LYNGDAL: Første onsdag på Lyngdal bibelcamp kan de som vil, bli med på arrangert tur til utsiktspunktet som heter Månen. Sambåndet.no benytter anledningen til å bli med og få seg en tur sammen med andre.

Utenfor butikken på campingplassen har turleder Elin Kaspara Lie og hennes datter, en annen mor med to døtre og en kvinne som kommer alene, møtt frem, klare for tur. Været er perfekt for turgåing.

Etter hvert kommer faren til de to døtrene, og en annen mann. Fire kvinner, to menn og tre jenter på tur til Månen. En fin liten gjeng.

Steiner
Vi går forbi Sørlandsbadet og Rosfjord Camping og Strandhotell og derfra opp til Rosnesveien og inn i skogen og på gruslagt turvei og sti. Stien er litt bratt, men moderat utfordrende.

Turen er en del av Sørlandsbadet Turpark og er en rundtur på cirka 5,5 km. På stien er det glinsende steiner. Jentene samler på steiner, og her har de flere fine å ta av. Det gjør at turen foregår i et behagelig tempo.

Tur med kuruker
– Det var ikke min idé at jeg skulle være turleder. Det var leirsjef Solveig Hosøy som spurte meg. Hun kjenner meg og har nok fanget opp at jeg liker å gå på tur. Jeg prøver å komme meg ut hver dag, sier Kaspar Lie.

Her er en del kuruker, så en må se seg for når en går.

– Man kan treffe på kyr her, forteller Lie.

Akkurat i dag har kyrne gjemt seg, men på bakken har de altså lagt bevis på at de har vært her.

Månestolen
Vi passerer flere flyttblokker som hviler på mindre steiner. Etter cirka en time kommer vi frem til Månen og stolen som har navnet Månestolen og som ligger 183 meters høyde over Rosfjorden.

Navnet Månen kommer visst av at landskapet på toppen minner om det på månen. Fremme ved Månestolen møter det oss en flott utsikt over Lyngdal og havet.

Nå skilles veiene. Jentene vil snu og gå samme vei tilbake. Kaspar Lie og sambåndet.no går sløyfen rundt Månen og har samtidig en god samtale. Vi kommer ned til Lyngdal Kristne Grunnskole. Det har vært fin tur.

Mistet mobil
Vel tilbake til Lyngdal bibelcamp oppdager Sambåndets journalist at mobiltelefonen ikke er i sekken. Situasjonen forverres av at det ligger et bankkort i en lomme i dekselet.

Panikken holder på å ta overhånd. Heldigvis klarer jeg å beholde roen og tenke rasjonelt, og jeg konkluderer med at mobilen må ha falt ut av sekken mens fotoapparat og/eller vannflaske ble tatt ut en eller annen gang i løpet av turen. Det betyr at mobilen må ha ligget i et annet rom i sekken enn den bruker å være.

Motsatt vei
Uansett, det er ikke annet å gjøre enn å gå samme turen én gang til og håpe på det beste. Sjefen, redaktør Petter Olsen, er så snill at han blir med på leteturen.

Denne gangen starter turen motsatt vei, opp fra Lyngdal Kristne Grunnskole. Det som er positivt, er at det ikke regner.

Ring, ring

Ikke langt fra Månestolen treffer vi på et par. De har ikke sett noen mobil, men de foreslår at sjefen ringer til min mobil. Vi går mot Månestolen, og sannelig, vi hører det ringer. Der på stolen ligger mobilen med bankortet i lommen i dekselet. Det er som om den ville være igjen og nyte utsikten. Jeg sender noen takkebønner til vår Herre.

Nede på bibelcampen er oppsummeringen at jeg har gått cirka en mil og har vært på Månen to ganger. Det er ikke dårlig.

LYNGDAL: – Dette er litt vanskelig å snakke om. Vi kjenner oss sårbare. Jeg tror mange kjenner på stress, sier Jorunn S. Djupvik, undervisningsleder i ImF-eide Awana Norge.

Det som er vanskelig å snakke om, er tro i hjemmet. Og nå har Djupvik seminar om akkurat det på Lyngdal bibelcamp.

Hun viser til en undersøkelse av Barna Group der det går frem at valget om å følge Jesus, tas av 85% når de er mellom 4 og 14 år.

Ikke teori
– Det skjer mye mellom 4 og 14 år. Hvem er viktigst for barns tro? Hjem og foreldre er viktige, og ungdomsledere er viktige. Men det handler om identitet i Kristus, det vil si en mobil og slitesterk tro som varer livet ut. Tro er ikke teori, men at troen lever, fortsetter Djupvik.

Hun holder fram Kidzcamp og ungdomscampen i Lyngdal.

– Leir kommer høyt opp som noe som har avgjørende betydning for å skape varig tro. Det dere gjør på Lyngdal bibelcamp, er viktig og avgjørende, slår hun fast.

Viktige personer
– Hvem har betydd mest for min egen tro, spør hun – og svarer selv.

Her nevner hun flere personer og begynner med sin morfar som tok frem en andaktsbok og leste fra den.

– Da spisset jeg ørene bare fordi det var morfar som leste.

Foreldrene er de neste Djupvik trekker frem, fordi de levde det de lærte. Så var det gode venninner som fanget henne opp i skolegården og gjorde hverdagen trygg.

Bibel og nådegave

Bibelgruppelederen hennes, Ragnar Suphellen, betydde også mye.

– Han lærte meg å bli glad i Bibelen. Det gikk an å gå inn i bibelteksten med hele mitt register.

Den lokale lederen og presten Ragnar Aandestad er en annen person som har vært viktig.

– Han hjalp meg å se at jeg hadde en nådegave, forteller Djupvik.

Venn meg egne barn?
Hennes neste spørsmål er om det er en god ting å utvikle vennskap med egne barn, og om ikke det står i motsetning til å være tydelig og sette grenser.

– Det går an å være tydelig og grensesettende selv om man har en nær relasjon til egne barn.
Det er nettopp i nærhet og vennskap at jeg kan formidle tro, for da kommer jeg tett på dem. Det er der Jesus er aller nærmest – i varme relasjoner.

Tilkortkommenhet
Djupvik innrømmer at den viktige betydningen og påvirkningskraften som foreldre har for barns tro, kan oppleves som vanskelig

– Vi måler troen. Mange nedvurderer seg selv og kjenner på egen tilkortkommenhet, sier hun.

Gi det en har

Djupvik refererer fra Luk 9,10-17 om gutten som kom med fem brød og to fisker.

– Det var ikke nok til å mette så mange, men det ble 12 kurver til overs. Vi tar det vi har og kommer med det og gir det videre, sier Djupvik og legger til:

– Du kan ikke gi noe du ikke har fått selv. Vi må starte med oss selv. Hvordan blir du når du får for lite mat? Det aller viktigste er at du får næring selv.

Bibellesning
Med næring tenker Djupvik på bibellesning og hvilken effekt det har på livet. Her trekker hun frem undersøkelsen “Understanding the Bible Engagement Challenge: Scientific Evidence for the Power of 4.” Et resultat fra den er at noe av det som bedret seg når man leste i Bibelen minst fire dager i uken, var at det å dele troen med andre økte med 200%.

Livsmestring
– Skal Gud ha noe å si for livene våre? Det er lett å komme i åndelig flymodus. Man kan føle seg som gråstein.

Til dem som kjenner det slik, har Djupvik følgende råd:

– Om livet ikke er rolig, kan du allikevel finne roen og skape gylne øyeblikk. Grip de gode øyeblikkene og de gode samtalene. Skap nydelige stunder som kan skape tro. Ungene vil ha livsmestring, ikke teori eller lærebok.

Fellesskap

Et annet råd er å finne et fellesskap der barna trives og som ungene kan kalle sitt.

– Hvis barnet ditt ikke opplever dette fellesskapet som sitt, be om visdom og hjelp til hva du skal gjøre med det.

Ledere
I arbeidet som undervisningsleder i Awana Norge hører Djupvik om mange som strever med å ha nok ledere til barne- og ungdomsarbeidet.

– Det er ganske alvorlig. Mitt inntrykk er at noe skjer når folk bikker 50 år. Kanskje noen tror at de er utgått på dato, men tenk at alle generasjoner er viktige. Ungene liker eldre og være sammen med eldre. Jeg er 63 år, og brannen min for barn og unge har ikke vært sterkere enn nå. Jeg er med i arbeid blant barn og unge i menigheten, forteller Jorunn S. Djupvik.