PÅSKJØNNELSE: Leiv Nesheim, t.v., Reidun Skurtveit og Asle Hetlebakke får medalje for lang og tro tjeneste i ImF. Alle foto: Brit Rønningen

Overrasket med medalje

/0 Kommentarer/i , /av

På ny-årsmøtet for Nordhordland Indremisjon hedret kretsen noen av sine medarbeidere for lang og tro tjeneste.

MELAND: ‒ Vi gjør det for å hedre dem, og det er greit å gjøre det mens det er en del folk. De har jobbet lenge i ImF-systemet alle sammen. Vi ønsker å hedre dem som har gjort en innsats i lang tid og trekke dem frem, sier tidligere konstituert kretsleder i Nordhordland Indremisjon, Ove Fotland, til Sambåndet.

Han snakker om fire medarbeidere, nemlig Leiv Nesheim, Astrid Nordpoll, Reidun Skurtveit og Asle Hetlebakke. Hederen de skal få, er Det Kongelige Selskap for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

Påskjønnelse
Medaljen er ifølge hjemmesiden til Norges Vel «en anerkjennelse til arbeidstakere med minst 30 år hos samme arbeidsgiver. Den er en unik, tradisjonsrik påskjønnelse som bedriften kan benytte for å vise at man verdsetter erfaring og stabilitet.» Alle de fire nevnte har vært ansatt i misjonen i godt over 30 år.

Det er på ny-årsmøtets storsamling på Nordhordland folkehøgskole lørdag 5. januar det skjer. Møtesalen er ganske full. Kretsformann Helge Skår ber Nesheim, Skurtveit og Hetlebakke om å komme opp på scenen. Nordpoll hadde ikke anledning til være til stede. Skår nevner hva de har gjort av ulike oppgaver for ImF i alle disse årene.

Tale og sang
Leiv Nesheim ble ansatt i 1974. En periode hadde han permisjon for å arbeide i Øst-Finnmark indremisjon, men var tilbake i Nordhordland Indremisjon i 1983. I mange år har han vært utleid til ImF i deler av stillingen sin. Om sommeren har han hatt annet arbeid, både i Lindås kommune og på Nordhordland folkehøgskole. Sammen med kona Ingunn har han også hatt ansvar for fjellvandringsleiren som Nordhordland Indremisjon har arrangert i mange år.

‒ For Leiv har det vært viktig å forkynne til trøst og oppmuntring. Dette har han gjort både gjennom tale og sang, og ofte har han sunget duett med kona Ingunn, sier Skår.

Overraskende
‒ Det var veldig overraskende og uventet. Jeg visste ingen ting. Det var kjekt å få. Jeg regnet med at det skulle bli noe, en takk og en blomst, men ikke at det skulle bli medalje. Jeg ser det som en takk fra hele misjonsfolket, er Nesheims kommentar.

Noe av det samme sier Skurtveit.

‒ Det var overraskende og veldig kjekt. Jeg er takknemlig, sier hun.

Kontorstilling
Om Astrid Nordpoll sier Skår:

‒ Astrid, du er en av dem som kjenner indremisjonen aller best fra innsiden. Du har holdt orden og system på kontoret og har blant mye annet sørget for at det rette materiellet blir sendt ut til lag og foreninger. En viktig brikke i det daglige misjonsarbeidet.

Nordpoll ble ansatt i 1971 i 100% kontorstilling. Etter fødselspermisjoner på 1980-talet kom hun tilbake i delt stilling og har siden vært i 40 %, knyttet til to faste dager i uken.

Omsorgsfull
Reidun Skurtveit har vært ansatt siden 1982 og startet som områdearbeider i Vaksdal og Modalen.

Tidlig på 90-tallet gikk hun inn som foreningsarbeider, med ansvar for kvinneforeningene. Etter hvert har hun også hatt ansvar for diakonalt arbeid i tillegg til oppgavene i forbindelse med vanlig møtevirksomhet.

‒ Reidun har alltid med gitaren og gleder mange med omsorgsfull forkynnelse og gode sanger. Få har dessuten hatt andakt på så mange basarer som Reidun, forteller Skår.

Formidler
Den siste av de fire som hedres, Asle Hetlebakke, startet i 1984 som ungdomsarbeider i Nordhordland Indremisjon. Han har vært ungdomsarbeider på Osterøy og barne- og ungdomssekretær i Nordhordland Indremisjon. Noen år var han ansatt i Det Vestlandske Indremisjonsforbund, nå ImF, sentralt. Siden har han jobbet som kretsleder og forkynner og har også vært utleid til Sambåndet forlag og innom ImF som konsulent.

‒ Mange setter pris på Asle som en dyktig formidler, både skriftlig og muntlig, sier Kretsformann Helge Skår.

For få år siden fikk også forkynner i Nordhordland Indremisjon, Audun Hjellvik, medalje fra Norges Vel. 

BLOND: Bjørn-Sverre Juliussen ble preget av innsamlingen. FOTO: PRIVAT

Hårfin innsamling til Finnmark

/0 Kommentarer/i , /av

Tenåringene i forsamlingen Betlehem har nådd målet med misjonsprosjektet sitt, og på nyttårsleiren satte det farge på leder Bjørn-Sverre Juliussen.

I høst har ungdommene i YA i forsamlingen Betlehem i Bergen jobbet målrettet for å samle inn penger til leirarbeidet i Finnmark Indremisjon, et misjonsprosjekt de har valgt selv.

‒ Vi har samlet inn via kollekt på fredagsmøtene. Komitéen for misjonsprosjektet har stått på og arrangert både basar og bingo  til inntekt for prosjektet. Basaren var veldig vellykket. Vi sendte en spesiell invitasjon til hele forsamlingen. Det var godt oppmøte fra Unge Voksne og hovedforsamlingen. Bingoen hadde vi etter en vanlig fredagskveld, sier leder for tenåringsarbeidet i Betlehem, Bjørn-Sverre Juliussen, til sambåndet.no.

Mål
Målet var å samle inn 35 000 kroner frem til nyttårsleiren på Skjærgårdsheimen. Resultatet ble 37 000 kroner. Juliussen og de andre lederne hadde lovet at det ville bli en markering på leiren hvis de nådde målet.

‒ Jeg hadde lovet at jeg skulle farge håret hvis vi klarte å samle inn 35 000 kroner. En kveld på nyttårsleiren fikk jeg farget håret blondt. Neste morgen gikk jeg med lue. Så kom Torunn Stople, som har ledet hele misjonsprosjektet, frem og sa hvor mye vi har samlet inn. Etterpå tok av luen og viste at jeg hadde farget håret, forteller Juliussen.

På høstleiren hadde de også satt seg et innsamlingsmål som ble nådd. Da vokset en av lederne legger og lår.

Fantastisk
‒ Hva synes du om resultatet?

‒ Jeg synes det er kjempefint at vi klarte å samle inn 2000 kroner mer enn det vi hadde som mål. Det beløpet er 3-4 ganger mer enn det som gjennomsnittlig blir samlet inn i kollekt i løpet av et år på YA-møtene, svarer Juliussen.

‒ Det er jo helt fantastisk at man har arbeidet som drives av Finnmark Indremisjon, som misjonsprosjekt, og det er vi takknemlig for, sier daglig leder Paul Tore Garvo i Finnmark Indremisjon.

Ringvirkninger
‒ Hva betyr dette for Finnmark Indremisjon?

‒ Det gir ressurser til barne- og ungdomsarbeidet. Og arbeidet gir ringvirkninger. Gjennom arbeidet når vi også barnas foreldre og besteforeldre.

Det går cirka 50-60 ungdommer på YA og 3-4 stykker har gått i bresjen for innsamling

‒ Det har vært god stemning. Folk synes det er inspirerende å samle inn til noe konkret. Vi skal holde det gående til våren. Så nå venter vi i spenning på hvor mye vi klarer å samle inn til påskeleiren, sier Juliussen.

BOOKING: Nå kan du bestille rom eller leilighet til årets sesong på Lyngdal bibelcamp. FOTO: ImF Media arkiv

Sikret seg rom på Bibelcampen

/0 Kommentarer/i , /av

Nå kan folk melde seg på Lyngdal Bibelcamp og begynne å planlegge ferien. Kirsten Mona Aadland er en av dem som allerede har booket rom på Bibelcampen 2019.

Klokken 24.00 den 3. januar – natten mellom onsdag og torsdag denne uka – åpnet bookingen for Lyngdal Bibelcamp. Årets sesong er fastlagt til uke 27 til 30, 1.-28. juli.

En del har allerede meldt seg på.

‒ Foreløpig er nesten alle leilighetene i internatene C og F opptatt i uke 29, og det tikker stadig inn nye bookinger, forteller driftsleder Thomas Knutsen ved Lyngdal Bibelcamp til sambåndet.no.

På hjemmesiden www.bibelcampen.no er det oversikt over hva Bibelcampen kan tilby og en link til bookingsiden. Man kan booke på internett og på telefon.

‒ Men vi foretrekker at folk booker på nettet, sier Knutsen.

Uslåelig
Studieleder og musikklærer på Bildøy Bibelskole, Kirsten Mona Aadland, er en av dem som har vært tidlig ute og meldt seg på Bibelcampen.

‒ Vi er en familie på fire med to gutter som i sommer er henholdsvis 5 og snart 10 år. Vi reiser i lag med en vennefamilie fra Stord og har gjort det fast i uke 29 noen år nå. Vi synes at kombinasjonen av møter, bibeltimer, kjempeflott opplegg for barna, flotte leiligheter å bo i, stort uteområde og strand og masse kjekke folk er uslåelig, sier Aadland.

‒ Hvorfor har dere allerede meldt dere på?

‒ Vi satt klar til å booke oss inn fordi vi ville leie en spesiell plass. Det er stor rift om de mest populære leilighetene, så derfor måtte vi være klar da bookingen åpnet.

Kampanje
Arrangements- og markedsansvarlig i ImF, Kenneth Foss, opplyser at det har vært et mål å få ferdig så mye av programmet på Bibelcampen som mulig før bookingen åpnet.

‒ Vi har fått på plass talere og leirsjefer. Nå jobber vi med å få på plass forsangere og ledere for Kveldsåpent og Kidzcamp og Ungdomscampen, sier Foss.

‒ Er det noe nytt i år?

‒ Vi prøver å ha en utskiftning av talere, sier Foss.

Knutsen meddeler at Bibelcampen har en kampanje i januar. Man får 15% rabatt hvis man i løpet av januar booker rom på internat B, D og G i uke 30.

‒ Så nå satser vi på at det tikker inn masse bookinger, sier driftsleder Thomas Knutsen.

TALER: Chris Duwe er en av foredragsholderne på Awana DNA-konferansen i 2019. Bildet er fra konferansen i 2018. FOTO: VILHELM VIKSØY

Med vekt på røttene

/0 Kommentarer/i , /av

Viktigheten av smågrupper og kontakt med hjemmet blir et sentralt tema på den tredje Awana DNA-konferansen.

Konferansen går av stabelen 8.–9. februar 2019, og også denne gangen blir den i Fredheim Arena i Sandnes.

– Noe av det vi ser når vi snakker med medlemmer og er rundt på besøk, er at det er utrolig viktig å holde fast i konseptet Awana – og ikke falle for fristelsen til «bare» å bruke undervisningen, framholder daglig leder i Awana Norge, Anne Lene Otterøen.

Tett oppfølging i smågrupper og kontakt mellom forsamling og hjem er kjernen i Awanas opplegg.

Fellesprogram

Fredagskvelden 8. februar er satt av til representanter for lag som allerede er i gang med Awana. Lørdagen er det åpent for alle til å melde seg på. Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) og synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken innleder fellesprogrammet ved nettopp å snakke om forholdet hjem–forsamling–Awana.

Anne Lene Otterøen har Awanas DNA, eller særpreg, som tema. Jorunn Singstad Djupvik fra Awana Norge går inn på ledernes rolle.

Det er også lagt opp til en panelsamtale mellom generalsekretær Karl Johan Kjøde i Laget NKSS (Norges kristelige student- og skoleungdomslag), daglig leder for Norske baptisters barne- og ungdomsforbund, Roald Zeiffert, og Jorunn Singstad Djupvik fra Awana Norge. Emnet for samtalen er hva man må gjøre for å snu trenden der for mange forsvinner fra troen og forsamlingen, og at det er vanskelig å stå opp for troen.

På ettermiddagen har Chris Duwe – «han med Øystein» – temaet «Hvordan samtale med barn og unge om at Gud virkelig har skapt?». Barne- og familieforkynner Viggo Klausen i Misjonskirken ung skal snakke om «Barn og Den hellige ånd».

Mot slutten av lørdagen ser pastor i Fredheim Arena, Runar Landro, på generasjonsperspektivet, mens Anne Lene Otterøen avrunder fellesprogrammet med hvordan man kan holde drømmen og visjonen med Awana levende.

Seminar

Mellom postene i fellesprogrammet er det også lagt inn en seminarbolk. Her kan deltakerne velge mellom å lytte til Karl Johan Kjøde om trosforsvar og Viggo Klausen om treffpunkter i forsamlingen der foreldre og barn er sammen. I tillegg har Chris Duwe også trosforsvar som tema, men da med hovedvekten på den nye bokserien fra Awana som tar opp dette. Dette er for aldersgruppen Journey, som Tore Nesvåg fra ImF Rogaland og Geir Erik Børressen fra forsamlingen i Fredheim Arena har et eget seminar om.

Roald Zeiffert har seminar om hvordan man kan bygge en bærekraftig tro. Jorunn S. Djupvik har seminarformuleringen «Tenk om det som skjedde i kirka, også skjedde hjemme».

Påmeldingsfrist til konferansen er 23. januar.

REISE: For Geir Sandvik (forsidebilde) er det ikke bare "sjynt å kjøra buss", men også å følge Kronologisk bibelleseplan (bildet over) på reisen gjennom Bibelen. FOTO:PRIVAT/PETTER OLSEN

Reisen gjennom Bibelen

/0 Kommentarer/i , /av

Reisekonsulent Geir Sandvik i Plussreiser er begeistret for den kronologiske bibelleseplanen som ble gitt ut av Sambåndet forlag og P7 før jul i 2017.

‘- Jeg har brukt den sammen med fruen. Vi begynte 1. januar og er snart ferdig. Vi har fulgt planen så langt gjennom hele året, fortalte Sandvik i desembernummeret av Sambåndet.

For å rekke gjennom hele Bibelen i løpet av et år er det ganske mye som må leses hver dag. Den første dagen er det for eksempel satt opp at man skal lese de fire første kapitlene i 1. Mosebok.

Oversikt

– Hva gjør dere hvis det er dager dere ikke klarer å holde planen?

– Vi har prøvd å holde planen hver dag, men det har jo hendt at det har vært dager hvor det ikke har vært mulig for meg å klare det. Da har vi tatt det igjen dagen etter eller noen dager senere. Vi passer på at vi ikke har kommet for langt vekk og henter oss inn igjen.

– Hvordan har Kronologisk bibelleseplan fungert?

– Det har fungert godt. Vi føler at vi har fått en bedre oversikt over bibelhistorien og sammenhengen og helheten i Bibelen.

Sammenheng

Noe av det samme sier forlagssjef Petter Olsen i Sambåndet forlag.

– Jeg erfarer at det å lese Bibelen jevnlig gjør noe med en. Denne planen har gitt meg en annen opplevelse av å lese Bibelen og en større forståelse for bibelhistorien enn andre bibelleseplaner har. Her følger man personene og hendelsene på en annen måte. Man får en sammenheng mellom hendelsene og hovedpersonene i historien. Den hjelper en også til å få systematikk i bibellesingen, sier Olsen.

Kronologisk bibelleseplan er gitt ut i 5000 eksemplarer, fordelt likt mellom Sambåndet forlag og P7. Så langt har Sambåndet solgt ca. 1500 eksemplarer, mens P7 har solgt ca. 1900 eksemplarer. For forlagets del ble i tillegg ca. 400 eksemplarer gitt bort til deltakerne på Lederkonferansen i 2017.

– Jeg synes det er strålende. Det betyr at Sambåndet forlag har solgt om lag fire bibelleseplaner per dag siden planen kom ut for et år siden. Det er en fin ting med godt salg. Hvis alle de som har kjøpt planen, har tatt den i bruk og har som mål å lese Bibelen daglig, synes jeg det er enda bedre. ImF har som motto «Med Guds ord til folket». Her legger Sambåndet forlag til rette for oppfyllelse av mottoet, er Olsens kommentar til salget.

Berikende

For Geir Sandvik har det vært positiv å følge Kronologisk bibelleseplan sammen med kona. 

– Vi har lest hver for oss, og så har det gitt grunnlag for gode samtaler om Bibelen og bibelhistorien.

Sandvik tror det ville gått bra for ham å følge Kronologisk bibellesplan alene, men synes det er bedre å gjøre det sammen med noen.

– Det har vært berikende å arbeide med dette sammen, sier han.

Reisekonsulenten er såpass begeistret for Kronologisk bibellesplan at han har reklamert for den og kjøpt inn noen ekstra eksemplarer for å dele med andre.

Inspirerende

– For å følge denne bibelleseplanen må man lese ganske mye hver dag. Hva tenker du om å lse gjennom Bibelen for å få en oversikt sammenlignet med å lese noen få vers og så meditere over og grunne på og ta til seg det som står der?

– Kona og jeg snakket for en stund siden om at nå får vi en oversikt over Bibelen, og at det gir inspirasjon til å gå dypere inn i enkelte avsnitt i Bibelen i neste runde, sier Geir Sandvik.

BORGERKRIG For 2017 var det Jemen som toppet lista over land der forfølgelsen av kristne er verst. Foto: Gerry & Bonni/CC/Flickr

Kristenforfølgelse til debatt

/0 Kommentarer/i , /av

Når Forfølgelseslisten for 2019 legges fram i januar, bør søsterorganisasjonene Åpne Dører og Stefanusalliansen møtes til en drøfting av hvordan – og om – forfølgelse av kristne kan måles.

Kort tid før Åpne Dører legger fram World Watch List (WWL, også kalt Forfølgelseslisten) 2019, viser det seg at det er uenighet om hvordan man måler forfølgelse av kristne.

– Ingen har god statistikk om forfølgelse av kristne, erklærer generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen i et intervju med Kristelig Pressekontor (KPK).

Selv om Brown ikke nevner Åpne Dører eller WWL direkte i intervjuet, kan dette og andre utsagn vanskelig forstås annerledes enn at Brown også setter spørsmålstegn ved denne målingen.

Misjon

Åpne Dører definerer seg selv som «en tverrkirkelig, internasjonal misjonsorganisasjon» med følgende visjon: «å styrke og utruste kristne som lever under press og forfølgelse på grunn av sin tro på Jesus Kristus, og å oppmuntre dem til å utbre evangeliet til jordens ender».  

Stefanusalliansen beskriver seg som «en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon – med særlig vekt på kampen for trosfrihet og misjon der trosfriheten er begrenset».

– Problematisk med «poeng»

I en artikkel datert 3. desember skriver KPK at de har «forsøkt å finne tall på hvor mange kristne som forfølges. Det har vist seg omtrent umulig. Det eneste man kan fastslå, er at det er vanskelig i mange land, og at millioner lider på ulike måter.» Det er på spørsmålet «kan man gjøre et anslag over hvor mange» kristne som forfølges, Ed Brown svarer det jeg ovenfor har sitert ham på.

Ifølge KPK vil generalsekretæren heller ikke si noe om i hvilke land det er verst for kristne: «Hvordan måler man ‘verst’, er Browns retoriske svar på det spørsmålet.  

Igjen uten å nevne Åpne Dører framholder Brown at «de metodiske utfordringene er store». Han viser til forskningssenteret Pew Research Centre som årlig lager en rapport om religiøs forfølgelse. Brown mener det er problematisk å gi «poeng» til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen. Blant annet, påpeker generalsekretæren, må man skille mellom myndighetsrestriksjoner og fiendtlighet fra befolkningen. 

Les også: Veksande press mot truande.

– Ingen vet antall

Han mener alle organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, står overfor slike utfordringer, og at det er viktig å reflektere rundt tall og lister som presenteres.

– Man kan bare anta hvor mange som forfølges. Jeg har sett et tall som 200 millioner forfulgte kristne bli brukt, men det er høyst usikkert, understreker Ed Brown.

I KPK-artikkelen siteres generalsekretæren videre indirekte på at «i et land som Kina blir kristne stadig arrestert og forhørt. Noen sitter i en celle over natta eller noen dager. Det fungerer som en advarsel. Nord-Korea figurerer høyt på alle lister over land med kristen-forfølgelse. Både der og i Kinas Laogai-leirer sperres ‘fiender av folket’ inne, men ingen vet hvor mange. Det er også mye forfølgelse og diskriminering i Midtøsten og Nord-Afrika. Brown understreker at dette ikke bare gjelder kristne. Bildet er komplisert.»

50 spørsmål

Stefanusalliansens kollegaorganisasjon, Åpne Dører, gjør nettopp det som Brown langt på vei advarer imot, nemlig å «gi ‘poeng’ til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen». Åpne Dører forklarer selv at deres forfølgelsesliste – WWL – er satt sammen på grunnlag av et spørreskjema med 50 spørsmål «som dekker forskjellige aspekter omkring religionsfrihet. Gjennom et spesielt system tildeles poeng, avhengig av hvordan hvert enkelt spørsmål besvares. Hvert lands totale poengsum avgjør dets plassering på listen».

Selv om Ed Brown altså ikke nevner Åpne Dører direkte, er han ikke alene i sin åpne kritikk av det amerikanske forskningssenteret Pew. Hvert år publiserer senteret en rapport om «restriksjoner på religion» der hvert land får en totalvurdering. Avisen Vårt Land viser 27. desember (lenke krever innlogging) til den tyske teologen og sosiologiprofessoren Thomas Schirrmacher. Han mener å ha funnet store og uforklarlige variasjoner fra år til år i vurderingen av enkeltland, og at mangelfullt kildegrunnlag er en viktig årsak.

Variabler

Postdoktor Helge Årsheim ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo mener det største problemet er hva Pew faktisk måler. Han mener Pew legger til grunn et bestemt syn på hva som kan sies å være restriksjoner på religion. Norge scorer eksempelvis dårlig fordi vi ha obligatorisk religionsundervisning i skolen.

Den britiske religionssosiologen Davis Voas forklarer overfor Vårt Land at Pew «forsøker å koke ned et ekstremt komplisert sett med fakta til to variabler – myndighetsrestriksjoner og sosial fiendtlighet».

Åpne Dører opererer på sin side med fire faktorer: Den juridiske, offisielle status kristne har, de faktiske forhold for den enkelte kristne, hvilken rolle kirken har i samfunnet og faktorer som kan hemme eller hindre religionsfriheten.

Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv

Når kritikk mot slike målinger nå først er reist, mener jeg Åpne Dører bør gripe anledningen til å arrangere en debatt om dette i forbindelse med lanseringen av 2019-utgaven av Forfølgelseslisten. Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv.

SYKDOM: For Randi Fagerhol Lauvås og Arild Ove Halås er det ingen selvfølge å ha en frisk ektefell. ALLE FOTO: BRIT RØNNINGEN

I gode og vonde dager

/0 Kommentarer/i , /av

Randi Fagerhol Lauvås og Arild Ove Halås mistet sine ektefeller etter langvarig sykdom. Så fant de hverandre. I dag er de gift og er takknemlig over å ha en frisk ektefelle.

ÅLESUND: Årseth bedehus på Ellingsøy i Ålesund er ganske fullt. Det er Stjernedryss i advent med Sunnmøre Indremisjon som arrangør. Denne torsdagskvelden er det Randi Fagerhol Lauvås og Arild Ove Halås som er gjester.

Randi er leder i ImF-UNG Sunnmøre, mens Arild Ove, tidligere kretsleder i Nordmøre og Romsdal Indremisjon, jobber som administrasjonsmedarbeider og forkynner i Sunnmøre Indremisjon i 40% og som forkynner i Nordmøre og Romsdal Indremisjon i 40%.

De skal sette ord på krevende og viktige erfaringer. De skal fortelle om hvordan det er å oppleve at den de er aller mest glad i og er nærmest på, ektefellen, blir så syk at utgangen er døden, og så bli alene for så å finne en ny ektefelle.

Nyresykdom
Arild Ove møtte Anne Berit da de begge gikk på Bildøy Bibelskole i 1986. Han var da 19 år gammel. Anne Berit ble syk da hun var fem år, og som 12-åring fikk hun beskjed om at hun hadde en alvorlig nyresykdom. Hun var forholdsvis frisk da hun og Arild Ove traff hverandre som noenlunde jevngamle bibelskolestudenter. Det hadde ikke gått mange dager på bibelskolen før de fattet interesse for hverandre.

‒ Den kvelden vi ble sammen, fikk jeg kysse henne. Det var første gang jeg kysset en jente. Hun ville ikke si nei til å bli kjæresten min, men hun sa dette: «Før du får ‘ja’, er det to ting vi må snakke om hvis du vil satse på dette. Det er to ting du må være klar over. For det første kommer du aldri til å bli pappa. Og for det andre kommer du til å bli veldig tidlig enkemann. Vil du satse på dette?» «Ja», sa jeg, forteller Arild Ove.

Han var ikke betenkt over å gifte seg med en person som ikke var hundre prosent fysisk frisk.

‒ Jeg ville giftet meg med Anne Berit om igjen, sier han.

De giftet seg i 1988, og fram til 1990 var Anne Berit noenlunde frisk. Så ble hun bare dårligere og dårligere, og hun døde i 2016.

ALS

Randi opplevde at hennes ektefelle Terje fikk den alvorlige nervesykdommen ALS bare 46 år gammel.

‒ Vi visste ikke så veldig mye om sykdommen. Men vi skjønte at det var en av de verste diagnosene han kunne få. Og når han fikk beskjed om at det var ALS, så sa de dette: «Du kan leve et år, du kan leve åtte år, men … ja, det vet vi ikke i dag.» Vi følte at det var vi som ble rammet, ikke bare ham. Selv om det var han som måtte bære sykdommen, så grep det sånn inn i familien at vi følte på en måte at det var vi som hadde blitt syk, minnes hun.

Mannen levde i tolv år med sykdommen og døde i 2015.

Kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne, som leder samtalen, vil vite hvordan Randi reagerte på å få en slik alvorlig beskjed.

‒ Jeg var ikke lammet. Vi var ganske åpne overfor venner og familie, og ganske fort følte vi faktisk en fred. Jeg tror at det var mange som ba for oss, og midt opp i det hele kunne vi kjenne på en ro. Og så var vi veldig enige om, både han og jeg, at dette skal vi gjøre det beste ut av. Vi skal ikke sette oss ned og deppe, men bruke tiden og gjøre det beste ut av det. Det var vi enige om begge to, forteller Randi.

Barn
Opp i dette var det barn. Terje og Randi bestemte seg for å involvere dem og være ærlig.

‒ De fikk vite med en gang hva diagnosen var. Det er klart det var kjempetøft for dem.

Heldigvis var det to på sytten og en på tjueen år. Hadde de vært yngre, hadde det kanskje vært vanskeligere. De var nesten voksne. Og det var viktig at de fikk vite hvordan det gikk når vi var på kontroll eller på sykehuset, slik at de skulle slippe å tenke og kanskje fabulere over ting selv, men få fakta, sier Randi.

Hun tror også det er riktig å involvere små barn når en i familien blir alvorlig syk.

‒ Selv om man kanskje må være litt mer forsiktige, så tror jeg det er veldig viktig at de får vite hva som foregår og at de blir sett og får komme med sine tanker og spørsmål, slik at de ikke må lager bilder og finne ut ting selv som kanskje ikke er riktig.

Spesielt ekteskap

De siste femten årene Anne Berit levde, satt hun i rullestol og de sist seks-syv årene satt hun for det meste i sengen.

‒ Livet var begrenset og spesielt på veldig mange måter. For meg er det slik at jeg må faktisk helt tilbake på 80-tallet for å huske at vi hadde et normalt samliv. Det er så lenge siden, at jeg har problemer med å huske det, men vi hadde mange fine dager. Jeg har vanskelig for å huske dager som ikke var preget av sykdom og smerte og alle de utfordringene som følger med. Vi hadde jo et rimelig spesielt ekteskap, men vi hadde et godt ekteskap. Vi hadde det godt sammen, selv om det var veldig vanskelig, sier Arild Ove.

Tilfredsstillelse

Selv om det var mange år med syk ektefelle, så tenkte han ikke på at skilsmisse var et alternativ.

‒ Men nå snakker jeg for min del, for jeg vet at det er mange som sliter med ekteskapene sine. For meg var det sånn at jeg hadde lovet henne en ting, og det skulle jeg holde. Men kanskje den største tilfredsstillelsen var at den dagen jeg sto og så på at kisten ble senket i jorden, visste jeg at jeg hadde fulgt henne, elsket henne, vært trofast, jeg hadde vært der. Så for meg var det aldri noe jeg har tenkt på.

Humor

 Humor ble en hjelp i den tøffe hverdagen. Rett før jul et år skrev Arild Ove på et innlegg på Facebook at «Nå blir det enda en gang jul hos mor Åse». Mor Åse var sykehus på Åse.

‒ Det er jo ofte sånn for mange at når en blir så alvorlig syk at du vet det er en tidsfrist og en ikke vet hvor lenge det er før den ene skal dø, at alt dreier seg om sykdommen, da får en gjerne en herlig galgenhumor sammen. Vi hadde glede av humor, og det hjalp oss veldig mye. For oss var humor en viktig del av livet.

Overleve

‒ Randi, kan du forteller hvordan det er å overleve som ektefelle gjennom mange år med krevende sykdom og krevende dager. Klarer en å ta vare på seg selv når en står midt oppe i det? spør Halsne.

‒ De første årene var jeg en del hjemme, og da følte jeg at vi levde i en boble. Ting fungerte med leger som gjorde det de klarte å gjøre. Men når Terje hadde vært syk i fire år, så valgte han å få tilkoblet respirator og dermed kom helsepersonell inn i mye større grad. Da begynte jeg å tenke litt annerledes, fordi da innså jeg at han kom til å leve i flere år, og jeg måtte ta vare meg selv. Da tenkte jeg at både for mine barn og for meg selv, ville jeg være oppegående når det var over. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å finne på ting for min egen del. Jeg reiste blant annet med SI-reiser, nå Plussreiser, på mine første turer alene. Da koblet jeg veldig godt av og jeg visste at han hadde folk som tok seg av ham. Jeg kjente at dette ga meg overskudd. Han ville at jeg skulle reise, for han så at dette gjorde meg godt. Så jeg hadde ikke noe dårlig samvittighet for det, svarer Randi.

Venner og bekjente

Det kan være vanskelig for venner og bekjente å forholde seg til det at en i familien er alvorlig syk. Randi syntes det var bra at folk stilte spørsmål om sykdommen og hvordan det gikk, og mens hun sto opp i det ønsket hun at folk oppførte seg som vanlig og at de fortsatt hadde god kontakt, var nær henne og var der når hun trengte støtte.

‒ Sykdommen var ikke noe som var vanskelig for oss å snakke om, fordi det var vår hverdag, vi levde oppi det. Noen er nok redde for å spørre. Kanskje de var redd for svaret, eller tenkte at vi ikke ville snakke om det. Men sånn var ikke hverdagen vår. For oss var det naturlig å snakke om sykdommen.

Gud

‒ Var dere noen ganger sint på Gud og stilte dere spørsmål til ham,«hvor er du opp i dette?», lurer Halsne på.

‒ Ja, jeg stilte spørsmål. Det som var spesielt hos oss, var at Anne Berit var helt overbevist til siste sekund på denne jord at hun var syk fordi Gud ville det skulle være slik. Hun var helt sikker på at hun skulle ha det sånn og hun kunne si at Gud var god mot henne Jeg måtte gå ut i skogen og ha noen runder med Gud. Og det var perioder der jeg var sinna. Jeg visste at Gud var der og trodde at han hadde en tanke bak. Men jeg ville ikke at livet skulle bli så vanskelig, sier Arild Ove.

‒ Ja, jeg var kanskje sint, men jeg var ikke bitter. Og det tror jeg både var en hard jobbing og et Guds under. Mange ganger syntes jeg det var vanskelig å be, og jeg benyttet meg av å gå til forbønn. Da fikk jeg sette meg ned og andre fikk legge meg frem for Gud, og det var godt. Men jeg tvilte aldri. Men troen min var aldri rokket. Det var godt å ha den. Den ga meg den styrken jeg trengte for å stå i det, sier Randi.

Ny ektefelle

Hun og Arild Ove var ikke lenge alene etter at de mistet sine ektefeller. De fant hverandre og giftet seg i høsten 2017. Randi hadde ikke tenkt det skulle gå så snart å finne en ny ektefelle. 

‒ Man kan ikke si at sorg varer så og så lenge, savn så og så lenge og så blir det etter hvert et behov for å ha noen å dele livet med. Det var veldig tøffe år, de aller siste årene. I de årene tenkte jeg ikke tanken om en ny mann i det hele tatt, fordi det var ikke aktuelt. Det fikk ikke lov til å feste seg i hodet mitt for å være en tanke som jeg tenkte. Men når jeg hadde blitt alene og jeg hadde fulgt ham til endes, og hadde gjort det jeg lovte, da var jeg fri. Så det var faktisk ikke så veldig lenge før jeg begynte å tenke at jeg håpet at jeg finner meg en ny, men ikke sånn med en gang. Jeg tenkte at jeg kunne finne en når jeg var pensjonist og at det kunne være godt å ha noen å dele livet med, forteller hun.

Forelskelse

‒ Dere var godt voksne. Virker forelskelse på samme måte når man er 50 som når man er 19, spør Halsne.

‒ Det er to vidt forskjellige ting, men jeg føler meg veldig privilegert, og jeg føler at jeg er mer forelsket enn da jeg var 19, og så har man jo mer livserfaring, svarer Arild Ove.

På Sambåndets spørsmål om den første ektefellen er med og fører til at man sammenligner, svarer Randi:

‒ Nei, det er en ny fase. Det er noe nytt, men samtidig er Anne Berit og Terje en del av livet vårt.

‒ Vi opplever det som et gode å finne hverandre i godt voksen alder. Randi er en av de få personer kan forstå når jeg for eksempel sier at jeg var lettet den dagen Anne Berit døde. Jeg kan forstå når hun er ferdig med sorg. Så opplever jeg at vi har mange fellestrekk. Vi gleder oss over å stå opp om morgenen, og begge to er friske, begge to kan kle på seg selv og gå på do selv. Det er veldig fint å oppleve og det setter vi stor pris på, sier Arild Ove.

‒ Kan du si noe mer om hva du mener, når du sier at du var lettet den dagen Anne Berit døde og hvordan du tror det kan oppfattes å si noe slikt?

‒ Jeg tror mange som har opplevd at noen av deres nærmeste har gått igjennom en lang og veldig smertefull sykdomsperiode kjenner lettelse når det hele er over. Jeg kjente lettelse over at Anne Berit ikke pintes av smerter mer, at selve døden som hadde kommer nærmere og nærmere nå var over og en lettelse over at tiden da alt handlet om sykehus og smerter endelig var over. Men denne lettelsen er ikke det samme som glede, det er viktig å understreke. Jeg opplevde at selv om det meste av min sorgprosess var over, så begynte den samtidig for mange andre som sto Anne Berit nær, den dagen hun døde. Så dette må vi snakke varsomt om da det oppleves så veldig forskjellig.
Som oppsummering deler Randi et dikt hun skrev da hun og Arild Ove ble kjærester og som setter ord på deres erfaringer.

To levde liv finn saman,

vandrar vidare hand i hand.

Det som var vil alltid vera,

no er det tid for å sette nye spor.

Saman går vi inn i den nye dagen,

og langt der framme, ved solnedgangen, er vi venta. 

Les også: 

Et legeme ble dannet (publisert 24.12.)

En frelser for alt folket (publisert 23.12.)

Den siste jula bak murane (publisert 22.12.)

TEGNING: Frode Kalleland.

En frelser for alt folket

/0 Kommentarer/i , /av

Teksten vår er ikke bare et sagn eller en delvis sann historie, men den påberoper seg å fortelle sannheten om Jesu fødsel, påpeker fritidsforkynner Tor André Haddeland i denne julebetraktningen.

Søndag 23. desember: Matt 1, 18-21

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor, Maria, var forlovet med Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd.

19 Josef, hennes mann, var rettferdig, og ville ikke føre skam over henne. Han ville skille seg fra henne i stillhet.

20 Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.

21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Dagens tekst gir oss et interessant og ærlig innblikk i hendelsene som forløp i månedene før Jesus ble født. Det er viktig å understreke i denne sammenheng at teksten vår ikke bare er et sagn eller en delvis sann historie, men den påberoper seg å fortelle sannheten om Jesu fødsel. «Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til …» (Matt 1:18a). Dette er det nødvendig å holde frem i den tiden vi lever i. En tid hvor det rettes sterkt press mot Bibelens troverdighet.

Maria, Jesu mor, var forlovet med Josef. Ifølge jødisk tradisjon var det vanlig å være forlovet omtrent et år før selve inngåelsen av ekteskapet. I denne perioden, før de var gift, var det at det viste seg at Maria var med barn. Det at en kvinne blir med barn er ikke særlig oppsiktsvekkende i seg selv, men det spesielle i denne sammenhengen er at Maria på dette tidspunktet var jomfru. Dette kommer særlig til uttrykk i parallellteksten i Lukas-evangeliet: «Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?» (Luk 1:34).

Hva skulle så Josef tenke om dette? Hadde Maria vært utro? Det var nok vanskelig – ja, kanskje umulig for ham å komme utenom den tanken. Så skjedde det en dag at en Herrens engel åpenbarte seg for Josef i en drøm og sa: «Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd» (Matt 1:20b).

Josef skulle slippe å frykte for at Maria hadde vært utro. Barnet i magen hennes var av Den Hellige Ånd, det var Guds verk – ja, barnet var faktisk Gud selv!

«Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1:21).

Navnet Jesus svarer til det hebraiske Jeshua og betyr «Herren skal frelse». Det er spesielt å tenke på at det allerede ved unnfangelsen ble klargjort for omgivelsene hva som skulle være Jesu hovedoppgave på jorden: Han skulle frelse sitt folk fra deres synder. Når vi da ser på resten av det bibelske materialet, kan vi med sikkerhet si at han levde opp til sitt navn. Han både var og ble det hans navn betyr – en frelser for alt folket!

Bibelens beretning om Jesu fødsel og om hvordan alt gikk til, har til alle tider fått mange mennesker til å undre seg. En jomfru kan vel ikke bli med barn? Og dette Jesusbarnet – det kan da ikke være Guds Sønn, det er jo umulig! Ja, slik tenker mange, og på en måte er det kanskje ikke så rart? Begge deler er vanskelig å forstå med vår menneskelige tanke. Likevel kan vi med stor frimodighet få lov til å tro at det som teksten vår formidler, er sant. Først og fremst fordi det er Bibelen selv som sier det, men også fordi vi tror og vet at ingenting er umulig for Gud!

Les også: Et legeme ble dannet (leder i desembernummeret)

GOD JUL: Fengselskapellan Yury Zelentsov gjev konfekt både til tilsette og innsette i Kongsvinger fengsel før jul, her til Egidijus (30) frå Litauen som skal feira jul bak murane i år. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Den siste jula bak murane

/0 Kommentarer/i , /av

Julaftan tenner Egidijus eit lys på cella og ber ei bøn for 2019. Om eit år skal han feira jul heime i Litauen, i fridom.

30-åringen handhelsar og smiler. På eit knøttlite besøksrom i Kongsvinger fengsel er det så vidt plass til fengselskapellan Yury Zelentsov frå Frelsesarmeen, journalisten til Kristeleg Pressekontor og Egidijus sjølv. Den gode førjulspraten er det stort rom for.

Lang veg heim

Samtalar med folk utanfrå er gull verd i ein rutineprega fengselskvardag. Egidijus ser alltid fram til Yury sitt besøk kvar veke.

Det var ikkje her Egidijus helst ville vore no. Når foreldre, sysken og storfamilien samlast i høgtida, er ikkje han til stades. To gonger i veka kan han ringa heim. Men når kyrkjeklokkene ringar inn jula over Kongsvinger, er han langt unna sine næraste i Litauen.

Òg elles har han vore langt av lei ein periode. Førebels har han sona eit par år av domen sin. Om nesten eitt år håpar han å vera ein fri mann. Då er to tredelar av straffa unnagjort.

– Korleis er det å feira jul ein stad ein ikkje ynskjer å vera?

– Det er annleis enn vanleg. Eg prøver å ikkje tenkja for djupt, seier Egidijus.

Vi anar at tårene pressar på.

Fengselslivet skildrar han som «ikkje lett».

– Men eg får støtte heimanfrå. Dei ventar på meg. Det gjev meg motivasjon, og no tel eg berre ned til eg skal ut, seier han.

I Litauen er maten annleis enn i Norge både til kvardags og i jula. Tradisjonen tilseier at det skal vera 12 ulike typar mat når det er jul. Blant dei tradisjonelle rettane er zeppeliner, ein slags potetball med svinekjøtt inni og rømmesaus med bacon som vert aust over. Det går nokre månader til før Egidijus får smaka dette, men mest av alt er det den store familiesamlinga han saknar.

Yury er viktig

Noko tyder på at han er på rett kurs no. Opphaldet bak murane har endra han. Dette er ein annan ung mann enn den Yury trefte for eit par år sidan, og for Egidijus er praten med Yury eit høgdepunkt i veka.

– Kor viktig er han for deg?

– Han er viktig. Nokon her inne har nære vener blant dei innsette som dei snakkar med. Andre snakkar med psykolog. Men det er ikkje alle du kan spørja om kva som helst. Det kan eg med Yury, så kvar veke ser eg fram til å møta han, og eg skammar meg ikkje over å spørja han om ting. Han gjev meg råd og har nesten alltid rett. Han er vis, seier Egidijus og set tydeleg nok kapellanen i forlegenheit.

– Eg ville vore ein annan utan han, held Egidijus fram.

Han seier han var hardhuda før. No er han meir sensitiv. 

– Blant anna gjennom møta med Yury, er eg vorte ein annan. Det har forandra meg. Før hadde eg eit anna temperament. Eg hadde kort lunte. No er eg mykje rolegare.

Tenner lys

Egidijus har ikkje vore fast kyrkjegjengar, men heime i Litauens austlege kyrkjetradisjon tenner dei gjerne eit lys i kyrkja og ber ei bøn når noko står på. Det har Egidijus gjort mange gonger.

– Det er eit viktig symbol på at ein løftar bønene sine til Gud, seier Yury som kjenner denne tradisjonen godt.

– Nokre gonger tenner vi lys fordi vi vil takka Gud for noko. Andre gonger vil vi seia at det er noko vi er lei oss for eller vil be Gud om, seier Egidijus som kanskje tenner eit lys på cella julaftan.

Bortsett frå fridomen i 2019, har ikkje Egidijus nokon store juleønsker.

– Eg likar betre å gje enn å få, fortel han. – Det eg har innsett medan eg har vore her, er at det gjer meg godt å gje til andre, seier han.

Frelsesmusikk

Yury Zelentsov (46) er kaptein i Frelsesarmeen og fengselskapellan, med bakgrunn frå Sibir. Seint i tenåra flytta familien til St. Petersburg. Med oppvekst i sovjettida har han røynt kva knappleik er. Han svelta aldri, men stod ofte i kø for å få kjøpa mjølk, smør eller kjøt.

Yury er musikkutdanna og spelte opphavleg trompet. Han hadde ingen kristen oppvekst, men den sterke musikkinteressa trekte han ein dag mot lyden av hornmusikk frå eit frelsesarméorkester som spelte under eit friluftsmøte i ein park. Snart var han med i den lokale forsamlinga. Der gjennomgjekk han «ein gammaldags omvending» og vart frelsesoffiser.

Etter ei tid i Finland søkte han seg med kone og to barn til England. Politiske tilhøve gjorde at han som russar ikkje fekk opphald, og no har familien vore i Norge i 11 år. Den vendinga er dei glad for. Dei trivst, norsken sit som eit skot, nyleg fekk dei permanent opphaldsløyve, og Yury håpar på dobbelt statsborgarskap. Dei er her for å verta buande.

  Denne adventsdagen er uniformslua bytta i nisselue. Over Kongsvinger fengsel ligg vinterdisen tjukk og kvit. Furuskogen er dekt av is og snø og gjev klassisk julestemning. Bak porten deler Yury ut stablar med konfekt til tilsette og innsette. Det skal verta julekos bak dei låste dørene òg.

Ser ikkje fruktene

Her er Yury to dagar i veka året igjennom. Han møter ein straum av innsette som kjem og dreg. Det er berre utanlandske statsborgarar her. Etter soning må dei ut av landet. Nokre vert han kjent med over tid, andre ser han ein kort periode utan å ana korleis det går med dei.

– Eg sår, og så veit eg ikkje alltid kva for frukter som kjem av arbeidet mitt, fortel han.

Likevel ser han på dette som djupt meiningsfullt. Iblant får han vita at innsette han kjenner godt, har hatt ei vellukka tilbakeføring til samfunnet. Denne førjulsdagen deler han ein slik historie med Egidijus som tydeleg lèt seg oppmuntra. Innsatsen for tilbakeføring er ledd i programmet Safe Way Home som Yury leiar.

– Dei som viser framgang og vilje til endring i løpet av soninga og som treng hjelp med reintegrering, kan få bistand frå oss, seier Yury.

Han kontaktar organisasjonar og menneske som kan hjelpa. Programmet er kåra til det beste og mest velfungerande i heile Europa. Han trur det kjem av at dei tek utgangspunkt i behova til kvar enkelt person.

Fotball og biblar

– Kva snakkar du med dei innsette om?

– Dei kan spørja om kva dei vil. Alle gutane veit at eg er kristen, at alle er velkomen uansett kva dei trur på, at eg er til stades for dei og ikkje har nokon agenda. Vil dei snakka om dagens fotballkamp mellom Manchester United og Leicester, gjer dei det. Vel dei å stilla eksistensielle spørsmål, snakkar vi heller om det. Ein dag leverer eg eit par skor nokon har bede om, ein annan dag ein bibel. Eg byrjar der dei ynskjer eg skal byrja, og vegen frå skor til bibel er veldig kort.

I bilen på veg opp frå Oslo har han nettopp biblar i bagasjen, ved sida av all konfekten. Denne dagen deler han ut Guds Ord på gresk, albansk og rumensk. Eller det kan like gjerne gå i ukrainsk, russisk, portugisisk, spansk eller koreansk.

– Eg har biblar på 50 språk på kontoret, seier Yury og sender ei varm takk til Bibelselskapet som gladeleg forsyner han med den viktigaste boka i verda.

Stor forandring

Fengselskapellanen trur livet i fengsel gjev høve for refleksjon for mange.

– Men Egidijus er ein av dei få eg kjenner, som verkeleg har lært noko i løpet av opphaldet her. Eg ser ei kjempeforandring. Før var han ein litt tøff gut, sjølvbevisst og røff i kantane. No er han mykje mjukare og tenkjer ofte på andre.

Yury vert forbløffa når Egidijus seier han er meir glad i å gje enn å få. Han trur mykje har å gjera med profilen til Kongsvinger fengsel.

– Her er dei verkeleg oppteken av rehabilitering og å hjelpa dei innsette til å forstå at det dei er straffa for, er vondt, og at dei ikkje treng å gjera det igjen. Dei får hjelp til å finna ut korleis dei kan leva vidare med den bagasjen dei har med seg. Eg er veldig stolt av å vera ein del av nettverket som jobbar her, seier Yury. KPK

SENTRUM: Antikvariat og ikoner er ein del av tilbodet til Bergen kristne bokhandel. FOTO: PETTER OLSEN

Kristen bokhandel vil ha fleire eigarar

/0 Kommentarer/i , /av

Salt Bergen blir ny aksjonær i Bergen kristne bokhandel AS. Styret ynskjer ytterlegare fire nye eigarar.

– Å få et breiast mogleg eigarskap har heile tida vore ein del av konseptet, seier styreleiar Johannes Kleppa i Bergen kristne bokhandel AS (BKB) til Sambåndet.

Konfesjonslaus.

Salt er tilknytta pinserørsla. Kleppa seier at statuttane for bokhandelen ikkje har noko konfesjonelle krav. Av framlegg til stiftingsdokument gjekk det fram at eigarane måtte kjennast ved den Billy Graham-initierte Lausanne-pakta, men dette vart ikkje ført vidare inn i statuttane.

– Me inviterte alt av frikyrkjer til å teikna seg som aksjonærar, seier Kleppa.

Bergen kristne bokhandel AS blei stifta 31. august 2015. Aksjekapitalen er på 1.030.000 kr, og det er 36 aksjonærar. Indremisjonsforbundet (ImF) og Bergens Indremisjon er to av dei største eigarane med 9,71 prosent av aksjane, tilsvarande 100.000 kroner, kvar. Ingen enkeltaksjonær eig meir enn 9,71 prosent.

Vivo.

Vivo bokhandel AS gjekk inn med 50.000 kroner i aksjekapital frå starten, tilsvarande 4,85 prosent av totalen. Då dette selskapet gjekk konkurs i mai 2016, kjøpte Bergen bokhandel AS denne aksjeposten tilbake.

– Det er denne posten Salt Bergen har sagt at dei vil kjøpa ein femtedel av, seier Kleppa til Sambåndet.

Styreleiaren i BKB seier at Salt blei spurt òg i 2015, men at dei då takka nei. Ifølgje Kleppa var grunngjevinga då at forsamlinga som er tilslutta pinserørsla, ikkje vurderte det som si oppgåve å vera med på å driva bokhandel.

Vil stå saman.

– Me er glade for å vera med no, svarar personleg assistent for pastor Øystein Gjerme i Salt, Ruben Berge.

På spørsmål om kva som er motivasjonen svarar Berge slik:

– Salt vil stå saman med andre forsamlingar i Bergen og ynskte òg å koma førespurnaden frå Johannes Kleppa i møte. Me vil gjera vårt for at det skal vera ein berkraftig og god bokhandel i Bergen.

Av andre kyrkjesamfunn på eigarlista kan nemnast Kristent fellesskap i Bergen (15 aksjar/1,46 prosent) og Den frie evangeliske forsamling (10/0,97).  

Fire andre.

– Planen min med tanke på resten av aksjeposten til ein verdi av 50.000 kroner, er å kontakta Kristkirken, Centralkirken, Tabernaklet, Frikyrkja og Delk. Det er ikkje først og fremst for pengane sin del, men for at me kan stå saman om å driva bokhandelen, seier styreleiar Johannes Kleppa i Bergen kristne bokhandel AS.

Kristkirken i Bergen vart stifta i 1994 etter brot med Bergen frikirke. Centralkirken i Bergen høyrer til Metodistkyrkja i Norge. Pinsekirken Tabernaklet i Bergen er, som Salt, tilslutta pinserørsla i Norge. Heile namnet på Frikyrkja er Den evangelisk lutherske frikyrkja, og Delk står for Det evangelisk-lutherske kyrkjesamfunn.

Marknadsføring.

– Breiddt eigarskap har òg med marknadsføring å gjera – altså at bokhandelen blir kjent i fleire forsamlingar, og at desse får eit aktivt tilhøve til bokhandelen, seier Kleppa.

Styreleiaren kan fortelja at initiativtakarane òg prøvde å få Den norske kyrkja (DNK) med som eigar i 2015. Det viste seg ikkje å vera mogleg utfrå grunngjevinga at DNK ikkje hadde eit organ som kunne kjøpa aksjar.     

OPTIMIST: Generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann i Den Norske Israelsmisjon finn grunn til å smila ved inngangen til organisasjonen sitt jubileumsår i 2019 . Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Israelsmisjonen rettar blikket mot forsamlingane

/0 Kommentarer/i , /av

Israelsmisjonen ynskjer å ha eit engasjement retta mot bedehusforsamlingane i NLM og ImF.

Den norske Israelsmisjon (DNI) tek mål av seg til å vera «kanalen til kristenfolket i møte med det jødiske folk», som generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann uttrykkjer det. Dette gjeld særleg i den lutherske delen av kyrkje- og organisasjonsmangfaldet, men òg overfor andre konfesjonar.

  – Vi ser ei utvikling der kyrkjebiletet vert meir fragmentert, og det vert etablert nye forsamlingar, blant anna i organisasjonar som Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet. Dette er gode samarbeidspartnarar for oss, og der vil vi ha eit engasjement, seier Heitmann til Kristelig Pressekontor (KPK).

  – Og dette bidreg til rekruttering og inntekter til arbeidet de driv?

  – Det gjer det, men vi må òg ha noko å tilby dei. Vi er ein kompetanseorganisasjon med fagleg og teologisk kunnskap om jødedom og messianske jødar. Mange i desse samanhengane synest det vi kan by på, er spennande, seier generalsekretær Heitmann.

Optimisme

Eit underskot på 3,7 millionar kroner i 2017 førde til at kraftige grep måtte takast i Den Norske Israelsmisjon (DNI). Ved slutten av året er nedgangen snudd til oppgang og rekneskapen går i pluss ved inngangen til eit år der organisasjonen ikkje berre feirar eitt, men to jubilé.

For det første er det 175 år sidan stiftelsen av Israelsmisjonen. Den fann stad i 1844, to år etter at Det Norske Misjonsselskap vart grunnlagt. Dessutan er det 70 år sidan Israelsmisjonen etablerte eit eige arbeid i Israel, som i 1949 var ein pur ung stat. Den mest synlege markeringa av desse to hendingane vil finna stad i Israel i november 2019. I Norge vil feiringa ikkje verta så stor og omfattande.

Berga av fond

Med eit budsjett på 20 millionar enda Israelsmisjonen med eit stort underskot i 2017. Det var likevel ikkje større enn at DNI klarte å handtera det greitt. I åra forut for underskottsåret la Israelsmisjonen seg opp betydelege beløp i fond etter fleire år med store testamentariske gåver. Då kriseåret kom, berga dette i stor grad organisasjonen økonomisk.

– Fonda gjorde at vi klarte å meistra situasjonen, men vi har òg brukt opp reservane som vi har hatt over lengre tid, seier generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann til Kristeleg Pressekontor.

Mykje av årsaka til underskotet ligg òg i at det vart budsjettert med for store inntekter frå arveoppgjer for 2017. I budsjettet for 2019 har organisasjonen teke lærdom av dette, men likevel hatt eit så godt år at dei har utvida budsjettramma til over 21 millionar kroner. Det tyder at verksemdnivået vert oppretthalde etter snuoperasjonen i år.

Auka gåveinntekter

Det viktigaste grunnlaget for ein slik satsing er at inntektene er betydeleg høgare i år enn året før.

– Vi har hatt ein vekst på i alt 12 prosent. Det svarar til omkring 2,5 millionar kroner, opplyser Heitmann til KPK.

Han kan visa til 250 nye faste givarar i år, eller medvandrarar som det no heiter i DNI. Inntektene frå misjonen sin bruktbutikk og nettsal av produkt frå Israel er derimot låge.

– Særleg nettsalet går dårleg, seier Heitmann og fortel at salet av israelske produkt no i større grad vil verta gjort av frivillige medarbeidarar rundt om i landet.

 Vervinga av faste givarar gjev ei meir regelmessig inntekt, noko organisasjonen medvite har jobba for og ser resultat av.

 – Dette gjev oss betre kontroll med økonomien, seier Heitmann.

 Bemanninga ved hovudkontoret i Oslo er òg redusert, med 1,6 årsverk. Dette har skjedd gjennom naturleg avgang og bidreg til innsparinga. Samstundes er det satsa meir på nettverks- og kompetansebygging, frivilligheit og å utrusta såkalla DNI-ambassadørar som skal jobba lokalt.

  Dessutan har Israelsmisjonen innført ein ny kategori støttepartnarar, såkalla tidsgivarar, som forpliktar seg til å gje ein viss del av si tid og ikkje berre pengar. Mange av dei er pensjonistar.

  – Dei vert òg rekna som ein del av staben vår, men får ikkje løn, seier Heitmann.

Bibelskole i Israel

Han leier ein organisasjon med ganske få lokale samskipnader og eit forholdsvis lite ungdomsarbeid. Det siste har ført til nytenking og har tatt DNI inn i eit samarbeid med Ungdom i Oppdrag og med Helgeland folkehøgskole om ein intensiv bibelskole for norsk ungdom – i Israel. Den startar offisielt neste haust og går over åtte veker.

– Vi hadde eit pilotprosjekt no i haust, og dei ungdomane som var med, fekk eit heilt nytt syn på Bibelen. Det er spesielt å møta bibelstoffet på dei stadane der hendingane i Bibelen fann stad, formidla av lærarar som har god kunnskap, seier Heitmann.

Israelsmisjonen står òg bak ei heil undervisningsuke for elevane ved Helgeland folkehøgskole kvart skuleår.

– Misjonsengasjementet går ikkje i arv, og vi må presentera utfordringane og kallet for nye generasjonar. Skal vi gjera det, må vi skapa møteplassar der vi kan nå inn. Det kan vera på arenaer der ungdom allereie samlast, som på bibelskolar, større festivalar og stemner eller i forsamlingar og bibelgrupper, seier Rolf Gunnar Heitmann. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen