GRUPPEARBEID: Kretsleder Ole-Jørgen Storsæter i Nordhordland Indremisjon presenterer på vegne av gruppen han var leder for. Generalsekretær Erik Furnes i ImF gjør tjeneste som «oppholder». FOTO: PETTER OLSEN

En god dag på Gardermoen

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE Hva er det viktigste for indremisjonsfamilien å jobbe med de nærmeste årene for å løse misjonsoppdraget i vår tid? Spørsmålet fikk noen svar i løpet av en lang lørdag øst for Langfjellene.

ULLENSAKER: Scenen er en forholdsvis trang møtesal på et konferansehotell like utenfor døren til Norges hovedflyplass. 41 ledere, ansatte så vel som medlemmer av styrer lokalt og regionalt, fra hele indremisjonsland er samlet til Rådsmøte 20. september. Det er et forum som ImFs lover slår fast at skal avholdes før hver generalforsamling, for å gi råd til ImF-styret.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF klargjør målet for dagen: Å erkjenne nåsituasjonen og definere endringsbehov. – Hvordan skal vi jobbe sammen etter generalforsamlingen (GF) – krets, forbund og lokalforsamlinger? Kan vi forplikte oss på en prosess som vi kan få gjennomslag for i organisasjonen?

Forkynnelse

Furnes, og daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung, innleder med en kort repetisjon av de to organisasjonenes gjeldende strategiplaner. Furnes’ gjennomgang oppleves mer som en løypemelding for planen fra 2013, og ImF-Ungs plan fra 2018 knytter seg i stor grad til moderorganisasjonens.

På det første av de fire M-punktene, om misjon, erkjenner generalsekretæren at det har funnet sted en dreining fra den tradisjonsrike benevnelsen av ImF som «en forkynnerbevegelse». Nå er det mer reelt å snakke om «en misjonsbevegelse der forkynnelse er en bærebjelke i det vi holder på med». Like fullt handler det om den opprinnelige drømmen om å gi evangeliet videre til det norske folk.

Følger av strategiplan

Punkt to, om modning, fordrer nå at ImF i større grad enn før arbeider med utrustning av ledere, å bygge åndelig lederskap og kompetanse. – Virkeligheten vi lever i, tvinger oss til å ta et ansvar man kanskje ikke behøvde før, og her kommer Lederkonferansen inn, sier Furnes.

På punkt tre, mor og far (tro i hjemmet), forteller generalsekretæren om en aha-opplevelse for om lag ti år siden der han og andre ImF-ledere ble bevisstgjort på hjemmets plass. – Vi kan hjelpe foreldre med trosopplæring, men vi hadde oversett eller glemt at det er foreldrene og hjemmet som er den viktigste trosformidleren, vedgår Furnes.

Awana er derfor ikke bare et nytt trosopplæringsopplegg for barn og unge, men ressurser til foreldre for å få den åndelige samtalen i gang.

– Vi så ikke hverken Awana eller Lederkonferansen i 2013, men det er blitt til som følge av strategiplanen, påpeker Furnes.

Det fjerde M-punktet handler om å være medmenneske (diakoni). – Vi ble til som en diakonal bevegelse som fylte et behov som det offentlige ikke gjorde. Hva er nøden og behovene i dagens samfunn? Hva gjør vi for ungdom som faller utenfor, spør Furnes – og nevner Ørskog/Sjøholt folkehøgskole for unge fra 16 år og oppover, som et svar på det siste.

50 svar

Totalt 50 svar er kommet inn på spørsmålene som kretsene sendte ut i januar om hvordan man så for seg de ulike leddene i ImF i framtiden (se også egen sak i GF-delen av bladet). Innspillene var bakgrunnsmateriale for arbeidet denne lørdagen. – Noen har kommet lengre enn andre i hvordan de tenker at organisasjonen kan se ut i framtiden. Noen har ikke så mange drømmer. Hvem skal vi høre mest på? Det er viktig at folk skal få kjenne på deltakelse, men det er ikke så lett å trekke konklusjoner ut fra dette materialet, oppsummerer Furnes.

Generalsekretæren erkjenner at behov for talerhjelp er nevnt i svært mange av de 50 innspillene. – Hvordan hjelpe dem som har lite ressurser lokalt? Hvordan utruste mer enn å avlaste, spør han.

Rollefordeling

Når kretslederne skal rapportere fra arbeidet med spørsmålene hos dem, og hva de selv mener, kan Ole Christian Martinsen fra Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) melde om en god samtale på kretsårsmøtet: – Misjonsfolket vil bli sett, og de vil ha en sterkere relasjon til forbundet enn de har i dag, sier han. Og i stedet for sentralisering vil Martinsen blåse liv i lokalforeningene igjen, selv om heller ikke NRI-lederen utelukker sammenslåing av enkelte nærliggende foreninger.

Ole Andreas Wastvedt i ImF Midthordland etterlyser en klar rollefordeling for lokalledd, krets og forbund. Eksempelvis kan forbundet ha arbeidsgiveransvar og tilsynsfunksjon for hele indremisjonsfamilien, mener han, og trossamfunnets funksjoner må styrkes.

Prioritering

Så settes rådsmøtedeltakerne i gang med et usedvanlig konkret gruppearbeid som fyller det meste av dagen. Andreas Evensen definerer målet som å «presse oss til å se et større bilde» og å «prioritere oss fram til konkrete punkter som Rådsmøtet gir videre til styret». – En viktig egenskap for ledere er å se muligheter, påpeker han.

Med utgangspunkt i hvilken kompetanse gruppene mener at indremisjonsfamilien besitter i dag, og hvilken kompetanse man mener det er behov for framover, skal hver gruppe gjennom en utvelgelsesprosess. Utgangspunktet er hovedområdene behov, struktur og økonomi fra de 51 lokale innspillene. Etter flere prioriteringsrunder sitter hver gruppe igjen med det man vurderer som de seks viktigste tiltakene for å realisere ImFs strategiplan. Hver gruppe presenterer underveis slik at man har hatt mulighet til å ta inn forslag fra andre grupper i egen prioritering.

Oppsummeringen av gruppene prioriteringer viser at det å arbeide med strukturen, hvordan oppgaver og roller fordeles i organisasjonen, er det Rådsmøtet oppfatter som det viktigste tiltaket å jobbe med de neste to–tre årene. Dernest kommer åndelig lederskap, altså tilsynsordninger i form av eldste-/hyrderåd. Dette vil dermed bli viktige temaer for GF 8. og 9. november.

Uavhengig av hva man måtte mene om denne prioriteringen, kan det slås fast at det ble en god dag på Gardermoen.

 

Synd og nåde i åkeren

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Var Alv Magnus «på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse»?

Det er religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land som hevder dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. Debattspaltene i kristne aviser i siste halvdel av august var preget av Borg-biskop Atle Sommerfeldts bannbulle mot Alv Magnus etter en tale Magnus holdt i Tomb kirke i februar. Generalsekretær Erik Furnes i ImF og undertegnede var blant dem som deltok i debatten. Furnes uttalte også til Dagen 14. august (lenke krever innlogging) at han «står inne for hele talen, og at han selv kunne holdt den».

God tro?

Det blir da interessant å se nærmere på påstanden fra Alf Gjøsund. Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelsens inntreden

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

Den hellige ånd

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Nådens virkning

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

I samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Ingen motsetning

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller de NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle. 

Også publisert på verdidebatt.no 12.09.19. Her kan du lese en meningsutveksling mellom undertegnede og Alf Gjøsund om innlegget.

Les også: Når ordet får dømme (sambåndet.no 18.08.19). Også publisert i Vårt Land og Dagen: Biskopens bannbulle – et svar (verdidebatt.no 18.08.19). Litt lengre versjon på dagen.no 21.08.19.

Etter mye debatt om biskopens utspill svarte Atle Sommerfeldt slik 30.09.19. (dagen.no)

ULOGISK: Det siste året har det gått opp for meg at det å gi 1000 kroner i kollekt en helg, ville kostet meg atskillig mer enn å bruke det samme beløpet på å ta inn på en campingplass med bobilen den samme helgen, konstaterer skribenten – som nå vil gjøre noe med akkurat det. ILLUSTRASJONSFOTO: PETTER OLSEN

Ferie gir hvile – og penger til misjonen

/0 Kommentarer/i , , /av

Sommerferien vår kostet i år rundt regnet 30.000 kroner. Det gir 3000 kroner til kristent arbeid.

Det har i det siste slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga. La meg ta et eksempel. Min kone og jeg er ivrige «bobilister». Fra mars til oktober de siste seks årene har vi brukt ferier og mange av de ledige helgene våre til å ta ut på tur til dit været er best (og nå har vi også fått vinterdekk til bobilen!).

Det har slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga

Om vi overnatter på en bobilparkering eller campingplass, koster det mellom 200 og 500 kroner per natt eller 400–1000 kroner for en helg. Dette har jeg, for å snakke for meg selv, betalt uten å tenke for mye over det, fordi vi gleder oss over frihetsfølelsen bobil-livet gir. Men det siste året har det gått opp for meg at det å gi 1000 kroner i kollekt en helg, ville kostet meg atskillig mer. Og jeg har konkludert med at dette er det noe aldeles ulogisk i. For å være med på å sørge for at Guds ord fortsatt kan forkynnes både for meg selv og andre, for frelste og ufrelste, betyr jo enda mer for meg enn eksempelvis å være ute i bobilen.

5000 i snitt

I januar 2017 omtalte avisen Vårt Land en rapport som viste at 40 misjonsorganisasjoner (ImF inkludert) samlet sett fikk inn 1,6 milliarder kroner i gaver i 2015. Fordelt på anslagsvis 300.000–350.000 medlemmer gir det et gjennomsnittlig årlig gavebeløp på 5000 kroner. Til sammenligning fikk Den norske kirke (DNK) totalt 305 millioner kroner i kollekt og andre innsamlinger i 2015. Vårt Land unnlot å «gni det inn» ved å regne ut at dette, fordelt på nesten 3,8 millioner kirkemedlemmer, blir beskjedne 80 kroner i gjennomsnitt.

En viktig forklaring er selvsagt at menighetene i DNK får sin hovedfinansiering fra stat og kommune. Men selv om vi som tilhører lekmannsbevegelsen, forenklet sagt gir svært mye mer enn kirkemedlemmene, er 5000 kroner i året prosentvis langt mindre enn giverordningen vi kan lese om i Det gamle testamente. Allerede i 1. Mos 14,20 får vi de første sporene av tienden. Ifølge 4. Mos 18,21 (jf. Neh 10,37) skulle den gå til levittene som lønn for ansvaret deres for tjenesten i templet.

Tiende

Å gi 10 prosent av inntekten er ikke gjentatt i Det nye testamente og gjelder ikke som et krav til oss, men det hindrer oss ikke i å ha tiende som et frivillig forbilde. Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver. Dette er i ferd med å synke inn hos meg.

Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver

Det er da også svært interessant å lese i 1. Kor 9 om det som skal være den eldste antydning vi kjenner om fast menighetstjeneste. I v. 14 viser Paulus til at «Herren (har) fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet». Bakgrunnen er trolig Matt 10,10b og Luk 10,7 der Jesus sier at «arbeideren er sin føde («lønn» hos Lukas) verd». Paulus trekker (v. 13) også en linje til Det gamle testamente og påpeker at de som gjorde tjeneste i templet, fikk sin del av offeret, og at dette var deres «lønn» (jf. 4. Mos 18,8,31).

I forbindelse med innsamlingen til de troende i Jerusalem skriver Paulus slik i starten av 2. Kor 8 om forsamlingene i Makedonia (sitert etter 2011-utgaven på nynorsk): «… sjølv om dei har vore hardt prøvde i si naud, har den overstrøymande gleda og djupe fattigdomen deira gjort dei rike og villige til å gje. Dei gav etter evne, det kan eg vitna, ja, over evne, og det frivillig. Inderleg ba dei om å få vera med på gåva saman med oss i denne tenesta for dei heilage.» (min kursivering).

De kristne i Filippi, Teassalonika og Berøa ga penger selv om de lite hadde, og med glede tok de selv initiativet til å bli med på gaveaksjonen. Det kan altså virke som om de i utgangspunktet ikke en gang var regnet med som potensielle givere.

… får lykke til

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette. «Bare» det å gi tiende av netto årsinntekt ville i dagens familiesituasjon gripe såpass inn i (bobil)livet at vi ikke ville kunne gjøre det med glede. «På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til» (min kursivering), forordner Paulus i 1. Kor 16,2 om den nevnte innsamlingen.

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette

Jeg gleder meg over å ha fått lykke til å gå ett skritt videre i tillegg til det vi fra før gir i fast månedlig beløp og kollekter ellers: I den første uka etter sommerferien overførte jeg tienden av det vi brukte på oss selv i ferien, til «min» misjonsorganisasjon, ImF (kontonummer nederst til venstre på side 6 i bladet/Vippsnr. 23312). Vi kommer ikke til å slutte med å bruke penger på oss selv – det ville bære preg av trelldom – men misjonen skal få nyte godt av det. Det tror jeg vil gjøre gleden ved bobil-livet enda større. Jeg oppfordrer frimodig alle andre som har brukt penger på ferie av ulikt slag, om å vurdere å gjøre det samme!     

IKKE ILLUSTRASJONSFOTO: Vilhelm Viksøy.

Det begynte med en liten skygge på veggen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen, beretter journalist Vilhelm Viksøy i denne litt utradisjonelle kommentaren.

Vi nærmet oss mål på vår lille oppussingsjobb. Baderommet var tatt, stuen var malt og gangen med. Nå var det bare kjøkkenkroken igjen før nytt gulv skulle legge grunnen for styling og finish i den lille hybelen. Slik ble det ikke.

Det var altså den skyggen på veggen. Helt nederst bak kjøkkenbenken vi akkurat hadde løftet bort. Mest sannsynlig var det bare noe vann som hadde rent ned langs veggen og neppe noe å bry seg om. Kanskje vi bare skulle male over sånn at det så rent og pent ut? Mest for moro tok jeg fram skrujernet for å pirke litt, bare for å få bekreftet at alt var i orden.

Jeg skulle aldri ha gjort det. Skrujernet forsvant innover i veggplaten. Dette var mer enn overflatisk søl. Jeg gravde litt til og fant mer og mer vått tre. Til slutt kunne jeg skimte en stender (jeg har sett det på tv, derfor vet jeg hva det heter – en sånn tjukk stokk som går fra tak til gulv). Også stenderen virket litt mørkt. Dermed var det fram med sagen for å gi bedre innsyn. En liten luke som jeg lett kunne lappe igjen når jeg var ferdig, ble saget bort. Jeg skulle aldri ha gjort det heller – for der så jeg det enda tydeligere. Det var ingen tvil om at stenderen var våt. Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten.

Nå var det for sent å late som ingenting og mure igjen elendigheten

Men hvor kom vannet fra? Regner det faktisk så mye vest for Bergen? Nei, det var nok ingen ytre flom, her var det snakk om indre forvitring. Jeg skimtet det som kunne se ut som et vannrør som forsvant inn bak stenderen, og jeg fant fram tommestokken (også omtalt som målbånd eller metermål) for å sjekke teorien min. Jeg skulle aldri gjort det heller, for nå ble det enda mer styr. Målet viste at på andre siden av veggen lå vannuttaket til toalettet. Det måtte være det røret eller koblingen som hadde fått seg en knekk som lekket til omgivelsene.

Det var neppe en stor lekkasje, for jeg verken hørte eller så vann som rant, men det begynte å bli så omfattende at jeg slo på tråden til forsikringsselskapet. Det skulle jeg aldri ha gjort, de mente nemlig det var god grunn for å sjekke dette med en takstmann. Dagen etter var han på plass med måleren, og jo da, her var det fukt. Og ikke bare det. Den stenderen (altså den lange stolpen inni veggen, en dobbel 2×4 – igjen for å late som jeg kan fagspråket) var ikke bare del av en lettvegg. Det var en bærende stolpe. Den var en del av selve reisverket i huset. Dermed var det ikke bare å skjødesløst kappe av og bytte ut med en ny av samme sort – eller en plastkopi for den del. Dette måtte gjøres grundig.

Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet?

Skjønt ekspertene var ikke helt samstemte. Noen av dem jeg spurte, mente det kanskje bare var vått, ikke råttent. Stenderen var bare mørk – så langt de kunne se. Kanskje var det nok å tørke litt og smøre på litt god-stoff for å smøre maskineriet? Jeg skulle ha hørt på dem. Det hadde vært mye enklere.

For etter at jeg hadde sikret stenderen forsvarlig for å unngå at taket falt i hodet på meg, begynte jeg å sage i stenderen. Det våte feltet måtte bort. Jeg tok godt i, trodde jeg, for overraskelsen var stor over hvor langt oppover stenderen fukten hadde satt seg. Og ikke bare det; den var mer enn våt. Det var plukkende råttent der på baksiden. Ikke bare på baksiden, forresten, stenderen gikk langt nedover i støypen. Sannelig var det vått der nedi også. Hvor langt? Nei, det var bare å ringe takstmann på nytt. Jeg lærer jo aldri av skade, for han ville innom for å ta en ny kikk. Dermed måtte jeg ringe rørleggeren også for å be ham vente med siste del av jobben.

Rørleggeren – la oss ta en liten parentes. Siden dette var et hus fra 80-tallet, var de fleste røster jeg rådførte meg med, samstemte: Rørene burde byttes i sin helhet, det var dristig å lappe. Jeg valgte å høre på dem selv om det ble en del dyrere, og tror du ikke den traven av en fagmann også greide å finne små dyr krypende inni veggen? Dyr som trivdes i mørke og fukt. Kunne han ikke holdt seg til sin del av jobben uten å engasjere seg i dette? Dermed måtte jeg på plass med lim-feller for å se om de lyssky dyrene bare var plagsomme, eller om de også må kriges mot. Svaret venter jeg på fortsatt.

Og da takstmannen kom tilbake på nytt, monterte han et monster av en vifte for å prøve å berge restene av veggen. Det kan hende at nå som årsaken til elendigheten er fjernet og avslørt, kan noe reddes. Hvis ikke må gulvet hugges opp og legges på nytt. Svaret får jeg når nordavinden har blåst seg ferdig.

At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk

Jeg angrer inderlig på at jeg ikke malte over den mørke flekken på veggen. Hvorfor måtte jeg være så dum å nevne dette for andre og undersøke hva som var galt? At all elendigheten ble avslørt, har bare skapt mye styr og bryderi. Hadde jeg tidd stille, ville hybelen nå vært i bruk.

Så fikk det heller våge seg at lekkasjen ville spist opp bærestenderen totalt og kanskje skapt langt større skader i huset. Men det får da være grenser for hva man skal forvente av en huseier.

KRAKOW: På torget i det jødiske kvarteret finnes et minnesmerke som består av over 70 tomme stoler. De representerer både møblene som ble igjen i den jødiske gettoen, og jødiske liv som ble revet bort under nazistenes okkupasjon av byen. FOTO: PETTER OLSEN

Antisemittisme og Israel

/0 Kommentarer/i , , /av

Som lutheraner vedkjenner jeg at vi har en svært kritikkverdig historie i forbindelse med jødene, skriver generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

Sammen med noen ansatte fra ImF tilbrakte jeg i mars noen dager i Krakow i Polen. Vi markerte 70 år for gjenfødelsen av Israel som nasjon i fjor, og vi ville i år følge opp med å besøke denne byen som på mange måter illustrerer det totale sviket mot det jødiske folk på europeisk jord.

I Krakow gikk vi gjennom den jødiske bydelen, og ærlige guider malte for oss et samfunn der det var lite motstand fra den etniske majoritet når nazistenes raseideologi gjorde sitt inntog. Vi hørte livlig Klezmer-musikk på en jødisk restaurant og tenkte oss tilbake til hvordan det måtte ha vært i 1940 med 250.000 innbyggere, derav 68.000 jøder. En vakker by med masse liv og handel, men også med mørke holdninger. 90 prosent av byens jøder ble utryddet i nazistenes dødsleire, og resten ble drevet ut under kommunistregimet etter krigen. En vet om ca. 150 jøder i Krakow i dag.

Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dette er ikke bare polsk historie, for i større eller mindre grad er det vår felles historie – med noen få hederlige unntak som Danmark og Bulgaria. Derfor er det så sterkt og vondt å gå gjennom restene av dødsleirene og tenke: Hvordan er det mulig? Er det virkelig så mørkt her inne i et menneskehjerte? Kan opplyste mennesker tillate at slikt skjer?

Ja, det er mulig, og ekstra skremmende er det at det er grobunn for antisemittisme i Europa bare 74 år etter denne grufulle krigen. Derfor må denne historien være viktig å formidle for nye generasjoner, og da ikke bare om selve Holocaust, men hele historien som gjorde dette mulig. Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner

Dersom vi skal forstå antisemittismen, må vi gå mye dypere enn å se på utslagene den fikk i nyere tid. Antisemittismen er nemlig like gammel som jødefolket selv. Da Jakobs ætt ble til et helt folk i Egypt, skal vi legge merke til faraos ord i starten av 2. Mosebok: «Se, israelittenes folk er større og mer tallrike enn vi. La oss nå gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir enda mer tallrike. For om det blir krig, vil de kanskje slå seg i lag med fiendene våre og stride mot oss og dra ut fra landet.» Dette er klassisk tankegods om mistenkeliggjøring, og spekulering om hva jødene kunne komme til å finne på.

Du finner det enda mer utmalende i budskapet som ble sendt til perserkongene i Esra 4, og bakgrunnen for Esters bok er jødehatet som fikk spre seg på den tiden. Spesielle tiltak innføres for jøder, til forskjell fra andre innbyggere, og dette har gjentatt seg i ulike land gjennom hele diasporaen. Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger om at jødefolket må kontrolleres og holdes nede, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner.

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel. Vi husker nasjonenes unnfallenhet i å ta imot jøder på flukt før krigen og etter krigen. Grunnlaget for jødenes nasjonalhjem er befestet både i den lange historien som Bibelen vitner om, men også nødvendigheten ut fra det som har skjedd i nyere tid. Vi er stolte over å proklamere vennskap med nasjon som er bygd på verdier og rettsvesen som vi i vår del av verden burde holde høyt, men som vi etter hvert har tatt for gitt.

Mye av kritikken mot Israel er uhistorisk, den forholder seg ikke til realitetene, den er tatt ut av sin sammenheng, den forventer en standard på handlingsmåter som vi ikke setter til oss selv og andre, den glemmer den konstante sikkerhetsrisiko, osv. Ingen av oss kan pårope oss full objektivitet, men en del av oss har fått dypere kunnskap og kjennskap til regionens historie, samfunnsliv, religion og etniske grupper gjennom litteratur, turer, samtaler med jødiske og arabiske ledere osv. På den bakgrunnen fortoner mye av Israels-kritikken (f.eks. anklagene om apartheid) seg som rett og slett ulogisk, og en må spørre seg om det er dypere og mørkere grunner til en del av denne kritikken. Derfor mener jeg at en god del av Israels-kritikken har røtter i antisemittiske holdninger.

Vi bør reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter

Når dette er sagt, og dette gjelder ikke minst inn i våre menigheter, bør vi reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter. Det ser vi i vårt eget samfunn. Det ser vi tydelig også i vår kristne historie, der den forfulgte menighet etter hvert ble de som forfulgte andre, ikke minst jødene. På den bakgrunn skal vi også lese de nytestamentlige tekstene om jødene og menigheten, og som lutheraner vedkjenner jeg at vi har en svært kritikkverdig historie her.

Jeg nevner dette fordi vi lett kan ende opp i posisjonen «Israels-kritikk = antisemittisme». Da har vi sannsynligvis fjernet oss fra den ærlige historieframstillingen som Bibelen gir av mennesket generelt, og jødefolket spesielt, men vi unnlater også å se de områdene der en lever i strid med Guds tanke og vilje i det israelske samfunnet. Med en slik posisjon får vi også en overfladisk holdning til hva antisemittisme egentlig er, og dermed gjør det vanskeligere å identifisere og bekjempe den. For hvis vi overser hva historien viser oss om antisemittismens fatale konsekvenser, kommer den til å gjenta seg.

UTENOM-BIBELSK: - Asle Eikrems teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir i Eikrems teologi en erstatning for Jesu kors, skriver Arne Helge Teigen. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Teologi uten kors

/0 Kommentarer/i , , /av

Asle Eikrems avvisning av korset bør vekke oss, skriver Arne Helge Teigen.

På anmodning fra Sambåndet har Arne Helge Teigen vurdert professor Asle Eikrems bok; God as Sacrificial Love: A Systematic Exploration of a Controversial Notion (T&T Clark, 2018).

Høsten 2016 ble professor Asle Eikrem (MF) intervjuet i Sambåndet om sitt syn på Jesu frelsesgjerning. Han fortalte at han avviser læren om at Jesus har sonet våre synder ved sin død på korset. Videre hevdet han at Jesu korsdød ikke har betydning for frelsen. Gud tilgir uten at synden sones, forklarte Eikrem.

I 2018 gav Eikrem ut en bok der han utdyper sitt syn på denne tematikken. Den fikk nylig en vurdering av hans professorkollega ved MF, Harald Hegstad (Teologisk tidsskrift 1/2019). Hegstad skriver følgende om Eikrems prosjekt: «I stedet for å forsøke å gi mening til korset, hevder han at korset slett ikke var nødvendig».

Eikrem vil altså utvikle en teologi uten Jesu kors. I det følgende vil jeg gi noen glimt inn i hans tenkning om dette.

Eikrem etablerer to grunnleggende ideer som blir styrende for hans tenkning. På den ene side det han kaller en koherent (sammenhengende, red. anm.) oppfatning av Guds universelle kjærlighet. På den annen side en omfattende forklaring av begrepet «vold». Disse ideene forstås som motsetninger. Mens Guds kjærlighet defineres som ubegrenset aksept, åpenhet og «gjestfrihet», defineres «vold» som religiøs eller sosial ekskludering og fordømmelse. Vold omfatter både fysiske handlinger og oppfatninger som legitimerer slike handlinger. Med utgangspunkt i dette klassifiserer Eikrem alle oppfatninger om at Gud tilgir mennesker på grunn av Jesu soningsdød, som voldelige. På dette grunnlaget forkaster han læren om Jesu stedfortredende død.

Offer uten kors.

De to nevnte ideer blir avgjørende også for Eikrems valg og forkastelse av bibeltekster for sin teologi. Han finner både voldelige tankesystemer og inkluderende kjærlighet i Bibelen, men mener at den inkluderende kjærligheten er det sterkeste motivet i de bibelske skriftene. Den kommer særlig til uttrykk i Det nye testamentet, og Eikrem finner den fullkomment åpenbart i Jesus Kristus.

Med dette utgangspunkt går Eikrem i dialog med Skriften for å utdype sine oppfatninger. Han fristiller sine refleksjoner fra bibeltekster som forankrer Guds tilgivelse i Jesu korsdød, og tekster som ellers lærer at synd mot Gud må sones. Samtidig utdyper han sine oppfatninger i dialog med bibel-tekster som han mener presenter Gud som åpen og inkluderende. Han mener å finne slike tekster i Det gamle testamentets fortellinger om paktsmåltider og i fortellingene om den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønns hjemkomst.

Nattverd uten kors.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres. I Eikrems bok blir dette tydelig når han legger sin idé om Guds inkluderende åpenhet til grunn for sin forståelse av nattverden. Ifølge Eikrem kan selvsagt ikke nattverden forstås med utgangspunkt i at Jesus sonet menneskers synder på korset. Gjør man det, ender man opp med en voldelig og ekskluderende nattverdlære.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres

Nattverden må i hans optikk være et måltid som kun viser Guds absolutte og inkluderende aksept. Nattverden er for alle, enten de tror eller ikke. De eneste som skal utelukkes fra nattverden, er de som mener at noen ikke kan delta i den, presiserer Eikrem. Her antyder Eikrem praktiske konsekvenser av sin teologi som vil gjøre situasjonen meget trang, for ikke å si umulig, for de som fortsatt tror på Bibelen og den lutherske bekjennelsens nattverdlære.

Eikrems bok i kontekst.

Eikrems kritikk av læren om stedfortredende soning har mye til felles med det som er gjort gjeldende i de siste tjue års forsoningsdebatt. Han legger ikke skjul på at han særlig er inspirert av feminist-teologene Rita Nakashima Brock, Rebecca Ann Parker og Susan Brison. De omtaler læren om Jesu stedfortredende soningsdød som sosialt farlig, fordi den angivelig legitimerer overgrep. Eikrem viser til Nakashima Brocks påstand om at Jesus ikke var frelser på grunn av korset, men på tross av korset.

Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne

Ellers følger Eikrem stier som er trådt opp av postmodernistiske teologer og filosofer før ham. I flere henseender viderefører han også sin eldre professorkollega Jan-Olav Henriksens kritikk av forsoningslæren. I sine teologiske alternativer går han så langt jeg kan se, noe lenger enn ham. Det kan også nevnes at Eikrem utvikler sin grunnleggende idé om åpenhet og aksept i dialog med filosofene E. Levinas og J. Derrida. Han utdyper så denne ideen i dialog med sitt utvalg av bibeltekster. De refleksjoner han gjør gjeldende i denne forbindelse, viser likevel at hans teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir en erstatning for Jesu kors, i Eikrems teologi.

Avslutning.

Som kristne tror vi at Jesus åpnet Himmelen for oss nettopp ved sin stedfortredende død på korset. Jesu åpenhet består i at han tar imot alle som kommer til ham med sine synder. Jesus avviser ingen, men tar imot selv den største synder. Han tilgir og gir nåde fordi han selv har betalt og gjort opp for oss, nettopp på korset. Jesu korsdød åpenbarer både Guds frelsende kjærlighet og Guds dom over synden. Eikrems avvisning av korset bør vekke oss opp. Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne. Vi trenger fornyelse av korsets teologi.

Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug internasjonale høgskole (NLM)

Vil du lese mer? 

I Sambåndet 11/16 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om angrepet på forsoningslæren (inkludert omtale av Teigens bok «Kors og frelse» og det omtalte intervjuet med Eikrem).

I Sambåndet nr. 2/18 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om det bibelske grunnlaget for læren om Jesu stedfortredende strafflidelse.

DÅP: "Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikke kan ha leiaroppgåver i forsamlinga", skriv NLA-professor Egil Morland. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Tru og dåp høyrer saman

/0 Kommentarer/i , , /av

ImF/NLM fortener ros for sitt utkast – no vedteke – til normallover for felles lokale forsamlingar for dei to. Så ulik som organisasjonstenking og -struktur er hos desse, er det godt gjort, skriv professor ved NLA Høgskolen, Egil Morland.

Det er mogleg at framlegg om samanslåing av desse organisasjonane, som kjem med ujamne mellomrom, aldri vil bli vedteke etter «læresamtalar» på topp-planet. Men det kan koma til å skje på grunn av praktiske røynsler på grunnplanet.

Eit par punkt i normallovene fortener ein kommentar. Eg ser eg ikkje bort i frå at det som eg kan stilla meg kritisk til, fordi det gjev signal eg ikkje likar, i realiteten – det vil seia: i høve til ein allereie etablert praksis lokalt – representerer ei markering i skjerpande retning.

Nokre veker før jul i 2018 skreiv eg ein artikkel i Dagen, der eg bar fram ein fundamental kritikk mot framlegget om ny kyrkjeordning for Den norske kyrkja (DNK) som Kyrkjemøtet skal vedta til våren. Eg karakteriserte framlegget som ei lite god blanding av kyrkjepolitikk og dogmatikk, og eg kritiserte særleg at bruken av dåpen som einaste medlemskriterium talar i mot vår lutherske lære. I den vesle katekisma har Luther på meisterleg vis og med enkle døme halde saman dåpens tre element: vatnet, ordet og trua.

Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest

Så skulle vi kanskje tru at alt er vel når normallovene for ImF/NLM-forsamlingar seier at medlemskap kan teiknast av personar som vedkjenner «seg til den kristne tro og er døpt»? Vel. Uroa mi over denne formuleringa vert større når eg les rettleiinga (sjå den første lenka, red.anm.). Det gjeld to ting: Oppmodinga til å møta menneske «med raushet for eksempel i forhold til det som har med dåp å gjøre», verkar tilsynelatande som god sjelesorg. Men i denne konteksten inviterer dette misbrukte ordet («raushet», red.anm.) til å bryta opp det sambandet som eg viste til i den aktuelle artikkelen om DNK – og endar i motsett grøft. Opplysninga om at eit ikkje-døypt medlem kan oppleva «begrensninger knyttet til … lederoppgaver», vert då ikkje godt nok. Det minste ein burde seia, var at udøypte medlemer ikkje kan ha leiaroppgåver i forsamlinga. Punktum. Etter meir enn 20 år som leiar for eit bedehus har eg røynsle med kor svakt dåpen står i forkynninga her vest.

Les òg: Ny lov gir svar til fellesforsamlingar.

Det er det eine.

Det andre er at paragrafen synest å vise «den kristne tro» til ei subjektiv – og dermed mest viktige? – side av kristenlivet, medan dåpshandlinga blir verande på den objektive, distanserte, sida. I luthersk teologi høyrer dei saman! Det er ikkje mi (private eller personlege) tru og vitnemål som frelser, men «trua som lit på dette ordet» (mi utheving.), altså Guds lovnadsord om dåpen, som gjer dåpen til noko som gagnar oss.

Lat meg leggja til: Eg kjenner ikkje til noka framstilling som betre enn Luthers forklaring til dåpen knyter kristenlivet til starten på det same livet, anten det skjedde i dåpen eller ved ei særleg omvending, nemleg ved orda om den daglege omvendinga.

Så ei anna sak:

Det er interessant at organisasjonane ikkje har heilt samanfallande syn på etablering av eldsteråd. Mi frimodige ytring om dette er som følgjer: Eg ser det som eit godt prinsipp at lover og reglar ikkje spring føre organisasjonstenkinga. Det skjer kanskje fordi det gir ei kjensle av å vera «på ballen», altså å vera det som vi kallar «proaktiv». Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor. Når dette rådet ikkje er overordna styret (det er eg samd i), så spør eg: Er det berre for å markera (restane av) eit tenestedelingsprinsipp ein vil ha det? Då kan det vera lurt å venta litt.

Mitt råd ville vera ikkje å etablera eldsteråd før ein visste kvifor

Det er – for meg – ganske opplagt at desse lovene har ein førebels karakter. Lovene talar konsekvent om «forsamlingen», ikkje om «menigheten», og om møte, ikkje «gudsteneste». Men den medfølgande rettleiinga registrerer den mangfaldige språkbruken som har utvikla seg når det gjeld leiarskapen, som «vil se ulikt ut frå sted til sted». Det kling framandt i dei fleste indremisjonsøyre å seia «pastor», like så at ein i nynorskland seier «menigheten». Alt dette er på full fart inn i språkbruken. Kanskje det korrekte uttrykket «kyrkjelyden» vert for skummelt å ta i munnen? For då er liksom eit avgjerande steg, som ein enno ikkje er klar for, teke?

Men det er det ordet vi lyt nærma oss. Når forsamlingane heilt ut avløyser kyrkja si gamle rolle i dei fleste menneske – også kristne menneske! – sitt liv, og paraplyen (organisasjonane) vert kyrkje, då vert testen om dette nye har ein ekklesiologi (= lære om kyrkja) som er sterk nok til å halda vegger og tak oppe.

Den diskusjonen må også koma!

Egil Morland er professor, dr. philos ved NLA Høgskolen (fagfelt prekenlære og kirkerett)

TYSKLAND: Den 20. desember 2016 som var dagen etter drapene i Berlin, ble Brandenburger Tor, opplyst i de tyske nasjonalfarger. Foto: Wikimedia Commons

Kraften i julebudskapet

/0 Kommentarer/i , , /av

På samme måte som Gud beskyttet det sårbare Jesubarnet mot terror, skal vi beskytte oss.

I avisen Vårt Land 21. desember i fjor skriver kommentator Håvard Nyhus om terrorangrep på mennesker som besøker julemarkeder. 11. desember 2018 ble tre mennesker skutt og drept i Strasbourg, i desember 2016 ble 12 drept og 48 såret i Berlin.

Sårbar.

Den viktigste grunnen til at terrorister angriper nettopp julemarkeder, er symbolsk, mener Nyhus, fordi det «treffer Vesten og kristenkulturen på dens aller bløteste punkt». «Historien om det vergeløse barnet», fortsetter kommentatoren, «setter tonen for et kontinent som hver julehøytid senker guarden og liksom blottstiller seg. Det er den radikale fordringen i julebudskapet, og det kaster ekko ennå».

Håvard Nyhus mener åpenheten og tilliten vi møter hverandre med, springer ut av «fortellingen om barnet lagt på strå. Kraften i julebudskapet tillater oss å være sårbare», resonnerer han.

Vårt Land følger opp på lederplass 27. desember. Julen er en tid der mennesker åpner seg og blir sårbare, slik også Gud ble sårbar i julen, resonnerer avisen. Terrortrusler må ikke føre til at vi blir «skremt til å lukke oss, til å beskytte byens og menneskenes åpenhet med murer». Slik fysisk beskyttelse er nytteløs, en falsk sikkerhet, fastslår avisen og konkluderer: «Det julebudskapet vi må beskytte, handler nettopp om en sårbar Gud, en Gud som ble menneske. Han trengte vår omsorg og mildhet – slik vi trenger hverandres omsorg og mildhet.»

Terror mot Jesubarnet

Ja, det er stort å tenke på at Jesus lot seg føde til vår jord som et hjelpeløst barn. Men var den vesle familien ubeskyttet, som et ideal for hvordan vi 2000 år senere skal møte terrortrusler? Langt derifra. I Matt 2 leser vi om «noen vismenn fra Østerland». Noen måneder etter at Jesus var født kom de til Jerusalem, ledet av en stjerne, og begynner å forhøre seg om «den jødenes konge som er født nå». En bestyret kong Herodes den store kaller dem til seg og ber dem melde tilbake til ham når de har funnet barnet. Men slik gikk det ikke. I en drøm blir de varslet om å ta en annen vei hjem.

Dette møter Herodes med noe som nettopp må kunne kalles et terrorangrep: «Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre». Forblir Jesubarnet ubeskyttet overfor terrortrusselen, i et forsøk på å utstråle symbolsk sårbarhet? Igjen: Langt derifra. En Guds engel varsler Josef i en drøm om kongens onde plan, og stefaren får beskjed om å ta barnet og moren med seg og flykte til Egypt. Etter Herodes den stores død får Josef, i en ny drøm, klarsignal om å returnere til Israel. En tredje drøm gjør at han unngår Herodes’ sønn, Arkelaus, som er blitt konge i Judea, og Josef tar i stedet familien med seg til Galilea.

Guds inngripen

Gud unnlot altså ikke å iverksette beskyttelsestiltak stilt overfor en alvorlig trussel. For «kraften i julebudskapet» lå i det som ble sagt om barnet – at han var en frelser. Jesus fikk et legeme som ditt og mitt fordi det 33 år senere skulle dø og legges i grav og oppstå igjen. Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den.

Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den

Så er det ikke urimelig å spørre hvorfor Gud tillot at mange andre guttebarn på inntil to år ble drept av kongens menn i jakten på det guttebarnet Herodes så på som en trussel mot tronen. Svaret på det ligger innenfor «det ondes problem». Men Gud grep inn for å redde sin sønn i menneskelig skikkelse – og dermed menneskeheten.

Det var gjennom frelsesverket Gud viste sin kjærlighet til oss, ikke gjennom passivt å la onde mennesker få ramme hans enbårne sønn.

Straff

«De som styrer», påpeker Paulus i Rom 13, er «til skrekk (…) for dem som gjør ondt». Øvrigheten, fortsetter apostelen, «bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde».

Vi kan da også spørre hvordan det gikk med Herodes-slekten. Herodes Agrippa 1, barnebarn av barnemorderen, ble slått ned av en Herrens engel og fortært av ormer, leser vi i Apg 12,23, fordi han lot seg dyrke som om han var Gud.

Selvforsvar

Når Håvard Nyhus idealiserer det å «senke guarden», henter han et uttrykk fra boksespråket. En «guard» består av to underarmer og behanskede hender hevet til beskyttelse av hodet og samtidig klar til å rette slag mot motstanderen. I boksing er det å la armene synke det dummeste man kan gjøre – og om man gjør det, signaliserer det utmattelse eller dumdristighet.

Vi skal fortsette å gå på julemarkeder, og det er øvrighetens oppgave å beskytte oss mens vi er der. Eller for å si det med Paulus: «Derfor betaler dere jo også skatt, for de (øvrigheten, min anm.) er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette».

Illustrasjon: Freebibleimages.org

Tidshullene hos Lukas

/0 Kommentarer/i , , /av

Motsa Lukas seg selv når det gjelder tiden for Jesu himmelfart?

Desember og jul er høysesong for å komme med påstander om feil og motsetninger i Bibelen, særlig knyttet til Jesus og historien om ham. Tiden for Jesu fødsel er ett eksempel. Vi skal nå se på et annet – fra slutten av Jesu jordeliv.

To skriftsteder.

I sin evangelietekst, kap. 24, v. 50–51, forteller Lukas om himmelfarten: «Han (Jesus, min anm.) førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen.»

Få år senere skriver Lukas Apostlenes gjerninger (Apg). Her tar han opp tråden om himmelfarten. I kap. 1 v. 3 får vi en tilsynelatende ny opplysning: «For dem (apostlene, min anm.) fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager (min uthevelse) viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.»

Påstand.

Noen, for eksempel den avdøde liberale teologen Marcus Borg, mener at disse to skriftstedene avslører en motsigelse i Bibelen, til og med begått av samme forfatter. En slik påstand bygger på at man mener at alt det Lukas beskriver i kap. 24 i sitt evangelium, skjedde på samme dag, altså på oppstandelsesdagen. 

I Apg 1,3 bruker Lukas et verb for å vise seg (optanomai på gresk) som indikerer at Jesu fysiske tilstedeværelse disse dagene ikke var kontinuerlig. Mellom oppstandelsen og himmelfarten åpenbarte han seg 11 ganger, inkludert selve himmelfarten (jf. Mark 16,9 og Joh 20,1–14, Matt 28,9–10, Luk 24,34, Luk 24,13ff, Joh 20,19, Joh 20,26–29, Joh 21,1ff, 1. Kor 15,7, 1. Kor 15,8, Matt 28,16–17 og Luk 24,50–53).

«Lir mot kveld».

Ingen steder i kap. 24 skriver Lukas spesifikt at alt skjedde på samme dag. Det gjør heller ikke Markus (kap. 16).

Fra v. 13 i Luk 24 leser vi om Kleopas og hans medvandrer som møter Jesus på veien mellom Jerusalem og Emmaus. I v. 29 sier de til Jesus at «det lir mot kveld, og dagen heller». Allerede her går altså oppstandelsesdagen mot slutten.  Etter at de gjenkjente Jesus (v.31), står de at de «tok av sted i samme stund» og returnerte de 11 kilometerne til Jerusalem. De møter blant andre de 11 gjenværende disiplene og forteller dem om opplevelsen sin.

Flere episoder.

Verket Cambridge Bible for Schools and Colleges, utgitt av Universitetet i Cambridge, framholder at det fra og med v. 36 («Mens de talte om dette …») skjer et brudd i evangelieteksten. Forfatterne av dette verket mener at Lukas nå går over til å fortelle om en episode som skjer åtte dager etter oppstandelsen, den samme som Johannes skriver om i Joh 20,26–29 (der han nevner Tomas). V. 44 hos Lukas, og endelig himmelfarten fra v. 50, representerer ifølge universitetsforfatterne også to adskilte episoder, uten at Lukas tidfester dem. Midt imellom disse, v. 45, leser vi at «da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene».

De som mener at Lukas motsier seg selv, må altså mene at Jesu himmelfart skjedde i kveldstimene etter de to vandrernes 11 kilometer lange tur fra Emmaus til Jerusalem og samtalen med disiplene. I Apg 1,9 forteller Lukas at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Lite tyder på kvelds- og nattemørke her.

Rød tråd.

Så hvorfor 40 dager? Fordi Gud ikke handler utfra tilfeldigheter! Jesus ble fristet av djevelen i 40 dager (Luk 4,2). Moses var «førti dager og førti netter» sammen med Gud på fjellet da han mottok lovtavlene (2. Mos 24,18 og 34,28). Profeten Elia gikk «førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb» (1. Kong 19,8). I 2. Kong 2,11 hører vi at «mens de (Elia og Elisja, min anm.) så gikk og talte sammen, kom det brått en ildvogn og ildhester og skilte dem fra hverandre. Og Elia fòr i stormen opp til himmelen», ikke helt ulikt Jesu himmelfart.

Moses og Elia representerer Det gamle testamente som Jesus kom for å oppfylle. «De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem», leser vi fra Jesu forklarelse på fjellet (Luk 9,28ff).

Tidshull.

Det finnes et annet eksempel i oppstandelsesberetningen på at Lukas drar sammen noe i tid. Han velger å utelate engelens og Jesu egen beskjed om at disiplene skulle dra til Galilea for å møte ham der (Matt 28,7,10; Mark 16,7). Hos Lukas får vi et tidshopp mellom vers 43 og 44, slik også Cambridge Bible for Schools and Colleges påpeker. Lukas hopper fram til beskjeden fra Jesus like før himmelfarten om at disiplene skulle bli i Jerusalem «til dere blir ikledd kraft fra det høye» (v. 49, jf. Joh 14,16,26;15,26 og Apg 1,4).

Et tredje eksempel er i Apg 9,25–26. Når Lukas forteller om Paulus’ flukt fra Damaskus, virker det som apostelen drar rett til Jerusalem. Men når Paulus selv forteller om dette, kommer det fram at det er tre år imellom (Gal 1,18).

Disse eksemplene fra Lukas betyr ikke at det er feil i Bibelen, men at den må leses i sammenheng og forklare seg selv.                   

RADIKALT: Forsamlingssatsing forutsetter at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene, skriver Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: Christian Dubovan, unsplash.com

Forsamlingsarbeid med bremsene på?

/0 Kommentarer/i , , /av

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud […]

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Stadig flere sier: «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingen som vårt åndelige hjem!»

Men hva betyr det egentlig? Når en nå velger åndelig lederskap, er vi da villige til å underordne oss det lederskapet, slik Bibelen formaner oss? Når en legger opp til en planmessig og fast struktur for forsamlingsmøter/gudstjenester, prioriterer vi da å være en del av forsamlingslivet, eller kommer hytta, reiser og andre fritidsaktiviteter først? Når en ønsker å bruke mer ressurser på forsamlingsarbeidere og mer tjenlige lokaler for ulike barnegrupper, hvilken konsekvens har det for vår givertjeneste? Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

Jeg spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

For å nevne mer om det siste – givertjenesten. Bedehusfolket har alltid gitt til en mengde ulike formål innen misjon og bistandsarbeid. Både indremisjonen og de ulike ytremisjonsorganisasjoner har fått sitt i kollektkorga når de har sendt ut sine forkynnere til bedehusmøtene. Utenom dette har vi betalt giroer som kommer i posten fra diverse sammenhenger. Slik har organisasjonene kunne lønne sine ansatte og sende ut sine arbeidere.

I dag er bildet endret. Det er mindre etterspørsel etter tradisjonelle bedehusmøter og sammenhengende møtevirksomhet, og mer behov for søndagsmøter og enkelte bibelkvelder. Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste osv. Ingen stiller spørsmål ved om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har ansatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.

Dette forutsetter da at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er min påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene. Det Nye Testamente gir formaning om at vi legger til side «det vi får lykke til», og gitt ulike livssituasjoner og forpliktelser vil det bety ulike prosentsatser for oss. Vi skal gi etter evne, og av og til over evne (2. Kor 8:3). Selv om vi i evangelisk frihet derfor ikke er bundet av tienden, mener jeg likevel at den er en god rettesnor. Mange kan gi mer, og noen sier at offeret begynner når tienden er gitt, men tiende som prinsipp kan de fleste av oss forholde oss til.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen!

Poenget mitt er at skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi kanalisere det meste av vår faste givertjeneste til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene. Giveren bør da kunne forutsette at forsamlingen tar ansvar for egen drift, at en fordeler penger til fellesoppgaver i indremisjonen, og at en gir rikelig til det ytremisjonsarbeidet en samler seg om. Det forutsigbare må ligge til grunn for at folk skal «gi seg selv» til dette, og jeg tror det har stor betydning for samhold i en forsamling at en kan si at «dette er vårt misjonsarbeid».

For å få samtalen i gang, foreslår jeg en fordeling: 50% til egen drift, 10% til ImF-krets, 5% til ImF sentralt, 35% til ytremisjon. Jeg skriver dette vel vitende om at en med vår struktur lokalt står ansvarlig for fordelingen.

Hva da med alle andre gode formål? For det første mener jeg at når forsamlingens drift er finansiert gjennom faste inntekter, står en også friere til å gi kollekten til andre. For det andre skal ulike misjonsorganisasjoner fortsatt ha sin rettmessige tilgang til å ha sine møter og innsamlinger i Bedehuset. Det at en eller flere organisasjoner går sammen for å bygge forsamling, skal ikke fortrenge andre misjonskall mellom kristne. Jeg mener at de fleste av oss har råd til å gi til ett eller flere «hjertebarn» utenom tienden, men vi bør også spørre oss selv om det er på tide å spisse vår givertjeneste inn mot det vi virkelig brenner for og framtidige generasjoner vil ha velsignelse av.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert på ImF-bloggen 22.10.18. 

SKANSE: På klosteret Mar Matti i Nord-Irak heldt nokre biskopar stand medan IS-krigarane truga med ta klosteret i 2014. No utgjer klosteret livsteikn for kristne på Ninive-sletta. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen

Veksande press mot truande

/0 Kommentarer/i , , /av

Kristendommen er den religionen som møter restriksjonar i flest land. Men «konkurransen» er hårfin.

«Kristendommen er den mest forfølgde religionen i verda», uttalte den tyske kanslaren Angela Merkel i november 2012. Det var eit vekkerop for mange at ho så tydeleg sette ord på forfølginga.

På eitt vis kan Merkel finna støtte hos det kjende forskingsinstituttet Pew Research Center som kvart år gjer opp status for omfanget av restriksjonar for tru – både restriksjonar som styresmakter og andre aktørar i samfunnet står bak. Kring 80 prosent av folket i verda lever i land der dei risikerer diskriminering eller forfølging for trua si.

Den siste samla Pew-rapporten har data frå 2016. Den viser at kristne møter restriksjonar i 144 land. Året før var talet 128 land. Men muslimar vert trakasserte og diskriminerte i nesten like mange land som kristne – 142, mot 125 året før.

Det finst svært mange urovekkjande trekk for kristne. For å ta nokre:

  • Kina strammar til religionspolitikken. Fleire kyrkjer er jamna med jorda. Jamvel den godkjende, registrerte Tre sjølv-kyrkja må mange stader riva ned krossar og erstatta krossteikna med kinesiske flagg. Ei rad uregistrerte kyrkjer er stengde, seinast den store Zion-kyrkja i hovudstaden Beijing. Ho er blitt tolerert i eit par tiår. Då kyrkja nekta å installera overvakingskamera som kunne avsløra kven som gjekk til gudsteneste, sette styresmaktene i september kroken på døra. Forbodet mot at barn og unge under 18 år går til kyrkje (og moskear) vert handheva mange stader.
  • I India som etter grunnlova er eit sekulært demokrati, har den religiøse nasjonalismen fått sterkt fotfeste. I 2014 kom eit hindu-nasjonalistisk parti til makta. Hindu-nasjonalismen seier – enkelt forklart – at for å vera ein god indar, må du vera hindu. Sju delstatar har kriminalisert det å skifta tru, frå hinduismen, vel å merka. Ekstremistar angrip i fleire delstatar både kristne og muslimar. Talet på slike valdsangrep mot kristne har vakse sterkt, og Den evangeliske alliansen i India kalla 2017 «eit traumatisk år» for kristne. Kristne leiarar seier at mangelen på fordømming av valden og mangelen på vern riv ned tiltrua til styresmaktene nasjonalt og i delstatane.
  • Kristne i Irak blei truga på livet og jaga på flukt av islamistiske IS-krigarar sommaren 2014. Og vi vart skaka opp då IS særleg i fjor flytta bombeangrepa til Egypt. I Egypt har det sterkt autoritære regimet, som sjølv er under IS-angrep, prøvd å verna kristne frå IS. I Egypt er kristne generelt sterkt diskriminert.
  • I Pakistan er kristne avgjort ein forfølgd minoritet. Jenter vert tvangskonverterte og tvangsgifta med muslimske menn. Mange kristne er offer for falske skuldingar om blasfemi mot profeten Muhammed. To kristne sit med dødsdommar. Den meste kjende av dei er Asia Bibi som har vore dødsdømt sidan 2010, og som vi akkurat i desse dagar håpar og ber om vert frikjent i Pakistans høgsterett etter rettsmøte 8. oktober. (Oppdatering: Asia Bibi vart frikjend 31. oktober, etter at denne artikkelen stod på trykk.)
  • I Nord-Korea blir kristne sette i fangeleirar, og mange er drepne. Dei vert sett på som ein trussel mot regimet.
  • I Iran lever muslimar som er blitt kristne – i ei raskt veksande undergrunnskyrkje – farleg. Dei lever i frykt for arrestasjon, dei mest aktive risikerer strenge fengselsstraffer, eller dei blir pressa ut av landet. I Midtausten er det gjerne familiar og nærmiljø som står konvertittar etter livet.

Eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd

Vi kunne halde fram. Men eg vil åtvara mot «konkurransen» om å vera mest forfølgd. For det første er det ikkje enkelt å seia kven som faktisk er forfølgd. Det krev tett kunnskap. For det andre er somme av konfliktane svært samansette. For det tredje er det mange andre som lid.

  • Presset mot kyrkjene i Kina er det sterkaste sidan Kulturrevolusjonen. Men det rammar også tibetanske buddhistar. Det er forbode for barn og unge under 18 år ikkje berre å gå i kyrkjer, men i moskear også. Og i Xinjiang sit så mange som 1 million av dei muslimske uigurane i omskoleringsleiarar.
  • I India vert muslimar trakasserte og tidvis drepne fordi dei slaktar kyr – heilage dyr i India. I Myanmar der kristne minoritetar er utsette for tvang til å skifta tru, er dei muslimske rohingyaene i Rakhine-staten aller verst ute. I august i fjor sette hæren i gang med å fordriva dei og drap så mange at det er blitt kalla folkemord. Grunngjevinga er at dei ikkje vert rekna som statsborgarar – sjølv om dei har levd i Myanmar i generasjonar.
  • Dei som vart verst ramma av IS i Irak, var jesidiane – som vart forsøkt slakta ned.
  • I Europa rammar den tøffaste nasjonalistiske retorikken muslimske innvandrarar. «Muslimar var det mest vanlege målet for trakassering av nasjonalistiske politiske parti eller offentlege tenestemenn i 2016», skriv Pew.

Menneskeverdet er likeleg fordelt. Difor skal vi som kristne forsvara trusfridommen også for menneske som vi ikkje forsvarar trua til. Som kristne kan vi dessutan skaffa oss allierte på tvers av trusgrenser i kampen for fridom og mot forfølging. 

Sambåndet nr. 10/18 har forfølging av truande som tema. Om du ikke er abonnent, kan du kjøpa dette nummeret.

Stefanusalliansen er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom. Starta i 1967 som Misjon bak Jernteppet.