Forkynninga av evangeliet

Det er den delen av evangeliet som handlar om synd og nåde, som framleis er det viktigaste for ImF å halda fram, meiner Sambåndet.

Sambåndet sette i marsnummeret søkjelys på forståinga av omgrepa «evangeliet» og «Guds rike». Dette er på fleire måtar ei oppfylging av temaet i februarnummeret. Då skreiv me om Jesu soning på korset av vår skuld og straff som skapte forsoning med Gud.

Nokon vil kanskje tenkja at dette blir vel mykje «tung» teologi på ein gong. Då er det greitt å trekkja fram noko av historia til Sambåndet. I programmet som var vedteke på skipingsmøtet 19. oktober 1898, heiter det mellom anna følgjande: «Bladet vil (…) hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse.»

Noko av bakgrunnen for denne formuleringa var den såkalla «nye teologien» som vaks fram i Norge frå 1880. 100-årsskriftet «Ordets folk» forklarar at det etter kvart utvikla seg til å famna dei fleste teologiske lærepunkta, inkludert kristologien – læra om kven Jesus var og er – og forsoninga.

«Fedrane», eller utgjevarane, sette altså Sambåndet til mellom anna å vakta over aktuell bibelsk lære, og det er eit formål for bladet som skal vera styrande når den redaksjonelle leiinga utformar profil og strategi meir konkret. Når redaksjonen seinhausten 2016 vart gjort merksam på at eit nytt døme på «ny teologi» hadde bygd seg opp i utlandet, og som igjen sette spørjeteikn ved mellom anna forsoninga, var det naturleg å bruka mykje plass på dette. I året som er gått, er denne «nye teologien» komen til vårt eige land ved at ein nektar for at Jesus tok vår straff. Dermed har Sambåndet plukka opp tråden.

«Fedrane» sette Sambåndet til mellom anna å vakta over aktuell bibelsk lære

Ein annan læretrend med utgangspunkt i synet på forsoninga, gjeld kva ein legg vekt på i forkynninga av evangeliet. I 1. Kor 15 skriv Paulus om kva han først og fremst «overgav»: at Kristus døydde, vart gravlagd og stod opp att tredje dagen. «Ved det blir de frelste», strekar apostelen under. I marsnummeret gjer me merksam på ein definisjon av evangeliet som i staden legg hovudvekta på at dei kristne skal gjera kva dei kan for å verkeleggjera det framtidige gudsriket her og no.

Heller ikkje for oss er det tvil om at sanninga om Guds rike er ein del av evangeliet. Men i likskap med den første sekretæren for dåværande DVI, Andreas Lavik – som i mange år òg var redaktør for Sambåndet – meiner me at det er den delen av evangeliet som handlar om synd og nåde, som framleis er det viktigaste for ImF å halda fram. Gudsriket treng undersåttar som blir fødde ovanfrå ved Guds kraft gjennom ordet om korset.   

KJETTERBÅL: Tresnitt fra 1493 som viser jøder som brennes på bål på grunn av anklager om å da vanæret nattverdbrødet. Fra Nuremberg Chronicle. Kilde: Liber Chronicarum / Die Schedelsche Weltchronik / Wikimedia Commons. Opphavsperson: Michel Wolgemut, Wilhelm Pleyenwurff

Luther og jødene

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte, skriver professor Oddvar Johan Jensen på Synspunkt-plass.

I Reformasjonsåret 2017 har Martin Luthers forhold til jødene med rette vært omtalt som en av de mørke sidene ved reformasjonen.

Hva var det så dette dreide seg om? Det første som faller meg inn, er de massive jødeutryddelsene under Den andre verdenskrig og bruken av Luther-tekster til å rettferdiggjøre dette. Det er ubestridelige fakta; både utryddelsen av 6 millioner jøder og nazistenes bruk av Luthers antijødiske skrifter fra 1540-tallet som propaganda mot jødene.

Bildet blir imidlertid langt mer komplisert dersom vi historisk vil klarlegge sammenhengen mellom det de tyske nazistene på 1940-tallet stod for og Luthers forhold til jødene på 1540-tallet. Dette kan illustreres gjennom to sentrale begreper som stadig er i bruk i kritikken av Luther, nemlig anti-semittisme og anti-judaisme.

To begreper

Anti-semittisme forstår vi gjerne som et uttrykk for rasisme. Nazistenes raseteorier knyttet jødeforfølgelsene til jødene som en underlegen rase som skulle renskes ut av rasehygieniske grunner. Luthers angrep på jødene var imidlertid slik innrettet at rase ikke var noe tema. Det var jødenes jødiske tro han avviste. Dersom de bare lot seg døpe og ble rette kristne, var alt i orden. Slik tenkte ikke nazistene.

Rase var ikke noe tema. Det var jødenes jødiske tro Luther avviste

Anti-judaisme er et tydeligere religiøst preget begrep som langt bedre treffer Luthers anliggende. Jødene fornektet den kristne treenighetslæren, dogmet om Kristus som sann Gud og sant menneske, og jomfrufødselen. Dette var sakens kjerne, slik Luther så det. Det lar seg ikke gjøre å frata Luther retten til å hevde dette uten samtidig å frata ham retten til å hevde tradisjonell kristen tro. Som en følge av dette var det ikke til å unngå at mer eller mindre hele GT ble en arena for en krevende kamp om den rette tolkning av tekstene. Helt uavhengig av hvem som hadde rett, må Luthers anti-judaisme så langt forstås som et legitimt uttrykk for Luthers egen tro.

Historisk bakteppe

Kirkereformatoren Martin Luthers bok «Om jødene og deres løgner» (Von den Jüden vnd iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida. Kilde: Wikimedia Commons

Hva så med Luthers hatefulle ytringer mot jødene? Dette henger på sett og vis sammen med det som er nevnt, men det fikk samtidig en form og ble fremført med en intensitet vi med fordel kunne vært spart for. Men også her er det et historisk bakteppe vi ikke skal overse.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse. Det måtte man vente flere hundre år på. I Norge forsvant det siste religiøst begrunnede forbudet for bare noen tiår siden. Grunnloven av 1814 tillot ikke jøder å oppholde seg i Norge. Dette ble endret i 1851. Jesuittene fikk derimot adgang til Norge først i 1956.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse

På Luthers tid var det annerledes. Da kunne en avvisning av treenighetslæren i seg selv være nok til at man havnet på kjetterbålet. Etter forbilde fra GT måtte landet holdes rent for vantro og gudsbespottelse om ikke Guds velsignelse skulle gå tapt. Dersom man konsekvent hadde fulgt denne linjen, hadde det ikke vært plass jøder i det kristne Europa overhodet. Under vekslende forhold representerte imidlertid jødene unntaket. De kunne være helt innestengt i sine gettoer eller bevege seg nokså fritt og drive både handel og håndverk. Forholdene for jødene varierte og kunne være uforutsigbare.

Holdninger

På 1520-tallet anbefaler Luther en åpen og imøtekommende holdning. På 1540-tallet er det nesten ingen grenser for hva han kan få seg til å si for å få fyrstene til å bli kvitt jødedommen. Luthers teologiske anliggende var det samme på 1540-tallet som på 1520-tallet, å verne om den rette kristne tro, men virkemidlene var på 1540-tallet ikke leger vennlighet og forkynnelse av evangeliet som på 1520-tallet.

Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne

På 1540-tallet var det hardhendt politisk makt som ble anbefalt. Luther ser ut til fullstendig å ha blitt fanget i en forventning om at endetiden stod for døren, og at det gjaldt å redde det som reddes kunne. Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne.

Angrep

Djevelens angrep kom på tre fronter. Muslimene angrep Kristus som sann Gud. Det samme gjorde jødene. Papistene angrep Kristi verk ved å sette egne gjerninger i hans sted. I denne kampen mot djevelen måtte alle stå sammen, både de som forvaltet den verdslige makt og de som forvaltet nådemidlene. Dette fikk Luther til å skrive mot jødene på en måte som 400 år senere kunne gå rett inn i nazistenes antisemittiske propaganda. Slik gikk det da også.

Vurdering

Når vi i dag tar avstand fra Luthers antijudaisme, er det tre forhold som må tas med i våre vurderinger. For det første har Luthers antijudaistiske holdninger et legitimt teologisk innhold som er begrunnet i Luthers egen tro. For det andre kan vi gå i rette med Luther fordi han ikke holdt fast ved den milde linjen fra 1520-tallet. For det tredje har vi i dag en helt annen standard å vurdere disse spørsmålene mot. Vi lever i et åpent liberalt samfunn der religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskeretter.

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte. Både tortur, kjetterbål og lignende var ansett som tjenlige midler for å forsvare den rette tro, ja, til og med krig var et «legitimt» middel. Keiseren gikk da til slutt også til krig mot de lutherske fyrstene for å få slutt på det lutherske kjetteriet. Den schmalkaldiske krig ble utløst kort tid etter Luthers død i 1546.

Rettferdig kjærlighet

En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, Lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det eldgamle budskapet er på vei ut av kristen forkynnelse», innleder Vårt Land en seks siders «Hovedsak» med i lørdagsavisa 6. januar. Det er Jesu død på korset som bærer av vår straff og soner av vår synd, journalistene har i tanken.

Mot slutten av fjoråret ble det tydelig at det som hadde startet i utlandet blant såkalte postmoderne teologer, har fått rom også blant norske forkynnere. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, erfarer at man i dag må lete lenger i evangelikale miljøer for å finne det han kaller «skremselsforkynnelse». Han synes det er «mye bra med at man har sluttet å fremstille Gud som sint og med behov for å straffe.»

Felles for dem som tar avstand fra Jesu stedfortredende strafflidelse, synes å være at de har problemer med å forstå en slik handlemåte fra Gud. «At Gud konfronterer mennesker med deres synd og kaller dem til oppgjør og omvendelse er ikke det minste problematisk. Men spørsmålet man bør stille seg, er om stedfortredende korsdød er en god måte å gjøre dette på», uttaler MF-teolog Asle Eikrem. Legger man til grunn det kristne har gjort siden oldkirken, setter altså Eikrem seg til doms over Gud. Adventistpastor Harald Giesebrecht har – i samme ånd – stilt seg spørsmålet «tror Gud på Jesus?» og har skrevet boken «Ærlig talt, Gud».

Sambåndet tar i februarnummeret opp tråden fra senhøsten 2016. Vi tar mål av oss til å svare på noen av de påstandene som er kommet fram det siste året, ved å påvise at Jesu lidelse og død på korset i vårt sted går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen. Derfor har da også store evangelikale nettverk gjort det som også kalles objektiv forsoningslære, til forutsetning for medlemskap.

Nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, forklarer den treenige Guds handlemåte.

Det er nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, som forklarer den treenige Guds handlemåte. At Jesus, som den andre personen i guddommen, frivillig påtok seg gjøre opp for synden i vårt sted, oppfatter vi først og fremst som uttrykk for grenseløs kjærlighet.

Også vi synes det er vanskelig å fatte hvorfor det «behaget» Gud å «knuse» Jesus, slik profeten Jesaja forutså. Men Gud har åpenbart sin vilje gjennom Jesus og Bibelen. En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, og en slik gud kunne vi både ha diskutert med og skaltet og valtet med læren til. Men lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham.         

JERUSALEM: Et jødisk bolighus i Gamlebyen i Jerusalem bærer preg av palestinaarabernes konflikt med Israel. Bildet er fra januar 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Den historiske kong David og palestinaarabernes land

Er det slik at vi ikke kan betrakte Bibelen også som historieskriving, og har ikke palestinaaraberne faktisk fått et land?

En stund før jul hadde jeg gleden av å snakke med en lærd og erfaren yrkesbror. Utgangspunktet var president Donald Trumps nylige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. I en nettleder på sambåndet.no samme dag (06.12.17) viste jeg til opplysningene i 1. Krøn 21,18-30 om at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass etter at David og hans menn inntok Jerusalem i år 1004 f.Kr.

– Det nytter ikke å vise til David. Han står det jo bare om i Bibelen, lød motargumentet fra den tidligere redaktøren.

For det første ble det i 1993 gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt.

Men – og for det andre – er det noe galt med Bibelen som kilde? I sin utmerkede bok «Skeptikerens guide til Jesus 1» (Luther Forlag, 2014) siterer Stefan Gustavsson fra en artikkel av Charles J. Chaput i magasinet First Things: «Å være kristen er å tro på historien». Chaput påpeker at Bibelens utgangspunkt er annerledes enn alle andre skrifter som gjør krav på hellighet: De første ordene i Bibelen er «I begynnelsen». Bibelen forteller med andre ord en historie, og den handler om historiske personer.

I 1993 ble det gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt

Gustavsson viser til hvordan vi har forholdt oss til andre personer i historien. Den verdensberømte generalen Hannibal levde fra ca. 247 til 183 f.Kr. og angrep Roma fra nord i 218 f.Kr. Opplysningene om Hannibal tas på alvor, påpeker Gustavsson, selv om det ikke finnes samtidige skriftlige kilder. De to nærest i tid som finnes, er fra henholdsvis 70 år (Polybios) og 200 år (Livius) etter hendelsen.

Alexander den store levde fra 356 til 323 f.Kr . Alle samtidige kilder har ifølge Gustavsson gått tapt, og de fem viktigste kildene historikerne har tilgang til, er skrevet mellom tre hundre og fire hundre år etter hærførerens død. Likevel mener vi å ha god kunnskap om Alexander den store.

Julius Caesar (100–44 f.Kr.) er en av Romerrikets fremste skikkelser, men omtales likevel bare i fem kilder i løpet av de første 150 årene etter sin død. Historikerne aksepterer rett og slett at kildematerialet er begrenset.

– Vi må legge de samme kriterier til grunn når det gjelder Bibelen, og det går ikke an å avvise en opplysning kun fordi «den står i Bibelen», framholder Gustavsson i boken, og jeg slutter meg til. Legger vi en slik tanke til grunn, kan ikke kong David avvises som historisk person.

Men samtalen min denne førjulskvelden hadde et tankekors til:

Donald Trump sa ingenting i talen sin om palestinernes stilling og hvor de skal gjøre av seg. Det sier heller ikke norske konservative kristne noe om, framholdt min yrkesbror.
Jordan fikk jo over 70 prosent av det som var det britiske mandatområdet, begynte jeg, men ble avbrutt av min samtalepartner:
Man kan jo ikke bare si at palestinerne i dag skal bli en del av et annet land!

De som omtales som palestinere, er arabere (derfor bruker jeg uttrykket palestinaarabere). Palestinaaraberne har aldri regjert over et eget land. Jeg mener faktisk derfor det kan sies at da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land (i 1947 takket de nei til FNs tilbud om en tostatsløsning med Israel). Jordan annekterte Judea og Samaria i 1950, og navnet «Vestbredden» oppsto.

Da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land

Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, Judea og Samaria inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap. Sammen med sine etterkommere utgjør de om lag halvparten av den jordanske befolkningen. Ifølge Landinfo finnes det i dag to grupper palestinaarabere som ikke er jordanske statsborgere, men som likevel har jordansk pass. Det er ca. 150.000 fra Gaza som er bosatt i Jordan, og de palestinaaraberne som i dag er bosatt på «Vestbredden» og i Øst-Jerusalem. Denne situasjonen oppsto så sent som i 1988 etter at Jordan da frasa seg administrative og juridiske rettigheter på «Vestbredden».

I 1. Mos leser vi at Gud gir Abrahams ætt, gjennom Isak, «hele Kanáans land» til en «evig eiendom» (kap. 17, v. 8,19,21). Også Ismael velsignes (kap. 17, v. 20), men hans slekt er ikke en del av landpakten og skal bo «østenfor sine brødre» (1. Mos 16,12 (1930-overs.)). 1. Mos 25,18 angir at Ismaels etterkommere bodde i Sinai og på den nordvestlige delen av den arabiske halvøy (deriblant Jordan).

En løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater

Etter mitt syn taler dette for at en løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater. Palestinaarabiske ledere har flere ganger vedgått at de er ett med araberverdenen for øvrig, og at de opprettholder kravet om en egen palestinsk stat på «Vestbredden» som en motstand til den israelske staten. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunn skal bidra til å holde liv i tanken om to stater i det bibelske Israel – og dermed også konflikten. Er det faktisk slik at det ikke blir fred i området fordi to stater her ikke er en del av Guds plan?

Bare Gud er Gud

Har det noen hensikt å hevde at kristne og muslimer tror på samme gud, spør Sambåndet på lederplass.

Spørsmålet om hvorvidt kristne og muslimer tror på samme gud ble debattert på Twitter helgen før denne lederen ble skrevet. Den ene på «ja»-siden argumenterte med at det bare finnes én Gud (med stor forbokstav). Dette måtte med nødvendighet bety at kristne og muslimer tror på samme guddom, selv om kristne og muslimer forholder seg til hver sin hellige bok og troslæren er motstridende.  

En annen «ja»-mann erklærte at «jeg tror Gud er annerledes enn muslimene tror. Men det er ikke det samme som å si at jeg tror på en annen Gud enn muslimene tror på. Det sistnevnte gir inntrykk av at det er to forskjellige begreper. Det mener jeg blir helt feil». 

Det kan høres fromt ut, men Bibelen formulerer seg annerledes. «Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud», heter det i Sal 81,10 (vår kursivering, jf. 2. Mos 20,3).  

Å svare «ja» på at kristne og muslimer tror på samme gud fordi de er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri

Å svare «ja» på spørsmålet ovenfor fordi både kristne og muslimer er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri – all den tid man innser at kristne og muslimer legger helt ulike ting inn i «gudskonseptet». Hvilken verdi har det å hevde det som for Sambåndet er åpenbart – at det bare finnes én Gud – dersom man ser bort fra hva og hvem denne guddommen gir seg ut for å være og gjøre? Vil ikke det bare bidra til å tilsløre og viske ut de fundamentale forskjellene, som for eksempel at Gud har en sønn, og at denne sønnen døde på et kors for menneskehetens synder? 

Det har den verdien, svarer «ja»-siden, at det kan bidra til forbedret dialog, sameksistens og forståelse ved at forskjellene ikke forstørres: «Vi tror begge på Gud, selv om jeg tror Gud er annerledes enn du tror».  

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen. Det kan i alle fall ikke ha mye med misjon å gjøre. Både Den norske kirke og ImF har Den augsburgske trosbekjennelse (CA) som viktig del av sin basis. CA 1 slår fast at blant andre «muhammedanerne» farer med vranglære i og med at de bestrider treenigheten. Da kan de – utenfor skrivebordsteoriens verden – ikke tro på samme guddom som kristne gjør. Bare dersom dette legges til grunn, har dialogen en hensikt ut over seg selv. Som prestefiguren Johannes Krogh i «Herrens Veier» sier det om muslimene: «De fordømmer oss for treenigheten, men derfor kan vi vel likevel snakke sammen?»

Les også: Jeg tror på Gud (imf.no) 

En frelser

Vi skal ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en begrensning av frelsen til å handle om jordeliv, skriver Sambåndet på lederplass.

«I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by», kunngjorde Herrens engel for hyrdene (Luk 2,11). «Han skal frelse sitt folk fra deres synder», fikk Josef høre (Matt 1,21).

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene: «Å bli frelst betyr å bli satt fri fra slaveri eller fangenskap, ikke å bli frelst fra våre synder», hevder eksempelvis den avdøde forfatteren Marcus J. Borg i boken «Gjenoppdag kristendommen» som nylig er oversatt til norsk. Borg er en av dem som vil «avskaffe» den objektive forsoningslæren – et angrep på kristendommens kjernepunkt som Sambåndet viet temaseksjonen i nr. 11/16 til. Borg har langt på vei norske støttespillere i professor Notto Thelle og pastorene Harald Giesebrecht og Erik Andreassen, for å nevne noen som har stått fram de siste månedene.

I dag vet man tydeligvis bedre enn evangelistene

Vi skal altså ikke veldig mye lenger enn til julens tekster for å avvise en slik begrensning av frelsen til å handle om jordeliv. Det greske substantivet som er oversatt med «frelser» i Luk 2, sótér, er det samme som er brukt om Jesus i Fil 3,20: «vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus som frelser.» I kap. 1,47 bruker Lukas samme tittel om Gud, og indirekte i 1,69 om Jesus, «frelsens horn».

Sótér kommer av verbet sózó, som betyr frelse eller redde – å frelse fra fare og til trygghet. Profeten Joel bruker dette verbet i kap. 3,5 i anledning frelse fra den framtidige «Herrens dag», den «store og forferdelige». Det er det samme verbet Matteus bruker i kap. 1.

Når foreldrene bærer Jesus inn i tempelet 40 dager etter fødselen, møtes de av blant annet disse ordene fra Simeon, «en rettferdig og gudfryktig mann»: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn» (Luk 2,30, vår kursivering). Adjektivet frelse, sótérios, stammer fra det samme substantivet som i v. 11, sótér, frelser. «Simeons lovsang er det første stedet i Lukasevangeliet hvor Jesus og hans frelsesgjernings universelle betydning blir spesielt vektlagt», skriver Tormod Engelsviken og Svein Granerud i kommentarserien Bibelverket.

Barnet i krybben fører oss til korset

Barnet i krybben fører oss til korset. La oss denne julen med fornyet frimodighet stemme i det femte verset i «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande: «den songen som atter tonar/med jubel kvar julenatt/om barnet, Guds son, vår sonar/som døden for evig batt.»

Les også: Ære til Gud åleine – av Erik Furnes

HERLEGDOM: "Med eitt stod ein Herrens engel framfor dei, og Herrens herlegdom lyst kringom dei" (Luk 2,8). Illustrasjonsfoto: Freebibleimages.org.

Ære til Gud åleine

På tampen av eit år som har stått i reformasjonens teikn, gir uttrykket «Soli Deo Gloria» meg nokre refleksjonar, skriv Erik Furnes.

Etter Lederkonferansen i november fekk eg ein e-post frå ein av deltakarane. Vedkomande var takksam for ein god konferanse, men sakna ein tydeleg takk og ære til Gud for alt vi hadde fått del i. Det var til ettertanke for meg.

Det er godt å få mykje takk og ros frå brødre og søstre i trua, og den skal vi ta imot på beste måte. Bibelen seier at vi skal vere varmhjarta mot kvarandre i brorskjærleik, og vi skal kappast om å heidra kvarandre. Samstundes treng vi heile tida å tenkje over at våre anlegg, evner og gåver er det Gud som har utrusta oss med. Bibelen minner oss om dette: «Enten de et eller drikk, eller kva de så gjer, så gjer det til Guds ære» (1.Kor 10:31). Og i den åndelege dimensjon er det berre Gud som kan utrette noko. Vi kan så og vatne, men berre Gud kan gje vokster.

Vi treng heile tida å tenkje over at våre anlegg, evner og gåver er det Gud som har utrusta oss med

På tampen av eit år som har stått i reformasjonens teikn, er det derfor uttrykket «Soli Deo Gloria» som gir meg nokre refleksjonar. Dette omgrepet står for læra om at all ære tilhøyrer Gud åleine. Heile skaparverket og forsoningsverket er utført til Guds ære. Dei fleste vil vel seie at synd handlar om brot mot stort og smått i Guds openberra vilje, men djupast sett handlar det om at vi ikkje vil underordne oss og ære den Gud som har skapt alt og som tilbyr oss si frelse i Jesus Kristus. «Dei bytte bort Guds sanning med løgn og æra og dyrka skapningen i staden for Skaparen, han som er lovprisa i all æve», står det i Romarbrevet 1:25. Vi menneske har ein trong til å framheve oss sjølve på bekostning av den plass som Gud skulle ha.

Djupast sett handlar synd om at vi ikkje vil underordne oss og ære den Gud som har skapt alt og som tilbyr oss si frelse i Jesus Kristus

Dette gjeld synet på skaparverket. Midt i alle debattar om korleis universet og alt levande vart til, er det berre eitt overordna fokuspunkt som er tillateleg: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprising og ære og makt. For du har skapt alle ting, og fordi du ville det, vart dei til og vart skapte» (Op 4:11).

Dette gjeld også synet på frelsesverket. Eg og du har ingenting å kome med i vår frelsessak innfor Gud. Gud gjorde alt utan å invitere andre inn. Grunnen til at Gud rettferdiggjer menneska er å gjere kjent for all skapningen Guds ære i å frelse sitt folk, og arbeidet for å frelse sitt folk er ein handling som Gud utfører åleine. Mennesket har inga del i dette. Derfor er det også eine og åleine Gud som skal ha all ære, for «det var Gud som i Kristus forlikte verda med seg sjølv så han ikkje tilreknar dei misgjerningane deira, og la ordet om forlikinga ned i oss» (2. Kor 5:19).

Grunnen til at Gud rettferdiggjer menneska er å gjere kjent for all skapningen Guds ære i å frelse sitt folk

Barnet som skulle fødast i Betlehem den første julenatt, skulle få namnet Jesus, for han skulle frelse folket sitt frå syndene deira. Derfor er det grunn til å merke seg kor ofte Gud oppgir sitt namn som grunn for det han gjer, t.d. 1. Samuelsbok 12:22: «For sitt store namns skuld vil ikkje Herren forlata folket sitt – for Herren har funne glede i å gjera dykk til sitt folk». Grunnen til at han ikkje forkasta sitt folk Israel, og framleis ikkje har gjort det, er ikkje menneskeleg truskap, men «for hans store namns skuld».

Eg håper du ser at det ligg eit enormt frigjerande evangelium i dette fokuspunktet, også når det gjeld vår teneste. Gud treng ikkje augnetenarar som berre gjer det andre menneske ser. Nei, vi treng menn og kvinner som løfter blikket og ser at vi skal tene Han. At vi lever innfor hans ansikt, og vi skal gjere ære på Guds store namn. Eg har lest at når Johann Sebastian Bach endeleg var nøgd med eit nytt musikkstykke, skreiv han bokstavane SDG nedst på sida – Soli Deo Gloria. Han håpa at når musikken vart spilt, ville den peike mot Gud.

Gud treng ikkje augnetenarar som berre gjer det andre menneske ser

Den største ære du kan gje Gud, er å gje ditt liv i hans famn, for Han lengtar etter deg. Den største vanære du kan gjere mot Gud, er å vende deg vekk frå den frelse Han tilbyr i Jesus Kristus. Jesu namn skal prisast gjennom all æve. Ikkje fordi vi må, men fordi då ser vi til fulle kva det betydde at han frelste oss med sitt blod, og det er ingenting som skal fylle vår sjel med slik takksemd som Lammets pris – til Guds ære!

Den største ære du kan gje Gud, er å gje ditt liv i hans famn, for Han lengtar etter deg

Så takk for alle oppmuntringar i 2017. Vi har sanneleg mykje å glede oss over, og vi ser fram til eit nytt år i Herrens teneste. Det gjer vi best ved å la orda i englesongen få trenge djupare inn i vår sjel: «Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda, og Guds hugnad med menneske».

Fullverdig einsleg liv

Guds skapartanke er at seksuelt samliv er knytt til ekteskapet mellom ei kvinne og ein mann. Vedtak i Den norske kyrkja endrar ikkje på dette, skriv Sambåndet på leiarplass.

I januar i år skreiv Sambåndet om kjønnsidentitet. Det vi ikkje skreiv noko om, var korleis det ein definerer seg som med tanke på kjønn, kjem til uttrykk i form av seksualitet. Grunnen var ei erkjenning av at dette ville krevja ei tilsvarande grundig utgreiing.

4. oktober skulle det ha vore eit seminar på Ørsta bedehus på Sunnmøre der førstelektor Bjørn Helge Sandvei ved MF var invitert for å snakka om «samkjønna samliv sett i lys av historia, kulturen og Bibelen». Målgruppa var leiarar og andre interesserte i forsamlingene i Ørsta og Volda, og intensjonen var å skaffa seg meir kunnskap om homofili. Då dette vart kjent via sosiale medium, skapte det sterk motstand. Reaksjonane førte til at seminaret vart avlyst.

Therese Utgård i Open folkekyrkje, Møre var ei av dei som reagerte. Utgård har mellom anna uttalt at «få, om noen, har ytret at skeive bør leve i sølibat». Det er dette valet Bjørn Helge Sandvei har tatt. Han ser på seg sjølv som homofil, men som kristen og ut frå Bibelen, er han imot likekjønna ekteskap og meiner det er rett for han å leva einsleg.

Sandvei står ikke åleine i synet om at menneske som identifiserer seg som homofile, til liks med heterofile einslege må leva utan seksuelt samliv

Reaksjonane på det planlagde seminaret i Ørsta har aktualisert temaet homofili, og Sambåndet tar i novembernummeret opp tråden frå januar. Me kan forsikra Therese Utgård og Open folkekyrkje om at Sandvei ikkje står åleine i synet om at menneske som identifiserer seg som homofile, til liks med heterofile einslege må leva utan seksuelt samliv. Sandvei har store deler av den kristne lekmannsrørsla med seg i dette. Frå Sambåndet vil vi understreke Guds skapartanke om at seksuelt samliv er knytt til ekteskapet mellom ei kvinne og ein mann. Vedtak i Den norske kyrkja endrar ikkje på dette.

Dei homofile sin interesseorganisasjon har endra kommunikasjonen sin

På temasidene i bladet spør vi mellom anna kva homofili er, og «født slik» eller «blitt slik» kjem naturleg inn. Inga forsking slår fast «fødd slik», og dei homofile sin interesseorganisasjon har endra kommunikasjonen sin om dette. Slik vi ser det, er det rett og godt å tilby samtaler og hjelp til menneske som sjølv opplever at dei har uønska homofile kjensler. Det må vera lov å «koma ut av skapet» som heterofil.

Det ein må halda fast ved, er at alle menneske er skapte i Guds bilete og har same menneskeverd. Å leva ut homofile kjensler seksuelt er ifølgje Bibelen ei synd på line med andre synder, og synd må ein kristen ta eit oppgjer med.

KORINT: «Den profetiske tale kan hjelpe oss til å sjå kven vi er i Kristus, og den er derfor nødvendig i vår tid, som den var nødvendig i Korint», skriv Erik Furnes. Bildet viser tempelet i Korint til Apollon, ein gudefigur i gresk mytologi frå antikken. Kjelde: Wikimedia Commons.

For dere kan alle tale profetisk

Det er min påstand at vi har hatt mykje profetisk tale i bedehusa opp igjennom tidene, og den må ikkje stilne, skriv Erik Furnes på Synspunkt-plass.

Det ligg meg på hjartet at forsamlingsarbeidet vert fornya, og då på ein slik måte at vi får eit mangfald av nådegåver i funksjon. Paulus skriv jo at «når de kjem saman, då har kvar av dykk ein salme, ein lærdom, ei openberring, ei tunge eller ei tyding: Lat alt vera til oppbygging» (1. Kor 14:26). Derfor vil eg denne gongen skrive noko om profetisk tale, utan at eg tek opp alle sidene ved den. Det er min påstand at vi har hatt mykje profetisk tale i bedehusa opp igjennom tidene, og den må ikkje stilne!

Apostelen skriv i 1. Kor 14:31 «For de kan alle tale profetisk, éin etter éin, så alle kan læra noko og verta formana». Kva kan det tyde?

For det første må det jo bety det som står, nemleg at alle truande kan tale profetisk. Nokon er utrusta med ei særskilt profetisk gåve, men alle truande kan bere fram ein profetisk bodskap. Det er som at vi alle kan formidle kristen lære og visdom, men kapittel 12 minner oss om at nokon har ei særskilt læregåve (v.28) og nokon ei særskilt visdomsgåve (v.8). Vi kan alle be for sjuke, men nokon har tydeleg ei særskilt gåve til dette (v.9).

Nokon er utrusta med ei særskilt profetisk gåve, men alle truande kan bere fram ein profetisk bodskap

For det andre er det tydeleg at profetisk gåve i NT er ei offentleg formidling i forsamlinga, ikkje noko som vert gjort «i ein krok». Grunnen er at Gud vil formidle ein bodskap til ein eller fleire i ei forsamling, men vi kan ikkje vite kven. Ein annan grunn er at bodskapen skal prøvast (1. Kor 14:29), for det står fast at «om nokon talar, han tale som Guds ord» (1. Pet 4:11). Dette skal hjelpe oss til å halde fast på det reformatoriske prinsippet om «Skrifta åleine», og det forutset at vi alle legg vinn på å kjenne Guds ord.

For det tredje må det bety at alle truande kan vere formidlarar av kva som ligg på Guds hjarte. For slik eg forstår det, og fleire med meg, er profetisk tale å vere eit talerøyr for ein bodskap som Gud vil formidle til ein eller fleire i forsamlinga. Av ein eller annan grunn har mange ei snever forståing om at profetiar handlar om det som skal skje i framtida, og eg vil ikkje underslå at det er ein del av det, men i all hovudsak må vi slå fast at «den som talar profetisk, talar for menneske, til oppbygging, formaning og trøyst» (1. Kor 14:3).

Profetisk tale er å vere eit talerøyr for ein bodskap som Gud vil formidle til ein eller fleire i forsamlinga

Oppbygging: Det greske ordet handlar om å byggje eit hus på et solid fundament. Eit av de største problema mellom kristne i dag er kampen om vår sanne identitet. Mange er i sine følelsar rivne frå kvarandre fordi vi ikkje forstår openberringa av Guds ord om at vi er nye skapningar i Kristus Jesus. Den profetiske tale kan hjelpe oss til å sjå kven vi er i Kristus, og den er derfor nødvendig i vår tid, som den var nødvendig i Korint.

Eit av de største problema mellom kristne i dag er kampen om vår sanne identitet

Formaning: Vi har alle våre «blindsoner» der vi sjølve ikkje ser sanninga om våre liv. Sjølv om vi ein gong vende om til Herren, treng vi stadig å vende oss vekk frå områder der vi er i ferd med å leve i strid med Guds vilje. Gjennom profetisk tale vert Guds ord og vilje aktualisert inn i våre liv slik at Herren kan få styrke det som har vorte svakt.

Trøyst: Det greske ordet betyr å ha empati, å sette seg sjølv i andre sin situasjon, å prøve å forstå kva for press andre menneske er under. Mange av oss har hatt erfaring med å lytte til ei utlegging frå Skrifta der det verka som det var adressert til eit grunnleggjande problem i våre liv. Det er slik profetiske bodskap verkar, og det understrekar kor nyttig og viktig dette er i våre forsamlingar.

Mange av oss har opplevd at vi under ein tale eller vitnemål vart møtt av nokre setningar som vi trengde konkret der og då. Det er ein av grunnane til at vi har så ulike opplevingar av det som vert formidla. Når eg og andre forkynnarar forbereder oss til å tale, vender vi oss (forhåpentlegvis) til Gud med ei bedande ånd: «Herre, du kjenner denne forsamlinga og veit kva den enkelte treng. Gje meg noko å dele frå deg, og hjelp meg å formidle noko frå ditt hjarta som kan vere til hjelp for nokon. Amen!» Så enkelt bør vi alle «forberede» oss til samlingar i den kristne forsamling. Om vi berre samlast for å få noko, men ikkje vere opne for å kunne formidle noko frå Gud, er vi med på å redusere den rikdomen som Gud hadde tiltenkt oss.

Det er så viktig at det vert gitt anledning til å dele noko i forsamlinga

Det er så viktig at det vert gitt anledning til å dele noko i forsamlinga. Om du er minna om å dele noko, og du teier, er det nokon som ikkje får den oppmuntring, formaning eller trøyst som dei treng.