Nylig var jeg på reportasjetur til Finnmark, nærmere bestemt besøkte jeg Kirkenes i Sør-Varanger, Vestre Jakobselv i Vadsø kommune og de tilgrensende kommunene Båtsfjord og Vardø.

• Jeg har vært i fylket før, som tenåring, så det er et gjensyn etter mange år. Minnene fra den gang er diffuse, men de gjorde meg litt forberedt på hva jeg kunne vente meg.

Likevel ble det mange overraskelse på denne turen.

Sol
Første overraskelse er når jeg ankommer Kirkenes. Det er varmt, og solen skinner. Solbriller hadde ikke vært så dumt, men de har jeg ikke tatt med.

Men det er deilig å kunne sitte på en benk utenfor flyplassens terminalbygning og nyte solen uten å fryse, mens jeg venter. Den var jeg ikke forberedt på. Jeg venter på Geir Årnes og Tove Norheim som jeg skal intervjue de timene jeg har her i Kirkenes før jeg flyr videre til Vadsø.

Stoltenberg
Geir og Tove tar godt imot meg. Etter intervjuet tar Geir meg med på en guidet tur i Kirkenes sentrum. Det blir litt spesielt siden mine besteforeldre bodde her. Geir viser meg gaten og huset de bodde i. Jeg husker huset som blått. I dag er det hvitt og større.

Jeg husker huset som blått. I dag er det hvitt og større.

Det neste Geir viser fram, er en byste av Thorvald Stoltenberg. Den er reist fordi Stoltenberg tok initiativ til Barentssamarbeidet da han var utenriksminister i 1992.

Utstilling
På torget er det en utstilling av Ellisif Wessels fotografier fra Øst-Finnmark. Hun og mannen Andreas Wessel, som var lege, kom til Kirkenes i 1886.

Ifølge utstillingen var Ellisif en overklassejente fra Gausdal som hadde et stort engasjement for arbeiderklassen og svakere stilte i lokalsamfunnet rundt Varangerfjorden. Gjennom sin litterære penn og sine fotografier formidler hun Øst-Finnmarks flerkulturelle historie. Fotografiene er en unik nasjonal skatt.

Gruveselskap
Så kommer vi ikke utenom A/S Sydvaranger, gruveselskapet som ble dannet i 1906, og som utvant store forekomster av jernmalm i Varanger, i den østligste delen av fylket.

Etableringen av selskapet fikk stor betydning for utviklingen av Kirkenes både økonomisk og kulturelt. Blant annet bidro selskapet ved byggingen av byens første sykehus i 1909 og kulturhuset Malmklang i 1913.

2. verdenskrig
Guidingen avsluttes ved Kirkens Bymisjons bygg som tidligere var skole. Der henger det en plakett på veggen. Den er reist av norske lærere som takk for all hjelp folket i Sør-Varanger ga 636 lærere i tysk fangenskap 28. april til 4. november 1942.

I det hele tatt er det mye spennende historie i Kirkenes.

Avstand
Den neste overraskelsen går på avstand. Jeg vet jo at det er store avstander i Finnmark, og at det er langt mellom folk.

Hvilken tur det er, denne strekningen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord!

Dagen etter skal jeg kjøre med kretsleder Håkon Garvo i Finnmark Indremisjon og ungdomsarbeiderne Maria Berre og Jon Vegard Arnesen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord for å være med på barnelaget Håkon startet for et og et halvt år siden.

Det er en aha-opplevelse når det gjelder avstand. Vi kjører to timer én vei for å komme til barnelaget som holder til i pinsemenigheten Sion sine lokaler i Båtsfjord.

«Vi er dedikerte», repliserer Håkon når jeg påpeker at man må være engasjert når man kjører fire timer til sammen hver mandag for å ha barnelag. Vi snakker også om avstander.

Vidda
Og hvilken tur det er, denne strekningen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord! Den går gjennom kommunene Nesseby, Tana, Berlevåg og Båtsfjord.

Ifølge Håkon er det ikke uvanlig at det er snø på veiene i slutten av april, men det er det ikke denne dagen. Ulempen med at det er snøfritt, er at det er mange humper som kommer frem og gjør kjøreturen til en knudrete opplevelse.

Man kjenner på at man er midt i noe vakkert, vilt og stort.

Men det er snø på fjellvidda. Et par ganger ser vi noen som holder på med snowkiting, en sport der en bruker kite eller drage på snø, og utøveren bruker enten ski eller snowboard. Flere steder på turen ser vi samling av snøskutere med eller uten folk til stede. En reinsdyrflokk dukker også opp.

Det flate og snødekte landskapet og det spesielle lyset fra himmelen, gjør at man kjenner på at man er midt i noe vakkert, vilt og stort. Man innser hvor liten man er. Samtidig er jeg takknemlig for at jeg får være her.

Vindfullt
Dagen etterpå tar jeg buss til Vardø. Der overnatter jeg hos en venninne jeg har studert med, og som jeg ikke har sett på flere år. Kontakten er likevel der med én gang. Det er som om vi så hverandre i går.

Hun advarer meg om at neste dag blir det ganske vindfullt og litt snø. Så hun foreslår at hvis vinden blir for heftig, kan jeg ta taxi til sentrum. Jeg får nummeret til taxien, sånn i tilfelle, men har egentlig bestemt meg for å gå.

Jeg må holde meg i lyktestolpen utenfor.

Og det gjør jeg. Igjen får jeg meg en overraskelse. Værmeldingen stemte absolutt. Når jeg kommer forbi Lushaugen, som er en del av Vardø museum, må jeg holde meg i lyktestolpen utenfor. Jeg kan ikke komme på at jeg har vært borti slike vindkast tidligere.

Russland
Lushaugen fikk forresten navnet fordi det fungerte som karantestasjon der det var vask og avlusing. På grunn av stor trafikk mot Russland ønsket det offentlige på begynnelsen av 19-tallet å få bedre kontroll over den helsemessige situasjonen for ut- og innreisende.

Alle fiskere og fangstfolk som skulle på land etter en periode i isen eller på havet, fikk også et tilbud.

Dramatisk erfaring
Videre på vei mot sentrum av Vardø kommer det flere sterke vindkast hvor det kjennes ut som jeg skal flakse av gårde. Heldigvis har jeg stort sett medvind. Midt i det hele prøver jeg å ta bilder. Det er ikke lett å holde kameraet i ro på grunn av vinden.

Jeg finner frem til biblioteket for å varme meg litt og samle krefter for å komme til Haugenstua for å spise. Ikke lange strekningen, likevel gjør vinden det til en dramatisk erfaring. Den forteller meg at her har jeg ikke så mye jeg skal ha sagt.

Jeg sto han av.

Men vinden får likevel ikke siste ordet. Kanskje har jeg i en slik situasjon en fordel av å ikke være så høy. Venninne min fortalte kvelden før om at det kan være en større utfordring for de som er høye å stå imot vinden, på grunn av at balansepunktet ligger høyer enn hos de som er kortvokst. I alle fall; jeg sto han av.

Dagligvarer
Senere på dagen, etter å ha vært med ungdomsarbeiderne Emilie Grinik Henriksen og Jon Vegard Arnesen på barnelaget i Vardø som holder til i Frelsesarmeen sine lokaler, kjører vi tilbake til Vestre Jakobselv der jeg bor i leilighet på Jakobselvkaia.

På veien stopper vi Kiwi Vadsø for å handle, for butikken som var i Vestre Jakobselv, er nedlagt.

Ifølge google maps er det cirka 16 kilometer fra Jakobselvkaia til Kiwi Vadsø. Det går bra hvis man har sertifikat og bil. Hvis man er blant den sjeldne rasen som ikke har det, blir det mer komplisert. Bussruten viser at det går bare én buss fra Vestre Jakobselv til Vadsø om dagen og to busser fra Vadsø til Vestre Jakobselv om dagen. Skal man gå, tar det noen timer.

Utsikt
Vestre Jakobselv er et tettsted med under 500 innbyggere. Det har fått navnet etter elva som renner ut av tettstedet. Laksefiske i elva og rikt fugleliv trekker til seg mange turister i sommersesongen.

Her skal også være hval, men jeg ser ingen mens jeg er her.

I det misjonseide gjestehuset Jakobselvkaia bor jeg i leiligheten Lønnskontoret. Det er en veldig grei leilighet med en utsikt som gir fred i sjelen. Vi ligger, som navnet tilsier, på kaia, ved sjøen, med båter, fisk, fiskehjell og fugler rett utenfor døra. Her skal også være hval, men jeg ser ingen mens jeg er her.

Trygt
Siden det er så få mennesker her, er det tryggere enn i min hjemby, Bergen. Håkon sier at jeg ikke behøver å låse ytterdøra til Jakobselvkaia. Jeg låser døra til Lønnskontoret selv om det kanskje ikke er nødvendig.

Håkon sier at jeg ikke behøver å låse ytterdøra til Jakobselvkaia.

En av dagene mens jeg er her, kommer det likevel en politibil kjørende og svinger inn mot moloen like ved. Hva den gjør her i nærheten, vet jeg ikke. Kanskje er det ikke så trygt her likevel? Jeg kommer meg i alle fall trygt hjem til Bergen, fascinert, inspirert og betatt av Finnmark.