Innlegg

FREKHAUG: Medlem i prosjektgruppen, Jogeir Romarheim, presenterer planarbeidet på Nordhorland Indremisjons årsmøte. Foto: Petter Olsen

Planlegger utbygging av Raknestunet

Nordhordland Indremisjons årsmøte har vedtatt at planarbeidet for opprusting av kretsens leirsted skal være ferdig innen årsmøtet i 2019.

‒ Utgangspunktet for utbyggingen er at Raknestunet trenger vedlikehold. Noe er prekært å få gjort, og noe er ønskelig å få gjort, sier leder i styret for Raknestunet, Helge Hellem, til Sambåndet.

Arbeidet begynte høsten 2016 da kretsstyret i Nordhordland Indremisjon ga styret og daglig leder for Raknestunet i oppdrag å utarbeide en vedlikeholds-, opprustings- og utviklingsplan for leirstedet, ved bruk av eksterne rådgivere. GK Norge utarbeidet en tilstandsrapport for eiendom med anbefaling. I oktober 2017 ble en rapport for eiendom med anbefalinger presentert for kretsstyret.

 Omtrentlig
Siden mars i år har en egen prosjektgruppe jobbet med å konkretisere og forberede et prosjekt som først ble presentert i kretsstyret 15.-18. mai. På årsmøtet 2. juni presenterte prosjektgruppa arbeidet på vegne av kretsstyret. Prosjektgruppa la frem fire alternativer med kostnader.

‒ Alternativene og kostnadene er veldig omtrentlige anslag. De er ikke veldig detaljerte, og det er på et veldig tidlig tidspunkt i prosessen, forteller Hellem.

Alternativene
Det første alternativet kaller prosjektgruppa «må». Det dreier seg om nødvendig renovering av kjøkkenet, og at bygget fra 1965 trenger opprusting. I tillegg trengs det ny varmepumpe. Dette alternativet er kostnadsberegnet til 4,3 millioner kroner.

Andre alternativ blir kalt «bør» og inneholder nybygg for kjøkken og matsal med økt kapasitet, nytt ventilasjonsanlegg og opprusting og oppgradering av internatrom og bolighuset. Det er estimert til 12,5 millioner kroner.

Tredje alternativ er full rehabilitering til 18,5 millioner kroner, mens det fjerde alternativet er å rive eksisterende bygninger og bygge nytt basert på eksisterende volum. Det er beregnet til å koste 40 millioner kroner.

 Vedtak
Prosjektgruppas anbefaling til årsmøtet 2018 er at det samtykker i at kretsstyret og prosjektgruppa arbeider videre med saken med sikte på å forberede endelig godkjenningsfremlegg for et senere årsmøte. I det endelige vedtaket inkluderte årsmøtet en tidsfrist som innebærer at planarbeidet må fullføres slik at det seinest kan legges fram for neste årsmøte i 2019.

Videre arbeid
‒ Like over ferien vil prosjektgruppa starte arbeidet med konkretisering av ulike delprosjekter, slik at konkrete pristilbud kan innhentes. Innspillene fra årsmøtet vil også forsøkes innarbeidet. Videre må det gjøres et arbeid knyttet til plan for finansiering. Gjennom dette arbeidet vil det være behov for et nært samarbeid mellom prosjektgruppa, styret for Raknestunet og kretsstyret, og det vil også vurderes å bruke innleid konsulent på deler av dette arbeidet, avslutter Hellem.

Se mer om årsmøtebehandlingen i Sambåndets papirutgave for juni (6/18).

Også publisert denne uka: Jødisk forstander tror ikke at Gud griper inn i historien.

FREKHAUG: Helge Skår ble valgt til ny kretsstyreleder i Nordhordland Indremisjon. På bildet over sammen med konstituert kretsleder Odd Sverre Hove (t.h.). FOTO: PETTER OLSEN

Ny kretsformann ser endret landskap

Nyvalgt kretsstyreleder Helge Skår i Nordhordland Indremisjon understreker behovet for å være åpen for nye måter å organisere misjonsarbeidet på.

MELAND: – Hele bedehuslandskapet endrer seg, konstaterer Skår overfor Sambåndet.

Som meldt i juninummeret, ble Helge Skår valgt med 68 stemmer på årsmøtet til Nordhordland Indremisjon 2. juni. Ingen stemte imot. På det første styremøtet ble Kåre Gaulen valgt til nestleder for styret.

Helge Skår har lang styreerfaring fra Nordhordland fra før. Han tar over ledelsen av en krets med flere utfordringer, ikke minst med tanke på seks år med forgjeves leting etter permanent kretsleder. Først var forkynner Asle Hetlebakke konstituert i stillingen, og de siste årene har Odd Sverre Hove – nå delt med Ove Fotland – vært midlertidig kretsleder.

– Vi ønsker absolutt en mer stabil løsning. Rekrutteringsbyrået Human har heller ikke fått gjennomslag – selv etter å ha spurt veldig mange, sier Skår.

Den nyvalgte kretslederen påpeker at det finnes et alternativ:

– Kan vi ha en form for daglig leder, for eksempel, tenker han høyt overfor Sambåndet.

– Der det ikke nødvendigvis må være en mann – altså slik som i Indremisjonssamskipnaden med kvinnelig daglig leder uten hyrdeansvar?

– Ja, men det er klart at det er en prosess, og det må luftes. Det er ikke den løsningen vi først og fremst ønsker å gå for, og styret har foreløpig ikke tenkt gjennom det konkret. Men vi må gjøre noe. Det er en del administrative ting som skal fungere.

Er det tenkelig å søke sammen med nabokretser og dele på en kretslederstilling?

– Det er ikke en utenkelig tanke. Men den er heller ikke bearbeidet i styret eller i folket vårt.

– Da snakker vi i så fall om en fusjon?

– Ja, på et eller annet tidspunkt kan det være en løsning. Jeg tenker at vi må være åpne, men vi må lytte veldig til hva misjonsfolket ønsker. Vi ønsker på ingen måte å lage til noe som vi ikke har med oss folket på.

Les også: Snart klart for ImF Hordaland?

Styrelederen trekker fram strukturen i bedehusland.

– Det blir mer og mer forsamlingsbygging, og de små bedehusene faller litt ut. Hele landskapet endrer seg, og en må følge med på en naturlig måte.

Her kommer også organisasjonsstrukturen i indremisjonen inn, påpeker Skår.

– Alle enheter er jo selvstyrt. Vi kan ikke pålegge noen å slå seg sammen, for eksempel. Det må være naturlige prosesser, sier han og fortsetter:

– I kretsen vår begynner vi å få en del godt fungerende forsamlinger av en viss størrelse, og jeg tenker at litt av utfordringen med å få folk til å stille i kretsstyret, nok gjerne ligger på at en del ressurspersoner bruker energien sin lokalt og gjør en kjempejobb der. Og det er veldig viktig. Men det er altså ikke tvil om at vi ser en endring.

– Mener du at det på et tidspunkt kan få konsekvenser for kretsleddet – at en må tenke nytt om sin rolle og funksjon som krets?

– Ja, jeg har vært inne på den tanken, i alle fall dersom en kommer inn på det med fusjon. En ser kanskje konturene i bedehusland av at kretsleddet kan oppfattes som litt unødvendig. ImF har en del ressurser, og vi kjører veldig etter deres anbefalinger og bruker deres ressurser så langt det er mulig, sier Helge Skår.

Asle Hetlebakke var sentral i debatten på årsmøtet til Nordhordland Indremisjon. På talarstolen krinsstyremedlem Kåre Gaulen. På første rad avtroppande krinsstyreformann Jostein Dale. FOTO: PETTER OLSEN

Når det beste slår feil

Kor lett det beste kan bli det godes verste fiende, fekk me minst to døme på under årsmøtet til Nordhordland Indremisjon i helga.

MELAND: Sitatet ovanfor frå filosofen Voltaire synte sin relevans på to måtar under forhandlingsmøtet på Nordhordland folkehøgskole på Frekhaug laurdag. Den første – og viktigaste – handla om korleis møtet var styrt. Det var sett av fem timar til forhandlingane, og ein skulle tru at det var nok. Likevel vart dirigent og avtroppande styremedlem Birger Hjellum sannspådd då han i starten kommenterte at «me har mykje me skal gjera, og lita tid å gjera det på».

Samtalen som aldri kom

I velkomsthelsinga i årsmeldinga kunne ein lesa: «Ikkje minst årsmøtesamtalen om vegen vidare i utfordrande tider er av stor interesse for mange bedehusfolk.» Men ikkje før klokka viste eit kvarter igjen til festmiddagen kl. 17.30, var årsmøtet komen fram til den viktige samtalen om arbeidet. Og dei to som fekk ordet i dette kvarteret, er til overmål begge tilsette i krinsen. Det høyrer med til historia at Arnvald Risøy, som er krinstyremedlem, bokstaveleg tala tok ordet trass i at dirigent Hjellum då alt hadde avslutta forhandlingsmøtet.

Dermed vart det smått med signal frå det høgaste organet i krinsen – årsmøtet – til krinsleiinga. I sine opningsord hadde då òg avtoppande krinsstyreformann Jostein Dale konkretisert noko av det som låg i ordvalet «utfordrande tider»: I seks år har den nordlegaste av de tre indremisjonskrinsane i Hordaland vore utan fast tilsett krinsleiar. Fleire av dei tilsette slit med sjukdom, og driftsrekneskapen går i minus. Det skulle altså vera nok å samtala om.  

Det beste som vart det godes verste fiende her, var at dirigentane let delegatane snakka så lenge dei ville under handsaminga av kvar av dei seks sakene som stod på kartet før det som skulle vore eit naturleg høgdepunkt. Når årsmøtet tydeleg òg er oppteken av formalitetar, går tida fort. Det var til dømes skriftleg røysting på mange av sakene, og delegatane brukte ein time på eit forslag om å setja av 50.000 kroner frå Nybrots- og evangeliseringsfondet til å senda tilsette og fritidsforkynnarar til Israel (nedstemt).

Fondsavsetjing

Det andre dømet er etter mitt syn nettopp det nemnde fondet. Nordhordland Indremisjon hadde ved årsskiftet nesten 15 millionar kroner «på bok», men med retningsliner om at pengane ikkje kan brukast til drift. Det blir fort ein farleg psykologi i slikt når ein dei siste åra har gått med underskot i millionklassen på drifta. Styret vedgjekk då òg at dei hadde overført pengar frå fondet til drift, vel vitande om at det var i strid med retningslinene. Styremedlem Kåre Gaulen gjekk så langt at han både bad årsmøtet om tilgjeving for at styret alt har overført om lag to millionar kroner frå fondet, og om tillating til å auka dette til mellom tre og fire millionar i år.

-Det er dei som seier at Nordhordaland Indremisjon har millionar på bok. Ja, me har det, men slik det er no, er det berre pengar som står i fondet, konstaterte Gaulen i anda etter Voltaire.

Signe Hjellvik aktualiserte òg orda etter den franske filosofen. Ho trudde ikkje at årsmøtet heilt hadde forstått kva dei i 2013 stemte for når det gjaldt bruken av fondet.

-Eg trur dei fleste av oss rekna med at pengane måtte brukast i arbeidet. Me er jo ein evangeliseringsorganisasjon. Pengar som er på fond, er ei svikefull sak. Plutselig skjer det noko i verda som gjer at dei ikkje er noe verdt. Me må nok få nye retningsliner for fondet, sa Hjellvik.

Om Herren vil

Forkynnar og tidlegare krinsleiar Asle Hetlebakke slo til med ein mild variant av «kva var det eg sa?» då han peika på at han heile tida hadde meint at ein burde kunne bruka pengar på fondet til drift. Om det var til noko stor trøyst for årsmøtet, veit eg ikkje, men rett trur eg at han har.

«Kva då når også dei pengane er brukte opp», vart det spurt frå salen. Som ein av delegatane repliserte – til spontan applaus frå årsmøtelyden: – Då lyt me lita på Herren! Om det er Hans vilje at me skal driva, trur eg me får det me treng!

Odd Sverre Hove blir kretsleder i Nordhordland

Nordhordland Indremisjon jakter fortsatt kretsleder, men har nå fått midlertidig hjelp fra Odd Sverre Hove.

Teolog og tidligere sjefredaktør i Dagen, Odd Sverre Hove, ble tidligere i år pensjonist etter et par år som prestevikar i Gulen og Kvam.

– Spørsmålet fra kretsstyret om å steppe inn som vikar i den ledige kretslederstillingen, fikk meg til å be om noen dagers betenkningstid. Det har vokst frem en trygghet for at jeg skulle svare ja på spørsmålet Jeg er takknemlig for tilliten og håper og ber om nåde til å tjene Gud og indremisjonsfolket i Nordhordland med Guds ord, sier Hove til sambåndet.no.

Midlertidig løsning
Han går inn i stillingen 1. september og skal da sitte ut året. Asle Hetlebakke som har vært konstituert kretsleder siden høsten 2013, skal tilbake i forkynnerstillingen han har i kretsen.

– Hove er en veldig erfaren mann. Han var villig til å hjelpe oss og gå inn i en liten periode, sier styreleder Jostein Dahle i Nordhordland Indremisjon.

– Når vi ikke har fått noen god permanent løsning på kretslederstillingen, er det i alle fall en god midlertidig løsning, legger Dahle til.

– Hva skjer videre med kretslederstillingen?

– Vi har søkt, og vi har kontaktet folk. Fortsatt vil vi ta kontakt med aktuelle kandidater, sier Dahle.

I god vekst
Hove ser optimistisk på fremtiden for Indremisjonsforbundet og Nordhordland Indremisjon.

– Arbeidet i kretsen er inne i et godt spor. Flere av bedehusene har arbeid som er i god vekst. Jeg er bra sikker på at det ikke går mot bedehusbevegelsens snarlige død. Når storkirken svikter Guds ord, blir det bare viktigere og viktigere å ta vare på, og slutte opp om, et alternativt hus der forsamlingene fortsatt bekjenner seg til Guds ord, sier han.

Fritidspredikant
– Hva slags forhold har du til Nordhordland Indremisjon?

– Kona mi og jeg sokner lokalt til Frekhaug Indremisjon. Det er en forsamling som både vokser og fornyes, med blant annet kjærkommen og aktiv oppslutning fra mange småbarnsfamilier. Ellers har jeg sittet en seksårs-periode i kretsstyret og stått på listen over fritidspredikanter i Nordhordland Indremisjon. Dette er fellesskap som jeg synes det har vært lett å bli glad i, forteller Odd Sverre Hove.

Nordhordland jakter kretsleder

Prosessen har vært mer krevende enn ledelsen hadde tenkt.

Asle Hetlebakke ble høsten 2013 konstituert som kretsleder i Nordhordland indremisjon. I første omgang gjaldt dette perioden 1. januar 2014 og ut mai. Senere ble konstitueringen forlenget ut 2015. Ny kretsleder er fortsatt ikke på plass, men Hetlebakke har sagt seg villig til å sitte også denne våren.

Letingen etter ny leder har foreløpig ikke gitt resultater. Stillingen har vært utlyst i Dagen, og søknadsfristen var 15. april.

– Vi har fått en søker, og derfor har vi bestemt oss for å lyse ut stillingen på nytt. Vi er også åpne for forslag på navn på aktuelle kandidater vi kan ringe til, slik at vi kan få flere å velge mellom, sier kretsformann Jostein Dale i Nordhordland Indremisjon.

Ny søknadsfrist er 20. mai.

– Er prosessen med å få tak i ny kretsleder slik som du hadde tenkt det?

– Jeg trodde ikke at det skulle være så vanskelig. Vi håper at vi får det til. Vi er optimister og får tro at noen kjenner kallet, sier Dale.

Ungdomskonsulent

Kretsen står også uten ungdomskonsulent når  Sindre Kvalheim slutter 1. juli etter to år i stillingen.

– Det har vært en fin tid og givende, gode dager. Jeg takker for tiden som ungdomskonsulent i Nordhordland Indremisjon, men nå har jeg har lyst til å gjøre noe annet, sier Kvalheim.

Sindre Kvalheim er utdannet lærer og ikke fremmed for å begynne å jobbe i skolen.

Dialog

Nordhordland ble stående uten kretsleder da daværende leder ble ny forsamlingsleder i Bergens Indremisjon. Nå er også de på ansattjakt.

Som Sambåndet tidligere har skrevet, har de i vinter lyst ut fem stillinger; leder for tenåringsarbeidet, leder for ungdomsarbeidet, administrasjonsleder, forsamlingsleder 2 og barne- og familieleder – alle med søknadsfrist 31. mars.

– Vi har fått flere henvendelser om stillingene, vi har kontaktet flere folk, og det er kommet en del søkere. Fremover vil vi ha videre dialog med folk, opplyser forsamlingsleder Glenn Nord-Varhaug i Betlehem.

Rikssynsar frå bedehusland

Som gutunge song Harald Stanghelle duett med Gunvor Fyllingsnes (då Hopland) på bedehus i Nordhordland og sat under talarstolen til Jens M. Rognsvåg.

I tenåra mista han trua, men den no 59 år gamle Aftenposten-redaktøren har framleis sans for humoren til Audun Hjellvik og mykje godt å seia om den kristne oppveksten sin.

Sambåndet møter Stanghelle i bygget som Aftenposten deler med VG i Akersgata i Oslo. Han er den einaste som har fått eige kontor i landskapet, så me kan opna ei dør inn til ei bok- og papirkledd verd. To redaktørar med ein tredje som utgangspunkt: Jens M. Rognsvåg redigerte Sambåndet med kvass penn frå 1962 (sjå faktaboks), og Stanghelle refererte til han allereie då han svara ja til intervju.

RognsvågKva betydde Rognsvåg for deg?

– Han betydde for det første veldig mykje for indremisjonsrørsla på Vestlandet. Han var jo redaktør i Sambåndet og var aktiv. Og han var den første eg trefte, som skreiv bøker, seier Stanghelle, før han går inn i den første av det som skal bli mange referansar til Raknestunet.

46 år etter hugsar han enno bibeltimane til Rognsvåg på leirstaden til Nordhordland Indremisjon:

– Han hadde ei litt anna tilnærming enn det som var vanleg. Det som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg som 12-åring eller der omkring, var ein serie portrett han laga av dei bibelske skikkelsane. Han hadde drege ut det ein visste om dei som personar, og han reflekterte over korleis dei hadde handla som personar og som menneskje. Eg hugsar enno den bibeltimen han heldt om Pontius Pilatus, fordi Rognsvåg beskreiv han som diplomaten som freista å få til eit kompromiss med jødane om Jesus, men som mislukkast. Slik føyer jo Pilatus seg inn i ei lang rekkje i Midtausten – det er mange som har freiste på kompromiss der – men eg blei veldig fascinert av det, så pass at eg sit og hugsar det 46 år etter. Og ein av mine mange draumar var å bli diplomat, så eg var nok opptatt av det.

Ein annan av draumane til Stanghelle var å bli misjonær.

– Ein av heltane i min barndomsheim heitte Nils Helle (sjå faktaboks) og var misjonær på Madagaskar. Han kom frå ei bitte lita bygd som heiter Helle, som er endå mindre enn Stanghelle, og han var søskenbarn til far min. Dei gongene han var heime hos oss – han døydde då eg var gutunge – var det ein aura rundt han fordi han hadde vore på Madagaskar.

FOTO: EGILL J. DANIELSEN

FOTO: EGILL J. DANIELSEN

I ein periode var du veldig aktiv på Raknestunet?

– Ja, eg trur eg var der i tre somrar, og meir eller mindre budde der. Det begynte med at eg reiste på leir, og så vart eg ein slags hjelpeleiar. Så eg hadde et veldig nært forhold til mange der. Eg skal forresten tilbake i august, eg er bedt om å koma til eit jubileum dei skal ha. Første gong eg var på Raknestunet, trur eg at eg var 10-11 år, og då var leirstaden ganske ny. Eg hugsar at Raknestundagen var i august, seier Stanghelle og held fram:

– I alle fall var eg der veldig mykje og vart teken veldig godt imot og fekk oppgåver der. Eg hugsar mykje av det eg var med på, blant anna heldt eg misjonstime om David Livingstone, som var ein av dei eg var veldig fascinert av og hadde lese ganske mykje om og snakka om. Så Raknestunet var noko eg hadde eit veldig nært forhold til.

Då Harald Stanghelle vaks opp, var det ikkje bedehus i heimbygda Stanghelle.

– Dei heldt på å byggja, og eg trur det var innvia etter at eg flytta til Oslo. Eg hugsar at eg var med på å leggja taket på det bedehuset, eg trur det var i slutten av ungdomsskuletida. Det var vel mor til far min som i si tid hadde gitt tomt til dette. Han var med i byggekomité og veldig sentral i å få det opp, og det var ein av hans store draumar at det skulle koma bedehus på Stanghelle. Før det var møta i eit gammalt skulehus, som var vanleg mange plassar. Det tok lang tid å få bygd bedehuset, og det er i full verksemd enno. Det var minnesamvær for både far min og mor mi frå det bedehuset. Der har eg vore ein rekke gonger, men det har nok vore i samband med gravferder og andre tilstelningar der ein har brukt lokala.

– I eit intervju i Dagen seier du om deg sjølv at du var ein søkjande sjel. Kva legg du i det?

– Tidleg i tenåra var eg veldig søkjande, og det gjorde nok òg at eg braut ut av den organiserte indremisjonsrørsla og fann meg mindre og mindre til rette der. Eg opplevde den som veldig konvensjonell og veldig lite open for tvil og søking. Og så ser eg òg andre kvaliteter. Mange opplevde det nok som veldig trygt og sikkert, fordi du visste kor grensene gjekk, det var i alle fall slik ein likte å tenkja på seg sjølv.

– Du sa trua farvel?

– Ja, det var nok i 13-15-årsalderen. For meg var det ein periode der eg var veldig interessert i politikk. Eg var aktiv i unge Høgre og stifta eit Unge Høgre-lag i Vaksdal. Eg vart intervjua både i Dagen og her i Aftenposten i 1970, då var eg 14, så det var ein periode der eg søkte ut og sprengte ein del av dei grensene som var der.

Stanghelle fortel om ei ungdomstid der han var mykje i opposisjon.

– Eg vaks jo opp i ein indremisjonsheim der begge foreldra mine var veldig aktive i indremisjonen og anna misjonsarbeid. Begge bestefedrane hadde òg vore aktive, på kretsnivå. Far til mor mi, Johan Kvalvik, var predikant og reiste mykje i bygdene på Nordmøre, der ho kom frå, og han var veldig aktiv i samband med å etablera og driva ein kristen folkehøgskole som heiter Høgtun (bildet). Eg var der i 2013 og snakka på ein kultur- og elevkveld. Det er den einaste gongen eg har vore der, og der hadde mor mi gått. Bestefaren min på farssida, Haldor Stanghelle – som kom frå Stanghelle – var veldig aktiv rundt ungdomsskulen på Frekhaug. Han døydde så tidleg som i 1933, litt over seksti år gammal.

– Min far var 46 år då eg vart fødd, han vart fødd i 1910 og bestefar i 1870. Farfar overtok garden på Stanghelle som me kjem frå, i 1892, han gifta seg til den. Så heile min bakgrunn er frå det miljøet. Og eg hugsar far min fortalte at han fekk stemmerett første gong i 1933, det første året KrF stilte liste med Nils Lavik på topp i Hordaland. Så dette er eit miljø eg kjente ut og inn. Eg vil ikkje påstå eg kjenner det så godt no, men eg veit i alle fall korleis det var.

– Du viser til at du blei politisk aktiv, men var det noko med trua som gjorde at ho begynte å vakla, var det noko som skjedde?

– Slikt skjer ikkje frå ein dag til ein annan, det skjer i ein prosess. Men det som eg reagerte veldig sterkt på, var at alle spørsmål vart parkert. Det var ikkje rom for å stilla spørsmål eller tvila, og det var ikkje rom for å leita etter andre måtar å sjå ting på. Siste halvdel av 1960-åra var jo ei tid der det var veldig klårt kva som var synd og ikkje synd. Og viss ein les historia til dei lågkyrkjelege rørslene, har det nok alltid vore sånn at ein har sett på den stormande verda utanfor som noko farleg, noko som ville ta ungdomen frå det einaste sanne, det einaste rette. På 60-talet var det store brytningar, og eg opplevde nok at dette vart veldig konformt.

Stanghelle strekar under at han i tenåra kom i opposisjon til mange ting.

– Det var ikkje berre i høve til trua eg vaks opp med, men også til skule. Då eg var 15 år, leia eg ein streik mot normerte prøvar på Dale ungdomsskule og hadde mykje opposisjonstrong i meg. Det å stilla spørsmål, det å tvila, det var ikkje noko som var reservert trusområdet eller det religiøse området, det gjaldt det politiske området og skule, det gjaldt mange ting eigentleg.

På trusområdet fortel han om ei oppleving av at det var veldig trongt og veldig konformt.

– Alle som freista å gå andre vegar, vart møtt med ei veldig stor grad av mistru, at då måtte det vera noko gale med trua. Og eg hugsar veldig tydelig noko som høyrte til den tida, skepsisen mot Ten Sing-rørsla, for eksempel, og sjølvsagt også den tidas stridsspørsmål: langt eller kort hår, fjernsynet, det å gå på teater og kino. Alle desse tinga var utdefinert som noko som ikkje var mogleg å foreina med å vera ein sann kristen. Og viss ein likevel såg noko i det, vart det definert som at du ikkje hadde det godt med di eiga tru. Det vart sett på som eit sjukdomsteikn i truslivet ditt. Som støtte i eit komplisert liv kan jo det verka ganske godt, men det fungerer berre så lenge du er innanfor den boksen. Viss du tar nokre skritt utanfor boksen, verkar det ekskluderande.

– Korleis reagerte familien på at du braut ut?

– Det såg dei mørkt på. Begge besteforeldra mine på farssida døydde før eg blei fødd. Så hadde eg ei mormor på Nordmøre som eg ikkje hadde den type kontakt med, som døydde då eg var 10-12 år. Men foreldra mine såg mørkt på det, for vi vaks jo opp i det svimlande perspektivet at våre små liv var ein del av ei rett linje som starta med skapinga og enda med det evige livet. Og viss ein tar det perspektivet på alvor, er det klart at det å oppleva eit brot med denne rettlinja aksen, skaper sorg.

Du gjekk på søndagsskulen. Hugsar du noko frå det?

– For oss var det heilt naturleg. Far min var lærar på søndagsskulen, og hans tvillingsøster, mi tante, var lærar der, og eg hadde ein onkel som var der. Det var ein del av søndagen. Og for oss var det aldri snakk om om me ville eller ikkje ville gå der, det var noko du gjorde. Dette trur eg var då flanellografen nærmast var ein revolusjon i forkynninga for barn. Eg hugsar vel òg at eg var på ein leir – Søndagsskuleforbundet hadde ei fantastisk hytte på Kvamskogen som heitte Vallemtunet, som dei hadde arva frå ein søkkrik skipsreiar i Bergen.

– Vi reiste elles ekstremt mykje på leir. Eg var på fleire leirar som Samemisjonen hadde. Så var vi på Vallemtunet, så var vi på Kvamshaug, som var leirplassen til Det Norske Misjonselskap, og eg hugsar vi var på Frekhaug ungdomsskule på leir, så det var i det heile tatt stor aktivitet. Og det var pinseleir og påskeleir og sommarleirar. Og eg må seia at eg er veldig takknemlig for den starten på livet, for det var jo slik at du kom ut, du trefte andre, du trefte folk frå andre bygder; det var med på å utvida mine perspektiv.

– Så sjølv om indremisjonsrørsla kjentes konform, så førte det dette med seg?

– Ja, så lenge du var med i ei rørsle, kjentes jo det veldig sterkt og eigentleg veldig godt.

– De fekk heim både Venehelsing og Dagen og kanskje Sambåndet òg?

– Ja, vi hadde Sambåndet i periodar, og viss ikkje, veit eg at vi hadde ei utlånsordning med søstera til far min. Dei hadde Sambåndet, og vi budde berre nokre meter frå kvarandre. Der eg var mest aktiv, var jo i Nordhordland Indremisjon, det var der eg kjente alle dei som jobba der, og ein del til, så Venehelsing var jo det som eg kjente meg mest igjen i.

– Las du det?

– Ja, då las eg det. Og så lenge mor mi levde, og ho døydde så seint som i 2007, samla ho på Venehelsing til meg. Eg var veldig interessert i å sjå namn på gamle kjende og sjå korleis det utvika seg, så eg las Venehelsing iallfall til 2007. Vi hadde ein heim som var full av misjonsblader. Kristenfolket på Vestlandet, i alle fall slik eg kjente dei, var aktive i veldig mange organisasjonar: Blå Kors, Samemisjonen, Misjonselselskapet, NLM, Indremisjonen – og så gjekk det veldig klare grenser opp mot pinserørsla. Ein var aktiv i et cluster med organisasjonar. Og slik eg opplevde mi oppvekst, var det dei same som gjekk på møta i alle organisasjonar. Det var nokre veker kvar vinter med preikarar som kom rundt, og foreldra mine var aktive i alt. Men det gjekk ei grenseoppgang. Det var ikkje noko fiendskap overfor pinserørsla i og for seg, men det var ikkje noko nærleik heller. Og eg hugsar far min var veldig skeptisk til tungetale for eksempel, og det var eit par kvinner på Stanghelle som mest alltid skulle tala i tunger. Han syntes dette var åndsmakter som ikkje skulle utøvast på amatørbasis. Så der gjekk det ein grense, og det har det jo alltid gjort mellom ein del av det som blei den karismatiske rørsla, og indremisjonsrørsla. Dette var jordnære folk med småbrukarbakgrunn.

Aadland– Du haika ein gong med Dagen-redaktør Arthur Berg og DVI-sekretær Birger Aadland (bildet) (sjå faktaboks)?

– Det hugsar eg godt, for det var eit krinsmøte i Nordhordland indremisjon på Frekhaug, og det var eit av desse stormøta. Det er mogleg det var eit jubileum på Nordhordland folkehøgskule. Eg hugsar i alle fall at eg maste meg til å sitja på med dei i bilen attende til Bergen, og det var aldeles storveges.

Berg– Det enda jo med at eg tok kontakt med Arthur Berg då eg var 15. Så min første jobb hadde eg som utplassert i 8. klasse (9. no) på ungdomsskulen. Arthur Berg tok imot meg, og det var via han eg fekk jobb der. Eg hadde sendt ein del nyhende, små notisar, frå Vaksdal heradsstyre til Dagen og fått dei på trykk, og eg hadde skrive fleire debattinnlegg på trykk i Dagen. Det var der mitt journalistliv begynte. Eg var to veker hos Arthur Berg, og då var det veldig lite folk i redaksjonen – det var det sikkert alltid – så eg vart sett til å jobba med ein gong som journalist. Dette var i april/mai, og så maste eg meg til eit vikariat same sommaren og var der i halvannan månads tid. Der lærte eg dei journalistiske grunntrinna. Eg hugsar at ein av dei første jobbane var å dekka kommunestyret i Meland, der dei mellom anna diskuterte om dei skulle spørja Vegvesenet om nedsett fartsgrense på ein av skulevegane. Og den sommaren var eg også på Raknestunet og laga reportasje, så eg fekk i det heile tatt gjera mykje.

Stanghelle-komprimert

Harald Stanghelle på “heimekontoret” som ung journalist. Foto: Privat – og utlånt av Aftenposten

–  Som 16-åring såg du rockeoperaen «Jesus Christ Superstar» og reagerte kraftig, sjølv om du då hadde brote med barnetrua?

–  Eg opplevde musikalen som blasfemisk, uavhengig av om eg trudde eller ikkje. Det er ikkje slik at du kuttar ei truslinje frå ein dag til ein annan. Det er mykje sjelekvalar og mange kjensler. Du lukkar ikkje eit kapittel for noko som er ein så stor del av livet ditt. Eg såg «Jesus Christ Superstar» sommaren 1972, på Palace Theatre i London, og etter det skreiv eg artikkelen «Nei til Superstar» i Dagen, for eg meinte det var galt å setja den opp på Den Nationale Scene. Og det var ein ganske stor aksjon mot å setja musikalen opp, og så vidt eg hugsar, blei den aldri sett opp heller. Men det kan jo ha andre årsaker, som at dei ikkje fekk rettighetene til det, eller at det ikkje passa inn i repertoaret.

– Korleis arta det seg då du braut med det miljøet du var vaksen opp i , til dømes i høve til Raknestunet og det som du hadde vore oppteken av?

– Tilhøvet til Raknestunet forsvann jo på ein måte. Eg flytta jo òg til Oslo då eg så vidt var fylt 17, og kom inn i heilt andre miljø. Men det ville nok ha skjedd uansett. Eg hugsar ikkje siste gong eg var på Raknestunet, men eg hadde ein periode med mykje tvil, og sakte men sikkert vart det eit tilbakelagt kapittel. Siste gong eg var på Raknestunet, må ha vore i 1995 eller -96, for då vart det laga ein serie på NRK som heitte «I bedehusland», og der spurte dei nokon av oss som var aktive på den nasjonale scena, og som hadde misjonsbakgrunn, om å gå tilbake igjen. Og då var vi på Raknestundet og filma, og eg trefte igjen tre-fire av dei som eg hadde hatt mykje kontakt med.

Stanghelle nemner Kåre Hellem og Gunvor Hopland (sjå faktaboks), nå Fyllingsnes. Det var sistnemnde han song duett saman med.

– Henne hadde eg veldig mykje kontakt med. Og så var det Bjarne Skjold, som reiste som predikant i mange år, og Torstein Raknes.

Me går over til notida. Harald Stanghelle sa i eit intervju med avisa Dagen at den lågkyrkjelege rørsla er undervurdert. Kva legg han i det?

Jordal Amfi i 1952. Foto: Widerøes Flyveselskap/Vilhelm Skappel/Oslo byarkiv

Jordal Amfi i 1952. Foto: Widerøes Flyveselskap/Vilhelm Skappel/Oslo byarkiv

– Den har betydd mykje meir enn det som viser igjen i historiebøkene, i beskrivinga av landet vårt, i sosiologien. Krafta som den lågkyrkjelege rørsla har hatt, er undervurdert. Ein snakkar veldig tydelig om arbeidarrørsla og målrørsla, og ein nemner kanskje dei lågkyrkjelege rørslene i ei undersetning, men det har ikkje noko stor plass hos dei som vurderer kva som har skapt samfunnet vårt og vore aktive i brytningane. Eg merka det veldig tydeleg då eg skreiv i heilside her i Aftenposten om John Olav Larssen (sjå faktaboks) – og det var medan avisa var i fullformat – og fekk ufatteleg mykje kommentarar på det. Det var like etter at John Olav var død. Det var ikkje noko nekrolog i vanleg forstand, det var meir eit forsøk på å teikna eit portrett av han og det lågkyrkjelege Norge som han representerte, og då fekk eg veldig mange reaksjonar av typen «kvifor har vi ikkje høyrt om han?!». Sjølv om han i si tid var ein stor nasjonal kjendis; han leigde Jordal Amfi og vart kalla Norges Billy Graham. Eg hugsar eg nemnde i den artikkelen at professor Rune Slagstad, ein av dei fremste kronikørane over dei som har skapt Norge, skreiv boka «Dei nasjonale strategene» om dei som forma Norge. Så skreiv han ei bok om danningsagentar, altså dei som har forma vår måte å tenkja på, men der finn du ingen John Olav Larsen, for eksempel, mens det finnes folk der som er mykje mindre viktige enn han. Det er det eg meiner med at rørslene har vore undervurdert, den krafta og dei bidraga dei har vore, til å forma vårt samfunn, men òg til å forma brytningane.

– Kva meiner du med «å forma brytningane»?

– Dei har vore på ei slags åndeleg slagmark heile tida, delvis også på ei politisk og kulturell slagmark. Men dei fleste av sakene er nok tapte, til dømes dei lange kampane mot diktarlønn til forfattarar som ikkje passa inn i biletet, motstand mot å etablera Riksteateret, motstand mot kino og skepsisen til fjernsynet. Så det er klart at dette har vore ei mest samanhengande rad med tapte saker. Og det har vore tapte saker om ein tenkjer på liberalisering av seksualmoralen og kampen mot ekteskapslova.
Og så har det vore ein del vinnarsaker der misjonsfolket har vore veldig viktige. Det går ei rett linje frå misjonsfolket til solidaritetstanken med den tredje verda, til dømes, der tankegangen går an å følgja.

– Les du kristne blader?

– Ja, det gjer eg når eg får fatt i dei. Eg abonnerer ikkje, men eg er ein hund etter det, og det er to grunnar: For det første synest eg det er eventyrleg spanande og viktig å følgja me på den delen av Norge og verda, og for det andre gir det meg alltid eit gløtt inn i mi eiga fortid, det er alltid noko du blir minna på. Det er ein del lange linjer du treffer, og det synest eg er fascinerande.

– Du seier at du ikkje veit om det hjelper så mykje om nokon vil be for deg. Kva legg du i det?

– Eg legg vel i det både at et ikkje trur bøna når fram, og at det uansett ikkje hjelper meg. Det er nokså fjernt for meg, eller det er både nært og fjernt. Eg fekk brev seinast i dag, som eg svarte på, av ei kvinne frå Hamar som gjerne ville seie at ho var vaksen opp på Vestlandet og at ho ba for meg.

– I pressemiljø eller når du bevegar deg i høge sirklar, blir folk overraska over bakgrunnen din, eller føler du at alle veit om den?

– For det første er det slik at vi lever i eit land der alle har sin bakgrunn og der svært mange dei siste 30–50 åra har gjennomgått ein ganske stor klassereise. Og det er relativt ofte eg opplever at når det har stått noko om min bakgrunn, så møter eg folk som spelar viktige roller på den norske samfunnsscena, som seier at «dette kjente eg meg igjen i. slik har eg det også». Og slik er Norge. Viss ein ser på den politiske eliten og deler av den økonomiske, intellektuelle, kulturelle og mediaeliten, ser du svært, svært mange som kjem frå såkalla vanlege heimar. Dei er kanskje den første generasjonen som har fått utdanning eller fått utfolda seg, den første generasjonen som har flytta ut av bygdene der familien har budd i generasjonar. Det seier litt om det samfunnet som har vakse fram gjennom dei siste 50 åra. Min bakgrunn er nå min bakgrunn, men det er mange som kan relatera seg til det. Om ikkje det er ein blåkopi, er det likevel ein del av det som ein kjenner igjen. Og så har eg jo etter kvart eit ganske forsonande syn på dette. Og eg meiner jo òg at dette er eit miljø som både var viktig og er viktig, og som fortener respekt for det det står for.

– Korleis vil du beskriva livssynet ditt i dag?

– Som liberalt og agnostisk. Eg har inga tru på tanken om den styrande gud som står bakom det som hender, og som har makt over eller i dei hendingane, verken når det gjeld einskildmenneske eller dei store og små samfunnsting. Eg vert meir og meir overtydd om at den styrande handa – den får andre sjå, eg ser den ikkje.

– Og det lever du godt med?

– Ja, det lever eg godt med. Og det er ikkje slik som mange i ditt miljø då trur, at eg innerst inne skulle ønskja noko anna. Det er ikkje slik det fungerer.

– Og så er eg ein person som prøver å dyrka veldig få absoluttar. Eg er over dei fasane der noko er absolutt for meg. Så korleis ting ser ut om ein dag eller ti år eller 20 år, det veit eg ingenting om. Framtida ligg jo alltid i det mørke.

Seier Harald Stanghelle.

Me vandrar mot heisen, der me tek farvel. Ein time er over.

Harald Stanghelle i Aftenposten-resepsjonen. Foto: Petter Olsen

Harald Stanghelle i Aftenposten-respepsjonen. Foto: Petter Olsen

 

Den nye barnekonsulenten

Silje Elin Minde (29) er vokst opp med indremisjonen og i august begynner hun å jobbe der.

Den nye barnekonsulenten i Nordhordland Indremisjon (NHI) er vokst opp i Arna, en del av Nordhordland Indremisjon.

− Jeg er født på gård langt på Gullfjellet, forteller Silje Elin Minde. Hun kjenner godt til kretsen hun skal begynne å jobbe i.

− Jeg var med på Unneland bedehus og Betania bedehus på Lone. Siden jeg var liten har vært med i kristent arbeid, som barnelag og barnekor, sier Minde.

Fra CV-en sin nevner hun at hun har gått på Framnes videregående skole og to år på Bildøy Bibelskole og tatt kristendom på NLA. Hun er utdannet sosionom og har jobbet tre år som veileder i NAV.

Evighetsperspektiv
− Å jobbe i NAV er noe annet enn å jobbe som barnekonsulent?

− Det var greit å jobbe som veileder i NAV og det er et viktig arbeid. Men det er et større perspektiv å jobbe i misjonen. Vi hjelper folk ikke bare med nøden her, men også i et evighetsperspektiv, svarer Minde og forteller om sin motivasjon for å bli barnekonsulent:

− Jeg har vært på mange leirer på Raknestunet, både som deltaker, kjøkkenhjelp og leder. Arbeidet som er gjort på bedehusene hjemme og på Raknestunet, har vært med på å bygge en trygg kristen grunnvoll i meg og bygge relasjon til Jesus. Det igjen har gitt meg et hjerte for at alle må få bli kjent med Jesus og leve livet sammen med Ham. Så er det stort å bli vist tillit til å jobbe som barnekonsulent i NHI, fordi det er både kjent og veldig kjært for meg.

Viktig med barnearbeid
Minde er ikke i tvil om at kristent barnearbeid er viktig.

− Jesus har vist oss at han har omsorg for barna og synes de er viktige. Han tok de små på fanget og velsignet dem. I Bibelen står det at Gud vil vi skal se på barna som forbilder. Vi må være som barn, tillitsfulle, håpefulle og hjelpeløse, for å komme inn i himmelriket. Det betyr at vi må ha et barnesinn. Barn har lettere for å ta imot. I tillegg til dette tror jeg at er de verdier og den troen som blir lagt ned i et barnesinn, har stor betydning for mennesker inn i voksenlivet, sier Minde og kommer med et eksempel:

− Det er ikke få ganger jeg har hørt av mennesker jeg kjenner, at de har reist på leir som liten, eller var med i et barnelag eller barnekor, og at det har gjort mye for at de vet hvem Jesus er. Mange har fortsatt å tro på ham på grunn av det arbeidet som ble gjort av frivillige rundt på bedehusene.

Motivator
Hun gleder seg til å ta fatt i den nye jobben.

− Jeg gleder meg til å bli kjent med de frivillige og med barna og være med å påvirke i et evighetsperspektiv. Det er fint å ha et stort perspektiv på jobben en skal inn i, sier hun.

− Hva vil være viktig for deg i stillingen som barnekonsulent?

− Jeg er jo heldig som får lov å være ansatt og få lønn for det arbeidet som skal gjøres. Men stort sett alt arbeidet rundt om blir drevet frivillig og uten at arbeiderne får lønn. Jeg har lyst til å være motivator for de som driver barnelag og barnekor og gjør et fantastisk viktig arbeid for at Jesus skal bli kjent. Det er viktig å ta vare på dem. Så har jeg har et stort hjerte for leirarbeid, og jeg tror at det er gode «Pit Stop» for barna i en ellers så hektisk hverdag. Der kan de komme å få masse god input og lære om Jesus, sier Minde.

Kombinerer fjellvandring og leir

For noen er det å dra på leir noe som foregår på fjellet, og Nordhordland Indremisjon er arrangør.

− Jeg er med å arrangere fjellvandringsleiren for 22. gang i år. Det er en veldig fin kombinasjon å gå i naturen, Guds mektige skaperverk, og samles til bibeltimer og fellesskap, sier Leiv Nesheim. Sambåndet.no snakker med ham på mobiltelefon rett før han skal ut på tur den siste dagen i fjellet.

Første gang i Golsfjellet
I år er det 35 stykker med på Nordhordland Indremisjons fjellvandringsleir i Golsfjellet 12. – 18. juli. Tidligere år har de vært oppi 50 deltakere.

− Vi bruker å ha en fast base og så gå dagsturer. Det er første gang vi går i Golsfjellet og har Ørterstølen som base. Det varierer hvor vi går og hva vi har som base. Men basen må ha kapasitet til 45 – 50 stykker. Og det må være et fjellområde som har oppmerkede stier, forteller Nesheim.

Ute hele dagen
− Hvordan har årets leir vært?

− Vi har hatt tre dager med regn, men de to siste dagene har det vært nydelig vær. Vi fikk med oss turen vi skulle, selv om det regnet. Det er fint på Golsfjellet. Vi begynner dagen med bibeltime og har hatt veldig fine bibeltimer med Johannes Kleppa over temaet “Lærdommer fra Israels eksil i Babylon”. Så er vi ute hele dagen. På kvelden har vi lettere program med andakt. Vi går både på og utenfor oppmerkede stier. Flokken har kost seg og er fornøyd. Fellesskapet er det viktigste. Og godt humør.

Nesheim nevner også at en gruppe blant deltakerne har vært oppe på en topp på Hemsedal på 1400 meter. Den siste dagen skal en gruppe opp på Skoghorn, en topp på 1700 meter, også på Hemsedal.

Fjellvandringsleiren har mest vært på Vestlandet, men i år kunne den ikke gå på Vestlandet på grunn av snømengden. Derfor ble det Golsfjellet i stedet.

Økende gjennomsnittsalder
− Hvem er deltakerne?

− Deltakerne er fra 60 år og oppover. Tidligere har det vært stor spredning i alder. Gjennomsnittsalderen har gått opp. Det er også stor spredning i hvor spreke deltakerne er. Noen er veldig spreke. Andre er mindre spreke. Vi deler i tre grupper. Så kan folk velge det som passer. De kommer fra for det meste fra Hordaland, men også fra Møre og Sogn. Så det er veldig spredt. Det har hendt før at vi har hatt med noen fra Oslo.

Nesheim ser gjerne at flere yngre blir med på fellvandringsleiren.

− Vi skulle gjort noe for å få de yngre med, men vi vet ikke hva som må til, sier han.

– Viktig med indremisjonsarbeid

Karen Sofie Aasmyr har vært ungdomskonsulent i Nordhordland Indremisjon i fire år. Etter tre år med foreldrepermisjon, blir hun nå kretsens administrative leder.

− Det handler om at jeg synes det er veldig viktig med indremisjonsarbeid, og jeg vil være med og bidra i organisasjonen. Når jeg nå skal tilbake etter permisjon, var det ikke naturlig å fortsette som ungdomskonsulent, sier Aasmyr og forklarer at ungdomskonsulentstillingen innebærer en del kvelds- og helgejobbing, noe som er vanskelig å kombinere med hennes nåværende familiesituasjon.

− Hvordan blir det å gå fra å være ungdomskonsulent til administrativ leder?

− Det blir mer kontakt med forsamlingene. Stillingen er delt, og en del av oppgaven blir å være forsamlingskonsulent. Jeg skal følge opp og hjelpe forsamlingene i arbeidet deres. Det blir mer kontorarbeid og mer administrasjon. Helt andre arbeidsoppgaver.

Meningsfullt arbeid.
− Hva tenker du om å jobbe i misjonen?

− Det er veldig fint og meningsfullt. Jeg kan være med og bidra til de store tingene i livet. Jeg kan bety noe for andre. Så er det det grunnleggende at flere må bli frelst. Man får bruke kreftene på det, svarer Aasmyr og fortsetter med å nevne hvordan hun opplever å jobbe i Nordhordland Indremisjon:

− Det er et fleksibelt arbeidssted med tanke på arbeidstid, et godt sted å jobbe. Der er romslighet, og en legger til rette for de ansatte.

Ungdommene?
På spørsmål om hun kommer til å savne ungdommene, innrømmer Aasmyr at hun nok kommer til å gjøre det.

−Jeg håper å få møte ungdommene litt, likevel, i jobben som administrativ leder.

Velger jobb i misjonen

Sindre Kvalheim ble nylig ferdig med lærerutdannelsen. Han har valgt en jobb i misjonen fremfor en jobb som lærer.

Den 1. august begynner Sindre Kvalheim å jobbe som ungdomskonsulent i Nordhordland Indremisjon.

− Det er et viktig arbeid. Ungdommer er en målgruppe jeg har lyst å nå. Jeg fikk tilbudet fra Nordhordland Indremisjon. Jeg hadde valget mellom å jobbe i misjonen eller begynne som lærer. Jeg grep muligheten til å jobbe i misjonen, sier den nye ungdomskonsulenten som er ferdig utdannet lærer i år.

Forkynne og hjelpe.
− Hva vil være det viktigste for deg i jobben som ungdomskonsulent?

− At unge får høre om Jesus og at nye blir frelst. Jeg vil både forkynne og hjelpe ungdommene til å vokse i troen. Så ønsker jeg å møte ungdommene der de er.

Kvalheim kjenner kretsen og kretsens ungdomsarbeid godt. Han er både med i Nordhordland Indremisjon sitt barne- og ungdomsråd og aktiv som leder både i lags- og leirarbeidet.

Misjonsengasjement.
− Det er viktig å opprettholde og fortsette det ungdomsarbeidet som er. Vi har leirer på Raknestunet og lagsarbeid. Det blir en del av jobben min. Mange er innom Raknestunet, og mange får høre om Jesus for første gang der.

− Hva tenker du om et yrkesliv i misjonen?

− Det virker bra. Jeg har jo ikke begynt ennå, men det å kunne bruke misjonsengasjementet i en jobb i misjonen er en kjempegod ordning. Jeg gleder meg til å begynne, og håper å få være med i et arbeid der Gud er med.

 

I MORGEN: – Jeg kan være med å bidra til de store tingene i livet, sier Karen Sofie R. Aasmyr, ny adm.leder i Nordhordland Indremisjon

Ny ledertrio i Nordhordland indremisjon

Asle Hetlebakke fortsetter som kretsleder, Karen Sofie Aasmyr blir administrasjonsleder og Sindre Kvalheim ny ungdomskonsulent.

– Jeg er veldig fornøyd med det vi nå har fått på plass. I disse tre har vi fått veldig dyktige medarbeidere som vil utfylle hverandre godt, sier kretsformann Ottar Dalseid.

Ut 2015
Asle Hetlebakke har vært konstituert som kretsleder siden årsskiftet etter at Glenn Nord-Varhaug startet som forsamlingsleder i Bergens Indremisjon. Han fortsetter nå som kretsleder ut 2015.

– Avgrensningen i tid var etter ønske fra meg. Da skal vi bruke tiden til å finne en god fordeling på arbeidsoppgavene og sørge for at vi ikke bare blir bedriftsledere og kontorfolk. Så vil det bli en gjensidig vurdering på vegen videre, sier Hetlebakke.

Mer ut
For noe av målet med omleggingen er at staben ved kontoret skal være mer «ute i felten». Det gjelder også for den nyoppretta stillingen som administrasjonsleder som nåværende ungdomskonsulent Karen Sofie Aasmyr går inn i denne når hun er tilbake etter foreldrepermisjon 1. august.

– Karen Sofie kjenner kretsen godt og vil være en kjemperessurs for oss i dette omleggingsarbeidet. En del av hennes jobb vil også være knyttet til forsamlingsbygging, sier kretsformann Dalseid.

Stillingen som ungdomskonsulent blir fra samme dato overtatt av Sindre Kvalheim. Kvalheim er fra Alversund og er ferdig utdannet lærer i år. Han er i med i Nordhordland Indremisjon sitt barne- og ungdomsråd og er aktiv som leder både i lags- og leirarbeidet vårt.

I tillegg arbeider kretsen fortsatt med å få på plass ny barnekonsulent og flere ungdommer inn som forkynnere.

Ikke spare
– Så sent som i fjor sommer slet kretsen med økonomien og manglet likviditet. Ville det ikke vært fristene i denne fasen å fjerne stillinger i stedet for å opprette nye?

– Fristende er det, men da er vi virkelig ute å kjøre. Vi trenger å være der ute dersom vi skal drive med misjon, sier en offensiv kretsformann til sambåndet.no

Da er han langt mer åpen for videre omstrukturering og vurdering av hva stillingene brukes til – slik de har gjort nå det siste halvåret.

– Vi jobber aktivt med kostnadssiden vår. Vi må våge å luke bort ting vi gjør som ikke «produserer», for å bruke et ord fra bedriftsterminologien. Vi skal ikke gjøre ting fordi vi alltid har gjort det før. Vi skal spørre oss selv hvordan vi best kan gjennomføre misjonsoppdraget vårt i vår tid, sier Dalseid.