Micah Goodman - Sambåndet

BAKGRUNN Krigen på Gazastripen førte til at fantasiene til både venstre- og høyresiden i Israel ble knust, mener Micah Goodman. Den profilerte forfatteren tror det baner vei for en ny epoke i israelsk politikk.

Etter modell av Frankrike mener Micah Goodman man kan snakke om to republikker i den gjenopprettede israelske statens historie.

David Ben Gurion

I episode 743 av podkasten til The Times of Israel tidfester han den første til perioden 1948–1977. Denne republikken ble grunnlagt av David Ben-Gurion og tok utgangspunkt i arbeiderklassen. Grunnleggerne var sekulære og inspirert av sosialisme. Folket var preget av jøder med opprinnelse i landene nord for Alpene og i Øst-Europa (askenaser).

Menachem Begin

I 1977 ble så Menachem Begin grunnlegger av den andre israelske republikken. Ånden i den var mer kapitalistisk. Folket fikk en mer mangfoldig sammensetning ved at jøder med opprinnelse i blant annet Midtøsten, Jemen og Kaukasus, kom inn (mizrahim). Denne republikken var ikke sekulær, men mer tradisjonell. Det var et annet Israel.

Tillitsbrudd

Goodman mener at det var Yom Kippur-krigen i oktober 1973, der Egypt og Syria angrep Israel, som ledet fram til den andre republikken. Angrepsplaner og opptrapping av militær aktivitet var kjent av israelsk etterretning, men ble tolket feil. Krigen gjorde israelerne desillusjonert ved at de mistet tiltro til myndighetene sine.

Også forut for Hamas-angrepet 7. oktober 2023 forelå det etterretningsopplysninger som ikke ble tatt på alvor av myndighetene. Og på tross av at de israelske forsvarsstyrkene (IDF) har påført motstanderne på sju fronter store nederlag i krigen de siste to årene, mener Goodman at det innledende store tapet av tillit vil føre til en tredje israelsk republikk.

Grunnleggerne av den vil være den generasjonen av israelere som har utkjempet krigen. Som forfatteren sier: Når Israel ikke kunne redde folket i Sør-Israel 7. oktober 2023, reddet folket Israel.

Utopier

Micah Goodman tror denne republikken vil særpreges av det han beskriver som et ikke-utopisk og pragmatisk Israel. Han definerer utopi som en form for barnlig tenkning der man vil at et problem skal forsvinne. En mer voksen tenkning vil være at et problem ikke forsvinner, men at man må håndtere det.

Problemet er i dette tilfellet konflikten med palestinaaraberne. I mange år, resonnerer forfatteren, solgte den israelske venstresiden inn en fantasi om at palestinaaraberne ville slutte å hate israelerne dersom de fikk tilbud om en uavhengig palestinsk stat. Da ville problemet være borte.

Høyresiden har solgt inn en like utopisk tanke, mener Goodman: Problemet vil ikke forsvinne ved at hatet blir borte, men ved at palestinaaraberne på en eller annen måte vil forsvinne, og at Israel kan bosette Gazastripen på nytt.

Ny forståelse

Forfatteren mener flertallet av israelerne er i ferd med å forstå at verken palestinaaraberne på den andre siden av gjerdet, eller deres avvisning av Israel, kommer til å bli borte. Han ser 7. oktober-angrepet som et nederlag for begge disse urealistiske fantasiene.

På den ene siden har israelerne nå ingen tro på at palestinaaraberne har gode intensjoner. På den andre siden vurderer Goodman det slik at da Benjamin Netanyahu underskrev president Donald Trumps fredsplan, ga lederen for en høyreorientert regjering opp alle fantasiene til høyresiden. Å bosette Gazastripen igjen er ikke lenger aktuelt, ei heller det å ta over (annektere) Vestbredden (Judea og Samaria) og å flytte palestinaaraberne til et annet sted.

Fredsplanen har endatil en visjon om at Judea, Samaria og Gaza en gang skal regjeres av en «de-radikalisert» palestinsk selvstyremyndighet. Men dette mener altså forfatteren var en del av fantasien til venstresiden – en utopi som også er lagt død.

Tredje republikk

Det er her Micah Goodman ser et grunnlag for en tredje israelsk republikk som kan skape en ny politisk arkitektur. Krigen er i ferd med å føre til et skifte i retning det pragmatiske – det praktiske og formålstjenlige.

Konkret har det med normalisering av forholdet til arabiske naboland å gjøre, som Saudi Arabia og Indonesia. Forfatteren tror at dersom nettopp Benjamin Netanyahu stiller seg bak et slik mål – slik president Donald Trump oppfordret ham til i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset – vil den moderate delen av høyresiden støtte det. Det vil også den moderate delen av venstresiden gjøre. Sammen med partier i sentrum vil man da ha et stort politisk flertall for å gå i en slik retning.

Vilkår

Men det betinger, presiserer den profilerte forfatteren, at Netanyahu skiller seg fra partier lengst til høyre som han i dag har med i regjeringen sin. Og det betinger at de som i dag er veldig imot Netanyahu, har et større ønske om en ny politisk struktur i Israel enn de har for å bli kvitt dagens statsminister.

I så fall kan det lede til at også den politiske arkitekturen i Midtøsten endres, ved at flere land altså normaliserer forholdet sitt til Israel. Det var nettopp denne visjonen president Trump malte et bilde av i Knesset.

Grasrot

Det neste parlamentsvalget i Israel må holdes innen oktober neste år. Micah Goodman tror det vil ta lengre tid enn det å føde den tredje republikken med normalisering med naboland som hovedinnhold.

Forfatteren ser også et framvoksende alternativ til Benjamin Netanyahu som kan lede fram til dette, og det er reservister (folk som stiller opp i IDF utenom verneplikten) som nå former sitt eget politiske parti. Disse kan bli en joker framover, mener Goodman. De kan i så fall bli grasrot-Israel som et alternativ til de nåværende politiske lederne, de som sviktet før 7. oktober 2023.

BAKGRUNN Hva former hvordan ulike grupper av israelere ser på palestinaaraberne og samfunnet, og hva har det med tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005 å gjøre?

For nøyaktig 20 år siden i dag, 15. august 2005, begynte israelske soldater å evakuere israelske nybyggere på Gazastripen (heretter Gaza) som ikke allerede hadde forlatt territoriet frivillig.

Dette er utgangspunktet for en svært interessant episode av podkasten «Daily brefing» fra den engelskspråklige avisen The Times of Israel. Vi møter assisterende redaktør Amanda Borschel-Dan i samtale med den jødiske filosofen og forfatteren Micah Goodman. Han har blant annet skrevet boken «Catch 67», med undertittel «Ideene bak debatten som splitter Israel».

To tenkemåter

I seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Sinaihalvøya fra Egypt, Golanhøydene fra Syria og Vestbredden (Judea og Samaria) og Gaza fra Jordan. Ifølge Goodman var det to konkurrerende paradigmer eller tenkemåter i Israel etter seieren i denne krigen.

Høyresiden tenkte at ved å befolke de erobrede landområdene – og dermed bygge moderne jødiske samfunn på eldgammel bibelsk jord – ville man koble fortiden til nåtiden og revitalisere det jødiske folk.

Venstresiden tenkte at dersom Israel tvert imot ga disse landområdene tilbake til nabolandene, ville Israel få fred.

Høyresidens versjoner

Høyresidens paradigme kom i flere versjoner. Den sekulære, verdslige versjonen gikk ut på at ved å knytte seg til (det erobrede) landet, knyttet man seg til det jødiske folks hjerte, sjel og historie.

Den religiøse versjonen gikk ut på at ved å bygge jødiske samfunn på bibelsk jord, oppfyller man eldgamle profetier. Profeter som Jesaja, Jeremia og Esekiel snakket om den dagen da folket skulle vende tilbake til Israels land og gjenoppbygge det. Oppfylte profetier vil til slutt bringe Kongen Messias (Melech Ha Mashiach) tilbake. (Dette gjelder altså for jøder som fremdeles venter på Messias.)

Eksil

– I bunn og grunn handlet det om hvordan Israel skulle gjøre seg nytte av seieren i 1967, konstaterer Micah Goodman.

Forfatteren framholder at jøder ofte har opplevd å være i eksil, både fysisk og på andre måter. Fred med de arabiske naboene kunne på den ene siden gjøre slutt på eksilet fra store deler av verden, mens det å befolke landet ville gjøre slutt på eksilet fra folkets fortid og historie.

Første intifada

Den første intifadaen eller palestinske opprøret startet i Gaza 9. desember 1987 og varte til 1991. Ifølge Goodman fører opprøret til at drømmen til den sekulære grenen av den israelske høyresiden slår sprekker eller knuses. Symbolet for den første intifadaen er en palestinaarabisk 11-åring med en stein i hånden på den ene siden, og en soldat med hjelm og våpen på den andre. Det fikk fram at rollene var byttet om. Da Israel erobret landområdene fra sine arabiske naboer, var Israel David og de arabiske landene Goliat. Nå, når Israel holder fast på landområdene, er det blitt motsatt. Spørsmålet om hva Israel egentlig gjør i Gaza, begynte å dukke opp.

– Den sekulære høyresiden gikk inn i en prosess av skuffelse eller desillusjonering (disenchantment). Magien og fortryllelsen var borte, sier Goodman.

Andre intifada

Den andre intifadaen begynte 28. september 2000 og varte til 2002. Mens det første opprøret rammet høyresiden i Israel, var det andre et slag for venstresiden. Det som preget den andre intifadaen, var buss- og kjøpesenterbomber. Over 1100 israelere ble drept, nesten like mange som 7. oktober 2023.

– Grunnen til at det rammet venstresiden, var timingen, sier Micah Goodman.

Det andre palestinaarabiske opprøret brøt ut i tiden etter Oslo-avtalene (i 1993 og -95) og toppmøtet på Camp David mellom Israels statsminister Ehud Barak og PLO-formann Yasser Arafat i juli 2000. Barak ga et tilbud om dannelse av en palestinsk stat på 73 prosent av Vestbredden og hele Gaza. Arafat avviste tilbudet, og seks uker etterpå begynte busser å eksplodere.

Lærdom

Den israelske venstresidens tenkning på begynnelsen av 2000-tallet var at vold fra palestinaaraberne skyldtes «okkupasjonen». – Men volden i den andre intifadaen begynte jo etter at Israel tilbød seg å gjøre slutt på okkupasjonen, framholder Goodman.

Forfatteren mener de to opprørene lærte israelere to ting. Først at man ikke kan kontrollere palestinaaraberne og dernest at man ikke kan skape fred med dem.

Frakobling

Disse lærdommene førte, ifølge forfatteren, fram til at Israels statsminister fra mars 2001 til april 2006, Ariel Sharon, kommer med sin kunngjøring om at Israel skal trekke seg ut fra Gaza (disengagement). Det skjer i desember 2003.

Forfatteren mener Sharons tenkning var at Gaza var land Israel kunne kvitte seg med uten å risikere egen sikkerhet, mens en tilbaketrekning fra Vestbredden ville sette Israel i reell fare. Derfor gjorde statsministeren det ensidig, uten at det var resultat av en avtale mellom flere parter (mer om dette i egen artikkel senere). Dette ville også gi Israel mer tid. Tilbaketrekningen fra Gaza var altså et skritt for å unngå mer tilbaketrekning.

Staten

Nå var den religiøse grenen av den israelske høyresidens tur til å bli ideologisk påvirket. Tilbaketrekningen fra Gaza gjør at ideen om den hellige staten Israel og det hellige landet Israel blir stående mot hverandre. Den israelske staten gir hæren ordre om å evakuere mennesker som lever på land som etter Bibelen tilhører landet Israel.

Dilemmaet som oppstår, er at dersom man er ulydig mot regjeringen, er man lojal til landet, men ikke til staten. Og dersom man ikke adlyder statens myndigheter, er det ingen stat tilbake.

– Overraskende nok valgte flertallet av de religiøse sionistene staten. De forsto at eksistensen av den jødiske staten er et guddommelig mirakel, sier Goodman.

Landet

Men den israelske høyresiden er kompleks, og forfatteren påpeker at det var en opposisjon. De mente at dersom det å beskytte landet betyr at man ødelegger eller svekker staten, må man gjøre det.

– Og det som har skjedd de siste 20 årene, er at opposisjonen til hovedstrømmen på høyresiden, ble hovedstrømmen på høyresiden, mener Micah Goodman.

To av personene som var i opposisjon til den daværende hovedstrømmen på den religiøse høyresiden, var Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich. De er nå henholdsvis sikkerhetsminister og finansminister i regjeringen til Benjamin Netanyahu.

– De var for landet, ikke staten, og nå leder de staten, påpeker Goodman.

Traume

Forfatteren mener at den religiøse sionistiske delen av Israel ble traumatisert av uttrekningen fra Gaza i 2005. Og det utviklet seg en historie – med en viss sannhet – om at regjeringen ikke tok seg skikkelig av de menneskene som ble flyttet ut fra Gaza i 2005. En tredjedel av dem skal eksempelvis ikke ha fått permanente boliger før i 2016.

Disse begynte å danne seg en oppfatning av at hele systemet var imot dem, deriblant rettsvesenet.

– Og historier som folk tror på, definerer hvem de er og hva de gjør, resonnerer Goodman.

I tillegg emigrerer tanken om «den dype staten» – om at globalistiske eliter kontrollerer byråkratiet – fra USA til Israel – og til mange andre land også.

Rot

Som kjent har Netanyahu-regjeringen, med representanter fra den religiøse høyresiden, arbeidet for juridisk reform, som å gi rettsvesenet mindre myndighet over politikeres beslutninger. Mange, ikke minst på venstresiden, har uttrykt uenighet om dette.

– Roten til ønsket om juridisk reform, om å slå tilbake mot systemet, ble plantet sommeren 2005, mener Goodman.

Så mens frakoblingen fra Gaza var et resultat av to traumer, skapte tilbaketrekningen et nytt som forandret den religiøse høyresiden og gjorde dem mer militante. Derfor deltar finansminister Smotrich på konferanser i nasjonalforsamlingen Knesset om å befolke Gaza på nytt. Og derfor ledet Ben-Gvir bønn fra Tempelhøyden for få dager siden.

Tempelhøyden

Før tilbaketrekningen fra Gaza så hovedstrømmen i den religiøse høyresiden på Tempelhøyden som noe som kunne vente, noe som skulle komme i slutten av en reise mot frelse. Tenkningen var at dette var en gradvis prosess, og at religiøse sionister måtte være tålmodige og jobbe sammen med sekulære sionister.

– Etter uttrekningen fra Gaza fungerte ikke denne måten å se ting på, lenger. Nå mener de mest religiøse på høyresiden at de ikke vil vente til de sekulære er enige med dem. De tenker at det sekulære Israel har vendt seg mot dem, forklarer Goodman.

Bedrag

Et annet moment er det forfatteren kaller «sikkerhetsbedraget». Etter uttrekningen lovet Ariel Sharon at enhver rakett fra Gaza ville bli møtt med hundre gangers styrke. Goodman mener at det ikke har vært tilfelle, og viser til at man i stedet har opplevd flere kriger mellom 2005 og 7. oktober 2023.

– Vi trodde på en måte at da vi forlot Gaza, var Gaza ute av livet vårt. Men Gaza forlot ikke oss, konstaterer forfatter og filosof Micah Goodman.

Tag Archive for: Micah Goodman

Ser for seg Israels tredje republikk

Dette styrer hvordan israelere tenker