Innlegg

Diakoni og forkynnelse hånd i hånd

For Audun Myksvoll er diakoni og forkynnelse hovedsaken i kristent arbeid.

– Diakoni og forkynnelse går hånd i hånd skal vi vinne mennesker for Gud, sier Audun Myksvoll, diakoniarbeider i Bergens Indremisjon, som har tatt imot Sambåndet for å snakke om sine erfaringer som diakoniarbeider.

I førti år har han jobbet for misjonen. Han begynte i Nordhordland Indremisjon. Tre år jobbet han i Misjonssambandets lokalradio Radio Gnisten. Han har også vært ansatt som miljøarbeider i Frelsesarmeen i deres arbeid blant rusmisbrukere. De siste tretten årene har han vært diakoniarbeider i Bergens Indremisjon.

Lang tradisjon.
– Bergens Indremisjon har en lang tradisjon med diakoni. Vi hadde diakoner og bibelkvinner som delte Guds ord og hjalp og stelte syke og gamle. Dette arbeidet lå nede noen år. Så ville man ansette en diakoniarbeider. De spurte meg om jeg kunne tenke meg å gå inn i en slik tjeneste. Sånn kom jeg inn i det. Jeg hadde dette med diakoni i meg. Har lenge levd nært mennesker som trenger hjelp, sjelesorg, forkynnelse og omsorg, forteller Myksvoll.

– Hva gjør du som diakoniarbeider?

– Tjenesten består av besøkstjeneste, andaktstjeneste, forkynnelse og kontorarbeid. Det blir ofte sjelesorgssamtaler som i forbindelse med sykdom, begravelser og anfektelser i troslivet. Jeg bruker en del tid på besøkstjeneste blant eldre, syke, ensomme mennesker med utgangspunkt i forsamlingen. Jeg blir også kontaktet av folk som spør om jeg kan gå til den og den, og jeg får på den måten kontakt med andre som ikke går i våre sammenhenger. Så går jeg en del på sykehusbesøk og på besøk på sykehjem og aldershjem. Bergens Indremisjon har et eget aldershjem, og der har jeg ansvar for andaktstjenesten. Vi har andakt der to ganger i uken.

Samtaler.
Som diakoniarbeider er han opptatt av at mennesker skal føle seg trygge og inkludert og at de har noen å snakke med.

– Mange kan være ensomme selv om de er med i en sammenheng og er sammen med mye folk.

I samtale med mennesker prøver Myksvoll på en forsiktig måte å komme inn på det som har med Gud og evigheten å gjøre, uten å være pågående. Han har opplevd at folk som ikke var så interessert i åndelige ting, har blitt kristne og nevner et eksempel for Sambåndet:

– En eldre kvinne sa: ”Du kan komme inn hvis du ikke snakker om han der oppe.” I løpet av samtalen kom jeg til å sitere noe som Jesus hadde sagt. Hun ville at jeg skulle lese det. Etterpå sa hun: ”Men det er jo dette jeg trenger!” ”Vil du ha det?” spurte jeg. ”Ja”, sa hun, og vi fikk be sammen. Ikke mange ukene etter døde hun.

Noen dager og perioder er tyngre for diakoniarbeideren.

– Jeg har ofte samtaler med folk som lever på det siste og møter folk som livet er veldig vanskelig for, og som har veldig vanskelig for å takle livet. Da kan jeg være der som et medmenneske og vise at de er verdifulle. Noen anklager Gud; hvorfor skjer dette med meg? Under samtalen kan jeg peke på at Gud er med i alle forhold. En som prøvde å ta livet av seg flere ganger, måtte jeg hente hjelp til og få på sykehus. Det var tungt.

En rik tjeneste.
–Hvordan tar du vare på deg selv når du selv trenger hjelp?

– Det sies at alle bør ha sin mentor eller sjelesørger som du kan gå til jevnlig. Jeg har min kone, og så har jeg mine gode venner, og det er jeg glad for.

– Det er visst lettere å gi hjelp enn å ta imot hjelp?

– Jeg føler at folk vegrer seg for å selv be om hjelp. De vegrer seg for å vise den siden av livet. De vil klare seg selv.
Myksvoll synes han har en veldig rik tjeneste.

– Det er veldig berikende å få møte mennesker med livserfaring, og det er helst eldre mennesker jeg besøker. Samtaler og forbønn er noe av det rikeste jeg gjør. Hele min diakonale tjeneste har et åndelig siktemål. Jeg skal hjelpe folk til tro og til å ha det godt med Gud. Det er mange som er ensomme, som grubler og er redde. Jeg får dele Guds ord og evangeliet med dem, ofte til frigjørelse og glede. Der er også tyngre, belastende dager. Det som ligger meg på hjerte er at vi kan komme til Jesus uansett hvordan livet har vært, og få hvile i evangeliet. Jeg kan få fortelle mennesker at de betyr noe og er uendelig verdifulle, og at det beste ligger foran dem som har sin hvile i Jesus.

Åpner for den fremmede

Betlehem i Bergen er en ganske internasjonal forsamling. Beth Reistad er en av dem som tilrettelegger fellesskapet.

For ti år siden kom en gruppe flyktninger fra Sierra Leone helt tilfeldig inn på et møte i Betlehem i Bergen. De hadde flyktet fra krigen i hjemlandet. Nå ønsket å finne en menighet i Bergen, og hadde oppsøkt en kirke på en hverdag, men den var stengt. Noen fortalte dem at det var åpnet i Betlehem på søndag. I Betlehem traff de blant andre Beth Reistad.

Flyktningene fant sitt hjem i Betlehem, og Beth Reistad var med og åpnet opp fellesskapet for dem.

− Jeg er vokst opp med Betlehem. Foreldrene mine fant hverandre der. Jeg har vært frivillig der i forskjellige sammenhenger, forteller Beth.

Diakoni ute og hjemme.
Til vanlig jobber hun som jordmor på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus. I Betlehem har hun vært barneleder og er nå møtevert. For cirka tre år siden ble hun engasjert i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA).

− Jeg ble engasjert fordi jeg hadde afrikanske venner, og så ble jeg spurt om å være representant fra Betlehem til KIAs regionråd, sier Beth som også har et særskilt ansvar for å arrangere KIAs basar om høsten. Som om ikke det er nok, er Beth også med i misjonsforeningen Tanz.

− Foreningen begynte for å støtte en som reiste ut for Norsk Luthersk Misjonssamband til Tanzania. Vi støtter et litteraturprosjekt der. Så støtter vi også et barnehjem i Sierra Leone. En fra Sierra Leone som er med i Betlehem, har gitt oss kontakter til det barnehjemmet. Det er så på mote å legge ned misjonsforeninger. Men vi møtes hver tredje uke. Vi er ti damer i som møtes. Den gruppen er en fin måte å få inn nye kvinner i menigheten.

− Da er du på en måte med i diakonalt arbeid både ute og hjemme?

− Bergens Indremisjon har alltid vært opptatt av diakoni og av å se utover.

Viktig med vennskap.
− Hva slags erfaringer har du gjort deg i arbeidet i KIA?

− Folk har veldig ulik erfaringsbakgrunn, og det kan bli utfordrende. Noen har mye bagasje. Når KIA skal ha samlinger, er det ikke alltid vi klarer å begynne presis. Bare der er det ulike kulturer. Nye bekjente og venner er en berikelse. De er ikke noen som man må ta seg av som en sosial oppgave. Det handler om møtes på like fot og utvikle vennskap.

Et sterkt minne hun har fra arbeidet, var da fire av hennes afrikanske venner, fire ungdommer, ble døpt i Betlehem. Vennskap er i det hele tatt viktig for Beth. For henne kan diakoni også være samtale med venner.

− Å skaffe innvandrere venner er viktig for at de skal bli integrert i menigheter. Det er rart hvis våre menigheter ikke klarer å ta imot nye mennesker. Vi burde være de første til å gjøre det. Man får aldri for mange venner. Det er alltid plass til flere. Det handler om den enkeltes vilje til å åpne opp for nye mennesker.

Et større perspektiv
− Hva er det beste du har opplevd i KIA?

− Det gir større perspektiv. Blant annet får man innblikk i en gruppe menneskers situasjon, for eksempel hvordan det er å få avslag på asylsøknaden. Det gir et videre syn på livet når man møter mennesker som har krigserfaring. Vi bor på en grønn gren. Vi kan bli mer takknemlig og åpen. Det er en lottogevinst å bli født i dette landet.

− Og hva er det tøffeste?

− Det er tøft når noen av mine venner opplever vanskeligheter i møte med det norske offentlige systemet, det kan være med tanke på barnevern, Nav, UDI. Det er tungt å se at de sliter. Man står midt i mellom. Man er vokst opp med systemet og skjønner hvordan det fungerer. Samtidig skjønner man sine venner og ønsker å støtte dem. Noe av det systemet gjør, kan forsvares, noe kan ikke det.

Beth oppsummerer sine erfaringer med KIA og afrikanske venner slik:

− Vi trenger ikke reise til Afrika som misjonær. Det er mange mennesker som trenger hjelp i Norge, og det er mange behov her. Det kan virke som noen av de afrikanske kristne lever nærmere Gud enn det vi gjør, mens vi er mer blaserte og mette.

Kristen iraner kastes ut av landet

Engasjement i en kristen forsamling i over fem år er ikke nok til å kunne si at en person er kristen, mener Oslo tingrett.

I en dom av februar i år opprettholder retten vedtak fra Utlendingsnemnda (UNE) om å avslå asylsøknaden fra en mann, opprinnelig fra Iran, som oppga at han har konvertert til kristendommen. Mannen, som er i slutten av tjue-årene, har tilknytning til Bergens Indremisjon og Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) i samme by. Han ble døpt før han kom til Norge, i en kirke i Hellas, og har lagt fram dokumentasjon på det.

Dommen er anket, og Borgarting lagmannsrett vil behandle saken i januar 2015.

«IKKE TROVERDIG»
Asylsøkeren mener at hans tro og evangeliseringsbehov gjør at han vil være utsatt for alvorlig fare dersom han returnerer til Iran. Han regner med å bli arrestert og frykter for å bli dødsdømt for konvertering.

UNE og Oslo tingrett mener imidlertid at hans forklaring samlet sett ikke er troverdig. Dette fordi de mener de opplysningene asylsøkeren har gitt, er motstridende og framstår som tilpassede og konstruerte. Dette får konsekvenser for rettens konklusjon: «Religiøs tro er et høyst personlig anliggende. Bevisvurderingen av om saksøker er en reell konvertitt, må i stor grad vurderes i lys av saksøkers alminnelige troverdighet », heter det i den 36 sider lange dommen.

«I DET YTRE»
I dommen refereres det til at asylsøkeren oppsøkte forsamlingen i Betlehem i Bergen ved årsskiftet 2008/09 «og senere har vært til stede der ved gudstjenester, regelmessig bibellesing og bønn og engasjement i det sosiale miljøet». Dette vurderes i dommen som at aylsøkeren «i det ytre lever som en kristen». Videre heter det: «Slike ytre forhold kan indikere at en person også har et livssyn som kristen, men ikke nødvendigvis, jevnfør UNEs erfaringer fra enkeltsaker».

Regionleder Tor Øyvind Sandaker i KIA Bjørgvin opplyste i retten at asylsøkeren hadde spurt ham om en kristen menighet han kunne delta i, og at han hadde anbefalt Betlehem. Asylsøkeren ble involvert i KIAs arbeid og var foranledning til at det våren 2012 ble startet en fremdeles aktiv bibelgruppe for konvertitter. Ifølge Sandaker har aylsøkeren i dag en lederrolle i KIA, blant annet med nøkkel til lokalene i Bergen, og han er brukt på møter for å fortelle om situasjonen i Iran.

Administrasjonsleder Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon karakteriserte i retten asylsøkeren som «en oppriktig og aktiv kristen » som bidrar med mye frivillig arbeid og virker veldig opptatt av troen sin. Han har tatt med seg folk fra asylmottaket til forsamlingen, og Hjortland opplevde det også slik at asylsøkeren hadde fått et stadig mer bevisst forhold til Bibelen. Han trodde asylsøkeren ville fortsette å snakke om troen sin selv om han blir returnert til Iran.

«IKKE REELL»
Selv om retten altså ikke betviler dette, finner den ikke holdepunkter for at asylsøkeren «har misjonert eller hatt en spesielt utadrettet eller ledende/ organiserende rolle verken i KIA eller i Bergens Indremisjon. Aktiv deltakelse i over fem år er heller ikke egnet til å sannsynliggjøre at han «senere har fått et reelt kristent livssyn slik at konverteringen i ettertid er blitt en realitet», mener retten. Retten konkluderer dermed med at asylsøkeren «ikke er reell konvertitt», men at hans «religiøse aktiviteter er begrunnet i et ønske om opphold».

ANKET
Advokat Asgeir Thomassen, som representerte asylsøkeren, opplyser at dommen er anket inn for Borgarting lagmannsrett, hvor den altså vil bli behandlet i januar neste år.

– Vi mener bevisbedømmelsen er feil. Retten mener at han ikke er kristen en gang, og det er rimelig spesielt, sier Thomassen til Sambåndet.

Asylsøkeren selv opplever dommen som urettferdig. Han sier han er godt kjent i Bergens Indremisjon, og at han også har gått i Salt Bergenskirken.

– Jeg er sliten og har vanskeligheter med å sove. Men jeg er optimistisk med tanke på behandlingen i lagmannsretten, sier han til Sambåndet.

Kretsleder blir husfar

Torgeir Skrunes har sagt ja til å bli husfar i et kristent studentkollektiv i bedehuset Betania i Laksevåg i Bergen.

Torgeir Skrunes er i dag kretsleder i ImF Sør. Som Sambåndet skrev i januarnummeret, slutter han i denne stillingen til sommeren. Sammen med kona flytter han da til Bergen, der hun skal studere medisin. Sambåndet brakte i oktobernummeret i fjor nyheten om at en gruppe i Bergens Indremisjon (BI) drømmer om å skape et kristent studenthjem i bedehuset i Laksevåg for 8-12 studenter.

Styremøte

Styret i Bergens Indremisjon (BI) behandlet saken i sitt møte 1. april.

– Styret vedtok å tilby Torgeir Skrunes et engasjement på 20 prosent fra 1. januar 2015 til 30. juni 2016 i den hensikt å utvikle et tilbud i Laksevåg med utspring fra og tilknytning til Betlehem. Arbeidet på Laksevåg har i mange år vært på vikende front, og styret håper dette kan være kimen til et nytt, levende bedehusarbeid for mennesker som bor i Laksevåg, sier konstituert daglig leder i BI, Kenneth Hjortland, til sambåndet.no.

Engasjementsperioden på halvannet år er det som tilbys i denne omgang, og prosjektet skal evalueres underveis.

Fra august 2014 og ut året skal Torgeir Skrunes virke som forkynner i 50 prosent stilling i ImF. I tillegg skal han studere.

Hyblene i bedehuset i Laksevåg skal i tiden framover pusses opp i regi av huseieren, som er Indremisjonsforbundet (ImF).

Visjon og retning

– Vi, det vil si engasjerte medlemmer, styret, eldsterådet, ansatte ledere og Torgeir, skal bruke litt tid i høst på å legge visjon og retning for arbeidet. Det er en forutsetning at Skrunes bor i huset, sier Hjortland.

Den konstituerte daglige lederen er klar på at det skal være noe mer enn bare et vanlig bokollektiv for studenter. “Et sted å bo, et sted å tro, et sted å tjene” var stikkord Hjortland brukte da han drømte høyt på Åpen post på Arbeidermøtet til ImF i januar i år.

– Jesus overnattet i byen Betania, og tanken er å skape et nåtidens Betania i Laksevåg, sa Hjortland.

En viktig del av dette er å ha et ungt ektepar som kan være husfolk og for eksempel lage til fellesmåtider, nattverd, bønnestunder og lignende. På medlemsmøtet til BI 26. januar kom det fram at styret var i dialog med ekteparet Skrunes, og Torgeir Skrunes bekreftet da overfor Sambåndet at de var villig til å gå inn i prosjektet.

Ut-fokus

– Vår ungdomsleder, Torstein Fosse, vil være en natulig samarbeidspartner for Torgeir Skrunes, og det vil være lurt at Torgeir er synlig i forsamlingen i Bergen sentrum, sier Kenneth Hjortland og fortsetter:

– Som daglig leder synes jeg dette er et gledelig vedtak. Jeg tror det ligger i vårt DNA som forsamling, og jeg synes det er flott at vi kikker litt ut fra Betlehem.

Vinneren ble Frelsesarmeen

Men utdelingen av 150 000 kroner i diakonimidler var bare et av mange høydepunkt da Bergens Indremisjon feiret bursdag.

En festreis gjennom 150 år, med glimt fra historien, samtidstanker og framtidslys, litterære betraktninger, festtale og hilsener, sterke musikalske innslag og god mat – de fire timene i bibelskolehallen på Bildøy hadde mye å servere de 400 gjestene som hadde trosset høstflommen for å feire Bergens Indremisjon.

SYKKELBUD
– Hva er det egentlig med ImF og sykler, spurte generalsekretær Erik Furnes da han var første mann ut i talerrekken.

Med seg på podiet hadde han en retro-sykkel med bagasjebrett på styret og skilt med «Herrens bud har hast» hengende fra sykkelstanga.

– Både dagens ledelse og han som snart overtar, har et ønske om at Bergens Indremisjon skal tenke større enn seg selv. Da trenger de et tjenelelig framkomstmiddel for å komme seg ut og rundt i byen. Det har de fått nå, sa Furnes til munter humring fra salen

VEUMS FAR
Latteren satt også løst da krimforfatter Gunnar Staalesen slapp til med sitt kåseri.

– Eg? Det må du være så snill å gjenta, sa jeg til den unge damen som ringte. Det er jo ikke akkurat bedehuset jeg har fartet mest på, sa bergenspatrioten, før han gav oss et møte med flere av sine karakterer fra sin historie-trilogi og deres møte med Bergens Indremisjon og bedehuset.

– Hva er viktigst for Bergens Indremisjon i dag. Er det forkynnelsen, det diakonale arbeidet eller, som alltid – vil jeg anta, en kombinasjon av dem begge. Det er det umulig for en utenforstående kåsør å svare på, sa Staalesen.

SPENNINGSFULLT
Bedre innsikt på innsidene av veggene, har nok Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug.

– Den norske kirke trenger organisasjoner som dere fordi det er et uttrykk for at evangeliet er en sak for hele Guds folk.

Han la samtidig ikke skjul på at det til tider både har vært, og fortsatt kan være, gnisninger og uenigheter mellom lekfolket og kirken.

– Men jeg vil slutte med et sitat av den gamle bedehushøvding Bjarne Eide. Han sa: der kirke og bedehus går hånd i hånd, der når Guds rike lengst.

HISTORIETIMER
Men en jubileumsfest er ikke bare hilsener. Korene Bibalo, Bergen Soul Children og divisi, var alle med og satte fargerik lyd til festen.

Fargerikt var også møtene med fire historiske personligheter fra forsamlingens historie. Forkynner Anders Håvik (Petter Henriksen), søndagsskolelærer Johannes Mjelde (Sondre Orrestad), husmor og styrer på indremisjonshjemmet for kvinner, Frk Henriksen (Miriam Kleppa), og kvinneforeningsleder Olivia Halvorsen (Ingebjørg Brekke) fikk alle, gjennom Inger Bente Løvfall sine manus, gi oss små glimt fra den rike historien.

NLM-SJEF
Og uten den sistnevnte, som startet foreningen som skulle bli opphavet til Norsk Luthersk Misjonssamband, ville kveldens hovedtaler, infosjef i NLM Espen Ottosen, vært arbeidsledig, mente møteleder Vigleik Brekke.

– Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære – fra Ordspråkene 14,31, var Ottosens budskap denne kvelden.

– Det er ingen selvfølge at barmhjertighet er en naturlig del av samfunnet. Jeg vil si til dere som nå feirer 150 år, og som har hatt diakoni som en sentral del av deres virke i disse årene: rett ryggen. Tenk, mye av det som virkelig er bra i Norge, har sine røtter i Bibelen.

VINNERLYKKE
Og den sentrale plassen diakonien har hatt i Bergens Indremisjons historie, var også noe av bakgrunnen for at de ønsket å gi bort 150 000 til diakonale formål.

Frelsesarmeen i Solheimsviken ble altså den største vinneren med halvparten av pengene. De øvrige vinnerne ble: Gneist diamant (20.000), Kiwanis klubb (15.000), Tremorkirken (15.000), Liv-Inger Thus ungdsomsklubb (10.000), Møhlenpris skole (10.000) og Betweenklubb på Fedje (5.000).

I kveld skjer det!

Bergens Indremisjon gir bort 150 000.

På 150-årsjubileet, som feires i kveld, på bibelskolen på Bildøy, skal vinneren offentliggjøres.

– Med utgangspunkt i Jesu ord i den gylne regel, «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem», ønsker vi å støtte et prosjekt som har som mål å gjøre godt mot andre. Prosjektet kan være internt i et lag eller en organisasjon, eller det kan være rettet ut mot andre. Vi prioriterer prosjekt som er rettet mot barn og unge i Bergen kommune. Vi har oppfordret skoler, barnehager, idrettslag, korps, foreninger, velforeninger, asylmottak, menigheter, enkeltpersoner, grupper og lignende til å søke, sier Lisbeth Hjortland, barne- og familieleder i Bergens Indremisjon.

Det har kommet inn 18 søkere, og Hjortland melder med glede at mange av dem ikke er organisasjoner med kristen forankring.

Hvilken lag eller organisasjon som vant igjennom med sin søknad vil ikke Hjortland ut med, og viser til utdelingen på jubileumsfesten. Det sies heller ikke noe om summen blir delt ut i sin helhet, eller delt opp til flere søkere. Følg med på sambåndet.no for å få med deg hvem som vinner.

150 år for byen

Bergens Indremisjon topper jubileumsåret med stor jubileumshelg.

16. desember 1863 er dagen da Bergens Indremisjon ble grunnlagt. Når den datoen kommer, da har feiringen allerede pågått i mange måneder.

– Feiringen begynte allerede i hovedprosesjonen på 17. mai i Bergen, forteller Lisbeth Hjortland, leder i jubileumskomiteen.

Underveis i toget ble det delt ut 5000 kjærlighet på pinne. På merkelappen som hang ved kunne bergenserne lese: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine». Festen fortsatte denne høsten med godhetsdager for naboene på Nøstet i Bergen.

– Vi ønsket å komme tilbake til røttene våre hvor diakonien og kjærlighet til menneskene i byen vår er sentralt, forteller Lisbeth Hjortland.

Rundt 30 personer fra forsamlingen var i sving med besøk på sykehjem, vindusvask og søppelplukking.

Biskop og Staalesen
Nå står selve hovedfeiringen for døren.  Det starter med jubileumsfest fredag i Bibelskolehallen på Bildøy. Festtaler er informasjonsleder i NLM, Espen Ottosen.

– NLM ble i sin tid stiftet her i Betlehem, så dette var et naturlig valg, sier Hjortland.

I tillegg til Ottosen deltar også bergensordfører Trude Drevland, forfatter Gunnar Staalesen, biskop Halvor Nordhaug og generalsekretær Erik Furnes. Bergen Soul Children, Bibalo og divisi, er noen av de som står for sang og musikk.  Under festen blir det også avgjort hvem som mottar diakonale midler på 150.000 kroner. Følg med på sambåndet.no de neste dagene for mer om utdelingen og for å få vite hvem som vinner.

Bibelteater
Festen fortsetter lørdag med bibelteater når Sigurd Idland fremfører «Bibelen på en time».

– Idland levendegjør og dramatiserer hovedlinjene i Bibelen på en flott måte og han har høstet mange gode kritikker for dette stykket. Dette passer jo veldig bra inn i et jubileumsår hvor vi har vandret gjennom Bibelen sammen i løpet av året, heter det i reklamen for arrangementet. Helgen avsluttes med jubileumsmøte søndag formiddag og storslått konsert søndag kveld.

– Vi har kalt dette en musikalsk reise gjennom 150 år. Dette blir en konsert hvor vi får lytte til og ta del i sang og musikk fremført av Marianne Juvik Sæbø, divisi, Arne Pareli Pedersen og Manna. Dette blir et musikalsk høydepunkt i Betlehem, reklamerer jubileumssjefen.

Bok og cd
Bergens indremisjon har også gitt ut jubileumsbok. Dette er ikke et vanlig historieskrift, men en bok som tar mål av seg å presentere et tverrsnitt av den mangfoldige virksomheten som har vært drevet, og fortsatt drives, i Betlehem. Det er også produsert egen cd med musikkproduksjoner tilknyttet Betlehem.

Selve stiftelsesdagen 16. desember er viet fest for alle ansatte i Bergens indremisjon og dens institusjoner.

 

Drømmer om studenthjem

Bergens Indremisjon har tanker om å bygge mellom åtte og tolv hybler på Laksevåg, sammen med ImF, til glede for studenter som leter etter en boplass med det lille ekstra.

Lokalene til den aldrende forsamlingen Betania Laksevåg ble i 2010 overført til Indremisjonsforbundet. I et møte i ImFs forsamlingsråd i august i år nevnte generalsekretær Erik Furnes mulighetene som burde ligge i et kristent kollektiv i deler av disse lokalene. Nå ønsker Bergens Indremisjon å flytte inn i toppetasjene og lage et studenthjem for ImF-ungdommer. ImF holder selv på å planlegge et oppussingsprosjekt i de samme lokalene.

DRØMMEN
– Vi ønsker å skape et nåtidens Betania for unge mennesker som er på veien fra et sted til et annet. Noen av oss har hatt en drøm om å skape noe for studenter i byen med utgangspunkt i et bofellesskap. Vi er kjent med planene til ImF om ombygging eller rehabilitering av lokalitetene i Kringsjåveien 28, og vi mener det ligger godt til rette for å realisere en drøm i de lokalene, sier forsamlingsleder Gunnar Ferstad i Bergens Indremisjon til Sambåndet.

Ferstad forteller at drømmen er å skape et bo- og trosfellesskap for studenter, men han understreker at det foreløpig kun er en drøm.

– Vi tenker at det ville vært flott å kunne tilby noen studenter fra ImF-familien et sted i Bergen der de kunne bo til en noenlunde grei husleie samtidig som de får del i noe mer enn bare å bo. Vi har en noe uferdig drøm for dette, og ingenting er avklart med tanke på ansvarsfordelingen mellom ImF og Bergens Indremisjon. Vi har heller ikke vedtatt noe om økonomien i dette, sier Ferstad.

HUSMOR OG -FAR
Målgruppen er studenter fra bibelskolen på Bildøy og ungdommer som kommer fra indremisjonsmenigheter og skal til storbyen for å studere. Ferstad forteller at han ønsker å ansette et ektepar som skal bo der og ha en slags husmor- og husfarrolle, som vil sørge for åndelig påfyll like mye som de skal kunne bidra med måltider og bygge et kristent fellesskap blant ungdommer i hjemmet. Forsamlingslederen har store ambisjoner for hva som kan gjøres om Indremisjonsforbundet går inn for et samarbeid med Bergens Indremisjon. Han forteller at han ønsker at studentene som skal bo i hyblene, skal være en slags forlengelse av Bergens Indremisjons student- og ungdomsarbeid, men mye gjenstår i planleggingen. Det er blant annet ikke avklart hvem som skal ta regningen for de nye ansatte, kriteriene for å kunne bo der, profilen de ønsker at hyblene skal ha utad, eller visjoner.

FORLENGELSE
– Bo- og trosfellesskapet er tenkt å ha en direkte linje til ImF og Betlehem. Det skal være en slags forlengelse av student- og ungdomsarbeidet til Bergens Indremisjon. Derfor vil det være naturlig at ansatte bruker noe tid inn mot fellesskapet. Det vil også være naturlig å tenke seg at det knyttes til lørdagsmøtene i Betlehem på en eller annen måte, sier Ferstad.

Forsamlingslederen tenker også at det kan bli et sted bare å komme til for å treffe folk, for eksempel i form av enkel kafédrift på gateplan, hvor det i dag er tomme lokaler. Det kan bli et møtested for musikkinteresserte ungdommer ved at en legger til rette for et øvingslokale. Dette kan f.eks. benyttes av team, musikkinteressert ungdom i Betlehem, studenter og unge ellers.

STRATEGI
– Vi mener en slik satsing handler om alle de fire strategiområdene som ble vedtatt på ImFs generalforsamling i sommer. I et slikt bo- og trosfellesskap vil en kunne bevisstgjøres på at vi er misjonærer i hverdagen – på studiested og når en forlater byen. Det vil være et svært godt sted for å modnes i fellesskapet med andre der personlige karaktertrekk kan formes positivt ut ifra Guds ord, og en slipes og dannes sammen med andre. At dette også vil kunne være av avgjørende betydning for hvordan troslivet kan leves i hjemmet er vi ikke i tvil om. Vi tror også at et slikt bo- og trosfellesskap er fornyelse av hverdagsdiakonien i seg selv, sier Gunnar Ferstad.

Jubileumsfeiring i Betlehem

Bergens Indremisjon er 150 år i år, og inviterer de 2258 naboene på fest.

Hele denne uken har en kunne se mennesker med grønne t-skjorter med teksten «hjertebank» på ryggen, i aksjon. Det er Bergens Indremisjons nabolagsuke, som avsluttes med en stor fest lørdag formiddag, i Betlehem.

– Da vi planla jubileet, ville vi ha et ut-fokus, og denne uka er en del av det, sier Lisbeth Hjortland, barne- og familieleder i Bergens Indremisjon.

De om lag 30 personene som har meldt seg til tjeneste for indremisjonen, har denne uken gått rundt og gjort jobber i nabolaget. Oppgavene varierer fra å plukke søppel og røyksneiper i gaten til å male gjerder og pc-hjelp. Modellen er hentet fra Godhetsfestivalen, som arrangeres årlig av IMI Kirken i Stavanger og som nå er spredt til flere steder i landet.

STYRKER FELLESSKAPET
– Dette går veldig fint, vi har jobb til alle, og alle som har meldt inn et arbeid har fått dette utført. Vi har blant annet fått besøkt flere sykehjem hvor vi har tatt med de eldre ut på tur. Dette ble til en god opplevelse, både for de eldre og for oss som var med dem. Vi har vasket vinduer, både innvendig og utvendig og gått bønnevandring, sier en energisk «nabolagsgeneral», Haakon Georg Moe.

Fellesskap og utvikling av menighetskulturen er to ting Moe trekker fram i hva som kom overraskende på han, men som er kjekt for utviklingen av menigheten.

– Vi har satt grupper sammen i to og to, og har oppfordret folk til å gå sammen med en ny person hver gang. Ofte har vi satt sammen eldre og yngre i samme par. Før vi går ut for å jobbe tar vi oss en vaffel og en kopp kaffe og blir bedre kjent, sier Moe.

Kenneth Hjortland, administrasjonsleder i Bergens Indremisjon, sier at beliggenheten til bedehuset gjør det naturlig å tenke rekruttering fra nabolaget:

– Nå er vi blitt en forstadsmenighet som møtes i byen. Da svekkes nabolagsfølelsen, men vi har lyst til revitalisere den, sier administrasjonslederen.

STOR FEST
– Vekten denne uka vil ikke ligge på evangelisering, men vi håper at Jesus kan skinne gjennom i det vi gjør. Og dersom folk spør om åndelige ting, eller det blir naturlig å komme inn på det ellers, skal folk få svar, sier jubileumsansvarlig Lisbeth Hjortland.

Godhetsuken rundes av med en storsamling i menighetslokalene til Bergens Indremisjon i Betlehem lørdag formiddag. Dørene åpner kl. 12, og det blir sang av Arne Pareli, barnekoret Bibalo og rappegruppen KløverKnekt og SkarreR.

For å lese mer om Bergens Indremisjons jubileumsplaner, se betlehem.no

n-nabolagsuke 3

Ny forsamlingsleder i Bergens Indremisjon

Glenn Nord-Varhaug overtar for Gunnar Ferstad 1. januar.

– Glenn sitt navn var et av de første navnene som kom på blokka i arbeidet med å finne ny forsamlingsleder. Vi har hatt en grundig prosess hvor personlig utrustning, strategi, visjoner og lærespørsmål har vært tema, og basert på dette er det et samlet styre som stiller seg bak kallet, sier styreleder i Bergens Indremisjon, Edvard Thormodsæter.

– RETT PERSON
Han forteller at det har vært viktig å finne en person som kan overta det gode arbeidet som er i gang, men som også evner å føre forsamlingen inn i en ny tid. Styret er trygg for at Glenn Nord-Varhaug innehar disse kvalitetene.

– Vi har et ønske om å vokse oss nærmere røttene våre, det vil si at vi i enda større grad enn i dag skal være en forsamling for hele byen vår. Glenn har satt seg grundig inn i vår historie og har med bakgrunn i denne presentert en frisk og offensiv plan for retningen han ønsker forsamlingen skal ta de neste årene – en retning han har full støtte for i styret, sier Thormodsæter.

Nettopp de historiske røttene var viktig for valget som Glenn Nord-Varhaug nå har tatt.

– Da spørsmålet kom, tenkte jeg først at dette ikke er aktuelt, men så oppdaget jeg at det ligger noe i røttene her som tenner meg, sier han.

– Det er særlig den tidlige historien jeg tenker på; diakonien, at forsamlingen stadig så etter muligheten for å nå nye mennesker – og faktisk gjorde det, og at det var et lederskap som satte mennesker fri til å tjene. I tillegg var Bergens Indremisjon et kraftsenter som plantet nye fellesskap.

FLYTTER TIL BYEN
Et nøkkelvers for Nord-Varhaug i vegen fram mot et ja, var verset i Habakkuk 3,2: Herre, jeg hørte gjetord om deg, jeg så, Herre, det du har gjort. Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid!

– Det er store ord, men dette er noe av min drøm for Betlehem og Bergen; at Gud skal gjøre det igjen det han har gjort i tidligere tider.

Glenn Nord-Varhaug kommer fra stillingen som kretsleder i Nordhordland Indremisjon. Han er 36 år, gift med Margunn og har fire barn. Han bor i dag i Alversund, men flytter nå til Bergen sammen med familien.

– Ja, det vil være helt naturlig for oss å bli en del av både forsamlingen og byen, sier Nord-Varhaug.

2 millioner til Bibelskolen

Årsmøtet i Bergens Indremisjon har vedtatt å gi 2 millioner kroner i gave til generalvedlikeholdet av Bildøy bibelskole.

– Det banker et stort hjerte for bibelskolen hos forsamlingen i Betlehem, og vi ønsket å være med på å gi renoveringsprosjektet en god start, sier forsamlingsleder Gunnar Ferstad til Sambåndet.

Det var årsmøtet i Bergens Indremisjon (BI) 25. april som gjorde vedtak om å gi gaven, i tråd med forslag fra styret. BI har en viss fri egenkapital etter salg av et bygg i 2004, og de 2 millionene ble ifølge forsamlingslederen tatt av denne egenkapitalen.

– Vi bruker renteinntektene av kapitalen inn i driften, så nå blir det noe lavere renteinntekter. Men dette er et signal om av vi mener bibelskolen er ekstremt viktig, både for BI og for ImF som helhet, for å utruste unge mennesker, sier Ferstad.

– Varmt håndtrykk

Rektor Roald Kvam ved Bildøy bibelskole koster på seg et “halleluja!” i sin kommentar til gaven. – Dette er et varmt og godt håndtrykk fra en av skolens gode venner og samarbeidspartnere gjennom mange år, og vi er veldig takknemlig, utdyper han.

Bibelskolen skal som kjent renoveres for inntil 20 millioner kroner. I budsjettet ligger det inne innsamling av drøyt 4 millioner i gaver.

– Vi skal få mest mulig vedlikehold ut av gaven fra Bergens Indremisjon, og vi senker på ingen måte skuldrene og tenker at vi nå er kommet halvveis på de 4 millionene. Vi har en stor bygningsmasse som vi skal heve kvaliteten på, og det er jobben, understreker Kvam.

Nei til aksjekjøp

Styret i Bergens Indremisjon hadde også et forslag til årsmøtet om kjøp av aksjer i Straume Forum. Her kom det fram en del spørsmål som gjorde at styret valgte å trekke forslaget før det kom til avstemning.

– Det var en del høyttenkning og innspill på årsmøtet om andre måte å støtte det nye forsamlingslokalet på enn gjennom kjøp av aksjer i et bygg, da mer som en gave, sier forsamlingsleder Gunnar Ferstad i BI.

Han tror styret vil komme tilbake til spørsmålet om hvordan forsamlingen i Bergen sentrum kan være med på å bidra til Straume Forum.