Tre myter om Awana

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi har registrert tre myter om Awana som vi vil bidra til å avlive, skriver Sambåndet på lederplass.

I 5M6-artikkelen i augustnummeret leser vi inspirerende tanker om hvordan ImFs Awana-satsing får ringvirkning i flere sammenhenger. Dette er sannelig en spennende reise, og vi registrerer begeistrede ledere som opplever ny giv i barne- og ungdomsarbeidet. Samtidig undrer det oss at ikke enda flere av lagene i våre bedehus har tatt dette i bruk, og at satsingen er blitt et såpass tungt økonomisk løft for ImF. Vi har registrert tre myter som vi vil bidra til å avlive.

1.myte: «Awana krever så mange ledere. Vi er for få til å starte opp.» Nei, det er feil utgangspunkt. For det første har Awana tre pilarer: Forkynnelse av hele Guds ord, bygge relasjon og ha det kjekt sammen med lek og aktiviteter. Alt dette er mulig med dagens ledere, om en så skulle være alene, men det er jo klart at kvaliteten og mangfoldet øker med antall ledere. For det andre bør Awana appellere til voksne som ikke ser på seg selv som andaktsholdere, men som vil bruke tid til å bygge relasjon med barn og unge. For det tredje handler Awana om å ta barns åndelige liv på alvor fra de er små, og at de kan vokse inn i lederoppgaver ved at de blir gjort til Jesu disipler.

2.myte: «Awana ødelegger for andre ressurser og tilbud til barn.» Ja, dette har vi fått høre. For ImF sin del hadde vi en lignende satsing, om enn mye mindre i omfang, da Ving og Inpuls ble introdusert for ca. 30 år siden. Etter det har vi så å si ikke utarbeidet materiell og ressurser for den aldersgruppen der de fleste velger livskurs! Ser vi samlet på det tilfanget av ressurser som kristne B/U-ledere i Norge har å spille på, mener vi at tilbudet er blitt mindre og smalere de siste tiårene. Awana har tilbud fra to til nitten år, og lederne, barna og de unge vinner på å ha et variert tilbud der en kan velge det en mener er best egnet for ulike målgrupper.

Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

3.myte: «Awana finansieres av rike amerikanere, så det trenger vi ikke støtte.» Det er riktig at våre venner i USA har vært rause med å tilby alt sitt materiell uten å kreve royalties av oss, men alt det vi har produsert og tilrettelagt for det norske markedet, er betalt av ImF og ImF-UNG, med noe støtte fra Frikirken. Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

Karismatikk-takk?

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets, spør Sambåndet på lederplass.

I mainummeret brukte vi god plass på teamet karismatikk, eller Åndens gaver som vi satte som stikkord. En av reaksjonene vi fikk, er at dette ikke ville ha vært mulig for få tiår siden, underforstått at verken utgiverorganisasjon eller lesere ville ha vært klar for det da. I juninummeret setter vi – som varslet sist – søkelys på usunn karismatikk, og noen vil kanskje si at en slik vektlegging er mer i tråd med Indremisjonens profil og misjonsfolk.

Det må erkjennes at dette er et inntrykk som har fått feste seg – og at det også et stykke på vei har noe for seg. Ikke desto mindre kunne en erfaren kretsforkynner nylig fortelle at da han og en enda mer erfaren kollega gjorde en opptelling av hva som gikk igjen i tilfeller der de var blitt spurt om å tale over et bestemt tema, var det nådegaver som toppet statistikken.

For et år siden kom teologen Geir Otto Holmås med boken «Ved en korsvei – Åpent brev til mine karismatiske venner». Boken handler om usunne strømninger innen internasjonal karismatikk, nærmere bestemt den ny-apostoliske reformasjon (NAR). Utgivelsen førte – kanskje litt paradoksalt – til at ImF satte søkelys på sunn karismatikk. Dette var et tema som preget flere nettverk og seminarer på lederkonferansen i 2018. Ikke minst derfor er det naturlig at også Sambåndet viet plass til dette i våre spalter.

En pastor i en ImF-tilknyttet forsamling kom med den formaning at før vi skrev om usunne sider ved karismatikk, måtte vi legge fram det gode og det sunne. Det rådet har vi fulgt. I forrige nummer viste Geir Otto Holmås til at lavkirkelige miljøer som ImF, der bibeltillit og forsoningslære fortsatt står sterkt, kan bety en stor forskjell i vår tid om vi er «villig til å åpne oss for Åndens dimensjon».

Det er viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene

For som vi legger fram i dette nummeret, er vår tid preget av en karismatisk strømning som det er all grunn til å advare mot – noe Sambåndet også gjør. Om NAR sier Holmås at «det er noe som ligner» på det ekte, «og som også mange oppriktige og dedikerte kristne trekkes mot». Derfor er det viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene.

Så må vi, som Holmås også understreker, ikke la det vrange og løgnaktige hindre oss. Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets? 

IKKE ILLUSTRASJONSFOTO: Vilhelm Viksøy.

Det begynte med en liten skygge på veggen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen, beretter journalist Vilhelm Viksøy i denne litt utradisjonelle kommentaren.

Vi nærmet oss mål på vår lille oppussingsjobb. Baderommet var tatt, stuen var malt og gangen med. Nå var det bare kjøkkenkroken igjen før nytt gulv skulle legge grunnen for styling og finish i den lille hybelen. Slik ble det ikke.

Det var altså den skyggen på veggen. Helt nederst bak kjøkkenbenken vi akkurat hadde løftet bort. Mest sannsynlig var det bare noe vann som hadde rent ned langs veggen og neppe noe å bry seg om. Kanskje vi bare skulle male over sånn at det så rent og pent ut? Mest for moro tok jeg fram skrujernet for å pirke litt, bare for å få bekreftet at alt var i orden.

Jeg skulle aldri ha gjort det. Skrujernet forsvant innover i veggplaten. Dette var mer enn overflatisk søl. Jeg gravde litt til og fant mer og mer vått tre. Til slutt kunne jeg skimte en stender (jeg har sett det på tv, derfor vet jeg hva det heter – en sånn tjukk stokk som går fra tak til gulv). Også stenderen virket litt mørkt. Dermed var det fram med sagen for å gi bedre innsyn. En liten luke som jeg lett kunne lappe igjen når jeg var ferdig, ble saget bort. Jeg skulle aldri ha gjort det heller – for der så jeg det enda tydeligere. Det var ingen tvil om at stenderen var våt. Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten.

Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten

Men hvor kom vannet fra? Regner det faktisk så mye vest for Bergen? Nei, det var nok ingen ytre flom, her var det snakk om indre forvitring. Jeg skimtet det som kunne se ut som et vannrør som forsvant inn bak stenderen, og jeg fant fram tommestokken (også omtalt som målbånd eller metermål) for å sjekke teorien min. Jeg skulle aldri gjort det heller, for nå ble det enda mer styr. Målet viste at på andre siden av veggen lå vannuttaket til toalettet. Det måtte være det røret eller koblingen som hadde fått seg en knekk som lekket til omgivelsene.

Det var neppe en stor lekkasje, for jeg verken hørte eller så vann som rant, men det begynte å bli så omfattende at jeg slo på tråden til forsikringsselskapet. Det skulle jeg aldri ha gjort, de mente nemlig det var god grunn for å sjekke dette med en takstmann. Dagen etter var han på plass med måleren, og jo da, her var det fukt. Og ikke bare det. Den stenderen (altså den lange stolpen inni veggen, en dobbel 2×4 – igjen for å late som jeg kan fagspråket) var ikke bare del av en lettvegg. Det var en bærende stolpe. Den var en del av selve reisverket i huset. Dermed var det ikke bare å skjødesløst kappe av og bytte ut med en ny av samme sort – eller en plastkopi for den del. Dette måtte gjøres grundig.

Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet?

Skjønt ekspertene var ikke helt samstemte. Noen av dem jeg spurte, mente det kanskje bare var vått, ikke råttent. Stenderen var bare mørk – så langt de kunne se. Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet? Jeg skulle ha hørt på dem. Det hadde vært mye enklere.

For etter at jeg hadde sikret stenderen forsvarlig for å unngå at taket falt i hodet på meg, begynte jeg å sage i stenderen. Det våte feltet måtte bort. Jeg tok godt i, trodde jeg, for overraskelsen var stor over hvor langt oppover stenderen fukten hadde satt seg. Og ikke bare det; den var mer enn våt. Det var plukkende råttent der på baksiden. Ikke bare på baksiden, forresten, stenderen gikk langt nedover i støypen. Sannelig var det vått der nedi også. Hvor langt? Nei, det var bare å ringe takstmann på nytt. Jeg lærer jo aldri av skade, for han ville innom for å ta en ny kikk. Dermed måtte jeg ringe rørleggeren også for å be ham vente med siste del av jobben.

Rørleggeren – la oss ta en liten parentes. Siden dette var et hus fra 80-tallet, var de fleste røster jeg rådførte meg med, samstemte: Rørene burde byttes i sin helhet, det var dristig å lappe. Jeg valgte å høre på dem selv om det ble en del dyrere, og tror du ikke den traven av en fagmann også greide å finne små dyr krypende inni veggen? Dyr som trivdes i mørke og fukt. Kunne han ikke holdt seg til sin del av jobben uten å engasjere seg i dette? Dermed måtte jeg på plass med lim-feller for å se om de lyssky dyrene bare var plagsomme, eller om de også må kriges mot. Svaret venter jeg på fortsatt.

Og da takstmannen kom tilbake på nytt, monterte han et monster av en vifte for å prøve å berge restene av veggen. Det kan hende at nå som årsaken til elendigheten er fjernet og avslørt, kan noe reddes. Hvis ikke må gulvet hugges opp og legges på nytt. Svaret får jeg når nordavinden har blåst seg ferdig.

At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen. Hvorfor måtte jeg være så dum å nevne dette for andre og undersøke hva som var galt? At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk.

Så fikk det heller våge seg at lekkasjen ville spist opp bærestenderen totalt og kanskje skapt langt større skader i huset. Men det får da være grenser for hva man skal forvente av en huseier.

KRAKOW: På torget i det jødiske kvarteret finnes et minnesmerke som består av over 70 tomme stoler. De representerer både møblene som ble igjen i den jødiske gettoen, og jødiske liv som ble revet bort under nazistenes okkupasjon av byen. FOTO: PETTER OLSEN

Antisemittisme og Israel

/0 Kommentarer/i , , /av

Som lutheraner vedkjenner jeg at vi har en svært kritikkverdig historie i forbindelse med jødene, skriver generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

Sammen med noen ansatte fra ImF tilbrakte jeg i mars noen dager i Krakow i Polen. Vi markerte 70 år for gjenfødelsen av Israel som nasjon i fjor, og vi ville i år følge opp med å besøke denne byen som på mange måter illustrerer det totale sviket mot det jødiske folk på europeisk jord.

I Krakow gikk vi gjennom den jødiske bydelen, og ærlige guider malte for oss et samfunn der det var lite motstand fra den etniske majoritet når nazistenes raseideologi gjorde sitt inntog. Vi hørte livlig Klezmer-musikk på en jødisk restaurant og tenkte oss tilbake til hvordan det måtte ha vært i 1940 med 250.000 innbyggere, derav 68.000 jøder. En vakker by med masse liv og handel, men også med mørke holdninger. 90 prosent av byens jøder ble utryddet i nazistenes dødsleire, og resten ble drevet ut under kommunistregimet etter krigen. En vet om ca. 150 jøder i Krakow i dag.

Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dette er ikke bare polsk historie, for i større eller mindre grad er det vår felles historie – med noen få hederlige unntak som Danmark og Bulgaria. Derfor er det så sterkt og vondt å gå gjennom restene av dødsleirene og tenke: Hvordan er det mulig? Er det virkelig så mørkt her inne i et menneskehjerte? Kan opplyste mennesker tillate at slikt skjer?

Ja, det er mulig, og ekstra skremmende er det at det er grobunn for antisemittisme i Europa bare 74 år etter denne grufulle krigen. Derfor må denne historien være viktig å formidle for nye generasjoner, og da ikke bare om selve Holocaust, men hele historien som gjorde dette mulig. Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner

Dersom vi skal forstå antisemittismen, må vi gå mye dypere enn å se på utslagene den fikk i nyere tid. Antisemittismen er nemlig like gammel som jødefolket selv. Da Jakobs ætt ble til et helt folk i Egypt, skal vi legge merke til faraos ord i starten av 2. Mosebok: «Se, israelittenes folk er større og mer tallrike enn vi. La oss nå gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir enda mer tallrike. For om det blir krig, vil de kanskje slå seg i lag med fiendene våre og stride mot oss og dra ut fra landet.» Dette er klassisk tankegods om mistenkeliggjøring, og spekulering om hva jødene kunne komme til å finne på.

Du finner det enda mer utmalende i budskapet som ble sendt til perserkongene i Esra 4, og bakgrunnen for Esters bok er jødehatet som fikk spre seg på den tiden. Spesielle tiltak innføres for jøder, til forskjell fra andre innbyggere, og dette har gjentatt seg i ulike land gjennom hele diasporaen. Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger om at jødefolket må kontrolleres og holdes nede, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner.

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel. Vi husker nasjonenes unnfallenhet i å ta imot jøder på flukt før krigen og etter krigen. Grunnlaget for jødenes nasjonalhjem er befestet både i den lange historien som Bibelen vitner om, men også nødvendigheten ut fra det som har skjedd i nyere tid. Vi er stolte over å proklamere vennskap med nasjon som er bygd på verdier og rettsvesen som vi i vår del av verden burde holde høyt, men som vi etter hvert har tatt for gitt.

Mye av kritikken mot Israel er uhistorisk, den forholder seg ikke til realitetene, den er tatt ut av sin sammenheng, den forventer en standard på handlingsmåter som vi ikke setter til oss selv og andre, den glemmer den konstante sikkerhetsrisiko, osv. Ingen av oss kan pårope oss full objektivitet, men en del av oss har fått dypere kunnskap og kjennskap til regionens historie, samfunnsliv, religion og etniske grupper gjennom litteratur, turer, samtaler med jødiske og arabiske ledere osv. På den bakgrunnen fortoner mye av Israels-kritikken (f.eks. anklagene om apartheid) seg som rett og slett ulogisk, og en må spørre seg om det er dypere og mørkere grunner til en del av denne kritikken. Derfor mener jeg at en god del av Israels-kritikken har røtter i antisemittiske holdninger.

Vi bør reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter

Når dette er sagt, og dette gjelder ikke minst inn i våre menigheter, bør vi reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter. Det ser vi i vårt eget samfunn. Det ser vi tydelig også i vår kristne historie, der den forfulgte menighet etter hvert ble de som forfulgte andre, ikke minst jødene. På den bakgrunn skal vi også lese de nytestamentlige tekstene om jødene og menigheten, og som lutheraner vedkjenner jeg at vi har en svært kritikkverdig historie her.

Jeg nevner dette fordi vi lett kan ende opp i posisjonen «Israels-kritikk = antisemittisme». Da har vi sannsynligvis fjernet oss fra den ærlige historieframstillingen som Bibelen gir av mennesket generelt, og jødefolket spesielt, men vi unnlater også å se de områdene der en lever i strid med Guds tanke og vilje i det israelske samfunnet. Med en slik posisjon får vi også en overfladisk holdning til hva antisemittisme egentlig er, og dermed gjør det vanskeligere å identifisere og bekjempe den. For hvis vi overser hva historien viser oss om antisemittismens fatale konsekvenser, kommer den til å gjenta seg.

Guds historie

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er i kunnskapen om Gud kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i, mener Sambåndet på lederplass.

Øivind Benestad mener det bare er snakk om tid før også konservative kristne miljøer får merke presset om å akseptere at ekteskapet kan inkludere likekjønnede. Kristne ser at de fleste i samfunnet mener at to av samme kjønn kan gifte seg, og den daglige lederen for stiftelsen Mor Far Barn registrerer en bevegelse i samme retning også i konservative kristne forsamlinger.

Nå har Benestad lansert nettstedet samlivsbanken.no med ferdige undervisningsopplegg som han mener det er særlig viktig å nå unge med.

Vi tror Øivind Benestad har helt rett i at også frikirkelige miljøer, pinsebevegelsen og bedehusbevegelsen i økende grad vil få merke presset fra majoriteten når det gjelder spørsmål rundt kjønn og samliv (se lenke nederst). Dersom det ikke undervises i og forkynnes et annet budskap enn det de unge møtes med fra samfunnet rundt seg, er det bare et spørsmål om tid før skansene faller.

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand. I 2. Kor 10 skriver Paulus at «selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». «Kunnskapen om Gud», læren, er det vi må fortsette med å holde fram, i lydighet mot Kristus og slik Gud selv har åpenbart den i sitt Ord, gjennom sine utvalgte skribenter.

Kunnskapen om Gud skifter ikke med tiden

Kunnskapen om Gud skifter nemlig ikke med tiden. I stedet er det de kristnes oppgave til enhver tid å levere læren videre, slik at Guds mektige fortelling om hva Han har gjort fra før verdens grunnvoll ble lagt, fortsatt kan lyde. «Jeg roser dere», skriver Paulus i 1. Kor 11,2, «for at dere (…) holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere». Og i 1. Kor 15,3: «For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot».

Kirken, det være seg Den norske eller andre og uavhengig av konfesjon, kan ikke endre læren. Organisasjonene kan ikke endre læren. ImF kan ikke endre læren. Gud forteller sin historie. Vår oppgave er å levere den videre. Det er i dette, i kunnskapen om Gud, at kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i.

Norge i dag: Nystiftet frikirkelig nettverk vil arbeide for likekjønnet samliv.     

En dialog av lidelse

/0 Kommentarer/i , , /av

Det bør være åpenbart at et folk som ble forsøkt fullstendig utryddet for bare noen få tiår siden, er opptatt av sikkerhet innenfor egne, forsvarbare grenser, skriver Sambåndet på lederplass.

Når man går rundt i det som var utryddelsesleirene Auschwitz-Birkenau i Polen, er det mange refleksjoner man kan gjøre seg. En av dem er at det jødiske folk aldri vil komme til å gi fra seg kontrollen over verdens eneste jødiske stat, Israel, med et udelt Jerusalem som hovedstad.

I Auschwitz-komplekset ble mellom 1,1 og 2 millioner mennesker, de fleste av dem jøder, drept av nazistene. Det bør være åpenbart at et folk som ble forsøkt fullstendig utryddet for bare noen få tiår siden, er opptatt av sikkerhet innenfor egne, forsvarbare grenser.

Gud kaller Israel for sitt land, og dette landet har Han gitt til sitt utvalgte jordiske folk, jødene

For oss som legger Bibelens ord til grunn, er det et forhold som teller like mye: Gud kaller Israel for sitt land, og dette landet har Han gitt til sitt utvalgte jordiske folk, jødene. Vel står det at Gud tillot at de ble spredt til andre land på grunn av synd (3. Mos 26,33; 5. Mos 28,36), men da staten Israel ble gjenopprett i 1948, var også det oppfyllelse av profetier (f.eks. 5. Mos 30,3–5).

Joel fikk også et profetisk budskap fra Gud om et framtidig oppgjør (kap. 3,6–7): «For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land» (våre uthevelser).

Utstillingen er et tankevekkende og sterkt bidrag til renselse og helbredelse i forholdet mellom jøder og kristne

I den israelske byen Arad har den canadiskfødte skulptøren Rick Wienecke satt holocaust i et viktig perspektiv i form av en «dialog av lidelse» mellom påskens korsfestede Kristus og en representant for jødene som overlevde tilintetgjørelsen. Vi besøkte nylig en kopi av utstillingen, lokalisert like utenfor portene til Birkenau. Med bakgrunn i nazistenes utryddelsesforsøk er det ikke rart at utstillingen har provosert mange jøder. Fra deres synsvinkel var det nettopp de kristnes anklage om at det var jødene som korsfestet Jesus, som la grunnlaget for holocaust.

Gjennom skulpturene og undervisningsmateriellet peker Wienecke på forbindelser og likheter mellom de to verdenshistoriske hendelsene. Utstillingen er et tankevekkende og sterkt bidrag til renselse og helbredelse i forholdet mellom jøder og kristne. Å akseptere at Israel vil forbli jødenes nasjonalstat, vil bidra til det samme.              

UTENOM-BIBELSK: - Asle Eikrems teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir i Eikrems teologi en erstatning for Jesu kors, skriver Arne Helge Teigen. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Teologi uten kors

/0 Kommentarer/i , , /av

Asle Eikrems avvisning av korset bør vekke oss, skriver Arne Helge Teigen.

På anmodning fra Sambåndet har Arne Helge Teigen vurdert professor Asle Eikrems bok; God as Sacrificial Love: A Systematic Exploration of a Controversial Notion (T&T Clark, 2018).

Høsten 2016 ble professor Asle Eikrem (MF) intervjuet i Sambåndet om sitt syn på Jesu frelsesgjerning. Han fortalte at han avviser læren om at Jesus har sonet våre synder ved sin død på korset. Videre hevdet han at Jesu korsdød ikke har betydning for frelsen. Gud tilgir uten at synden sones, forklarte Eikrem.

I 2018 gav Eikrem ut en bok der han utdyper sitt syn på denne tematikken. Den fikk nylig en vurdering av hans professorkollega ved MF, Harald Hegstad (Teologisk tidsskrift 1/2019). Hegstad skriver følgende om Eikrems prosjekt: «I stedet for å forsøke å gi mening til korset, hevder han at korset slett ikke var nødvendig».

Eikrem vil altså utvikle en teologi uten Jesu kors. I det følgende vil jeg gi noen glimt inn i hans tenkning om dette.

Eikrem etablerer to grunnleggende ideer som blir styrende for hans tenkning. På den ene side det han kaller en koherent (sammenhengende, red. anm.) oppfatning av Guds universelle kjærlighet. På den annen side en omfattende forklaring av begrepet «vold». Disse ideene forstås som motsetninger. Mens Guds kjærlighet defineres som ubegrenset aksept, åpenhet og «gjestfrihet», defineres «vold» som religiøs eller sosial ekskludering og fordømmelse. Vold omfatter både fysiske handlinger og oppfatninger som legitimerer slike handlinger. Med utgangspunkt i dette klassifiserer Eikrem alle oppfatninger om at Gud tilgir mennesker på grunn av Jesu soningsdød, som voldelige. På dette grunnlaget forkaster han læren om Jesu stedfortredende død.

Offer uten kors.

De to nevnte ideer blir avgjørende også for Eikrems valg og forkastelse av bibeltekster for sin teologi. Han finner både voldelige tankesystemer og inkluderende kjærlighet i Bibelen, men mener at den inkluderende kjærligheten er det sterkeste motivet i de bibelske skriftene. Den kommer særlig til uttrykk i Det nye testamentet, og Eikrem finner den fullkomment åpenbart i Jesus Kristus.

Med dette utgangspunkt går Eikrem i dialog med Skriften for å utdype sine oppfatninger. Han fristiller sine refleksjoner fra bibeltekster som forankrer Guds tilgivelse i Jesu korsdød, og tekster som ellers lærer at synd mot Gud må sones. Samtidig utdyper han sine oppfatninger i dialog med bibel-tekster som han mener presenter Gud som åpen og inkluderende. Han mener å finne slike tekster i Det gamle testamentets fortellinger om paktsmåltider og i fortellingene om den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønns hjemkomst.

Nattverd uten kors.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres. I Eikrems bok blir dette tydelig når han legger sin idé om Guds inkluderende åpenhet til grunn for sin forståelse av nattverden. Ifølge Eikrem kan selvsagt ikke nattverden forstås med utgangspunkt i at Jesus sonet menneskers synder på korset. Gjør man det, ender man opp med en voldelig og ekskluderende nattverdlære.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres

Nattverden må i hans optikk være et måltid som kun viser Guds absolutte og inkluderende aksept. Nattverden er for alle, enten de tror eller ikke. De eneste som skal utelukkes fra nattverden, er de som mener at noen ikke kan delta i den, presiserer Eikrem. Her antyder Eikrem praktiske konsekvenser av sin teologi som vil gjøre situasjonen meget trang, for ikke å si umulig, for de som fortsatt tror på Bibelen og den lutherske bekjennelsens nattverdlære.

Eikrems bok i kontekst.

Eikrems kritikk av læren om stedfortredende soning har mye til felles med det som er gjort gjeldende i de siste tjue års forsoningsdebatt. Han legger ikke skjul på at han særlig er inspirert av feminist-teologene Rita Nakashima Brock, Rebecca Ann Parker og Susan Brison. De omtaler læren om Jesu stedfortredende soningsdød som sosialt farlig, fordi den angivelig legitimerer overgrep. Eikrem viser til Nakashima Brocks påstand om at Jesus ikke var frelser på grunn av korset, men på tross av korset.

Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne

Ellers følger Eikrem stier som er trådt opp av postmodernistiske teologer og filosofer før ham. I flere henseender viderefører han også sin eldre professorkollega Jan-Olav Henriksens kritikk av forsoningslæren. I sine teologiske alternativer går han så langt jeg kan se, noe lenger enn ham. Det kan også nevnes at Eikrem utvikler sin grunnleggende idé om åpenhet og aksept i dialog med filosofene E. Levinas og J. Derrida. Han utdyper så denne ideen i dialog med sitt utvalg av bibeltekster. De refleksjoner han gjør gjeldende i denne forbindelse, viser likevel at hans teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir en erstatning for Jesu kors, i Eikrems teologi.

Avslutning.

Som kristne tror vi at Jesus åpnet Himmelen for oss nettopp ved sin stedfortredende død på korset. Jesu åpenhet består i at han tar imot alle som kommer til ham med sine synder. Jesus avviser ingen, men tar imot selv den største synder. Han tilgir og gir nåde fordi han selv har betalt og gjort opp for oss, nettopp på korset. Jesu korsdød åpenbarer både Guds frelsende kjærlighet og Guds dom over synden. Eikrems avvisning av korset bør vekke oss opp. Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne. Vi trenger fornyelse av korsets teologi.

Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug internasjonale høgskole (NLM)

Vil du lese mer? 

I Sambåndet 11/16 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om angrepet på forsoningslæren (inkludert omtale av Teigens bok «Kors og frelse» og det omtalte intervjuet med Eikrem).

I Sambåndet nr. 2/18 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om det bibelske grunnlaget for læren om Jesu stedfortredende strafflidelse.

Skaperkraft

/0 Kommentarer/i , , /av

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker, skriver Sambåndet på lederplass.

«Om ikke våre ungdommer og unge voksne ser kirken tjene og bety en forskjell for våre omgivelser – hvorfor skal de da være en del av den?» Det er Hermund Haaland som spør, i boken «Samfunnsbygger – kirken ut av isolasjon». Bakteppet er at om lag 70 prosent av barna som vokser opp i kristne familier i Norge, forlater den kristne forsamling som unge voksne.

Vi tror ikke at det er «kirkens» tjeneste eller samfunnsgagnlighet i seg selv som er det avgjørende for at en bærekraftig tro kan spire fram hos den oppvoksende slekt, men at den kristne forsamling forkynner et helhetlig bibelsk verdensbilde som setter tjenesten i det rette perspektiv.

De første kapitlene i 1. Mosebok sier noe helt grunnleggende om mennesket som Guds ypperste skapning, menneskets forhold til skaperverket og til Gud og – ikke minst – Guds forhold til oss. Her lærer vi at vi er skapt i den treenige Guds bilde og etter Hans liknelse. Den hebraiske ordbruken signaliserer at Gud hadde en særlig sterk vilje til å skape mennesket, og at Han avbilder seg gjennom det. Eva regnes med sammen med Adam før hun er skapt, og hun velsignes i Adam før hun er til (1. Mos 1,27–28 jf. 2,21–24). Allerede her åpenbares konturene av den troende menighet som den siste Adams – Kristi – legeme. Vi ser hvordan et dyr måtte late livet som stedfortreder for at Adam og Eva skulle kunne bli overkledd i sin synd og skam (1. Mos 3,21).

Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom

Vi er skapt til å bære Guds bilde i verden – en bæreevne som ble ødelagt i syndefallet, men som ble gjenopprettet i Kristus. To viktige oppdrag uttrykker dette: Forvalter- og kulturoppdraget som går ut på å dra omsorg for skaperverket og legge til verdi ved å undersøke og dra nytte av den orden Gud har skapt. Misjonsoppdraget som går ut på å lede mennesker til frelse og etterfølgelse. Og disse to henger sammen. Som kristne tjener vi våre medmennesker i kjærlighet fordi vi gjennom det troen gir oss, ikke står under Guds dom.

Bibelen åpenbarer dype sannheter som er egnet til å gi oss frimodighet som kristne til å være hele mennesker og ikke gi etter for presset om å holde kristentro og daglig fagutøvelse adskilt. Det tror vi ikke minst vil tiltale de unge og utruste dem til å leve som troende og bli værende i forsamlingen.

DÅP: "Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikke kan ha leiaroppgåver i forsamlinga", skriv NLA-professor Egil Morland. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Tru og dåp høyrer saman

/0 Kommentarer/i , , /av

ImF/NLM fortener ros for sitt utkast – no vedteke – til normallover for felles lokale forsamlingar for dei to. Så ulik som organisasjonstenking og -struktur er hos desse, er det godt gjort, skriv professor ved NLA Høgskolen, Egil Morland.

Det er mogleg at framlegg om samanslåing av desse organisasjonane, som kjem med ujamne mellomrom, aldri vil bli vedteke etter «læresamtalar» på topp-planet. Men det kan koma til å skje på grunn av praktiske røynsler på grunnplanet.

Eit par punkt i normallovene fortener ein kommentar. Eg ser eg ikkje bort i frå at det som eg kan stilla meg kritisk til, fordi det gjev signal eg ikkje likar, i realiteten – det vil seia: i høve til ein allereie etablert praksis lokalt – representerer ei markering i skjerpande retning.

Nokre veker før jul i 2018 skreiv eg ein artikkel i Dagen, der eg bar fram ein fundamental kritikk mot framlegget om ny kyrkjeordning for Den norske kyrkja (DNK) som Kyrkjemøtet skal vedta til våren. Eg karakteriserte framlegget som ei lite god blanding av kyrkjepolitikk og dogmatikk, og eg kritiserte særleg at bruken av dåpen som einaste medlemskriterium talar i mot vår lutherske lære. I den vesle katekisma har Luther på meisterleg vis og med enkle døme halde saman dåpens tre element: vatnet, ordet og trua.

Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest

Så skulle vi kanskje tru at alt er vel når normallovene for ImF/NLM-forsamlingar seier at medlemskap kan teiknast av personar som vedkjenner «seg til den kristne tro og er døpt»? Vel. Uroa mi over denne formuleringa vert større når eg les rettleiinga (sjå den første lenka, red.anm.). Det gjeld to ting: Oppmodinga til å møta menneske «med raushet for eksempel i forhold til det som har med dåp å gjøre», verkar tilsynelatande som god sjelesorg. Men i denne konteksten inviterer dette misbrukte ordet («raushet», red.anm.) til å bryta opp det sambandet som eg viste til i den aktuelle artikkelen om DNK – og endar i motsett grøft. Opplysninga om at eit ikkje-døypt medlem kan oppleva «begrensninger knyttet til … lederoppgaver», vert då ikkje godt nok. Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikkje kan ha leiaroppgåver i forsamlinga. Punktum. Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest.

Les òg: Ny lov gir svar til fellesforsamlingar.

Det er det eine.

Det andre er at paragrafen synest å vise «den kristne tro» til ei subjektiv – og dermed mest viktige? – side av kristenlivet, medan dåpshandlinga blir verande på den objektive, distanserte, sida. I luthersk teologi høyrer dei saman! Det er ikkje mi (private eller personlege) tru og vitnemål som frelser, men «trua som lit på dette ordet» (mi utheving.), altså Guds lovnadsord om dåpen, som gjer dåpen til noko som gagnar oss.

Lat meg leggja til: Eg kjenner ikkje til noka framstilling som betre enn Luthers forklaring til dåpen knyter kristenlivet til starten på det same livet, anten det skjedde i dåpen eller ved ei særleg omvending, nemleg ved orda om den daglege omvendinga.

Så ei anna sak:

Det er interessant at organisasjonane ikkje har heilt samanfallande syn på etablering av eldsteråd. Mi frimodige ytring om dette er som følgjer: Eg ser det som eit godt prinsipp at lover og reglar ikkje spring føre organisasjonstenkinga. Det skjer kanskje fordi det gir ei kjensle av å vera «på ballen», altså å vera det som vi kallar «proaktiv». Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor. Når dette rådet ikkje er overordna styret (det er eg samd i), så spør eg: Er det berre for å markera (restane av) eit tenestedelingsprinsipp ein vil ha det? Då kan det vera lurt å venta litt.

Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor

Det er – for meg – ganske opplagt at desse lovene har ein førebels karakter. Lovene talar konsekvent om «forsamlingen», ikkje om «menigheten», og om møte, ikkje «gudsteneste». Men den medfølgande rettleiinga registrerer den mangfaldige språkbruken som har utvikla seg når det gjeld leiarskapen, som «vil se ulikt ut frå sted til sted». Det kling framandt i dei fleste indremisjonsøyre å seia «pastor», like så at ein i nynorskland seier «menigheten». Alt dette er på full fart inn i språkbruken. Kanskje det korrekte uttrykket «kyrkjelyden» vert for skummelt å ta i munnen? For då er liksom eit avgjerande steg, som ein enno ikkje er klar for, teke?

Men det er det ordet vi lyt nærma oss. Når forsamlingane heilt ut avløyser kyrkja si gamle rolle i dei fleste menneske – også kristne menneske! – sitt liv, og paraplyen (organisasjonane) vert kyrkje, då vert testen om dette nye har ein ekklesiologi (= lære om kyrkja) som er sterk nok til å halda vegger og tak oppe.

Den diskusjonen må også koma!

Egil Morland er professor, dr. philos ved NLA Høgskolen (fagfelt prekenlære og kirkerett)

Rekkefølge-biskop

/0 Kommentarer/i , , /av

Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger, skriver Sambåndet på lederplass.

Det har vært et underlig skue å følge analysene av at Kirkerådet ikke utnevnte Helge S. Gaard til biskop i Stavanger. For mange av oss var det ikke uventet at  flertallet i Kirkerådet trosset avstemningen der eksempelvis 45 av 73 voterende menighetsråd og 48 av 91 prester hadde Karmøy-prosten på førsteplass.

Vårt Land har lansert teorien om at ulikt syn på liturgi var tungen på vektskålen, ikke likekjønnet vigsel (Gaard vier ikke likekjønnede, men det gjør Anne Lise Ådnøy, som ble utnevnt). 1. februar forklarte konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund at det sto mellom to linjer i Den norske kirke (DNK) – en vekkelseskristen tradisjon, representert ved Gaard, og en folkekirke-tradisjon, representert ved Ådnøy.

Førstnevnte tradisjon, som er merkbar i Stavanger bispedømme, lar målet om at mennesker skal komme til tro, styre liturgien. Folkekirketradisjonen holder fast på  rekkefølgen (ordoen) og anser de som er døpt, som kristne. Å endre på rekkefølgen av de liturgiske elementene vil ifølge førsteamanuensis i liturgikk, Merete Thomassen, føre til at DNK «vil miste økumenisk innflytelse (…) Det er nesten på nivå med å endre trosbekjennelsen».

Det kan godt hende at dette er en medvirkende, kanskje til og med avgjørende, begrunnelse for at Gaard ble forbigått for andre gang. Men denne forklaringen er uansett bemerkelsesverdig. Vi vil minne om at da verdens største lutherske kirke – Mekane Yesus-kirken i Etiopia – brøt med den lutherske folkekirken i Sverige, handlet det ikke om rekkefølge på liturgi, men om at den svenske kirken mente den kunne endre læren om ekteskapet – altså innholdet i liturgien. Det er faktisk over nivået for å «endre trosbekjennelsen». Og da 12 landsomfattende kristne kirker og organisasjoner i 2013 advarte biskopene mot å gå inn for kirkelig vigsel av likekjønnede, ble blant annet faren for å miste økumenisk innflytelse vektlagt.

Så mener vi også det er berettiget å spørre i hvilken grad folkekirketradisjonen er livskraftig. Tall fra 2016 viste at bare 48 prosent av de som var døpt og medlem av DNK, definerte seg selv som kristne. Hvert tredje medlem svarte at de var ateister. Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger. 

Den beste staden å ha det vondt

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna, skriv Sambåndet på leiarplass.

«Vi vassar i naud, men nauden har eit anna uttrykk enn på 1800-talet», sa Runar Landro på Leiarkonferansen til ImF i november i fjor. Fredheim-pastoren snakka om å byggja sunne bibelske forsamlingar på bibelske prinsipp.

I temaseksjonen i årets første nummer set Sambåndet søkelys på diakoni gjennom det som vart delt på nettverket «Håp gjennom godhet» på leiarkonferansen. Ikkje minst får den svenske presten Carl-Erik Sahlberg god plass. Forsamlinga i Santa Clara-kyrkja sentralt i Stockholm mangedobla seg etter at Sahlberg kom dit, ein vekst som i stor grad var grunna i den aktive diakonale rolla som kyrkja kom til å spela i den svenske hovudstaden.

Det bibelske grunnlaget for diakoni finn vi mellom anna i Apg 6. Her står det at dei gresktalande jødane i den første kristne forsamlinga tok til å «klaga på dei hebraisktalande fordi deira eigne enkjer vart sette til sides ved den daglege hjelpetenesta». Dei tolv apostlane bestemte difor at forsamlinga skulle velja ut sju menn «som har godt ord på seg og er fylte av Ande og visdom». Desse skulle setjast inn i hjelpetenesta slik at apostlane kunne halda fram med «bøna og tenesta med Ordet». Begge deler høyrde med, men det vart ei arbeidsdeling.

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det. «Bedehuset», sa Runar Landro, «må vera den beste staden å ha det vondt». Då ImF i 2013 gjorde vedtak om strategiplan fram mot 2020, såg ein føre seg mellom anna dette: «Ei rørsle av unge og eldre som saman veks og modnast som Jesu disiplar og misjonerer i Norge ved å dele evangeliet i ord og praktisk kvardagsdiakoni.» Ordet og ei hjelpande hand – hand i hand.

Det er talande å lesa fortsetjinga i Apg 6. Etter at Stefanus og seks andre menn var valde ut, står det at apostlane bad og la hendene på dei. «Guds ord breidde seg ut, og talet på læresveinar i Jerusalem auka sterkt», fortel Lukas. Same erfaring gjer altså kristne seg òg i dag.

«Dette er ein del av vårt andelege DNA som styrer utviklinga av kva vi skal bli», sa Runar Landro på leiarkonferansen – med basis i historia. «Dei fattige har de alltid hos dykk», sa Jesus. Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna.