Da hun kom tilbake

Kvitsøy viser seg fra sin beste side når Amundsen manøvrerer bilen langs de smale veiene mens hun med løftet hånd hilser på dem vi treffer. Midt på øya ligger bedehuset. 25 meter over havet motstår kirken fra 1600-tallet vær og vind.

– Det bor 540 mennesker her ute, eller nå må du visst skrive «cirka» ettersom tre personer har dødd på en uke, sier Amundsen.

Sammen med ektemann og tre barn har hun bodd på øya der Sør-Rogaland starter, i ti år. Når dette leses, er det fire år siden Liv Nesse Amundsen fant tilbake til kristentroen.

Livskrise

Hun er født i Trondheim, vokste ut av barneskoene i Sirdal og gikk på videregående skole på Bryne. Så studerte hun til lærer i Oslo før hun flyttet til Stavanger, der hun giftet seg første gang. Videre gikk flyttelasset til Stord og Bergen, for så å slå seg ned på Kvitsøy. Her ventet det jobb som lærer på Kvitsøy skole.

Hun ble kristen første gang som 17-åring mens hun gikk på skole på Bryne. Flere engasjerte år fulgte, men så gikk ektemannen fra henne, og skilsmissen ble en livskrise.

– Jeg mistet det kristne fellesskapet jeg hadde gått i, og følte jeg sto ribbet tilbake, sier Amundsen.

Hun opplevde det slik at hun etter hvert også mistet kristentroen. Men for noen år siden begynte hun å kjenne på en indre uro. Hun fikk kontakt med gamle kjente fra Oslo og Bryne på nettsamfunnet Facebook, og på vesle Kvitsøy lever alle tett på kirke og bedehus. Uroen ble til grubling, og hun startet veldige diskusjoner med de kristne, for eksempel om homofili og andre stridsspørsmål.

– Jeg var nok litt ufin, men jeg kjente behov for å ha det på tapetet selv om jeg ikke kunne tenke meg å gå på bedehuset, erindrer Amundsen.

– Som å være forelsket

Etter en stund fikk hun kontakt med noen som viste tålmodighet, og hun begynte å lese mye. Ikke så mye i Bibelen, men andre bøker og tekster. En hun kjente, sa det slik: «Kanskje du er på vei til Gud?»

– Til slutt ble jeg bedt for. Det skjedde på jobb – etter arbeidstid, forteller hun.

Kollegaen som bad med henne, var samme person som hadde antydet at hun var kalt av Gud, og han har vært en viktig støttespiller.

– Da jeg ble kristen igjen, opplevdes det som en ungdomsforelskelse. Jeg kjente på en hunger etter å lytte, spørre og grave, og et overveldende behov for å være i et rom med andre kristne og komme nærmere Gud, forteller Amundsen.

Anonymt brev

Inngangen til bedehuset på Kvitsøy ble imidlertid ikke så enkel. Tre og et halvt år etter at hun ble bedt for til frelse, skrev hun følgende på mikrobloggtjenesten Twitter: «Kan konstatere at terskelen til bedehuset ikke er blitt lavere i løpet av sommeren. Litt lei meg» Meldingen ble lest av nettkonsulent Kjetil Fyllingen i ImF-UNG. Han tok kontakt og oppfordret henne til å skrive et brev som ble publisert anonymt på sambåndet.no 14. august i år . Det er til nå delt 88 ganger på Facebook.

Flere av hennes egne Facebook-venner, bosatt andre steder enn på Kvitsøy, delte brevet og la til kommentarer som «kunne dette skjedd blant oss?» og «viktig». Overfor noen av dem røpet Amundsen av det var hun som hadde skrevet brevet. Hun fikk støttende reaksjoner.

– Da jeg så at brevet fikk oppmerksomhet, sendte jeg det etter hvert til bedehusformannen og sa også til ham at det var meg det gjaldt. Jeg tenkte at dersom jeg var i hans sted, ville jeg ha satt pris på å få vite det, sier Amundsen.

Hun forteller at de to hadde en fin dialog om innholdet i brevet.

– Han skjønte det og kjente det igjen. Jeg hadde snakket om det før med noen få, sier Amundsen.

De to snakket også om å ta brevet opp på bedehuset, men det har foreløpig ikke vært noen naturlige anledninger til det.

– Men jeg er ikke ute etter å ta verken styret eller folk ellers. Jeg vil jo være en del av dette, understreker Liv Nesse Amundsen.

Radiotintervju

En tid etter publiseringen på Sambåndets nettside sa hun ja til å bli intervjuet av lokalradioen Nytt Liv Media, eid av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), i Stavanger. Det var første gang at navnet hennes kom fram i offentligheten.

– Først tenkte jeg at jeg ikke ville stå fram med navn, men da jeg så at andre kommenterte det som kom ut på sambåndet.no, tenkte jeg at jeg kanskje kunne bidra overfor andre i samme situasjon. Jeg fikk da også en telefon fra en som sa at han kjente seg igjen, selv om han var oppvokst på bedehuset. Når samfunnet preges av ensomhet, hvorfor skal ikke kristennorge være de første til å se den misjonsmarken, utfordrer Amundsen.

Hun var litt redd for at det ville bli vanskelig å treffe folk etter at radiointervjuet ble sendt, men slik ble det ikke. Hun har vært på bedehuset, der NLM er den mest aktive organisasjonen, etterpå.

– Det var en som kommenterte det på bedehuset, og han var positiv, sier hun.

Sårbar

Liv Nesse Amundsen har mange tanker om bakgrunnen for det hun har gått ut med:
– Jeg vet at jeg har stilt meg til for hogg, men jeg ønsker å rette blikket mot en kultur som en kanskje må endre. Det er ikke greit å føle seg på utsiden, i alle fall ikke når en prøver å komme innenfor.

Hun presiserer at det ikke er noen på Kvitsøy bedehus som har stengt henne ute, men at problemet ligger i å «ikke klare å bli en del av noe», som hun uttrykker det. Amundsen synes ordningen med flere ulike organisasjoner og grupperinger, og selve kulturen og tradisjonene, er vanskelig å forstå:

– Ofte er folk redde for at endring innebærer å forlate de verdiene man har, men endring er å være i bevegelse. Man tar med seg tradisjoner og verdier, men når man er åpen for nye mennesker, må en også være åpen for at ikke alle har den samme bakgrunnen.

– Må kommunisere bedre

Liv Nesse Amundsen understreker at det finnes mange bevaringsverdige verdier innenfor bedehusveggene. For eksempel synet på at mennesket er skapt av Gud:

– Det er noe helt annet enn å tenke at man er «selvskapt». Men bedehuset må tenke på hvordan man kommuniserer budskapet om at noe er større enn oss selv, om familie og livsvarig kjærlighet. Det er ikke de tankene som blir vektlagt i samfunnet ellers, og derfor må man bruke ord som også fungerer der. Man trenger ikke alltid å sitere bibelvers.

Det faktum at hun er skilt og gjengiftet kjenner hun som stigmatiserende, og at det «ikke er en enkel ballast å ha», som hun uttrykker det:

– En er alltid redd for å provosere, og jeg har kjent mye på det. Mange som søker trosliv i dag, har en bagasje. Jeg har ikke noe imot at det er regler på bedehuset, men det må være klart og forståelig kommunisert. Det livet jeg har bak meg, er et liv, og når du har en historie, har du behov for å bli anerkjent og sett. Jeg opplevde ikke at jeg ble det på bedehuset.

Saken fortsetter under bildet

Liv Nesse Amundsen forteller om utsagn som å «legge hjertet sitt til Jesus» og å «be og bekjenne»:
– Jeg føler det blir uhåndgripelig. Det går på ordvalg, sitater, henvisninger: «Alle vet jo», «vi husker jo». Jeg er redd bedehuset utspiller sin rolle hvis en ikke åpner opp og forklarer hensikt og tanke bak det en gjør. Jeg mener ikke at en skal omfavne alt, men en trenger ikke å late som om det ikke skjer. Når det gjelder homofili, skilsmisse eller gjengifte, for eksempel, skal en ikke nødvendigvis omfavne handlingene, men menneskene.

– «Vi og dem» er farlig

Amundsen viser til at majoriteten av de som går på bedehuset, har hatt en kristen oppvekst og har truffet ektefellen i det samme miljøet:
– Det blir vanskelig for en utenfra å komme inn. Når det står «alle velkommen» på plakaten, og en bruker ord som «hor», får en ikke folk til å omvende seg, men en støter dem bort. Jeg ønsker at ungene mine skal bli åpne og reflekterende og er redd for «kom-og-bli-som-oss»-holdningen. Annerledeshet er en berikelse, og det er forskjeller som får noe til å skje, sier Amundsen og fortsetter:

– Vil vi ha vekst i menighetene, må vi ikke billedlig talt lukke døra og tro at alle kommer bare fordi det er lys på bedehuset. Bedehusfolket må være en del av i samfunnet for øvrig. «Vi og dem»-holdningen er farlig. Jeg er vel så mye kristen når jeg er på jobb, selv om jeg ikke forkynner. Tradisjonelt har folk hatt en opplevelse av at vi som bedehusfolk burer oss inne. Selv om mye har vært i forandring de siste årene, også på Kvitsøy, må vi være bevisst utadrettede og engasjere oss der folk er, tenke åpenhet og raust fellesskap. Vi må fortsette å tenke bevegelse og bygge nye, positive arenaer.

Dersom hun hadde bodd i en by, hadde hun nok ikke valgt et slikt bedehus som på Kvitsøy:
– Jeg vet ikke om jeg hadde orket å kjempe for innpass om jeg ikke hadde vært nødt til det.

Lav terskel i starten av semester

I oppstartfasen vår og høst bør en, slik Amundsen tenker, ikke gå rett på en møteuke, men ha et lavterskelopplegg som ikke er ferdig strukturert, der en for eksempel inviterer til middag eller et kveldsmåltid.

– En må skape rom for samtale og det å stille spørsmål. Noen må ha det som en særskilt oppgave å sørge for at nye blir sett, sier Amundsen.
Lokalt viser hun til NLM-tilknyttede Kvitsøy misjonsfellesskap. Det hadde første samling på bedehuset i vår og møtes om lag en gang i måneden. Opplegget er uformelt med samtale rundt bordet. Så har hun gått i en husgruppe, som ikke er organisert av bedehuset, men som hadde Alfa-gruppe der i høst. En gang i måneden er hun leder på Yngres, der også barna er med.

– Det har vært fint, og småfellesskap er viktig. Men for meg er det viktig med et storfellesskap også, å få fellesskapets himmel over livet og få kjenne på styrken i å være flere. Å kunne være en del av, og kunne be andre med. På de vanlige møtene på Kvitsøy bedehus møter det kanskje 20 stk. Disse møtene har det vært vanskelig å bli en del av. Det er der jeg er litt resignert, jeg savner fortsatt en tilhørighet der, sier Amundsen.

For utenom de nevnte samlingene er det stort sett basar hun går på av det som skjer på bedehuset. Det var derfor hun måtte spørre etter hvem det var tenkt på i setningen fra årsmeldingen om at «nye var lagt til».

Håper å skape debatt

At hun nå står fram med navn og bilde i Sambåndet, håper hun skal skape en debatt:
– Snakk med folk, snakk med meg! Det er ufarlig når vi er åpne, det er det som ligger og ulmer, som er farlig. Jeg ønsker å høvle ned noen fliser av dørterskelen til bedehuset, ikke å provosere eller såre.

Amundsen har ingen familiære røtter å vise til på bedehuset. Hun savner noen som ber for barna hennes, familien og henne, og hun gjør seg tanker om at enkeltpersonene og familiene på bedehuset kan ha en storfamiliefunksjon:
– Da må vi bry oss litt også om dem vi kanskje ikke er helt like, og vi må jobbe oss gjennom ulikheter og konflikter, sier hun.

Liv Nesse Amundsen er usikker på om hun kommer til å få oppleve den tilhørigheten på Kvitsøy bedehus som hun lengter etter:
– Men jeg håper det. Jeg er en del av Husgruppa og Yngres, og forhåpentligvis på vei inn i misjonsfellesskap, men jeg savner å være en del av helheten og kjenne tilhørighet til noe litt større.