KALL: Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle oss andre, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: ESTHER ANN/UNSPLASH.

Bibelsk underordning i ekteskap 

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR En kristen kvinnes stillferdige overbevisning om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskap, møtes med avvisning. Men en overbevisning som er grunnet på Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære, står seg – ikke minst i møte med motstand.  

I Stavanger Aftenblads magasin 24. april er Sofie Braut en av fire kvinner som intervjues under vignetten «Dei er ikkje A4». Alt etter hvordan man skiller seg ut, kan det fort straffe seg i et samfunn som i vår tid er preget av marxistisk gruppekamp og dermed er på full fart i totalitær retning. 

Selv om det løftes fram i en samleingress for alle de fire intervjuene, er det først mot slutten av selve artikkelen at journalisten kommer inn på Brauts tanker om «ei bibelsk tenestedeling mellom menn og kvinner». Ein ting dette fører med seg for kvinnen fra Time på Jæren, er at «mannen skal vera overhovudet i familien», slik journalisten formulerer det. 

Funksjon

Brauts kloke begrunnelse er sitert slik: «Menn og kvinner er kalla til ulike funksjonar. I vår tid tolkar ein gjerne det som at kristendommen meiner kjønna har ulik verdi, men slik er det ikkje. Når ein er to i eit ekteskap, må den eine ha ein overordna funksjon, elles vil ein ikkje greia å setja ein kurs. Men i Bibelen står det også at mann og kvinna skal underordna seg kvarandre. I dagens maktspråk der det meste handlar om å kjempa om privilegium, kan dette lett mistolkast. Tanken er at mann og kvinne utfyller einannan. Ved å vera ein god leiar skal mannen eigentleg vera ein god tenar. Kvinna skal dermed ikkje vera noko dørmatte.»

2. mai blir saken plukket opp av Vårt Land, og avisen drar i gang en debatt om underordning. I denne artikkelen er det ikke noe poeng for meg å redegjøre for ytringene i en ennå pågående debatt. Sofie Brauts treffende karakteristikk av reaksjonene som «forslitne feministiske klisjear» (Vårt Land 16. mai), gir et inntrykk.

Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning

Men i Dagen (og Vårt Land) 2. juni kommer pastor i Misjonskirken Stavanger, Sten Sørensen, med et innlegg som i større grad vekker interesse. Ulikt de fleste andre går han gjennom relevante skriftsteder på en bibeltro måte og påviser syndefallets negative konsekvenser også for forholdet mellom mann og kvinne.

Til kvinnen, Eva, sa Gud (1. Mos 3,16): «Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Nettopp fordi dette budskapet var en følge av syndefallet, har det – som Sørensen også påpeker – blitt misbrukt og ført til at kvinner har blitt undertrykt opp gjennom historien.  

Gjenopprettelse

Men det pastoren dessverre unnlater å ta med, er at forholdet mellom mann og kvinne gjenopprettes ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse. Kanskje det er derfor Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning i spørsmålet om underordning. Kast et blikk på Joh 6,60f for å se hvor lite Jesus var opptatt av reaksjonene på det han sa!  

I Høysangen 7,10 hører vi den unge kvinnen Sjulammit, som er et bilde på alle kristne, uttale profetisk: «Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu.» (min uthevelse). Dette legger et viktig grunnlag for apostlenes senere tale om underordning.  

Trinitarisk

Tim og Kathy Kellers undervisning om kvinner i tjenesten er blitt avgjørende for min forståelse. Oppsummert kan vi si at de tar utgangspunkt i 1. Kor 11,3: «Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnes hode, men Gud er Kristi hode». Av dette følger det som ekteparet Keller kaller «det trinitariske prinsipp». For det første ser vi her at Kristus har en myndighetsfunksjon i forholdet til mennesker. Men Rom 15,2–3 forteller oss at myndighetsfunksjonen uttrykkes gjennom offertjeneste («For heller ikke Kristus levde seg selv til behag …»).  

Med referanse også til Fil 2,6f ser vi for det andre at Jesus «tok en tjeners skikkelse på seg» selv om han var «i Guds skikkelse». Hode-funksjonen innebærer altså ikke overlegenhet. Jesus tok frivillig på seg en underordnet rolle overfor Gud. 

Likeverdig

Med andre ord innebærer bibelsk lederskap for det første tjenerskap og for det andre frivillig og respektfull underordning mellom likeverdige. I ekteskapet kaller Gud kvinnen til å underordne seg mannen (Ef 5,21f), basert på det trinitariske prinsipp. Mannen kan ikke bruke dette ansvaret til å overstyre for å behage seg selv, men får en myndighet til å skjære gjennom i fastlåste situasjoner. Både kvinnen og mannen må underordne seg Guds kall, og kallet til mannen er å elske sin kone «likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den».

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet 

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle kristne ektefolk.

Først publisert i Sambåndets papirutgave for juni og juli.

GIKK AV: Eva Kristin Hansen (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og Hadia Tajik (Ap) var med på å gjenopprette tillit ved å forlate sine posisjoner, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO ENKELTBILDER: STORTINGET. MONTASJE: SAMBÅNDET

Tilbake til normalen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR At flere rikspolitikere i Norge har forlatt fremstående verv de siste månedene, har på et vis gitt oss tilbake troen på ansvarlighet og et sannhetsbegrep bygd på faktaopplysninger.

Høsten 2021 gikk Kjell Ingolf Ropstad av både som leder for KrF og som statsråd i Erna Solbergs regjering. I november samme år forlot stortingspresidenten, Eva Kristin Hansen (Ap), kongerikets nest høyeste verv. I mars i år var det Hadia Tajik sin tur til å annonsere sin avgang, da fra vervet som statsråd i Støre-regjeringen, senere også fra det valgte vervet som nestleder i Arbeiderpartiet.

Bakgrunnen for avgangene var den såkalte pendlerbolig-saken. Avsløringer i ulike medier reiste tvil om hvorvidt reglene for tildeling av skattefri pendlerbolig var blitt fulgt, og politiet har satt i gang etterforskning i saken. 

I utgangspunktet tok alle tre selv beslutningen om å gå av, og Tajik brukte endog uttrykket å «be om tilgivelse». I et intervju med Egil Svartdahl på TV-Inter 6. februar i år, sa Kjell Ingolf Ropstad at det var «ganske åpenbart for meg at jeg måtte gjøre det» – altså trekke seg som statsråd. Selv om det var fristende å forsøke å bortforklare, innså han at det var «en ganske stor feil jeg egentlig har gjort». Han beskrev det som at han som privilegert politiker ønsket å «utnytte disse ordningene og virkelig få tynt ut».  

Også i dag mener han at pendlerboligsaken var grunn nok til å trekke seg. Som «en av de aller mektigste i landet» måtte han være «et bedre forbilde», sier han. «Jeg feilet, og det måtte jeg ta konsekvensen av. Egentlig er det godt å ta konsekvenser også, innimellom, selv om det var veldig kjipt.» Kjell Ingolf Ropstad vant respekt for ærligheten han viste i dette intervjuet. 

De nevnte avgangene gjorde at tankene mine gikk til en annen politiker, privilegert på et helt annet nivå enn Ropstad, på den andre siden av Atlanterhavet. I løpet av Donald Trumps kampanje for å bli amerikansk president kom det fram en rekke avsløringer som ga god grunn til å stille spørsmål ved hans egnethet og karakter. Men i stedet for å følge medarbeideres råd om å trekke seg, svarte Trump med bagatellisering, avvisning, angrep og en definisjon av «falske nyheter» som han har til felles med Vladimir Putin. Det helt ekstraordinære og svært farlige var at han ble trodd, unnskyldt og heiet videre fram, ikke minst av velgere som tidligere hadde stilt seg under slagordet «Character matters» («personlig karakter har betydning»). 

Mer om dette i denne episoden av podkasten Lydbåndet.

«Jeg kunne ha stått midt på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke ha mistet noen stemmer», sa Trump i januar 2016. Hva han gjorde eller sa var med andre ord irrelevant. Poenget var ikke om noe var riktig eller galt, men at han ville slippe unna med det. 

Per i dag er det vanskelig å se for seg at verken Kjell Ingolf Ropstad, Eva Kristin Hansen eller Hadia Tajik ville ha kunnet bli værende i sine posisjoner om de hadde valgt en slik strategi. Vi får tro at det sier noe positivt om den norske folkesjelen.  

Ropstad fortalte i TV-Inter-intervjuet at han leste i en barnebibel for datteren sin. Da boligsaken sto på som verst, hadde han kommet til historien om Jakob som overtalte broren Esau til å selge ham førstefødselsretten sin (1. Mos 25). Ropstad hadde ellers lagt merke til hvordan også andre av Bibelens helter var feilbarlige mennesker, men at Gud likevel kunne bruke dem.  

Det er det godt for noen og enhver å være oppmerksom på. Likevel finner vi selvsagt også veiledning i Bibelen for en redelig livsførsel. I 2. Mos 18 får Moses gode råd fra sin svigerfar, Jetro (v. 21): «Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti.»  

Kommentarene i Bibelen Ressurs trekker ut fem kvalifikasjoner for disse statstjenestemennene (kjønn er her ikke hovedpoenget): 1. De måtte være dyktige. 2. De måtte frykte Gud ved å kunne vise medynk, ærefrykt, from ydmykhet og moden lydighet. 3. De måtte være troverdige, i samsvar med Guds sinnelag. 4. De måtte være slike som vendte seg bort fra urettferdig vinning, slik at de ikke kunne bestikkes. 5. De skulle inndeles i forhold til ansvar (antall underordnede), med andre ord skulle alle være ansvarlige overfor en annen.  

Meningen med å trekke fram dette, er ikke å hevde at de nevnte samfunnstoppene ikke kan krysse av for noen av disse karaktertrekkene – for det kan de åpenbart. Men de tok en selvvalgt konsekvens på basis av opplysninger som skapte en erkjennelse hos dem.    

«Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred», la Moses’ svigerfar til.

Presisering: Artikkelen er skrevet til aprilnummeret, som hadde deadline 6. april. Den nevner derfor ikke avgangen til Odd Roger Enoksen som ble kjent 9. april. Enoksens avgang hadde for øvrig en annen bakgrunn enn de som er med i artikkelen.

KYIV: Ukrainske soldater og sivile søker beskyttelse under en bro i hovedstaden Kyiv 5. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMONS

Når krig blir personlig 

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Jeg kjenner noen som har stått midt opp i krigen i Ukraina og flyktet fra den. Å se fjernsynsbilder fra krig er ikke det samme lenger. Det er blitt ubehagelig nært.  

Jeg har en god venninne som opprinnelig er fra Ghana, men norsk statsborger. Hennes sønn som er ghanesisk statsborger, studerte i Kharkiv, Ukrainas nest største by, og skulle ta avsluttende eksamen høsten 2022.  

Så bestemte president Vladimir Putin at Russland skulle invadere Ukraina, og min venninnes sønn havnet midt i krigens galskap. Min venninne og jeg snakket med sønnen et par ganger på Whatsapp (en meldingstjeneste man også kan ringe med, red.anm.) og kunne se ham der han sammen med andre hadde søkt dekning i kjelleren i en kirke.  

Midt oppi det hele ventet han på at den ghanesiske ambassaden i Sveits skulle fornye passet hans. Som en nødløsning sendte ambassaden et dokument som fungerer som en nød-ID. Han klarte å komme på toget vekk fra Kharkiv før det virkelig ble harde kamper der.  

Først prøvde han å komme seg over grensen til Ungarn, men da han viste sitt nød-ID, nektet grensevaktene ham å krysse grensen fordi han ikke hadde gyldig pass. Neste forsøk var å krysse grensen til Slovakia. Før han nådde grensen, rådet noen ham til ikke å vise nød-ID, men bare studentkortet og si til grensevaktene at han ikke rakk å få med seg passet. Grensevaktene slapp ham inn i Slovakia, og han reiste videre til Østerrike, hvor han fortsatt er. Der forsøker han å finne ut hva han skal gjøre videre. Universitetet han gikk på og boligblokken han bodde i, er bombet og ødelagt.  

KHARKIV: Russisk bombardement i utkanten av Kharkiv 1. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMON

Plutselig er krig noe mer enn bilder fra steder som er langt borte og av ukjente mennesker som ikke angår meg. Jeg blir absolutt berørt av slike krigsbilder, men nå er det kommet nærmere. Krigen har fått et ansikt. Det betyr også at det blir mer ubehagelig, og jeg blir konfrontert med spørsmål jeg helst vil unnslippe.  

Helst skulle jeg sett at det var enkle svar og løsninger på krigene og de væpnede konfliktene rundt om i verden. Helst skulle det vært som det står på en graffiti i jernbaneundergangen i Sarpsborg: «Tenk om det ble krig, og ingen møtte opp!» Jeg skulle gjerne visst hvem som først sa eller skrev det. Men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Virkeligheten består av sammensatte mennesker som er både det ene og det andre. Vi kan gjøre det som er godt og riktig, og vi kan gjøre det som får alvorlige negative konsekvenser. Den ubehagelige sannheten er at noen tjener store penger på krig og død. Det er ikke sant at alle vil ha fred. For eksempel er våpen- og militærindustrien store og mektige næringer. På verdensbasis blir det brukt store summer på våpen og militær opprustning, og nå vil det bli brukt enda mer på grunn av krigen i Ukraina, penger som kunne vært brukt på å løfte folk opp fra fattigdom og på å løse klima- og naturkrisen vi står midt oppi.

Når en blir angrepet, har en tre muligheter: Å gå i frys, å kjempe eller å flykte. Jesus nevnte et fjerde alternativ – å vende det andre kinnet til. Men kan det være riktig å gjøre det når en blir invadert og okkupert? Å bare la seg herse med og undertrykke er vel feigt? Hvis du går i frys, blir resultatet gjerne at en undertrykker og okkupant kan gjøre hva som helst med deg.

Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral  

Hvis du derimot går til kamp, er ikke det helt uproblematisk heller. Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral. I krig kommer det beste og verste frem i oss mennesker, og vi risikerer å gjøre ting vi aldri ville gjort under normale forhold. Jeg sier «vi», for det er ikke bare fienden som begår grusomheter i krig. En kommer inn i en voldsspiral som baller på seg og blir stadig mer barbarisk. Ser vi på krigen i Ukraina, ba Russlands president Putin i en TV-tale om at atomvåpen-styrkene skulle settes i «kampberedskap». Man kan nesten ikke komme med en mer brutal trussel enn det, for man truer egentlig med å utslette alt liv.  

Alle de som reagerer på krig med å flykte, legger ut på en tøff reise. De risikerer å bli drept og treffe på mennesker som vil utnytte dem. Krysser de en landegrense, er det ikke sikkert at de blir møtt med åpenhet og godhet.  

Ukrainas naboland har åpnet sine armer for de ukrainske flyktningene. Men som eksemplet med min venninnes sønn viser, ser flyktninger fra Ukraina forskjellig ut. På sosiale medier har det vært lagt ut flere videoer som viser afrikanske studenter som blir nektet å komme om bord på tog og hindret av ukrainske grensevakter i å krysse grensen, fordi de er afrikanere. Hvordan blir de tatt imot av nabolandene? Noe annet som også kommer frem i eksemplet med min venninnes sønn, er dette med ID. I en fluktsituasjon er det helt avgjørende å ha gyldig ID. Har du ikke det med deg, kan du få alvorlig trøbbel, men du har like stort behov for sikkerhet som de som har passet i orden.  

Krig stiller oss altså overfor vanskelig etiske dilemma og valg, som det ikke fins noen enkle svar på. Å være konsekvent pasifist er ikke lett. Det som står på graffitien i Sarpsborg, er naivt, men det er kanskje også naivt å tro at vi kan få fred uten at folk nekter å møte opp til krigen. Om det virkelig er fred vi vil ha.

Skrevet til Sambåndets marsutgave, som gikk i trykken 16.03.22. 

FRIHET: Er det revolusjon som skal skape frihet, her i symbolsk skikkelse av en kvinne som leder an i den andre franske revolusjon i 1830, eller er det håpet vi har i Jesus Kristus og det kommende gudsriket? For en kristen er svaret klart, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Den frigjørende sannheten

/0 Kommentarer/i , , /av

BAKGRUNN Når vi skal bekjempe undertrykkelse og urettferdighet, må vi gjøre det ut fra et bibelsk perspektiv, der alle mennesker er i samme kategori.

Dette er den tredje Synspunkt-artikkelen der vi ser på identitetspolitikken, som er styrende for mye av den offentlige debatten i dag. Utgangspunktet er et seminar jeg deltok på, med Stefan Gustavsson. Den svenske trosforsvareren anbefaler å tenke i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. De to første var vi innom i nr. 12/21 og 1/22. I denne siste artikkelen skal vi se på det evangeliske perspektivet i møte med identitetspolitikken.

I første artikkel konstaterte vi at politikk i dette tankesettet betraktes som selve frelseren. Også fra et kristent ståsted er politikk viktig, men som kristne ønsker vi å skille mellom den politiske sfæren og den personlige. I Bibelen finner vi et verdensbilde og en etikk og ulike perspektiver vi kan anvende i politisk arbeid, men vi finner ikke et partiprogram der (se også Sambåndet nr. 8/17). Her er det grunn til uro over utviklingen i USA, påpeker Gustavsson.

Forrige gang så vi at mange som arbeider identitetspolitisk, gjør det på bakgrunn av opplevd undertrykkelse (for eksempel Black lives matter-bevegelsen). Også Bibelen oppfordrer til å bekjempe undertrykkelse og fremme rettferdighet – så langt det er mulig i en verden som ligger under for syndefallet. Men vi må gjøre det ut fra et bibelsk perspektiv. Da handler det ikke om grupper satt opp mot hverandre, men om oss alle, fordi vi er syndere. Vi er alle i samme kategori.

Og for kristne handler det heller ikke om ett aspekt, så som makt. Makt kan misbrukes, men det basale menneskelige problemet er synden, og at synd er en gift som forgifter alt, som Gustavsson uttrykker det. Ut fra dette, dypere perspektivet må vi forholde oss til bestemte synder og former for undertrykkelse og forsøke å handle overfor dem.

I dette evangeliske perspektivet er ikke politikk den endelige løsningen. Selv om vi kan arbeide politisk, gjør vi det i lys av håpet vi har om frelse i Jesus, om en ny fødsel, og om at Jesus etablerer sitt rike på jorden.

Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>

Med dette i tanken kan vi se på en del motsetningspar som uttrykker en forskjell i tenkning mellom identitetspolitikk på den ene siden og kristen tenkning på den andre.

Er sannhet subjektiv eller objektiv? Som kristne tror vi at sannheten er objektiv. Det finnes en virkelighet som er skapt av Gud, og vi lever alle i den samme virkeligheten. Vi tilnærmer oss sannhet som individer, men vi kan aldri ofre konseptet om sannhet.

Er språk noe som undertrykker eller noe som kommuniserer? Vi må være oppmerksomme på at språk kan brukes på en undertrykkende måte. Men som kristne setter vi språk høyt, fordi vi tror på Ordet, som kan kommunisere.

FRIHET: Er det revolusjon som skal skape frihet, her i symbolsk skikkelse av en kvinne som leder an i den andre franske revolusjon i 1830, eller er det håpet vi har i Jesus Kristus og det kommende gudsriket? For en kristen er svaret klart, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Bør vi arbeide for revolusjon eller reform? Det er så mye enklere å rive ned enn å bygge opp. Derfor bør vi som kristne arbeide for en gradvis reform av vårt samfunn, og vi avviser utopisme (ugjennomførlig idealsamfunn). Det er mange svakheter i den vestlige sivilisasjon – fordi den er full av syndige mennesker og dermed også synd – men det skal godt gjøres å finne en kultur som er mer likestilt, rettferdig og åpen.

Skal vi definere identitet ut fra etnisitet, kjønn, seksualitet etc., eller ut fra vår delte menneskelighet? Som kristne bør vi legge hovedvekten på at alle er skapt i Guds bilde, og at vi alle er velkomne i Guds familie gjennom tro på Jesus.

Kollektivt eller individuelt ansvar? Her må vi sa ja til begge deler, selv om den kristne tro tydelig peker på et individuelt ansvar der hver og en av oss må svare innfor Gud. Samtidig har vi et gruppe-ansvar, så som overfor familie og nasjon. Vi må også ta på alvor at den gruppen vi i så måte tilhører, kan ha mishandlet andre grupper.

Hevn eller forsoning? Bør en tidligere undertrykket gruppe nå hevne seg, eller finnes det en bedre vei? Vi må ta på alvor det som har skjedd gjennom historien, men veien framover er ikke hevn, men evangeliets budskap om forsoning.

Stefan Gustavssons siste motsetningspar, eksklusjon eller frihet, samler på mange måter trådene. Vil vi ha et samfunn der vi kan leve side om side med ulike meninger, ulik tro og ulik livsstil, eller bør vi ekskludere grupper som har «feil» meninger og sier ting som ikke er politisk korrekte? For oss som er kristne, er svaret klart: Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>.

UNDERTRYKT: Opplevelse av undertrykkelse er viktig for å forstå identitetspolitikken. Her fra en Black Lives Matter-demonstrasjon i Stockholm i juni 2020. FOTO: FRANKIE FOUGANTHIN/WIKIMEDIA COMMONS   

De undertryktes undertrykkelse 

/0 Kommentarer/i , , /av

Når vi vet hva identitetspolitikk er, hvordan skal vi forholde oss til den? 

På denne plass i nr. 12/21 stoppet vi for hva identitetspolitikk er, og hvor det kommer fra.  Den svenske apologeten Stefan Gustavsson definerer dette som en politisk tilnærming der mennesker former allianser basert på identitetsfaktorer som religion, folkeslag, sosial bakgrunn og samfunnsklasse.

Opprinnelsen til identitetspolitikken er, ifølge Gustavsson, en overraskende sammensmelting av marxisme og postmodernisme. Identitetspolitikken gir seg utslag i eksempelvis skeiv teori, kjønnsstudier og utestengelseskultur. 

I fortsettelsen skal vi se på hvordan vi kan forholde oss til denne stadig mer utbredte og høylytte tenkningen. Personer som for eksempel snakker om at «Black lives matter», gjør det på bakgrunn av en opplevd undertrykkelse og ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet. Dette, påpeker Gustavsson, er relatert til store bibelske temaer, og vi må forholde oss til det. 

Den svenske apologeten anbefaler at vi tenker i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. Når det gjelder forståelse, kan vi knytte an til der vi stoppet i forrige artikkel. Gustavsson identifiserer tre perspektiver som lever videre fra marxismen.

Det første kan vi kalle historisk nødvendighet eller determinisme. Den tenkningen innebærer at historien unngåelig beveger seg mot et bestemt mål. Ut fra dette kan vi som konservative kristne eksempelvis få høre at vi er «på feil side av historien». Samfunnet vil bli slik de identitetspolitiske alliansene vil uansett, så om man har en annen mening enn dem, vil man bli en taper. 

Det andre perspektivet som lever videre fra marxismen, er at én gruppe står mot en annen. Det som før var borgerskapet mot proletariatet eller arbeiderklassen, er nå utvidet til å handle om seksualitet, kjønn, makt, kultur osv.  

Det tredje er ideen om revolusjon. Problemene våre er systemiske, og systemet er så integrert i vår kultur og samfunn at det ikke kan endres gradvis. Det må bli omsnudd i en radikal revolusjon, i én stor forandring.  

Spørsmålet er hvilken holdning vi bør ha overfor identitetspolitikken. Gustavsson starter med oss selv. Som kristne er vi klar over at synden har fordervet alle mennesker, oss selv inkludert, og at mennesker er tilbøyelig til selvbedrag og blindhet. Derfor er det viktig å være åpen for selvkritikk.  

På den bakgrunn bør vi ikke bare reagere med kritikk og forsvar med tanke på utslagene av identitetspolitikken, men også vurdere oss selv. Én gruppe som ofte kan føle seg angrepet av identitetspolitiske allianser, er hvite, heterofile, protestantiske, middelaldrende menn. De blir av identitetspolitiske allianser sett på som privilegert og høyt oppe i samfunnshierarkiet. Dermed blir de oppfattet som å være en del av den undertrykkelsen som de som er påvirket av identitetspolitikken, mener å se.  

Det er her Gustavsson mener vi må lytte og lære. En del av det er å ta på alvor diskusjonen om privilegier og undertrykkelse og være oss bevisst hvor lett det er å bli selvrettferdig og å gå inn i en forsvarsmodus. 

En utfordring med å diskutere de ulike temaene, så som eksempelvis kjønnsidentitet og -uttrykk, er at de er plassert inn i et kulturelt område som er fylt med følelser, sterk hengivenhet, aktivisme, polarisering og sinne. Likevel må vi, mener Gustavsson, lære å snakke om dette på en konstruktiv måte. Ting er ikke alltid svarthvitt, men ofte mer kompliserte enn som så.         

Det betyr ikke at vi skal være ukritiske i sak. Vi må spørre hvordan de identitetspolitiske trendene identifiserer de aktuelle problemene og årsakene til dem, og hvilke løsninger de identitetspolitiske alliansene foreslår. Så kan vi spørre om vi er helt eller delvis enige, eller om vi er uenige og har en annen definisjon av både problemet, årsaken til det og medisinen for det. 

Løsningene som identitetspolitikken kommer med, er problematiske, fordi de framstår som selvmotsigende. De ulike alliansene ønsker å motarbeide undertrykkelse, men ender opp med selv å virke undertrykkende. Utestengningskultur er ett eksempel på det. Grupper som tidligere opplevde å bli fortiet, fortier nå andre grupper. LHBT-grupper (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) forlanger nå eksempelvis at andre grupper skal forties. Tidligere intoleranse blir bekjempet med en annen form for intoleranse. Det snakkes om normkritikk bare for å innsette et nytt sett av normer. De identitetspolitiske alliansene fornekter at det finnes en objektiv sannhet, men samtidig former de selv nye sannheter.  

På denne bakgrunnen er vi kommet fram til det tredje trinnet i Stefan Gustavssons anbefalte måte å forholde seg til identitetspolitikken på. Det handler om å se den i et evangelisk perspektiv og blir tema for neste artikkel i denne miniserien. 

MINORITETER: Et syn som går ut på at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen, er sentralt i identitetspolitikk. Plakaten på bildet har budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» og er hentet fra en parade i Washington, DC i 2011. ILLUSTRASJONSFOTO: EP_JHU/WIKIMEDIA COMMONS

Når politikk blir frelseren

/0 Kommentarer/i , , , /av

BAKGRUNN Den såkalte identitetspolitikken forklarer mange av konfliktene vi i dag ser rundt oss. Hva er det, og hvor kom det fra?

Under digitalt European Leadership Forum i mai i år hadde den svenske apologeten Stefan Gustavsson, som har gjestet ImFs lederkonferanse, et seminar om dette som jeg deltok på. Denne artikkelen er den første av flere som bygger på det jeg lærte på dette seminaret. Senere skal vi blant annet se identitetspolitikken i et evangelisk perspektiv.

Gustavsson definerer identitetspolitikk som en politisk tilnærming der mennesker samler seg på bakgrunn av spesifikke identitetsfaktorer, og former eksklusive allianser. Eksempler på slike faktorer er religion, folkeslag og sosial bakgrunn eller samfunnsklasse. Som fenomen er ikke dette nytt, men vi ser det nå i en ny og mer variert form. Selve betegnelsen identitetspolitikk ble først brukt i USA på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i identitetspolitikken har det utviklet seg en rekke nye (engelske) ord som ikke engang har fått gode norske oversettelser. Vi hører snakk om skeiv (queer) teori, kjønnsstudier, utestengingskultur (cancel culture), Black Lives Matter og woke (å være våken for etnisk og sosial rettferdighet). Personene som bruker disse ordene, gjør det på bakgrunn av en tanke om undertrykkelse. De ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet slik de ser det, og det hele spiller seg ut i et opphetet klima som gjør det vanskelig å diskutere de ulike temaene på en konstruktiv måte.

Identitetspolitikk springer, ifølge den svenske apologeten, ut av en overraskende sammensmeltning av to bevegelser: marxisme og postmodernisme. Grunnleggeren av marxismen, Karl Marx (1818–1883), analyserte samfunnet som en konflikt mellom to grupper. På den ene siden kapitalistene eller borgerskapet, som eide produksjonsmidlene, og på den andre siden proletariatet eller arbeiderne, som ble undertrykket av kapitalistene. Dette kunne bare endres gjennom en voldelig revolusjon.

En slik revolusjon skjedde i Russland (i 1917), men ikke i Vest-Europa. I et italiensk fengsel satt filosofen Antonio Gramsci (1891–1937) og skrev i noen notatbøker, som ble publisert etter hans død. Slik Gramsci så det, hadde borgerskapet utviklet en hegemonisk eller førende kultur med verdier og normer som ble sett på som sunn fornuft for alle mennesker i Vesten og fungerte undertrykkende. Dette opprettholdt tingenes tilstand slik at arbeiderne ikke så behovet for en voldelig revolusjon. Gramscis teorier forandret marxistisk tenkning.

Herbert Marcuse (1898–1979) fortsatte i Gramscis fotospor. Den tysk-amerikanske filosofen og sosiologen mente at det velstående samfunnet undertrykket mennesker, til og med dem som var relativt suksessfulle. Revolusjonen ville ikke komme gjennom arbeiderklassen, som var bundet av den hegemoniske kulturen, men gjennom en blanding av akademiske aktivister som han selv, og outsiderne, de som ennå ikke var integrert i den førende kulturen. Sammen kunne disse to gruppene forandre samfunnet, mente Marcuse.

Den tyske sosiologen Rudi Dutschke (1940–1979) er tillagt sitatet «Den lange marsjen gjennom institusjonene». Han mente at dersom de to foregående hadde rett, måtte man ta kontrollen over de institusjonene som produserer de ideene som skaper det hegemoniske systemet. De viktigste av disse institusjonene var, ifølge Dutschke, undervisning, mediene og sosialarbeiderne. Ved å ta over disse kunne man produsere noe nytt og forandre samfunnet. På dette punktet kan vi for alvor begynne å kjenne oss igjen i vår egen tid.

Les også: Hvordan kom vi dit Klepp-politikerne er?

Den nålevende amerikanske feministen Carol Hanisch (født i 1942) er koblet til et annet sitat – «Det personlige er politisk». Sammen med andre kvinner organisert i små grupper, erklærte hun at «personlige problemer er politiske problemer». (I parentes bemerket sa pensjonert teologiprofessor Halvor Moxnes i minnetalen etter den avdøde homoaktivisten Kim Friele at «det politiske må være personlig», Verdidebatt 06.12.21). Dette ledet til at folk begynte å se på politikk som frelseren, og politikk ble utvidet til å inkludere alle ting. Alle personlige problemer og dilemmaer må ha en politisk løsning. Dette ser vi tydelig utspille seg i dag.

En sjette person som kan knyttes til marxistisk tenkning, er Kimberlé Crenshaw, født i 1959. Den amerikanske advokaten og filosofen har oppfunnet begrepet «interseksjonalitet». En persons sosiale og politiske identiteter, så som kjønn, klasse, seksualitet, folkeslag, religion, funksjonshemning, utseende, høyde osv., møtes og skaper ulike måter av diskriminering og privilegier. Man har et hierarki, og lavt i dette vil typisk en svart, lesbisk, funksjonshemmet, muslimsk kvinne være, ifølge Crenshaw. Alle bringer vi med oss mange ulike identiteter, og de som er på toppen av hierarkiet, utnytter og undertrykker de som er under dem. Og dette kan bare bli forstått med bakgrunn i levd erfaring. Det er bare en person som har erfart en spesiell identitet, som kan snakke for den gruppen.

Denne marxistisk inspirerte tenkningen har, slik Stefan Gustavsson analyserer det, i vår tid slått seg sammen med en annen strøm, nemlig postmodernismen. Her finner vi også en analyse av makt og undertrykkelse. Det handler om dekonstruksjon eller nedbryting av tradisjoner og hierarkier. Det legges stor vekt på språk, og vi ser i dagens kulturelle trender hvor viktig det er å bruke de riktige ordene. I postmodernismen er subjektivitet – jeg-et – det eneste mulige ståstedet. Det finnes ikke noen objektiv beskrivelse av virkeligheten.

Hvordan skal vi forholde oss til denne tenkningen? Det blir tema for neste artikkel om identitetspolitikken.

TV-SERIE: Det var VGTV-serien «Homoterapi» med Morten Hegseth for to år siden som utløste diskusjonen om en lov mot konverteringsterapi. FOTO: SIRI PALLESEN/WIKIMEDIA COMMONS

Skal staten inn i bønnerommet?

/0 Kommentarer/i , , /av

BAKGRUNN Høringsnotatet om lov mot konverteringsterapi inneholder noen avgrensinger som det blir interessant å se om den nye regjeringen vil forsøke å utvide.

I sommer sendte Kulturdepartementet (KD) et forslag til regulering av konverteringsterapi på høring. ImF leverte høringssvar sammen med NLM, Normisjon og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk).

I det 79 sider lange høringsnotatet foreslår KD å definere konverteringsterapi på denne måten: «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [eventuelt undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

KD foreslår et absolutt forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år, og at dette også skal være straffbart. Departementet holder det åpent om aldersgrensen skal økes til 18 år. Når det gjelder voksne, skal konverteringsterapi være straffbart dersom handlingen er begått uten samtykke eller under «omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig».

Rekkevidde

Departementet ber høringsinstansene kommentere «definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning». KD påpeker (s.74) at de «har sett særlig hen til» den tyske loven på området (s. 29). Her utgjør «sjelesørgeriske eller psykoterapeutiske samtaler om livssituasjonen til vedkommende, om holdninger til religiøsitet eller livssyn eller hvordan vedkommende skal håndtere sin egen seksuelle orientering», som utgangspunkt ikke konverteringsbehandling i lovens forstand.

I 2016 ble Malta det første europeiske landet til å forby konverteringsterapi. Det er ifølge KD (s.33) presisert i denne loven at rådgivning om utforsking av ens egen identitet knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, ikke anses som konverteringsterapi.

«Det er et viktig hensyn» at blant andre prester og forbedere ikke skal bli redde for å innlate seg på en samtale med personer som har problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, framholder KD.

Grensedragning

Departementet anser det krevende å trekke grensen til det «behandlingslignende» ved «samtaler, bønn og håndspåleggelse» (s. 50f) og ber om innspill fra høringsinstansene. Departementet mener at et forbud ikke kan ramme samtaler og veiledning der eksempelvis en forelder, religiøs leder eller sjelesørger gir uttrykk for en religiøs overbevisning på området. Heller ikke det å formidle en tro på at endring av seksuell orientering er mulig, kan forbys. LHBT-personer må kunne gå til andre for å få bekreftet eller styrket en overbevisning om at likekjønnet samliv eller transkjønnethet strider mot Guds vilje.

Først dersom samtalepartneren går aktivt inn for at den andre skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, kan samtalen være behandlingslignende. Også bønn kan på samme måte få et behandlingslignende preg, mener KD. Departementet viser til at «heller ikke Tyskland eksplisitt unntar bønn fra sitt forbud».

KD presiserer (s. 53) at religiøst påbud eller krav om at personer må leve seksuelt avholdende eller ikke leve i likekjønnet parforhold for å ta del i et sosialt fellesskap, ikke alene er å anse som behandlingslignende. Det samme gjelder «en streng formaning» fra foreldre om at barnet ikke skal ha kjæreste av samme kjønn. Og en voksen, samtykkende person kan lovlig «motta behandling for å fornekte følelsene sine».

Definisjon

I høringssvaret påpeker ImF og de tre andre organisasjonene at konverteringsterapi, «så langt vi vet, ikke har foregått i våre sammenhenger så lenge vi forholder oss til definisjonen i dokumentet». De stiller seg «skeptiske og spørrende» til behovet for å regulere konverteringsterapi.

De fire viser til at Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har definert konverteringsterapi som «praksis eller handlinger som har til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende

– En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende, eller som opplever usikkerhet eller forvirring omkring sin kjønnsidentitet, mener de fire.

Skeivt kristent nettverk (SKN) ønsker seg nettopp en slik definisjon («enhver handling som …»). SKN hevder i sitt høringssvar at konverteringsterapi skjules under begreper som «sjelesorg» og «forbønn» (deres tegnsetting).

Forbønn

ImF og de tre andre påpeker at de ikke betrakter homofili eller biseksualitet (tiltrekning til begge kjønn, red.anm.) som en sykdom som kan helbredes. Men «vi kan ikke avvise mennesker som ber om samtale – eller gi uttrykk for at vi vil lese korrektur på deres spesifikke ønsker om forbønn». Dette må skje i frivillighet og med respekt og empati, understreker de i høringssvaret.

Nettverket Til Helhet, som blant andre ImF, NLM og Normisjon er medlem av, påpeker det de mener er store svakheter ved lovforslaget, eksempelvis en «vag og uhåndgripelig» definisjon som skaper et rettssikkerhetsproblem. Styreleder Ole Gramstad Jensen mener at en tilsynsordning bør vurderes nærmere som et alternativ til straff.

Men medvandring, sjelesorg og forbønn kan ifølge Til helhet verken straffes eller føres tilsyn med, fordi dette «ligger i kjernen av religionsfriheten».

Høringsfristen var 15. oktober. Likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) har allerede signalisert at hun mener lovforslaget ikke går langt nok.

FØLELSER: De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon, skriver redaktør Petter Olsen. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV  

Granskernes friheter

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Komiteen som har vurdert NLA Høgskolen, tyr til hypotetiske problemstillinger og følelser i argumentasjonen for at ansatte og studenter ikke har tilstrekkelig akademisk frihet.

Som sambåndet.no meldte 20. august, mener en sakkyndig komité at den delvis ImF-eide NLA Høgskolen ikke oppfyller alle krav til å være en akkreditert høgskole. Det var Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) som satte i gang en revidering av akkrediteringen. Bakgrunnen var delvis «ulike bekymringsmeldinger», blant annet fra NLA-ansatte. Nokut-styret skal behandle innstillingen i løpet av høsten, og NLA vil uansett ha to år på seg til å dokumentere at de oppfyller kravene.

At NLA er akkreditert betyr at man siden 2006 har kunnet opprette nye studietilbud på bachelorgradsnivå uten å søke Nokut om godkjenning først. Rektor Sigbjørn Sødal har uttalt at det «er ikke et aktuelt alternativ» for NLA å miste akkrediteringen.

Komiteen har vurdert NLA etter krav i universitets- og høyskoleloven, studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften. Komiteen konkluderer med at NLA fortsatt oppfyller en rekke av disse kravene, men ikke alle. Det er særlig vurderingene etter universitets- og høyskoleloven som har skapt oppmerksomhet. En enstemmig komité mener at NLA ikke i tilstrekkelig grad fremmer og verner akademisk frihet, og at høyskolens faglige og verdimessige grunnlag ikke er innenfor lovens avgrensning.

Den sakkyndige komiteen gjennomførte et digitalt institusjonsbesøk ved NLA Høgskolen 8.–10. februar i år. I vurderingen av akademisk frihet og verdigrunnlag står høyskolens grunnlags- og formålsdokument («verdidokumentet») sentralt. Dette er et dokument som utdyper skolens vedtekter. Dokumentet har en setning som viser til at skolens eiere har et klassisk og verdensvidt kristent syn på ekteskapet. Da Nokut-komiteen snakket med ansatte under tilsynsbesøket, heter det (s.18 i komiteens innstilling) at noen «uttrykte usikkerhet (…) om hvor stor faglig frihet de ansatte har» på bakgrunn av verdidokumentet. Noen «opplevde» dokumentet som begrensende.

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn. De sakkyndige skriver rett ut (s. 22) at de «stilte (…) et hypotetisk spørsmål om hvordan informantene vurderte muligheten for å få ledelsens støtte til et (…) forskningsprosjekt (…) som hadde kunnet gi resultater som viste seg å gå på tvers av verdigrunnlaget». De fleste vitenskapelig ansatte mente dette ville være mulig, men «enkelte (…) var i tvil», heter det. I vurderingen (s. 29) mener komiteen «det er problematisk at enkelte ansatte synes å være i tvil …»

De sakkyndige kan altså ikke vise til objektive eksempler på at slike forskningsprosjekter er avvist, men tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon.

De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt

Som nevnt mener komiteen også at NLA går lenger i utformingen av sitt verdigrunnlag enn det universitets- og høyskoleloven tillater. Før rapporten ble ferdigskrevet, var det en runde mellom komiteen og NLA om dette. Her påpeker NLA at andre akkrediterte livssynshøyskoler (MF, Vid, Dronning Mauds Minne, Ansgar og Fjellhaug) bruker lignende formuleringer i vedtektene som det NLA gjør. I rapporten erkjenner de sakkyndige dette, men skriver (s. 25) at disse andre høyskolene «ikke har så mange fagområder og avdelinger» som det NLA har.

Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at komiteen straffer NLA Høgskolen for bredden i utdanningstilbudet. NLA-ledelsen viser på sin side til (s.18) at skolen er «en livssynsbasert høgskole i en luthersk trostradisjon som har en teologisk profil som preger innretningen av utdanningene og studietilbudet», altså ikke bare presteutdanningen.

Når det gjelder hvordan NLA har formulert verdigrunnlaget i vedtekter og verdidokument, påpeker komiteen (s.24) at den «ikke har tatt stilling til innholdet». De sakkyndige fastslår likevel (s.25) at «det er særlig formuleringer om samlivsetikk som er kontroversielle». Komiteen mener også at formuleringene i skolens strategiplan er «langt mer moderate» enn i verdidokumentet. Komiteen finner det hensiktsmessig å «stille spørsmål ved behovet for å ha et dokument som gir andre signaler enn det som kommer fram i institusjonens strategi». Komiteen mener også at NLA-ledelsen må vurdere om (s.28) «høgskolens konfesjonsmessige ståsted står i veien for» at vitenskapelige prinsipper blir ivaretatt. Jeg stiller for min del spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat.

Jeg stiller spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat

Ut fra diskusjonen i ulike medier er det på den andre siden interessant å merke seg at komiteen ikke finner grunn til å kritisere måten NLA ansetter på. De sakkyndige «anser det som legitimt» (s. 26) at det blir stilt spørsmål i ansettelsesintervjuer om hvordan søkere kan bidra til høgskolens formål, og at svaret inngår i en helhetsvurdering. «Det er heller ikke lovstridig at styret unnlater å tilsette dersom styret ikke er fornøyd med de kandidatene som er innstilt», fastslår komiteen. At den mener praksisen skaper rekrutteringsproblemer, er en annen sak.

De sakkyndiges innstilling på øvrige punkter bygger i større grad på målbare funn og er noe NLA Høgskolen uansett bør jobbe med. Men når styret i Nokut skal behandle innstillingen, bør medlemmene spørre seg om anklagene om for lite akademisk frihet og for vidtgående verdiformuleringer, er velfunderte.

Denne kommentaren ble skrevet til Sambåndets septembernummer, som gikk i trykken 15.09. NLA Høgskolen kom 17. september med sitt svar.

DÅP: «Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: 'Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!' Alt har jeg fått av bare nåde, skriver generalsekretær Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: ADOBESTOCK

Din barnedåp er god nok

/0 Kommentarer/i , , /av

Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok, skriver generalsekretær Erik Furnes.

Fra tid til annen snakker jeg med kristne som er kommet i tvil om deres dåp som barn er rett, og som vurderer å la seg døpe som voksne. Flere vil ikke omtale det som gjendåp da en ikke anerkjenner barnedåpen som «sann kristen dåp» lenger.

Jeg vil her dele noe om dette til de som måtte gå med lignende tanker. Fellesnevneren for dem jeg henvender meg til, er at de har vokst opp i familier med kristen påvirkning. Det lyttes vidt og bredt i vår tid, og påvirkningen fra de som fronter et annet dåpssyn, kan være sterk og overbevisende. Som leder for en evangelisk-luthersk organisasjon vil jeg være en annen stemme.

Da jeg var i Etiopia for noen år siden, spurte jeg en av lederne for Mekane Yesus-kirken om hvordan det forholdt seg med hedningemisjon og dåp. Han sa at de forkynner evangeliet for unådde, og ulike familiemedlemmer (en ungdom eller en mor) kan komme til tro uten videre konsekvenser for andre i familien, men når faren i familien blir en kristen, blir hele familien – voksne og barn – døpt alle sammen. Det er som Josva sa: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» Derfra er det foreldrenes ansvar å lære opp sine barn i den tro de er blitt døpt til, og slik gis troen videre til neste generasjon.

Jeg har tenkt en del på dette i forbindelse med vår dåpspraksis i et land der kristen tro har vært bærende i mange hundre år. Mange av oss har vært anfektet av den folkekirkelige tradisjon der de aller fleste barn er blitt døpt, uavhengig av om foreldre og faddere har en bekjennende tro eller ikke. Tro og dåp hører nemlig sammen. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», sier Jesus i Markus 16:16. Jeg tror at en del forkynnelse om luthersk dåp har vært ensidig på den måten at den bare har omtalt troen som en gave Gud gir, og hvem kan tro om ikke barnet? Da kan en lett miste de som vektlegger troen som en overgivelse og «kapitulasjon» i en vekkelseskristen sammenheng.

Når vi døper barna i våre forsamlinger, gjør vi det ut fra en luthersk forståelse av dåpen som et nådemiddel, i tillegg til viktigheten av at barnet skal oppdras i den kristne forsakelse og tro.

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det?

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det? Det som står, er: «De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.» (Apg 16:32), og i verset etter står det: «Og straks ble han døpt med alle sine». Det samme kan sies om Paulus som døpte Stefanas’ hus (1. Kor 1:16). Med hvilken rett kan vi ekskludere at barna var med på dette og ble døpt sammen med sine foreldre?

Det viktigste verset for meg er likevel blitt det som står om den lamme mannens venner, de som i sin nød firte ham ned gjennom taket og til Jesu føtter. «Men da han så deres tro, sa han: Menneske, dine synder er deg forlatt!» (Luk 5:20, Mark 2:5). Det var noen som i sin nød og hjelpeløshet bar sin venn til Jesus.

Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst.

Jeg vet at mine foreldre bad for meg fra den dagen de visste om meg i mors liv. Jeg fikk høre Evangeliet fra jeg var bitte liten, jeg ble lest for, vi bad sammen, og jeg ble tatt med til søndagsskole, yngstes, yngres, bedehusmøter, bibelcamp, jeg fikk reise på så mange leirer jeg ville osv. Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst. Jeg er ute av stand til å peke på noen dag da min tro gikk over fra barnetro til voksen og bevisst tro. Det var som en soloppgang til jeg så lyset klart. Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: «Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!» Alt har jeg fått av bare nåde.

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok». At nå må jeg la meg døpe, nå er det noe jeg må gjøre, nå må jeg være lydig mot Jesus og la meg døpe?

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok».

Etter at jeg hadde undervist om dette for en tid tilbake, kom en person bort til meg, tydelig irritert. Etter å ha døpt alle sine barn, hadde de som foreldre for en stund siden fått en «klar bibelsk undervisning» om dette og ville nå at barna skulle ta troendes dåp når de var gamle nok til det. «Ser du ikke hva som står i Apg 2:38?», ble jeg spurt. «Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave». «Hva kan vel være klarere enn dette?», spurte vedkommende.

Jeg svarte at jeg hadde tiltro til at de ville være gode kristne foreldre for sine barn, med alt det innebærer. «Så hva skal de omvende seg fra når de blir gamle nok? Det står jo like klart i verset». Og jeg måtte fortelle vedkommende at jeg har hørt for mange historier om kristne som har vokst opp på bedehuset og trodd at de måtte ut i verden først, slik at de kunne bli skikkelig omvendt etterpå.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok. Når Awana-satsingen vår er så ekstremt viktig, er det fordi vi vil hjelpe foreldre og besteforeldre til å la barna modnes i sin tro, og til å bekrefte deres tro!  

Så skal det sies at det er andre barnedøpte som har vokst opp i familier der kristen påvirkning har vært mer eller mindre totalt fraværende, og jeg ville vise mer forståelse for at også dåp kan være aktuelt som et brudd med det gamle etter en radikal omvendelse. Men jeg vet at ganske mange her har den samme historie som meg, og jeg vil ganske enkelt si: Takk Gud og dine foreldre, faddere og forsamling for alt du er båret inn i. Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok. Det er mitt syn på saken.

Se debatt om innlegget på ImFs profil på Facebook.

TROSFRIHET: Forsamlingen på Klepp bedehus, som er under utbygging, er en av de frivillige lag og organisasjonene i Klepp som vil bli rammet dersom kommunen endrer reglene for tildeling av støtte til kulturarbeid. FOTO: PETTER OLSEN

Når middelet gjør formålet irrelevant

/0 Kommentarer/i , , /av

Generalsekretæren i Human-etisk forbund skal ha takk for hjelpen med å klargjøre hva som bør ligge til grunn for valgbarhet til styrer og tillitsverv. At Trond Enger samtidig motsier seg selv, får han heller ta på egen kappe.

Det er i Vårt Land 12. februar (ikke publisert på nett) Enger redegjør for hvordan man kan tenke om man har som mål å bli valgt inn i styret for Human-etisk forbund. Bakgrunnen er et forslag i Klepp kommune om å stille følgende krav til mottakere av støtte til kulturarbeid: «Organisasjonen må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet.»

I Vårt Land 9. februar argumenterte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM mot dette forslaget og brukte som eksempel at «en hengiven kristen har ikke fri adgang til styreplass i Human-Etisk Forbund».

Grunnleggende formål

I sitt svar på dette kommer generalsekretær Trond Enger med den prisverdige klargjøringen: «Sivilsamfunnet i Norge bygger på at mennesker tilslutter seg det grunnleggende formålet for organisasjonen de melder seg inn i. (…) dersom Ottosen er enig i Human-Etisk Forbunds formålsparagraf og melder seg inn, er det ikke noe annet enn tillit fra organer som velger styret, som står i veien for å få ham valgt.»

Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg

Enger holder det altså fram som et prinsipp for medlemskap og tillitsverv i en organisasjon at man «tilslutter seg det grunnleggende formålet». Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg. For selv om dette har vært så selvsagt at det ikke burde være nødvendig å si, er det ikke dette prinsippet som ligger til grunn for forslaget i Klepp kommune. Det er åpenbart hva som derimot er den bakenforliggende hensikten til forslagsstillerne på Jæren, nemlig å legge press på lag og foreninger om å åpne for å velge eksempelvis heterofilt samboende og homofilt samlevende personer inn i lederverv.  

– Liker ikke demokrati

Fra et intervju med forslagets fanebærer, Arild Børge Skjæveland (Sp), i Dagen 10. februar, sakser jeg dette bemerkelsesverdige sitatet:

– Jeg har ingen problem med trosfriheten i dette. Dersom bedehusene ikke hadde vært så homofobiske, men heller hadde tro på demokratiet, hadde de visst at de homofile ikke kommer til å ta over styringen, sier han og legger til:

– Dette forteller meg at de (de kristne på bedehusene, min anm.) liker ikke så godt demokrati. De er mer som Putin. De vil bestemme selv hvem som skal være der. Sitat slutt.

Guds vilje

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak og oppfordre medlemmene til å søke Guds gode vilje for livet deres. Heterofilt samboende eller homofilt samlevende velger derimot å leve i strid med Guds gode vilje slik den verdensvide kristenhet og norske bedehuskristne forstår Bibelen, og dermed også i strid med det grunnleggende formålet for organisasjonen.

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak

Slik jeg forstår Arild Børge Skjæveland, bryr ikke Sp-politikeren seg det minste om organisasjonenes grunnleggende formål. Jeg siterer igjen fra intervjuet i Dagen 10. februar:  

– Bedehusfolket sier til oss at de opplever at forslaget er skreddersydd for å ramme dem. Stemmer det?

– Nei. Tvert imot. Det er for å få dem på rett vei.

Skjæveland er beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner

Skjæveland er altså beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner i Klepp. Og dette forslaget er det at Human-etisk forbund og dets generalsekretær gir sin støtte, stikk i strid med generalsekretærens egen beskrivelse av hva som bør ligge til grunn for valgbarhet.

Valgbar

Denne saken dreier seg om hvem som kan stille til valg, ikke om man deretter faktisk blir valgt. Det kan da være på sin plass å minne om at den norske valgordningen ikke oppfyller alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller. Ved stortingsvalg har bare norske statsborgere stemmerett. Ved kommunestyre og fylkestingsvalg har også utenlandske statsborgere stemmerett dersom de har vært registrert som bosatt i landet sammenhengende de siste tre årene før valgdagen. Valgbarheten er med andre ord ikke «uavhengig av (…) etnisitet».

Den norske valgordningen oppfyller ikke alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller

Så her er det litt å ta tak i for både Arild Børge Skjæveland, Trond Enger og andre som ikke bryr seg om å skille prinsipielt mellom lovlig forskjellsbehandling og ulovlig diskriminering. Men det er kanskje enklere å forsøke seg på bedehusfolket?

MENNESKERETTIGHETER: FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966/76 er knyttet opp mot Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. På bildet ser vi Eleanor Roosevelt med dette dokumentet. FOTO: FDR Presidential Library & Museum/Wikimedia Commons  

Dag og natt om rettigheter

/0 Kommentarer/i , , /av

Om Arbeiderpartiet vil frata friskoler statsstøtte, må de vente til reiserestriksjonene er opphevet. For grunnlaget for støtten er fastlagt av FN i New York.

18. januar, på en felles styremøtedag for skolene i Egill Danielsen Stiftelse (EDS), fikk jeg en liten aha-opplevelse. Vi hadde den viktige artikkel 13-3 i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter foran oss, der vi satt korona-atskilt bak hver vår skjerm.

Her står det slik: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»

Én utrolig lang og snirklete setning, men – altså – med et helt avgjørende innhold for retten til å ha friskoler.

Respektere og sikre

I bakhodet hadde jeg det som var kommet fram i Vårt Land tre dager tidligere. Stavanger Ap, frontet av gruppeleder Dag Mossige, har fremmet forslag til partiets nasjonale partiprogram for 2021–2025 om at «Arbeiderpartiet ønsker å gå bort fra statlig finansiering av religiøse friskoler». I forslaget står det videre at «… Arbeiderpartiet respekterer skolens juridiske rett til etablering, men fellesskapet har slikt vi ser det, på ingen måte plikt til å finansiere skoler av denne karakter».

Innebærer ikke ordet «sikre» også en økonomisk forpliktelse?

Det var da det slo meg hva det faktisk står i den nevnte artikkelen i FN-konvensjonen, og som blir mye klarere dersom vi et øyeblikk ser bort fra alle bisetningene: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter (…) og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med sin egen overbevisning». Altså Norge, som er en av «konvensjonspartene», «forplikter seg» til to ting: 1. Respektere foreldres valg av andre skoler enn de offentlige. 2. Sikre at foreldre kan gjøre et slikt valg på vegen av sine barn.

Innebærer ikke ordet «sikre» også en økonomisk forpliktelse, tenkte jeg, der jeg satt og forsøkte å følge med på styremøtet. Jo, skal vi tro Hans Morten Haugen, dr. juris og professor ved Vid vitenskapelige høgskole, er det nettopp slik det må forstås. I et debattinnlegg i Dagen 29. januar slår Haugen fast at forslaget fra Stavanger Ap «strider mot menneskerettighetene». Professoren siterer den samme FN-konvensjonen og opplyser at den, i henhold til menneskerettighetsloven, skal gå foran norsk lov dersom det er motstrid.

Krav

Ifølge Haugen er det mulig å fravike bestemmelser i konvensjonen, men da må begrensningen oppfylle samtlige av disse kravene: 1. Følge av lov, 2. Kan bare skje om det er forenlig med rettighetenes natur og 3. Begrensningen må utelukkende ha det formål å fremme den almene velstand i et demokratisk samfunn.

Her må nok Stavanger Ap – og/eller moderpartiet – ta en tenkepause

I Stavanger Aps forslag står det videre: «Skulle det finnes lovmessige hindringer for en slik gjennomføring (å ta bort finansieringen, min anm.), vil Arbeiderpartiet jobbe for å endre lovverket med mål om at offentlig støtte til religiøse friskoler bortfaller, og eller begrenses i størst mulig grad.» Her synes det som om Mossige & Co – bevisst eller ubevisst – forsøker å ta høyde for punkt 1, men i så fall – hva så med punkt 2 og 3 som også må oppfylles? Her må nok Stavanger Ap – og/eller moderpartiet – ta en tenkepause.

Selvmotsigende

Skulle forslaget fra Stavanger Ap på et eller annet vis vinne fram og bli norsk lov, vil friskolene miste retten de i dag har til å få dekket 85 prosent av driftsutgiftene med hver enkelt elev. Dersom friskolene i det hele tatt da skal greie å drive videre, finnes det to muligheter: 1. at skoleeierne, for eksempel ImF og NLM, skyter inn penger til driften – i tillegg til nødvendige investeringer – for å dekke opp for den tapte statsstøtten. Da må gaveinntektene kraftig opp. 2. At friskolene fortsetter som et tilbud kun for foreldre som har råd til å betale langt mer i skolepenger enn i dag. Forslaget fra Stavanger Ap og likesinnede vil da altså direkte føre til en deling i samfunnet basert på inntekt. Det er vel ikke akkurat i tråd med sosialdemokratiske idealer. Og det er altså heller ikke i tråd med menneskerettighetene.

Når det gjelder denne delen av rettighetene, synes motstriden å være like stor som natt og … Dag

Sosialdemokrater pleier ellers å heise fanen for menneskerettighetene høyt, men når det gjelder denne delen av rettighetene, synes motstriden å være like stor som natt og … Dag.