Innlegg

LOVFORSLAG: Likestillings- og kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) vil gå lengre enn sin forgjenger, med de samme byråkratene. FOTO: Ilja C. Hendel/Kulturdepartementet

Med påholden penn om konverteringsterapi

KOMMENTAR Støre-regjeringen utfordrer sine egne byråkrater når kulturministeren nå vil ha utvidelser i forslaget til lov mot konverteringsterapi.

I Synspunkt-artikkelen i Sambåndet nr. 11/21 stilte jeg spørsmålet om hvorvidt en ny regjering ville utfordre de avgrensningene Solberg-regjeringen la inn. I et intervju med kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) i VG 18. januar i år får vi en bekreftelse på at det vil skje.

Under ledelse av Solberg-regjeringen sendte Kulturdepartementet (KD) i fjor sommer ut et høringsnotat som inneholdt visse avgrensninger:

  • Det skulle være et absolutt forbud mot konverteringsterapi overfor barn under 16 år. KD holdt det åpent om det skulle gjelde helt opp til og med 17 år.
  • Når det gjelder voksne (fra og med fylte 18 år), skulle konverteringsterapi kun være straffbart dersom det hadde skjedd uten samtykke eller under «omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig».
  • KD foreslo ikke et forbud mot å markedsføre konverteringsterapi.

Utvidelser

I VG varsler Trettebergstuen at den nye regjeringen har satt KD i arbeid med å lage et forbud som også gjelder for voksne – altså uten aldersgrense. Dette fordi Ap-statsråden anser konverteringsterapi for å være «en stor krenkelse av menneskeverdet».

I tillegg vil regjeringen også ha et forbud mot markedsføring av konverteringsterapi. Trettebergstuen mener at «de som driver med dette, krenker folks frihet og menneskerettigheter ved å påstå at de kan endre dem». Et forslag om et slikt forbud vil bli sendt på høring i nær framtid.

I 2021 definerte konverteringsterapi som «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte/undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet». Det var interessant å lese departementets vurderinger i høringsnotatet, ikke minst angående de nevnte avgrensningene.

Menneskerettigheter

KAMP: Statsråd Jim Hacker (sittende bak skrivebordet) fikk det ikke alltid som han ville i BBC-serien «Yes Minister» (Ja vel. statsråd) fra 1980-tallet. Byråkratene Sir Humphrey Appleby (stående) og Bernard Woolley sørget mer eller mindre bevisst for det. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

KD er naturlig nok også opptatt av menneskerettigheter og påpeker (s. 38f) at «menneskerettighetene setter grenser for lovgivers adgang til å regulere borgernes handlinger». Derfor er dette et komplekst spørsmål, og Justisdepartementets lovavdeling har «vurdert det menneskerettslige handlingsrommet for å regulere konverteringsterapi» som del av arbeidet med høringsnotatet. I notatet sammenfatter KD lovadelingens kommentarer på relevante punkter.

Lovavdelingen vurderer det for det første slik at stater ikke har noen juridisk plikt til å forby konverteringsterapi. Når det gjelder menneskerettigheter, må flere hensyn balanseres. I forslaget fra Solberg-regjeringen har lovavdelingen «særlig vektlagt at (…) forbudet ikke vil ramme tilfeller der det foreligger et klart samtykke til konverteringsterapi, og at retten til personlig autonomi (selvstyre, min anm.) derfor er ivaretatt».

«… i strid»

Så følger en setning som i praksis nå utfordrer Trettebergstuen direkte: «Derimot finner Lovavdelingen at det er mye som taler for at (…) et absolutt forbud mot konverteringsterapi også overfor personer over 18 år, trolig er i strid med blant annet retten til respekt for privatliv og retten til religionsfrihet». KDs egne folk uttaler seg enda mer kategorisk (s. 74): «… et slikt forbud vil ikke stå seg opp mot menneskerettighetene».

Når det gjelder det å fastsette aldersgrensen til 18 år, har lovavdelingen vært «noe i tvil». For barn som nærmer seg myndighetsalder, vil «forbudet (…) kunne utgjøre et klarere inngrep i rettighetene (enn for yngre barn, min anm.) , herunder ungdommenes autonomi». Et forbud vil likevel «sannsynligvis (…) være forholdsmessig» også for ungdommer til og med 17 år.

Markedsføring

I høringsnotatet fra i fjor foreslo KD som nevnt ikke et forbud mot å markedsføre konverteringsterapi. Departementet mener det vil være «problematisk å forby dette» når det gjelder tilbud som henvender seg til voksne. Dette fordi lovforslaget sik det foreligger fra Solberg-regjeringen, ikke foreslår forbud når det gjelder voksne. Det foreslås derimot et forbud mot konverteringsterapi overfor barn, og KD ser dermed ikke behov for et markedsføringsforbud rettet mot disse.

Også hensynet til ytringsfriheten gjør at KD ikke foreslår et generelt markedsføringsforbud. Departementet tar likevel forbehold om at det kan være aktuelt å vurdere et slikt forbud senere.

Påholden penn

I Norge er det ikke slik at hele byråkratiet skiftes ut fordi om landet bytter regjering. I utgangspunktet er det derfor de samme saksbehandlerne og juristene som nå skal utrede ikke minst det forbudet overfor voksne som de i fjor mente det ikke var grunnlag for. Påholden penn, med andre ord. Blir det «ja vel, statsråd», mon tro?

En litt kortere versjon ble publisert på dagen.no 20.01.22 og i Dagens papirutgave 24.01.22.

TV-SERIE: Det var VGTV-serien «Homoterapi» med Morten Hegseth for to år siden som utløste diskusjonen om en lov mot konverteringsterapi. FOTO: SIRI PALLESEN/WIKIMEDIA COMMONS

Skal staten inn i bønnerommet?

BAKGRUNN Høringsnotatet om lov mot konverteringsterapi inneholder noen avgrensinger som det blir interessant å se om den nye regjeringen vil forsøke å utvide.

I sommer sendte Kulturdepartementet (KD) et forslag til regulering av konverteringsterapi på høring. ImF leverte høringssvar sammen med NLM, Normisjon og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk).

I det 79 sider lange høringsnotatet foreslår KD å definere konverteringsterapi på denne måten: «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [eventuelt undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

KD foreslår et absolutt forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år, og at dette også skal være straffbart. Departementet holder det åpent om aldersgrensen skal økes til 18 år. Når det gjelder voksne, skal konverteringsterapi være straffbart dersom handlingen er begått uten samtykke eller under «omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig».

Rekkevidde

Departementet ber høringsinstansene kommentere «definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning». KD påpeker (s.74) at de «har sett særlig hen til» den tyske loven på området (s. 29). Her utgjør «sjelesørgeriske eller psykoterapeutiske samtaler om livssituasjonen til vedkommende, om holdninger til religiøsitet eller livssyn eller hvordan vedkommende skal håndtere sin egen seksuelle orientering», som utgangspunkt ikke konverteringsbehandling i lovens forstand.

I 2016 ble Malta det første europeiske landet til å forby konverteringsterapi. Det er ifølge KD (s.33) presisert i denne loven at rådgivning om utforsking av ens egen identitet knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, ikke anses som konverteringsterapi.

«Det er et viktig hensyn» at blant andre prester og forbedere ikke skal bli redde for å innlate seg på en samtale med personer som har problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, framholder KD.

Grensedragning

Departementet anser det krevende å trekke grensen til det «behandlingslignende» ved «samtaler, bønn og håndspåleggelse» (s. 50f) og ber om innspill fra høringsinstansene. Departementet mener at et forbud ikke kan ramme samtaler og veiledning der eksempelvis en forelder, religiøs leder eller sjelesørger gir uttrykk for en religiøs overbevisning på området. Heller ikke det å formidle en tro på at endring av seksuell orientering er mulig, kan forbys. LHBT-personer må kunne gå til andre for å få bekreftet eller styrket en overbevisning om at likekjønnet samliv eller transkjønnethet strider mot Guds vilje.

Først dersom samtalepartneren går aktivt inn for at den andre skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, kan samtalen være behandlingslignende. Også bønn kan på samme måte få et behandlingslignende preg, mener KD. Departementet viser til at «heller ikke Tyskland eksplisitt unntar bønn fra sitt forbud».

KD presiserer (s. 53) at religiøst påbud eller krav om at personer må leve seksuelt avholdende eller ikke leve i likekjønnet parforhold for å ta del i et sosialt fellesskap, ikke alene er å anse som behandlingslignende. Det samme gjelder «en streng formaning» fra foreldre om at barnet ikke skal ha kjæreste av samme kjønn. Og en voksen, samtykkende person kan lovlig «motta behandling for å fornekte følelsene sine».

Definisjon

I høringssvaret påpeker ImF og de tre andre organisasjonene at konverteringsterapi, «så langt vi vet, ikke har foregått i våre sammenhenger så lenge vi forholder oss til definisjonen i dokumentet». De stiller seg «skeptiske og spørrende» til behovet for å regulere konverteringsterapi.

De fire viser til at Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har definert konverteringsterapi som «praksis eller handlinger som har til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende

– En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende, eller som opplever usikkerhet eller forvirring omkring sin kjønnsidentitet, mener de fire.

Skeivt kristent nettverk (SKN) ønsker seg nettopp en slik definisjon («enhver handling som …»). SKN hevder i sitt høringssvar at konverteringsterapi skjules under begreper som «sjelesorg» og «forbønn» (deres tegnsetting).

Forbønn

ImF og de tre andre påpeker at de ikke betrakter homofili eller biseksualitet (tiltrekning til begge kjønn, red.anm.) som en sykdom som kan helbredes. Men «vi kan ikke avvise mennesker som ber om samtale – eller gi uttrykk for at vi vil lese korrektur på deres spesifikke ønsker om forbønn». Dette må skje i frivillighet og med respekt og empati, understreker de i høringssvaret.

Nettverket Til Helhet, som blant andre ImF, NLM og Normisjon er medlem av, påpeker det de mener er store svakheter ved lovforslaget, eksempelvis en «vag og uhåndgripelig» definisjon som skaper et rettssikkerhetsproblem. Styreleder Ole Gramstad Jensen mener at en tilsynsordning bør vurderes nærmere som et alternativ til straff.

Men medvandring, sjelesorg og forbønn kan ifølge Til helhet verken straffes eller føres tilsyn med, fordi dette «ligger i kjernen av religionsfriheten».

Høringsfristen var 15. oktober. Likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) har allerede signalisert at hun mener lovforslaget ikke går langt nok.

FIKTIV: Bildet viser Bowling Green i Kentucky. I 2017 oppgav Donald Trump-rådgiver Kellyanne Conway en massakre i denne byen som en årsak til presidentens ønske om et innreiseforbud. En slik massakre hadde ikke funnet sted, men påstanden kan likevel ha festet seg i folks hukommelse. FOTO: OP MASTER/WIKIMEDIA COMMONS

Når påstand blir «sannhet»

KOMMENTAR En offentlig erkjennelse av at Mike Davidson ikke drev med konverteringsterapi, kommer fra en kvinne som beskriver seg selv som lesbisk.

Det er underlig å registrere hvordan det synes å ha blitt en allment akseptert sannhet at Mike Davidson utøver konverteringsterapi eller reorientering, og at han fremmet dette på det nå så omtalte seminaret på NLA Høgskolen 15. oktober.

Påstander

Noen eksempler: «Mike Davidson … praktiserer såkalt konverteringsterapi … (tv2.no 14.10.). «Fleire reagerte då eit seminar om mellom anna omvending av homofile, vart arrangert … (Studvest 16.10.). «Dersom vi skal forske på og undervise i menneskerettigheter på dagtid, rimer det dårlig med å behandle homofili som en sykdom på kveldstid» (Tone Sævi, som sa opp på NLA med seminaret som begrunnelse, til Bergens Tidende 16.10.). «Å kalle noe for en sykdom kan være en veldig sterk form for symbolsk vold. Da er det viktig at vi viser sterk avstand» (Henrik Berg, den andre som sa opp, i Bergens Tidende 18.10.).

Både Mike Davidson selv og arrangørene avviser at de driver med konverteringsterapi, og ingen har påvist at homofili ble omtalt på seminaret som en sykdom. Ifølge Davidson skal ordet «konverteringsterapi» først ha blitt brukt i 1991 av professor Douglas C. Haldeman. Haldeman har påpekt at «sexual orientation conversion therapy nettopp ble brukt da homoseksualitet ble oppfattet som en sykdom, og han er selv en kritiker av slik terapi.

På seminaret definerte Mike Davidson selv sin intensjon slik: «Jeg er ikke her for å vise mangel på respekt for homofile eller forandre homofile eller transpersoner. Jeg er bare her fordi noen ønsker en endring. De vil jeg hjelpe» (Dagen 15.10.). I Dagen 18.10. siteres han slik: «De anklager meg for å bruke konverteringsterapi, men jeg snakker om terapi og sjelesorg basert på klientens frie valg.»

Demonstrant markerer den feilaktige påstanden om at det skulle ha funnet sted en massakre i Bowling Green. FOTO: LOCO STEVE/WIKIMEDIA COMMONS

Psykologisk

Hva er det som gjør at et frivillig samtaletilbud blir til konverteringsterapi? Man kan undres over om det er tanken på at noen kan ha uønskede seksuelle følelser som de ønsker å ha noen å snakke med om, som får folk til å trekke forhastede – og forblindede – konklusjoner. Da handler det i tilfelle også om en vurdering av andre menneskers moral.

Psykologiske mekanismer kan også overføre udokumenterte påstander til sannhet. Sitatet om at «dersom en løgn blir repetert ofte nok, blir den til slutt en sannhet», er tillagt nazi-Tysklands propagandaminister, Joseph Goebbels. Dette støttes av studier fra 1977 og 1992, som viste at deltakerne fikk økt tiltro til feilaktige påstander når disse ble presentert flere ganger (Bowling Green er brukt som eksempel, se bildetekster). Aftenposten-spalten «Uviten» handler om «tøyseforskning» som kan spre seg og bli til «dyp og ubestridelig forskningsbelagt sannhet». Filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsen ved Universitet i Bergen bruker begrepet «sannaktighet», der en gir følelsesmessige begrunnelser for sine oppfatninger, også om faktaspørsmål.

I denne saken synes én person å hå stått imot alt dette

I denne saken synes én person å hå stått imot alt dette. Märtha Elise Jensen var til stede på seminaret. Studentavisen Studvest presenterer (16.10., se lenke over) henne som «lesbisk, kristen og tidligere student ved NLA». Hun var sint på forhånd, men etter å ha lyttet til Mike Davidson blir hun sitert slik:

«Eg var redd for at han skulle kome hit for å drive med konverteringsterapi, og det er eg glad for at han ikkje gjorde».

En person som kunne ha vært i «målgruppen» for en eventuell «konverteringsterapi», var sint og skeptisk på forhånd, men valgte å basere sin vurdering på det hun faktisk hadde hørt. Det er en innstilling som det står respekt av.