ImF Sør og gikk inn i en 50 prosent stilling som barne- og ungdomsforkynner i kretsen og 50 prosent stilling som daglig leder på kretsens leirsted Kvinatun.

Brenner

Samtidig overtok Anette Bye Stensland som ungleder. Hun er gift og har to barn og har tidligere vært ungdomsleder i en menighet og leirkonsulent i ImF Sør.

‒ Jeg brenner veldig for barn og ungdom, sier Bye Stensland.

Som ungleder vil hun få ansvar for familiearbeid, leirarbeid og Awana. Så langt har hun jobbet med å koordinere leirarbeidet og finne leirledere og registrere påmelding av leirdeltakere.

Bevisst

‒ Awana er et veldig bra opplegg som ungene kan ta med hjem, og det kan brukes på bedehuset og som en hjelp for foreldre til å formidle troen til sine barn.

‒ Hva tenker du om hva som må til for at barn og unge skal bevare troen og bli værende på bedehuset når de blir voksne?

‒ Jeg tenker at det er viktig at det er tilbud for ungdommer og de får tilhørighet til bedehuset og blir bevisst hva de tror.

Forskjell
Tina Haddeland har jobbet mye på Kvinatun som leirsjef før hun begynte der som daglig leder.

‒ Jeg kjente til noen av oppgavene på Kvinatun og vet litt hva det går i, forteller Haddeland.

‒ Hva er forskjellen på å være ungleder og daglig leder på Kvinatun?

‒ Det er veldig forskjellig. Som daglig leder på Kvinatun er en del av ansvaret ditt å få flere leietakere, og det er en del kontorarbeid og administrasjon.

Ønsker
‒ Hva vil du som daglig leder på Kvinatun?

‒ Jeg vil at Kvinatun skal bli en plass der folk kan møte Jesus. Og så vil jeg jobbe for at Kvinatun skal få flere leietakere, så det er bare å ta kontakt hvis man trenger å leie et lokale til bryllup, konferanse, barnedåp, bursdagsfeiring eller menighetstur.

På spørsmål om hva hun vil som ungleder, svarer Anette Bye Stensland:

‒ Jeg holder på å finne ut av min rolle, om hva det er å være ungleder, men jeg ønsker å bli kjent med kretsen. Der ønsker jeg å få være en ressurs for spesielt barne- og ungdomslagsforeninger med tanke på Awana.

VIDEO: Generalsekretær Erik Furnes har spilt inn en informasjonsvideo i forbindelse med GF-året. FOTO: Skjermbilde fra imf.no/gf2019/

GF-året er i rute

/0 Kommentarer/i , /av

Kretsene tar ansvar for å finne svar om framtiden.

En film der Erik Furnes blant annet gir oss ImFs historie, status for arbeidet i dag og utfordringene som venter, er noe av infopakken som er sendt kretsene i forbindelse med GF-året 2019. Denne pakken, sammen med spørreskjema, har nå kretsene fått i oppdrag å bringe videre til lags.

Les også: Dette vil ImF ha din mening om.

Kretsene melder at de er i rute.

– Vi er selv i oppstarten med å lage ny strategiplan for ImF Sunnmøre og kobler det delvis sammen med saken for GF 2019, sier kretsleder Johan Halsne og fortsetter:

– Vi har lagt til litt tekst i brevet som Erik sendte med filmen, der vi gjør vårt misjonsfolk oppmerksomme på sammenhengen mellom lokale foreninger, forsamlinger, krets og sentralledd. Brevet er underskrevet av meg i tillegg til Erik. Alt materiell er sendt til alle lag, foreninger, forsamlinger og kontaktpersoner der vi ber dem involverer alle aldersgrupper i dette arbeidet, og at de gjør en grundig jobb med dette, sier Halsne.

– Og så har vi laget en stor sak på Radio Sunnmøre.

I postkassen

Utsendelse av materiell er også prioritert av de andre kretsene Sambåndet har vært i kontakt med.

– ImF Midthordland har sendt ut, både via kretsbladet Vegen Fram som kom i romjulen (nr. 6 2018), og til alle kontaktpersoner via e-post. I tillegg ble GF-året presentert og filmen med Erik ble vist på samlingsfesten som kretsen arrangerte på Askøy 12. januar, sier Ole Andras Wastvedt, kretsleder i ImF Midthordland.

Også Nordhordland Indremisjon, ImF Rogaland, Sogn og Fjordane indremisjon og Nordmøre og Romsdal indremisjon melder at infoen er havnet i postkassen med klar melding om å ta arbeidet på alvor. 

Egne samlinger.

Men noen tar jobben lenger enn bare å sende ut brev og info. ImF Rogaland arrangerte blant annet fire regionale samlinger i løpet av februar. Egne samlinger blir det også i Sogn, den første var på Bygstad bedehus 24. februar.

– Vi møtes også mandag 25. mars kl. 1930 i Sogndal Indremisjonsforsamling sitt lokale. Her vil det være mulig å samtale og komme med innspill til saken i forkant av kretsen sitt årsmøte lørdag 1. juni, sier kretsleder Sondre Johannes Orrestad.

Han, og de andre kretslederne, understreker at de vil følge opp forsamlingene, lagene og foreningene og minne dem om arbeidet de nå har i en viktig prosess for ImF sin framtid.

Alle kretsene har også satt av god tid til å samtale om GF-året under sine årsmøter.

– Store deler av vårt årsmøte under familiehelgen som skal være på Høgtun folkehøgskole første helgen i juni, vil dreie seg om GF-året 2019, sier Ole Christian Martinsen, kretsleder i Nordmøre og Romsdal indremisjon.

Risikerer livet for blasfemi-anklaga kristne

/0 Kommentarer/i , /av

Saif ul-Malook er muslimen som var advokat for kristne Asia Bibi i blasfemisaka mot ho. Medan Bibi endeleg er fri, lever ul-Malook med drapstruslar hengjande over seg.

Bibi er den kristne kvinna som har sete over ni år i fengsel med ein dødsdom hengjande over seg. I oktober vart ho frifunne for blasfemitiltalen, og i januar avviste Pakistans øvste domstol eit krav om å gjera om frifinninga.

– No er det ingen som kan nekta for frifinninga hennar. Det er fastslått i den pakistanske grunnlova, fortel Saif ul-Malook til Kristelig Pressekontor.

Han førde saka for Asia Bibi i høgsterett og vart saman med dommarane truga på livet av ekstremistar etter frifinninga.

No er han i Noreg, saman med Stefanusalliansens støttepartnar Sajid Christopher Paul frå Human Friends Organization, for å diskutera ekstremisme og trusfridom i Pakistan. Tysdag deltok dei i eit panel under Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo.

Held fram kampen

Sjølv om ul-Malook forlét Pakistan i frykt for sitt eige liv, er han ikkje ferdig med å forsvara minoritetar mot misbruk av blasfemiparagrafen i landet. Medan KPK intervjuar han, vert vi avbrote av ein telefon frå familien til ei anna kristen kvinne som er dømt til døden for blasfemi i heimlandet.

– Eg kjem til å dra tilbake til Pakistan for å forsvara ho i ankesaka, og eg er sikker på at vi kan vinna den òg, seier advokaten.

Han fryktar for sin eigen tryggleik, men meiner det er betre å drepast enn å la vera å gjera det rette.

– Vi skal alle døy ein gong. Dersom ekstremistane drep meg, vil eg hugsast som ein modig mann. Anten eg døyr eller overlever, vil innsatsen min kunna føra til endringar i Pakistan og gjera noko med misbruket av blasfemiparagrafen, seier ul-Malook.

Advokaten vart òg truga då han var påtalemyndighetens aktor i saka mot Mumtaz Qadri, livvakta som drap Punjab-guvernøren Salman Taseer etter at han kritiserte misbruket av blasfemiloven. Qadri fekk dødsstraff og er i ettertid vorte hylla som ein martyr av ekstremistar i Pakistan.

Mobben trugar lokal justis

Advokaten fortel at så godt som hundre prosent av dei som vert skulda for blasfemi i Pakistan, endar opp med å kjennast skuldige i første rettsinstans.

– Når nokon skuldar andre for blasfemi, har dei gjerne med seg ein mobb på tusen mann. Lokalt politi og rettsvesen vågar då som regel ikkje å gjera noko anna enn å fengsla og dømma personen. Det er på dette nivået vi må styrkja innsatsen dersom vi skal verta kvitt misbruket av blasfemiloven, seier ul-Malook og peikar på at rundt 80 prosent av dei som vert skulda for blasfemi, sjølv er muslimar.

– Dei får ikkje den same internasjonale merksemda som nokon av sakene mot kristne får, legg han til.

Sjølv meiner ul-Malook at muslimar som han sjølv, burde få meir heider internasjonalt.

– Ikkje for min eigen del, men for å hjelpa offera og skapa endring. Dersom andre advokatar såg at eg hausta stor heider for innsatsen min, ville fleire våga å stå opp for dei svakaste og slik skapa ei endring i samfunnet, seier han.

– Liten, høglydt og valdeleg gruppe

Han meiner protestane og trugslane etter Bibis frifinning ikkje er representativt for haldninga til fleirtalet av Pakistans folkesetnad, men har utspringet sitt i ei lita gruppe ekstremistar.

– Dei er små, men svært høglydte og valdelege. Dei kallar seg muslimar, men eg vil ikkje seia at dei er det. Det står jo i Koranen at dersom du drep ein uskyldig person, drep du heile menneskeslekta, seier han.

Advokaten meiner han som muslim har ei plikt til å jobba for menneske frå den kristne minoriteten.

– I Koranen står det tydeleg at vi skal ta vare på dei svakaste og mest utsette i samfunnet, seier han. KPK

VERDI: – Jeg håper oppstarten av dette nettverket er et signal fra ImF om at de ser verdien av barne- hagene, sier styrer Hilde Sundnes i Bedehusbarnehagen. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Vil styrke ImF-barnehagene

/0 Kommentarer/i , /av

NLM har det, og nå skal også ImF få det; et nettverk for sine barnehager.

– Vi har kontaktet barnehagene som er eid av ImF, for å få en oversikt over behovene de har, sier daglig leder i ImF-Ung, Andreas Evensen.

I forbindelse med Institutt for kristen oppsedings (IKO) konferanse i Oslo i januar hadde styrerne for ImF-barnehagene en egen samling.

– Det har vært samlinger tidligere, men dette må vel likevel sies å være nytt. Tidlig i høst vil det bli en ny samling. Vi planlegger to samlinger i året, forteller Evensen.

Behov
ImF sentralt eier ingen barnehager, det er det kretsene eller lokale foreninger eller forsamlinger som gjør, og det snakk om til sammen ni barnehager. Leder i ImF-Ung Sunnmøre, Randi Fagerhol Lauvås, har som en del av stillingen sin, ansvar for å være bindeledd mellom ImF og barnehagene.

– De blir litt offer for strukturen i ImF, og noen er små og kan bli litt alene, mener Evensen.

– Hva har ImF-barnehagene behov for?

– De har behov for kompetanse og for større nettverk med tanke på nye lover og regler som er kommet for barnehagene.

Et savn
Kari-Lise Nordstrand er styrer i Daggry barnehage som ligger på Valderøya og som er eid av ImF Sunnmøre. Hun er glad for at man jobber med å starte et nettverk for barnehagene som er tilknyttet ImF.

– Jeg har savnet det. Det er bra å få vite om styrerne i de andre barnehagene, for vi kjenner ikke hverandre. Men vi jobber for samme mål, og det er viktig at vi samarbeider. Som styrere har vi mye å snakke om. Vi sitter gjerne med de samme problemstillingene, sier Nordstrand.

– Hva slags problemstillinger er det snakk om?

– Det går på situasjonen som styrer, bemanning, utfordringer i personalgruppe og styrers administrative oppgaver, hvordan man gjør ting i forskjellige kommuner og hvordan praktisere den kristne formålsparagrafen og få et felles opplegg for det kristne innholdet.

Lokale eiere
Styrer i Bedehusbarnehagen i Bergen, Hilde Sundnes, peker på at mange menighets- og bedehusbarnehager er lagt ned i løpet av de seinere årene.

– Jeg håper oppstarten av dette nettverket er et signal fra ImF om at de ser verdien av barnehagene, slik at ikke flere selges eller legges ned. Barnehager med utvidet formålsparagraf kan bidra til å gi barn kunnskap om og opplevelse av kristen tro og tradisjon. Vi har barna hos oss mellom 30–40 timer pr uke og har vel så stor påvirkning som både søndagskole og andre aktiviteter. I tillegg er vi med på å rekruttere til den lokale forsamlingen i Bedehuset Karmel der samarbeidet er godt.

– Hva skal til for at ikke flere menighets- og bedehusbarnehager forsvinner?

– Den enkelte barnehage er prisgitt det styret som til enhver tid sitter og deres engasjement for barnehagen. De offentlige kravene til barnehagedrift er stadig økende, og det krever mye å ha full oversikt over dette. Å eie en barnehage er stort ansvar, men det kan også være en stor velsignelse, sier Sundnes.

Les også: NLM-barnehagene AS overtar Solgløtt.

NLM
I fjor hadde ImF-Ung møte med NLM-barnehagene AS for å se om ImF-barnehagene kan hente støtte og kompetanse hos NLM-barnehagene, siden ImF sentralt ikke har ressurser til å hjelpe.

– Det kan gjelde styrersamlinger, styrearbeid, sier daglig leder Andreas Evensen.

– Jeg ser veldig positivt på samarbeid med ImF-barnehagene. Det er viktig å ha noen å stå sammen med, sier daglig leder i NLM-barnehagene AS, Harald Berge Breistein.

– Hva kom ut av møtet med ImF-Ung i fjor?

– Det var et informasjonsmøte der vi fortalte om NLM-barnehagene, og vi ga uttrykk for at vi vil være med og støtte ImF-barnehagene.

Støtte
– Hvordan kan dere støtte ImF-barnehagene?

– Vi kan bidra med erfaring, og vi kan være en samtalepartner. Vi får se etter hvert hva et samarbeid kan bli til, svarer Breistein.

Andreas Evensen er ikke i tvil om at barnehagene er en viktig del av ImFs arbeid.

– Det er en del av misjonsoppdraget. Det er relasjons-bygging med tanke på barna og deres familier. ImF-barnehagene har samlingsstunder med andakt som fokuserer på bibelske fortellinger. Barnehagene og ImF som organisasjon jobber for det samme; best mulig miljø for barn og å gi dem evangeliet.

LITTERATUR ImF har lagt ned mye arbeid i å oversette, produsere og trykke pensumlitteratur fra Awana. Foto: ImF Media arkiv

Gaveaksjon halvvegs til målet

/0 Kommentarer/i , /av

Awana-aksjonen før jul gav 527.000 kroner i ekstra inntekter. Behovet er dobbelt så stort.

I nr. 11/18 fortalte Sambåndet om innsamlingsaksjonen «100 gir 10.000», der ildsjeler håpet å få samlet inn en million kroner til trosopplæringsopplegget Awana før kalenderen viste julaften. Resultatet ble 527.000 kroner. ImF-forkynner Roald Evensen var initiativtaker til kronerullingen, og han fikk med seg tidligere styreleder i ImF, Kjell Furnes, på laget.

Takker
– De fleste giverne har gitt nettopp 10.000 kroner, mens noen har gitt mindre og noen mer. Nordhordland Indremisjon har eksempelvis gitt 50.000 kroner. Vi ønsker å formidle en takk til alle giverne, også fra ImF-styret, sier arrangements- og markedsansvarlig Kenneth Foss i ImF.

Foss understreker at målet om å samle inn en million kroner også gjelder for 2019. De som gav før jul, vil nå få tilbud om å bli faste givere til Awana.

FGS
I henholdsvis januar- og marsnummeret i fjor fortalte Sambåndet også om en aksjon for å få økte inntekter til Indremisjonsforbundet (ImF) fra ordningen med Frivillige gaver med skattefradrag (FGS). I løpet av en ringerunde nådde ImF-styret om lag 160 av de 483 eksisterende giverne for å høre om de kunne tenke seg å øke gavebeløpet. Det resulterte rundt regnet i 100.000 kroner i årlig økning. De resterende ble forsøkt kontaktet via e-post eller tekstmelding. 

– Totalt økte FGS-inntektene i fjor med ca. 200.000 kroner. Utfordringen går herved ut til misjonsfolket om å bli med oss videre. ImF trenger enda flere givere. Og maksimalt gavebeløp som gir skattefradrag, er i år økt til 50.000 kroner, framholder Kenneth Foss.

Etterspørsel
Blant annet krav fra det offentlige gjør at ImF nå er i ferd med å installere et nytt kundebehandlingssystem (Xledger). Her vil det være mulig å gi en gave elektronisk.

Regnskapsavslutningen for 2018 viser foreløpig et underskudd for ImF på ca. 500.000 kroner. Som følge av leieavtale med ImF-eide Bildøy Bibelskole vil underskuddet øke til ca. 1,3 millioner kroner.

– Eksempelvis i forbindelse med forsamlingsbygging lokalt er det etterspørsel etter tjenester som ImF kan tilby. Da er det synd dersom økonomi blir en begrensende faktor, påpeker Kenneth Foss.