Innlegg

GARANTI: - Jeg kan garantere at alle som søker på stillinger i Bjørgvin bispedømme, vil få jobb, sier biskop Halvor Nordhaug med tanke på teologistudentene ved NLA Høgskolen. FOTO: BJØRGVIN BISPEDØMEKONTOR

Biskopen ba om å få møte NLA-studenter

Nylig møtte biskop Halvor Nordhaug NLA Høgskolens teologistudenter på eget initiativ, for å informere om mulighetene for jobb i Den norske kirke.

‒ Når jeg ba om å få møte studentene, var det åpne armer fra NLAs side, og jeg opplevde at studentene var lyttende og interesserte. Jeg har vært invitert tidligere, men nå var det jeg som tok initiativet, sier Bjørgvins biskop, Halvor Nordhaug, til sambåndet.no

Mandag 23. august deltok han på en innføringsdag for nye studenter i bachelor i teologi og praktisk teologi og ledelse, og der eksisterende teologistudenter også var invitert i anledning muligheten til å søke overgang til skolens nye profesjonsstudium i teologi.

Rekruttering
Hvordan er forholdet mellom Den norske kirke (DNK) og NLA?

‒ Det er jo ikke noe organisert samarbeid med DNK og NLA Høgskolen eller de andre utdanningsinstitusjonene som gir teologisk utdanning. Men jeg opplever at vi har et veldig godt samarbeid med NLA.

Hvorfor ville du treffe studentene?

‒ Det er ingen hemmelighet at DNK har en utfordring når det gjelder rekruttering til prestestillinger og andre stillinger. Studenter fra NLA er potensielle kandidater for stillinger i DNK.

Teologistudiet
‒ Hva sa du til studentene?

‒ Jeg fortalte litt om teologistudiet og hvorfor det er viktig med teologisk utdannelse og hvorfor det er viktig at de som skal inn i prestestillinger, har teologisk utdannelse. Så nevnte jeg også at Den norske kirke er en folkekirke som har en stor kontaktflate som utgjør en arena for evangelisering.

NLA og DNK
Førsteamanuensis og avdelingsleder ved TRF (Teologi, Religion, Filosofi) ved NLA, Gunnar Innerdal, fremholder at NLA ønsker et godt samarbeid med både Den norske kirke, frikirker og kristne organisasjoner som representanter for arbeidslivet.

‒ Vi tror at gode relasjoner mellom disse blant studenter og ansatte er viktig for kirkelivet i Norge. Hovedforskjellen på DNK og eierorganisasjonene til NLA er at DNK ikke har noen formell innflytelse på institusjonen slik eierorganisasjonene har via generalforsamlingen, sier Innerdal og føyer til:

‒ DNK er en sentral rekrutteringsarena, samarbeidspartner og potensiell arbeidsgiver for våre teologistudier, derfor er det viktig å ha gode relasjoner, særlig lokalt.

Jobbmuligheter
Nordhaug svarer følgende på spørsmålet om hvor aktuelt det er at NLA-studenter kan bli prester i DNK kontra organisasjonene:

‒ De kan bli prest i Den norske kirke og i organisasjoner og frikirker. Jeg var opptatt av å motivere dem til å arbeide i Den norske kirke. Men de skal ha Guds velsignelse på veien uansett hvor de kommer til å jobbe.

‒ Hva tenker du om NLA-studentenes muligheter for jobb i DNK?

‒ De har veldig gode muligheter. Jeg kan garantere at alle som søker på jobber i Bjørgvin bispedømme, vil få jobb. Ikke nødvendigvis i Bergen, men andre steder i bispedømme, sier Halvor Nordhaug.

FRELSE: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det» (Hebr 11,13). Illustrasjonsfoto: Greg Rosenke/Unsplash

Frelsen hører Herren til

KOMMENTAR Kan man holde fast på at Jesus er eneste vei til frelse – og samtidig tro at frelsen også kan gis til dem som aldri fikk høre evangeliet og derfor ikke kunne komme til tro?

Det er Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug som aktualiserer spørsmålet i boken «Men hva med de andre?», som i det siste er omtalt og debattert i Vårt Land og Dagen.

Nordhaug diskuterer ulike teorier. Han avviser pluralisme, som sier at alle religioner er like sanne, og at det er mange veier til frelse. Det andre ytterpunktet kalles eksklusivisme, som sier at man ikke kan bli frelst uten å høre og tro evangeliet om Jesus.

Overfor Vårt Land 7. mai mener biskopen å ha funnet grunnlag for en mellomposisjon – inklusivisme. Denne teorien fastholder at Kristus er eneste vei til frelse, men at Gud også kan gi denne frelsen til mennesker som aldri fikk høre evangeliet og derfor heller ikke kunne komme til tro.

Å være skråsikker her er en umulig oppgave. I 2018 fordypet jeg meg litt i historien om den amerikanske evangelisten Billy Graham (døde 21.02.18), blant annet på grunn av noen leserkommentarer på sambåndet.no. Jeg ble da oppmerksom på at Graham hadde tanker som jeg nå kjenner igjen hos Nordhaug.

En artikkel i kvinnemagasinet McCall’s i januar 1978 siterte Graham på blant annet følgende (alle sitater fra engelsk fritt oversatt): «Før trodde jeg at hedninger i land langt borte gikk fortapt om ikke evangeliet ble forkynt for dem. Det tror jeg ikke lenger. … De er i hendene på en Gud kjennetegnet av kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Jeg tror ikke jeg kan ta Guds rolle».

Uttalelsene vakte stor oppmerksomhet, og gjennom sitt eget magasin, Christianity Today, rykket Graham ut og sa at han «uten forbehold tror at Jesus Kristus er den eneste vei til frelse». Han sa også at han «tror at ikke-kristne går fortapt». Ifølge biografen hans fortsatte Graham likevel å mene at det ikke var noen automatikk i at alle som ikke får høre evangeliet, går fortapt.

I et intervju med BBC-journalisten David Frost på 90-tallet får Graham følgende spørsmål: «Hvem kommer inn i himmelen? Når Gud er kjærlighet (…), må ikke Gud da slippe alle inn i himmelen?»

Graham svarer: «Han må ingenting dersom han er Gud. (…) Han vil slippe alle inn i himmelen dersom de kommer veien om korset. Porten er åpen for alle. De kan komme, men de må komme med anger for sine synder og med tro på Kristus. Det er i alle fall slik Det nye testamente underviser om det. Så er det noen spørsmål. Ta eksempelvis en person i Kina som aldri har hørt om Jesus. Hvordan skal han komme inn i himmelen? Jeg tror det er et svar på det som jeg også kan se selv.»

Graham forteller om to kristne lærere fra Japan som var i Kina for å undervise. De passerte en tigger på gaten som så ut som om han ikke hadde spist på lenge. De begynte å snakke med ham om Gud. Tiggeren svarte at «Jeg har tenkt på ham hele mitt liv, men jeg kjente ikke navnet hans. Jeg ber til ham, men vet ikke noe om ham». De to lærerne fortalte tiggeren om Jesus og Gud. Tiggeren begynte å gråte og sa: «Hele livet mitt har jeg lengtet etter å få vite dette, men ingen fortalte meg det.»

Billy Graham utla dette slik: «Jeg tror det er en slik hunger etter Gud, og at mennesker lever som best de kan etter det lyset de har. Jeg tror de er i en annen kategori enn folk som Hitler og folk som bare har stått Gud imot og rystet knyttneven sin mot Gud. Hvordan det skjer, vet jeg ikke. Jeg vil ikke gå ut over det Skriften lærer.»

I et fjernsynsprogram 31.05.97 snakker Billy Graham om «the Body of Christ» – Kristi legeme. Han sier at «alle som elsker Kristus, eller kjenner Kristus, enten de er bevisst på det eller ikke, er lemmer på Kristi legeme.»

Jeg tror ikke noen vil påstå at Abel, Enok og Noa ikke er frelst og en del av Kristi legeme, fordi de levde i tiden lenge før korsdøden og før Bibelen var nedskrevet

Hvordan skal vi forstå dette? Etter mitt syn sier ikke Graham her at det er en annen vei til frelse enn gjennom Jesus. Det var jo mange mennesker som ble frelst før Jesus kom til jord og døde på korset. Romerbrevet 1–2 opplyser oss at Gud har åpenbart seg på to måter, hvorav den ene er allmenn og er gjennom skaperverket og samvittigheten. Den åpenbaringen har alle fått. Den andre måten er gjennom Jesus i Bibelen.

Jeg tror ikke noen vil påstå at for eksempel Abel, Enok og Noa ikke er frelst og en del av Kristi legeme, fordi de levde i tiden lenge før korsdøden og før Bibelen var nedskrevet. I Hebr 11,13 står det slik: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det». De ble frelst på samme grunnlag som oss, blodets grunn, selv om de ikke kjente Jesus på den måten vi kan få lov til som lever etter hans jordeliv og korsdød.

Tilbake til programmet med Graham i 1997. Evangelisten viser til Apg 15 og apostelmøtet i Jerusalem. I v. 14 står det slik: «Simon har fortalt hvordan Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn». Her refererer Graham til evangeliseringsoppdraget – det å kalle mennesker av alle religioner, både jøder og hedninger, til å søke frelse i Jesus og til å bli borgere av det framtidige gudsriket (jf. vers 16–17).

Vi må holde fast på at Jesus er den eneste vei til frelse og til Gud. Det er en evighet sammen med Gud å vinne og en evig fortapelse å unnfly. Derfor er det nødvendig og viktig med kristen misjon.

Graham sier videre i intervjuet at muslimer eller buddhister som blir kalt av Gud, «kjenner i sine hjerter at de trenger noe som de ikke har». Jeg tror at det her kan være den allmenne åpenbaringen av Gud evangelisten snakker om.

Spørsmålet om hva som skjer med mennesker som aldri får høre evangeliet forkynt for dem, har alltid vært vanskelig for evangelikale kristne. Vi må holde fast på, slik Billy Graham gjorde og Halvor Nordhaug også presiserer, at Jesus er den eneste vei til frelse og til Gud. Det er en evighet sammen med Gud å vinne og en evig fortapelse å unnfly. Derfor er det nødvendig og viktig med kristen misjon.

Pluralismen og den beslektede universalismen som enkelt sagt altså sier at det er flere veier til Gud enn gjennom Jesus, må vi avvise. Spørsmålet om Gud har en plan også for dem som i deres indre lengter etter Gud uten å ha fått høre om Jesus, er det til sjuende og sist bare Gud selv som kan svare på.

Først publisert i spalten «Til tro» i Sambåndet nr. 5/20.

Biskopens spennende bedehusfolk

Konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, mener biskopen i Bjørgvin, og det er tydelig hvilken side han mener har skylden.

21. april slo avisen Vårt Land fast at «Sogn og Fjordane er folkekirkefylket». Dette ble begrunnet i at 85 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke (Dnk), over 85 prosent av de nyfødte blir døpt i Dnk, og over 85 prosent av 15-åringene blir konfirmert i dette kirkesamfunnet. «Ingen andre fylker har like høy oppslutning om Den norske kirke», konkluderte avisen.

Sogn og Fjordane tilhører, sammen med Hordaland, Bjørgvin bispedømme. Hordaland plasserer seg midt på treet når det gjelder andel kirkemedlemmer, og biskop Halvor Nordhaug ble bedt om å kommentere forskjellen mellom de to fylkene.

– Den norske kirkes stilling er mindre kontroversiell i Sogn og Fjordane enn i Hordaland. I miljøer i Hordaland finnes et radikalt bedehusfolk som har skapt spenninger som ikke finnes i samme grad i Sogn og Fjordane, siteres Nordhaug på.

I en liten dialog mellom biskopen og meg på mikrobloggtjenesten Twitter utdyper Nordhaug det slik: «at konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, er utvilsomt».

Halvor Nordhaug er en av de biskopene jeg synes har noe å fare med, men her overrasker han meg.

Det som kunne vært et argument fra Nordhaugs side, er at indremisjonen historisk sett har hatt et problem med tanken om en folkekirke som skal samle både frelste og ufrelste. Man har i stedet ment at kirken – i betydningen den kristne forsamling – nettopp består av dem som lar seg frelse. På slutten av 1800- og starten av 1900-tallet var det sterke krefter i indremisjonen som dro i retning frikirke, men det ble ikke satt på spissen.

Men slik jeg forstår biskop Nordhaugs framstilling i Vårt Land, er det lekfolkets blotte nærvær i lokalsamfunnet som er det som skaper spenninger og verdsliggjøring. – Der troen knyttes til en bestemt bedehuskultur og livsførsel, vil ikke alle føle det naturlig å identifisere seg med denne, sier Nordhaug til avisen.

Hva kan så denne angivelig problematiske bedehuskulturen og livsførselen bestå av? Nordhaug utdyper det ikke. Man kunne fristes til å tro at biskopen misliker vekkelsesforkynnelse til frelse. Mange folkekirkeprester lar seg nok nøye med folks dåpsattest. Men i biskop Nordhaugs tilfelle har jeg grunn til å tro at det ikke er dette som er hovedproblemet.

Kanskje kan noe av dialogen i Vårt Land mellom biskop og tidligere generalsekretær i NMS, Tor B. Jørgensen, og religionshistoriker Hanne Nabintu Herland være relevant. I et innlegg 27. mai sier Jørgensen seg enig med Herland i at det tales lite i Dnk om «dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse». Jørgensen mener dommedagsforkynnelse har ført mennesker bort fra Jesus, og at «omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv blir fort misforstått». – Det har slått meg, skriver Jørgensen, hvor mye sterk gudstro det finnes «utenfor de troendes forsamling».

Dersom det er formmessige og/eller kulturelle krav de nevnte biskopene tenker på, gir holdningen deres en slags mening. Men det er ikke slike ting som preger bedehusbevegelsen som sådan. I klippspalten i mainummeret siterte jeg generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i bedehusorganisasjonen Normisjon: «Gjøre godt for mennesker. La dem få tilhøre et fellesskap. Så kan de kanskje komme til troen på Jesus. Deretter kan vi snakke om kristen livsførsel». Jeg tror det er beskrivende for hvordan mange tenker om å nå nye mennesker med evangeliet – uten at man av den grunn legger mindre vekt på forkynnelsen.

Hva er det så med Sogn og Fjordane? Onsdag 13. mai fortalte avisen Dagen om den nyetablerte organisasjonen «Bibelen til alle – Sogn og Fjordane». Her kommer det fram at en av fire i fylket ikke har noen bibel. Ifølge en undersøkelse gjort av Infact i fylket, har 27 prosent i aldersgruppen 18-29 år aldri lest i Bibelen, 51 prosent sier at det er flere år siden de leste i den sist, 20 prosent sier at Bibelen ikke har noen betydning for deres liv, og 40 prosent svarer at Bibelen har liten og mindre betydning.

– Det betyr at det er et stort potensial for bevisstgjøring, konkluderer prost i Sogn, Kjetil Netland, overfor avisen.

«Bevisstgjøring», ja. Kanskje en blir mer «radikal» også, da, biskop Nordhaug?

Dersom det er slik som de ovennevnte tallene antyder, har kanskje ikke Den norske kirke hatt så stor innflytelse i Sogn og Fjordane, til tross for sin tilsynelatende sterke posisjon.

Framveksten av et organisert indremisjonsarbeid i dette flotte fylket er spesiell. Flere som hadde flyttet til Bergen i jobbsammenheng, stiftet i 1870- og 1880-årene støtteforeninger i byen for hjembygdene sine, for å få sendt emissærer – særlig fra Bergens Indremisjon – innover til fjordfylket. I mange av bygdene var kristenlivet praktisk talt dødt. Det har vel også litt radikalitet over seg. I dag er det flere eksempler på samarbeid mellom Dnk og Sogn og Fjordane Indremisjon, bl.a. det årlige Tungestølstemnet.

Biskopen i Bjørgvin bør se litt nærmere på bedehuset og folket der – i begge sine fylker. Kanskje det faktisk er behov for «et radikalt bedehusfolk»?

150 år for byen

Bergens Indremisjon topper jubileumsåret med stor jubileumshelg.

16. desember 1863 er dagen da Bergens Indremisjon ble grunnlagt. Når den datoen kommer, da har feiringen allerede pågått i mange måneder.

– Feiringen begynte allerede i hovedprosesjonen på 17. mai i Bergen, forteller Lisbeth Hjortland, leder i jubileumskomiteen.

Underveis i toget ble det delt ut 5000 kjærlighet på pinne. På merkelappen som hang ved kunne bergenserne lese: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine». Festen fortsatte denne høsten med godhetsdager for naboene på Nøstet i Bergen.

– Vi ønsket å komme tilbake til røttene våre hvor diakonien og kjærlighet til menneskene i byen vår er sentralt, forteller Lisbeth Hjortland.

Rundt 30 personer fra forsamlingen var i sving med besøk på sykehjem, vindusvask og søppelplukking.

Biskop og Staalesen
Nå står selve hovedfeiringen for døren.  Det starter med jubileumsfest fredag i Bibelskolehallen på Bildøy. Festtaler er informasjonsleder i NLM, Espen Ottosen.

– NLM ble i sin tid stiftet her i Betlehem, så dette var et naturlig valg, sier Hjortland.

I tillegg til Ottosen deltar også bergensordfører Trude Drevland, forfatter Gunnar Staalesen, biskop Halvor Nordhaug og generalsekretær Erik Furnes. Bergen Soul Children, Bibalo og divisi, er noen av de som står for sang og musikk.  Under festen blir det også avgjort hvem som mottar diakonale midler på 150.000 kroner. Følg med på sambåndet.no de neste dagene for mer om utdelingen og for å få vite hvem som vinner.

Bibelteater
Festen fortsetter lørdag med bibelteater når Sigurd Idland fremfører «Bibelen på en time».

– Idland levendegjør og dramatiserer hovedlinjene i Bibelen på en flott måte og han har høstet mange gode kritikker for dette stykket. Dette passer jo veldig bra inn i et jubileumsår hvor vi har vandret gjennom Bibelen sammen i løpet av året, heter det i reklamen for arrangementet. Helgen avsluttes med jubileumsmøte søndag formiddag og storslått konsert søndag kveld.

– Vi har kalt dette en musikalsk reise gjennom 150 år. Dette blir en konsert hvor vi får lytte til og ta del i sang og musikk fremført av Marianne Juvik Sæbø, divisi, Arne Pareli Pedersen og Manna. Dette blir et musikalsk høydepunkt i Betlehem, reklamerer jubileumssjefen.

Bok og cd
Bergens indremisjon har også gitt ut jubileumsbok. Dette er ikke et vanlig historieskrift, men en bok som tar mål av seg å presentere et tverrsnitt av den mangfoldige virksomheten som har vært drevet, og fortsatt drives, i Betlehem. Det er også produsert egen cd med musikkproduksjoner tilknyttet Betlehem.

Selve stiftelsesdagen 16. desember er viet fest for alle ansatte i Bergens indremisjon og dens institusjoner.