Arbeidet springer ut av vedtak på generalforsamlingen (GF) i 2019. Alle ti kretser i ImF ble bedt om å gå inn i en forpliktende prosess for å «finne fram til ein mest mogleg tenleg organisasjon og struktur for å nå lengst mogleg med vårt misjonsoppdrag». Konkret ble kretsene anbefalt å peke ut hver sin arbeidsgruppe «med mandat og mynde til å gå saman i eit felles læringsfellesskap». Oppdraget var å (1) skape en mest mulig felles forståelse for nåsituasjonen, (2) kartlegge behov og ressurser og (3) «arbeide fram konkrete tiltak for å styrke samhandling og betre utnytting av dei ressursane vi har i fellesskapet». 

Vedtak i saken skulle egentlig gjøres på GF i 2022, som var 5. november. Men koronapandemien gjorde det vanskelig å samles, og ImF-styret vedtok å utsette behandlingen til en ekstraordinær generalforsamling. Deretter må saken opp på kretsårsmøtene igjen.  

De kretsvise gruppene har jobbet med de tre punktene ovenfor. Som observatør synes jeg det har vært vanskelig å få grep om hvordan arbeidet står. I høst har jeg derfor forsøkt å orientere meg. I bildet som da framstår, er en modell som bygger videre på dagens struktur, nå ute av diskusjonen – i den grad den har vært med. Man står da tilbake med to modeller – region og nettverk.  

På siste fellessamling mellom alle de kretsvise gruppene, 16.–17. september, ble det gjennomført en uformell avstemning mellom disse to modellene. Her viste resultatet omtrent dødt løp. I månedene før dette møtet ble det også holdt regionale samlinger. Gruppene valgte selv hvem de ville møtes med, og noen la nok mer vekt på sammensetningen enn andre. Men hovedhensikten var å bli bedre kjent med hverandre og orientere om status.  

På årets GF ble det ryddet plass til et gruppearbeid om disse modellene, slik at de kretsvise gruppene kunne ha noen signaler med seg i det videre arbeidet. Tre ressursgrupper, bestående av ansatte, skal over nyttår legge fram utredninger om hvordan økonomi, skole og leirsteder kan organiseres i de ulike modellene. Det vil ventelig være viktig for de kretsvise gruppenes endelige konklusjon. Neste fellesmøte mellom gruppene er i mars. I mellomtiden skal gruppelederne møtes digitalt. Noen grupper er kommet lengre enn andre i å gjøre seg opp en mening.   

På GF fikk delegatene en presentasjon av hvordan man ser for seg henholdsvis en region- og en nettverksmodell. I en nettverksstruktur er hovedtanken at like enheter, så som foreninger/forsamlinger, leirsteder og skoler, søker kontakt med tilsvarende enheter andre steder, i steder for at de – som i dag – henvender seg oppover et nivå. Noen enheter har mer ressurser enn andre på et område, og blir ressursenheter. Dermed trenger ikke alle å være eksperter på alt.  

I denne modellen er kretsen borte. De ansatte herfra skal jobbe med å sette folk i kontakt med hverandre og skape forbindelser. ImF sentralt beholdes i hovedsak likt som i dag. 

I regionmodellen beholder man et koordinerende mellomledd – regionen – men de lokale enhetene innenfor hver region skal likevel jobbe i nettverk, slik som beskrevet ovenfor. En prøver med andre ord å kombinere den litt radikale nettverksstrukturen med noe som er mer kjent. Det er flere varianter av denne modellen, der oppgavene som ImF sentralt har i dag, i større eller mindre grad er fordelt på regionskontorene.

Med regionmodellen håper man nok å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut  

Slik det framstår for meg, er regionmodellen blitt et kompromissforslag, forstått på den måten at man beholder et geografisk utvidet kretsledd for å skape mer trygghet i misjonsfolket. Dermed håper man å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut. Det kan føre til at effekten av endringen blir mindre. 

På GF påpekte utsending fra Bergens Indremisjon, Njål Skrunes, at han i begge modellene savner en avklaring om hvor arbeidsgiver- og personalansvaret skal ligge. I en misjonsorganisasjon er det også en tilleggsdimensjon i dette som han beskrev som kallsretten. Den som ansetter, har også et ansvar for å føre åndelig tilsyn. Og den som har kallsretten, må vite om det er økonomisk grunnlag for å kalle en person til en tjeneste. Ting henger sammen, og Skrunes mente at dette burde ha vært avklart i starten av prosessen, uavhengig av modell. 

Om timeplanen skal følges, ligger det an til en spennende vinter og vår i indremisjonsfamilien.

Oppdatert 13. desember: Etter det jeg forstår, heller minst to av de kretsvise gruppene akkurat nå mot status quo – altså at man beholder dagens tredelte grunnstruktur med lokallag, krets og forbund. 

Først publisert i Sambåndet nr. 11/22, som kom ut 17. november.

Kl. 11.03 onsdag 14. september publiserte sambåndet.no nyheten om oppsigelsen. Kort tid etterpå var saken plukket opp av nettavisene til Dagen, Vårt Land og Norge i dag. 

Erik Furnes gjør det klart at han sier opp etter «ei samla vurdering». Det er en mye brukt formulering. Men Furnes konkretiserer, for det er flere momenter ligger til grunn for vurderingen. Det første momentet er tidsmessig. Furnes har sittet 13 år i stillingen, tre år mer enn han selv så for seg da han begynte i august 2009. Det andre er familiært og knyttet til en endret situasjon i den nære familien. 

Poenget mitt er at om han ville, kunne Furnes ha stoppet her. Disse to grunnene ville vært nok til å forklare oppsigelsen – i den grad generalsekretæren har noe krav på seg til å avgi en offentlig forklaring. Men Erik Furnes legger til et flerleddet tredje moment, som gjelder forholdet til organisasjonen ImF og mennesker som på ulikt vis har en relasjon til den. Dette merker jeg meg med stor interesse. 

Generalsekretæren finner det rett å si opp både av «omsyn til meg sjølv og til organisasjonen», framholder han. Og igjen konkretiserer Furnes, for dette handler om «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Når Vårt Land ber om utdypning av denne sistnevnte formuleringen fra sambåndet.no, påpeker Furnes at lederrollen har en kostnad: «Noen saker finner sin løsning, og folk aksepterer situasjonen, men det er også noen ting som ikke lar seg løse. Det får konsekvenser for relasjoner og tillit».

Generalsekretæren nevner ikke eksempler, og det skal også jeg la ligge her. Det viktigste er nemlig at han sier dette, ikke hvilke konkrete eksempler han tenker på. 

Når Dagen spør om samme formulering, går generalsekretøren et stykke lenger. Han siteres indirekte på at «flere saker over flere år har gjort at han ikke lenger opplever det hensiktsmessig å fortsette som leder». Forutsatt at dette er riktig gjengitt, berører det meg.  

I et direkte sitat utdyper Furnes med at generalsekretæren «skal påse at mennesker blir håndtert på en måte som gjør at misbruk av makt ikke skal skje (…). Det er varslinger og saker som må håndteres». På spørsmål om hvorvidt Furnes opplever å ha tillit i organisasjonen, svarer han at han generelt opplever å ha tillit «blant kretser og ledere i forsamlinger. Det «handler mer om forhold til enkeltmennesker», forklarer han.

Igjen: Konkrete eksempler er unødvendig, ærligheten om at de finnes, er det viktige. 

Dette er altså det som er offentlig kjent om bakteppet for formuleringen «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Og dette tredje leddet i begrunnelsen for oppsigelsen oppleves enda sterkere når vi tar med kallstenkningen i misjonen – at et indre kall bekreftes av et ytre. Da generalsekretær-jobben ble ledig i 2008, satt Furnes som formann i forbundsstyret og kretsleder for Sunnmøre Indremisjon. Han søkte ikke på jobben som generalsekretær, men forbundsstyret kalte ham til stillingen i form av et enstemmig vedtak i september samme år. «Grunnen til at eg har sagt ja er at for det første at det har vore ei tydeleg samling om mitt kandidatur. Det opplever eg som eit sterkt kall», sa Furnes til sambåndet.no 15. september 2008.  

Han hadde altså det viktige ytre kallet i ryggen da han begynte i jobben. Og dette kan vi på et vis si ble fornyet av det samme organet – ImF-styret – to ganger. Første gang da Furnes tok opp med styret i 2018 at han nærmet seg de ti årene han selv hadde sett for seg i jobben. Andre gang da han i vår ble bedt av ImF-styret om å fortsette i alle fall fram til den ekstraordinære generalforsamlingen i november neste år. 

Ser man på forholdet til organisasjonen isolert, tror jeg noen misjonsfolk da vil kunne tenke at Furnes burde ha gått med på å stå et år til. At han likevel finner det nødvendig å sette sluttstrek tidligere, blir jeg – igjen – berørt av.  Han sier rett ut at han «har ikkje naudsynt energi og motvasjon til å halde fram».  

Nå skal vi ikke overdramatisere dette. Erik Furnes har gjort det klinkende klart at han mest av alt kjenner på takknemlighet, og at han ikke føler på bitterhet overfor noen. Men ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal med sin vektlegging av «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». 

Ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal

For hva det er verdt, tror jeg han gjør helt rett i å vektlegge det i nettopp en stilling som generalsekretær. Og ved å legge det offentlig fram, sender han også enda et tiltrengt og takknemlig signal – om åpenhet også om det vanskelige. Og det i en sammenheng som ikke alltid viser seg å være så begeistret for akkurat det.  

Den mektige partisekretæren Haakon Lie sa en gang at «Arbeiderpartiet er (…) ikke noen søndagsskole.» Det er kanskje synd å si det, men det er ikke misjonsorganisasjoner alltid heller. 

Først publisert i Sambåndets papir-/e-blad-utgave for oktober. Etter ønske fra redaksjonen i Dagen er artikkelen også publisert på dagen.no, 04.11.22 (lenke krever innlogging).

Flere meningsbærende artikler fra Sambåndet finner du her.