– Religionsfrihet gir rett til misjon

MISJONSRETTT: Advokat Thom Arne Hellerslia sier religionsfriheten innebærer en rett til å kunne drive misjon. Foto: Ole Andreas Husøy, KPK

Av Ole Andreas Husøy, KPK

Hellerslia holdt onsdag et foredrag om trosskifte og menneskerettigheter på en konferanse arrangert av Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering).

Han mener det internasjonale regelverket når det gjelder religionsfrihet er godt nok, men problemet ligger i mangel på håndheving. Han sa at en svært liten del av de sakene den europeiske menneskerettighetsdomstolen får på sitt bord, gjelder religionsfrihet.

Hellerslia tror årsaken kan være at trossamfunn har liten tradisjon for å gå rettens vei for å ta opp krenkelser av trosfriheten.
– Religiøse samfunn bør i større grad bruke juridiske virkemidler for å presse gjennom endringer i religionsfriheten i enkelte land, sier han.

Internasjonale avtaler
Religionsfriheten er slått fast i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 og i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950. Mens Europa har en domstol som kan avsi kjennelser når det gjelder brudd på menneskerettighetene, har FN ingen domstol, bare en klagekomité.

Hellerslia sier at religionsfriheten i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen framstår som en helt klar rett, mens det er en litt mer utydelig kompromissformulering i FN-konvensjonen. Her står det at alle har rett til å ha eller anta en religion etter eget valg.
– Men leser en teksten nøye, er det ikke tvil om at den inneholder en omfattende rett til for eksempel å skifte religion, sier Hellerslia.

Rett til å misjonere
Ingen av erklæringene eller konvensjonene nevner uttrykkelig retten til å drive misjon.
– Men uten retten til å overbevise andre om sin egen tro, vil retten til å skifte religion være lite verdt, mener Hellerslia. Han viser til en dom fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg mot Hellas på bakgrunn av at medlemmer av Jehovas Vitner var blitt dømt for å ha drevet misjonsvirksomhet. Domstolen i Strasbourg fastslo imidlertid klart at misjonsvirksomhet er en manifestasjon av troen på linje med det å gå til gudstjeneste, og at den derfor omfattes av religionsfriheten.

En annen sak fra Hellas gir en viss grenseoppgang for hva som er ”utilbørlig” misjonsvirksomhet. Noen pinsevenner som var offiserer i det militære ble dømt for å ha misjonert. Her slo menneskerettighetsdomstolen fast at det var i orden at offiserene drev misjonsvirksomhet i det sivile liv, men at det ikke var i orden å misjonere overfor underordnede i det militære.

Statens plikter
Hellerslia understreker at statens plikter ikke begrenser seg til å unngå at staten selv krenker religionsfriheten. Staten plikter også å se til at andre overholder menneskerettighetene. Som et eksempel nevner han en sak fra Georgia der en gruppe mennesker med en ortodoks prest i spissen trengte seg inn i et lokale for Jehovas Vitner, banket opp møtedeltakerne og brente bøker og litteratur. Politiet ble varslet, men var sene til å reagere.

Selv om det forelå bevis i form av videoopptak av hva som skjedde og hvem som var med på det, ble ingen straffeforfulgt. Som et resultat av dette oppstod en bølge av angrep på Jehovas Vitner i Georgia. Georgia fikk tidligere i år en klar dom mot seg i denne saken, selv om det ikke var staten som sådan som i utgangspunktet hadde gjort noe galt. 

Uprinsipielt
Hellerslia påpeker at en del, også her i Norge, har et uprinsipielt syn på religionsfriheten.
– Noen er mest opptatt av å sikre gode forhold for den religion man selv tilhører, i stedet for å arbeide for religion