Innlegg

Mexico nytt land på forfølgelsesliste

Åpne Dørers ferske topp-50 liste over land som forfølger kristne, er dyster. Nord-Korea er fortsatt versting.

En av hovedtrendene i 2014 har vært en tilspisning i afrikanske land sør for Sahara, og flere av disse landene har gjort et byks på listen over land der kristne lever i størst fare. I tillegg har det vært en økt global forfølgelse som hovedsakelig skyldes kulturell marginalisering, og ikke først og fremst vold.

–  Det som utmerker seg aller mest, er Kenya. I tillegg er Tanzania også et land som har utmerket seg. Islamistisk ekstremisme går frem med trykk fra nordlige Afrika, og grupper av muslimer radikaliseres. Boko Haram opererer for eksempel ikke bare i nordlige Nigeria men også i Kamerun, forteller Åpne Dørers informasjonsleder, Stig Magne Heitmann, til KPK.

Hele verden

I beregningen av de 50 landene der kristne opplever mest forfølgelse i verden, får alle land en poengsum fordelt på seks ulike faktorer. Den laveste poengsummen på årets liste er 48,5, mot fjorårets laveste som var 44,7. Det er en markant økning, sier Heitmann.

– Vi ønsker å ha et våkent øye alle steder når det gjelder kristenforfølgelse. Når mediene fokuserer på den arabiske delen av verden, så ønsker vi å sette fokus også på andre land, sier han.

De nye

Mexico er blant de nye landene på listen i år, som hovedsakelig skyldes at kristne blir en automatisk fiende til den organiserte korrupsjonen og narkotikahandelen i landet.

– Når kristne forkynner fred, antikorrupsjon, og antivold, blir de en fiende, sier Stig Magne Heitmann.

I tillegg er det religiøse livet i lokalsamfunnet ofte synkretistisk. Og når de evangeliske kristne ikke vil delta på synkretistiske fester og lignende, skaper det stridigheter som kan bli sett på som fiendtlig.

Et annet glemt land i denne sammenheng er India. «Verdens største demokrati valgte en hinduistisk ekstremist som statsminister i mai 2014 – en politiker som tidligere har erklært kristne for fritt vilt. Det har ikke tatt lang tid for regjeringen å sende ut signaler om at ikke-hinduer bør holde hodet lavt. En kirke i Delhi er allerede brent ned», står det i rapporten fra Åpne Dører.

Hinduistiske fundamentalister har tidligere gjort forsøk på å re-konvertere hinduer som har blitt kristne.

I tillegg annonserte India 25. desember som nasjonaldag, noe som skaper et dilemma for kristne siden dette er dagen de fleste kristne verden over feirer at Jesus ble født.

De gamle

Nord-Korea rager fremdeles på toppen av listen i sitt 14. år, med sine 92 poeng i 2015 (90p i 2014).

– Nord-Korea er jo i medienes søkelys permanent, og i det så er en også klar over at det er totalt fraværet av menneskerettigheter, samtidig er de veldig opptatt av konflikten med Sør-Korea, og oppmerksomme på atombombearsenalet, så forholdene for de kristne glemmes nok litt bort i det, sier Heitmann. KPK

– Indremisjonen har ei samfunnsrolle

Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle meiner tapte slag har gjort indremisjonsrørsla resignert. Erik Furnes i ImF trur mange kristne i staden legg vekt på å skapa relasjonar til ikkje-kristne.

OSLO: I eit stort intervju med Sambåndet denne veka fortel Harald Stanghelle om oppveksten sin i indremisjonsrørsla og kva betydning rørsla hadde for nokre tiår sidan. Men redaktøren i Aftenposten har òg tankar om ei rolle i dagens samfunn.

Usikker på rolla si

Stanghelle meiner at den lågkyrkjelege rørsla er meir tafatt og rådvill no enn før.

– Ja, eg trur ikkje ein heilt veit kor ein har makta si og kva for ein plass ein skal ta i samfunnsdebatten. Det var jo ein del kampar ein kunne ta på 1950-, 60- og 70-talet med håp om vinna. Og på mange måtar trur eg at det ei stund no har vore eit liberalt hegemoni, altså at det som var mindretal på 1950- og 60-talet, nå er blitt den rådande tankegangen. Og du ser det veldig tydeleg viss du eksemplifiserer det med ein del av desse kulturkampane som dei lågkyrkjelege rørslene i dag ikkje vil ta, rett og slett fordi det er tapte saker. Eg kjenner ingen som seier at som sann kristen må du ikkje setja dine bein i eit teater, til dømes, eller at som sann kristen kan du ikkje gå på kino.

Stanghelle viser til spørsmålet om kvinnelege prestar som eit døme.

– Der hadde det lågkyrkjelege standpunktet hegemoni i Den norske kyrkja i tiår etter tiår, i dag er det heilt vekke. I dag trur eg ikkje det er ein einaste biskop som i fullt alvor vil hevda at dei er imot kvinnelege prestar. Det er framleis biskopar som vil setja ei grense ved enkelte samlivsformer, og så er det nok ein del områder der den politisk kristne rørsla rundt KrF og den lågkyrkjelege rørsla på ein måte ikkje har funne sin plass der dei burde hatt ein veldig tydeleg plass.

– Liv og død-spørsmål

Diskusjonane om bioteknologi, sorteringssamfunnet og dødshjelp er døme på saker som Aftenposten-redaktøren tenkjer på.

– Det er ein del slike grunnleggjande liv-død-spørsmål der det kan virka som det lågkyrkjelege Norge er resignerte etter abortkampen og ikkje ser at vår tid treng ein del klåre stemmer. For det er veldig sentrale spørsmål som går rett inn i det som var også det lågkyrkjelege Norge sine kampsaker.

Så det er ei rolle å spela?

– Ja, eg meiner det, og det er nok den rolla ein ikkje alltid har sett like tydeleg. Det er mogleg eg tar feil, og det blir eg nøydd til å ta forbehold om fordi eg ikkje kjenner dei godt nok, men kanskje har alle dei tapte slaga over så mange tiår ført til ein form for resignasjon og mismot, slik at ein ser meir innover enn utover. Ein steller med sitt, og så får nå andre gjere det same, seier Harald Stanghelle.

– Tydelege frontar

Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) seier i ein kommentar at det kan verke som om Stanghelle ønskjer seg tilbake til den tida då frontane på dei fleste felt var tydelegare enn no.

– Frå eit medieperspektiv kan eg forstå at det er å foretrekke. Eg vaks sjølv opp i etterdønningane av eit miljø der mottoet var «der hvor din Frelser utestenges, der skal du ikke selv gå inn». Det førte til at kristne stort sett skulle halde seg vekke frå det som var utanfor bedehus og kyrkje, og kristendom var som ein maktfaktor i skule og andre samfunnsområde, seier Furnes og held fram:

Relasjonar

– Nokre tiår etterpå må vi registrere at mange av dei som vaks opp i desse kristne miljøa, har teke avstand, og ser ein på omdømmeundersøkinga vår frå 2012, ser ein at folk har eit meir negativt forhold til Bedehuset jo eldre dei er. Eg trur dette er medverkande til at aktive kristne i dag tenkjer meir relasjonelt om det meste, det vil seie at ein vil vinne menneske for Gud ved å involvere seg i ufrelste sine livsområde, meir enn å rope ut frå hustaka og vente på at dei skal kome ned frå galleriet på Bedehuset.

– Mange kristne kan nok drøyme seg tilbake til tida då ein på sett og vis var ein majoritet i samfunnet, men samstundes liker ein ikkje nødvendigvis bildet av alt i den tids kristenliv, noko som Stanghelle tydelegvis også har teke eit oppgjer med, seier Erik Furnes.

Levande kristne

Generalsekretæren spør seg om målet at samfunnet skal ha mange nominelle kristne som kan dei ti boda på rams, ellerat flest mogleg skal verte atterfødde kristne med ein levande relasjon til Jesus Kristus.

– Ein kan til ein viss grad dra parallell til utviklinga i kommunistiske land. Når ein opplever forfølging, veks talet på aktive kristne, men etter at mange regime har falle og kristendom er blitt «stuereint» att, stilnar vekkingane av. Mange kristne i dag ser det ikkje som negativt at bibeltru kristendom vert ein minoritet, berre det fører til at fleire vert frelst, held Furnes fram.

– Også kalla til å vera profetar

Men heilt ueinig med Aftenposten-redaktøren er han likevel ikkje:

– Det er berre å beklage i lag med Stanghelle at denne tenkinga har gått ut over vilje og evne til å seie frå i dei store verdispørsmåla. Eg merkar haldninga: «Alle veit kva vi meiner om abort, tenestedeling mellom mann og kvinne, homofilt samliv, osv, så kvifor skrive ein ny avisartikkel som sementerer folk sine haldningar om at desse spørsmåla er det einaste vi er opptekne av?» Det kan eg forstå, men samstundes er vi ikkje berre kalla til å vere evangelistar som ber ut den glade bodskapen, men vi skal også vere profetar. Dessverre er det ei teneste som få går inn i, sannsynlegvis fordi det utfordrar vår eigen materialisme og overflod, seier Erik Furnes i ImF.

I desembernummeret av Sambåndet kan du mellom anna lesa eit seks siders intervju med Harald Stanghelle. 

– For lite om forfølgde kristne

Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle er delvis samd i at forfølgde kristne har fått for lite merksemd i norsk presse.

OSLO: I månadsskiftet oktober-november, var det fakkeltog i fleire norske byar for å setja søkelys på situasjonen til forfølgde kristne rundt om i verda. 22. august tok òg Nordisk indremisjonsråd opp denne problemstillinga i ein appell som vart offentleggjort mellom anna på sambåndet.no, Dagen og Vårt Land. Her vende ti generalsekretærar seg til regjering og massemedier i sine respektive heimland og uttalte mellom anna dette:

«Den politiske innsatsen og oppmerksomheten i massemediene skal naturligvis rette seg mot alle som lider i den nåværende krisen. Vi er også bekymret for yazidi-minoriteten, shiamuslimer og andre grupper som nå frykter for sitt hjem og liv. Men de kristne må ikke bli glemt! Den alvorlige situasjonen deres er blitt usynliggjort, ikke minst fordi de er presset av islamistisk fundamentalisme på den ene siden og vestlig sekularisme på den andre.»

Sambåndet la dette fram for redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten:

– Eg er litt delt når eg skal beskriva det, for eg er einig i at kristne minoritetar i til dømes Midtausten, og forfølginga av dei, har stått for lågt på agendaen i norske medier, og for så vidt også i norsk politikk. Og eg trur at ein av grunnane til det er at vi har sett på det som så sjølvsagt at vi er imot dette. Det er så sjølvsagt at vi har vore meir opptatt av andre minoritetar.

Les òg: Utanriksministeren svarar sambåndet.no

Mange som lir.
På den andre sida viser Stanghelle til at dette er ei skjebne som også andre minoritetar deler.

– I store delar av verda er det forfølging av religiøse minoritetar. Ein ser forfølging av kristne minoritetar i muslimske land og av muslimske minoritetar i til dømes Kina og Burma. Ein ser konfliktforhold utfrå tilhøvet mellom majoritet og minoritet og religiøst grunnlag, eller der det religiøse grunnlaget er meir eit uttrykk for eit anna, altså kulturelle eller politiske. Ein ser det i forfølgelse av shiamuslimar i land der du har sunnimuslimsk majoritet, og ein ser det ikkje minst i forfølginga av ahmadiyyamuslimane i land som Pakistan og Iran. No har vi også fått tydeleggjort ei religiøs gruppe som eg er heilt sikker på at nesten ingen i Norge hadde høyrt om, nemleg yazidiane i Irak. Så det at forfølging av religiølse minoritetar blir underspelt og undervurdert, det er eit faktum. Det er ikkje spesielt for kristne minoritetar, men det forsvarar ikkje at også dei blir det, slår Stanghelle fast.

Irak og Syria.
Redaktøren meiner det har skjedd noko dei siste åra, og han ser to ting som har bidratt til det.

– Det eine er jo forfølginga av dei kristne i Irak, der du praktisk talt har fått drive ut dei kristne minoritetane. Og det er jo ein skjebnens ironi og samstundes ein katastrofe at det skjedde som følgje av president Bush sin Irak-invasjon i 2003. For du kunne seia mykje om Saddam Hussein, og ikkje mykje godt, men Irak var eit land der du kunne eksistera som minoritet, seier Stanghelle.

Han var sjølv i Irak tidleg på 90-talet og meiner at minoritetane då var under ein form for beskyttelse.

– Men etter at den store lovløysa kom inn, og du fikk shiadominans, så er dei kristne ei av gruppene det nesten er blitt tomt for. Og det same kan du seia som følgje av borgarkrigen i Syria, sjølv om der må det seiast at det er mange minoritetar som lir. Der er ikkje kristne i noko særstilling, der lir muslimske minoritetar og den vesle jødiske minoriteten. Og så kan du seia at det er ekstra tragisk i Midtausten, fordi der er jo nokon av dei eldste kyrkjesamfunna som vi kjenner, og det er nokon av dei kyrkjesamfunna som har nesten ei ubroten linje til dei første kyrkjesamfunna som oppsto det første hundreåret og dei par første hundreåra etter at kristendommen vart ein realitet, seier Harald Stanghelle.

Den profilerte redaktøren oppsummerer slik:

– Ja, dei som kritiserer oss for å ha forfølging av kristne minoritetar for lågt på dagsordenen, har i alle fall periodevis og delvis rett, og ja, dei kristne minoritetane deler her skjebne med mange minoritetar.