I Vårt Land 10. februar blir han et hakk klarere: «Dersom det skal skje teologisk synsing i avisene, må de rette menneskene diskutere». Jeg må spørre: Hvem er «de rette menneskene»? Og hvem skal definere hvem som er de rette? Er Krogedal da tilbake til «teologer og hovedledere»?

Har pastoren glemt at Bibelen taler om et alminnelig prestedømme (1. Pet 2,5 og 9) for oss som tror (noe som kan sammenlignes med Grunnlovens bestemmelse om at «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte»). «Teologer og hovedledere» er ikke utstyrt med apostolisk autoritet, og en ledelse av et kirkesamfunn eller organisasjon som ikke er innsatt etter og oppfyller Bibelens ordninger (se f.eks. i 1. Tim), har ingen bibelsk autoritet ut over det enkelte medlem.

Man skal ikke lete lenge i avisenes debattspalter etter innlegg av eliten, flere av Den norske kirkes biskoper, for eksempel, som man ikke vet om man skal le eller gråte av, og som roper på korrektiv. Er disse blant «de rette»? Kirken vil nok i alle fall mene det, men i så fall i kraft av hva? Og skal ikke «det myndige lekfolket», som Dagen-lederen 6. februar viser til (se lenker i faktaboks, red.anm.), ta til motmæle når Bibelens ord settes til side av kristeneliten i møte med tidsånden?

«Teologiske debatter i dagspressen skaper bare usikkerhet (…), debattene må være sunne og ha retning», sier Krogedal i Vårt Land (ikke på nett, red.anm.). Slik jeg forstår ham, mener han dette kan oppnås ved at for eksempel lederen av Pinsebevegelsen setter seg ned med «sjefredaktørene og nøkkeljournalister» fra utvalgte aviser og finner ut «hvordan vi kan trekke i samme retning». Krogedal bruker i sitt første innlegg også nyordet «momentum», som han definer til å oppstå «når flere mennesker går sammen i en enhet fram mot noe de mener er viktig og er villige til å stå opp for».

Jo, det kan høres både behagelig og tilforlatelig ut, og det er helt sikkert godt ment. Men er ikke dette også å begrense samtalen til eliten? Og hvem er det som skal definere retningen? Skal dette (også ) skje i en engere krets i lukkede rom? Og hva med menneskene som skal gå sammen – og det de skal gå sammen om? Skal rettighetshavere i det alminnelige prestedømme bare la seg fortelle dette av feilbarlige medmennesker? Hvor er Berøa-prinsippet om å ta imot ordet med all godvilje, men samtidig hver dag granske Skriftene for å se om det forholdt seg slik som det ble sagt (Apgj 17,11)? En slik holdning overfor Paulus’ forkynnelse er det altså apostelen selv roser.

Krogedal vil ha retningssamtalene «i min verden», som han uttrykker det i Vårt Land. Og «læresamtaler» skal altså tas «rundt bordet», med de før nevnte teologene og hovedlederne. Også rommet for ytring skal altså avgrenses.

Heller ikke her kan jeg følge ham. Som også Vårt Land er inne på, kan en slik tanke lett forbindes med sekter og lukkede trossamfunn, og det skulle være unødvendig å utdype hva slikt har ledet til.

Som eksempler på emner han reagerer på, nevner Krogedal helvetesdebatten i Pinsebevegelsen og NRK, generalsekretær-saken i Normisjon og diskusjonen om NLAs bibelsyn. Mye kunne vært sagt om alle tre, men jeg minner bare om at den studentstartede debatten i Dagen faktisk har ført til at spørsmålet om bibelsyn nå løftes til topps i skolens styrende organer. Ville dette ha skjedd dersom studentene hadde latt seg nøye med ydmyke henstillinger til rektor og lærere «rundt bordet»?

Én ting skal jeg gi pastoren rett i: Det finnes helt sikkert eksempler på debattanter som ikke er interessert i å debattere, men som har «egne agendaer». Men disse er lette å gjennomskue.

I Dagen 7. februar, etter å ha blitt utfordret i avisspaltene dagen før, glatter Jostein Krogedal over sitt første innlegg med at han ville «skape en polarisering». ( I Vårt Land 10. februar er det nettopp polarisering han advarer mot.) Det er rart med det; debatt mellom likemenn i åpent lende kan av og til føre til at man nyanserer synet sitt.