HJELP: Friviljuge frå Stefanusalliansens partner Resurrection Church kasta seg rundt for å hjelpa. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Gud, Libanon og katastrofen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det vesle landet Libanon er på randen av kollaps. Kvar er Gud i katastrofen?

Libanon er eitt av dei 15 landa som etter tradisjonen vert rekna som vogge for menneskeslekta. I Det gamle testamentet finn vi mange og sterke tekstar om Libanon, ikkje minst i profetlitteraturen. Salomo dikta om sedertre, og han skaffa libanesiske sedertre då han bygde tempelet i Jerusalem.

Landet, i dag klemt inne mellom Middelhavet, Israel og Syria, var i fleire hundre år ein del av det ottomanske (tyrkiske) riket som braut saman under første verdskrigen. Etter at britane og franskmennene hadde delt viktige restar av det muslimske verdsriket mellom seg og styrt på vegne av Folkeforbundet (FNs forgjengar i mellomkrigstida), oppstod det nye nasjonalstatar. Libanon var ein av dei, fri frå fransk styre i 1946.

Sekterisk
Franskmennene favoriserte dei kristne i Libanon. Styresettet vart laga for å sikra kristne posisjonar. Landet fekk eit politisk system som baserte seg på at halvparten av folket då var kristne. I dag er halvparten av medlemmane i parlamentet kristne, den andre halvparten er muslimar. Presidenten er maronittisk kristen, statsministeren er sunnimuslim, leiaren i parlamentet er sjiamuslim, og visestatsministeren er gresk-ortodoks.

HÅP: Friviljuge frå den kyrkjelege hjelpeorganisasjonen Merath gjev medmenneske håp. Foto: MERATH

Libanon har alltid hatt noko ved seg som andre arabiske land ikkje har hatt. Beirut er blitt kalla «Midtaustens Paris». Etter at eg nemnde dette i ein kronikk om Libanons kollaps og katastrofe, fekk eg e-post. Skrivaren refsa meg for ikkje å ha skrive at Libanon var slik fordi landet «var et kristent land».

Så lettvint kan makt i Midtausten analyserast. Det er heilt rett at Libanon har hatt og har ei stor kristen folkegruppe og at dette pregar landet. Men på den andre sida har landet store interne konfliktar som systemet ikkje har evna å løysa.

Krig og massakre
Det tok  tre tiår frå Libanon vart sjølvstendig til det braut ut borgarkrig. Det fører for vidt her å analysera dei grufulle 15 åra frå 1975 til 1990. Men kristne militsar stod også for grufulle overgrep, som då falangistmilitsen i 1982 gjekk inn i dei palestinske flyktningleirane Sabra og Shatilla i Beirut og massakrerte hundrevis av sivile på jakt etter ein PLO-milits dei mistenkte for å ha myrda den kristne presidenten. Utanfor leirane stod israelske soldatar som gav falangistane 36 timars arbeidsro til å lemlesta og drepa.

Massakren er ein skamplett.

Kyrkjeleg «krigsagenda»
Den maronittiske kyrkja, den største kyrkja i Libanon, hadde under borgarkrigen i praksis ein «krigsagenda». Det gjaldt å passa på interessene til sine eigne. Kyrkja var taus og hadde – med nokre heiderlege unntak – ingen sosial agenda.

Libanon tok ikkje noko oppgjer med fortida då borgarkrigen tok slutt. Krigsherrane gjekk frå slagmarka til parlamentet og styrte vidare med grunnleggjande sett den same agendaen, i eit sekterisk politisk system.

Landet har vore herja av invasjonar og okkupantar og ytre makter. PLO, Israel og Syria gjorde sitt under og i dei første åra etter borgarkrigen. I dei siste to tiåra har Iran prøvd å dominera Libanon gjennom den sjia-muslimske Hizbollah-militsen, ein «stat i staten». Saudi Arabia har støtta sunnimuslimske krefter.

Vanstyre

KNUST: I Beirut har alle feia knust glas etter katastrofen. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Men Libanons eigne klanar og krigsherrar har sjølve mykje å svara for i korrupsjon og sekterisk politisk vanstyre. Krigsherrane slapp å ta oppgjer med krigsovergrepa frå borgarkrigen. Når folk går til val, røystar dei på sine krigsherrar av frykt for krigsherrane til dei andre. Dette systemet krev Stefanusalliansens vener i Libanon ein slutt på.

Det er ikkje rart at krigsherrane ikkje vil sleppa til uavhengige ekspertar som kan få fram sanninga om kvifor 2750 tonn høgeksplosivt materiale vart liggjande seks år i hamna og så eksploderte og la Beirut sentrum i ruinar, drap 200, skadde 5000–6000 og gjorde 300 000 heimlause. Krigsherrane skuldar på kvarandre og løyner kva tragedien skuldast.

Katastrofen kom på toppen av ei djup politisk krise, ei økonomisk krise og ei helsekrise. Libanon var på kanten av kollaps også før katastrofen 4. august.

Kristent vitne
Kva inneber det å vera kristen i Libanon? Å ha ein maronitt i presidentpalasset eller å ha halve parlamentet gjer ikkje Libanon til noko «kristent land». Presidenten sjølv er maktpolitikar så det held – han var med under borgarkrigen og gjekk i eksil under syrisk okkupasjon fram til 2005. I dag er han støttespelar for Syria i allianse med Hizbollah-militsen.

Kvar er Gud? Utan tvil blør Guds hjarta for Libanon, skreiv Elie Haddad ved Arab Baptist Theological Seminary i Beirut etter katastrofen. Han såg Gud i dei mange som tok til gatene for å sopa knust glas og gje mat, tak over hovudet og trøyst til desperate heimlause. «Det er lett for oss å identifisera det vonde i menneske som er borte frå Gud. Men i dag lærer vi å kjenna att biletet av Gud i menneske over alt i Beiruts gater», skreiv han.

Elie Haddad vaks opp under borgarkrigen då «kyrkja stort sett var taus og gøymde seg». Slik er det ikkje i dag. «Gud har forvandla kyrkja si til å bli eit vakkert uttrykk for Guds kjærleik til menneska».

Stefanusalliansens tre partnarar i Beirut kasta seg også rundt for å gjera det dei kunne for å hjelpa. Slik kan vi sjå Guds fingeravtrykk – midt i katastrofen.

Johannes Morken er redaktør i Stefanusalliansen.

Straffbar gudsvilje?

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene, skriver Sambåndet på lederplass.

Stortinget skal i høst, med utgangspunkt i et representantforslag fra Arbeiderpartiet (Ap), ta stilling til om «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» skal inkluderes i straffelovbestemmelsene om «hatefull ytring». Hensikten er å beskytte «transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger». Når dette leses, har ImF-ledelsen – på oppfordring – deltatt i en digital høring på Stortinget om lovforslaget.

Transpersoner identifiserer seg som det motsatte kjønn eller føler seg verken som mann eller kvinne. Denne problemstillingen synes for øvrig heller ikke ukjent for Bibelen, jf. 5. Mos 22,5 om manns- og kvinneklær og Jesu ord i Matt 19,12 om «gjeldinger som er født slik av mors liv».

Verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer

La det være klart at verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer. Men slik forslaget til paragraf 185 i straffeloven nå ligger, vil det bli straffbart å «fremme ringeakt» overfor transpersoner. Spørsmålet er hva som kan bli funnet å falle inn under et slikt tøyelig begrep.

Fra utlandet vet vi eksempelvis at J.K. Rowling, kjent som forfatter av bøkene om Harry Potter, ble utsatt for voldsomme verbale protester og boikott-trusler da hun tillot seg å kommentere uttrykket «menstruerende personer» ved å antyde at man tidligere beskrev personer som menstruerer, som kvinner. Maya Forstater mistet jobben sin fordi hun gav uttrykk for et syn om at mennesker ikke kan endre sitt biologiske kjønn. Fra eget land, i en debatt om lovforslaget på Dagsnytt Atten, kunne en av forslagsstillerne fra Ap ikke svare klart på om det ville bli betraktet som straffbar sjikane å lese opp eksempelvis 3. Mos 18,22, som beskriver homofile handlinger som «avskyelig».

Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold

Generelt mener vi det er prinsipielt betenkelig å ha et forbud mot «hatefull ytring», fordi staten da opptrer som en smaksdommer. Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold. I denne spesielle saken mener vi at også trosfriheten kan trues. Bibelens utgangspunkt er at mennesket er skapt til mann og kvinne og med henholdsvis mannlige og kvinnelige trekk. Dette er sentralt for forholdet mellom Gud og mennesker og dermed for et kristent menneskesyn og verdensbilde. Tokjønnsmodellen har da også vært grunnleggende for samfunnet. Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene. 

Ei utvida tilsynsteneste

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta, skriv Sambåndet på leiarplass.

Kva tenkjer du når du høyrer ord som «tilsyn» eller «tilsynsmann»? Vi vil tru at mange får assosiasjonar til offentlege instansar som t.d. Biltilsynet: «Sukk, no er eg kalla inn til kontroll igjen.» Liknande tankar får vi om omgrepet «underordning». Det er ord som står i vår Bibel (også dei nyaste omsettingane), men vert farga av kva som pregar modernistisk tenking.

Tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja får ikkje avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste

Når vi Sambåndet løfter fram tema som leiarskap og tilsyn, trur vi det er mest tenleg å fylle dei omgrepa som er brukt i Bibelen, med eit godt innhald, i staden for å etablere nye omgrep som er lausrive frå bibel-omsettingane våre. Eit anna viktig poeng er at tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja ikkje får avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste. Vi har masse å lære av andre, på godt og vondt, men vi skal ha fridom til å forme noko som er tenleg for vår samanheng.

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta. Den teologiske og læremessige rettleiinga har vore ein sentral og viktig del av dette, og må vere det framleis. Mange forkynnarar og organisasjonsleiarar har i praksis stått i slik verdifull teneste gjennom heile vår historie, både gjennom forkynning og samtalar med lokale leiarar.

Men ved sida av dette har det vekse fram behov for ulik form for hjelp i forsamlingsarbeidet. Vi kan nemne konfliktløysing, gjennomføring av gravferd og andre ordningar, læringsfellesskap, arbeidsrettleiing for tilsette, opplæring i planting av nye fellesskap, handtering av krenkingar, naturleg forsamlingsutvikling osb. Lista kan gjerast lang, og nye behov vil dukke opp. Poenget er at forsamlingane har ulike behov, og dei behova er ikkje isolert frå andre fagfelt.

Vi treng å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse

Derfor treng vi å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse. I eit slikt tilsyn står ein i kontinuerleg relasjon til forsamlingane, ikkje berre når noko blir vanskeleg, og det kan hjelpe oss til ei positiv forståing av tilsyn som noko fundamentalt viktig for at forsamlingane skal utvikle seg i ei positiv retning.

Våre søsterorganisasjonar Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon har også arbeidd med denne tematikken, og viktige prosessar står framfor oss alle. Av fleire grunnar, ikkje minst fordi fleire forsamlingar no er innmelde i fleire organisasjonar, treng vi å samtale godt saman for byggje ei teneste som opplevast som relevant og tenleg.

FALSK: Læren som fikk vokse fram rundt Åsa Waldau, var falsk, skriver Petter Olsen. Den tidligere pastoren er her fotografert på en bokmesse i Gøteborg i 2007. Kilde: Hannibal/Wikimedia Commons 

Det som gikk galt i Knutby

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Dokumentarserien om menigheten Knutby Filadelfia viser med all tydelighet hvor galt det går når noen mener de har en høyere autoritet inn for Gud enn sine brødre og søstre i troen.

Etter at de seks episodene av den svenske dokumentaren «Drap i Knutby» ble gjort tilgjengelig på NRKs nettspiller, har flere kommentert den. Jeg må nesten beundre hvordan de synes å klare å holde en saklig distanse til de avsindige forholdene som beskrives i menigheten.

Tanken meldte seg om at de aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan

Selv må jeg innrømme at raseriet veltet fram i meg, og at tanken meldte seg om at de som kalte seg pastorer og ledere i denne menigheten, aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan.

Knutby Filadelfia var en del av den svenske pinsebevegelsen til den ble kastet ut. Det kan ikke være mulig å komme lengre bort fra menigheten i Bibelen (Åp 3,7–13) som den utvilsomt har hentet navnet sitt fra, enn slik det utviklet seg i Knutby. «Filadelfia» betyr «broderkjærlighet»!

Ingen nålevende mennesker har en høyere rang inn for Gud enn andre, og ingen er hevet over kritikk

Hovedproblemet slik jeg ser det, er det jeg innledet med. Noen mennesker tiltok seg og/eller fikk en høyere rang inn for Gud enn resten av menigheten. La oss slå det ettertrykkelig fast med én gang: Etter at apostlene vi leser om i Bibelen, døde, finnes det ingen slike mennesker. Vi står alle like foran Guds trone.

Jeg opprøres alltid sterkt når kristne som har fått lederansvar, mener seg hevet over kritikk, slik det også var tilfelle i Knutby. Ingen mennesker er i en slik posisjon heller – uansett hvilken tittel de har. Hvordan kan det finnes noen slike blant oss i dag når ikke en gang Paulus, som har apostolisk autoritet, mente dette om seg selv?

Når apostelen reiser fra Tessalonika til Berøa, forteller Lukas dette om de som var i jødenes synagoge i Berøa: «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika.» Hvorfor? Jo, Lukas forklarer: «De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17,11).

Granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall

I Knutby tok nok menighetslemmene imot det som ble forkynt dem. Mange også med «all godvilje». Men den like viktige granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall. Den læren som fikk vokse fram – om at Åsa Waldau var «himmelens dronning» og den personifiserte Kristi brud, har ingenting med Ordet å gjøre.

Jeg vet ikke om vranglærerne i Knutby i det hele tatt var klar over at uttrykket «himmelens dronning» faktisk er brukt i Bibelen, i Jer 7,18. Der handler det om en hedensk fruktbarhetsgudinne – kanskje ikke så ueffent med tanke på det ryggesløse seksuallivet noen av pastorene i Knutby mente seg berettiget til – og har ingenting med Kristi brud å gjøre.

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8: «… selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Paulus er så ydmyk på egne vegne at han altså ikke utelukker at han selv eller hans medarbeidere, kan komme på avveie. Hvor var denne ydmykheten blant lederskapet i Knutby? Ikke en gang enn engel fra himmelen er verdt å lytte til om han kommer med et budskap som strider med det åpenbarte gudsordet, utdyper Paulus. Det er simpelthen ikke mulig å si det sterkere.

Gjennom profeten Jesaja sier Gud til Israelsfolket at «din skaper er din ektemann» (54,5). Overfor korinterne understreker Paulus at «jeg har jo forlovet dere med én mann for å fremstille en ren jomfru for Kristus.» (11,2; jf. Ef 5,32). Kristi brud er Guds folk – alle dem som har tatt imot budskapet om frelsen i Kristus.

Lederskapet i Knutby anså seg for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære

Filadelfia-menigheten i Lydia mottar ingen kritikk. «… du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn», formidler apostelen Johannes til det som kanskje var menighetens tilsynsmann. Lederskapet i Knutby anså seg derimot for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære. Menighetslemmene ble satt ut av stand til å bruke den gudgitte forstanden som Jesus understreker at vi skal elske Gud med (Matt 22,37), og flere av dem ble drevet til randen av selvmord.

Som protestanter anklages vi ofte for å være altfor individualistiske, og at det er viktig å tro sammen med noen. Det skal vi ikke avvise. «Ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», påpeker Peter (2. Pet 1,20). Det er dessuten grunn til å tenke at den kristne kirke gjennom 2000 år med overleveringer har en forståelse av Skriften som det er verdt å kalibrere egen tolking og forståelse opp mot.

Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv

Men samtidig er Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv. Det er et soleklart brudd med det forbildet Berøa, er for oss.

Som mine saklige yrkesbrødre påpekte, bør ingen av oss heller tenke at noe lignende det som skjedde i Knutby, ikke kan skje andre steder. Hvordan unngå det? Ved at hver enkelt følger Berøa-prinsippet og har kontakt med kristne utenfor egen sammenheng, og at pastorer og andre ledere i forsamlingen vedkjenner seg et åndelig tilsyn. Aldri mer Knutby!

UFØDT LIV: Kan vi komme i kontakt med og nå inn til de kvinnene som finner ut at de er gravid med det de opplever som et uønsket barn? ILLUSTRASJONSFOTO: JOSH BEAN, UNSPLASH

Det gjelder livet

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR "Bryr du deg ikke om at vi går under?", lød ropet til Jesus fra rystede disipler. Bryr du og jeg oss om mødrene til 11.726 synkende barn i mors liv?

11.726. Et tall av mange som svirrer forbi oss, og som kunne ha stått for så mange ting. I dette tilfellet er det altså uttrykk for hvor mange svangerskapsavbrudd som skjedde i Norge i fjor. Det ville også vært riktig å si at tallet representerer litt flere enn innbyggertallet i Hammerfest kommune i Troms og Finnmark og litt færre enn de som bor i Sogndal kommune i Vestland – begge så vidt blant de 100 mest folkerike kommunene i landet. 

Deja vu

Det blir kanskje mer håndgripelig når vi setter det i perspektiv på denne måten. Men likevel; går det inn på oss? Berøres vi som kristne av dette – her vi «tross alt lever i 2020»? Jeg tar meg selv med, for spørsmålet – som vi så ofte hører og sier fra talerstolen – gjelder minst like mye meg selv som alle andre.

Jeg fikk en følelse av skamfull unnfallenhet

På en samling jeg var på nylig, lot initiativtakeren alvoret synke ned i oss. Jeg fikk en følelse jeg hadde hatt før, nærmere bestemt da jeg i mars 2014 var blant dem som fikk se filmen om Børre Knudsen sammen med Knudsen selv – en følelse av skamfull unnfallenhet. Samtidig – som en av de andre mannlig deltakerne på samlingen sa det – i hvor stor grad har jeg, som mann, legitimitet til å uttale meg i dette spørsmålet?

Det er jo det dette dreier seg om – et ufødt liv i mammas mage     

«Svangerskapsavbrudd», «abort». Det er begrepene som oftest benyttes. Skal vi virkelig trø til som konservative kristne, kaller vi det for «fosterdrap». På samlingen snakket vi i stedet om «ufødte barn» eller «uønskede barn». For det er jo det dette dreier seg om – et ufødt liv i mammas mage.

Filter

Vi snakket om fortvilelsen over å oppleve at det nesten er umulig å nå inn til folk med det vi virkelig ønsker å formidle om dette tabubelagte temaet, umulig å kommunisere at vi er motivert av kjærlighet til både mor og barn når man ønsker å få fram alternativ til å ta det gryende – uønskede – livet bort. Hvorfor oppfattes vi i stedet som dømmende?

Hvorfor oppfattes vi som dømmende?

Jeg har lært at når vi formidler noe, er vi en sender av et budskap der den vi henvender oss til, er mottakeren. Problemet er at budskapet må gå et stykke vei før det tas inn av øyne og ører. Dette veistykket kan vi kalle «støy» eller et filter, og det påvirker hvordan budskapet oppfattes av hjerne og hjerte hos mottakeren.

Rettigheter og holdninger

Hva består støyen eller filteret av når vi snakker om uønskede barn? Helt sikkert mange ting, og allerede her kan vi bli oppfattet annerledes enn vi ønsker. Men jeg tror at trenden i samfunnet der man blir stadig mer opptatt av å definere ting som rettigheter som man i neste omgang blir diskriminert i relasjon til dersom man ikke får dem innfridd, utgjør en viktig del av dette filteret. Det har blitt en rettighet – et gode – å ta bort et ufødt menneskeliv. Å fremme alternativer oppfattes dermed som et forsøk på å frata den gravide kvinnen denne rettigheten.

Vi som konservative kristne må ta et oppgjør med holdninger til alenemødre

En annen og minst like viktig del av filteret, er at særlig vi som godt voksne konservative kristne, må ta et oppgjør med holdninger til alenemødre. Klarer vi å legge mer vekt på at kvinnen har valgt å gi liv til et barn, skapt av Gud, enn på omstendighetene rundt unnfangelsen? Det må vi klare! 

Reduksjon

Som det ble påpekt på samlingen jeg stadig refererer til, er det et mål for myndighetene å forebygge uønskede svangerskap, og man setter inn tiltak for å redusere antallet. Faktisk har antallet aborter gått ned helt siden 2008, og tallet for 2019 er det laveste som er registrert i Norge.

11.726 er like mange som det bor folk i en av de 100 mest folkerike kommunene i Norge

Men likevel, altså. Selv det laveste antallet uønskede barn i løpet av et år – 11.726 – er like mange som det bor folk i en av de 100 mest folkerike kommunene i Norge. Det er ufødte mennesker, skapt av Gud.  

Kan vi gjøre noe med dette? Kan vi komme i kontakt med og nå inn til de kvinnene som finner ut at de er gravid med det de opplever som et uønsket barn? Spørsmålet lød inntrengende på samlingen. Barmhjertighetsveien ble anbefalt snarere enn eksempelvis lovveien. Det tror jeg er klokt. 

Tiltak før graviditet

Om de tiltakene som myndighetene setter inn, skriver Folkehelseinstituttet (FHI) dette: «Tiltaka gjeld fyrst og fremst å auka kunnskapen om kropp og seksualitet og betre tilgang til dei tenestene som er nødvendige for å ha eit godt og trygt seksualliv. I det ligg det mellom anna undervisning om kropp og seksualitet, lett tilgang til prevensjon, reseptfri naudprevensjon, og føreskrivingsrett av hormonell prevensjon til jordmødrer og helsesøstrer.» 

Kan vi gjøre noe når kvinnen er blitt gravid med et barn hun oppfatter som uønsket? Er det da noe alternativ til abort? I dagens samfunn synes det å være en stadig mer fremmed tanke

Felles for alle disse tiltakene er at de retter seg mot tiden før det uønskede svangerskapet er et faktum. Er det mulig å tanke seg at man kan gjøre noe når kvinnen er blitt gravid med et barn hun oppfatter som uønsket? Er det da noe alternativ til abort? I dagens samfunn synes det å være en stadig mer fremmed, til og med provoserende, tanke – og da tror jeg vi er tilbake i rettighetsdiskusjonen og -tenkningen.

Paradoks

I Norge fødes det i dag for få barn til å opprettholde befolkningen – noe som har vært tema i statsministerens nyttårstale. Samtidig står mange fram som uønsket barnløse, og man har fått gjennomslag for at man i større grad enn før skal kunne få barn ved hjelp av omstridt bioteknologi. Er det ikke da et paradoks at 11.726 barn ikke ble født i 2019? Ifølge FHI ble 83,1 prosent av alle selvbestemte svangerskapsavbrudd i Norge i fjor utført før 9. uke. Påvist alvorlig sykdom hos fosteret kan da vanskelig være en grunn. 

Spørsmålet må være hvordan kvinner som opplever seg gravid med et uønsket barn, likevel kan fullføre svangerskapet og la barnet bli født

Spørsmålet må være hvordan kvinner som opplever seg gravid med et uønsket barn, likevel kan fullføre svangerskapet og la barnet bli født. For mange kan det handle om økonomi, om utstyr, om et hjelpende og støttende nettverk. Kan vi som kristne komme i en posisjon der vi kan stille opp her? Kan vi våge å tenke tanken? Ressurser er det i alle fall ikke mangel på.

Adopsjon

På samlingen jeg deltok på, ble tanken sådd om at for noen gravide kan adopsjon være et alternativ til å avbryte. Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet blir noen få barn i Norge hvert år adoptert bort etter ønske fra de biologiske foreldrene. Men de siste årene har det dreid seg om færre enn ti barn i året. Sett opp mot tallet på 11.726 barn som ikke fikk oppleve livet, er det veldig få. For mange av oss vil det være et betydelig lengre lerret å bleke enn eksempelvis å støtte økonomisk. Men kanskje for noen?

Det er langt lettere å skrive det enn å ta det inn over seg

Noen har gjort noe. På Jørpeland finnes foreningen I mammas mage, med avdeling også på Jæren, som ønsker å være til hjelp for kvinner som opplever det som vanskelig å ha blitt gravid. Her er det mulig å bidra, eksempelvis økonomisk eller som «reservebestemor». 

Jeg skal være den første til å innrømme at det er langt lettere å skrive det enn å ta det inn over seg: Til sjuende og sist tror jeg det handler om hvorvidt vi – du og jeg – bryr oss om at 11.726 barn ikke får muligheten til å leve det livet Gud hadde tenkt dem til.  

På oppfordring fra Dagen-redaksjonen er innlegget også publisert i Dagen og på dagen.no 02.09.20.

BERGEN: Flere førsteårselever startet på Danielsen videregående skole i år enn i fjor. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Kristne skoler står støtt

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det lover godt for kristne skoler at antall førsteårselever ved Danielsen videregående skole øker nettopp i år.

Som sambåndet.no meldte tirsdag 18. august, er det i høst 175 elever som startet på første året (VG1) ved den delvis ImF-eide skolen i Bergen sentrum. Det representerer en økning på nesten 13 prosent sammenlignet med starten av skoleåret 2019/20 (155 VG1-elever). Antall førsteårselever er særlig viktig fordi det gir et naturlig rekrutteringsgrunnlag for VG2 og VG3.

Rektor Birger Danielsen understreker at «ett år er ikke en trend», og at det har gått både opp og ned de siste fem årene. Går man ti år tilbake i tid, var ca. 180 VG1-elever vanlig.

Mediestorm

Likevel er det ikke i hvilket som helst år at tallene peker oppover sammenlignet med fjoråret. I desember 2019 og januar 2020 var Danielsen videregående skole gjenstand for en mediestorm fra Bergensavisen, en nummer to-avis i Vestlandets hovedstad med ca. 24.000 abonnenter. Store nyhetsoppslag og meningsbærende artikler framstilte verdigrunnlaget til Danielsen-skolene på en svært negativ måte, særlig det klassisk kristne synet på at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne.

«Homofile lærere er uønsket», lød den første overskriften, som også var hovedoppslag på førstesiden. De resterende artiklene og kommentarene hadde en «dramaturgi» der det åpenbare målet var å få lokale og nasjonale politikere til å stemple ekteskapssynet som skadelig og ulovlig, og at skolene i neste omgang skulle miste offentlig støtte. Dette lyktes man dårlig med fra sentralt hold ettersom Danielsen-skolenes verdigrunnlag er grunnlagt på menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet på. Avisen lette også opp tidligere elever som man oppfattet hadde noe negativt å si om skolen.

Valg

Alt dette skjedde altså i en tid der mange skoleelever og deres foreldre skulle ta valget fram mot 1. mars om hvilken videregående skole man skulle satse på. I tillegg – og tilsynelatende uavhengig av skriveriene i Bergen – brøt det i januar og februar løs en lignende mediestorm i forbindelse med ImF-eide Sjøholt folkehøgskole på Sunnmøre. Vinklingene og «dramaturgien» fra lokale og regionale medier på Sunnmøre og Nordmøre var til forveksling lik, og her grep også riksdekkende medier tak i saken i beste sendetid. Svaret fra kulturministeren på et spørsmål fra en stortingsrepresentant, bekreftet at det verdigrunnlag og praksis blant annet Danielsen-skolene har, er i tråd med lovverket. 

Jeg velger å tro at dette vitner om elever og foreldre som er bevisst på hva de vil, og at de klarer å skille klinten fra hveten når det gjelder offentlig omtale som har en tydelig agenda

Man skulle kanskje tro at alt dette hadde påvirket søkningen til skoleåret 2020/21 negativt, men når det gjelder de videregående skolene som har ImF inne på eiersiden, virker det altså ikke slik. Elevtallet ved KVS Lyngdal og Framnes kristne vidaregåande skule er grovt sett stabilt sammenlignet med fjoråret. At KVS Bygland ikke nådde måltallet på 60 elever er mest sannsynlig også upåvirket av medieoppmerksomheten i Vestland og Møre og Romsdal. Ved Danielsen videregående skole har det i tillegg også vært god søkning til utlyste lærerstillinger foran dette skoleåret.

Jeg velger å tro at dette vitner om elever og foreldre som er bevisst på hva de vil, og at de klarer å skille klinten fra hveten når det gjelder offentlig omtale som har en tydelig agenda. Det er et tegn på at kristne skoler med et klassisk kristent verdigrunnlag har en grunnfestet plass både i folks bevissthet og som en naturlig del av det samlede undervisningstilbudet. Selv om en slik bekreftelse ikke nødvendigvis kommer overraskende, er det grunn til å glede seg over den.

Les også: Ekteskap på skolebenken.            

KORONA: Fra regjeringens pressekonferanse på NRK1 fredag 14. august kl. 14. ILLUSTRASJON: Skjermbilde

Til å grine av

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Vi har grunn til å være takknemlig for at vi lever i et samfunn der øvrigheten - etter evne - vil oss vel.

Med årene er jeg blitt noe sentimental, og det skal ikke så mye til før jeg merker at tårekanalen truer med å fylles. At dette skulle utløses av å se helseminister Bent Høie eller andre øvrighetspersoner på fjernsyn, hadde jeg imidlertid ikke trodd. Da jeg enda en gang ble brakt i denne sinnsstemningen av å følge fredagens pressekonferanse om bruk av munnbind, kom jeg til å tenke på de egentlig ganske vanskelige ordene i Rom 13. (Jo da, slik var det!)

Øvrigheten

På debattsidene i avisen Dagen i sommer har det vært en omfattende meningsutveksling om hvorvidt deler av kritikken som er reist mot den nåværende amerikanske presidenten, er et brudd med Pauli budskap til Romermenigheten om å være lydig mot øvrigheten. Akkurat dette vil jeg la ligge nå, men jeg vil inn på en litt annen side av det Paulus skriver i Rom 13,1-7. «For den» – øvrigheten – (…) er til gagn for deg», påpeker apostelen i v. 4. 

Det er her min takknemlighet kommer inn. Jeg tror de fleste av oss vil si, uavhengig av vår holdning til de partier som akkurat nå sitter med regjeringsmakten, at statsminister Erna Solbergs utvalgte har – etter beste evne – opptrådt til gagn for oss medborgere i den ekstraordinære situasjonen som vi befinner oss i. «Så flott», tenkte jeg – og lot tankene gå til eksempelvis regjeringen i Libanon. Den gikk av i skam denne uken etter at den – ved inkompetanse og passivitet – etter alt å dømme hadde betydelig skyld i den dødbringende eksplosjonen i hovedstaden Beirut.

Ordning

Romermenigheten opplevde en øvrighet, under ledelse av keiser Nero, som forfulgte dem på bestialsk vis. Hva måtte ikke de tenke da de første gangen ble kjent med dette avsnittet i lærebrevet fra Paulus! At det skal finnes myndigheter i et samfunn er en «Guds ordning», påpeker apostelen i v. 2. Det er selve ordningen som er innsatt av Gud, og hensikten er å hindre kaos. Hver og en borger, kristne som ikke-kristne – må derfor underordne seg skiftende myndigheter.  

Det er selve ordningen som er innsatt av Gud, og hensikten er å hindre kaos

«Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den», skriver Paulus i v. 3. Paulus maler et bilde av øvrigheten slik den fungerer etter sin gudgitte idé. Vår lydighet er begrenset av at staten ikke går ut over sitt myndighetsområde, og at øvrigheten følger Guds målestokk for hva som er rett og galt. Myndighetene skal representere en rettsstat (v. 2) som fremmer det gode og hindrer det onde. «Derfor», fortsetter Paulus, «betaler dere jo også skatt (v. 6).

Står til ansvar

Dersom myndighetene opptrer på motsatt vis, og fremmer det onde, må en kristen adlyde Gud fremfor øvrigheten (Apg 5,29). For øvrigheten står til ansvar for Gud (Joh 19,11). 

Nå er heller ikke Bent Høie eller norske myndigheter generelt hevet over kritikk, lang derifra, verken på lovgivende eller utøvende nivå – ei heller fra undertegnede. Men jeg mener at ikke minst koronapandemien viser en grunnleggende vilje og ønske om å være til gagn. Ikke alle lands innbyggere har like stor grunn til å si det samme. 

Slik kan man altså komme til å tenke – mens man holder tårekjertelen i sjakk «i disse koronatider». 

MODNING: "Det handlar ikkje om å forsvara Gud, men om å setja seg inn i samanhengane i Bibelen. Jesus legg vekt på å «elska Herren din Gud (…) av alt ditt vit» (Matteus 22,37). Dette er òg ein veg til modning og det å bli vaksen", skriv Petter Olsen. (Biletet er tatt i ein annan samanheng og er her brukt som illustrasjonsfoto.)

Ein annan veg til refleksjon

/0 Kommentarer/i , , /av

DEBATT Ein må ikkje seia farvel til eit konservativt kristent verdsbilete for å vera reflektert, Emil André Erstad.

I BT 30. juli skriv den tidlegare KrF-rådgivaren om det «å skifta meining, bli vaksen og mindre skråsikker», som har gjort at han har funne eit samfunn der lyset har fått sleppa inn.

Erstad kjem med ei slags syndsvedkjenning: Han «levde stereotypien av kristenkonservativ mørkemann fullt ut.» Han eksemplifiserer med at han var oppteken av at livet har to utgongar, at abort i utgangspunktet burde vera forbode, at homofilt samliv er synd, og at alkohol er negativt.  

Ureflektert

Kva Erstad meiner med at han «levde stereotypien» er ikkje heilt enkelt å forstå. Ifølgje Store norske leksikon tyder dette uttrykket «en generalisert forestilling om hvordan en bestemt gruppe mennesker er». Er det nettopp ei slik «generalisert forestilling» ingresspoenget om å «la mørkemenn få sjå lyset», ber preg av?

I alle fall skriv Erstad rett ut at han var ureflektert. No, derimot, når han har kasta av seg «mørkemannen» til fordel for «skepsis», «perspektiv, spørsmål og undering», er alt vorte så mykje betre.

Eg hugsar då eg og andre i den indremisjonskonteksten Erstad omtalar som «snever», var invitert til ein fagdag der lærde teologar skulle opplysa oss om det dei meinte var Bibelen sin manglande historisitet. Til overrasking for desse sto ein akademisk likemann fram og sa det motsette. Om temaformuleringa «Skriftsynet i endring – fra lekmann til akademiker» hadde førsteamanuensen dette å seia: «Eg har ikkje endra meg så mykje dei siste 40 åra.» Ved eit anna høve gjorde ein teologiprofessor det klart at han ikkje har funne grunn til å endra det bibelsynet han fekk med seg frå bedehuset.

Modning 

Poenget mitt er at det finst ein annan veg enn den Erstad synest å ha valt. I staden for å opphøga tvil og undring til eit ideal, er det mogleg å «veksa i nåden og i kjennskapen til vår Herre og frelsar Jesus Kristus», slik Peter skriv i sitt andre brev i Bibelen. Skal ein oppnå det, er det naudsynt å lesa og studera Bibelen i samanheng, slik mellom anna dei to nemnde og respekterte  bedehusakademikarane hadde gjort. Det handlar ikkje om å forsvara Gud, men om å setja seg inn i samanhengane i Bibelen. Jesus legg vekt på å «elska Herren din Gud (…) av alt ditt vit» (Matteus 22,37). Dette er òg ein veg til modning og det å bli vaksen.

Emil André Erstad gir ikkje innrykk av å ha tenkt på at ei samanhengande lesing og utlegging av Bibelen kanskje kunne gi han vegleiing i dei spørsmåla han møtte på

Emil André Erstad gir ikkje innrykk av å ha tenkt på at ei samanhengande lesing og utlegging av Bibelen kanskje kunne gi han vegleiing i dei spørsmåla han møtte på. «Livet gir erfaring, og mangfald argumenterer for seg sjølv», skriv han. Om me ser på dette som ei prinsipiell utsegn, spør eg meg kor reflektert ei slik tilnærming er.

Utestenging

Erstad meiner han no er på veg «til eit samfunn der det å skifte meining er heilt greitt og ufarleg og fint. Til ein stad der alle ikkje treng å ha alle svar om alt. Der folk som trur ulike ting, kan snakke fint og sakleg og roleg saman om dei vanskelegaste spørsmåla i livet.» Om han verkeleg opplever dagens sekulær-progressive samfunn slik, finn eg det vanskeleg å kalla det reflektert. Det skulle vera nok å minna om transdebatt og omseggripande utestengingskultur.

Er sprekkene i det sjølverklærte nye verdsbiletet ditt store nok til å sjå dette, Emil André Erstad, eller er du like skråsikker no som du seier du var før?    

Først publisert i Bergens Tidende (bt.no) søndag morgon 02.08.20.

På Facebook-profilen min kom det en hel del respons på innlegget. 

Mindre Krik

/0 Kommentarer/i , , /av

Flere skoler vil trolig gå mot en svakere kobling til Krik enn slik det har vært, skriver Sambåndet på lederplass.

Kristen idrettskontakt (Krik) har holdt seg akkurat innenfor grensen til å unngå et direkte brudd i samarbeidet med skoleeierne ImF, NLM og Normisjon. Slik må vi tolke reaksjonene som er kommet etter at Krik nå har tatt ett skritt videre i arbeidet med å definere konsekvensene av vedtaket fra i fjor høst om at frivillige leirledere i Krik kan være samboere eller homofilt samlevende.  

Ifølge landsstyrevedtak 25. mai skal «verdidokumentet alltid bli vektlagt i sin helhet når noen skal ansettes i Krik, og særlig i stillinger som innehar lære- og undervisningsansvar». Om samlivsetikk sier verdidokumentet at «Krik løfter opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet».  

Generalsekretær-stillingen anses å ha et «lære- og undervisningsansvar». Prestestillingen og den ansvarlige for leirvirksomheten kan også bli plassert i denne kategorien. Ifølge Dagen har Krik også signalisert at de ikke vil benytte forkynnere som lærer i strid med verdidokumentet i samlivsetikken. Ellers presiserer generalsekretær Silje Bjørndal at de vil vurdere hvilke forventninger de skal stille ut fra stillingens formål, noe som også er et krav i likestillings- og diskrimineringsloven. Samboere og homofilt samlevende kan bli ansatt i andre typer stillinger enn de nevnte.  

Likheten mellom Krik og misjonsorganisasjonene i denne saken er at man må oppfylle lovens kriterier for i det hele tatt å kunne ha forventninger til ansattes samlivsform. Ulikheten – og det vi vil anse som svakheten til Krik – er at den ovenfor siterte formuleringen om ekteskapet er mindre presis og mindre forpliktende enn bedehusorganisasjonenes ordlyd. Hvilken konkret forpliktelse for Krik ligger det i å «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne»? Hvor tydelig veiledning kan man forvente at Krik gir ut fra en slik formulering? Hvor snevert vil «lære- og undervisningsansvar» kunne bli definert?

Bildøy bibelskole synes å mene at den har lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor  

Ekteskapsdiskusjonen i Krik startet allerede høsten 2018. Både ImF og NLM har vært tydelige på at fjorårets kulminering i landsstyre og påfølgende landsmøte og avklaringene rundt denne, har svekket samarbeidet med Krik. At ImF-eide Bildøy bibelskole allerede i søknad om ny læreplan datert februar 2019 fjernet Krik-navnet fra idrettslinja – uten at det innebar et formelt brudd – tyder på at skolen mener å ha lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor.

UTDANNING: Diskusjonen om en norsk universitetsutdanning for imamer, eksempelvis her ved Universitetet i Oslo, har perspektiver over seg, mener redaktør Petter Olsen. FOTO: Hirotomo t/Wikimedia Commons

Når staten vil bli alt i alle

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Av og til kan man finne støtte for egne tanker fra uventet hold.

Jeg har funnet fram noen avisutklipp fra senhøsten 2019. På Verdidebatt 4. oktober tok Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda, til orde for universitetsutdanning for imamer i Norge. (Heng med, jeg kommer til poenget etter hvert!)

Institusjonalisert islam

Gjennom en slik utdanning skal imamene eksempelvis lære seg kildekritikk og kontekstualisering (å sette ting inn i en større sammenheng, min anm.). Imamene skal settes i stand til å «gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon». Muslimer som lever i Skandinavia og Europa, «kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengig av lærde i Midtøsten».

– Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske, norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn, avsluttet Sylo Taraku (all kursivering er min).

– Naivt

Det jeg finner interessant, er Tarakus argumentasjon og – ikke minst – det svaret han fikk fra en annen forfatter, Mohammad Usman Rana. I et innlegg 23. oktober sier Rana seg enig i at «islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer». Men han understreker at «alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk (språklig, min anm.) tradisjon, krever troverdighet».

– Det bør ikke være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene. Å tro at vi skal klare å stable på beina en troverdig imamutdanning ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt, skriver Rana.

Autoritet

Forfatteren og legen viser blant annet til Zaytuna College i California. Det ble opprettet av blant andre en muslimsk tenker og fungerer som en krysning av vestlig akademisk standard og et eget islamsk autorisasjonssystem (Ijazah). Interessant nok er dette universitetet, ifølge Rana, akkreditert i USA. Rana anbefaler et samarbeid med dette og et tilsvarende studiested i Storbritannia, i stedet for å lage en egen imamutdanning i Norge.  

Jeg tar ikke her stilling til behovet for egen imamutdanning eller det konkrete samarbeidsalternativet som Rana viser til. Men jeg leser dialogen mellom Taraku og Rana inn i en allmenn samfunnsutvikling. Der jeg oppfatter at Taraku har et ønske om å bringe islam inn i faste, skandinaviske former og fortolkningsmønstre («institusjonalisert»), slik at brodden i religionen blir mindre, poengterer høyt utdannede Rana at dersom imamer i Norge skal utdannes med legitimitet blant muslimene, må det skje i en form som har autoritet innenfor islam. Hvis ikke vil utdanningen bli oppfattet som «sekulær-progressiv», med andre ord sosialt og politisk fremskrittsvennlig, vurdert etter rent verdslige prinsipper.

Kristendommen er langt på vei ufarliggjort i Norge og mange andre vestlige land

Om vi leser Ranas synspunkter her inn i en større samfunnssammenheng og bytter islam ut med kristendom, kan jeg lett identifisere meg med den muslimske legen og forfatteren. Kristendommen er langt på vei «institusjonalisert», for å bruke Sylo Tarakus uttrykk, eller ufarliggjort, i Norge og mange andre vestlige land. Ikke minst ser vi dette nettopp når det gjelder utdanning – i de harde utfallene mot den menneskerettighetsbeskyttede retten foreldre har til å velge en utdanning for sine barn som samsvarer med deres egen overbevisning. Angrepene på Sjøholt folkehøgskole og Danielsen-skolene er noen eksempler her. Mistenksomheten som rettes mot den lovlig misjonseide og verdibaserte NLA Høgskolen, både fra enkeltansatte og utdanningsmyndigheter, er et annet.  

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt». Lov om endring av juridisk kjønn (2016) søker å fjerne forbindelsen mellom kropp/biologi og kjønn/identitet. Stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Ap ville gå videre og omdefinere hele samfunnsstrukturen i tråd med denne LHBT-ideologien. Gjennom lov om likestilling og diskriminering (2018) presset KrF (!) fram at også familien skulle underlegges statens tanke- og verdisett.

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt»

I årets debatt om ny tros- og livssynslov så vi hvordan Ap kjempet for at religionene skulle tilpasses statens sekulær-progressive ideal for å kunne motta «statsstøtte» (som egentlig er skattefradrag til trossamfunn utenom Den norske kirke). I Dagen 2. juni gjør tidligere redaktør Jon Kvalbein oppmerksom på at revidert straffelov legger opp til å straffe «ringeakt» for blant annet «religion eller livssyn» og «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Sammen med Kvalbein kan vi spørre om en ny blasfemilov snikinnføres og hvilke konsekvenser tolkningen av «ringeakt» kan få for ytrings- og religionsfriheten.

Det er all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare

Når vi nå ikke engang har nevnt ny ekteskapslov (2009) og de nylig vedtatte endringene i bioteknologiloven, er det all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare, og der eksempelvis kristne friskoler umuliggjøres som en juridisk eller praktisk følge.

Jeg mener det er høyst relevant å lese Mohammad Usman Ranas prinsipielle tenkning inn i en slik sammenheng – og dermed ta den på høyeste alvor.  Underlig nok møtte Rana ingen proteststorm. Kan det ha noe med å gjøre at han bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen? 

Også publisert på verdidebatt.no.

Ord og handling

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Er det nok å ha Jesus som forbilde og ikke lytte til hans og hans apostlers ord, spør Sambåndet på lederplass.

Noen teologer synes å mene at dersom man retter oppmerksomheten mot Jesu person og utvalgte deler av hans handlinger, trenger man ikke å lytte til hans – og hans apostlers – ord. Det er en farlig tankegang.

I vinter og vår har det på ny vært debatt i kristenpressen om bibelsyn og bibeltroskap. 4. april er det professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Svein Aage Christoffersen, som skriver i Vårt Land: «Det er (…) ikke bibeltekstene som er Guds ord. Det er Jesus», anfører Christoffersen og viser til Joh 1. Professoren er deretter opptatt av Jesu jordeliv, der Jesus refset religiøse ledere for å være hardhjertet, mens han selv viste medfølelse.

Går vi tilbake til 24. juli 2019, var det professor emeritus ved det samme fakultetet, Halvor Moxnes, som hadde innlegg på trykk: Den norske kirke har slett ikke mistet seg selv, den har tvert imot «kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. (…) kirken skal være ‘en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde’», skrev Moxnes (med henvisning til programmet for Åpen folkekirke).

Christoffersen er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod. Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen

Mens Moxnes’ argumentasjon er forutsigbar, overrasker Christoffersen. Sistnevnte forsøker å snu det som lett kan være del av konservative kristnes argumentasjon, til egen fordel. Når Johannes – med klar referanse til Jesus – sier at «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (1,1), gir jo det Jesu ord en veldig autoritet. Christoffersen ser imidlertid helt bort fra den tanken og er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod (1,14). Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen.

Det underlige er at professorene for det første ikke synes å ha fått med seg at Matteus gjentatte ganger refererer «har dere ikke lest?» fra samtaler Jesus fører (12,3; 12,5; 19,4; 22,31). Jesus selv viser altså nettopp til Ordet. Og for det andre: i møte med mennesker konfronterer Jesus synd. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (vår kursivering), sier Jesus i Matt 9,12–13. Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med.

Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med

«Ikke se på hva jeg gjør, se på hva jeg sier», lyder et uttrykk. Og for noen og enhver av oss er det ofte motstrid mellom ord og handling. Slik er det ikke hos Jesus, og hos ham og de han autoriserte, kan derfor ikke det ene utelukke det andre.